Julia Kahrs Billie Ve Gyldendal
Kapittel 1 Sorte hårstrå i trappen «Dunk, dunk, dunk,» sa det over hodet til Billie Ve. Hun lurte på hva lyden kunne være. Den var tung og treig og litt for nær. «Dunk, dunk, dunk.» Et slags dyr? tenkte hun og så for seg hvordan den slags dyr kunne se ut. Hun hadde på følelsen at det var skarpe tenner med i bildet. Skarpe tenner som kunne bite seg fast i ting. «Dunk, dunk, dunk,» sa det for tredje gang. Hun så opp mot taket. Over taket var gulvet til loftet. Det var bare et bitte lite loft. Hele huset var et bitte lite hus, og da måtte loftet selvfølgelig være like bitte lite. Såpass lite at det ikke ville være plass til særlig store dyr. Men små dyr kunne også bite. En rotte, for eksempel. Hun lyttet. En rotte ville vel ikke klart å dunke på den måten. Det måtte være noe annet. Av alle ting i hele verden var det å ikke vite hva en lyd
kom av, det verste hun visste. Hun likte ikke sånne lyder. Det kunne være så mye bak en lyd. En varulv, for eksempel. En sånn som hun hadde sett på tv i går. Varulver var farlige. De rev et barn i to biter hvis de hadde lyst. Hvis de fantes. Foreldrene hennes sa at de ikke fantes. Det fantes ikke spøkelser, og det fantes ikke monstre, og det fantes ikke varulver. Julenissen fantes heller ikke. Eller engler eller feer eller ønskebrønner. Det fantes ingenting annet enn det man kunne se med det blotte øyet. Det var med andre ord ingenting å være redd for. Men hun var redd likevel. Dunkelyden var jo der. «Det finnes ikke varulver,» sa Billie til seg selv med barsk stemme. «Dunk, dunk, dunk,» sa det for fjerde gang, men nå var dunkelyden utenfor døren. Hun skvatt så krøllene på hodet danset. Krøllene til Billie var det ingen som hadde kontroll på. Det var ingen som hadde kontroll på tankene hennes heller. De var som fugler og fløy hit og dit og frem og tilbake. Nå tenkte de at det satt en varulv utenfor døren. Men det var ingen varulv, det var moren som sto der med håndballskoene til Billie i hendene. «Er du snart klar til å dra?» spurte hun. «Jeg hørte en dunkelyd,» sa Billie og stappet hendene i lommen. «Jeg banket på døren din.» «Fra loftet!» sa Billie. «Da er det bare greinene som slår mot taket,» svarte moren utålmodig. Hun het Britt og var blitt en ballong de siste ukene. Håret som var samlet sammen i en strikk på
toppen av hodet, var liksom knuten på ballongen. Noen ganger, eller ganske ofte faktisk, fikk Billie lyst til å rive ut strikken og se hva som skjedde. Før hun hadde begynt å ese ut helt plutselig, hadde Britt liknet en kvist. Tynn og stiv og senete. Men så hadde hun fått denne magen. Og inni den lå et menneske. «Treningen begynner om en halvtime,» sa moren og viftet med håndballskoene til Billie grep dem. «Jeg kommer straks,» sa Billie og så seg om etter treningsbagen. Den var lysegrønn og lett å få øye på. Billie løftet bagen fra stolen og la skoene oppi. Tenk om hun bare kunne vært på rommet resten av dagen! Hun hadde verdens hyggeligste soverom. Det syntes hun selv i hvert fall, selv om de andre jentene i klassen mente det var litt for gult, litt for lite, litt for rent og litt for ryddig. De skjønte ikke at Billie likte å ha det sånn. Det var fint med orden. Da visste man hele tiden hvor ting var. Vinduet pekte mot gårdsplassen, og ingenting var bedre enn det, for da kunne hun følge med på hvem som kom og gikk. Først hørte hun at det pep i hengslene på porten, for porten var rusten og skulle egentlig byttes ut. Så knaste det i grusen. Da pleide hun å stå skjult bak de gule gardinene. Til slutt ringte det på døren, og da visste hun allerede det meste. Det nyttet ikke å skjule for henne at man pillet seg i nesen og spiste busen etterpå. Enten det var mormor eller noen av naboene eller hvem som helst. Hun så alt. Hun slengte bagen over skulderen, forlot rommet og gikk forbi kjøkkenet, der faren satt og leste avisen, og luntet videre ut i gangen.
«Nå går jeg!» ropte hun og stappet føttene i et par sko. Mens hun tok på seg jakken, hørte hun stolen på kjøkkenet skrape mot gulvet. Faren stilte seg i dørkarmen og studerte klokken han bar om håndleddet. «25 minutter!» sa han og banket på viseren med pekefingeren. «Du må ikke komme for sent til treningen.» Hun kunne godt tenkt seg å komme for sent til treningen, men hun lot være å si noe siden hun visste at det ikke var pent å komme for sent til ting. «Jeg liker ikke håndball,» sa hun i stedet og dro hånden gjennom krøllene. «Det er klart du liker håndball!» sa faren muntert. «Du må bare gi alt!» «Knus dem!» ropte moren fra stuen. «Ta en strikk i håret så du får bort de krøllene dine når du spiller,» sa faren og rynket på nesen. Han hadde de samme krøllene selv, men hver gang han var hos frisøren, fikk han håret klippet så kort at de forsvant. Jeg hater håndball, tenkte Billie og åpnet ytterdøren. Hun smelte den hardt igjen bak seg. Så åpnet den seg igjen. «Ikke smell sånn med døren, er du snill,» sa faren og vinket henne av gårde. Klanten var bare et sted som alle andre steder. Noe måtte man drive med på fritiden, og det var greit nok, men Billie skulle bare ønske det var noen som drev med noe annet. I Klanten spilte alle jentene håndball og alle guttene fotball. Hun sukket og sparket en stein ut i grøften. Så
krummet hun nakken og gikk bortover fortauet mens hun lurte på når været hadde tenkt å bli varmere. Det kunne bli en stund til, siden det bare var april og Klanten var et kaldt sted. Den sure vinden blåste tvers igjennom henne, og den kom sikkert til å være sur til langt ut i juli. For å komme til Klanten idrettshall, der håndballtreningen var, måtte hun først forbi bussholdeplassen og så forbi bensinstasjonen. Når hun var forbi bensinstasjonen, krysset hun veien og gikk inn i en gate med rekkehus. De så helt vanlige ut på avstand, men Billie visste veldig godt at det femte rekkehuset var alt annet enn helt vanlig. Det var huset til Tommy. Tommy hadde en hund. Og den het Ivan. Nå var det bare noen meter igjen. Malingen på huset hadde begynt å skalle av, og gardinene var alltid trukket for vinduene. Bilen sto parkert i oppkjørselen, og det betydde at Ivan var hjemme. Ivan den Grusomme. Det var ikke tilfeldig at hun var redd for hunder. Billie husket godt den dagen hun var blitt bitt av en hund, enda det var fire år siden. Hunden het Gerd. Og Gerd hadde hatt et kjøttbein. «Kan jeg klappe den?» hadde Billie spurt. «Du kan prøve,» svarte eieren til Gerd. Billie skjønte ikke helt hva han mente. Hun klappet den. Gerd glefset etter henne og fikk med seg en ganske stor flik av kinnet til Billie, som skrek og løp ut i veien. Det var blod overalt, men Billie slapp å sy. Hun måtte bare stripse såret og fortelle historien igjen og igjen til alle i barnehagen, mens Gerd på sin side ble lagt under tre lag med jord. Alt dette gikk gjennom tankene hennes
idet hun nærmet seg huset der Ivan bodde. Hun kunne høre lyden av lenker som raslet. «Jeg tør ikke gå forbi,» mumlet hun og bråsnudde. Nå ble hun nødt til å gå en lang omvei, men det fikk være det samme. Når man hørte lyden av Ivans lenker, skjønte man sitt eget beste og gikk stien gjennom rektors hage i stedet. Ikke for at rektor var spesielt tam, han heller. Hvis han så deg løpe gjennom hagen, hyttet han med neven og ropte noe om Gud. Billie dro hetten over hodet og håpet at hun ikke ble oppdaget. Med kjappe og lydløse skritt beveget hun seg forbi fontenen og epletrærne, forbi hortensiaene og gjennom hullet i hekken så hun kom ut på den andre siden. Så gikk hun videre nedover gaten. Der fikk hun øye på idrettshallen. Den liknet et mørkt monster som lå på lur mellom trærne, syntes Billie og gikk med museskritt mot inngangen. Hun åpnet døren og knep igjen neseborene for å slippe å kjenne lukten som alltid var der. Men på en eller annen måte snek den seg gjennom ørene og munnen. Det luktet gummi og sure sokker og svette, og lukten lokket frem rotter som begynte å gnage i magen. Men hun kunne ikke snu. På vei mot jentegarderoben hørte hun Sara prate. Det var vanskelig å ikke høre Sara prate. Hun hadde en skrikende stemme som skar gjennom vegger av stein. «Laget vi skal spille kamp mot på mandag, er dritgode!» ropte hun, og Billie kunne høre de andre jentene mumle noe til svar. «Treneren vår kalte dem maskiner! Jeg vedder på at det i hvert fall er én på laget vårt som kommer til å bli hardt skadet!» fortsatte hun.
Billie fikk en fornemmelse av hvem hun siktet til, og gikk inn i garderoben. «Når man snakker om solen, så skinner den!» sa Sara spisst og knyttet igjen lissene på håndballskoene sine. Billie fikk lyst til å knytte skoene til Sara sammen så hun snublet. «Sees i hallen!» sa Sara og kastet en håndball mot Billie før Billie rakk å reagere. Ballen traff henne hardt i magen, og alle lo. Sofie plukket opp ballen og skulte mot Billie. «Jeg fatter ikke hvorfor du får være med på laget,» sa hun surt og fulgte etter Sara. De andre jentene skyndte seg etter. Billie sukket og satte fra seg bagen. Det gjorde vondt i magen, og hun tok på seg skoene med så langsomme bevegelser at hun egentlig aldri ville blitt ferdig. Men til slutt kom treneren og hentet henne, og da var det ikke lenger noen utvei. De dustete skoene måtte på. I hallen ble alt som det pleide å være. Billie løp frem og tilbake og frem og tilbake, og prøvde å ikke bli meid ned av de andre jentene. Det var kjedelig å løpe. «Løp etter ballen, Billie!» skrek treneren og pekte mot ballen mens hun himlet med øynene. Det var jo akkurat det hun gjorde! Hun løp etter den dustete ballen. Men hun var nødt til å holde en viss avstand. Hun kunne ikke være i nærheten av Sara, for da ble hun spent bein på, og hun kunne ikke være i nærheten av Sofie, for hun kløp. Og Billie hadde fått ballen på seg nok ganger til å vite at den var hard. Veldig
hard. Nei, alt sammen virket meningsløst, syntes Billie og dukket for ballen idet den sneiet hodet hennes, som om noen siktet på henne med vilje. Billie sendte Sara et olmt blikk. «DU SKAL TA IMOT BALLEN, BILLIE!» skrek treneren. Billie skulle til å si at Sara siktet på henne med vilje, men lot være. Treneren elsket både Sara og Sofie og de andre dustejentene med rosa strikker i håret og rosa treningsklær og rosa treningsbager. Det var så mye rosa at Billie ble kvalm. Til og med bæsjebrunt var en finere farge enn rosa. «Du skal løpe etter ballen og ikke fra den!» ropte Sara. Stemmen hennes gnagde i ørene til Billie. Heldigvis skjermet krøllene for noe av lyden. «Jeg løper aldri fra ballen,» svarte Billie. «Jeg løper for å ta imot den. Jeg liker å planlegge.» «Alle vet at du er redd for ballen!» fortsatte Sara. «Jeg er bare redd for å få den i hodet. Man mister hundre hjerneceller hver gang man får en ball i hodet.» Billie tenkte at det var noe Sara burde bekymret seg mer over. «Du er så sinnssykt rar!» sa Sara og løp etter ballen. Billie valgte å løpe den motsatte veien. «NEI! Ikke den veien! Billie, du løper feil vei!» skrek treneren og rev seg i håret. Sofie sendte henne et ondskapsfullt blikk som var umulig å unngå å legge merke til. Hele treningen ble ikke annet enn katastrofe fra ende til annen. «FOR SVARTE!» brølte treneren. «SKJERP DERE,