1. Teppet går opp Jeg står på scenen i gymnastikksalen på skolen. Teppet er trukket for, men jeg hører lyden av stemmer og føtter. Om fem minutter begynner det! Dette øyeblikket har jeg ventet på og drømt om i hundre år helt siden i høst, faktisk. Det var da klassen vår fant på Mister X og spionligaen. Og jeg spiller en av de morsomste rollene, skurken Kløne-Fia, en skikkelig klønete og tåpelig spion. Min drømmerolle! Så hvorfor står jeg da her og ønsker meg langt, langt vekk, til Rovaniemi minst? Det er egentlig bare én ting som kan føles enda verre enn å stå her akkurat nå, og det er å gå inn i et rom fullt av edderkopper. Janne står ved siden av meg og titter ut i salen gjennom en sprekk mellom teppene. Hun er så ivrig at hun hopper opp og ned mens hun prater om alle hun ser blant tilskuerne: Der er mamma! Og der... å nei, der er den tøffe typen fra sjuende, han som bor like ved deg. Tenk om jeg glemmer det jeg skal si når han ser på! Hva er det han heter igjen 7
du vet han som har en sånn søt labrador? Tante Anna, sier jeg og sukker. Hva? Hvordan skulle han æsj, jeg mener hvorfor prater du om tanten din nå midt i alt sammen! Jeg dytter vekk Janne og kikker ut gjennom sprekken i teppet. Tante Anna ringte i morges og sa at hun vil prøve å rekke premieren vår! hveser jeg og kjenner hvordan det kniper til i magen. Men det er vel bra, sier Janne. Kim sa jo at vi skulle slepe hit alle våre tanter og onkler og små kusiner og fettere, så vi får solgt en masse billetter. Tante Anna, hveser jeg på nytt. Du har jo truffet henne. Har du glemt hvordan hun er? Ja, vel, hun er jo litt annerledes enn vanlige tanter, sier Janne. Men jeg syns hun er festlig! Hun er super-duper-mega-jumbo-annerledes! Man vet aldri hva hun kan finne på! Hun kommer til å le på gale steder, og rope og drive på og så blir jeg flau igjen! Håper hun ikke rekker fram i tide, håper det var en masse veiarbeid hele veien fra Jakobstad til Borgå, så hun må kjøre veldig langsomt! Nei, jeg vet det: Håper noen har snudd alle veiskiltene, så hun har kjørt til Rovaniemi i stedet for til Borgå! Au, nå har jeg vondt i magen, jeg må rekke å tisse en gang til før vi begynner Læreren vår, Kim, stikker hodet fram bak en kulisse som forestiller et fengsel. 8
Bort fra scenen, jenter, nå begynner det! sier han. Men jeg må tisse! piper jeg i panikk. Tiss i pausen. Nå skal du brekke et bein! Nei, det er ikke Kim som sier dette siste. Lærere sier mye som høres merkelig ut, men sjelden at man skal brekke beinet. Det er bare én idiot som sier noe sånt: Daniel Svendsen, min klassekamerat og nabo. Verdens verste skrytepave, tror han vet alt om teater og om alt annet også, forresten. Nå står han der, utkledd som Mister X, stykkets hovedperson, og ser ut som en luring, som vanlig. Jeg blir så sint at jeg helt glemmer at jeg må tisse. Brekk sjæl! freser jeg. Kim ler. Daniel mente nok ikke at du skulle brekke beinet. På teateret pleier ikke skuespillerne ønske hverandre Lykke til! før en forestilling, for man tror at det ofte fører uflaks med seg. Så de sier Break a leg! avbryter Daniel. Det lærte jeg da jeg bodde i England. Men jeg tenkte at du kanskje ikke ville forstå det på engelsk. Kim legger en pekefinger på leppene og hvisker: Schhhh! Nå ringer jeg i klokka! Han ringer i en gammel, skranglete sykkelbjelle, en to tre ganger. Det blir plutselig stille der ute i salen. Nå begynner det! 9
2. og jeg går ned Premieren på Mister X og spionligaen begynner kjempefint! Alle husker hva de skal si, og publikum ler akkurat på de stedene der vi hadde tenkt at de skulle le, og av og til på steder der vi ikke hadde trodd at de skulle det. Og til tross for at Daniel er en skikkelig ertekrok, er han god til å spille Mister X. Men best av alt: Tante Anna har visst ikke rukket fram i tide! Jeg er ganske sikker på at jeg ville ha sett den røde hårmanken hennes stikke opp et eller annet sted hvis hun var her. Jeg er skråsikker på at jeg ville ha hørt mammutlatteren hennes. Det er ikke det at jeg ikke bryr meg om Anna hun er faktisk kamerat på en måte som ingen annen voksen har vært noen gang, men hun er så annerledes. Og jeg vil ikke være annerledes! Jeg vil være akkurat som alle andre! Eller kanskje jeg aller helst vil være en annen enn den jeg er? Det er kanskje derfor jeg elsker å spille teater. I pausen er vi så glade at vi bare hopper rundt og håper at forestillingen vår aldri skal ta slutt. Flaks at vi har en forestilling til på lørdag, sier Heidi. Tenk så fælt det ville vært om alt hadde vært over om en liten stund! Moren min syns at dette er det beste stykket hun har sett noen gang, sier Janne. Hva syns moren din, Ellen? 10
Jeg rister på hodet. Moren min er ikke her, sier jeg. Hun jobber nesten alltid på søndager. Å ja, moren din er jo prest, sier Heidi. Var det hun som holdt den morgensamlingen der vi alle sammen... Faren min er heller ikke her, sier jeg fort, for jeg blir alltid så sjenert når noen begynner å prate om at mamma er prest. Det burde være forbudt for foreldre å ha sånne jobber der de må besøke skolene der barna deres går, og prate med elevene! Når mamma kommer til skolen, er jeg alltid livredd for at hun skal si noe som de andre syns er dumt. Hvorfor er ikke faren din her, da? spør Janne. Fordi Maja absolutt måtte få kle seg ut og dele ut kvister med gåsunger sammen med bestevenninnen sin, Aino. Det er jo i dag alle småunger gjør det. Og pappa måtte kjøre dem. Den eneste som er her i vår familie er Kalle, og han ville egentlig bli hjemme og se på håndball. De andre kommer til forestillingen på lørdag. Nå ja, da er vi sikkert enda bedre, når vi er vant til å ha publikum! sier Janne. Akkurat da ringer Kim i den skramlete klokka. Nå begynner annen akt. I annen akt kommer det som jeg syns er aller morsomst i hele teaterstykket vårt. Mister X prøver å finne spionene som kryper rundt i president Lahonens soverum på jakt etter et hemmelig dokument. Ingen vil at presidenten skal 11
våkne, for da får verken detektivene eller spionene noen gang vite hva som står i dokumentet. Plutselig nyser spionen Kløne-Fia, altså jeg. President Lahonen, altså Emma, setter seg opp og skriker: Hva var det?! Ingen ting, det var bare jeg som nøs, svarer Kløne-Fia. Men kjære vene! Bruk lommetørkle! sier Lahonen bare, og begynner å snorke på nytt. Der ligger nå Emma og snorker i presidentens seng. Og her kryper de klønete spionene rundt. Akkurat idet jeg kryper rundt lengst framme ved kanten av scenen og trekker pusten for å kunne nyse skikkelig, hører jeg Daniel hviske: Pass deg for edderkoppen, Ellen! Edderkoppen? Jeg rykker til, hånden glir til siden, og plutselig er det ingen Kløne-Fia på scenen lenger. Hun lander på gulvet med et forbauset brak. Publikum roper til. Noe stort og gult braker fram til meg og sier: Slo du deg? Nei da, sier jeg. Noen som er kledd i verdens største og guleste genser løfter meg opp på scenen igjen. Alt går på et par sekunder. President Lahonen, altså Emma, sitter i senga si og bare måper. Så sier hun: Hva var det? Ingen ting, det var bare jeg som brakk et bein, sier jeg. Det blir stille en stund. 12
Men kjære vene! sier presidenten. Bruk lommetørkle! Så gjemmer hun seg fort under dyna, og begynner å snorke. Jeg skulle gjerne ha kunnet gjemme meg under teppet jeg også! Men publikum ler, de tror visst at alt dette hørte til. Ler folk av hva som helst bare fordi de er på teater? Slutten av stykket går bra, men jeg kan ikke glede meg over å spille teater lenger. For jeg vet akkurat hvem som var inni den gule kjempegenseren. Verdens verste og beste tante har åpenbart rukket fram til Borgå likevel! Jeg hører braklatteren hennes flere ganger en gang da ingen andre ler og en gang roper hun heia!. Etterpå får vi hver vår rose av vår rektor Stina. Noen får også roser av noen de kjenner blant tilskuerne. Kalle har selvsagt ingen roser til meg hvordan skulle en storebror kunne tenke på sånt? Særlig når han heller tenker på den håndballkampen han går glipp av. Men akkurat da vi bukker for tredje gang, kommer noe stort og gult brakende fram til scenen og kaster en busk på meg. Det er klart at om alle vanlige mennesker gir en rose, da kommer tante Anna drassende med noe helt annerledes. Men må det absolutt være noe så stort og stikkende? Det dufter sterkt; idet vi bukker for tredje gang, havner min nese i buketten, og duften får meg til å nyse. Ikke én gang, men sju... åtte ni ganger. Men kjære vene, da! sier Daniel som står ved siden av meg med flotte roser i hendene. Bruk lommetørkle! Og hele salen ler. Unntagen jeg. 13