Risikovurdering ved bruk av lusemidler

Risikovurdering ved bruk av lusemidler - hummer i Tysfjord. Akvaplan-niva AS Rapport: 8179

Forsidebilde: Kunnskapsforlaget KS-bok

Akvaplan-niva AS Rådgivning og forskning innen miljø og akvakultur Org.nr: NO 937 375 158 MVA Pirsenteret 7010 Trondheim Tlf: +47 77 75 03 00 www.akvaplan.niva.no/trondheim Rapporttittel / Report title Risikovurdering ved bruk av lusemidler - hummer i Tysfjord Forfatter(e) / Author(s) Gro Harlaug Refseth Ole Anders Nøst Starrlight Augustine Kristin Sæther Akvaplan-niva rapport nr / report no 8179 Dato / Date 20.07.2016 Antall sider / No. of pages 35 + 0 Distribusjon / Distribution Gjennom oppdragsgiver Sammendrag I dette prosjektet vurderer vi risiko for utslipp av lusemidler og mulig påvirkning på hummer i Tysfjord. Vi har utarbeidet en økotoksdatabase, foretatt økotoksmodelleringer og konsentrasjonsmodelleringer, samt gjort vurderinger av hummerens økologi. Resultatene sammenfattes, og danner grunnlag for vurdering av risiko. Basert på "worst case scenario" og en rekke betingelser (spesifisert i rapporten) kan vi for azametifos og deltametrin ikke utelukke effekter på hummerlarver. Det er mindre bekymring knyttet til hydrogenperoksid og cypermetrin ved kjente hummer lokaliteter i Tysfjord. Oppdragsgiver / Client Nordlaks Oppdrett AS Prosjektleder / Project manager Oppdragsg. referanse / Client s reference Bjarne Johansen Kvalitetskontroll / Quality control Gro Harlaug Refseth Anita Evenset 2016 Akvaplan-niva AS. Rapporten kan kun kopieres i sin helhet. Kopiering av deler av rapporten (tekstutsnitt, figurer, tabeller, konklusjoner, osv.) eller gjengivelse på annen måte, er kun tillatt etter skriftlig samtykke fra Akvaplan-niva AS.

INNHOLDSFORTEGNELSE 1 BAKGRUNN OG MÅLSETNING... 3 2 METODE OG TILNÆRMING... 5 2.1 Hummerøkologi... 5 2.2 Økotoksikologi... 5 2.3 Økotoksikologisk modellering... 5 NEC-verdier... 5 Datainnsamling til NEC kalkulering... 6 2.4 Modellering av konsentrasjon... 6 2.5 Risikovurdering... 9 3 RESULTATER OG DISKUSJON... 10 3.1 Hummerøkologi... 10 Hummer i Tysfjord... 11 3.2 Økotoksikologi... 12 Azametifos... 13 Hydrogenperoksid... 13 Pyretroider (cypermetrin og deltametrin)... 14 3.3 Økotoksikologisk modellering... 16 Cypermetrin... 17 Deltametrin... 18 3.4 Modellering av konsentrasjon... 20 4 RISIKOVURDERING... 25 4.1 Azametifos... 25 4.2 Hydrogenperoksid... 25 4.3 Cypermetrin... 25 4.4 Deltametrin... 25 5 KONKLUSJON... 27 4 REFERANSER... 29 Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 1

Forord Tysfjord har en egen stamme av hummer som skiller seg genetisk fra andre hummerarter i Norge. I Tysfjord er det også akvakulturvirksomhet, og det blir brukt lusemiddel for avlusning av laksen. I forbindelse med søknad om utvidet utslippstillatelse på Forsåstorvika i Tysfjord har Nordlaks Oppdrett AS fått pålegg om å gjøre en risikovurdering for utslipp av lusemidler og mulig påvirkning på hummer i fjorden. I dette prosjektet er hovedmålet å gjennomføre en vurdering av risiko for bruk av lusemiddel og sannsynligheten for påvirkning på hummer i nærheten av oppdrettsanlegg i Tysfjord. I denne sammenheng har vi utarbeidet en økotoksdatabase spesifikt for lusemidler og hummer, foretatt økotoksmodelleringer og konsentrasjonsmodelleringer spesifikt for hummer og Tysfjord, samt gjort vurderinger av hummerens økologi. Resultatene sammenfattes og danner grunnlag for vurdering av risiko. I Norge er det ikke pr i dag etablert rutinemessige metoder for risikovurdering ved utslipp av lusemidler spesifikt for en geografisk lokalitet slik som det er gjort i dette prosjektet. Dette arbeidet er således nyskapende innenfor akvakultur. Forkortelser brukt i rapporten og i databasen: Som definert i "Guidance Document on Statistical Methods for Environmental Toxicity Tests": EC50 "median effective concentration" - kjemikaliekonsentrasjonen i vann eller sediment som gir en spesifikk effekt (f.eks. immobilitet) hos 50 % av testorganismene. LC50 "median lethal concentration" - kjemikaliekonsentrasjon i vann eller sediment som er estimert dødelig for 50 % av testorganismene. LC10 "lethal concentration" - kjemikaliekonsentrasjon i vann eller sediment som er estimert dødelig for 10 % av testorganismene. LOEC "lowest-observed-effect concentration" - den laveste konsentrasjonen av et kjemikalie som har effekt. LT50 "median lethal time" - eksponeringstid som er dødelig for 50 % av testorganismene ved en gitt kjemikaliekonsentrasjon. NOEC "no-observed-effect concentration" - den høyeste testede konsentrasjonen der effekten ikke er forskjellig fra kontrollen. HC5 "hazardous concentration" - konsentrasjon der 5 % av artene i et system er påvirket. SSD "species sensitivity distribution curve" arters sensitivitetskurve EIF "environmental impact factor" PEC "predicted environmental concentration" - forventet kjemikaliekonsentrasjon i miljøet. PNEC "predicted no effect concentration" - kjemikaliekonsentrasjon der man ikke forventer effekt. NEC "no effect concentration" - den konsentrasjonen av et kjemikalie som ikke vil gi effekt på overlevelse. Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 2 www.akvaplan.niva.no/trondheim

1 Bakgrunn og målsetning I likhet med andre former for intensiv matproduksjon, har akvakultur også en miljømessig kostnad. Lakselus anses som en av de største utfordringene i lakseoppdrett. Bruk av lusemiddel i forbindelse med behandling av lakselus er en miljøutfordring som opptar både fiskere, forskere og oppdrettere. For å bekjempe lakselus, har industrien ulike metoder. Selv om det er stort fokus på utvikling og forbedring av både teknologisk og biologisk avlusing, trengs det pr. i dag kjemikalier i tillegg. Kjemisk behandling består av to metoder: bademetode og via fôr. Skadeomfanget i forbindelse med bruk av kjemikaliene er ifølge Fiskeridirektoratet ikke godt nok kjent. Andre arter enn lus, f.eks. andre skalldyrarter, kan potensielt bli påvirket av kjemikaliene når de slippes ut i vannet. Krepsdyr er svært vanlige i sjøen, og siden lakselus er et krepsdyr, kan medikamenter som dreper den også påvirke andre krepsdyr (Havforskningsinstituttet, 2016). En oversikt over lusemiddel brukt i lakseoppdrett i Norge er satt opp i Tabell 1. Til badebehandling brukes virkestoffene cypermetrin, deltametrin, azametifos og hydrogenperoksid. Via fôr brukes: emamektin benzoat, diflubenzuron og teflubenzuron. De lusemidlene som er aktuelle å bruke i Tysfjord er uthevet i tabellen. Tabell 1. Oversikt over legemidler til bruk mot lakselus i Norge. Klassifisering Virkestoff Handelsnavn Behandlingsmetode Pyretroider Cis-Cypermetrin Betamax Badebehandling Deltametrin Alpha Max Badebehandling Organiske fosforforbindelser Azametifos Salmosan Badebehandling Azametifos Azasure Badebehandling Kitinhemmere Diflubenzuron Lepsidon/ Releeze Gjennom fôr Teflubenzuron Ektobann Gjennom fôr Avermektiner Emamektin benzoat Slice Gjennom fôr Hydrogenperoksid (H 2O 2) Hydrogenperoksid Badebehandling I dette prosjektet er hovedmålet å gjennomføre en risikovurdering for bruk av lusemiddel og sannsynligheten for påvirkning på hummer i nærheten av oppdrettsanlegg i Tysfjord. Aktuelle kjemikalier for Nordlaks AS er pyretroider, organofosfater, avermektiner og hydrogenperoksid (markert med uthevet skrift i Tabell 1). Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 3

Kitinhemmere er ikke relevant, da disse ikke brukes i Tysfjord. I henhold til dagens praksis hos Nordlaks Oppdrett AS er hydrogenperoksid det mest aktuelle alternativet. Avermektiner er ikke prioritert i denne rapporten, da dette medikamentet gis via fôr, og derfor har en helt annen måte å spres i miljøet på enn det som blir modellert her. De fem hovedtema (hummerøkologi, økotoksikologi, økotoksikologisk modellering, modellering av konsentrasjon i miljøet, og risikovurdering) behandles hver for seg i både metode-, resultat- og diskusjonskapittel. Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 4 www.akvaplan.niva.no/trondheim

2 Metode og tilnærming 2.1 Hummerøkologi Europeisk hummer tilhører slekten Homarus i underordenen Pleocyemata innen langhalekreps i orden tifotkreps. Europeisk hummer (Homarus gammarus) er en av de mest ettertraktede krepsdyr for konsum. For å beskrive hummer generelt og hummer i Tysfjorden spesielt har vi i hovedsak tatt utgangspunkt i en rapport fra Nordlandsforskning (Hansen, 2005). I denne rapporten ble Tysfjordens egnethet med tanke på havbeite og oppdrett av hummer undersøkt. Rapporten gir beskrivelse av Tysfjorden og kjente og mulige hummerlokaliteter her. Vi har i tillegg tatt utgangspunkt i generell litteratur om hummer og spesielt om europeisk hummer. Ved vurdering av de enkelte hummerområdene sett i forhold til oppdrettslokaliteten Forsåstorvika har vi benyttet Fiskeridirektoratets kartverktøy (http://kart.fiskeridir.no/default.aspx?gui=1&lang=2). Kartverktøyet viser eksisterende lokaliteter, og gir også mulighet for estimering av avstander i kart. Oppgitte avstander mellom Forsåstorvika og kjente hummerplasser er basert på dette kartverktøyet. 2.2 Økotoksikologi For å få oversikt over hvilke økotoksdata som er tilgjengelig for de aktuelle lusemidlene for Tysfjord, har vi gjennomført en litteraturstudie og laget en økotoksdatabase for hummer (se egen leveranse). Vi har brukt US EPA ECOTOX database for akvatisk toksisitets data for å lete etter studier. Vi har satt opp en egen database med økotoksverdier for amerikansk hummer (Homarus americanus), grunnet lite tilgjengelig informasjon for europeisk hummer. Vi har lagt stor vekt på en review av Burridge og Van Geest fra 2014, da denne er den nyeste omfattende studien som diskuterer potensiell miljørisiko assosiert med bruk av legemiddel mot lakselus. Parametre i databasen er art, livsstadie, LC50, LT50, subletale effekter, NOEC, enhet, eksponeringstid, beskrivelse, eksponeringskonsentrasjon og referanse. Studiene ble gjennomgått for å sjekke om de egnet seg til videre modellering av NEC (no-effect concentration). I de tilfellene vi fant tilstrekkelig økotoksdata, ble NEC-verdier kalkulert (se kapittel 3.4). Vi ønsker å understreke at grunnet begrenset økotoksdata i litteraturen for lusemidler på hummer, er modellering for ulike lusemidlene foretatt på bakgrunn av ulike typer data (ulike livsstadier, kalkulerte NEC-verdier på bakgrunn av LC50-verdier, alternativt 1/10 av LC50-verdien). Det er derfor viktig å være oppmerksom på at risikovurderingen for de ulike stoffene ikke er direkte sammenlignbare. F.eks. er NEC-verdier for deltametrin kalkulert ut ifra datasett for Hummerlarver Stadie III, mens det for cypermetrin bare var tilstrekkelig data tilgjengelig for voksne dyr. Dette fører til at en direkte sammenligning av risiko for de ulike stoffene ikke er mulig. 2.3 Økotoksikologisk modellering NEC-verdier NEC-verdier brukes ofte i risikovurderingssammenheng. NEC er den konsentrasjonen av et kjemikalie i miljøet som ikke vil gi effekt på overlevelse. Dette er et nyttig mål for hvor giftig en substans er for en organisme. Generelt vil tidligere livsstadier være mer sensitive enn voksne individer, og hummeregg og tidlige livsstadier vil derfor trolig ha en NEC-verdi som er lavere enn voksen hummer. Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 5

Vi har ikke funnet NEC-verdier for hummer i den gjennomgåtte litteraturen. Vi har derfor kalkulert NEC-verdier for de kjemikaliene der dette var mulig basert på tilgjengelig rådata fra akutte toksisitetstester utført på hummer. Disse rådataene ble brukt i en biologi-basert modell til å kalkulere NEC-verdier for hummer (OECD standard, 2006). Vi valgte modellering fra GUTS rammeverket (Jager, 2011). Kalkuleringene ble gjort i forskningsprogramvaren DEBtox, www.debtox.info/software.php, og koden ble kjørt i Matlab versjon 2015b. DEBtox modellen er ekvivalent til GUTS-SIC-SD beskrevet i Jager et al. (2011) for å trekke ut modell-parametere fra datasett funnet i litteraturen (databasen). Datainnsamling til NEC kalkulering For å estimere NEC, må vi ha tilgang til de faktiske rådataene fra de ulike studiene. Dette er data som normalt ikke er tilgjengelig i publikasjoner, og det er derfor ikke alltid mulig å kalkulere NEC. For deltametrin (Alpha Max) fant vi rådata fra akutte studier i appendix 1,3,4 og 5 i Fairchild et al. (2010). Rådata fra akutte studier på cypermetrin ble tatt fra Burridge et al. (2000). Noen av forsøkene i litteraturen er gjennomført uten konstant eksponeringskonsentrasjon. DEBtox krever ikke konstant eksponeringskonsentrasjon og kan håndtere konsentrasjoner som varierer over tid. Når de målte konsentrasjonene varierte, som for cypermetrin i Burridge et al. (2000), rekonstruerte vi eksponeringen som en funksjon av tid ved å bruke informasjonen oppgitt i materiale- og metode-kapittelet i artikkelen. I de tilfeller der konsentrasjonene var konstante, som for deltametrin (Fairchild et al., 2010), brukte vi de rapporterte nominelle konsentrasjonene. For hydrogenperoksid finnes det ikke tilstrekkelig rådata tilgjengelig i litteraturen for å kunne kalkulere NEC. I et forsøk på å skaffe til veie disse data har vi kontaktet Dr. Les Burridge som er førsteforfatter på flere artikler som omhandler økotokstester på hummer og lusemidler. Forfatteren har slike data, men grunnet prosjektets tidsfrist, har det ikke vært mulig å ta med disse dataene i våre beregninger. Heller ikke for azametifos var det mulig å kalkulere NEC. Det er utenfor prosjektets økonomiske og tidsmessige rammer å gjennomføre egne eksperimenter i laboratoriet for å skaffe til veie datagrunnlag til å kalkulere NEC for hummer. For å kunne sammenligne hummerens følsomhet for hydrogenperoksid og azametifos med konsentrasjoner vi forventer å finne ute i fjorden, bruker vi derfor 1/10 del av LC50-verdiene som toksisitetsgrense for videre modellering. Vi gjør oppmerksom på at dette ikke er reelle NEC-verdier for hydrogenperoksid og azametifos (for hummer). De reelle verdiene kan derfor ligge over eller under den valgte verdien. 2.4 Modellering av konsentrasjon Simuleringene av spredning i sjø har blitt utført med modellen FVCOM (The unstructured grid Finite Volume Community Ocean Model, Chen et al., 2003). FVCOM er utviklet ved The Marine Ecosystem Dynamics Modeling Laboratory ved University of Massachusetts- Dartmouth (USA) og er spesielt godt egnet til å simulere strøm i områder med irregulær og komplisert kystlinje. Grunnen til dette er at FVCOM er en ustrukturert grid-modell som tillater at man varierer avstanden mellom modellens beregningspunkter (oppløsning) fra område til område i modelldomenet. For å produsere gode resultater trengs det for eksempel mye høyere oppløsning (kort avstand mellom beregningspunkter) i smale deler av en fjord enn på åpent hav, der lavere oppløsning (stor avstand mellom beregningspunkter) kan være akseptabelt. Selv om det i dette prosjektet er knyttet mest interesse til Tysfjorden og oppdrettsanlegget i Forsåstorvika, er det likevel nødvendig å modellere et betydelig større område for å sikre at Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 6 www.akvaplan.niva.no/trondheim

storskalafenomener langs kysten forplanter seg riktig inn mot interesseområdet. Det fulle modellområdet dekker derfor store deler av Vestfjorden og vises i Figur 1. Modellen ble satt opp i 3D. Dvs. at modellen beregner temperatur, salinitet og strøm både horisontalt og vertikalt. Modellen er drevet av elveavrenning (data fra NVE), atmosfæriske data som vind, regn, langbølget og kortbølget stråling, samt følbare og latente varmeflukser mellom hav og atmosfære. De atmosfæriske feltene er beregnet av Havforskningsinstituttet ved bruk av atmosfæremodellen WRF (The Weather Reasearch & Forecasting model, http://www.wrfmodel.org/index.php). Figur 1. Bunntopografi i modellområdet. Fargeskalaen viser dybde i meter. De forskjellige lusemidlene ble modellert som et sporstoff med en gitt nedbrytningsrate funnet fra oppgitte halveringstider. Til dette har vi brukt FABM (Framework for Aquatic Biochemical Models, Bruggeman og Bolding, 2014). Verdier for halveringstider, behandlingskonsentrasjoner og økotoksverdier (for hvert lusemiddel) brukt i modelleringen er gitt i økotokskapitlene (3.2 og 3.3). For Hydrogenperoksid har vi brukt en nedbrytningsrate som er avhengig av temperatur. Her har vi brukt en såkalt Q10 formulering tilpasset data fra litteraturen. Q10 gir nedbrytningsrate som funksjon av temperatur som følger: R = R ref Q 10 ((T T ref )/10), Hvor R er nedbrytningsrate, T er temperatur, Rref er nedbrytningsrate ved temperaturen Tref og Q10 er en konstant. Vi har brukt Tref=10 C, Q10 = 3.28 og Rref=0,074 som tilsvarer en halveringstid på 9,4 dager. Disse verdiene har vi kommet fram til gjennom tilpassing av Q10 formelen til data (se Figur 2). Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 7

Figur 2. Nedbrytningsrate for H 2O 2 brukt i modell (Q 10 basert), sammenlignet med verdier fra litteraturen. Simulering av et utslipp av lusemidler foregår ved at konsentrasjonen av lusemidler blir satt til null overalt foruten i det ene gridpunktet som ligger over lokaliteten i Forsåstorvika. I dette punktet blir konsentrasjonen satt lik behandlingskonsentrasjonen i det øverste laget. Det øverste laget har en tykkelse på 3 meter og en horisontal utstrekning som er representativ for oppdrettsanlegget, men større enn en merd (se Figur 3). Hydrogenperoksid gis i store nok doser til at det kan ha en effekt på tettheten til vannet og på den måten påvirke spredningen. Effekten hydrogenperoksid har på tettheten til sjøvannet er tatt hensyn til i modellen. Figur 3. Gridcellen ved oppdrettsanlegget (grønt) sammenlignet med anlegget (fra Norge i Bilder). Ved initiering av lusemiddel-simuleringer blir gridcellen fylt ned til 3 meter med en konsentrasjon av lusemiddel tilsvarende behandlingskonsentrasjon. Til sammen har vi utført 11 simuleringer av utslipp av lusemiddel i tidsrommet 1. juni til 1. august 2010. Resultatene som presenteres er et middel av disse 11 simuleringene som representerer forskjellige strøm- og værforhold. Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 8 www.akvaplan.niva.no/trondheim

2.5 Risikovurdering For å foreta en risikovurdering av de ulike lusemidlene sammenfattes resultatene fra økotoksmodelleringen og konsentrasjonsmodelleringen ved bruk av EIF-metoden (Environmental Impact Factor) (Johnsen et al., 2000). EIF er et internasjonalt anerkjent og akseptert miljørisikovurderingsverktøy. Det benyttes til å foreta en objektiv vurdering av sannsynlighet for skadelig effekt på en organisme eller en gruppe av organismer etter forandring i levemiljø (som f.eks. eksponering til kjemikalier). Ved hjelp av EIF kan en vurdere om et gitt utslipp fører til uakseptabel skade på miljøet. Verktøyet brukes også til å dokumentere at en industri opererer innenfor et standardisert rammeverk. For å vurdere risiko, må man vite hvilken konsentrasjon et kjemikalie får i miljøet etter utslipp, samt hvilken konsentrasjon som ikke gir en negativ effekt på omkringliggende miljø. I EIF kalles den antatte miljøkonsentrasjonen etter utslipp for PEC-verdien (predicted environmental concentration). Konsentrasjonen som ikke vil gi skadelig effekt på miljøet kalles PNECverdien. EIF-modellen er basert på risiko ratio, hvis PEC/PNEC-verdien er mindre enn 1 antar man at det ikke er behov for å redusere utslipp. Er ratioen større enn 1, er det sannsynlig at uakseptable effekter på miljøet vil oppstå, og man må redusere utslippene. "EU Technical Guidance Document of risk assessment" oppgir dette som den anbefalte metoden (EU 2003). I dette prosjektet har vi utarbeidet PEC-verdier for Tysfjord ved å bruke FVCOM-modellering (se avsnitt 2.4). Disse konsentrasjonene sammenlignes med NEC-verdier (avsnitt 2.3). I de tilfeller der det ikke er nok økotoksikologisk informasjon til å utarbeide NEC, må vi sammenligne PEC-verdier med andre økotoksparametre. Områder av Tysfjord der PEC/NEC ratioen er større enn 1 (indikasjon på effekt), blir illustrert i plottene fra FVCOM modelleringen i kapittel 3.4. Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 9

3 Resultater og diskusjon 3.1 Hummerøkologi Europeisk hummer (Homarus gammarus) er en stor hummer-art som ligner på amerikansk hummer. Den har utbredelse fra Middelhavet i sør til Tysfjord i nord. Man finner vanligvis hummeren fra 5 til 50 meters dyp (www.imr.no). Hummeren lever hovedsakelig på hardbunn med skjulesteder i steinrøyser, kløfter eller i huler under store steiner. Ved mangel på steinbunn graver hummeren huler i fastpakket sand og leirbunn. Den ligger rolig i skjul om dagen og jakter aktivt på byttedyr om natten. Hummerens diett består i hovedsak av andre krepsdyr, snegler, flerbørstemark og skjell. Den spiser også det som måtte være tilgjengelig av åtsel. Hummeren er stedbunden, men migrerer til dypere vann på senhøsten. Man tror at hummeren befinner seg på ca. 40-70 m dyp om vinteren, og at den trekker mot grunnere vann på 0-20 m på forsommeren. Den er generelt lite aktiv om vinteren når sjøtemperaturene er lave. Hummeren blir kjønnsmoden etter 5-8 år, og størrelse ved kjønnsmodning varierer for ulike geografiske bestander (Hansen, 2005). Forplantning skjer om sommeren, i tilknytning til skallskifte. Oppbygging av innrogn (eller hoderogn) tar ca. ett år. Eggene befruktes når de legges ut, og festes på svømmeføttene under bakkroppen. Videre tar det 9-11 mnd. til eggene klekkes. Den nyklekte larven blir også værende hos mordyret til den slipper seg ut i de frie vannmassene i det første av fire pelagiske larvestadier. Dette skjer i løpet av de tre sommermånedene, og larven er da om lag 6-7 mm. Etter klekking lever hummerlarvene fritt i vannmassene, og i denne perioden skifter den skall tre ganger. Larvene i de to siste stadiene er dyktige svømmere. I det siste stadium er larven 15-20 mm lang og ligner en minihummer. Ved stadium IV inntreffer metamorfose, og postlarven vil da søke mot bunnen for å starte sitt bentiske liv. I det første år etter bunnslåing ligger hummeren sannsynligvis nedgravd i sediment på havbunnen (Hansen, 2005). Forsøk har vist at hummer kan bunnslå på grus, skjellsand og mudderbunn. Hva slags bunn den ville yngelen egentlig fortrekker, vet vi ikke (www.imr.no). Etter hvert som den vokser blir hummeren stadig mer kapabel til å forsvare seg mot predatorer. I denne fasen søker den mot det man kjenner som gode hummerplasser, som steinurer og andre områder som gir godt skjul. Hummeren vokser relativt sakte pga. skallskiftene. Småhummer skifter skall flere ganger pr år, men skallskiftene blir sjeldnere med alderen. Undersøkelser har vist at hummeren er relativ stedbunden (www.imr.no). I 2006/2007 brukte Havforskningsinstituttet hydroakustiske merker for å studere vandring/forflytning mer detaljert. Resultatene viser at hummeren er stasjonær og holder seg innen et begrenset område på dagtid. Om natten foretar den betydelige vandringer på opp mot 1 km per natt. Under disse vandringene kan hummeren vandre fra ganske dypt vann og helt opp mot fjæra i løpet av kort tid (60 min). Resultatene antyder at hannhummeren er mer nattaktiv enn hunnene, og at hunner som bærer utrogn er minst aktive. Hummerens livssyklus kan medføre ulik sensitivitet på ulike deler av året. Den skifter skall for å vokse, og vil sannsynligvis være mer sårbar for substanser i vannet ved skallskifte. Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 10 www.akvaplan.niva.no/trondheim

Hummer i Tysfjord Tysfjord har egen bestand av europeisk hummer (Homarus gammarus), som er verdens nordligste (Agnalt et al., 2009). Undersøkelser tyder på at hummeren i Tysfjorden er spesielt tilpasset det subarktiske miljøet, med lyse netter om sommeren og mørke det meste av døgnet om vinteren (Agnat et al., 2009). Under flere feltundersøkelser gjennomført av Havforskningsinstituttet (2009) fant man hummer som var aktive på dagtid. Hummer ble observert gående på havbunnen på dybder mellom 2 og 10 m (Agnalt et al., 2009). Tysfjord har en terskel på ca. 250 m ved innløpet, men fjordbassenget er blant Norges dypeste med sine 700 m. Terskelen bidrar til å opprettholde et stabilt dypbasseng med relativt varmt vann i fjorden. Tysfjorden består i tillegg av flere lange fjordarmer (se Figur 4). Figur 4. Kart over Tysfjorden med godkjente lokaliteter fra oppdrett av laks avmerket. Lokaliteten i Forsåstorvika er markert med blå sirkel. Kilde: Fiskeridirektoratet. Utformingen av fjorden gjør at hummerlarvene sannsynligvis holdes i fjordbassenget i hele den pelagiske fasen (Hansen, 2005). Fjordarmene nordøst i Tysfjorden, nærmest innløpet, er kjent for å ha gode hummerplasser. Skrovkjosen har store områder grunnere enn 150 m. Stefjord, Tømmeråsfjord og Fuglfjord har Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 11

også relativt grunt vann sammenlignet med hovedfjorden utenfor, med dybder opp til ca. 200 m. Mange steder har det i tidligere tider gått ras i disse fjordene og alle fjordene har gode hummerplasser. Haukøygrunnen ligger utenfor de ovennevnte fjordene og er et stort gruntområde. Hansen (2005) foreslår at de store områdene med bløtbunn på grunnere vann kan være viktige for hummeren i tidlige livsstadier. Omtrent midt i hovedfjorden ligger Hulløy. Rundt øya er det ifølge Hansen (2005) visse forekomster av hummer. Langs Tysfjordens vestside er det generelt små hummerfangster, selv om det finnes enkelte kjente lokaliteter også her. Alle de tre fjordarmene i sør, Hellemofjord, Grunnfjord og Mannfjord har også gode hummerlokaliteter. Fra den siste av fjordarmene, Indre Tysfjord/ Sørfjorden, er det imidlertid meldt lite eller ingen fangst av hummer fra lokale fiskere. Avstandene fra oppdrettslokaliteten Forsåstorvika til de kjente hummerplassene varierer. I følge Fiskeridirektoratets kartverktøy er det ca. 7 km til innløpet til Stefjorden og ca. 9 km til Tømmeråsfjorden og Fuglfjorden. Fra lokaliteten til Hulløy er det drøyt 9 km (http://kart.fiskeridir.no/default.aspx?gui=1&lang=2#). Det er kortest avstand til Haukøygrunnen, som er foreslått som viktig for hummerens tidlige livsstadier etter bunnslåing. Avstanden mellom lokaliteten Forsåstorvika til denne grunnen er ifølge kartverket ca. 4,5 km. Se Figur 4 for plassering av Forsåstorvika i forhold til fjordarmene og Hulløy. Distribusjon og lokalisering av hummer i ulike stadier gjennom året er vist i Tabell 2. Tabell 2. Lokalisering og sesongmessig distribusjon av hummer i ulike stadier i Tysfjorden. Posisjon i vannsøylen Hummerlarver Stadie I-III Postlarve/ liten hummer Stadie IV liten hummer Voksne hummer Pelagisk Bentisk Hardbunn på 5-50 m dyp Tilgjengelig i Tysfjord Ukjent Ukjent/ bløtbunnsområder I fjordarmer og rundt øyer Sesong Juni - Aug Hele året Tilstede hele året 3.2 Økotoksikologi Resultater fra vårt litteratursøk er presentert i en egen økotoksdatabase (som en egen leveranse). Til sammen utgjør databasen en oversikt over 74 økotoksverdier, hentet fra ulike publikasjoner med fokus på cypermetrin, deltametrin, azametifos og hydrogenperoksid. For alle kjemikaliene finnes det flest studier på akutte effekter ved varierende eksponeringstid. Det finnes også noe data på sub-letale effekter og noen få NOEC-verdier. Vi har ikke funnet NEC-verdier for hummer for noen av de aktuelle lusemidlene. Noen av publikasjonene er presentert i kapitlene under (3.2.1-3.2.3). Publikasjonene fra databasen er gjennomgått med tanke på videre NECkalkuleringer. I kapittel 4 Risikovurdering, har vi estimert risiko basert på informasjon om hummerøkologi og lokale konsentrasjonsberegninger, samt økotoksdata for hummer. Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 12 www.akvaplan.niva.no/trondheim

Azametifos Behandling med organofosfat mot lakselus har pågått i Norge siden 1970-tallet. Azametifos brukes som bademiddel i en konsentrasjon på 100 g/l i opptil 1 time. Azametifos forblir løst i vann og fortynning skjer raskt etter avsluttet behandling. Det er mindre sannsynlig at azametifos vil akkumulere i vev eller sediment (Beek et al., 2000). Azametifos har halveringstid på 8,9 dager (Legemiddelverket, 2015). Hummer og reker er de mest følsomme artene for azametifos (Burridge et al., 2000; Ernst et al., 2014). Dødelig konsentrasjon (LC50) av azametifos hos hummer varierer noe avhengig av livsstadium, men er i størrelsesorden 1-10 % av behandlingsløsning (1-10 µg/l) (Burridge et al., 2000; Ernst et al., 2001). Gjentatte korttids-eksponeringer for azametifos kan resultere i negative effekter på overlevelse og gyting hos Amerikansk hummer (Burridge et al., 2010). Amerikansk hummer (Homarus americanus) døde når den ble holdt inne i en merd under behandling. Eksponering for ikke-dødelige konsentrasjoner gjentatte ganger gjorde hummeren aggressiv, og de mistet etter hvert kontroll over klørnes bevegelse (Burridge et al., 2000). I en annen feltundersøkelse der amerikansk hummer ble satt ut både i og i nærheten av oppdrettsanlegg som ble behandlet med azametifos, ble det ikke registrert dødelighet, annet enn hos hummerne som var plassert i selve behandlingsmerden (Chang and McClelland, 1996). Hunn-hummer har vist seg å være mer sårbar for lusemidler (azametifos) på sommeren sammenlignet med resten av året (Burridge et al., 2005). Parring foregår som beskrevet på sommeren, rett etter hunnens skallskifte, og hunner kan på dette tidspunktet være mer utsatte enn hanner. De kjemiske egenskapene til hydrogenperoksid og azametifos indikerer at det er lite bekymring knyttet til toksisitet i sediment (Burridge og Van Geest, 2014). Dette kan bety at for disse lusemidlene er det mindre bekymring for voksen hummer som befinner seg på bunnen, mens det kan være større bekymring knyttet til larvene i vannfasen. Enkelte studier er utført med kort eksponeringstid og repetitive behandlinger (realistisk eksponering i akvakultur sammenheng) (Burridge et al., 2000). Her ble det rapportert om dødelighet også på korte eksponeringer ved konsentrasjoner tilsvarende 10 % av behandlingskonsentrasjoner (Burridge et al., 2000). NOEC for voksen hummer (Homarus americanus) er 1,03 µg/l (eksponert 120 min) (Burridge et al., 2000). LC50 for Europeisk hummerlarve (Homarus gammarus) er 0,5 µg/l (Havforskningsinstituttet, 2008). Denne verdien er brukt i videre modellering. Hydrogenperoksid Hydrogenperoksid (H2O2) vurderes som det mest miljøvennlige alternativet blant kjemikaliene som brukes til lusebekjempelse fordi det brytes ned til oksygen og vann. Hydrogenperoksid har halveringstid på 7 dager i sjøvann (ved 15 C) og akkumuleres ikke i biota (Haya et al., 2005). Nedbrytningstiden er imidlertid temperaturavhengig. Bruno and Raynard (1994) viste at 21 % og 54 % av hydrogenperoksid var degradert etter 7 dager ved sjøtemperaturer på henholdsvis 4 C og 15 C (De fleste land, inkludert Norge, har derfor ikke strenge utslippskrav for hydrogenperoksid. I Norge ble hydrogenperoksid til en viss grad brukt i årene 1993 til 1997 (Grave et al., 2004). Bruken ble avsluttet da nye lusemiddel kom på markedet. Økt resistens mot disse midlene de siste årene har ført til at hydrogenperoksid igjen ble tatt i bruk mot lakselus i norsk fiskeoppdrett fra 2009. Fra 2013 til 2014 ble den totale bruken av hydrogenperoksid i Norge 4-doblet, til mer Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 13

enn 31.000 tonn. Samtidig er det blitt fremmet påstander om at stoffet har negative effekter på omkringliggende miljø. Det finnes imidlertid lite kunnskap om dette. Den anbefalte behandlingsdosen for hydrogenperoksid er 1,2-1,8 g/l. Det finnes studier som viser dødelige effekter av hydrogenperoksid på non-target arter ved konsentrasjoner som ligger nært anbefalt behandlingsdose (Burridge og Van Geest, 2014). Det har blitt utført relativt mange toksisitetstester med hydrogenperoksid, i konsentrasjoner både over og under behandlingskonsentrasjon, på akvatiske organismer. Det er imidlertid ikke så mange av disse studiene som er relevante for det marine miljø, fordi de fleste av testene er utført på ferskvannsarter. Studiene er heller ikke tilstrekkelig utført med tanke på risikovurdering (European risk assessment for hydrogen peroksid report, 2003). Risikoen ved bruk av hydrogenperoksid betraktes som lav, men det påpekes at her har det blitt gjort få studier på subletale effekter på non-target organismer (Havforskningsinstituttet, 2016). Burridge og Van Geest (2014) har gått gjennom og diskutert tilgjengelig data på hydrogenperoksid. De fleste toksisitetsstudier omhandler potensielle effekter på laksefisk i løpet av behandling av lakselus, og det er akutte effekter (LC50-verdier) som er mest studert. Et studie viser at et kontinuerlig utslipp av hydrogenperoksid til akvatiske økosystemer sannsynligvis ikke vil påvirke vannlopper hvis konsentrasjonene er lavere enn 0,63 mg/l i færre enn 21 dager (Meinertz et al., 2008). I reviewen til Burridge og Van Geest (2014) viste hummeren seg å være den mest sensitive arten (i likhet med de andre lusemidlene diskutert). De fleste studier på hummer og hydrogenperoksid er akutte studier basert på 1 times "pulser" (LT50 verdier). I tillegg finnes noen få LC50- verdier. Burridge og van Geest (2014) viser til data for akutt respons hos ulike invertebrater eksponert til Paramove 50 (hydrogenperoksid) i en time. LC50 estimert for hummerlarver stadie I var 1637 mg/l, mens voksne individer overlevde eksponering på 3750 mg/l, som er ca. tre ganger høyere enn behandlingskonsentrasjon. Effekt på overlevelse og reproduksjon har blitt demonstrert på hunnhummer etter repetitive korttidseksponeringer, men risiko har ikke blitt estimert. Estimater av LT50-verdier viser at dødelighet oppstår raskt ved og over anbefalt behandlingskonsentrasjon, spesielt for hummer og mysider. En norsk studie fra 2015 viser at selv om testartene (myside og reke) overlevde hydrogenperoksid-behandling, kan hydrogenperoksid påvirke artene på lengre sikt, selv om det ikke vises i løpet av behandlingsperioden (Brokke, 2015). Det er derfor viktig å ta sub-letale effekter i betraktning når man evaluerer potensielle effekter av hydrogenperoksid. Siden rådata ikke er tilgjengelig for effekter av hydrogenperoksid på hummer, har det ikke vært mulig å kalkulere NEC-verdi for hummer. Vi vil derfor bruke LC50-verdien estimert for hummerlarver stadie I på 1637 mg/l som utgangspunkt for videre modellering (1/10 av LC50- verdien). Pyretroider (cypermetrin og deltametrin) Cypermetrin og deltametrin er i familie med stoffgruppen pyretroider. De pyretroidene som benyttes i norsk fiskeoppdrett til behandling mot lakselus er cis-cypermetrin og deltametrin. Cypermetrin og cis-cypermetrin har lik giftighetsgrad og behandles under ett i denne sammenheng. Cypermetrin er veldig toksisk for skalldyr, men i mindre grad enn deltametrin (Burridge og Van Geest, 2014). Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 14 www.akvaplan.niva.no/trondheim

Cypermetrin Handelsnavn innen fiskeoppdrett er Betamax. Behandlingskonsentrasjon i fiskeoppdrett er 15 g/l, og anbefalt behandlingstid er 30 min (Burridge et al., 2010). Stoffet er billig å produsere og har derfor blitt brukt over hele jordkloden. Dette har medført at det er mye tilgjengelig forskning på cypermetrin. Dette er imidlertid ofte relatert til landbruk, jord og ferskvann på grunn av bruken som insektsmiddel. En av cypermetrin sine egenskaper er at det har høy affinitet til organisk materiale. Dette betyr at det bindes lett til sedimenter med høyt innhold av karbon. I akvatiske økosystem ved temperaturer på 15-19 C, er halveringstid for cypermetrin estimert til 9,6-30,8 dager, avhengig av konsentrasjon av cypermetrin i vann (Crane, 2007). Et bredt utvalg av taksonomiske grupperinger har blitt testet for følsomhet for cypermetrin (se Ernst et al., 2001). Mest informasjon finnes for skalldyr. LC50-verdier har blitt rapport i størrelsesorden 3 ganger så lave som behandlingsdosen, noe som viser at vi kan forvente dødelighet hos arter fra ulike grupperinger ved konsentrasjoner under behandlingskonsentrasjon. En feltundersøkelse fra Skottland viste registrerbare konsentrasjoner av cypermetrin (maks 7,2 μg/kg) i sedimenter under oppdrettsanlegg etter behandling (SEPA-TR-070807-JBT). Det er også gjort risikoberegninger for cypermetrin, og man har kommet frem til en grenseverdi på 0,00037 μg/l (HC5 verdier). I en amerikansk feltstudie var cypermetrin dødelig for 90 % av hummer i behandlingsmerden, men ingen effekt ble registrert på hummer plassert 100-150 meter unna merden. Liknende studier indikerte at cypermetrin var dødelig for hummer og planktoniske krepsdyr i behandlingsenheten (Burridge et al., 2010). Burridge og Van Geest (2014) har oppsummert LC50-verdier for ulike skalldyr. De mest sensitive artene er hummerlarver (LC50 på 0,058 μg/l) og reken Praunus flexuosus (0,033 μg/l) (Burridge og Van Geest, 2014). Se data for hummer i Tabell 3. Tabell 3. Forenklet tabell fra Burridge og Van Geest (2014). Estimat av akutt LC 50 for cypermetrin for ulike stadier av hummer. Art, livsstadie og eksponering LC 50 (μg/l) Hummerlarve Stadie II 5 min 0,66 1,69 Hummerlarve Stadie II 12 t 0,058-0,365 Hummer voksne 24 t 0,14 Ettersom det foreligger tilstrekkelige tilgjengelig økotoksrådata vil NEC for voksne hummer bli kalkulert for cypermetrin. Deltametrin Deltametrin er lite løselig i vann, og har samme historie som cypermetrin (som insektmiddel for jordbruksnæringen). Alpha Max er et konsentrat av deltametrin som blir brukt som bademiddel for å kontrollere lakselus på oppdrettslaks. Deltametrin blir fortynnet og spredt i vannstrømmen. Deltametrin har lav vannløselighet og blir derfor adsorbert til partikler og sediment. Halveringstid for deltametrin i vannkolonnen er 2-4 timer (Muir et al., 1985). Et studie har vist maksimalt nivå i sediment 48 timer etter utslipp Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 15

av deltametrin. Stoffet var fortsatt registrerbart i sediment 306 dager etter utslipp (Muir et al., 1985). Deltametrin er ekstremt toksisk for skalldyr (Burridge og Van Geest, 2014), og det er en stor mengde informasjon tilgjengelig om biologiske effekter av deltametrin. Et relativt stort antall akutt- og langtidsstudier er gjennomført. I Crane et al. (2011) ble det samlet inn litteraturdata på overlevelse over tid etter eksponering for deltametrin for en rekke fisk og skalldyr (saltvann). Disse dataene ble satt i sammenheng i en SSD-kurve. Crane et al. (2011) brukte SSD-teknikken til å definere environmental quality standards (EQS) og grenseverdier for effekt basert på disse data. Tidsspesifikk median HC5- verdier (verdier som beskytter 95 % av organismene) ble definert. Resultatene fra analysene viste at konsentrasjoner på 9,3, 6,6, 4,3, 2,5 og 1,4 ng/l er grenseverdier for å beskytte sensitive saltvannsarter etter henholdsvis 3, 6, 12, 24 og 48 timers eksponering. Crane et al. (2011) sammenlignet også sine verdier med andre studier på deltametrin, og konkluderte med at deres verdier var i overenstemmelse med andre studier (mesokosme og feltstudier). Studiet fra Crane et al. (2011) kan derfor brukes som miljøstandard når man skal overvåke deltametrin-utslipp fra oppdrettsanlegg. De laveste konsentrasjonene fra Crane et al., (2011) (1,4 ng/l) (grenseverdien for effekt i samfunnet) skal være tilstrekkelig for å beskytte sensitive saltvannsarter eksponert til Alpha Max i 48 t. Men data fra Burridge og Van Geest (2014) viser at en slik konsentrasjon i 24 timer vil være dødelig for hummerlarver og mysider. Resultater fra masteroppgaven til Brokke (2015) viser at dette også gjelder for noen norske arter. Enkeltstudier har vist lave LC50-verdier både etter 1, 24, og 96 timers eksponering. LC50(96) for hummer er 0,0014 µg/l (=1,4 ng/l) (Zitko et al., 1979). Selv etter bare en times eksponering er LC50-verdier for deltametrin 36,5 ng/l for hummerlarver stadie III (Fairchild et al., 2010). Dette viser at dødelighet kan oppstå ved korttidseksponering til lave konsentrasjoner. Burridge og Van Geest (2014) har også gjennomført forsøk med deltametrin ved eksponeringstid som ansees relevant i akvakultursammenheng (1 til 24 timers eksponering og deretter rent vann). Kort oppsummert viste disse forsøkene LC50(24)-verdier på 0,8, 0,6, 1,7 ng/l for hummerlarver i hhv. stadie I, II og III. LC50(24) for voksen hummer er 15 ng/l. De samme forfatterne viser også at LC50-verdi for voksen hummer etter 10 dagers eksponering var i samme størrelsesorden som LC50-verdiene for 1 og 24 timers eksponering. Forfatterne indikerer derfor at kjemikaliet virker raskt ved lave konsentrasjoner, og at effekter kan være vedvarende over tid (Burridge og Van Geest, 2014). Gjennomgang av litteratur for hummer og deltametrin, viste at det var tilstrekkelig tilgjengelig rådata, og vi har på bakgrunn av disse kalkulert NEC for hummerlarver. 3.3 Økotoksikologisk modellering I dette avsnittet viser vi resultater for økotoksmodelleringen (NEC-estimering) for deltametrin og cypermetrin (det er ikke mulig å utføre tilsvarende modelleringer for hydrogenperoksid og azametifos). For deltametrin var det rådata for Alpha Max og Decis (legemiddel basert på deltametrin som ikke er tilgjengelig i Norge) tilgjengelig i samme publikasjon, og NEC-verdier ble basert på disse. Vi viser data for Decis i dette kapittelet, men siden Decis ikke blir brukt i Norge pr. i dag, fokuserer vi ikke på dette legemiddelet i andre deler av rapporten. Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 16 www.akvaplan.niva.no/trondheim

Cypermetrin Data for NEC-kalkulering for cypermetrin ble ekstrahert fra Burridge et al. (2000), (Tabell 1). NEC-kalkuleringene ble gjort for voksen hummer. Voksen hummer ble i forsøket rapportert i Burridge et al. (2000) eksponert for tre pulser av cypermetrin over tre dager. Pulsen varte fra 15 min til 2 timer og intensiteten på pulsen varierte fra 0,025 til 1,8 µg/l. Vi måtte rekonstruere detaljer av eksponerings scenario fra materiale- og metode-delen i den originale publikasjonen (Burridge et al., 2000), se Figur 10. Vi estimerte NEC-verdi på bakgrunn av et 30 min puls scenario der antall immobiliserte hunner ble notert. Se Figur 5 for den rekonstruerte 30 min puls og Figur 6 for overlevelse over tid (observert og predikert). For mer informasjon om figurer og data fra Burridge et al. (2000), se original publikasjonen. Figur 5. Figuren viser cypermetrin pulset eksponerings-scenarioer for 30 min puls for voksen hummer. Det finnes her 4 scenarioer som heter 'forcing scenario' 1 til 4. Linjene viser eksponeringskonsentrasjon (µg/l) over tid (timer). Hvert scenario er rekonstruert fra materiale- og metode-delen i den originale publikasjonen (Burridge et al., 2000). Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 17

Figur 6. Figuren viser overlevelse over tid for voksen hummer som er eksponert til cypermetrin. Symbolene: rådataene fra 'forcing scenarios' 1 til 4 (se Figur 5). Linjene: DEBtox modell-predikasjoner. NEC er estimert til 1,6 µg/l ut ifra disse data. Kilde: Tabell 1 fra originalpublikasjonen, Burridge et al. (2000). På bakgrunn av dette datasettet var vi i stand til å estimere en NEC verdi på 1,6 µg/l for cypermetrin. Deltametrin Data for NEC-kalkulering ble ekstrahert fra vedlegg i Fairchild et al. (2010) hvor det i vedlegg 1 finnes overlevelse over tid for hummerlarver stadie III som er eksponert til deltametrin (Decis). I vedlegg 3 finnes overlevelse over tid for hummerlarver stadie IV som er eksponert til deltametrin (Decis). I vedlegg 2 og 4 finnes overlevelse over tid for hummerlarver stadie III som er eksponert til deltametrin (Alpha Max). Vi brukte rådataen fra vedlegg 1, 3 og 4 for å estimere NEC-verider. Dataen i vedlegg 2 ble ikke tatt med i analysene grunnet stor bakgrunnsdødelighet. Vi estimerte en NEC-verdi for hummerlarver stadie III på 0,03 ng/l for deltametrin i Alpha Max, og på 1 ng/l for deltametrin i Decis. Figur 7 og Figur 8 viser overlevelse over tid for hummerlarve stadie III eksponerte til Alpha Max og Decis. Vi estimerte en NEC på 1 ng/l fra akutt toksisitetstesten for hummerlarver stadie IV. Se Figur 9. Symbolene på figurene viser rådataene fra ulike eksponeringskonsentrasjoner som finnes i vedleggene. Linjene på figurene viser DEBtox modell-predikasjoner for hver eksponeringskonsentrasjon. Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 18 www.akvaplan.niva.no/trondheim

Figur 7. Figuren viser overlevelse over tid for hummerlarve stadie III som er eksponerte til deltametrin i Alpha Max. Symbolene: rådataene fra ulike eksponeringskonsentrasjoner. Linjene: DEBtox modellpredikasjoner. NEC er estimert til 0,033 ng/l ut ifra disse data. Kilde: Vedlegg 4 i Fairchild et al. (2010): Figur 8. Figuren viser overlevelse over tid for hummerlarve stadie III som er eksponerte til deltametrin i Decis. Symbolene: rådataene fra ulike eksponeringskonsentrasjoner. Linjene: DEBtox modell-predikasjoner. NEC er estimert til 1 ng/l ut ifra disse data. Kilde: Vedlegg 1 i Fairchild et al. (2010). Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 19

Figur 9. Figuren viser overlevelse over tid for hummerlarve stadie IV som er eksponerte til Deltametrin i Alpha Max. Symbolene: rådataene fra ulike eksponeringskonsentrasjoner. Linjene: DEBtox modell-predikasjoner. NEC er estimert til 1 ng/l ut ifra disse data. Kilde: Vedlegg 1 i Fairchild et al. (2010). Oppsummering deltametrin To av tre akutt toksisitets-analyser foreslår en NEC-verdi på 1 ng/l for deltametrin (basert på Alpha Max for stadie IV og Decis for stadie III). Vi vet ikke NEC for sub-letale effekter eller for alle livsstadier, men vi kan si at en konsentrasjon over 1 ng/l vil være toksisk for hummer. Da Decis ikke er i bruk i Norge, har vi valgt å bruke den laveste kalkulerte NEC-verdien for Alpha Max (0,03 ng/l for hummerlarver stadie III) i videre modellering, som et worst-case scenario. 3.4 Modellering av konsentrasjon Simuleringene av spredning beregner konsentrasjoner av lusemidler opp til 96 timer etter utslipp. Det som er viktig å fokusere på er om lusemidlene forekommer i konsentrasjoner som overstiger NEC-verdien, slik at negative effekter kan forventes. Vi har derfor sett på utstrekningen av områder med konsentrasjoner over NEC-verdi og tidsrommet disse konsentrasjonene vedvarer etter et utslipp i Forsåstorvika. Figurene 12 til 15 viser områder hvor konsentrasjonen har vært over NEC-verdi 1, 12, 24 og 96 timer etter utslipp. Figurene viser også hvor mange timer NEC-verdi overskrides i de ulike områdene (Figurene viser snitt av 11 simuleringer). For azametifos (Figur 10) og hydrogenperoksid (Figur 11) viser illustrasjonene områder i fjorden der konsentrasjonene har vært høyere enn 1/10 av LC50- verdien (i timer), da NEC ikke kunne estimeres. 1/10 av LC50 vil i det videre omtales som ƍLC50. For cypermetrin (Figur 12) og deltametrin (Alpha Max) (Figur 13) viser illustrasjonene områder i fjorden der PEC/NEC ratioen var større enn 1 (i timer). Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 20 www.akvaplan.niva.no/trondheim

Figur 10. De fargede områdene viser hvor konsentrasjonen av azametifos har vært høyere enn ƍLC 50. etter utslipp i Forsåstorvika. Fargeskalaen viser hvor mange timer, i gjennomsnitt over 11 simulerte utslipp, konsentrasjonen har overskredet ƍLC 50 a) etter 1 time, b) etter 12 timer, c) etter 24 timer og d) etter 96 timer. Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 21

Figur 11. De fargede områdene viser hvor konsentrasjonen av H 2O 2 har vært høyere enn ƍLC 50 etter utslipp i Forsåstorvika. Fargeskalaen viser hvor mange timer, i gjennomsnitt over 11 simulerte utslipp, konsentrasjonen har overskredet ƍLC 50 a) etter 1 time, b) etter 12 timer, c) etter 24 timer og d) etter 96 timer. Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 22 www.akvaplan.niva.no/trondheim

Figur 12. De fargede områdene viser hvor konsentrasjonen av cypermetrin har vært høyere enn NECverdi etter utslipp i Forsåstorvika. Fargeskalaen viser hvor mange timer, i gjennomsnitt over 11 simulerte utslipp, konsentrasjonen har overskredet NEC a) etter 1 time, b) etter 12 timer, c) etter 24 timer og d) etter 96 timer. Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 23

Figur 13. De fargede områdene viser hvor konsentrasjonen av deltametrin (Alpha Max) har vært høyere enn NEC-verdi etter utslipp i Forsåstorvika. Fargeskalaen viser hvor mange timer, i gjennomsnitt over 11 simulerte utslipp, konsentrasjonen har overskredet NEC a) etter 1 time, b) etter 12 timer, c) etter 24 timer og d) etter 96 timer. Akvaplan-niva AS, 7010 Trondheim 24 www.akvaplan.niva.no/trondheim

4 Risikovurdering 4.1 Azametifos Ingen NEC-verdi ble kalkulert for azametifos. Vi brukte derfor ƍLC50 for hummerlarver stadie III Homarus gammarus i modelleringen som et "worst case scenario" Figur 10 viser områdene i fjorden der PEC/ƍLC50-ratio er høyere enn 1, noe som indikerer at vi ikke kan utelukke effekter på hummerlarver om de befinner seg i områdene i periodene hvor avlusing foregår. Dette er bare aktuelt i sommermånedene, da hummer har larvestadier i juniaugust (Tabell 2). Når det gjelder de viktigste hummerlokalitetene beskrevet i kapittel 3.1.2, viser Figur 10 at azametifos også kan spres til disse i konsentrasjoner som kan ha effekt på hummerlarver (etter 96 t). Dette inkluderer også gruntområdene (Haukøygrunnen) som kan være viktige områder for postlarver og små hummer. Vi vurderer at et utslipp av azametifos vil kunne påvirke hummerlarver, men det er mindre sannsynlig med påvirkning på voksen hummer da konsentrasjonene ved bunnen vil være lavere enn modellert her. 4.2 Hydrogenperoksid Ingen NEC-verdi ble kalkulert for hydrogenperoksid. Vi brukte derfor ƍLC50 for hummerlarver (Homarus americanus) i modelleringen som et "worst case scenario"). Figur 11 viser områdene i fjorden der PEC/ƍLC50-ratio er høyere enn 1, noe som indikerer at vi ikke kan utelukke effekter på hummerlarver om de befinner i områdene i periodene avlusing pågår (aktuelt ved larvestadier i juni-august). Hydrogenperoksid spres ikke til viktige de hummerområdene som er beskrevet i kap. 3.1.2, hverken etter 1, 12, 24, eller 96 timer. Vi vurderer at det er mindre sannsynlig at et utslipp av hydrogenperoksid vil påvirke hummerlarver og voksen hummer på de kjente hummerlokalitetene beskrevet i Hansen (2005). 4.3 Cypermetrin NEC-verdi for cypermetrin ble kalkulert til 1,6 µg/l, basert på økotoksdata for voksen hummer (Homarus americanus). Figur 12 viser områder i fjorden der PEC/NEC ratioen er høyere enn 1, noe som indikerer at vi ikke kan utelukke effekter på hummer om de befinner seg i områdene. Konsentrasjonene er beregnet i vannsøylen, og risikoen er dermed overestimert siden voksen hummer er på bunnen der konsentrasjonene vil være lavere. Påvirkning på hummerlarver i vannsøylen er derfor mer sannsynlig enn påvirkning på voksen hummer som har en høyere NEC. Cypermetrin spres ikke til de viktige hummerområdene som er beskrevet i kap 3.1.2, hverken etter 1, 12, 24, eller 96 timer. Vi vurderer derfor at det er mindre sannsynlig at et utslipp av cypermetrin vil kunne påvirke hummer ved de kjente hummerlokalitetene. 4.4 Deltametrin NEC-verdi for deltametrin (Alpha Max) ble kalkulert til 0,03 ng/l basert på økotoksdata for hummerlarver stadie III. Dette er en veldig lav NEC-verdi som indikerer at deltametrin er svært toksisk for hummerlarver. Dette er i overenstemmelse med tidligere publikasjoner som oppgir Risikovurdering ved bruk av lusemidler Akvaplan-niva AS Rapport 8179 25