ARNFINN PETTERSEN OG TERJE EMBERLAND (RED.) KONSPIRANOIA Konspirasjonsteorier fra 666 til wtc HUMANIST FORLAG, OSLO 2003
HUMANIST FORLAG 2003 OMSLAG: VALIANT, STAVANGER TILRETTELAGT FOR EBOK AV PROGRAPH AS ISBN: 978-82-8282-003-5 ISBN: 82-90425-69-4 (trykk) For mer informasjon om forlagets bøker, se: www.humanistforlag.no, eller kontakt: Humanist forlag Postboks 6744 St. Olavs plass 0130 Oslo e-post: forlag@human.no Boka er utgitt i samarbeid med Skepsis Det har dessverre ikke lykkes oss å fastslå opphavsretten til enkelte av bildene i denne boka. Eventuelle opplysninger imøtesees med takk.
Innhold Forord Om å rope ulv i utide Innledende betraktninger ARNFINN PETTERSEN Denne verdens herskere Konspirasjonsteorier som virkelighetsforståelse ASBJØRN DYRENDAL Heksenes sammensvergelse Jean Bodin og heksesabbaten som anti-samfunn RUNE BLIX HAGEN Menneskehandlere på Grev Wedels plass? Om lettlurte bønder, blaserte byfolk og beryktede frimurere BENTE GRANRUD «Jødene skal ikke få skylden uten grunn» Antisemittiske reaksjoner på Jack the Ripper-mordene BERNT ROUGTHVEDT «Zions vises protokoller» Løgnen som ikke vil dø DAGFINN RIAN
Tibetanske ss-menn fra det underjordiske rike Okkultisme og fascisme i det kultiske miljø TERJE EMBERLAND Odins guru David Lane og kampen for den hvite rase DIDRIK SØDERLIND Jakten på Satans tjenere Satanismepanikkene og den paranoide stil ASBJØRN DYRENDAL Konspiratører fra det ytre rom Konspirasjonsteorier i norske ufo-miljøer JAN BERTIL HEILUND Dyrets tegn Mikrochips, strekkoder og Antikrists snarlige komme JAN INGAR THON Zions vises kamikazebombere Venstresiden, jødene og World Trade Center TOR BACH Klassiske sammensvergelser Konspirasjonsteorienes greatest hits DIDRIK SØDERLIND Bidragsytere
Forord Konspiranoia en innledning Av Arnfinn Pettersen 22/7 2011, sånn i halv fire-tiden, lå jeg og plasket i et basseng på Mallorca. I min hjemby Oslo eksploderte en bombe og raserte regjeringskvarteret. Rundt de tider jeg ble oppmerksom på hva som var skjedd, i form av en tekstmelding fra en venninne som lurte på om jeg var like hel, var massakren i gang Utøya. Utpå kvelden ble det klart at gjerningsmannen var norsk og snart ble vi gjort kjent med hans halvannet tusen sider lange manifest, som renner over av halvfordøyd filosofi og drøvtygde argumenter fra de aller harskeste hjørnene av den islam- og innvandringskritiske sfæren. Skal vi tro drapsmannen, var drapene nødvendige for å skape blest om manifestet. På side åtte skriver han, etter å ha redegjort for sine økonomiske utlegg: «All that, however, is barly noticeable compared to the sacrifices made in relation to the distribution of this book, the actual marketing operation;)» Den smileyen er muligens det vemmeligste jeg noen gang har satt øynene på. Eurabia Drapsmannen er overbevist om at Norge blir utsatt for en planlagt
invasjon av muslimer med innvandring og barnefødsler som våpen og at «den politiske eliten» både vet hva som skjer og bidrar til at det kan skje. Han ser seg selv som en korsfarer som står opp mot denne invasjonen. Politikerne som lar det skje anser han som forrædere som fortjener døden for sitt svik. Drapsmannens konspiranoide forestillinger ligger innenfor rammene av det som gjerne omtales som Eurabia-teorien: En konspirasjonsteori om at arabiske og europeiske ledere i fellesskap har beredet grunnen for den påståtte muslimske invasjonen og aktivt arbeider for å fremme den. Teorien har utgangspunkt i reelle begivenheter som overtolkes til det absurde men med årene er den blitt til en stadig mer typisk konspirasjonsteori. Som konspirasjonsteorier flest, fungerer den som både utgangspunkt og endemål for de troendes analyser av verden. Tilsynelatende uavhengige fakta får for den troende sammenheng og mening når de analyseres med konspirasjonsteorien som filter, samtidig som analysen fungerer som bevis på at teorien stemmer. Eurabismen er islamkritikkens ytterpunkt og intellektuelle sammenbrudd. Det er der de mest ytterliggående islamkritikerne gjerne har endt opp, de som ikke lenger vil la sin skepsis til islam forstyrres av irriterende ting som rasjonelle motargumenter. Hvis noen skulle være så naive å påpeke at det store flertall av muslimer ikke er islamister, kontrer eurabistene med at det bare ser sånn ut fordi muslimer blir oppfordret av religionen til å lyve for oss ikkemuslimer. I virkeligheten, mener de, stiller det store flertall muslimer seg bak planen om et islamistisk Europa. Dermed blir, i god konspirasjonsteoretisk ånd, fraværet av bevis i seg selv til et bevis for at teorien stemmer. Konspiranoia
Denne boken kom opprinnelig ut i 2003. Siden den gang har konspirasjonsteorier hertillands gått fra å være et fenomen for svært spesielt interesserte, til å være høyst tilstedeværende. Den viktigste årsaken til det er internetts utbredelse. En rekke norske nettsider, med Nyhetsspeilet i spissen, fremmer den ene teorien mer konspiranoid enn den andre og gjerne teorier som er gjensidig utelukkende. Konspirasjonsteoretikere er inkluderende sånn. I løpet av årene som er gått, har også mitt forhold til konspirasjonsteorier endret seg. Jeg er blitt intervjuet om konspirasjonsteorier et utall ganger siden det, og hver eneste gang har jeg fått en versjon av spørsmålet: "Hva er den morsomste konspirasjonsteorien du vet om?." For konspirasjonsteorier er jo moro, som en av dem formulerte det. Og det er det på sett og vis. Konspirasjonstenkningen er underholdning god nok til at den utgjør det primære grunnlaget for en hel litterær genre: thrilleren. Og det er opplagt mye god underholdning i mange av teoriene. Spørsmålet er ikke vanskelig å svare på: Engelskmannen David Ickes rablende vås om at det britiske kongehus, Bush-klanen, countrysangeren Boxcar Willie, Hillary Clinton med mange flere er blodsugende firfisler fra det ytre rom i menneskeham som kontrollerer verden. Morsomt, ikke sant? Jo a. Men ikke like morsomt når det viser seg at Icke har publisert artikler i den nå nedlagte høyreekstreme avisen Spotlight, som hadde nære bånd til noen av USAs fremste Holocaustbenektere, og at han gjerne slår om seg med det antisemittiske falsumet Sions Vises Protokoller. (Som han riktignok har en relativt original tolkning av.) Ikke så morsomt i det hele tatt faktisk. Eller ta Per Aslak Ertresvåg, hvis bok Makten bak makten var et forsøk på samle all verdens konspirasjonsteorier i en høyere enhet. Skal
vi tro Ertresvåg (og det skal vi for ordens skyld ikke nødvendigvis), gjør myndighetene de egentlige myndighetene altså, ikke liksomregjeringene til Barack og Jens sitt beste for å gjøre livet skikkelig surt for oss. Det er kun noen få tapre røster som Ertresvåg som har sett gjennom løgnene og tør fortelle sannheten. Ertresvåg har helt klart underholdningspotensial. Det er sjelden man ser paranoia i så fritt spill. Men går man kildene hans nærmere etter i sømmene, viser de seg i påfallende grad å befinne seg på amerikansk ytre høyre side. Og da mener jeg langt, langt, laaangt til høyre for George W. Bush. Og da er det plutselig ikke så morsomt lenger det heller. Grunnkurs i konspiranoia Jeg har ved noen anledninger kjørt innføringskurs i konspirasjonstenkning for den oppvoksende slekt, hvor det tilsynelatende målet er at deltagerne skal finne på sine egne konspirasjonsteorier. Det har tidvis gitt noen hylende morsomme resultater: Visste dere at CIA agerer på vegne av de egentlige konspiratørene, organisasjonen som i sin tid het Norsk Husmorlag og som skiftet navn til noe ingen er i stand til å huske, slik at ikke folk så lett skal legge merke til dem? Visste ikke dere heller det? Det beviser bare hvor vellykket det tidligere husmorlagets strategi har vært. Disse innføringskursene skal ideelt gå over to dager. Først lager hver gruppe sin konspirasjonsteori, så legges de om kvelden frem for de andre deltagerne og et panel som, i beste idol-stil, kårer en vinner. Vinneren får lov til å lese seg gjennom alt som noen gang er skrevet om Kennedydrapet og er derfor opptatt frem til de går av med pensjon. Morgenen etter følger jeg opp kveldens senanse. Jeg har et veldig fint
bilde fra det tyrkiske folkemordet på armenerne jeg pleier å begynne med. Er jeg riktig ondsinnet har jeg noen malende skildringer fra det rwandiske folkemordet også. Poenget pleier å gli inn ganske kjapt. Men stemningen er gjerne noe mer dempet enn dagen før. Konspiranoiaens janusansikt Hensikten med det hele er å hamre konspirasjonstenkningens janusansikt inn i deltagerne. Ja, konspirasjonsteorier kan være underholdende. Man kan ha mye moro med dem. Men med årene er jeg rett og slett gått lei av uforpliktende konspirasjonsmoro. Min foretrukne tilnærming til å diskutere konspirasjonsteorier er i dag moralismens. Ja, vi kan ha det moro med konspirasjonstenkning, men bare hvis vi tar med den vemmelige bismaken på kjøpet. For som med Ickes og Ertresvågs kumpaner ytterst til høyre, er veien sjelden lang fra konspirasjonsteoriene og deres talsmenn til politiske ekstremister av ymse slag. Man bør kanskje ikke dømme folk utelukkende på bakgrunn av hvem vennene deres er, men det er definitivt en faktor å ta hensyn til. Og en liten titt på konsekvensene av konspirasjonstenkning opp gjennom historien, bør være nok til å legge den tankeløse konspirasjonsmoroa død: Nazistenes forestillinger om en jødisk verdenssammensvergelse, ungtyrkernes overbevisning om at armenerne alle som én var fiender av Tyrkia, stalinismens, maoismens og Røde Khmers frykt for indre fiender, forestillingen om at tutsiene i Rwanda hadde rottet seg sammen mot hutuene, frykten for en sammensvergelse av hekser i Satans tjeneste midt blant oss. Listen er lang. Fryktelig lang. Og fryktelig. Demonisering