4-00. Sju år med EØS. En sammenfatning av Norges erfaringer med EØS-avtalen. Av Dag Seierstad. skriftserien 4-00

4-00 Sju år med EØS En sammenfatning av Norges erfaringer med EØS-avtalen. Av Dag Seierstad skriftserien 4-00

Sju år med EØS En sammenfatning av Norges erfaringer med EØS-avtalen Nei til eu Skriftserien 4-00 1

2000 Nei til EU / Dag Seierstad Trykk: PDC Tangen Printed in Norway ISSN 0806-8224 Illustrasjonsfoto: EU Opplag 3 000 Flere hefter kan bestilles fra: Nei til EU Arbeidersamfunnets plass 1 0181 Oslo Telefon: 22 20 90 50 Telefaks: 22 20 90 55 E-post: neitileu@neitileu.no http://www.neitileu.no I 2001 vil skriftserien bare bli sendt til de medlemmene som krysser av på medlemsgiroen for å få heftene. Hvis du er medlem og ikke får skriftserien, men ønsker å motta den, kan du ta kontakt med Nei til EU for gratis tilsendelse. Ring Remi Moen på 22 20 90 50 eller send epost: remi.moen@neitileu.no 2 Skriftserien 4-00 Nei til eu

Forord EØS-avtalen trådte i kraft 1.1.1994. Det betyr at vi snart har sju års erfaringer med denne avtalen. Klimaet omkring EØS-avtalen har vært skiftende. I 1992 skulle EØS-avtalen godkjennes av Stortinget. Da var budskapet fra EØS-tilhengerne at norsk økonomi var helt avhengig av EØS-avtalen. Foran folkeavstemningen høsten 1994 skulle velgerne skremmes med at EØS-avtalen var verdiløs og ville smuldre bort ved et norsk nei. Etter folkeavstemningen har vi på nytt blitt fortalt at norsk økonomi er helt avhengig av EØS-avtalen. I det siste har budskapet vært todelt. EØS betyr at vi må finne oss i alt som EU vedtar uten at vi får være med å bestemme samtidig som vi får høre at EØS-avtalen blir mindre og mindre verdt. Mange temaer og eksempler har ikke fått plass i dette heftet. En lengre versjon på rundt 100 sider med mange konkrete eksempler, «EØS anno 7: Erfaringer med EØS-avtalen», finner du på nettsida til Nei til EU (http://www.neitileu.no). Utskrift i A4-format kan bestilles fra Nei til EU for 100 kr. Forholdet til den lokale handlefriheten er tatt opp i heftet «EØS og den lokale handlefriheten», hefte 2/99 i skriftserien til Nei til EU. Heftet fins på nettsida til Nei til EU. Det kan bestilles fra Nei til EU for 20 kr. + porto. Nei til eu Skriftserien 4-00 3

Innhold Sju år med EØS 1. EØS alt for nær EU 5 2. Er EØS-avtalen grunnen til at det går så bra i norsk økonomi?6 3. Trenger norsk industri EØS-avtalen?7 Vareeksporten Kraftbransjen liberalisert før EU 4. Nordsjøen under press 8 Oljedirektivet rammer hardt Gassdirektivet 5. Vinne markedsandeler innen tjenesteyting?10 Banker som vakler Tele-liberalisering før EU Kamp om lønnsomme brev? Konkurranse om transportoppdrag Veitransporten: Utenlandske trailere overtar Importmonopolet på alkohol eller dommen over EØS-proposisjonen 6. Landbruk og fiske 14 Vekk med tømmerforhandlingene Fortsatt kontroll over fisket hvis vi vil Tilpasninger til EUs fiskeripolitikk Den fiskeripolitiske handlefriheten må brukes Kampen om lakseeksporten 7. EØS-anbudene på offentlige innkjøp og anlegg 17 8. Virkninger i arbeidslivet 18 Hardere press på arbeidstakere Lønnsdumping på en byggeplass Anbudskampen i Nordsjøen Billig-sjåfører østfra 9. Styring svekkes 20 Dommen over arbeidsgiveravgiften Dårlig erstatning for konsesjonsloven 10. Miljøpolitikk i stramme tøyler 22 Tilpasning før og etter EØS «Patenter på liv»? 11. Kampen om maten 24 Veterinæravtalen Matsminkedirektivene Barnematdirektivene Varig unntak for genmodifiserte produkter 12. Stadig nye EØS-regler 26 Uforsvarlig behandling Høring når det er for seint 13. Hva kan gjøres med EØS? 28 Innsats innad i EU Innsats for å endre EØS-avtalen Studieopplegg 30 4 Skriftserien 4-00 Nei til eu

1. EØS alt for nær EU EØS er en avtale mellom EU på den ene sida og Norge, Island og Liechtenstein på den andre. EØS omfatter hele EUs regelverk for det indre markedet, også reglene for konkurransepolitikken og for nærings- og regionalstøtte. EØS bygger derfor på de samme markedsfrihetene som EU: den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. EØS-avtalen legger EUs regler (direktiver, forordninger og andre vedtak) til grunn på alle områder som omfattes av avtalen. Disse EØS-reglene går foran enhver norsk lov som måtte være i strid med dem. Forskjellen på EU og EØS er først og fremst at EØS ikke har noen felles politikk på de fleste områder som går utover det indre markedet. EØS har for eksempel ingen felles handelspolitikk utad, ingen felles skatte- og avgiftspolitikk, ingen felles landbruks- eller fiskeripolitikk. EØS inngår heller ikke i ØMU, EUs økonomi- og pengeunion, eller i utviklingen mot en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Handlefriheten rammes EØS-avtalen rammer norsk handlefrihet lokalt og sentralt. Utafor EØS kunne kommuner og offentlige etater lagt større innkjøp og anlegg ut på internasjonalt anbud hver gang en så seg tjent med det, men ikke ellers. Utafor EØS kunne vi utforme regionalpolitikken etter norsk skjønn. Vi kunne blant annet beholde ordningen med gradert arbeidsgiveravgift slik vi sjøl vil ha den, den som gjør det billigere å ansette en person i utkantstrøk enn i sentrale strøk. Utafor EØS kunne vi sette strengere helse- og miljøkrav til produkter enn EU hvis vi mente det var gode grunner for det og ellers følge EUs regelverk. Utafor EØS kunne vi skjerme oss fra liberaliseringskrav som vi ikke ser oss tjent med, for eksempel krava om full konkurranse om post- og jernbanetjenester. Utafor EØS kunne vi sett bort fra EUs olje- og gassdirektiv og videreutvikla den formen for samfunnsmessig styring som vi tidligere hadde og som andre oljenasjoner gjerne skulle ha kopiert. Slik ble EØS-avtalen til EØS-avtalen ble inngått etter lange forhandlinger med EU. Stortinget godkjente avtalen 16. oktober 1992 med stemmetallene 130-35. EØS-avtalen innebar at Norge på visse områder avsto suverenitet til overnasjonale organ, blant annet til EFTA-domstolen. Godkjenningen av avtalen måtte derfor skje i henhold til Grunnlovens 93. Det innebar at minst 124 stortingsrepresentanter måtte stemme for avtalen. EØS-avtalen trådte i kraft 1.1.1994. Nei til eu Skriftserien 4-00 5

Bedre enn EU-medlemskap Likevel er EØS langt å foretrekke framfor et medlemskap i EU. EØS gir Norge mer handlefrihet enn et medlemskap i EU ville gjort. Det er langt enklere å sikre full sysselsetting, sosial trygghet og små forskjeller i levekår i et lite, oversiktlig samfunn som det norske enn i det store, sammensatte EU-området. Vi kan føre en skatte- og avgiftspolitikk som sikrer velferdsordningene våre. Vi får helt andre forutsetninger for samarbeid fagbevegelse/myndigheter i et samfunn der myndighetene kan tilby politisk styring fra Oslo og ikke ønsketenkning om hva som kan komme fra Brussel og Frankfurt. Vi bindes ikke til den pengepolitikk og finanspolitiske samordning som ved oljeprissjokk o.l. kan ramme Norge hardt fordi Norge har en næringsog eksportstruktur «i utakt» med de fleste EU-land. Vi kan fortsatt føre vår egen landbruks- og fiskeripolitikk. Det betyr at vi kan legge opp en landbrukspolitikk i mer økologisk og arbeidsintensiv retning, og at vi kan opprettholde en bedre balanse mellom kystfiske og havfiske og dermed sikre høyere sysselsetting i fiskerinæringa. Vi overlater ikke til EU å utforme handelspolitikken overfor den tredje verden. Og vi beholder taleretten ved viktige internasjonale forhandlinger i alle sammenhenger der EU forhandler utad på vegne av sine femten medlemsland. 2. Er EØS-avtalen grunnen til at det går så bra i norsk økonomi? EØS-avtalen har fungert i snart sju år, men det fins fortsatt ingen systematisk undersøkelse av erfaringene med avtalen. EØS-avtalen sikret norske næringer «markedsadgang» til EU-markedet og samtidig EUs næringsliv samme markedsadgang til det norske markedet. Hovedbildet er at norsk næringsliv har tapt markedsandeler hjemme, og at få norske næringer har vunnet markedsandeler på EUs indre marked. Om norsk økonomi «Knapt noen gang tidligere har norsk økonomi vokst sterkere enn siden begynnelsen av 1990-tallet. Siden 1994 har sysselsettingen i norske bedrifter økt med mer enn 170 000 personer, mens den offentlige sysselsettingen økte med rundt 71 000 personer. Hoveddelen av veksten i sysselsettingen de siste årene har altså skjedd i privat sektor.» (Finansminister Schjøtt Pedersen, Aftenposten 16.11.00) 6 Skriftserien 4-00 Nei til eu

Det er derfor all mulig grunn til å spørre: På hvilket område har EØS-avtalen hatt positive virkninger som ikke ville vært der uten avtalen? De entydig positive virkningene begrenser seg til få punkter: Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser. EU kan ikke ta i bruk anti-dumping-våpenet mot norsk industri. Vi kommer raskere og enklere med når EU utvikler nye program for kulturutveksling og utdanning. Ulempene er langt flere, og enkelte av dem er av langt større betydning for samfunnsutviklingen i Norge. Alternativet til EØS-avtalen var i 1992 den frihandelsavtalen Norge hadde med EU siden 1974. Hvis EØS-avtalen falt vekk i dag, ville handelen mellom Norge og EU i første rekke reguleres av regelverket til WTO. Dette regelverket forbyr for eksempel at det innføres ensidige, nye handelshindringer mellom land som tidligere har hatt frihandel seg i mellom. 3. Trenger norsk industri EØS-avtalen? Vareeksporten til EU ville ikke blitt lavere dersom vi hadde fortsatt med frihandelsavtalen i stedet for EØS-avtalen. Fra 1974 hadde vi som alle EFTAland en frihandelsavtale med EU som ga oss full tollfrihet og fri adgang til EU-markedet for all norsk industri med unntak av næringsmiddelindustrien. Den eneste forskjellen er at EØS-avtalen ikke tillater at EU tar i bruk anti-dumping-våpenet mot norsk industri. Det var få eksempler på at EU satte i gang anti-dumping-tiltak mot norske bedrifter. Mellom 1979 og 1990 reiste EU sju anti-dumpingsaker mot norske bedrifter. Ingen av sakene førte til anti-dumping-toll fra EUs side, I en del av dem ble det inngått avtale om minstepriser. De fleste dumping-anklagene var knytta til former for næringsstøtte som for lengst er en saga blott for eksempel fordeler i form av billig kraft,. Faren for slike tiltak fra EUs side ville i dag ha vært minimal. For næringsmiddelindustrien gir EØS-avtalen i sum visse fordeler framfor frihandelsavtalen. De norske foredlingsbedriftene i landbruket har samme vern mot import fra EU som under frihandelsavtalen, mens eksport av bearbeida fisk får en del tollettelser i forhold til frihandelsavtalen. Derimot rammes viktige deler av verkstedindustrien. Med frihandelsavtalen ville vi sluppet å følge EØS-reglene for oppdrag ute i Nordsjøen og for leveranser til oljevirksomheten. Ved den store anbudsrunden i august 1995 (Ekofisk II) falt den norske andelen fra normalt 60-65 prosent til 40-45 prosent. Seinere har den norske andelen aldri vært oppe på samme nivå som før EØS-avtalen trådte i kraft. Med frihandelsavtalen ville vi også sluppet det oljedirektivet som kom Nei til eu Skriftserien 4-00 7

inn i EØS-avtalen våren 1995. Dette direktivet tok vekk alle de styringsmidlene som ble brukt for at oljevirksomheten skulle komme «hele det norske samfunnet til gode» som det het i Petroleumsloven. Kraftbransjen liberalisert før EU Norge liberaliserte markedet for elektrisk strøm i 1990, flere år før EU tok skritt i samme retning. EUs regelverk har derfor ikke hatt betydning for situasjonen i Norge med ett unntak: de langsiktige kraftkontraktene som vår kraftkrevende industri har nytt godt av. I disse kontraktene ble det avtalt en pris som lå langt under prisen på det vanlige strømmarkedet. Overvåkingsorganet ESA har derfor gått hardt på for å få vekk disse kontraktene. 4. Olje-Norge under press Oljedirektivet rammer hardt Oljedirektivet kom inn i EØS-avtalen etter et Stortingsvedtak i juni 1995. Senterpartiet, SV, Kristelig Folkeparti, Venstre og RV stemte for at Norge skulle nedlegge veto mot at oljedirektivet skulle inn i EØS-avtalen. Den viktigste grunnen til at Regjeringen og ja-partiene godtok oljedirektivet, er enkel nok. Vetoretten mot oljedirektivet fins bare i EØS, ikke i EU. Et norsk veto mot oljedirektivet ville derfor bli et tungt nei-argument hvis det skulle bli en omkamp om medlemskap i EU. Oljedirektivet ofte også kalt lisensdirektivet dreier seg om regelverket ved tildeling av konsesjoner i olje- og gassutvinningen. Direktivet krever at enhver tillatelse «må tildeles på grunnlag av objektive og offentliggjorte kriterier». Samme krav om «objektive og ikke-diskriminerende kriterier» gjelder når myndighetene skal avgjøre hvilke selskap som skal gå sammen om utvinning på et bestemt felt og hvilket selskap som skal ha operatøransvaret på feltet. Oljedirektivet rammer kjernen i det som hadde vært den norske oljepolitikken: at den skulle styres til fordel for hele det norske samfunnet. De mest effektive styringsmidlene ble borte da all olje- og gassvirksomhet langs norskekysten ble underlagt samme frie konkurranse som på EUs indre marked. Statoil kunne for eksempel ikke lenger sikres minst 50 prosent deltakelse på alle felt, og den som får konsesjon, kan ikke lenger forpliktes til å bruke og lære opp norsk arbeidskraft. Næringslivet i EU konkurrerer nå fritt om å utvinne olje og gass på linje med norsk næringsliv. Gassdirektivet Gassdirektivet ble vedtatt i desember 1997 og trådte i kraft i EU i august 2000. Det er snakk om et direktiv som EU vil ha inn i EØS-avtalen. Direktivet har som mål å øke konkurransen på gassmarkedet. Det skal skje på to måter: Gasskjøperne skal stå fritt til å velge hvilken gassprodusent de vil kjøpe fra. I første omgang gjelder det de store gasskjøperne. 8 Skriftserien 4-00 Nei til eu

Rørsystemet skal stå til rådighet for dem som selger og kjøper gass på det nye gassmarkedet. Hensikten med direktivet er å styrke gasskjøperne slik at prisen på gass kan presses nedover. Norge vil derfor miste store framtidige gassinntekter som følge av direktivet. De siste norske regjeringene har arbeidd aktivt for at rørledningene i Nordsjøen ikke skal inn under direktivet, med andre ord at direktivet bare skal gjelde det rørsystemet som går fra ilandføringsterminalene og fram til gasskjøperne. Norges argument har vært at rørledningene i Nordsjøen er del av det samlede produksjonsapparatet på sokkelen sammen med plattformer og terminaler. Dette punktet er fortsatt (des. 2000) ikke avklart. Hvis direktivet også skal gjelde rørsystemet i Nordsjøen, kan de store gasskjøperne i Tyskland og Frankrike presse prisene ytterligere nedover ved å spille de ulike gassprodusentene mer effektivt ut mot hverandre. Langsiktige gasskontrakter med innebygde prisavtaler har vært grunnlaget for de store investeringene i gassutvinning fra Nordsjøen. Hvis direktivet kommer inn i EØS-avtalen, skal slike kontrakter godkjennes av EU-kommisjonen. Det betyr at Kommisjonen etter hvert kan få stor innflytelse over norsk gasspolitikk. Når de store gasskjøperne kan skaffe seg gass på et åpent gassmarked, vil det antakelig bli langt færre slike langsiktige kontrakter, og kontraktene vil ikke gi gassprodusentene så gunstige prisavtaler. Direktivet kan derfor føre til at færre nye gassfelt åpnes, og at gassproduksjonen ikke blir så høy som den ellers ville blitt. Til nå har alt salg av gass fra norsk sokkel skjedd gjennom Gassforvaltningsutvalget, et utvalg der Statoil og Norsk Hydro er med. Dette utvalget har samordna alt salg av gass og har bidratt til at gassfeltene utnyttes mer effektivt. Samordningen har naturligvis også bidratt til at prisen på gass har ligget høyere enn den ellers ville gjort. EU-kommisjonen har i lengre tid satt et kritisk søkelys på dette Gassforvaltningsutvalget. Etter hvert som konkurransen slippes løs på det europeiske gassmarkedet, kan det bli vanskelig å vri seg unna anklager om kartellvirksomhet. Nei til eu Skriftserien 4-00 9

5. Vinne markedsandeler innen tjenesteyting? Sju år med EØS Det vanligste argumentet for EØS-avtalen var at vekstnæringene fantes innen tjenesteyting, og alle disse næringene lå utafor frihandelsavtalen. Men veksten var størst innen de formene for tjenesteyting som var godt skjerma mot konkurranse fra utlandet. Det gjaldt både den offentlige innen skoler, sjukehus og forvaltning og store deler av den private tjenesteytingen (innen handel og annen nærservice). Den nye markedsadgangen og dermed konkurransen ville oppstå innen bransjer som bank, forsikring, transport, post og tele. På de fleste av disse områdene er det vanskelig å påvise at norske næringer har vunnet mer ute enn de har tapt hjemme. I tillegg har EØS økt presset i arbeidslivet og skapt mange utrygge arbeidsplasser. Banker som vakler Innen bank og forsikring var utgangspunktet særlig dårlig. Norske banker og forsikringsselskap var såvidt kommet seg på beina igjen etter langvarig krise da EØS-avtalen begynte å virke. Det norske markedet er ikke stort nok til at utenlandske banker og forsikringsselskap går massivt inn for å sikre seg markedsandeler. Strategien deres er å kapre de feiteste enkeltkontraktene med norske storkunder. Det kan i neste omgang føre til at norske banker og forsikringsselskap må tilby alle oss norske «småkunder» dårligere vilkår enn de kunne tilbudt oss under frihandelsavtalen. Handel med verdipapirer Våren 1996 vedtok Stortinget en ny lov om salg av verdipapirer. Den gamle var fra 1985 og måtte endres på grunn av EØS-avtalen. Men Stortingsflertallet gikk mye lenger enn EU krevde av oss i de direktivene om aksjesalg som EU hadde vedtatt. Alf R. Jacobsen brukte sterke ord i VG: «Derfor vil det komme nye spekulasjonsbølger, nye krakk og nye skandaler, som den nye verdipapirloven oppmuntrer til. I så fall må forslagsstillerne ikke klage. Å bøye seg så langt for markedets ubønnhørlighet som Ap-regjeringen gjør i dag, er ikke tvang. Det er et ideologisk valg.» (VG 26.2.96) Tele-konkurranse før EU Helt inn på 1990-tallet var televirksomhet en gjennomregulert bransje i de fleste land i Vest-Europa. En så på teletjenestene som et tilbud alle hadde krav på og som det offentlige hadde ansvar for. Teletjenestene var derfor organisert som offentlige monopol. Fra 1986 la EU opp til konkurranse på telesektoren. Konkurransen ble gjennomført skrittvis, og fra 1.1.1998 var det full konkurranse om alle tele- 10 Skriftserien 4-00 Nei til eu

tjenestene. EU definerte likevel noen tjenester som «universelle»: alle brukere skulle ha adgang til dem til en rimelig pris uansett hvor de bodde. Vanlig telefon, nødnummer, offentlige betalingstelefoner og nummeropplysning inngår i disse universelle tjenestene. Nasjonale myndigheter har ansvaret for at minst ett av teleselskapene tilbyr slike universelle tjenester. Alle konkurrerende teleselskap kan pålegges avgifter for å sikre at slike universelle tjenester tilbys. I Norge åpna Willoch-regjeringen i 1985 for konkurranse på telesektoren, i første omgang ved at Televerket ikke lenger hadde enerett på å legge linjer og kontakter inne i hus og bedrifter. Samtidig ble det gitt grønt lys for private kabelselskap. I 1990 ga Stortinget Netcom rett til å konkurrere med Televerket om mobiltelefonkundene. Fra høsten 1993 hadde vi derfor to konkurrerende system for mobiltelefoner i Norge. Da EØS-avtalen trådte i kraft i januar 1994, lå Norge foran EU i å slippe løs konkurranse på telesektoren. Det var bare vanlige telefontjenester som var igjen av telemonopolet. Televerket ble omgjort til aksjeselskapet Telenor i 1994, og det ble full konkurranse om telefontjenestene fra januar 1998. Telemonopolet ville vært undergravd også om Norge ikke ble bundet opp av EØS-avtalen fra 1994. Satelitter og trådløs overføring av telesignaler gjorde det mulig å utkonkurrere Televerket fra utlandet på en del teletjenester uansett hva vi hadde av norsk lovverk. Men samtidig har Norge drevet i gjennom en liberalisering som går lenger enn i mange EU-land. Vi kan derfor ta flere samfunnsmessige hensyn i telepolitikken enn vi gjør i dag. Telenor er for eksempel pålagt å tilby tjenester over hele landet, og det er satt et tak på hvor dyre telefonsamtalene kan være. Men Telenor er ikke pålagt å holde samme pris over hele landet, og prisforskjellene på nye tjenester kan bli særlig store. Konkurransen har ført til at mange tjenester er blitt billigere, men samtidig øker ulikhetene. For husstander med høy inntekt er for eksempel den andel som går til teleutgifter sunket kraftig, for husstander med lav inntekt er andelen den samme som på 1980-tallet. (Skogerbø/Storsul 1999, s. 206) Kamp om lønnsomme brev? EU er på vei mot fri konkurranse om å frakte brev og pakkepost. Prinsippvedtaket om liberalisering stammer fra 1992 og var den gang tema i den norske EØS-debatten. Det første skrittet ble tatt i 1997. Da innførte EU fri konkurranse på all post over 350 gram. Sju EU-land har gått lengre enn det i å åpne postmarkedet for konkurranse, blant dem Sverige og Finland. Nå skal det tas et nytt langt skritt. EU-kommisjonen vil innen 1. januar 2003 ha full konkurranse på alle postsendinger over 50 gram, på all ekspresspost uansett vekt og for all post som krysser grenser både innad i EU og ut av EU. Blir det vedtatt i EU, går det slik i EØS også hvis ikke vetoretten brukes. Det er ikke sikkert at det går så raskt som EU-kommisjonen vil. EU-land som Frankrike, Spania og Italia vil sette grensa ved 150 gram. Dermed er det ikke stort nok flertall til å slippe løs full konkurranse om alle brev ned til 50 gram. Nei til eu Skriftserien 4-00 11

Det har vært penger å tjene på å få fram post og pakker fra store avsendere som offentlige etater, store organisasjoner og store bedrifter til mottakere i tettbygde strøk. Det er her det vil bli kamp om «lønnsomme brev». Og her vil konkurranse presse prisene ned. Men dermed blir det også mindre overskudd til å dekke tapene ved å frakte brev og pakker til mottakere i spredtbygde områder. En stund vil statskassene dekke slike underskudd gjennom avtaler med offentlige postverk. Men slik statsstøtte vil komme under press, og dette presset kan etter hvert undergrave offentlige postverk og den enhetsportoen som de fleste land har praktisert: det at det har kosta like mye å sende et brev innen en storby som til den andre enden av landet. Konkurranse om transportoppdrag Det er en sentral del av det indre markedet at det skal være fri konkurranse om transportoppdrag i EU, enten det dreier seg om veitransport, jernbane, flytransport eller skipsfart. EU-kommisjonen la sommeren 2000 fram et forslag til en forordning som krever at alle transportruter med en omsetning på over 400.000 euro (3,2 millioner kroner) må ut på anbud. Hvis EU vedtar forordningen, skal den etter planen inn i EØS-avtalen. I så fall må alle jernbane, buss-, og ferjeruter med en omsetning på over 3,2 millioner kroner legges ut på anbud i 18 EØS-land. EØS har allerede ført til at NSB mista den verdifulle kontrakten på malmkjøringa på Ofotbanen til et jernbaneselskap der det svenske malmselskapet LKAB sitter med eiermajoriteten. Det har lenge vært konkurranse om all jernbanefrakt som krysser grenser mellom EØS-land. Det skal også være konkurranse om flyrutene både innenlands og utenlands. Dette har ført til lavere flypriser i Sør-Norge der konkurransen har ført til flere flyavganger og alt for mange tomme seter sett i et miljøperspektiv. I Nord-Norge har prisene derimot gått kraftig opp. Konkurransen har ført til at flyselskapet Braathens er i store vanskeligheter. Veitransporten: Utenlandske trailere overtar EØS-avtalen skulle gi norsk veitransport nye muligheter ute i Europa. Men i EØS er markedsadgang alltid et tveegget sverd. Før EØS var annenhver lastebil over Svinesundsbrua norsk. Nå er to tredjedeler av lastebilene utenlandske. Veitransporten i EU ble liberalisert gjennom to forordninger fra 1991 og 1993. I løpet av få år ble det full konkurranse om alle transportoppdrag som kryssa grenser innad i EU. EØS-avtalen innebar at dette også gjaldt alle transportoppdrag til og fra Norge. Fra 1998 er også innenlandske transportoppdrag åpna for full konkurranse. For oss i Norge betyr det at utenlandske transportselskap overtar stadig flere oppdrag også innenlands. Både for utenlands- og innenlandstransportene blir konkurransevåpnene bilavgifter, sjåførlønn og sikkerhet. Etter hvert som bilavgiftene harmoniseres, blir lønn og sikkerhet salderingspostene i den knivskarpe konkurransen. Avgiftene på veitransporten lå i 1994 klart høyere i Norge enn i de fleste EU-land. EØS-avtalen krever ikke at Norge må ta over EUs avgiftsvedtak, 12 Skriftserien 4-00 Nei til eu

men konkurransen gjør det vanskelig å ha et avgiftsnivå som avviker alt for mye fra EUs. Over hele Vest-Europa gikk transportfirma og lastebileiere høsten 2000 til aksjoner for å få ned prisen på drivstoff. Argumentet var at det var nesten umulig å drive med lønnsomhet. Men den grunnleggende årsaken til lav lønnsomhet er den beinharde konkurransen, ikke prisen på drivstoff. Importmonopolet på alkohol eller dommen over EØS-proposisjonen En fersk dom i Oslo byrett fastslår at EØS-proposisjonen fra 1992 førte Stortinget bak lyset på et punkt som var avgjørende for Kristelig Folkeparti spørsmålet om Vinmonopolets enerett til import og engrossalg av vin og brennevin. Denne eneretten forsvant da overvåkingsorganet ESA 30. desember 1994 fastslo at Vinmonopolets «enerett til import, eksport og engrossalg av alkoholholdige drikker» er i strid med EØS-avtalen. 152 norske serveringsbedrifter gikk våren 2000 til sak mot regjeringen fordi de mente at de i åra 1994 og 1995 tapte massevis av penger på at regjeringen opprettholdt en enerett til import og engrossalg som var i strid med EØS-avtalen. Prisene ville falt etter at EØS-avtalen trådte i kraft, 1.januar 1994, hvis Vinmonopolet hadde hatt konkurrenter. Hovedpåstanden fra saksøkerne var at regjeringen ikke kunne ha vært i god tro. Men den lot som om eneretten til import og engrossalg var trygg for å sikre seg at Kristelig Folkeparti stemte for EØS-avtalen. Avtalen måtte vedtas med 3/4 flertall, og da var Kristelig Folkeparti på vippen. Oslo byrett var oppsiktsvekkende klar i sin dom. «Det er på det rene at regjeringen og Vinmonopolet i årene 1991 til 1994 på flere måter hadde tåkelagt at deres rettslige standpunkt var mer enn tvilsomt.» Og videre: «en helt åpen tale om at disse monopolenes fremtid var usikker, kunne gjøre det vanskelig å få den langt viktigere EØS-saken igjennom i Stortinget.» Bjørn Tore Godal var handelsminister med ansvar for EØS-avtalen i 1992. I retten skjøv han EU-kommisjonen foran seg som sannhetsvitne: «Jeg vil også minne om at EUs ansvarlige i konkurransesaker, sir Leon Brittan, på den tiden sa at hverken import- eller detaljmonopolet ville overleve.» Men visste Godal det i 1992? I så fall bekrefter han saksøkernes hovedpåstand og byrettens dom. Slike uttalelser fra EU-hold er det nemlig ikke spor av i EØS-proposisjonen. Derfor står det da også i fellesinnstillingen fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti til den avgjørende EØS-debatten i Stortinget: «Disse medlemmer legger avgjørende vekt på at Regjeringen i proposisjonen slår fast at Vinmonopolet kan og vil bli opprettholdt innenfor EØS. Dette gjelder både for import og salg av vin og brennevin.», Innst.S.nr.248 (1991-92), s.49. Hvor sikker Brundtland-regjeringen var på at den ikke hadde dekning for sine påstander i EØS-proposisjonen og ellers i EØS-debatten, kom tydelig fram da ESA i desember 1994 fastslo at Vinmonopolets «enerett til import, eksport og engrossalg av alkoholholdige drikker» er i strid med EØSavtalen. Da hadde Regjeringen to muligheter: å bøye seg for ESA uten sverdslag eller ta sjansen på en rettssak for EFTA-domstolen. Regjeringen bøyde seg, og daværende sosialminister Hill-Marta Solberg ga begrunnelsen: «Ved å kjøre en sak for domstolen ville vi tatt en kalkulert risiko for at også detaljmono- Nei til eu Skriftserien 4-00 13

polet kunne ryke.» Den risikoen måtte Kristelig Folkeparti i hvert fall ikke vite noe om da EØS-avtalen ble debattert i 1992. 6. Landbruk og fiske EØS-avtalen holder Norge utafor EUs felles landbruks- og fiskeripolitikk. Det er en av de store forskjellene på EØS-medlemskap og EU-medlemskap. På noen punkter griper likevel EØS-avtalen inn i begge disse næringene. EØS-avtalen fra 1992 ga toll-lettelser begge veier for handel med bearbeidede matvarer, blant annet på pizza, barnemat, øl og brus. «Protokoll 3» til EØS-avtalen fastslår videre at EU og Norge annethvert år skal avgjøre om disse tollsatsene skal reduseres mer og om flere matvarer skal få lavere toll. Disse forhandlingene har vist seg ytterst kompliserte og har stadig dratt i langdrag. Vekk med tømmerforhandlingene Fra april 1997 har det vært fri konkurranse på det norske tømmermarkedet. Skogeieren kan selge tømmeret fritt til markedspris. Virkefordelingsavtalen er en saga blott, og leveringsplikten er vekk fra vedtektene til skogeierlaga. Overvåkingsorganet ESA fastslo at det var i strid med EØS-avtalen hvis Skogeierforbundet forhandla med industrien om tømmerpriser på vegne av alle de lokale skogeierforeningene. Både skogeierne og foredlingsindustrien så seg tjent med å ha forutsigbare priser og leveranser. Det ble forbudt. Ikke fordi viktige norske interesser ble ramma. Heller ikke fordi utenlandske interesser ble ramma. Men fordi EØS-avtalen bestemmer at det skal være slik. Fortsatt kontroll over fisket hvis vi vil Norge har rike fiskeressurser i forhold til folketallet og eksporterer det meste av fangsten. EU er i motsatt situasjon med knappe fiskeressurser i egne farvann og med stor import av fisk. EU har i tillegg en fiskeflåte som er alt for stor, og som derfor er på jakt etter fisk i andre farvann. Både ved EØSforhandlingene i 1991-92 og ved medlemskapsforhandlingene i 1993-94 krevde EU å bytte norsk markedsadgang med fiskekvoter til EU. For at Norge skulle få selge fisk til EU, skulle EUs fiskere få fiske i norske farvann. EØS-forhandlingene endte med at EU økte sin kvote av norsk arktisk torsk fra 2,14 prosent til 2,9 prosent. Det var i 1991 1.600 tonn. I tillegg skulle Spania og Portugal få en tilleggskvote som fra 1997 skulle være 11.000 tonn. Norge fikk på papiret erstatning i form av kvoter på andre arter i Nordsjøen, men på arter som var mindre verdifulle og mindre aktuelle å fiske på. EU fikk derimot ikke i gjennom at EU-selskap skulle få investere i den norske fiskeflåten og skaffe seg kvoter på den måten. EØS-avtalen ga Norge tollfrihet for en rekke ubearbeidede fiskeprodukter som hadde vært pålagt tollsatser på fra 3 prosent til 30 prosent. For en del andre produkter, blant annet bearbeida hvitfisk, ble tollsatsene redusert. 14 Skriftserien 4-00 Nei til eu

Men for en del arter ble det ingen endring. EU opprettholdt tollsatsene sine på laks, sild, makrell og reker. Det er også et problem at EUs tollsatser blir høyere jo mer fisken er bearbeida. Det betyr at det kan være lønnsomt å frakte norsk fisk til et EU-land for å bearbeide den der. Samtidig er markedet for fersk fisk ofte det som gir mest fortjeneste. EØS-avtalen tillater EU å sette inn anti-dumping-tiltak mot norsk fiskeeksport. Det betyr at EU kan innføre straffetoll hvis EU mener at norsk fisk selges for billig. EØS-avtalen innebar at Norge overtok EUs regelverk for kvalitetskontroll av fisk og fiskevarer. Norsk fiskeindustri har måttet investere over tre milliarder kroner for å tilfredsstille det nye regelverket. Mange av hygienekrava er sterkt omstridte. Det gjelder blant annet kravet om å erstatte treverk med metall eller plast i foredlingsanlegg og på båter. Hvis EU utvides østover, vil det kunne ramme den norske eksporten av fisk. Vi har i dag frihandelsavtaler med alle land i Øst- og Sentraleuropa. Det betyr at vi selger fisk tollfritt til alle disse landa. Et land som blir medlem av EU, blir samtidig medlem av EØS. Det betyr at det blir vanlig EU-toll på den norske fiskeeksporten til et slikt land. I et slikt tilfelle skal det i henhold til WTO-reglene føres forhandlinger mellom Norge og EU om hvordan denne nye tollbelastningen skal kompenseres. (Slike forhandlinger ble ført da Sverige og Finland ble medlem av EU i 1995.) Tilpasninger til EUs fiskeripolitikk Parallelt med EØS-forhandlingene (1991) og forhandlingene om medlemsskap (1993-94) har det skjedd mange EU-tilpasninger av den norske fiskeripolitikken. Noen av dem ville vært en konsekvens av EØS-medlemsskapet, andre innebar å foregripe et EU-medlemskap. Statsstøtten til fiskerinæringa ble fra 1990 til 1998 redusert fra en milliard kroner til 100 millioner. Støtten går nå i alt vesentlig til råstoffutjamning og kondemnering av fiskefartøy for å holde fangstkapasiteten nede, altså til ordninger som ikke påvirker konkurransen og som derfor ikke er i strid med EØS-avtalen. Men de viktigste endringene er av strukturell art: Råfiskloven av 1951 gir salgslag monopol på førstehandsomsetningen av de fleste fiskeslag. Siden salgslaga kan sette en minstepris, har fiskerne stor makt i forhold til foredlingsbedriftene. Råfiskloven ble i 1992 endra slik at salgslaga ikke lenger kan bestemme hvem som har rett til å være fiskekjøper. Det er det nå Fiskeridirektoratet som avgjør. Også andre endringer undergraver den innflytelsen fiskerne har hatt over egen næring. Tilvirkerloven, som regulerte annenhåndsomsetningen, er opphevd, og fiskeeksportloven er endra slik at det nå er fri adgang til å eksportere fisk. Tidligere ble det eksportert i regi av eksportutvalg for ulike fiskeslag og fiskeprodukter. Sjøgrenseloven ble endra slik at utenlandske fiskebåter får levere fisk i Norge på samme vilkår som norske. Tidligere var det bare i særlige tilfelle at de kunne få levert fisk i Norge. Denne endringen har gjort det mulig for russiske fiskefartøy å levere store mengder fisk til foredlingsindustrien i Finn- Nei til eu Skriftserien 4-00 15

mark. Den fiskeripolitiske handlefriheten må brukes EUs fiskeripolitikk er ikke et nasjonalt anliggende. EU-statenes kystsoner er i fiskerisammenheng et felles EU-hav der det er EUs reguleringer som gjelder. Med sine ulike former for strukturtiltak er det også EU som styrer utviklingen av fiskeflåten og av markedet for fiskeprodukter. For fiskerinæringa er EØS-medlemskap svært forskjellig fra EU-medlemskap på to områder: 1. Forvaltningen av fiskeressursene er fortsatt et norsk ansvar. 2. Norge kan fortsatt opptre på egen hånd i internasjonal havpolitikk og fiskeripolitikk. Det siste er særlig viktig fordi Norge og EU på så mange måter har motstridende interesser i hav- og fiskeripolitikken. Norge slåss for kyststatenes interesser, mens EU slåss for å begrense innflytelsen til kyststatene mest mulig. Når det gjelder fiskeriforvaltninga, er det tegn som tyder på at EU kan komme til å nærme seg det norske opplegget på enkelte punkter. Særlig oppmerksomhet er det om EUs krav om at all småfisk (fisk under minstegrensa) skal kastes på havet. Her har Norge et forbud mot å kaste ut slik fisk. Mye tyder riktig nok på at den norske kontrollen er for dårlig, og at forbudet i skremmende grad brytes. Norge har de siste 10-15 åra ført en langt mer forsvarlig ressurspolitikk enn EU som ikke har klart å stå imot presset fra en fiskeflåte med enorm overkapasitet. Det er derfor ytterst beklagelig at fangstkvotene i norske og norsk-russiske farvann (for eksempel for torsk) de siste åra er satt langt over det som fiskeriforskerne anbefaler. En slik politikk er å misbruke handlefriheten utafor EU. Kampen om lakseeksporten Den norske fiskeeksporten var i 1998 28 milliarder kroner. 60 prosent av eksporten gikk til EU, og av denne eksporten var 40 prosent oppdrettslaks. Norske lakseoppdrettere produserer billigere enn oppdrettere i Skottland og Irland. De hevder at norske oppdrettere driver prisdumping og har stadig krevd mottiltak mot norsk laks. EU har fra tid til annen innført minsteprisregler for norsk oppdrettslaks. Den norske regjeringen har på sin side forsøkt å bremse veksten i den norske oppdrettsnæringa, blant annet ved å innføre fôrkvoter. Likevel fortsatte norske oppdrettere å vinne markedsandeler på EU-markedet. Etter hard pågang fra EU ble det på forsommeren 1997 inngått en avtale mellom Norge og EU basert på kvoter og minstepris. Avtalen gjelder for fem år og har to hovedpunkter: 1. Det ble satt et tak på eksporten av laks fra Norge til EU. Eksportmengden kan ikke økes med mer enn 10 prosent i året. Eksport over taket belastes med en eksportavgift på 6 prosent. 2. Minst 85 prosent av laksen fra Norge må selges over en minstepris på 26,35 kroner. Absolutt minstepris ble satt til 22,40. Avtalen betyr at eksporten fra Norge vokser langsommere enn den ellers ville ha gjort. Likevel gir avtalen rom for betydelig eksportvekst. I 1996 ek- 16 Skriftserien 4-00 Nei til eu

sporterte Norge 220.000 tonn oppdrettslaks til EU. I år 2002 tillater avtalen en eksport på 393.000 tonn. I tillegg passer EU på at den norske laksen blir solgt til en pris over minstepris. Det har gitt norske oppdrettere rekordinntekter år etter år. Nå er det ingen enighet i EU om at lakseprisen må holdes høy. Norsk laks er råstoff for foredling i mange EU-land og dermed opphav til arbeidsplasser og inntekter der. Slike foredlingsbedrifter vil ha laksen billigst mulig, og føler ingen lojalitet med oppdretterne i Irland og Skottland. Ønsket om billig laks forener derimot forbrukerne og ideologene bak det indre markedet. For disse ideologene er priskonkurranse poenget med det indre markedet også når konkurransen kommer fra EØS-landet Norge. 7. EØS-anbudene på offentlige innkjøp og anlegg EØS-avtalen betyr at alle større offentlige innkjøp må legges ut på åpent anbud over hele EØS-området, dvs. i 18 land. Så sant anbudskravene er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre innkjøpene mot lokale leverandører for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting. Hovedregelen er at alle kjøp av varer og tjenester over 1,6 millioner kr. skal meldes til et anbudsregister i Brussel. For kjøp innen telesektoren er nedre grense satt til 4,8 millioner kr., mens den er 3,2 millioner kr. for kjøp av transporttjenester og innen vann- og energiforsyningen. Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her er nedre grense satt til 40 millioner kr. Det hevdes fra tid til annen at kommuner og offentlige etater har spart store summer på slike EØS-anbud. Men ingen har påvist at innsparingen skyldes økt utenlandsk konkurranse. Få norske kontrakter er gått ut av landet, og få norske firma har satsa på anbud utenlands. Derimot har konkurransen innenlands økt kraftig omkring slike offentlige anbud. Men det kunne vi fått til også uten EØS-avtalen. Det er ikke slik at det ville vært forbudt for Norge å legge større innkjøp og byggeoppdrag ut på anbud i Vest-Europa dersom vi ikke var medlem av EØS. Tvertimot. Kommuner, fylkeskommuner og statlige etater kunne da på fritt grunnlag vurdert når anbud var fordelaktig og hva slags anbud (internasjonalt anbud, nordisk anbud, norsk anbud, lokalt anbud) som var ønskelig i det enkelte tilfelle. Hvis en derfor vil bruke internasjonale anbud for å presse prisene mest mulig, eller for å bringe inn kompetanse det er lite av i Norge, trenger vi ikke EØS-avtalen for å gjennomføre slike anbud. Regnestykkene omkring EØS-anbudene har enda en side for kommuner og fylkeskommuner. Det kan være penger å spare på billigere innkjøp og lavere byggekostnader. Men i distrikt med sviktende næringsliv kan det være atskillig mer penger å penger å tape dersom lokale leverandører og lokale Nei til eu Skriftserien 4-00 17

byggefirma må bukke under i konkurransen. (En mer utførlig framstilling av disse anbudene fins i heftet «EØS og den lokale handlefriheten», hefte 2/1999 i skriftserien til Nei til EU) 8. Virkninger i arbeidslivet Framstillingen i avsnittene 1-6 viser at det er lite grunnlag for å påstå at det er EØS-avtalen som gjør at det går bra med den norske samfunnsøkonomien. Derimot har EØS-avtalen begynt å sette klare spor etter seg i det sosiale landskapet vårt. Hardere press på arbeidstakere På felt etter felt tvinges hardere konkurranse inn i det norske samfunnet. Det skyldes dels den konkurransen som følger med EØS-avtalen og dels forhold som ikke nødvendigvis har med EØS å gjøre (ulike former for fristilling, utskilling av arbeidsoppgaver til underleverandører, konkurranseutsetting og privatisering). Økt konkurranse betyr raskere omstilling, mer nedbemanning, flere nedleggelser, mer pendling, mer uføretrygding og mer førtidspensjonering. Økt konkurranse betyr flere mennesker i utrygge jobber. Det har ansatte i bank og forsikring, i Telenor og i Postverket fått føle på kroppen. Under EU-kampen i 1972 var bare hver femte industriarbeidsplass i Norge utsatt for reell konkurranse fra utlandet. Andre næringer var med få unntak (utenriks skipsfart og fiskeriene) skjerma mot utenlandsk konkurranse. I EØS er jordbruksbasert næringsmiddelindustri eneste norske industribransje som er skjerma mot slik konkurranse. I tillegg åpnes viktige servicenæringer for full utenlandsk konkurranse. Arbeidsplasser innen bank, forsikring, post, tele og innenlands veitransport og flytrafikk må tåle en konkurranse de har vært skjerma mot. Målet med EØS er å få vekk daukjøttet i næringslivet, men den sikreste virkningen er et samfunn som i stadig mindre grad mestrer de sosiale og menneskelige problemene som det «effektive» næringslivet produserer. Lønnsdumping på en byggeplass Anbudskamp gjør arbeidsplasser utrygge og kan legge press nedover på lønns- og arbeidsvilkår. Et spansk firma vant i 1995 anbudskampen om oppussingen av tre SAS-hotell og ga deretter et skoleeksempel i hvordan EØS-avtalen åpner for lønnsdumping. De spanske arbeiderne fikk betalt langt under tariffbestemt minstelønn i Norge, kanskje helt ned i 22 kroner timen. Eksemplet viser hvor hjelpeløs norsk fagbevegelse står i slike situasjoner. Under EØS-debatten i 1991-92 satte LO som ufravikelig krav at norske lønns- og avtalevilkår måtte gjelde når utenlandske firma står for byggeoppdrag i Norge. Garantien som ble gitt LO, kom i form av en lov om «allmenngjøring av tariffavtaler». For at denne loven skal tas i bruk, må en først vite og deretter påvise 18 Skriftserien 4-00 Nei til eu