Arthur Abetet Arthur Abetet falt plutselig. Han syntes han nettopp hadde drømt om å stå på kanten av en klippe, helt stødig, men nå falt han ned i en mørk avgrunn, og dette føltes helt ekte. Han likte det ikke. Selv om han var omgitt av den ensformige fargen svart, føltes det som verden hadde brutt ut i totalt kaos. Hjertet hans banket fort, og han svettet. Han snudde seg rundt i lufta for å se hva som var over ham, og han oppdaget til sin forferdelse at han hadde falt gjennom senga. Han kunne se et avlangt hull der oppe, og inne i hullet var omrisset av soverommet hans. En flik av dyna hang ned i det store tomrommet han nå befant seg i. Han skulle ønske han hadde dratt den med seg; den kunne kanskje være nyttig som fallskjerm. Arthur kjente at det begynte å bli kjølig. Det var nok all vinden som ble skapt mens han flagret mot en sikker død, omgitt av svart kaos. Men så oppdaget han en annen faktor som utvilsomt hadde noe å gjøre med den plutselige kulden. Der han svevde gjennom tomrommet - som var en konsekvens av at han hadde falt gjennom senga mens han sov og drømte om at han sto på fast grunn var han naken, splitter naken! Det var en katastrofe i seg selv. Det kunne jo hende at noen andre fant det for godt å stikke innom tomrommet under senga hans, om det i det hele tatt var under senga. Han visste ikke. Han hadde ikke tid til å reflektere over dette problemet akkurat nå. Plutselig reiste kroppen seg opp. Det sorte tomrommet forsvant idet han sperret opp øynene. Det tok sin tid før det gikk opp for ham at det sorte tomrommet under ham bare hadde vært en oppfølger til drømmen om at han sto på fast grunn. Det hadde vært litt av en kontrast, det var nok derfor det hadde vært så skremmende. Det var ennå natt. Det var sommer og varmt ute, og vinduet sto derfor på vidt gap, men allikevel føltes det som om soverommet var en bakerovn. Han var lys våken, og det virket som en umulighet at han ville sove særlig mye mer denne natten. Derfor sto han like godt opp. Han kunne jo koke seg en kopp te. Hjertet banket ennå etter den traumatiske opplevelsen. Han vurderte å flytte senga til den andre enden av rommet, bare for sikkerhets skyld. «Idiot,» sa han til seg selv. «Skal du bli paranoid, bare på grunn av en drøm?» Det hjalp alltid å snakke til seg selv. Da fikk han alltid et tilfredsstillende svar, og noen ganger en overraskelse. Han likte overraskelser, selv om de kunne forbindes med kaos, noe han ikke kunne fordra. Arthur var glad han i det minste kunne like noe han forbandt med kaos. Det holdt på en måte frykten i sjakk. Arthur gikk ut på kjøkkenet. Mens han ventet på at Te-vannet skulle nå kokepunktet, studerte han rommet. Det var pent. En litt blandet stil, men alt hadde sin plass. Det var et koselig rom med mange ulike farger og ikke for mange nakne flekker. Rommet var heller ikke lite, og de store vinduene ga ham god oversikt over en hage han var ganske stolt av. Det var rart at ingen kvinner fikk lyst til å bo i det vakre huset. Arthur fant frem det største kruset han hadde. Like etterpå var det fylt til randen med dampende varm te. Han satte seg ved et av vinduene. Mellom de små munnfullene med glohet og oppkvikkende te, kunne han studere den nattlige versjonen av hagen, som han så ganske sjelden. Det så ut til å være en svak bris ute. Trærne som raget i utkanten av hagen og som skapte interessante skygger, raslet lett, og skyggene ble levende. Heldigvis var ikke Arthur en sånn som lot fantasien løpe løpsk. Han gjorde seg ferdig med teen, og skulle akkurat reise seg for å rydde bort sakene han hadde
brukt til å lage den varme drikken, da blikket falt på et tilfeldig punkt på den grønne plenen. Det var en uregelmessighet, men på grunn av mørket kunne han ikke se nøyaktig hva det var. Han trodde først det var et hull. Han turte nesten ikke tenke på hva slags ulumskheter som kunne stå bak hullet. Det kunne være en svært liten meteor eller noe helt annet, som for eksempel muldvarper. Eventuelle muldvarper i hagen ville nesten være verre enn drømmen om det sorte tomrommet. Plutselig ble Arthur svært trett. Han kikket på klokka og så at han ennå kunne få seg noen timer med søvn før haneerstatningen, i form av en vekkerklokke, ville spre budskapet om at morgenen hadde begynt. Han satte koppen inn i oppvaskmaskinen og gikk til sengs igjen. Heldigvis ble det ikke flere fall gjennom sorte tomrom resten av den natta. Han sov stødig. Det føltes nesten som Arthur bare hadde sovet i noen minutter da vekkeklokka ringte morgenen etter. Han brukte en stund på å komme seg ut av senga. Noen minutter senere satt han i kjøkkenet og inntok frokosten sin, som besto av brødskiver og kaffe. Mens han spiste leste han avisen. Det var pent vær ute. Nesten skyfri himmel og ikke noe vind. Solstrålene var usynlige, men Arthur visste at de danset. Han sukket fornøyd. Etter å ha lest den siste siden i avisen, brettet han den sammen og la den bort. Fra kjøkkenet kunne han se rett inn i stua. Den var like koselig og ren som resten av huset. Veggene var gule, og på det han kalte hedersplassen, like over den eldgamle viktorianske kommoden, hang det et bilde av en blid kvinne. Det var søsteren hans. Han foldet hendene og ga seg til å studere hagen, som nå ble presentert i dagslys. Han bestemte seg for at det var her han ville tilbringe resten av dagen. Plutselig så han en uregelmessighet i plenen. Det var den samme uregelmessigheten han hadde sett om natten. Da hadde han trodd det var et hull, laget av irriterende muldvarper. Nå så han at det ikke var noe hull. Han måtte undersøke fenomenet nærmere. Ikke fordi det var pent, men fordi det ikke var velkommen i hans perfekte hage. Arthur kom seg ut i hagen. Han skrittet bestemt over den grønne plenen, og kom bort til stedet der han hadde observert uregelmessigheten. Det var flere av dem. Lange stilker hadde brutt seg opp av jorda, kommet seg gjennom gresset og ut i friheten. På toppen av de lange, gulbrune stilkene satt det kjegleformede hatter som hadde en litt mørkere farge. På toppen av hattene hadde det vokst ut en liten spiss. Noen av disse avskyelighetene av noen sopper hadde flekker. Det fantes ikke tvil. I Arthur Abetets hage, i hans perfekte hage, hadde det begynt å vokse sopp. Og det var sikkert umulig å bli kvitt dem. Han ble stående å stirre på soppene. Deretter la han seg ned på bakken og studerte dem nøyere. Selv om de ikke var særlig pene, var de ikke skadd av noe slag. Ettersom han allikevel skulle fjerne dem fra hagen sin, kunne han jo sjekke om de var spiselige. Han løp inn i huset igjen og fant frem en bok om matsopper. Han løp tilbake til soppene og plasserte boken på gresset rett foran stilkene med kjegleformede hatter. Deretter bladde han seg hurtig gjennom boken. Bilde etter bilde fór forbi øynene hans. Det var tykke sopper, det var tynne, det var gule og brune. Det var dem som lignet på en klump, og det var dem som... plutselig kom han til en side som handlet om en type sopp som lignet svært mye på soppene han hadde foran seg. Det kunne ikke være tilfeldig. Det måtte være dem. Arthur hadde aldri spist sopp. Han hadde hele livet trodd at de smakte like stygt som utseendet. De luktet heller ikke særlig godt.
Han strakte ut pekefingeren og berørte en av soppene forsiktig. Den var glatt og kald, selv om den sto midt i solsteiken. Så tok nysgjerrigheten overhånd, og han grep om soppens lange og tynne stilk. Han rev planten opp fra jorda og luktet på den. Arthur gren på nesen. Noen minutter senere sto han på kjøkkenet. På benken lå det hele trettito planter. Hagen utenfor hadde igjen fått sitt stolte utseende, helt uten uregelmessigheter eller avskyeligheter. Den kunne igjen sove stødig. Boken forklarte ganske nøyaktig hvordan de ulike soppene kunne brukes i mange ifølge boken spennende matretter. Ved hjelp av illustrasjoner ble det forklart hvordan soppene skulle skjæres opp. Arthur satte igang med å kutte og snitte. Det ferdige resultatet var en haug med biter av tidligere uregelmessigheter som gikk under dekknavnet sopp. Han hadde bestemt seg for å lage en slags grønnsaksrett. Arthur hadde alltid vært glad i å lage mat, og oppskriften var ganske enkel. Det duftet godt i det koselige kjøkkenet. Arthur satte en rykende varm form på bordet og fant frem det han trengte for å innta maten. Det smakte svært godt, og med et glass rødvin til følte han seg som i himmelen. Det kunne ikke blitt bedre. Vinduet sto på gløtt, og en sommerfugl kom plutselig flygende inn. Den hadde sterke og flotte farger. Den fløy grasiøst gjennom lufta og landet omsider på bordet foran Arthur. Han prøvde å ta på den, men da fløy den vekk igjen. Han ble litt skuffet; den hadde vært så vakker. Arthur rapet høyt. Deretter tok han enda en slurk med vin. Han smattet fornøyd og lente seg bakover i stolen. På veggen i stua, innrammet med gull, smilte søsteren hans. Det ringte plutselig på døra. Arthur kikket på armbåndsuret. Det var ettermiddag, så det kunne ikke være selgere. Han snek seg bort til vinduet og kikket forsiktig ut, nesten skjult bak gardinen. På trappa kunne han se at det sto en hel samling med mennesker. Den ene, den som hadde ringt på, var en ung kvinne med langt, blondt hår. Hun snudde seg mot de andre. «Tror dere han er hjemme?» Hun smilte bredt. Vinden kastet litt av det lange håret ned i ansiktet, og hun ristet lett på hodet slik at det falt på plass igjen. Det var en perfekt bevegelse, utført av en perfekt person, som attpåtil ville inn i Arthurs hus. «Han er alltid hjemme,» svarte en mann med hatt og dress. Bak ham sto det tre andre personer. Den ene var en typisk bestemor, med grått, krøllete hår og briller som dekket halve ansiktet. Hun hadde en strikkejakke på seg, og røde tøfler. Når Arthur tenkte seg om var det et snodig valg av klesplagg for en som skulle på besøk til fremmede. Ved siden av bestemoren sto en eldre mann. Han var nok gift med tøffelkvinnen. Han var skallet og hadde store, sorte briller. Like bak dem sto en merksnodig mann. Han var kledd i en dress med skrikende rødfarge. Den så ut til å være laget av fløyel. Han hadde helt svart hår som var greid bakover. Han hadde en tynn mustasje i den samme kullfargen og en stokk med en vakker sten på. Det var i det hele tatt en merkelig ansamling mennesker utenfor huset til Arthur Abetet. «Han tror sikkert det er selgere,» sa mannen med den røde fløyeldressen og bøyde seg forover. Han trykket på ringeknappen med stokken, og en høy lyd flerret lufta i Arthurs hus. Arthur bestemte seg for at det var best å høre hva de ville. Det virket ikke som de hadde tenkt å gå med det samme. Han gikk ut i entreen og åpnet døra. De rare menneskene kom veltende inn. På få sekunder hadde de fylt hele entreen, og Arthur ble nødt til å rygge inn i kjøkkenet for å ikke bli presset flat mot veggen. «Det er ikke meningen å trenge på,» sa kvinnen, og dyttet til mannen med hatt, som hadde veltet Arthurs stumtjener. «Vi er nye i nabolaget og ville bare hilse på deg.» Hun smilte vennlig til Arthur. «Jeg er Agatha Gunnesen og vi er familien Gunnesen.»
Hun rakte frem hånden og Arthur tok den. Hun hadde et fast grep. Den skallede mannen kom inn i rommet. «Herr Gunnesen,» sa han og nikket kort mot Arthur. Etter noen minutter hadde han hilst på alle og fått en innføring i hva slags tittel de hadde i familien. Den smilende kvinnen var gift med mannen med hatt, som het Edvard. De to eldre var foreldrene hennes, og hun kalte dem bare herr og fru Gunnesen. Mannen med den røde dressen het Pierre og var broren hennes. «Hva heter du da?» spurte kvinnen plutselig. Arthur var helt overrumplet av alt dette, og ble en stund stående og stirre på familien. «A- Arthur...» «En mann uten etternavn!» utbrøt herr Gunnesen og hostet høylytt. «Arthur Abetet,» sa Arthur for å rette opp misforståelsen. «Aha,» sa herr Gunnesen og ga seg til å se på hagen gjennom vinduet. «Imponerende...» mumlet han og gynget frem og tilbake med hendene på ryggen. Pierre skrittet bort til benken og kakket lett i den med stokken sin. Deretter gransket han hele kjøkkenet svært nøye. Så stua. «Flott kåk du har her,» kommenterte han. «Pierre er eiendomsmegler,» forklarte Agatha. «Du er ikke interessert i å selge?» «Nei!» utbrøt Arthur, og kjente han ble rød i kinnene av utbruddet. «Jeg mener, jeg er ikke interessert i det.» «Hm,» sa Agatha og virket en smule fornærmet. Men så smilte hun igjen. «Jeg og min familie gleder oss til å bli kjent med deg!» Arthur ble nok en gang overrumplet. Han visste ikke om han helt likte tanken på å ha noen nær kontakt med disse menneskene. De virket veldig merkelige. «Hva er dette?» spurte plutselig en hes stemme bak ham. Arthur snudde seg og så at fru Gunnesen sto og pirket i soppretten mens hun snuste inn duften av den med de store neseborene. «Det dufter herlig!» «Det er sopp,» forklarte Arthur. Plutselig ilte hele familien bort til bordet. De snuste og luktet høylytt, mens de snakket i munnen på hverandre om hvor fantastisk godt det så ut. «Familien vår elsker sopp!» sa Pierre og stakk nesten hele hodet ned i formen. «Vel, det er sikkert nok til dere om dere vil smake,» sa Arthur forsiktig. «Ypperlig!» sa Pierre og gikk rett bort til skapet der tallerkenene ble oppbevart. Han måtte være en god eiendomsmegler, ettersom han visste hvor folk vanligvis hadde tallerkenene. Arthur ble plutselig veldig glad. Han hadde kommet seg over sjokket etter familien Gunnesens oppmøte, og nå ble han lykkelig fordi de syntes han hadde et pent hus og laget god mat. Han måtte smile bredt der han sto og så på mens medlemmene av familien gaflet i seg soppretten. Den hadde vært god, men han kunne sikkert lage mer en dag. Uregelmessighetene hadde ført med seg noe veldig positivt, og det kunne virke som soppen ville gi Arthur en lys fremtid. Han hadde fått en hel gjeng med nye venner, noe han hadde hatt lite av fra før. Familien ble ferdig med maten og snudde seg mot Arthur. «Hvorfor smiler du så bredt?» spurte Agatha, som smilte minst like bredt som ham. «Jeg er bare glad for at dere kom og besøkte meg,» sa Arthur, noe som var helt sant. «Vi er glade for å ha en så hyggelig bekjent i det nye nabolaget vårt,» sa fru Gunnesen. «Nå vil jeg se på den flotte hagen din!» sa herr Gunnesen og gikk ut i entreen. «Jeg også!» ropte fru Gunnesen begeistret og valset etter, tett fulgt av Agatha, Pierre og Edvard.
Arthur ble stående alene igjen. Han bestemte seg for å rydde opp mens de andre var ute i hagen. Kanskje hadde han litt iskrem i fryseren. Han kunne koke kaffe også. Det var perfekt vær ute, og han hadde en fin liten veranda med bord og parasoll, som var ypperlig til ettermiddagskaffe ute i frisk luft. Formen var nå tom. Han vasket den og tallerkenene, og ryddet alt på plass. Da han gikk bort til benken for å koke kaffe, så han at det ennå lå en stor haug med sopp der. Han hadde visst ikke brukt opp alt allikevel. Han kunne kanskje invitere familien Gunnesen på middag en dag. Han gledet seg allerede. Kaffen ble ferdig, og han plasserte den og iskremen på et brett, som han bar ut i hagen. Men da han kom ut, så han til sin store skuffelse at familien Gunnesen var vekk. Han gikk rundt hele huset, men de var ikke å se noe sted. Han trasket inn igjen, og det var ikke til å legge skjul på at han var en smule lei seg. De kunne i alle fall sagt adjø før de dro. Han satte seg ved bordet og pirket molefonken i isen. Kaffen smakte ikke noe godt, og han helte alt i vasken. Isen var visst fordervet, så han kastet den også. Dagen som hadde begynt med ekkel sopp og fortsatt med hyggelige bekjentskaper, så ut til å få en trist avslutning. Men plutselig ringte det på igjen. Kom de tilbake? Han småløp ut i entreen og rev opp døra. «Jane?» Det var søsteren hans. «Passer det dårlig?» spurte hun. Jane hadde allerede rukket å nå 40-årene, noe utseendet ikke kunne avsløre. Hun så nesten ut som hun var i ungdommen. Arthur elsket henne, hun hadde alltid vært så snill mot lillebroren sin, og i voksen alder pleide hun alltid å besøke ham om hun var i nabolaget. «Nei,» sa Arthur, og dagen så ut til å få nok en vending. «Kom inn.» «Det er en flott dag,» sa Jane og satte seg ved bordet. «Jeg har vært på det nye kjøpesenteret og tenkte jeg kunne stikke innom.» «Jasså,» sa Arthur og satte igang med å koke ny kaffe. Plutselig spratt Jane opp. «Jeg kom akkurat på de blomstene du snakket om på telefon her om dagen. Hvor er de?» Arthur kastet et raskt blikk på soppen i forbifarten, og plutselig fikk han opp et bilde på netthinnen av en soppbok han hadde lest for mange år siden. Fargen på soppen, den minnet om noe... «Arthur? Hvor er blomstene?» «Under epletreet...» mumlet Arthur tamt. Han stirret på soppen og forsøkte å huske. De hadde da lignet på den matsoppen han hadde sett... Plutselig så han for seg teksten under bildet av denne soppen, som han hadde sett i boka han hadde lest for lenge siden. Han forsto. Livet hans var ødelagt. Han hadde vært forberedt på dette. Han marsjerte inn på soverommet, satte seg på senga med tomrommet under, og åpnet den nederste skuffen i nattbordet. Der lå det en metallgjenstand, en slik som lager smell og fyrer av kuler. Han løftet den mot tinningen, kjente en tåre renne nedover kinnet, før han trykket på avtrekkeren. «Arthur!» ropte plutselig Jane fra hagen, hun hadde sikkert ikke hørt smellet. «Vet du at det vokser fleinsopp i hagen din?»