LNG-anlegget i Risavika

LNG-anlegget i Risavika Kommentarer og synspunkter fra risikoanalytikere, bedriftsnaboer, brannvesen og beboere i Tananger Britt-Marie Drottz-Sjöberg Risk psychology, Environment & Safety, RIPENSA NTNU November 2008

Forord Dette er en av flera rapporter innen SINTEF/NTNU arbeidet for å sammenstille synpunkter og bidra til et dypere bilde av risikosituasjonen relatert til LNG-anlegget i Risavika, Sola kommune. Denne rapporten tar kun høyde for synspunkter fra de gruppediskusjonene som ble gjennomført i april 2008 med hensikt å fordype forståelsen av den uro, debatt og kritikk som er relatert til planleggingen og introduksjonen av anlegget. Det understrekes at rapporten ikke har til hensikt å gi et fullstendig bilde av f. eks. historiske, sosiale eller faglige forhold, men fokuserer på de synspunkter og kommentarer som har kommet fram i dialoggruppene. Forfatter har prøvet at återgi det som sagts i diskusjonerne uten at ta bort eller legge til, og uten at ha synspunkter på om det som ble sagt er riktig eller misstolket. Rapporten skal ses som en sammenstilling. Stor takk til alle som har deltatt i gruppediskusjonene! Takk ogå for bruk av lokaler, for biltransport og for åpenhjertighet og varme. Ikke minst takk for tålmodighet når det gjelder ferdigstillelse av rapporten. Det er min forhåpning at de synspunktene som har kommet fram i åpenhet og med stort engasjement skal komme til nytte i framtidige analyser og informasjonsarbeid. Trondheim november 2008 Britt-Marie Drottz Sjøberg

Innhold 1. Innledning... 3 2. Sammendrag... 6 3. Innledende kommentarer fra gruppene... 12 4. Prosess, offentlig informasjon, debatt og 3e part... 15 5. Risikoanalyse... 24 6. Beredskap og sikkerhetstiltak... 37 7. Ønsker og krav... 47 2

1. Innledning I Risavika i Sola kommune bygger nå Lyse et LNG anlegg for nedkjøling og lagring av naturgass fra Nordsjøen. Nedkjølt naturgass (LNG) skal distribueres ved hjelp av skip og lastebiler. Flere naboer og personer som arbeider i Risavika har uttrykt en usikkerhet med hensyn til om sikkerheten ved anlegget er tilstrekkelig ivaretatt. Det har også vært en heftig debatt i media i Stavangerregionen om LNG-fabrikken, og personer fra sikkerhetsmiljøet ved Universitetet i Stavanger har markert seg sterkt i denne saken. Lyse har gjennomført risikoanalyser for å beskrive risikobildet knyttet til anlegget. Disse analysene har vært grunnlag for godkjenningsprosesser både av DSB og Sola kommune. Diskusjonen om risiko er utfordrende, og Lyse har derfor engasjert SINTEF til å bistå i den videre prosessen med risikokommunikasjon. SINTEF sitt arbeid har vært todelt. Den første delen av arbeidet som dokumenteres i denne rapporten er resultatene fra dialogprosesser som har vært gjennomført. Den andre delen av arbeidet SINTEF gjør er å bistå Lyse i diskusjonen om kvalitet av gjennomførte risikoanalyser, behov for nye analyser, og hvordan risikobildet kan formidles for personer som ikke har risikofaglig bakgrunn. Dette arbeidet vil formidles i en egen rapport. På SINTEF sin hjemmeside (www.sintef.no/lyselng) finnes mer informasjon om prosjektet. SINTEF sitt arbeid startet i april, og vil avsluttes i løpet av 2008. SINTEF har engasjert fagpersoner ved NTNU til å utføre arbeidet. Denne rapporten gir innledningsvis en oppsummering av generelle utfordringer mht kommunikasjon og dialog om risiko i forbindelse med etablernig av ny industriell virksomhet. Det finnes ingen fasit oppskrift for hvordan man skal lykkes på dette området, men i forskningslitteraturen finner man mange eksempler på det motsatte. Så hvis man vil misslykkes totalt i en utviklingsprosess for å få aksept for etablering av en industri, kan man anvende følgende fremgangsmåte: gi ikke informasjon i forkant om idéer, byggeplaner og prosess til allmennheten sørg for at beslutningsprosesser ikke er transparente, slik at informasjon om når beslutninger skal fattes eller hvem som er ansvarlige for disse er utilgjengelige eller utydelige sørg for at den politiske beslutningsprosessen skjer før offentlig debatt sørg for at den første informasjonen når ut til allmennheten og beboere gjennom media som vektlegger at det ikke finnes noen risiki ved anlegget unngå tidig kontakt med de mest berørte gruppene unngå altfor kreative worst-case scenarioer sørg for at detaljplanlegging og risikoanalyser ikke er offentlig tilgjengelig imøtegå de som har spørsmål som om de er totalt kunnskapsløse og uten mulighet til å sette seg inn i saken sørg for å ikke svare på spørsmål via telefon, e-post eller brev unngå å imøtegå rykter om mulighet for store ulykker eller om f. eks utbygningsplaner generelt sett,hold kortene veldig tett til brystet! Forfatteren av denne rapporten tar ikke stilling til i hviken grad Lyse har fulgt denne fremgangsmåten som litteraturen advarer mot. Det er også lite sannsynlig at beslutningstakere eller entrepenører ønsker å følge fremgangsmåten som vist ovenfor. Ikke desto mindre kan ensidig fokusering på egen intern virksomhet, eller ulike unndragelser når det gjelder effekt av egen planlagt virksomhet i en større samfunnsmessig sammenheng, føre til at en eller flere av ovennevnte punkter i noen anledninger realiseres. Hvis dette skulle skje, er det viktigt at man snarest mulig gjør rede for at utviklingen ikke er i samsvar med virksomhetens egne intensjoner, for snarest mulig å ordne opp i den utilfredsstillende situasjonen. Hvis ikke, kan det oppstå en 3

dyptgående og akselrerende tillitskrise der sosiale og psykologiske krefter overskygger muligheten for en rasjonell dialog om f. eks samfunnsinteresser, sikkerhet og beste tilgjengelige løsninger. Denne rapporten presenterer sammendrag av synspunkter og kommentarer fra fire diskusjonsgrupper i tilknytning til LNG-anlegget i Risavika, Sola kommune. De fire gruppene omfatter eksperter innenfor risikoanalyser, personer fra nabobedrifter i havneområdet, beboere i Tananger og personell fra Brannvesenet. Det innsamlede materialet som er basert på diskusjoner kunne ha vært grunnlag for en hel bok, men dette har ikke vært formålet med arbeidet. I stedet for en utførlig redegjøring av historisk utvikling, aktuell situasjon og alle tenkbare vinklinger av LNGanlegget i Risavika, så inneholder rapporten kun synspunkter fra mennesker, som mer eller mindre tilfeldig har blir ført sammen i de fire nevnte gruppene for å diskutere hva man reagerer på og hvordan man ser på situasjonen omkring det planlagte anlegget med nedkjølt naturgass. Oppdraget var å sammenfatte synspunkter fra personer som allerede hadde tatt kontakt for å få mer informasjon og å involvere andre personer som av ulike grunner kunne tenkes å ha interesse av å gi sine synspunkter om det planlagte LGN-anlegget. Arbeidet med gruppediskusjonene ble gjennomført i slutten av april 2008, basert på et oppdrag fra Lyse energi AS til SINTEF/NTNU. Hensikten med diskusjonene var å få fram alle synspunkter som deltakerne hadde om LNG-anlegget, og risiko- og sikkerhetsaspekter i denne sammenhengen, for på dette grunnlag strukturere materialet slik at svakheter og mangler kom tydeligere frem. Denne rapporten tar ikke opp hendelser etter april 2008. Arbeidsmåten har vært å samle et mindre antall personer i grupper til en åpen diskusjon. Gruppene ble utformet på grunnlag av sentrale interesser eller aktører, og i denne sammenhengen er dette personer som er eksperter innenfor feltet risikoanalyser, personer som arbeider i havneområdet og innenfor beredskaps- og utrykningsarbeid, samt beboere i nærområdet. Gruppene var ikke så homogene som de kanskje kan fremstå som, og de personene som deltok var ikke nødvendigvis bekjente i forkant av gruppediskusjonene. Struktureringen av dialoggruppene og fokuset for diskusjonene var basert på en kort presentasjonsrunde der deltakerne også beskrev hva de mente er viktig å få belyst. Deretter fortsatte diskusjonene omkring de temaene som ble tatt opp, og med fokus på å få fram så detaljert eller nyanserte opplysninger som mulig av det som ble beskrevet som problematisk. Gruppediskusjonene, som ble spilt inn på bånd, pågikk fra cirka to timer opp til drøyt tre timer. Det innsamlede materialet har senere blitt gjennomgått og bearbeidet språklig. Den produserte rapporten går til oppdragsgiver og resultatene kan også bli presentert på møter og konferanser. Vi vil i denne sammenheng kort kommentere årsaken til at denne rapporten, dessverre har blitt forsinket, slik at det ikke oppstår noen misforståelser. Generelt kan arbeidet med å sammenfatte fire gruppediskusjoner beregnes å ligge innenfor en tidsramme på noen uker. Det har imidlertid vist seg at kombinasjonen av mange ulike typer spesialkompetanse blant personene som deltok i diskusjonene, kombinert med høy grad av kompleksitet i problematikken, har krevd svært mye lengre tid enn det som ble beregnet ved oppstart av arbeidet 1. Disse omstendighetene, og hensynet til at enkeltindivider ikke skal kunne identifiseres, har også ført til at sluttrapporten har blitt utformet helt annerledes enn planlagt. Innledningsvis ble innholdet i diskusjonene sammenfattet på en veldig detaljert måte, i en tilnærmet transkribert form. Dette førte til at det kunne være mulig å 1 I tillegg kommer oversettingsarbeid, og etter ferieavvikling også annet arbeid, noe som har stilt høyere krav til koordinering enn normalt. Stort takk til Tone Aasen og Marit Christensen ved RIPENSA, Psykologisk institutt, NTNU, for godt arbeid. 4

indentifisere enkeltpersoner, spesielt av de som er mer familiære med problemområdet. Detta var ett resultat som ikke var ønskelig. Neste trinn ble derfor å reorganisere materialet, slik at det grunnleggende innholdet kom mer tydelig fram, men på bekostning av sammenheng og f. eks argumentasjonsrekkefølge fra de enkelte deltakerne. Presentasjonen av resultatene er nå inndelt i fem delar: 1) innledende kommentarer fra deltakerne i gruppene, 2) synspunkter omkring prosess, offentlig informasjon, debatt og tredje part, 3) synspunkter omkring risikoanalysen, 4) beredskap og sikkerhetstiltak og 5) ønsker og krav. Hvert avsnitt innledes med en rekke punkter som har til hensikt å gi en oversikt over innholdet. Deretter følger presentasjonen av det som blir sagt i gruppediskusjonene, og det er ofte valgt å gjengi det muntlige språket meget nært, men de ulike utsagn som finnes under aktuelle tema er hentet fra alle fire gruppene. Det finnes mange direkte sitat 2 fra deltakerne og sammendragene som presenteres av det som har blitt sagt har forhåpentligvis lyktes i å fange opp meningsinnhold og poeng på en korrekt måte 3 selv om det som uttrykkes er tatt fra sitt opprinnelige sammenheng og selv om ikke teksten angir hvem som uttaler seg. Begrunnelsen for dette opplegget er at diskusjonsinnholdet er såpass fortettet og informasjonsrikt at en mer oversiktlig sammenfatning ikke skulle kunne gi materialet rettferdighet med tanke på å formiddle den ofte meget gode ordleggingen og det sterke engasjementet blant deltakerne. Med denne formen for presentasjon håper vi likevel at deltakerene kjenner igjen det de ønsket å formidle. Avslutningsvis fremheves det at rapporten er en redegjørelse for det som diskuteres i gruppene, og derfor har den ikke til hensikt å gi en endelig, korrekt eller et fullstendig bilde. Det kan også være nødvendig å kommentere det faktum at det er flere sentrale grupper som ikke har deltatt i diskusjonene. Blant disse er DSB, som ikke fikk tilbudet om å delta i dette prosjektet, men som har tilgjengelig informasjon på www.dsb.no 4. Andre grupper som også kunne ha bidratt til å komplementere bildet er f. eks. politisk ledelse fra de involverte kommunene, andre myndigheter, og bedrifter virksomme innenfor transportområdet, og ikke minst Lyse energi (www.lyse.no). Leseren må være oppmerksom på at denne rapporten ikke gir et helhetsbilde. 2 Anførselstegn brukes ved direkte gjengivelse av det deltakerne har sagt. Disse utsagnene kan imidlertid være språkjustert, slik at talespråket har fått en mer formell form, f. eks. ved uavsluttede setninger, eller at det som har vært altfor utydelig på båndopptaket, ikke blitt tatt med, eller at stavingen eller meningsinnholdet av visse ord eller utsagn kan ha blitt endret for å øke lesbarheten. Disse språklige korreksjonene skal forhåpentligvis ikke ha bidratt til å endre noe av meningsinnholdet. Sitatene er iblant lange og gjengir hva en person har sagt, for på denne måten å gi et så godt bilde som mulig av sammenhengen. På tilsvarende måte skal presentasjonen av hva som blir sagt, og som gjenfinnes i sammenfattet form, forhåpentligvis ha fanget opp de sentrale ideene og synspunktene, uten å ha endret innholdet i det personen hadde til hensikt og si. 3 Det finnes derimot visse problemer med lydkvaliteten på innspillingene som innebærer at visse innlegg ikke har kunnet blitt tatt med. 4 Se også www.lyse.no/ LNG-prosjektet Myndighetstillatelser. 5

2. Sammendrag Det følgende materialet i rapporten er inndelt i fem hovedtemaer: 1) innledende kommentarer, 2) synspunkter omkring prosess, offentlig informasjon, debatt og tredje part, 3) synspunkter omkring risikoanalysen, 4) beredskap og sikkerhetstiltak og 5) ønsker og krav. De ulike diskusjonsgruppene hadde ulik motivasjon når det gjaldt eget engasjement og ulik vektlegging av det de mente var viktige aspekter i relasjon til LNG-anleggets introduksjon i Risavika. Dette var forventet og gruppene hadde blitt invitert for å bidra med ulike vinklinger. Av større interesse er derfor de likheter som finnes i materialet. Samtlige gruppediskusjoner har utviklet seg over hele det tematiske feltet, og synspunktene inkluderer svært konkrete detaljer fra risikoanalysen til meget abstrakte synspunkter av allmenn samfunnsinteresse, som f. eks. ansvarsforhold og koordineringsproblematikk. Detaljert argumentasjon omkring disse temaene finnes i teksten, så detta sammandrag fokuserar kun på risikoanalyse og prosessaspekter, samtidig som det gjøres et forsøk på å gi en oversiktelig sammenstilling av resonnementene i en figur. Risikoanalyse. Et aspekt ved de synspunktene som ble lagt frem var relatert til havneanleggets sammensetning av virksomheter. Passasjerterminal, containervirksomhet, annen bedriftsvirksomhet i nærområdet, skips- og båttrafikk har i likhet med LNG-anlegget blitt godkjent som havnevirksomhet. Det ble lagt frem synspunkter i diskusjonene der man mente at enkelte av disse virksomhetene kan anses som uforenlige med hverandre, i lys av at ulykker kan inntreffe. Deltakerne ønsket å vite hvorfor analyser er basert på et utslipp av 2,5 tonn LNG, og hvorfor man ikke beregner og viser også til store utslipp, f. eks. på grunn av kabelbrudd eller andre årsaker for utslipp fra skip og tankbiler, osv. Deltakerne var irritert over at Lyse henviste til null fare for naboer for større utslipp. De understreket at spesielt konsekvensene av større utslipp, må opp på bordet og diskuteres, deretter kan man studere sannsynlighetene. Hoveddelen av Advanticarapporten 5 fokuserer på små hendelser, men mot slutten av rapporten inkluderes worstcase scenarioer. Deltakerne ønsket informasjon om hva som skulle kunne skje, selv om det ikke er sannsynlig. Scenarioer skulle f eks. kunne inkludere tankbiltrafikk og transportveier i nærheten av skoler eller annen bebyggelse, osv. Spesielt ble betydningen av at i analysen vurdere muligheten for dominoeffekter, eller scenarioer der det ene gir det andre, understreket. Storskalaforsøk eller beredskapsøvinger ble også etterspurt. Dette aspektet omfattet kritikk av risikoanalysen, som gjaldt både synspunkter ved valg av scenarioer (f. eks. at passasjerterminalen ikke var synliggjort i analysen) og synspunktene om at man ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til tredjepart. Problematikken var også koblet til planleggings- og beslutningsprosesser, og mangel på oversikt og koordinering av et helhetlig bilde. Et sentralt synspunkt i diskusjonen våren 2008 var at utgangspunktet for risikoanalysen 6 var for snever ettersom den gikk ut fra anlegget som arbeidsplass, på basis av internkontrollprinsippet. Dette innebar en begrensning i valg av scenarioer og mangelfullt fokus på eventuell påvirkning på tredje part i det omkringliggende området med bebyggelse, skipsfart og ansatte i andre virksomheter. Enkelte mente at analysen inneholdt en sammenblanding av ALARP-prinsippene som gjelder for eksisterende anlegg, og akseptkriterier for tredjepart. Rapporten kunne inkludert begrunnelser for å ikke ta opp visse scenarioer, faktorer eller forhold. Det har vært fremholdt at 5 Advanticarapporten var den første risikoanalysen som kvantifiserte risiko for tredjepart både i form av individrisiko og storulykkesrisiko. Advanticarapporten var grunnlag for DSB sin godkjenning av anlegget i desember 2007. Senere er denne analysen oppdatert av Linde (høst 2008). 6 Kritikken var rettet mot at de første risikoanalysene (før Advanticarapporten) ikke hadde tilstrekkelig fokus på tredjepart, men fokuserte på risikoen ved anlegget, dvs det er snakk om forhold tilbake i 2005/2006. 6

forsikringsselskaper gjør sine bedømninger på basis av kvalitet på arbeid og internasjonale regler. Sikkerhet og attraktivitet framholdes i diskusjonene og f. eks. kan ikke fartøy anløpe havna dersom sikkerheten ikke kan garanteres. Det er ca 100 ansatte på ferjeterminalen og det finnes andre bedrifter i området. Disse og havnearbeiderne er de viktigste gruppene. LNG-bygningen er konstruert med 200 mbar trykk (designkrav) og det er ikke så mange andre bygninger som klarer dette kravet dersom noe alvorlig skulle skje. I gruppediskusjonen kom det fram at utgangspunktet i stedet skulle vært basert på storulykkeforskriften, samt at denne mangelen på bestillerkompetanse innebar en skjevhet i risikoanalysens fokus, som i neste rekke har påført den generelle prosessen mistillit. Ytterligere et sentralt synspunkt, relatert til ovennevnte, var at spredningsanalysene ble ansett som mangelfulle. Man savnet spredningsmodeller ved ulykker av ulik størrelse, analyser av effekter av utslipp av ulik type gass under ulike værforhold og andre forhold omkring anlegget. Man ønsket også mer informasjon om hva som skulle kunne skje i disse sammenhengene, alt fra småhendelser till katastrofescenarioer. Det var også interesse for å kunne besvare spørsmål om langtids helseeffekter i forhold til LNG. Det ble påpekt at gass er noe annet enn olje, at man er mindre kjent med et gassanlegg og at det derfor finnes stor interesse for å få informasjon om, og analyser av, hva som skulle kunne skje. Selv om ikke nødvendigvis deltakerne anså LNG-håndtering som et helt nytt fenomen, så var størrelsen på eventuelle hendelser et aspekt som man ikke kjente seg komfortabel med. Enkelte var mer bekymret for tunge gasser enn de som stiger rett opp i luften, og de ønsket at man ytterligere belyser risiko ved lasting og transport. Dette hang delvis sammen med usikkerhet om de fysikalske forholdene som styrer effektene av eventuelle gassutslipp, f. eks. deres sammensetning, interaksjon med forholdene rundt, spredningshastighet og retning, størrelse på utslipp, når de oppdages, og om, eller når, de kan antennes. Hvis noe skulle skje, så kan ferjeterminalen være den største utfordringen og det er behov for å diskutere forhold omkring terminalen, f. eks. ved evakuering av passasjerene. Det er mange andre virksomheter i området, f. eks. en containerterminal, ulike bedrifter og et friluftsområde i nærheten. Hendelser skulle kunne omfatte, mer eller mindre utviklede branner. Terrortrusler beskrives som det alvorligste. Deltakerne manglet også informasjon om oppfølging av tidligere feil (egne eller innenfor bransjen) som kunne ha blitt utviklet i sammenheng med risikoanalysen, og de betonte vedlikeholdsaspektet. Materialet skulle også kunne inneholdt kommentarer om forventet framtidsutvikling hadde betydning for analysene og de presenterte resultatene. Diskusjonene berørte muligheten for fremtidige utbygginger og kapasitetsforandringer. Det ble også pekt på hva som må planlegges dersom noe skjer, og hvordan man skal håndtere analyser på minst to nivåer, dvs. både innhold i risikoanalyser og rammebetingelser. Sammenstillt pekte gruppedeltakerne på mangler og ønskede forbedringer i forhold til risikoanalysen. Man mente f. eks: at man kunne synliggjort flere scenarioer og mulige hendelser, samt gitt informasjon om håndtering av worst-case scenarios, den dimensjonerende hendelsen, at man bedre kunne spesifisere de ulike usikkerhetsmomentene (f. eks fylleprosesser for skip og vegtransport, lasteslang, kabelbrudd, lasting og lossing, gasslekkasje, antenning, beregnet med større størrelse av utslipp og deres spredningseffekter, totalbildet av vegtransportsituasjonen), at det mangler analyser av dominoeffekter, dvs. sekvenser av negative hendelser, at man kunne vurdert lynnedslag, sabotasje og terrorangrep, 7

at man kunne ha presentert konsekvensanalyse i forhold til scenarioer og usikkerheter (inklusiv langsiktige helseproblem, lavfrekvent støy, usynlige, snikende farer) at man skulle kunne vurdere, eller kommentere, framtidsutvikling og eventuell effekt på risikoanalysen (f. eks. på grunn av nedbemanning, utvidelse av virksomhet, eller ved salg), at man skulle ha kommentert oppfølging av tidligere, eller mulige, feil eller problemer og beskrevet egne planer for framtidige forbedringer av sikkerheten, at man skulle vurdere eventuelle problemer ved drift og vedlikehold, inklusiv sikkerhetskultur, at man kunne gitt en beskrivelse av hva som skjer i LNG-prosessen; for å forklare også for ikkefagfolk (som er bekymret for at lekkasje og eksplosjoner kommer til å skje), at man kunne gitt en beskrivelse av tankbiltrafikk og transportveier, å eksplisitt ta opp sikkerhetsavstand mellom LNG-anlegget og annen virksomhet, og vise hvilke som kan være i fare, å kommentere omkring storskalaforsøk; beredskapsøvelser, å vise hvilke kriterier som anvendes for bedømmelse av risiko respektive konsekvens, å kommentere hvorvidt planleggingen er i tråd med reguleringer; vise at man har tatt hensyn til Storulykkedirektivet og Sevesofordraget, å kommentere hvorvidt analysene holder internasjonal standard, å gjøre risikosammenligninger, f. eks forhold osv. på tilsvarende anlegg andre steder, å beskrive hvordan en småulykke skulle kunne påvirke omkringliggende virksomheter, at man skulle gitt begrunnelse for å ikke inkludere visse faktorer eller forhold. I tillegg mente man at informasjon, og bevissthet om at tredje part ønsker informasjon, kom for sent og etter politisk beslutning. Og at rapporter skulle ha vært tilgjengelige for allmennheten. Disse påpekningene om utgangspunkt, valg av scenarioer og mangler i analysen lå til grunn for usikkerhet og mistillit. Beslutningsprosesser. De beslutninger og beslutningsprosesser som kommenteres i gruppediskusjonene er av ulik tyngde og ligger på ulike nivåer. Mye av det direkte fokuset rettes mot Lyse som bedrift, men mange av de synspunkter som kommer fram ville kunne relateres til mer grunnleggende beslutningsstrukturer som hadde å gjøre med kommunepolitikk og myndighetsansvar. Ulike medieoppslag har vært pådriver for interessen for å få korrekte svar. Deltakerne hadde selv tatt ulike kontakter for å forsøke å få mer informasjon, men opplevde at de ikke lyktes med det, og til og med at det hadde vært vanskelig å få kontakt med dem som ble vurdert til å ha relevant informasjon. Etter hva deltakerne kjente til, så hadde det ikke forekommet noen proaktive initiativ for å gi spesifikk informasjon rettet mot bedrifter i havneområdet, utover de allmenne folkemøtene som hadde blitt holdt noen ganger. Deltakerne var interessert å få til et møte med Lyse. De ønsket offentlig tilgjengelighet til risikoanalyser og materiale som hadde med anlegget og prosessen å gjøre. Sentrale dimensjoner i denne sammenhengen er ansvarsforhold og rollefordelning, og at disse ikke er tydelig synliggjort. En svært kompliserende faktor er at det er mange ulike instanser og aktører involvert, og at ulike aktører forholder seg til spesifiserte deler av virksomheten i havnen, ut fra ulike lover, regelsystem og mandat. Denne situasjonen skaper for det første, vanskeligheter i det å lokalisere ansvar i den pågående prosessen, og for det andre, at mer generelle samfunnsaspekter kan risikere at falle mellom stolene. Et aspekt ved dette er at Lyse i en tidlig fase bestilte risikoanalysen hovedsaklig i forhold til et bedriftsperspektiv, dvs. i forhold til internkontrollprinsippet. 7 Videre at LNG-anlegget og andre virksomheter separat er godkjent som havnevirksomheter. I tillegg til dette så kan ulike gransknings- og beslutningsorgan holde seg så strengt innenfor rammen av sitt eget ansvarsområde 7 Ved godkjenningen av anlegget av DSB adresserte Advanticarapporten storulykkespotensialet. 8

at de starter sitt arbeid med forutsetningen om at tidligere arbeidsoppgaver og saksbehandling er fullstendig og korrekt gjennomført uten å granske om forutsetningene egentlig er oppfylt. Derfor viste synspunkter fra gruppediskusjonene at i tillegg til komplekse ansvarsforhold med mange involverte aktører, så fantes det behov for oversiktlighet i forhold til det som inngår i det større bildet, samt en mer utviklet, overordnet og oversiktlig granskning av at både innehold og prosess utvikles på en optimal måte i forhold til samfunnets regler og omgivningens forventninger. Deltakerne viste til en mengde spørsmål som venter på å bli besvar. Det gjaldt f. eks. akseptkriterier og de aktuelle kriterienes status i forhold til internasjonalt regelverk og praksis, hvilke scenarioer man vurderte og analyserte, hva effektene kan bli ved hendelser og ikke minst ved worst case scenarios. De ønsket informasjon om beredskap og beredskapsplanlegging, hva som kan skje, og tiltak i den sammenhengen. Deltagerne var også opptatt av å få klarhet i hvorvidt den pågående prosessen som gjelder anlegget skjer på en riktig måte i forhold til regelverk og lover. Blandt de spesifikke kommentarene som kom fram i gruppediskusjonene kan følgende nevnes: at det finnes ca 4-5000 arbeidsplasser i området, og at ca 6-7000 personer bor innenfor en radius av 3 km runt anlegget, at mange kjenner seg utrygg og ønsker informasjon, at man ønsker all informasjon tilgjengelig, ønsker informasjons-/diskusjonsmøter, ønsker informasjon om en mengde ulike risikoscenarioer slik at hver og en kan gjøre egne bedømmelser og ta egne beslutninger også ønskes tiltak for akseptable risiki der risikonivå og konsekvenser vurderes, at Lyse er en sterk aktør, men har ikke besvart spørsmål som har kommet fram, og som man har bedt om, og man oppfatter en arrogant holdning etter mislykkede forsøk på kommunikasjon, at man blir latterliggjort og ikke tas på alvor av Lyse når spørsmål blir stilt, at Advantivarapporten ikke har vært offentlig tilgjengelig, har bidratt til å skape uro og mistro, og at spørsmål om rapporten til Lyse har resultert i at man har sagt at rapporten ikke eksisterer, at man ønsker offentlighet av aktuelle rapporter, som i andre land (Lyse er et offentlig eid energiselskap), at prosjektleder for risikoanalysen i Lyse gikk av, at det er de mest fryktelige konsekvenser man lett kan se for seg, at det finnes redsel for kompetansetap innenfor omkringliggende bedrifter (f. eks. mennesker vil ikke arbeide i området etc.), at tidligere kreftsak med arbeidere fra raffineriet påvirker uroen for langtidseffekter; utslipp, søl og relasjonen til kreft må vurderes, hvorfor har man ikke informert omkringliggende virksomheter, eller tidlig tatt kontakt angående informasjonsmøter? hva skal man svare egne ansatte? risiko for boligområder på andre siden av fjorden behøver å utredes og informeres om, hvordan ser informasjonsplanleggingen ut, Lyse oppfattes som reaktiv, ikke proaktiv, at det trengs en part som alle har tiltro til for å øke troverdigheten til informasjon, at spørsmål som kommer opp krever svar (ikke unnvikende svar eller taushet) hvor, og på hvilket nivå ansvaret ligger og skal tas; eksempelvis tok man opp beredskapsansvar, og evt. effekter for forsikringspremier som berøer andre selskaper og organisasjoner (skipsfart, ferjeterminalen), hvilket ansvar har lokale myndigheter? at politikerne pulveriserer problematikken og tar ikke (overordnet) ansvar, 9

at ordførerroller i kommunene ikke er transparente og dette utelukker en offentlig debatt som i sin tur påvirker oppfatninger og opplevelser omkring risikosituasjonen, hva innebærer prosessens godkjenning? Hvilken prosess gjelder, og hvilken pågår, hvordan ser beslutningstakingen ut? at det savnes koordinering av ulike aktørers ansvar; man la vekt på betydningen av en oversiktlig og grundig planlagt prosess i en slik samordning (flere kommuner innblandet i havneområdet; industriens ansvar vs. havnemyndighet og havnestyret, Sola kommune, DSB osv.), følger man regler og holder samme standard som i utlandet så bør man ikke sitte på informasjonen, men gå ut og informere om dette, at det savnes skikkelig bestillerkompetanse (Lyse, Havnestyret, DSB) og at dette i sin tur førte til mistro på folkemøter, hva med habilitetsproblematikk i beslutningsprosessen; nærhet mellom kommunens granskningsansvar og deres interesser som deleier i Lyse; Gjennomføres prosessen korrekt? Finnes det habilitetsproblematikk? hvordan ser beredskapen ut? hva finnes det av beredskap dersom et større utslipp skulle intreffe? Hva finnes av personalbemanning? Finnes det kompetanse? at anlegget ligger på feil sted: sammenligninger ble gjort ved at Mongstad har sikkerhetsmarginer på ca 600 meter, hva gjør man om noe skjer? Beredskap og beredskapsplanlegging etterspørres, har man lært av kjemikalieulykker på andre steder? når skulle en avstenging av området kunne skje? hva eksakt skal man gjøre dersom alarmen utløses? trafikken skulle kunne bli en flaskehals ved evakuering; er det vanskelig for Brannvesenet å komme inn på området? Trafikkproblemene vokser for hver dag i kommunen (normale vekstproblem) hvilken betydning har disse forholdene hatt for planleggingen? det må finnes program som er helhetlige (myndighetsansvar, andre typer ansvar, regeloppfølging, informasjon, rapportering, ambisjonsnivå, tiltak, osv.). Alle disse løsrevne eksemplene finnes i mer utviklet fremstilling i den påfølgende delen av rapporten. Her utgjør de en sammenstilling over synspunkter for å bidra til den oversikten som er illustrert i Figur 1. I figuren forsøker forfatteren å gi en oversikt over resultatene fra gruppediskusjonene. Her står usikkerhet i sentrum og denne usikkerheten får input både fra innholdet i risikoanalysen og fra beslutningsprosessen. Figuren viser også at det oppfattede utgangspunktet i internkontrollprinsippet medfører et snevert valg av scenarioer, som når dette oppfattes og kommer i offentlig lys bidrar til debatt, henvendelser till høyere beslutningsinstanser og usikkerhet. Men usikkerheten skapes også av opplevde uklare ansvarsforhold og manglende samordning og koordinering av disse. Manglende samordning og koordinering oppleves som refleksjon over ansvarsforhold og i forhold til lover og reglementer. I sentrum av figuren ligger aspektet manglende informasjon som en black box som sterkt bidrar til usikkerhet, og til offentlig debatt. De kraftigere pilene i figuren illustrerer sterkere innflytelse. 10

A. Spesifikt Risikoanalyse Valg av scenarioer Oppfattet mangel i analysen Utgangspunkt Presentasjon av risikoanalyse Offentlig debatt Henvendelser høyere nivå B. Beslutningsprosesser Usikkerhet Manglende informasjon Bedrifts- og havnevirksomhet Generelt, samfunnsnivå Internkontrollprinsipp Politiske beslutninger Storulykkeforskriften, Sevesodirektivet LNG-anlegg Plassering i havna Godkjent av havnemyndighet Intern beredskap Beredskaps- og utryknings-funksjoner Lover og reglement Ansvarsforhold Manglende samordning og koordinering Figur 1. Resulterende oversikt av sentrale faktorer, slik som de ble oppfattet å henge sammen, på grunnlag av gruppediskusjoner.

3. Innledende kommentarer fra gruppene Det sentrale innholdet i de innledende kommentarene, sammanfattes nedenfor i kulepunkter før de beskrives mer detaljert. Spredningsanalysene er mangelfulle. Bestillingen av risikoanalyse av LNG-anlegget som arbeidsplass; bruk av Internkontrolleprinsippet i stedet for Storulykkeforeskriften. Omgivelsenes behov ikke ivaretatt. Mangel på bestillerkompetanse. LNG-anleggets plassering i havna skaper frykt og stor intresse for informasjon blant omliggende bedrifter og virksomheter Risikoakseptkriterier i Norge og Europa. Myndighetenes rolle. Mangel på informasjon om ytterligere risikoreduserende tiltak. Prosesshåndtering politisk. Oppmerksomhet i media. Brannvesenets oppgaver innenfor beredskap og saksbehandling. Forventet helhetsperspektiv fra DSB. Valg av worst-case scenarioer. Risikoanalyse etter søknad og politisk vedtak. Befolkning manglet informasjon og deltakelse i den politiske prosessen. I en gruppe startet diskusjonen med sikkerhetsanalysen: Det som vi oppfatter, de fleste, og i hvert fall de som jeg har snakket med, som har meninger om sikkerhetsanalysen som er gjort så langt, det er jo selve scenarioet som er valgt som utgangspunkt for den analysen som er gjort, altså som dimensjonerende hendelse, så er det valgt et scenario hvor lasteslangen til LNG- tanken ryker, og denne lekkasjen blir stoppet i løpet av 30 sekunder. Og det medfører da et utslipp på 2 ½ tonn med LNG. Det synes jo veldig mange er et veldig lite kreativt scenario å legge til grunn, som det verst tenkelige som kan skje i en sånn sammenheng, og det er vel der hovedankepunktet ligger når det gjelder sikkerhetsanalysen. En annen person mente følgende: Det jeg vil si om den Advanticarapporten, som er grunnlaget for sikkerhetsanalysen, den har jo identifisert 25 ulike små, mellomsmå utslippsmuligheter, identifisert disse, og de er da sjekket opp i forhold til HMS-arbeidet som man må gjøre i forhold til sikkerhet på en arbeidsplass. Det som imidlertid er verdt å få fram, at helt mot slutten av denne rapporten, på de siste 2-3 sidene, så kommer disse verst tenkelige scenarioene opp, hvor man da faktisk snakker om opp mot 1000 omkomne hvis hele dette går i lufta. Og det var jo da alarmklokkene begynte å ringe hos flere av oss, for dette var jo noe helt annet enn det som har vært kommunisert utad i media, for der hadde vi hørt at dette skal være trygt, ikke noe problem å ha de som nærmeste nabo osv. Så det var jo da vi begynte å lure på hva i all verden er det som foregår utenfor vår egen stuedør? Og sånn sett så har det da bare akselerert i ettertid, fordi vi har nettet tilgjengelig, og vi ser hva som har skjedd andre steder, og for min egen del, så har jeg hatt en utrolig bratt læringskurve, drøyt det siste halve året. Vi vet jo at den Advanticarapporten, utrolig nok, kom ett år etterpå til kommunen i forhold til det politiske vedtaket om å si ja til å bygge en LNG- fabrikk. Bare det i seg selv er hårreisende i forvaltningsmessig sammenheng, spør du meg. Vi mener jo at den selvfølgelig burde ha fulgt søknaden, vi som befolkning har jo heller ikke fått lov til å komme til ordet i denne prosessen i forkant av det politiske arbeidet, som har vært gjort. 12

Diskusjonen i en annen gruppe tok utgangspunkt i aktuell risikoanalyse, og artikler i lokale media (ved Vinnem, Aven). Deltakerne syntes enige om at generelt, når det gjelder LNG-utslipp, så er det mest mangelfulle i nåværende analyser spredningsanalysene. Det finnes empiri tilgjengelig om spredning ved LNG-utslipp, dvs. ulykkesutslipp, og at f. eks Shell er de som har arbeidet mest med denne type utslipp. Deltakere kommenterte at Lyse opprinnelig bestilte en risikoanalyse for LNG- anlegget som arbeidsplass og at dette selvfølgelig er interessant for Lyse og andre, men at konsekvensanalyser for omgivelsene i følge Storulykkesforskriften kom for sent og at det er lite tillitsvekkende ettersom det er mange detaljer der som ikke er gode nok. På grunn av at bestillingen ikke var riktig og at presentasjonen ble deretter, så har veldig mye av mistilliten til det som skjer, og som har skjedd, nettopp skyldtes at utgangspunktet var feil. Videre understekte de at alle henvendelser til kommunen, til fylkesmannen og til DBS, også de har mangler som ligger i denne bakgrunnen. Hele prosessen kom derfor veldig skjevt ut, i og med at det var feil utgangspunkt. Enkelte mente at det kunne være lurt av Lyse, eller Scangas som de heter nå, å ta dette innover seg. Samtidig mente de at Vinnem og Avens forslag var godt; at det skulle være en gruppe som tar for seg hele risikoanalysen for å se hva som behøver å videreutvikles både i form og innhold. Lyse burde gått ut og bestilt en rapport om omgivelsenes behov for en risikoanalyse av et petrokjemisk anlegg, og lagt fram denne for regulerende myndigheter, som er Sola kommune, forut for det som siden har skjedd (tre år tilbake i tid). Andre mente at det kan være mangel på bestillerkompetanse, og at Storulykkesforskriften (2005) ikke var kjent på ett tidlig tidspunkt. I mye av behandlingen til Sola kommune går det fram at ingen har sett for seg at forskrifter for store ulykker skulle gjelde. Denne forskriften, og hele Seveso-problematikken fra slutten av 1960-tallet, har eksistert lenge, så det burde ikke være noen overraskelse i det hele tatt. En person sa at ansatte som arbeider i nærområdet til Lyse, er bekymret, og han var opptatt av å bidra med å bedre sikkerheten for ansatte, eller å berolige de med mer informasjon. En annen sa at saken er betent, og at dette gjelder for de som bor i Tananger. Andre mente at det har vært mye mediefrykt og at det er et samtaleemne med bekymring, når folk møtes. For de som sitter i et bygg på området, så er bekymringen enda større, i og med at de er plassert der. Det er veldig viktig at man får informasjon i ledelsen ved nabobedrifter, slik at informasjonen kan bringes videre til ansatte og andre. Man var opptatt av hva som kan komme til å skje, hvilke regler som gjelder for konkrete hendelser og om man egentlig har gjort plasseringen på en riktig måte. Bekymringene gjaldt plassering og avstanden mellom LNG-anlegget og egen virksomhet. Det er dette med plasseringen vi er opptatt av i utgangspunktet, men det kan vi ikke gjøre noe med. Det gjaldt risiko for store ulykker og f. eks. substanser som eventuelt kan være helsepåvirkende og gi langtidseffekter. En gruppe kom inn på en diskusjon om akseptkriterier og om det er mer slakke i Norge, sammenlignet med f. eks. England. Det ble en viss enighet om at det nok er litt forskjell på deler av Europa og Norge på dette området. Myndighetenes rolle i denne sammenheng ble understreket. En person tilføyde at Lyse sikkert kan veldig mye på området, men at man ikke har sett noe som går på ytterligere risikoreduksjon. En annen person kommenterte: I forberedelsen til dette her, så jeg gjennom det som er skrevet, og det er jo litt av prosessen i henhold til regelverket - så det som i tillegg gjør folk så usikre, er jo den diskusjonen rundt havnen. Og det som gjør saken enda mer betent, er at det er forskjellige vinklinger på dette. 13

Brannvesenet har vært involvert i prosessen siden 2005, og i saksbehandlingen overfor DSB. De understreket at det kan være vanskelig å få gjort slik arbeid tydelig i sammenhengen og at det har med forståelsen av rollene å gjøre. Det er DSB som hatt det formelle saksansvaret. Brannvesenet sin rolle og innfallsvinkel har vært å ha lokal kjennskap til omgivelsene, ha utrykningsmulighetene, og bistå Direktoratet og være rådgiver i saksbehandlingen. Å bidra med lokalkunnskap opplever de har vært deres viktigste rolle. Det fantes usikkerhet på om dette er blitt misforstått blant politikere i Sola, og spesielt blant beboerforeningen. Brannvesenet tror at noen har oppfattet og misforstått at det er brannsjefen som er saksbehandler, og som kan sette foten ned. Brannvesenet har forsøkt å endre på denne oppfatningen, men det er her kommunikasjonen blir veldig vanskelig for det handler om hva mottaker egentlig oppfatter. Til og med DSB, har kanskje hatt en annen oppfatning, kanskje har de oppfattet at Brannvesenet har gått dypere inn i problematikken enn hva de mener at de skal gjøre i følge sin egen rolle. Fra Brannvesenet sin side, har de sagt at å gå inn i de engelske analysene veldig grundig og dypt, det har de ikke kapasitet til. DSB har tatt sitt ansvar, og også sagt at de har leid inn en ekstern aktør for å kvalitetssikre analysen. Brannvesenet sitt perspektiv i saksbehandlingen har egentlig vært å være kritiske til den overordnede betraktningen, dvs. til den saksbehandlingen som skjer før det kommer til Direktoratet som et enkeltstående anlegg, med den reguleringsplanmessige biten ved at det ligger en ferjeterminal som nærmeste nabo. Dette har de uttrykt skepsis til. DSB ser mer direkte på den tillatelsen som det anlegget skal ha, fordi området allerede er regulert til et formål. De mener at DSB ville se dette i en helhet. Beredskapsavdelingen i det regionale Brannvesenet har ansvar for brannvern i 9 kommuner, og for 13 brannstasjoner i 4 kommuner (Sola, Stavanger, Sandnes og Randaberg), med oppdrag om å f. eks. rykke ut på området ved LNG-fabrikken. Ved en eventuell akutt krisesituasjon vil de andre kommunene også kunne bistå. 14

4. Prosess, offentlig informasjon, debatt og 3e part Svar på spørsmål fra folkemøte Tilgjengelighet av informasjon Lyse som mektig aktør Tillitskløft Katastrofepotenstial Synspunkter på aktørroller Feil plassering av LNG-anlegget Forståelse og tydelighet av aktørsbildet Folkemøte og informasjon På spørsmål om det vært noen form for informasjon om planene med LNG-anlegget ble delvis besvart med Nei og delvis med at det hadde vært et møte på Sola kulturhus i gruppediskusjonen. Følgende dialog fant sted: Jo, men hva var det for noe da? Jo, det var en vits. Det er det jeg mener. En av personene uttrykte at på det første folkemøtet i slutten av mai 2006, så presenterte Scanpower den såkalte risikoanalysen og at det ble stilt spørsmål fra salen om hvorfor de gjorde det. De forklarte da at et nytt petrokjemisk anlegg ikke innebærer noen større risiko enn andre petrokjemiske anlegg som arbeidsplass. Men, mente samme person, det som var interessant for denne forsamlingen, er jo dette med store ulykker, og da svarte representanten for Scanpower at de var blitt bedt om å lage denne analysen, og de var ikke bedt om å gjøre noe annet. Møtet ble avsluttet med at man var urolig, og uroen startet med dette, mente han. Andre kommentarer om folkemøtet var: Når en spurte konkrete spørsmål, så fikk du ikke noe svar. Det har ikke vært en reell dialog eller diskusjon. Vi stilte en del spørsmål der og typiske svar, ja vi stilte et spørsmål 4 ganger, om hva som kunne være det verste som kunne skje. Så kan vi ikke få tallene på bordet da? Det er ingen som skjønner 10-9 eller 10-12 eller 10-13 men legg tallene på bordet så kikker vi på det - for det var jo ikke offisielle tall. Så hva var worst case? Hva var sannsynligheten? Det turde de ikke å gi oss. Det skulle holdes skjult. Det skulle ikke på bordet før den politiske prosessen var ferdig. Så etter min oppfatning så er dette styrt for å føre befolkningen bak lyset for å få gjennom et anlegg. Hva kan man forvente å ha krav på av informasjon fra myndigheter og bedrifter, og gjelder diskusjonen først og fremst risikobildet eller informasjons- og ansvarsaspekter? En kommentar til dette var: Bare for å presisere at det allmøte som var her for ca et halvt år siden i kulturhuset på Sola, på sprøsmål fra salen gikk det helt klart frem at det som ble adressert av risikoanalyser var utilfredsstillende, og at befolkningen var interessert i både å få mer informasjon, og at de ikke burde behandle befolkningen som uvitende kveg. Man mente at dette kunne oppfattes som et signal om at man ikke bryr seg. En annen person sa: Bare for å nevne at det siste møtet som var nå igjen da, der (noen) starter møtet med å si at dette ikke er et farlig anlegg, dette er helt fint og flott, også avsluttes det jo med at det er et farlig anlegg. En deltaker kommenterer at det finnes tre mistillitsnivåer: DSB, lokale politikere og samrøret med Lyse, og at man ikke har presentert en skikkelig risikoanalyse for anlegget. Enkelte svarte: Vi kan ikke si at den er god eller dårlig. Ja, jeg er enig i det, men det er på en måte en politisk beslutning. Og jeg har tenkt følgende kjetterske tanke: hvilke kommunepolitikere er det som vil utsette gjerne en fjerdedel av kommunens innbyggere for å bli drept? Det er et politisk spørsmål som du bør stille til politikerne: du har utsatt en fjerdedel av innbyggerne i kommunen for å bli 15

drept, er du klar over hva du har gjort? Mitt inntrykk er at de vil ikke vite det. Nei, de vil ikke vite det, fordi du aldri har fått hva er worst case scenario hvis alt går til helvete. Du har aldri fått det tallet på bordet. De vil ikke komme ut med det. Jeg spurte 4 ganger på det folkemøtet i Sola, 4 jævla ganger spurte jeg, og de bare satt der og vred på seg og snakket det vekk hver gang. Ett poeng, er jo det at jeg vet at den rapporten (Advanticarapporten) ikke var tilgjengelig på det tidspunktet da kommunepolitikerne fattet beslutningen. Ja, de sier jo at den ikke er tilgjengelig nå en gang. Man får den nå. Ja, men det er ikke via offentlige kanaler. Jeg vil gjerne presisere følgende, i LM nytt nr. 1, så står det at de ikke har noen skjult agenda, at alt var offentlig, alt var tilgjengelig. Jeg skrev en mail til dem og spurte om jeg kunne få den rapporten. Jeg fikk ikke svar. Jeg sendte en ny mail og sa at hvis de hadde det travelt, så kunne de fortelle hvor jeg kunne få tak i den, så kunne jeg hente den selv. Jeg fikk fanden ikke svar på det en gang, jeg fikk bare henvisning til dette møtet her. Hva slags troverdighet har sånne mennesker når de sier at de ikke har en skjult agenda, og de oppfordrer til å ta kontakt, og du gjør det, også svarer de ikke? På spørsmålet om det er normalt eller et unntak at bedriften ikke er proaktiv når det gjelder å informere, men i stedet møter store reaksjoner, var svaret at: Jeg vil si at det er typisk for et selskap at man ikke lytter til omgivelsene. Lyse har kanskje vært arrogant i forhold til det der, men de har tydeligvis ikke vært klar over at dette har vært en risiko - at de ikke har vært klar over hva slags type risiko de påfører folk, og da kan du jo stille sånne spørsmål om dette som går på kompetanse, og jeg tror ikke Lyse har kompetanse på dette. Når det gjelder informasjon og å gi informasjon til andre, så har Brannvesenet vært kontaktet av nabogruppen flere ganger i saksbehandlingen og etterpå. Hva slags informasjon kan Brannvesenet gi? Det er den informasjonen som finnes skriftlig, og de gir de opplysningene som mennesker eventuelt ber om. De hemmeligholder ingen ting. Knyttet til risikoforståelsen og lignende krav om informasjon, så har Brannvesenet henvist til Direktoratet. Analysene og utdypingene ligger utenfor deres ansvarsområde. Hvis de opplever at de ikke er kompetente til å si noe, så henviser de videre. For eksempel, om folk spør om det er sikkert å bo i området, så er det et spørsmål som må rettes til Lyse og Direktoratet. Når de f. eks. fått en mail om en del spørsmål knyttet til beredskap, har de svart at det er en prosess hvor det er stilt en rekke vilkår som skal følges opp av Lyse sammen med Brannvesenet. De vil derimot ikke gi utdypende svar på spørsmål før de vet mer detaljert om hva dette innebærer, fordi de ikke kjenner anlegget i detalj. Selv når de får spørsmål om de kan håndtere hendelsene på anlegget, så svarer de nei, fordi det vet de ikke ennå. Brannvesenet håndterer ikke, og er aldri dimensjonert slik at de skal håndtere alle typer hendelser. Dette er et konkret eksempel. Brannvesenet håndterer ikke alle husbranner. Dette ligger i Brannvesenets natur, men de kan si hva som kan forventes av dem. På spørsmål om de kan håndtere alle hendelser, så er svaret alltid nei. Et innspill i saksbehandlingen fra Brannvesenets side, handler om enkelte punkter om hvordan Lyse håndterer samarbeid med Brannvesenet, som til syvende og sist skal gjøre innsatsen, om det skulle oppstå en akutt situasjon, eller at noe skjer ved anlegget. Dette handler om adkomstvei, utstyr og enkelte slike råd som er tatt med i den tillatelsen. Det prinsipielle, og en forutsetning, er at Lyse samarbeider med Brannvesenet i beredskapsplanleggingen. Dette har de anbefalt og det har blitt stilt som et krav fra Direktoratet. Brannvesenet uttrykte litt usikkerhet om hvor langt de kan gå i form av å kreve tiltak, f. eks. hvor slokkemonitorerne skal plasseres og hvordan adkomsten (til anlegget) skal være. 16

Lyse som mektig aktør og tillitsproblematikk I diskusjonen ble det også kommentert at mye av den offentlige debatten har handlet om hva den folkelige reaksjonen egentlig dreier seg om, og på hvilket nivå hendelsene skal sees. Er det på virksomhetsnivå eller i en samfunnsmessig kontekst dette skal diskuteres? En person mente at utydelighet preger aktørbildet og hvilke interesser som kommer fram i diskusjonen. Scenariobygging må forholde seg til en forståelse for aktørbildet etter som risikobildet formes av ulike aktører og derfor, hvis man kommer feil ut, så vil det ene, etter det andre, bygge seg opp, og skape tillit eller misstillit. Lyse er en veldig sterk aktør og de spiller på svært mange strenger. Dette omfatter også ulike politiske prosesser som utløser ulike innovasjoner og tiltak, og risikobildet skapes i denne sammenhengen. Lignende tanker ble også uttrykt i en av de andre gruppene: Lyse er en veldig mektig aktør, det må man ha veldig klart for seg. De har en agenda her, og det er basert på et forretningsmessig konsept, og det er å tjene penger på en ny form for virksomhet av det vi kan kalle en helhetsleverandør av energi. Og det er jo dette som du sier, du får ikke ut de svarene. Når du stiller kritiske spørsmål, så velger de enten å la være å svare, eller du får svar som ikke betyr noen verdens ting. Så det har bygd seg gradvis opp, en tillitskløft på dette som går på at vi som bor her og jobber her vi er nå tross alt mellom 6-7000 mennesker som bor her, innenfor en radius på 3 km rundt dette anlegget, og vi har ca 4-5000 arbeidsplasser, og et par tusen nye kommer det, og det er svære boligområder som skal bygges, med 5000 nye mennesker innenfor det samme området, og da snakker vi om katastrofescenarioer hvis alt går i lufta, sånn som det skjedde i Algerie et katastrofepotensial som savner sidestykke. Vi syns at disse 2 ½ tonnene som Lyse kommer med (i risikoanalysen), det blir for oss, bare et påskudd for å få dette vedtatt, en kjapp politisk behandling, for politikerne i Sola kommune. De har ikke peiling på hva de har startet. Jeg har prøvd å spore opp rapporten på Lyse sine hjemmesider som et offentlig dokument, eller i kommunale arkiver, som offentlige dokumenter, men det finnes ikke. Advanticarapporten ble døpt om til et annet navn i den politiske prosessen. En annen deltaker understrekket: Vi har jo ganske lang erfaring med dette (risikoanalyse og risikohåndtering), kanskje ikke i forhold til tredje part i Norge, men med våre ansatte. Det handler om at man hele tiden må være sikker på at alle er trygge, og opplever at de er trygge. Problemet er vel at Lyse på mange måter har opptrådt akkurat sånn som de ikke skal gjøre. Det er et veldig godt eksempel på hvordan du skal tråkke i salaten, når du introduserer ny risiko for folk. Det er klart at jeg kan forstå at det er blitt sånn. De var ikke klar over hva de gjorde, men problemet blir jo, når en først har gjort det, og skal snu det, og det er jo der vi sitter nå. Hvis du først har kommet skjevt ut, og sagt at dette ikke er farlig, dette er trygt, dette er greit og det er ingen ting å bekymre seg for, og så gå tilbake og ta bekymringene alvorlig, og på en måte gå i møte da vil det være... I en av de andre gruppene kom følgende diskusjon frem: Vi har jo snakket om politikerne og Lyse, og omdømmet til Lyse. Det er den dimensjonen i prosessen, med tilliten til den informasjonen som kommer og den har å gjøre med omdømmet til Lyse. Ja, det er Lyse, også er det den lokalpolitiske ledelsen. Og så kommer det en sånn sak på bordet, og om du får gode fagfolk på området som taler sin sak, og bruker ord og uttrykk, og snakker om sin syke mor... Jeg føler at Lyse har tatt hele makta. Ja, jeg er litt enig i det. Det handler litt om denne prosessen da. Det har så mye å gjøre med den situasjonen som vi er i nå, og det har vært veldig vanskelig å vite hvem det er som ikke er part i saken. Den eneste som i utgangspunktet ikke var part i saken, det må ha vært Universitetet i 17

Stavanger, men personlig, så syns jeg den saken var veldig unødvendig. Men hvis du tenker på de andre aktørene, politikerne, de har valgt dette her pga. gode ringvirkninger, og når de uttaler seg, hva legger de egentlig vekt på? Det har vært et problem. Hvis Lyse nå anstrenger seg for å gjøre ytterligere analyser, hvor vil det føre hen? Mener du at dette er et troverdighetsproblem? Ja, det vil alltid bli brukt slik. Når det gjaldt tillitsproblematikk, uttalte en gruppedeltaker: Ut fra den virksomheten som jeg opererer i, så er det en del som går på integritet, plattformsintegritet, og ved skifte av kran eller om en gjør en del ting, så er det et absolutt krav om at tredje part skal verifisere. Det er et krav og hvor pokker er tredje part i denne prosessen her? Den nøytrale, som skulle se at alt har gått rett for seg og kontrollere alt? Informasjon ble gitt om at Lyse har sendt Advanticarapporten til DSB, og de har bedt Veritas om å gjøre en tredje parts verifikasjon av rapporten. Dette har Veritas gjort (3 sider). På dette svarte en deltaker: Den (Veritas rapporten) er ikke offentlig tilgjengelig. En annen deltaker sier: Det eneste jeg har sett, er den norske forkortede versjonen av Advanticarapporten, og som er kvalitetssikret av det norske Veritas, men det du nå henviser til, er helt nytt for meg. Dette førte til en kort diskusjon om hvilke rapporter som finnes, om deres form og innhold. Atter andre deltakere i en av gruppene understrekte at Advanticarapporten som ligger til grunn for den politiske behandlingen, kom etter den politiske beslutningen, og finnes ikke tilgjengelig som et offentlig dokument. En person hadde lest den norske utgaven, som er en kortere utgave og kvalitetssikret av det norske Veritas, og også lest den engelske versjonen (76 sider), gjennom å få materialet via personlige kontakter. En sier: Det var jo et problem i det hele tatt å få tak i den, fordi at spørsmål fra Lyse var at: ja, hva skal dere med den? Fordi de var redd for at rapporten kunne misbrukes, sa de. Man kan jo begynne å lure ja vel? Enkelte mente at man faktisk måtte gå til Fylkesmannen for å få den, eller til de ansvarlige innen offentlig forvaltning, og at man rett og slett skal kreve å få den utlevert. Det som var skummelt var jo at Lyse sa rapporten ikke fantes, når den faktisk gjorde det. Den var ferdig i april, men den ble ikke publisert offentlig før i november samme år - det var i 2007 - og hvorfor? Det har ikke gått an å få svar fra Lyse eller politikerne på hvorfor. Diskusjon om tilgengelighet av informasjonsmateriale og tillit, førte i flere av gruppene til meningsutveksling om den politiske prosessen. Enkelte personer sa at: Det politiske samrøret, som en del av våre politikere innenfor Høyre og Frp, er altså, de er næringslivsvennlige, og i prinsippet er det ikke noe galt i det, men det skal være åpne og ryddige prosesser som kan tåle kritisk søkelys, og som gjør at integritet i forhold til både person og saksbehandling og alt det som skjer, kan stå på egne bein. Da har man gjort en grundig jobb i mine øyne, og da kan man være enig eller uenig, og man kan bruke de virkemidler som trengs hvis man ønsker å forfølge saken videre. Men det som skjer her, det er at her går vi en vei, hvor vi faktisk må slå inn mer eller mindre vanntette skott, for å få tak i den informasjonen som vi mener at vi skulle ha hatt som en del av en selvsagt prosess, både i forhold til et høyere nivå ved den politiske beslutningen, og ikke minst i forhold til de premissene som sikkerheten skal være utredet på. Så vi snakker altså om en sak på mange ulike nivåer, og problemet her er at vi er redd for at de nære forbindelsene som er mellom Lyse og sentrale politikere i Sola kommune og rådmannen, gjør at når denne saken kommer opp til politisk behandling på nytt, så er det partipisken som vil tvinge frem et vedtak, som gjør at det ikke skjer noen endringer i forhold til det initiativet hos oss og da får du ikke klarlagt den konflikten mellom oss og Lyse, som er veldig dårlig, men du får også en tillitskonflikt mellom 18

politikere, og politikerforakt, som vi sannsynligvis ikke vil ane konsekvensene av i mange år fremover. Roller, økt kapasitet og skjulte agendaer I en av gruppene startet diskusjonen med å fokusere på ulike aktører, og rollen til SINTEF/NTNU i det aktuelle prosjektet. Intervjuer påpekte at arbeidet var basert på en uavhengig part for å bidra til at prosessen fører til å belyse de involverte gruppenes synspunkter, men at man er oppmerksom på at man likevel kan beskyldes for å løpe Lyses ærend, og at man prøver så godt man kan for å være ryddige og tydelige i denne saken. En kommentar fra samme gruppen var at Dere kan regne med at det blir misbrukt i den markedsføringen som Lyse vil gjøre. I en annen gruppe mente man: Egentlig, så haster det veldig mye med deres arbeid, for dette, hvis vi tar på oss de stygge brillene nå, så kan vi si at det Lyse driver med, det kalles for oppholdende strid, rett og slett. De kjøper seg tid, frihet samtidig som alt på anlegget foregår som om ingenting har skjedd. På et eller annet tidspunkt er det investert så mye penger at man ikke vil snu. I høst, i slutten av september tror jeg det er, så skal selve fabrikken monteres. Så det som har vært gjort nå, det har vært å gjøre alt klart, både med planlegging og bygging av tanken som står der som et monument nå, mens selve fabrikken starter i september. Da tror vi at det toget har gått, da ligger anlegget der. Også har du selvfølgelig denne påbyggingsmodulen med dobling av kapasiteten, for det vet vi at LNG-markedet er i vekst, vi vet at det er økonomiske incentiver her som gjør at de kommer til at søke, helt klart. Og i det øyeblikket den tanken og det anlegget ligger der som en realitet, så kommer eskalering. Og i løpet av 3 år, så kommer det en søknad om å doble produksjonskapasiteten. Det er satt av plass på tegningene, slanger og alt det der er dimensjonert, alt ligger til rette for å gjøre det. De skal bare få innarbeidet seg en viss markedsposisjon med salg og inngå langsiktige kontrakter, og når det skjer, for jeg har kikka på planene - det er markedsføring østover mot Grenlandsdistriktet, og det er innover Oslofjorden, med forgreininger der, og videre over til Sverige, kanskje i Gøteborgområdet med videre forgreininger der - og dette er jo også selvfølgelig et politisk spørsmål med sikkerhet i leveransen i forhold til russerne i øst og den østersjøledningen som skal gå gjennom Østersjøen og ikke gjennom polsk område, men det som ligger i kortene det er at dette markedet og alle disse næringslivsforaene, som diskuterer dette her - jeg har sett gjennom en bunke med papirer - og det er ganske interessant også å se hva slags scenarioer man ser fram mot 2025 og det er ganske formidable tall de opererer med. Det er en mangedobling av det som skal være, og det er helt klart at Lyse i kraft av å ha et produksjonsanlegg, ikke sier at vi kan ikke øke dette her fordi vi ligger i risikosone nr. 1. Vi kan ikke gjøre det fordi det får vi ikke lov til. Det er helt klart at Lyse kommer til å prøve seg, og det er åpenbart at alt eskaleres. Det er derfor jeg sier at hvis kommunen og Lyse skal ha troverdighet i det videre arbeidet, så skal begge gå inn for at de skal utrede sikkerhet basert på storskalanivå, dvs. 600 000 tonn, som anlegget er dimensjonert for. Det er det de skal utrede, og det skal også innebefatte tredje person i worst case scenario sammenheng. Da snakker vi enten om økt skipstrafikk, større tanker eller en ekstra tank med tanke på forsyningssituasjonen og kontinuiteten. Hvis de tingene der er med, så skal jeg faktisk være villig til å sette meg og se, lytte og lære i forhold til å gjenopprette en tillit. Men jeg ser faktisk ikke at dette - fordi det er alt for mange skjulte agendaer i dette systemet her. Enkelte deltakere i en av gruppene, mente: Altså, litt av grunnen til at vi har kommet i denne situasjonen, er nettopp den at en del avgjørelser er blitt tatt i lukkede rom, i interne selskaper, og normalt så går det greit, men så har det kanskje plutselig, etter hvert gått opp for aktøren, at her har man gjort noe som kanskje var, eller kanskje er litt farlig, men beslutningen har kommet så langt, 19

og motforestillingene har ikke kommet opp på et riktig tidspunkt. En person tilføyde: Og nå har prosessen kommet så veldig langt, både politisk og alt sånt, og da er det en veldig vanskelig prosess å snu, og jeg vet ikke om noen endring i informasjonsatferd egentlig endrer på realiteter. Det er altså folk som ikke har skjønt hva de har holdt på med, som har fattet en del vedtak og begynt å bygge etter hvert og som nå kanskje begynner å skjønne at dette var litt farligere enn de trodde, men nå blir det jo enda viktigere å prøve å dysse dette ned, enn å bringe faremomentene fram i lyset. En deltaker kommenterte at det har vært fokusert på regelverket i forhold til ordførere, og ordføreren i Sola kommune og hvordan han forvalter rollen sin. Så det er ikke bare mot LNG-anlegget folk har reagert, disse reaksjonene har også indirekte innvirkning på prosessen rundt. For eksempel, har helseproblematikk blitt aktualisert i tilknytning til en kreftsak som pågår med tidligere naboer, og studier som gjennomføres i forhold til dette. Det forventes eventuelle konflikter i forhold til hyppighet av krefttilfeller blant tidligere ansatte og det henvises til studier som er gjennomført, og som pågår. Naboer har ikke klart å dokumentere noen sammenheng, men oppfatningen er at denne sammenhengen til kreft knyttet opp mot virksomhet i området, er en realitet. Spørsmålet er å vise at det finnes sannsynlighet for kreft i forhold til hydrokarbongasser. Dette går tilbake i tid, helt til 1967. En kommentar til dette er: Mitt poeng er at det er med på å skape en usikkerhet i lokalmiljøet, nok en usikkerhet for å si det på den måten. Men la oss bare litt komme tilbake til hvorfor vi har havnet her. Det er jo videre på den diskusjonen som har vært i Stavanger aftenblad i den senere tiden, om ordføreres roller, ordførere som deltar i kommunale selskaper og her har du hatt et kommunalt selskap, Lyse, som har investert i gassledninger, og trenger å gjøre et eller annet med dem, et interkommunalt tungt selskap som har solgt en tomt. Så har de ordnet opp på styrerommet, og så skal dette egentlig tilbake til kommunen for godkjenning. Det er kommunen som skal være høringsinstans. Hele systemet er lagt opp til at en utbygger kommer med et byggeforslag, og så skal kommunen være vaktbikkje og høringsinstans. Men når ordføreren allerede har vært med på beslutningen om å søke, og det er jo en populær ordfører som folk stoler på, så får du ikke den vaktbikkjerollen i kommunen, og det er ingen i administrasjonen som stiller spørsmål ved ordførerens beslutninger. Habilitetsproblematikk nevnes her. Ordføreren er på gangen, ikke sant, så alt er formelt riktig, men det var ikke noe trøkk i kommunen når det gjelder å bevise at ordføreren tok feil, eller i forhold til å utrede saken, og så kommer den til DSB, og DSB forventer jo da at kommunen har vært vaktbikkje og rota opp alt det som vi gjør nå. Men her ser de at det er søkt, og kommunen har sagt at dette ser fint ut, og de har dårlig tid, så da gidder ikke de å finne motforestillinger de. DSB baserer seg på at kommunen som høringsinstans skal grave fram alt dette, alle motforestillinger, og se om innbyggernes sikkerhet er ivaretatt. En deltaker spør: De ble jo tatt med til Seabrygge av Lyse for å se på et degassinfiseringsanlegg Svaret er ja, med kommentarene at man kanskje etter hvert har forstått at man har en dårlig case, fordi man ikke helt har skjønt sikkerheten der, men nå har hele det politiske systemet tatt stilling, og penger er blitt brukt, så det å gå ut og si at, unnskyld det var liksom et dårlig prosjekt dette - altså man kan ikke gå ut med sånne ting, og derfor blir det vanskelig å være åpen. Tredje part og ansvar Intervjuer forsøker å få frem flere synspunkter for å belyse helheten, f. eks. ulike prosesser, historie, hvordan folk har reagert, og kanskje om man har hatt hensikter eller ikke, hva andre gjort, og hvor ansvaret ligger i ulike deler av prosessen. En gruppedeltaker snakker om at dette startet som en suksesshistorie arrogansen har kommet senere. Det vises til spin-off aktiviteter, men når man ser at problemene øker, så fører dette i stedet til misnøye. Diskusjonen fokuserte på at når det oppstår problemer, så gjenspeiles dette på selve området, og innenfor andre industrier. Det stilles også spørsmål ved hvem som har ansvar for hva, og det vises til at Petil har ansvaret for alt som 20

skjer offshore og ved første håndtering av LNG, når denne fraktes til land, men at DSB har ansvar ved andre gangs levering. Diskusjonen handlet videre generelt om utforming av slike prosessanlegg, og om sikkerhetsstyring. På spørsmål om det er aspekter som ikke har blitt belyst så langt i diskusjonen, mente en deltaker: Dette her, er jo en analogi til den måten vi har forholdt oss til situasjonen med leukemi blant våre tidligere ansatte, med å få kreftregisteret inn og rette oss etter det. Prosessen var det å få inn en tredjepart som begge parter, eller alle partene, har tillit til, gjennom en prosess mellom de berørte parter - hvor de berørte parter kunne bli enige. Selvfølgelig, det er noe som kan være med å føre dette her videre. Også, så er det sånn som, jeg pleier å spissformulere det på en slik måte, at for kreftregisteret, så er kreft business as usual. Den praktiske beredskapen og utøvelsen er viktig for bevissthet om hva risiko er, mente enkelte deltakere, med tanke på svake punkter. Det er et aspekt ved tredjepart som har blitt kamuflert, relativt mye, og det er selve ferjeterminalen eller passasjerterminalen, der ca 1500 mennesker nødvendigvis utgjør tredjepart, og det er litt underlig når Advanticarapporten fører opp Sola flyplass som ligger 3,5 km unna, som et risikoobjekt, men ikke passasjerterminalen som ligger kun 300 meter unna. Det bidrar til å skape mistillit på grunn av denne type mangler i rapporten. Det er et problem at terminalen ikke ble synliggjort. Dette har kommet frem etter hvert. Når man får inn en tredjepart, og spesielt i forhold til et landanlegg, så må man ha fokuset på dette fra dag en. Og ettersom dette kom så sent inn, så får man en sammenblanding av ulike prinsipper i Advanticarapporten. ALARP-prinsippet er et akseptkriterium som britiske myndigheter har for eksisterende anlegg og det vil jo være en del av den framtidige daglige håndteringen, ikke som et akseptkriterium for tredjepart i en layout fase, det er helt ubrukbart. Det er en grunn til at Kårstø ligger der det gjør og ikke i Kopervik. Det er en grunn til at Mongstadraffineriet ligger så langt unna Bergen. Det er en grunn til at gamle Shell raffineriet ble lagt her og ikke inne i Stavanger, og det er jo nettopp at man tar hensyn til selv om designet er godt nok at det alltid er en underliggende risiko for at noe kan skje, og den risikoen har man ikke vært villige til å ta andre steder, og derfor har man lagt dette på et øde sted. Det er en prinsipp som man har gått bort fra her, og man sier at vi får leve med risikoen. Bedriften (Lyse) har vært dyktig og tidlig ute med både bredbånds - og gassutvikling. Med gassledningen fra Kårstø til Risavika foretok de dristige beslutninger og satte opp et 10 års mål som de allerede ved oppstart har oppnådd. Investeringen som de gjorde på ca 800 millioner, kom i stedet for å bygge en parallell høyspentledning, og de fikk 10 prosent tillegg i energi og robusthet i elektrisitetsforsyning. Men det som er viktig når det skal føres opp et nytt anlegg, som en LNGterminal eller et petrokjemisk anlegg, er å fokusere på tredjepart fra starten av hva er risikoen for tredjepart? Er plasseringen riktig valgt? Og hvem er tredjepart, er det boligstrøk eller andre industrier? Det er viktig å oppnå akseptkriterier for risiko på dette, også for de som skal jobbe på anlegget. Det er viktig i forhold til tredjepart, at man kan dokumentere at det er forsvarlig og mulig å gjennomføre dette. I tillegg til ulike tekniske vurderinger kreves en løpende, kvalitativ vurdering av et slikt anlegg gjennom hele prosessen. Før eller siden trenger man også å etablere de scenarioene som skal ligge til grunn med hensyn til tredjepart, og vurderinger av hva som er sannsynligheten for disse scenarioene, og hva som er konsekvensene. Utgangspunktet burde være kan vi leve med disse forholdene? I sammenheng med aktørbildet, så er det slik at om Lyse betrakter prosjektet fra sitt virksomhetsnivå og utfører bestilling i forhold til det, så er det forståelig - men for den enkelte som leser aviser og oppfatter debatten om det demonterte Shellraffineriet, ferjeterminaler og havneanlegg, som har vært en pågående debatt som lesere kunne følge med i - slik at man må forutsette at sentrale aktører har fått med seg at alle disse brikkene skal falle på plass i området, 21

mente en deltaker og tilføyte at dette viser til et dilemma som handler om hvilket nivå dette skal sammenfalle med lovgivning. Det blir lett til at en aktør parkerer dette med at det er ikke vårt bord, men om en ulykke skjer så begynner ansvaret å rulles opp på nytt. Når det har skjedd en ulykke eller en nestenulykke, så diskuteres det ofte og lenge, om hvor ansvaret lå. Her skulle man i forkant ha ønsket et tydeligere bilde og at man på virksomhetsnivå er klar over helheten. Ansvar og beslutning angående farlig gods er plassert hos havneanlegget. Havneanlegget er allerede regulert for håndtering av farlig gods, men å planlegge dette på lang sikt, det er ikke gjort. Deltakerne i en av gruppene mente at det er et poeng at denne prosessen med dialoger med intressenter, egentlig skulle vært gjennomført, før anlegget ble vedtatt. Der har jo faktisk den beboerforeningen et viktig poeng, sa en deltaker. Hvem tar egentlig beslutningen, og hvilke kunnskap har de for å ta beslutningen? En del av diskusjonen fokuserte på hvor ansvaret ligger i denne saken, og på hvilket nivå? Deltakere mente at anlegget er akseptert av Direktoratet i Tønsberg, bortsett fra at apellmuligheten som finnes er benyttet - og den kritikken av vedtaket som finnes, er ennå ikke ferdigbehandlet i Justisdepartementet - så det er ennå ikke endelig avgjort. Det som Lyse eller Scangass baserer seg på er sin egen vurdering av risiko, og Sola kommune har gitt aksept på at de får starte opp på egen risiko, slik at Sola kommune har sitt på det rene. Brannvesenet er ikke part i den saken. På spørsmål om Brannvesenets ansvarområde med tanke på de aktørene som er ansvarlige for havneområdet, var svaret at havna delvis er privat og delvis interkommunal. Brannvesenet er organisert i et interkommunalt selskap med myndighet fra det enkelte bystyret som er delegert til selskapet og styret, og videre til brannsjefen. Det må skilles mellom havnemyndighet og havneselskap. Samarbeid går mer på et interkommunalt nivå i forhold til den akutte forurensningsberedskapen. Det er Sola kommune som har et overblikk, og det er Sola kommunestyre som vedtar reguleringsplanen, har det formelle ansvaret og den overordnede betraktningen. Reguleringsplanen for området er en beskrivelse av hva området er regulert for. Dette er ikke nødvendigvis en detaljert plan som sier hvor en fabrikk skal ligge osv, men mer en kategorisering av hva området skal inneholde av virksomheter. Har dere snakket med DSB? spør en deltakerne en annen, i en av gruppediskusjonene. Svaret var: Vi er jo ikke noe fornøyd med DSB heller i denne saken. De har ikke kompetanse de heller, de har overhode, ikke kompetanse. De har kjøpt rubbel og bit. Det er akkurat som at gjedda går på kroken. De sitter fast på ensidig informasjonsutveksling. Intervjuer viste til at DSB har gitt Advanticarapporten til Veritas for en tredje parts verifikasjon, men i forhold til i hvilken grad Advanticarapporten har det riktig scope, det har Veritas ikke vurdert, og om dette er relevant for saken, så er det en annen sak. Synspunkter fra deltagerne var at: Anlegget i seg selv trenger jo ikke være noe verre enn andre anlegg, men det ligger på et feil sted Men det hadde vært litt interessant å vite, hva stod i bestillinga som DSB sendte til Veritas? Hva bestilte DSB? Og det andre, det er hva var svaret? For hvis du ber noen om å lete etter noe som ikke finnes, så finner du ikke noe heller. Diskusjonen fortsettet med synspunktet at det gjelder for alle typer virksomheter som tar beslutninger, hvilke informasjon man sitter med når man tar beslutningen. Og hva ønsker man egentlig? Alle politiske saker kan vinkles. Saksbehandlere er sentrale, og hvilke kunnskap de sitter med. Det påpektes at det ofte ikke bare er en beslutning, og at man kan påvirke, men at det blir vanskeligere og vanskeligere jo lenger prosessen kommer. Bildet kan endres over tid. Og hvis man har påpekt mangler som ikke følges opp, så kan det utvikles en konspirasjonsforståelse ut fra at det er antatt basert på bevisste handlinger så fremfor alt, dette med koordinering er en stor utfordring. 22

Om ulike regler utvikles og ikke samkjøres, så blir det komplisert, og derfor er de sentrale aktørene viktige. Vent litt... Man kan gjøre mange analyser og utregninger og komme frem til et eller annet resultat, men en av de store problemstillingene her nå, er at prosessen har kommet så langt, og det er brukt så mye penger, at jeg kan nesten ikke se for meg hvor ille scenarioet skal være før noen makter å ta beslutningen om at dette kan vi ikke gjøre, og spole hele greia tilbake igjen. Og etter hvert som man fortsetter og fortsetter med å bruke mer og mer penger, mens man gjør det som man skulle ha gjort på et tidlig stadium, så blir det bare enda verre å få stoppet dette, og da skal det virkelig noe til. En annen deltager svarer: Ja, jeg er for så vidt enig med deg, men jeg har ikke gitt opp ennå... Jeg mener at det er såpass underkommunisert, altså både worst case scenario og mer realistiske caser, dette som vi er inne på dere vet mer hva politikerne forstår og ikke forstår, men jeg vil håpe at når de forhåpentligvis får et budskap som er forståelig - jeg er tilbake til akseptkriteriene - de konsekvensene bør de i alle fall få vite. Altså, sannsynligheten er vanskelig for dem å forholde seg til, men konsekvensene må de i alle fall ta stilling til, og det er de, sånn som jeg forstår det, i forhold til forvaltningsansvaret, som skal aksepteres. Diskusjonen fortsatte med å fokusere på hvordan man kan håndtere kompleks problematikk, at det er vanskelig å gå tilbake, men at man må be om unnskyldning, og være ydmyk fordi man aldri kan vinne en emosjonelt ladet sak. Et gruppedeltaker viste til en hendelse som førte til sivil ulydighet, og om evne til å påvirke i prosessen ved at man klarte å få fram ydmykhet hos de ansvarlige. 23

5. Risikoanalyse Reell risiko Bakgrunnsrisiko Akseptkriterier Realistiske scenarioer Skipstrafikk Inversjon og gasskye Ekplosjonsartet brann Rekkevidder av effekter Helheten ved anlegget Kunnskap om sentrale mekanismer Worst case Samspill mellom scenarioene Valg av standarder Drift og vedlikehold Hovedscenarier Intervjuer etterspurte eksempler på verst tenkelige scenarioer, om hva som er viktig å belyse for å kommunisere i denne sammenheng. En deltaker kommenterte at Vi har ikke noe LNG-fabrikk fra før, og heller ikke den type anlegg, så vår erfaring er jo svært begrenset med LNG og disse rørene og med MR-stasjoner, så det er helt andre dimensjoner. Og mange hevder jo at Shellraffineriet var en mye større risiko og det levde en jo greit med, med beredskapsplaner i mange år. Det var et anlegg som ble utviklet over mange år, så vi hadde jo mye erfaring med det. Med alle småhendelser og rimelig godt samarbeid med de der ute, så det følte vi ble greit håndtert, og de var jo flinke til å tenke både beredskap og forebygging. Intervjuer fremhevet at det er to ulike aspekter som må belyses: Det ene er hva den egentlige riskoen er, og hvordan denne arter seg. Det andre er hvordan man håndterer den, og hvem er ansvarlige for hva. Ja, men også dette, i forbindelse med hva er risikoen. Kommentarer var: Hva er risikobildet for befolkningen og hvordan har den utviklet seg hvis vi tar dette eksemplet med det som har skjedd her på tomta, og ser det i sammenheng. Innspillet førte til kommentarer om akseptkriterier og bakgrunnsrisiko, om risikoer som allerede er akseptert og risikoer som blir introdusert. Et spørsmål om hvordan mennesker i området reagerer, ble besvart med Det er jo klart at de har visst om det lenge, men når du først får fokus i media, og når de ser at den tanken fysisk kommer opp, når det er synlig, da kommer bekymringen og da kommer det opp i dagen. Intervjuer spør om det hadde vært mindre bekymring hvis tanken hadde vært gravd ned, eller hadde det vært samme bekymringen? Ja, det samme tror jeg, men du har det liksom der, og det vises veldig godt, fysisk, men det hadde vært det samme. Er bekymringen fokusert på anlegget eller på transport? Jo, men den er liksom de ser den fysiske tilstedeværelsen her ute og det er synlig. Vi har jo definert at vi vil ha det verst tenkelig scenarioet på bordet, verst tenkelig og så kan du godt ta med de mer realistiske scenarioene også, men hvis en kombinasjon av å få det verst tenkelige på bordet, med sannsynligheter, og de som gir størst risiko for storulykker, da får du på en måte et godt bilde. Det er skipstrafikk som er mest sannsynlig, men den gir kanskje mindre skade, enn hvis du slipper ut alt som representerer det verste. Diskusjonen omfattet også den involverte risikoanalysegruppen, kompetansespørsmål, og hva som vil kunne skje ved et stort ulykkesscenario. Lyse vet jo ikke hva inversjon er. Det avslørte de for en hel verden da de stod på dette folkemøtet hvor vi var 300 mennesker til stede, og de sa at gassen forsvinner rett opp i lufta, men den gjør aldeles ikke det. Hva skjer hvis du mister 1000 tonn på vannet og det ikke antenner direkte, og du har tre sekundmeter vind over vann, hvor langt vil dette drive før det løser seg opp såpass at det ikke er brannfarlig? 24

En del av diskusjonen handlet om betydningen av avstanden fra LNG-anlegget, og bedømninger omkring worst-case-scenarier. Man mente at det er en utfordring at få fram at det er en risiko veddet meste, men at man må få ned den totale risikoen på et nivå som det går an å leve med. Det er ikke bare risikobildet som skaper den aktuelle diskusjonen. Grunnen til at det har skjært seg i dette tilfellet, er at Lyse gikk ut med en absolutt forsikring om at det her var null risiko, uten at det var gjort noen analyse av denne arbeidsplassproblematikken, at alt dette oppstyret, gitt at Vinnem gikk av som professor, og at Lyse mente at det var en internsak for Universitetet, uten å skjønne at dette kunne oppfattes som arrogant. Det er arrogansen som følger prosessen som har blitt et problem. I kommunikasjon om risiko i denne prosessen, så har alt som kunne gå galt, gått galt. Risikokommunikasjon er et stikkord. Det er ikke gjort noe storskala forsøk på utslipp av LNG, så det er basert på modeller og beregninger, og Sandiarapporten skriver, selv i det aller siste som har kommet på nettet nå, at vi forstår ikke alle sidene ved en sånn eksplosjonsartet brann, hvis man har denne skyen som driver av gårde, bortsett fra at det frigjøres vanvittige mengder med energi i form av varme og trykksjokkbølgen. Det er kombinasjonen av varme og trykk altså, her er mesteparten av boligbebyggelsen i tre den selvantenner ved 340 grader, og denne gassen, den brenner ved pluss 2000 grader, og bare der har du en mulighet, hvor lang rekkevidde vil en sånn sky få hvor gassen brenner og gir varmeinduksjon utover dette med 5 kw per kvadratmeter som ofte nevnes? Det er den ene biten av dette. Så har du selvfølgelig denne termodynamikken som ligger i dette at varm luft stiger opp. Først får du sjokkbølge ut, så får du vakuum pga det som går opp, og så får du stormen tilbake igjen. Du får altså orkanstyrke på relativt begrenset flate, men du kan jo tenke deg hva det der gjør med bygninger, mennesker, biler og personell. Har du sett denne skolebygningen her, som har hele sin godt og vel 100 meter lengde av glasstak på toppen, kan du tenke deg hva et sjokkbølgetrykk vil gjøre med det der, det pulveriseres. Vi snakker om x antall tusen døde, men hvor mange skader snakker vi om? Mange tusen og... det er sånne ting vi nøster opp. Det er mulig vi maler fanden på veggen, for å si det på den måten, men det er en ting som vi ikke vet, og vi har behov for å vite. Altså, Lyse snakker om innbilt risiko i forhold til reell risiko, og denne reelle risikoen, sier de er så minimal at det er ikke noe å bekymre seg over, og vi sier jo, takk den er reell, for vi skal leve og bo her, og det er ikke vi som har invitert opp Lyse til å komme hit, men de tar seg til rette og så sier de at ja, det er akkurat som en gjøkunge i et tre... Men nå er det et poeng at det er tross alt sånn, at når man bruker lekkasjerater på vanlig rør osv. så er det i utgangspunktet naturgass, metan og vanligvis så vil jo metan bare gå rett opp i været... Men man må jo tross alt ta hensyn til at dette er nedkjølt væske og minus 136 grader som vil bruke en viss tid på å fordampe, og i mellomtiden så har du en sånn gasskyegreie med eksplosiv blanding av gass og luft som vil ta noe tid, hvis den ikke antennes med en gang, så vil det dannes en slik gassky som kan drive. Og det er det ingen historikk på i Europa, og det er ingen som vet...det er en fullstendig ukjent hendelse hvordan det faktisk vil oppføre seg osv. Vi ser et helt nytt risikomoment, som det er veldig begrenset med forskning på, og som i hvert fall ikke Lyse har noen som helst - og neppe Advantica heller - har noen som helst forutsetninger for å kunne uttale seg om risikoen om det. Altså, du er nødt til enten å gjøre noen dokumentasjoner eller egne beregninger, det er helt nytt. En deltaker beskrev sitt utgangspunkt som følger: Jeg har nok ikke satt meg like detaljert inn i saken som de andre her, men jeg har samlet litt av det som har vært i media, og jeg har vært på to møter, det i kulturhuset og det i Tananger. Jeg jobber litt med den type problematikk i det daglige, så jeg kjenner litt til det, men i denne sammenheng, det som jeg synes er bekymringsfullt er spesielt omfanget av risikoanalysene, sånn som jeg forstår det. Og jeg støtter det som har blitt sagt, at det virker som om Lyse, - ja, det er litt uklart om det er fordi, de er bekymret for hvordan det blir 25

håndtert, fordi det virker som de selv er litt usikre på hvordan dette fungerer og hvordan det skal brukes. Men hovedrefleksjonen min er at de er usikre selv, og derfor frykter at det kan ødelegge prosessene. Det som jeg er mest bekymret for, er at helheten rundt anlegget ikke er vurdert og tatt med i risikoanalysen. Det er veldig snevert konsentrert på anlegget og det som er direkte, men utenfor er, altså tredje part, i så liten grad tatt hensyn til. Og selvsagt, måten som de fremstiller det på, og enten det er manglende forståelse, eller det er at de ikke har det, dvs. ikke har informasjonen, men også i møter at de ikke på en tillitsvekkende måte kan svare, enten svare det de kan svare eller si at de ikke vet, men skal finne ut. Det de gjentar både skriftlig i presentasjonsmateriell, og på de møtene, er at de skal ha en kontinuerlig oppdatering av risikoanalysen. Det er vel og bra, men så lenge omfanget er for snevert, så hjelper ikke det da er det ikke godt nok, å stadig oppdatere det, hvis det er for snevert i utgangspunktet. En annen person tilføyte: De ser kun på den måten som de ser på, de arbeidsplassene omkring der, og går ikke over fjorden. Andre gruppedeltakere referer til en tidligere konkret hendelse, som i blant kommer opp i diskusjonene parallelt; en tank som ble flyttet med ettervirkninger som merkes ennå, f. eks. lukt og at denne hendelsen kobles parallelt opp mot anlegget av folk om hva det er som skjer i havna nå. Enkelte deltakre sammenlignet gruppediskusjonens tematikk med diskusjonen i tilknytning til Rafnes på 1970-tallet. Det var flere konsekvensvurderinger og studier, f. eks. relatert til Breviksbrua, og enkelte mener at man kanskje venner seg til slike endringer. Men det inntreffer hendelser, fra tid til annen. Det er derfor den statistikken på lekkasje osv finnes, basert på historiske data. Dette ligger til grunn når man bestemmer seg for scenarioer som skal velges og hendelser som anlegget skal kunne tåle. Det er dette dimensjonerende utslippet på 2 ½ tonn som ligger til grunn for en sikkerhetssone på 200-500 meter. Men altså, hva skjer hvis det lekker ut 100 tonn over en time, eller 1000 tonn over 4 timer, hva skjer da? Det er ingenting som noen har sagt eller ment verken i politisk regi eller i Lyses regi, og de vil ikke ta i dette her. Det er det som vi er bekymret for, for når Lyse selv kan gå inn og dimensjonere utslippet samtidig som Advanticarapporten tar utgangspunkt i nettopp dette, i forhold til sikkerhetsvurderinger så ramler jo hele Tanangers befolkning utenfor, fordi at prioriteringen ligger på HMS-biten som arbeidsplass. Og vi skjønner ikke at det går an å gjøre det. Hadde de brukt opp den andre - den amerikanske Sandiarapporten, jeg vet ikke om dere kjenner til den, den er en svær blekke, den er meget omfattende og hadde denne vært lagt til grunn for det som skjer her ute, så hadde aldri dette kommet over planleggingsstadiet. Det er en tankevekker å lese det der. Den er basert på de fremste amerikanske forskerne. Grunnen til at vi er så bekymret, det er at man forstår ikke fullt ut alle de mekanismene som skjer i forbindelse med store utslipp i forhold til gassifisering, selvantenning, avdrift, spesielle værforhold som kan oppstår, og som gjør dette her så farlig under spesielle omstendigheter. Det er særlig denne muligheten for at denne gassen kan drive av gårde, under optimale forhold kanskje 4-5 km før den antennes, og da får du et worst case scenario som savner sidestykke. Det er denne informasjonsbiten her, som jeg mener Lyse har underslått i forhold til alt det som har med sikkerhetsarbeidet å gjøre - det er som bukken og havregrøten. En person mente at spesielt i forhold til konsekvensvurderinger og utslipp av LNG så er det mange usikre forhold, f. eks lekkasjerate, og når LNG treffer bakken, hvor fort damper det av, hva slags avkokningsrate du får, avhengig av underlag og beskaffenhet, osv. Det kommer an på ulike forhold. Og hva slags modeller skal du bruke for å beregne spredningsavstander - fra enklere til mer sofistikerte CFD-modeller. Men CFD-modellene er ikke nødvendigvis mer korrekte enn de 26

enklere modellene, hvis man ikke har tatt skikkelig høyde for hvordan man skal modellere sideleddene. Dessuten, hva slags gass består LNG av? Er det metan, ca 90 prosent, eller er det etan, propan, så det spørs hva slags kokepunkt det er. Er det tyngre enn luft? Hvordan dette spres er avhengig av vindretning, osv. Om man slipper ut metangass i vanlig temperatur, så stiger den til værs, men LNG-gass er en tung gass og spres langs bakken. Dette er bare realistisk. Når det gjelder worst-case scenario, da handler det om at hele lagertanken kan gå i stykker, hele skipet kan revne opp - slik at alt kommer ut med en gang - da får man lengste spredningsavstand, og det er det verst tenkelige scenarioet. Men det er ikke nødvendigvis slik at det er de tilfellene man skal se på - men det må komme klart fram i argumentasjonen hvorfor man ikke ser på disse. Hva hvis dere blir spurt om Hva er den dimensjonerende hendelsen og kan dere håndtere den? Hva svarer dere da? Deltakerne fra Brannvesenet mente at de kjenner ikke godt nok til dette ennå. Det kan belyses i møte med Direktoratet, om hva de har satt som de dimensjonerende hendelsene som skal kunne håndteres, men deltakerne er ikke overbevist om at Direktoratet er tydelig på dette nå. Men de refererer til det som er sagt i Advantica/ Scanpowerrapporten. De har forsøkt å oppsummere eller oversette, og der står det jo at det de kaller en dimensjonerende hendelse, i hvert fall den som er verst, sett i betraktning av hva som er mest sannsynlig, er lastearmen knyttet mot håndtering mot skip. Det er størst fare for dem som jobber der. Der var enkelte formuleringer som pekte på ALARP-prinsippet og farene, osv. Og når man nå jobber i detalj, så er det også en utvikling. Deltakerne henviser til et møte der det kom frem enkelte momenter som kanskje de også måtte jobbe litt videre med. Da kan scenarioene bli annerledes. De tror at det er en utvikling her, som en kanskje tenkt eller ikke tenkt på, men som man blir klar over mot slutten, eller i løpet av prosessen. Så det vil alltid være vanskelig å si eksakt at det takler vi, eller det takler vi ikke. Problemet er jo det man ikke vet, det er det som er vanskelig å takle. Finnes det bekymringer for at Lyse ikke har drevet med LNG-anlegg før, men har holdt på med strøm og bredbånd, og derfor mangler kompetanse? I en av gruppediskusjonene mente deltakerne at dette aldri har vært problematisert. De hadde tillit til Lyse fordi de har innleid den nødvendige kompetansen, enten i utlandet eller lokalt, slik at de bygger opp den nødvendige kompetansen. Den erfaringen man kjente til i forhold til gassledningene var stort sett positivt, selv om enkelte mente at Lyse prøver å dysse ned når de har hatt lekkasje. Det prøver de bevisst å holde nede, og det kalles naturgass, ikke sant? Det tror vi jo bare er for å ufarliggjøre gassen, men ikke noe annet. Diskusjonen i en av gruppene fokuserte på risikoanalyse og hva som eventuelt mangler av viktige aspekter. En deltaker uttrykker seg slik: Men den går jo inn i den manglende analysen. Hele anlegget der, sånn som jeg tenker, så er et anlegg bygd opp med nødavstengningssystemer og sikkerhetssystemer i hytt og pine, gassdeteksjoner og automatisk Hele den saken der, syns jeg er relativt mangelfullt utredet og ja, så vet vi jo ikke egentlig hva vi skal spørre om. En deltaker kommenterte at teknologien er sårbar. Et spørsmål i denne sammenhengen var om man bygger et feilsveipsystem. Dette førte til en diskusjon om Advanticarapportens manglende detaljer og at man på et tidspunkt, hvor detaljert ingeniøring ikke er gjort, så tar man gjennomsnittsbetraktninger fra bransjen. En deltaker påpekte at dette ikke er noe bransje, men enkelte mente at slik informasjon kan tas fra England og f. eks. typiske rør, og at Veritas har sagt at det virker fornuftig. En deltaker innvendte at England har jo ikke noe LNG-anlegg, men at de har et mottaksanlegg. Dette førte til en diskusjon om hvorvidt vurderingene at lekkasjeratene for ulike rør og prosesstanker er det samme, men at det gjenstår å vise til hvordan man gjort den detaljerte analysen. Diskusjonen berørte også tidsforløpet og sannsynligheten for at en lekkasje tar 30 sekunder eller mer, og at man ikke vet det før man har laget detaljert ingeniøring, men at man er nødt til å dimensjonere anlegget etter det. 27

Intervjuer viste til rapporten som ikke alle sett; til 23 scenarioer der de fleste er knyttet til ulike lekkasjer på prosessanlegget. I forhold til storulykkesrisikoen er det 2 hovedscenarioer som er trukket fram, det ene er et LNG-feilrør eller feil på båten, og så er det den største konsekvensen, et LNG-tankfeilrør, med lav sannsynlighet utefra de generiske tallene som brukes. Spørsmålet var hva man er mest bekymret for. Deltakerne hadde ulike svar: Jeg forventer at det som er innenfor anlegget - at de i alle fall, og både de og deres designkontrakter osv. - har kompetanse i å håndtere det på en ryddig måte. Min bekymring har vært at grensene har blitt satt for snevert, og det betyr ikke at jeg ikke er bekymret for alt det som er innenfor anlegget, når jeg ser deres holdning. Vi er bekymret for det og, men jeg tenker at innen offshore så har man vel utredet ubåtkollisjoner mot plattformer, altså de mest utenkelige ting er utredet og sannsynlighetene er lagt på bordet - en gir pokker i om det er 10 minus 9e, 12e eller 25e, man skal i hvert fall ha et tall på bordet som viser sannsynligheten, og jeg vil svært gjerne vite hva er sannsynligheten for en stor feil på tanken. Hva er sannsynligheten for en stor feil i prosessanlegget? Osv. Det er jo de tallene som danner totalrisikoen, og ikke kom trekkende med en fordømt lasteslange. Det må relateres til reelle forhold. Hva hvis du har et utslipp på tanken, mens det står folk og venter på englandsbåten. Det er sånne ting. Du må legge til grunn reelle hendelser, hva er konsekvensene da? Intervjuer kommenterte at man må se mer på scenarioene, f. eks. samspill mellom ulike båter, og at de operative tingene kanskje må utdypes videre. Et konkret spørsmål fra en deltaker var: Hvor stor fart må englandsbåten ha, før den knuser tanken på en LNG-båt og kai, hvis den renner på? Det gis ikke et direkte svar på dette, men noen refererte til at analyser er gjort i forhold til de mest åpenbare og farlige tingene. Spørsmålet stilles om det hadde vært bedre med Petil i stedet for DSB som tilsynsmyndighet, eller med et delt ansvar mellom DSB og Petil. En deltaker kommenterte helt kort at det hadde vært veldig morsomt, men dette førte ikke til videre diskusjon. Intervjuer presiserte at om man bare regner på et scenario av gangen, så er det ikke sikkert at man får fram samspillet mellom scenarioene, men at dette vil være en naturlig del av analysene som man må se på. En deltaker sier: Men, det er dere som sitter med kunnskapen, vi er jo bare glade amatører. En annen fleiper og sier at nei, vi har jo nettopp fått bekreftet at vi ikke bare er amatører. Den første personen utvikler sin tanke: Det er dere som er i best stand til å stille de kritiske spørsmålene, det er ikke oss. Men vi sitter her med en følelse av at dere forventer at vi skal finne opp alle de smarte spørsmålene. Intervjuer svarer at utgangspunktet er at Lyse har brukt beste tilgjengelige risiko - og sikkerhetskompetanse, Vinnem har også sagt dette, men at det er påpekt svakheter. I utgangspunktet er beste praksis gjennomført, og slik det gjøres internasjonalt, men at det i denne sammenheng er viktig å få frem ting som ikke er fanget opp av risikoanalysene, og at man må se på dette. En deltaker tilføyer: Og min bekymring er at de som har bestilt eller gitt oppdraget til Advantica, ikke vet hva de skal spørre om. En av deltakerne kommenterer: Du skal i hvert fall få vite det, og det har jeg fra fagfolk, at hadde en student gått opp til eksamen med den Advanticarapporten, så hadde han strøket... En annen sier: Du sitter med noen spørsmål etterpå, hva er det egentlig, hva forteller denne rapporten? For til syvende og sist, så handler dette om kommunikasjon. Du er jo inne på det som er vesentlig: det er dere som må kommunisere gjennom det dere kommer med av råd til Lyse og kanskje også legge noen føringer overfor at Lyse har et selvstendig informasjonsansvar overfor politikere i Sola, sånn at de også får et mest mulig beslutningsgrunnlag fordi det som skal skje 10. Mai, fordi dette er vi nesten avhengig av. Fordi at jeg tror verken Sola kommune har noen egeninteresse eller vilje eller kompetanse til å innhente den informasjonen som de trenger, og som er nødvendig, og så lenge du har et tidsperspektiv som kanskje sier omkring midten av juni eller litt senere, så betyr det at de politiske beslutningene på 28

nytt blir fattet uten at man har alt på bordet. Og for oss så er det viktig at tida går, og prosessen går kontinuerlig, så er vi ikke i stand til å stoppe dette på et eller annet tidspunkt. Ytterligere en person kommenterer at man skal ikke se bort fra at det kan bli store overskridelser økonomisk sett, at det er et budsjett på 1,3 milliarder men at det kan bli mer. Intervjuer tilføyte at det er blitt eksplisitt spurt om LNG-anlegget er trygt, og at man derfor ønsker å vite mer om hvilke risikoer og scenarioer man ser for seg. En deltaker sier: Det som i hvert fall har kommet opp, i sånne typiske kantinediskusjoner, og det er mange kreative sjeler, så det er ikke vanskelig å tenke på mye - hva er det som kan skje. Og det en lurer på er jo selvfølgelig skipstrafikk, som er et viktig område. Og det er vanskelig å se for seg at det er umulig at du får et totalhavari med en lekkasje der alt lekker ut, og Ok det er kanskje liten sannsynlighet for at det skjer, men det må være en mulighet for at det kan skje. Og hva skjer når du får så store mengder med nedfrossen LNG som flyter rundt, og dette er det mange som spekulerer på - om det kanskje vil flyte, om det vil koke, eller om noe vil fryse. Intervjuer påpeker at dette er en type spørsmål som går an å besvare og spør om det skulle være tilstrekkelig å få svar på dette, om det skulle rekke med å gi informasjon på et naturvitenskapelig grunnlag? Deltakeren svarte at Ja, det tror jeg nok men det kommer jo an på resultatet hvis resultatet bare viser at det er mulig å få spredning av flytende gass eller i andre former inn her i havna, så er jo det klart at da vil jo ikke det være beroligende. Intervjuer følger opp med å spørre om betydningen av sannsynligheten for at noe skjer og hva med konsekvensene om noe skjer.... folk er på en måte - det nytter ikke å avfeie det med å si at, det er sånn 10 minus 20, eller 10 minus 8 hendelser, for da kan det jo skje. Og kan det skje, og hvis det er fryktelig, så vil de i hvert fall vite det. En annen person tilføyer Ja, det er disse spørsmålene med båttrafikken som kommer her, og det er jo denne båttrafikken som vil være om noen år her, med både passasjerer og i det hele tatt, det er den samme diskusjonen. En tredje person spør Kan man legge lenser? men får svaret Nei av en person i gruppen. Ja, men det er jo et reelt spørsmål. Hva gjør de hvis båten går på, og begynner å lekke de kan ikke legge ut lensepumper, men de blir jo svar skyldige. Forholdet på Jærkysten utenfor her, er ikke helt enkel i forhold til trafikken. Enkelte av gruppedeltakerne beskrev hvordan det er å være i småbåt ute i havna, selv når det er fint vær, og at de ikke ser for seg disse store tankbåtene. Intervjuer stillte spørsmål ved om dette er noe nytt, går det ikke stadig oljetankere? Svaret er at Ja, de går rett utenfor her, og jeg må si at jeg er redd for Jærens kyst med fugler, naturliv og blomster, og hva som helst, med den trafikken som går. Og da har du i hvert fall et alternativ med pumper. Du kan være med å spa olje, og du kan være med å rydde opp. Men når det er gass, og i en form som vi ikke er kjent med, ja det er helt klart mange spørsmål. Andre kommentarer var: Det har jo gått oljetankere inn her før, i 30 år, uten at det har skjedd noe. Men det er all den andre trafikken som kommer. Nå forandrer bildet seg, og det skjønner lokalbefolkningen, som har vokst opp her. Det er akkurat det, nå har jeg ikke fulgt med så nøye i debatten, men i hvor stor grad er konsekvensene kjent? Det vises til rapporter og konturtabeller, som ikke gir så stor forståelse, og at det er behov for mer informative analyser. Det er også noen andre ting som ikke inngår i analysen, og som verken kommunelegen eller andre tatt opp og det er lavfrekvent støy (20 til 1 Hz). Det er et helseproblem som har dukket opp, men som det går an å takle underveis. Helsetilsynet har begynt å se på dette, men et problem er at ingen har påtatt seg et kombinerende ansvar. Hele koordinasjons-problematikken er til stede og ulike saker løses ad hoc. Internkontrollprinsippet gjelder også her, så der har jo DSB en rolle, men de er ikke proaktive slik som Petroleumstilsynet. Internkontrollprinsippet tilsier at Lyse burde har gjort det. I alle prosjekter lager man en myndighetsplan og finner ut alle myndigheter man skal forholde seg til se til at de får tilstrekkelig informasjon osv så det er den som bygger ut som står som koordinator. 29

Worst case Hvilke worst-case scenarioer kan man tenke seg? En deltaker mente at de store tankene må være nedkjølt, og hvis noe glipper med kjølingen, og de varmes opp, og det finnes en punktkilde, så kan det jo i teorien skje noe. Men hvordan skal en klare å varme opp en betongkonstruksjon? Hvis det ikke er så store mengder gass, så kan du få oppvarming. Men dette er kun for å fantasere litt, å lage et scenario, ikke om hvordan det kan skje, men det er jo en mulighet. Hva med tidsperspektivet her? Det er det de hevder i risikoanalysen, at det er så korte tidsaspekter her, før du får stoppet og avlastet det. Avlastningssystemet med fakling og sånt, det er snakk om en halvtime maks, så har du tømt prosessanlegget. En kan stoppe tilførselen på Kårstø-siden, og det blir straks helt andre mengder da. Men en bekymring ifølge tanken må jo være terroranslag. Hvor du får gjennomtrengning og deretter en eksplosjon og da er det jo godt og ikke bo der ute. Men den risikoen er jo vurdert som veldig lav fordi tanken er vurdert som veldig solid, og du skal ha litt kunnskaper for å gå på og ta den. Det ideelle er hvis man kan vise at det verst tenkelige scenarioet ikke gjelder tredjepart, men det kan man ikke gjøre, så da må man inn og vise at dette er så lite sannsynlig, eller at det vil ikke skje, ettersom det anvendes kompenserende tiltak slik som at du har basseng rundt, legger isolasjon under betongen, slik at avkokingen kan reduseres det er tiltak man kan gjøre hvis man får for lange spredningsavstander. Men det med brudd på lagertanken eller på skip, det vil man normalt se bort fra hvis du må ta hensyn til det, så har du et problem med design eller lokalisering i forhold til skipstrafikk og sånne ting. I diskusjoner med naboene så aksepterer de risikoen med worst-case, så det eksisterer ikke noe hysteri i forhold til dette, men det er den normale, dimensjonerende ulykkeshendelsen som er aktuell. Jeg har lyst til å ta opp en ting, når du ser på en sånn fotomontasje, tanken ligger her, det betyr vann på to sider, og vann og LNG er en dårlig kombinasjon, det er veldig raske kjemiske prosesser i gang. Hvis du nå har et eller annet, et skip som ligger her, prosessen går for fullt, og tankanlegget er rimelig fullt, og så har du et skip som i seg selv representerer en sikkerhetsrisiko, du har selve anlegget, og så har du tankanlegget. Også tenker vi på chain of events... dette her med at man ikke klarer å identifisere rekkefølgen i konsekvensene, altså noe som starter her, og så eskalerer det til andre steder med økt risiko, økt radius i forhold til risiko på de som er i nærheten, og i verste fall at hele greia gå i lufta. Et terroranslag er selvfølgelig det verste som kan skje, og sabotasje kan nok tenkes som er mulig. Hvis man tenker seg naturstien som skal gå rett forbi, det er 50 meter fra tanken, altså hva slags sikkerhet har man da hvis man har uærlige hensikter og begynner å drive sabotasje på et anlegg? Det er denne nærheten til vann på to sider, som gjør at det kan lekke ut der, men det vil likevel blåse den veien som gjør at du kanskje får en forsinkelse på 1 2 minutter i beste fall. Det er noe som ingen har sagt noen ting om. Vanligvis har man kanskje vann på en side i forhold til dette med lasting og lossing, men her har man vann på to sider. Hos oss har det kommet opp en annen ting i forhold til dette med at du nevner denne tanken at det har blitt sagt at den behøver du ikke å bekymre deg for - og så vidt jeg husker så er det jo, de risikoanalysene som jeg har sett de snakker om barrierer, som ventiler, andre fysiske barrierer som gjør at det ikke skal spre seg så raskt da, sånn at du får veldig små mengder som egentlig lekker ut. Ja, og Ok da snakker vi om alle de barrierene. Men folk sier, hva hvis disse barrierene ikke virker da? Eller du får på en måte mange sammenfallende hendelser og det som kan komme opp i den forbindelsen er jo selvfølgelig, hva hvis noen gjør noe der nede og sprenger hele anlegget? Det ville jo være fristende i forhold til terrorister. Ja, det er klart, hva kan man få til hvis man ville gjøre det? Et spørsmål som ble stilt i en av gruppediskusjonene, var Hva tenker dere om dette med vind og vindretning? Det er vanskelig å lese ut fra Advanticarapporten. Et av svarene er at Du kan ikke! 30

Så sånn som sør-vest, det er ofte en fremherskende vindretning her, og den som var i dag, er akkurat sånn som det ofte pleier å være her veldig ofte, og ikke spesielt kraftig, men en perfekt vindretning for å ta flest mulig folk. Intervjuer presiserer at dette skal bli eksplsitt synliggjort i fremtidig rapport. Etter min oppfatning er worst case at du treffer flere tusen mennesker i Tananger. Riktig vindretning, tilstrekkelig mengde ut, og antent på et riktig tidspunkt. Det er bare å sette seg ned og regne på hvor mye du blander den (gassen) før det smeller. Den gangen tanken var operativ, da hadde du veldig mye propan, 200 tonn propan, offshore, og det hadde de regnet ut at hvis du slipper ut den gassen på 200 tonn propan, at den lekker ut og blander seg ut i riktig blanding og blir antent, så er det spørsmål hvor mye som står igjen av kilo og alfa, komplekse rekker (av hendelser), og det har man regnet ut og sagt at dette er fakta. Det kan jeg forholde meg til. Sannsynligheten kan være 10 i minus hundre, for den saks skyld, men tallet må på bordet. Spørsmål ble stilt vedrørende små sannsynligheter og worst case scenarioer og at akseptkriterier er satt per individ, men hva med storulykkesdimensjonen fra bedrifters ståsted, f. eks. hva med kompetanseperspektivet hvis mange ansatte skulle bli drept? Er dette en bekymring? Noen svarer at det ikke er en diskusjon man har berørt, men viser til generell bekymring omkring storulykkespotesialet, og mener at plasseringen av anlegget provoserer folk i forhold til umiddelbar nærhet til arbeidsplasser. En annen kommenterer: Når det gjelder enkelte grupper, så har ikke det så liten sannsynlighet heller hvis noe skulle skje... de som jobber i anlegget og de i umiddelbar nærhet. Andre kommentarer var at: Så vil jo standpunktet være da, at når du kommer med en hendelse som kan gi flere hundretalls døde, så vil vi si at det er ingen som skal ha rett til å utsettes for den type risiko, uansett. Det er en fullstendig unødvendig handling. Trafikk Når det gjelder oversikt over skipstrafikk og transport på havna, så har Kystverket en styringssentral på Kvitsøy, men de gir ikke tillatelse til om båtene kan gå ut og inn. Havnesjefen har oversikt over trafikkmengden i havna, men styrer ikke det operative samspillet. Det gjør Kvitsøy, som har trafikkontrollen. Båtene må ha tillatelse til å få lov til å legge til kai, og det er den lokale havna som gir det, så det er Risavika havn som tildeler tid for havneplass eller så ankrer skipene opp på utsida. Det har med kaiplass og kapasitet å gjøre. Losbåter finnes tilgjengelige. Det finnes også en småbåthavn som noen har uttrykt bekymring for, småbåter som skal inn og ut i havna. Intervjuer referer til at det er gjort analyser med los i forhold til dette. En deltaker kommenterer at Som en liten kuriositet, han losen som helt sikkert har vært med på den befaringen, han har absolutt ingen tro på at noen ting kan hende så lenge det er en los ombord. Det er to ting som jeg har blitt fortalt, og den tanken er fascinerende: hvis et skip, et vanlig skip som skal inn for å laste containere, kjører inn i den gasskyen som inneholder metan, med motoren i gang, hva vil det føre til for den båten? Vil det føre til at turtallet øker på maskinen i kraft av den energien som ligger der, og at den vil akselerere i fart inn i havnebassenget og dundre på et eller annet sted. Det var en ting, og jeg har ingen anelse, men det skulle vært morro og vite svaret. En deltaker svarer: På offshore, på alle dieselmotorer som står i klassifisert område og som skal gå med risiko for gass, så stenger automatisk luftinntaket på dieselmotoren dersom du får overspeed på båten. Det oppsto en kort diskusjon omkring dette. Men når vi snakker om premisser og sånne ting, og nå bare spør jeg for dette her er ikke min sterke side, er jo at det er lagt til grunn denne skipstrafikken her, og Risavika havn -selvfølgelig med et visst håp om å fylle havna ganske kjapt - 31

men de lokale forholdene der ute, hvor bredt er det egentlig i sundet der ute 200 eller 300 meter - og den båten som ligger og tanker, ligger mer eller mindre på det smaleste punktet, og all trafikk skal jo forbi den? Det påpektes at det er gjennomført en del bra analyser, men problemet er at man ikke har synliggjort tredjeparts risiko godt nok. Det har vært en del diskusjon om skipstransport, og om man ser på LNG-skipstrafikken i sin helhet, så er den veldig bra. Det er i dag ca 33 000 slike transporter med LNG og det har aldri inntruffet større hendelser. En gjennomgang har blitt utført i forhold til innfarten til Risavika av kompetente folk, der også los og overlos var med. Å utføre en stor kvantitativ kollisjonsvurdering eller grunnstøtningsstudie, vil med stor sannsynlighet ikke gi noe bedre resultat, men det er viktig å klargjøre, hver for seg, hvilke scenarioer som man skal inkludere (skipstrafikk, lossing på kai, spredningsavstand ved forskjellige vind- og værforhold, og lagertank der det store potensialet er, osv) og synliggjort det separat i forhold til tredjepart. Gjennomgangen som er utført av loser vurderes som god, og spesielt når det gjelder skipstrafikk og store enheter. Når det gjelder fulle ledninger av LNG fra anlegg på land til skip, så finnes f. eks rapporten fra Petroleumstilsynet og granskningsrapporten til Statoil-Hydro av Statfjord (1992 til 2007), der alt som kunne gå galt, gikk galt. Alle beslutninger om overvåkning, beredskap, kvalitet av ledningen, osv, det vil si alle de ting som var forutsetningen i analysen og som var en viktig del av sikkerheten, ble brutt. Når det skjer i en bedrift, så er det ikke med på å gi tillit til at det ikke kan skje en lekkasje i Risavika. Dette ligger også til grunn for det første scenarioet. Det er viktig at man så tidlig som mulig tar opp i en grovanalyse hva som kan skje. Et spørsmål som ble stilt deltakerne, var: Og hva med lastebiler, er det noen som snakker om det? Det har vært nevnt hos oss, men ikke noe helt konkret om det da. Når det gjelder godkjenning av lastebiler og lignende, så er det Statens Vegvesen og Direktoratet som har ansvaret for denne oppfølgingen, og å håndheve regelverket, og godkjenning av bilene. Brannvesenet kan ikke bestemme hvor folk skal kjøre, eller ikke kjøre, med disse tankbilene. Enkelte deltakre spurte: Mange sier vel at det er mer gunstig å ha transporten på ferja, enn å kjøre rundt? Et svar var at Ja, det er jo en diskusjon. Det er mange interesser når det gjelde den diskusjonen. En annen kommentar var at det jukses med merking av tillatt antall folk på ferjene. Et gruppemedlem var opptatt av tankbilen som kjørte utfor på et jorde utenfor skolen. Det grodde ikke noe der på lang tid etterpå, og hvis det var en LNG-bil, hva skjer da? Hva ville skjedd? Deltakeren tilføyde at spørsmålet handler om, hvis det er en storulykke, hvor mange barn skal gå med før det blir kalt en storulykke? Uansett, hvis en unge dør, så er det jo fryktelig. Diskusjonen omfattet også enkelte synspunkter knyttet til sikkerhet, som f. eks. flerrørsystem i tankebiler. Man må ta hensyn til både trykk og isolasjon. De største usikkerhetsfaktorene er: Fylleprosessen i forhold til land, til tankbil, og til skip. Når det gjelder helheten, så burde både Statens vegvesen og Kommune være interessert i risikoforhold knyttet til veitransport. Transportøkonomisk institutt har gjennomført en del analyser blant annet, som viser at veitransport er den mest risikable formen for transport, og skip blant de mest sikre. Ved veitransport er risikoen for dødsfall på grunn av transport av farlig gods på vei ca 50-50 for bil og last. Det har f. eks kommet frem på folkemøtet at de har kjørt LNG-transport forbi barnehager. Det er viktig at dersom Lyse skal bygge et anlegg her, så må man både se på transport til og fra anlegget, og det trafikkbildet man har i nærområdet - at man bør se på hele transportbildet. LPG er langt farligere en LNG i transport, for med LNG så har du ikke risikoen for bleve (boiling liquid expanding vapor explosion). Det var f. eks. en propantank i Lillestrøm. 32

Akseptkriterier og standarder Deltakere i en gruppe mente at Lyse har selv mandat til å legge opp til akseptkriterier, som politikere går god for gjennom sine føringer. Slik det er i dag kan ikke analysene i god nok grad vise hva scenarioene kan føre til i forhold til storulykker. En deltaker tilføyte: Men jeg vil bare få sette dette i et perspektiv, og Lyse ber om en tillit som bedriftsoperatør, men som ingen andre anlegg i landet har. Det er på linje med at StatoilHydro på Kårstø sa at tilsvarende hendelse var det verste som kunne skje der, og for øvrig behøver ingen bry seg om at anlegget kunne ha ligget i Kopervik. Det er egentlig på dette nivået vi snakker. Hvilke hensyn er det som gjør at Kårstø ble liggende der det gjorde, at de ikke fikk ligge i utkanten av Kopervik på Karmøy hvor det er flatt og fint, og hvor det er nært land. Altså, det er den sannsynligheten for at, tross alle gode forsetter, så er det farlig å være her, og det kan smelle. Intervjuer viste til at det var Petil som godkjente Kårstø den gangen, og at det ikke bør være mindre krav for dette anlegget, sammenlignet med andre anlegg. Dette følges opp med kommentaren : Lyse gjorde egentlig et lite kunstverk, når de la det røret der fordi det var et poeng for dem å legge det innaskjærs slik at Petil ikke skulle komme inn som kontrollorgan. Intervjuer påpeker at det er Petil som har ansvaret når det første depoet kommer fra Nordsjøen, men at det blir DSB som har ansvar når det har vært innom Kårstø, en arbeidsdeling, slik er reglene, men uansett tilsynsmyndighet så må Lyse sannsynliggjøre risikoen. En av deltakerne stiller seg undrende til om Lyse har bestillerkompetanse på dette: Jeg har ennå ikke sett Lyse kommunisere utad hvem i dette systemet som noen gang har hatt en finger med i premissene for Advanticarapporten, f. eks. Det vet vi ikke. Dette førte til en diskusjon om hvem som kan gjøre hvilke analyser, og hvorvidt det pågående arbeidet med dialoggruppene er bestilt for å kvalitetssikre Advanticarapporten. Svaret var nei, arbeidet med kvalitetssikring er bestilt fra Veritas. Pågående arbeid er et resultat av kritikk rettet mot at risikobildet ikke er tilstrekkelig synliggjort og for å belyse nye scenarioer som ikke er tatt med. Følgende oppfølgingsspørsmål ble stilt: Ser du for deg at det vil være naturlig å inkludere f. eks en tenkt utvidelse av kapasiteten, en dobling av kapasiteten i anlegget? Svaret er at det kan være tilfelle, men også at det må gjøres en slik analyse på et senere tidspunkt når det skulle bli aktuelt. Et spørsmål i denne sammenhengen gjaldt worst case : Worst case er vel ikke annerledes, men det er frekvensene som er annerledes? Dette bekreftes. En dobling av energimengden er ikke uten videre en dobling av konsekvensene. Hvem setter opp akseptkriteriene? Kan man gå ut fra engelske akseptkriterier? Diskusjonen førtes i en av gruppene. Man mente at det er Lyses ansvar å foreslå akseptkriterier for første, andre og tredjepart, deretter skal DSB-direktoratet i sin tur godkjenne. Den eneste offentlige etaten som har et klart akseptkriterium på første, andre og tredje part, er Forsvarsdepartementet som har slike kriterier for ammunisjonslager. Kravene for aksept burde vært ideelt for ulike typer eksplosjoner, uansett årsak. Men det vil DSB ikke bruke. Men det burde vært Lyse som fant ut av slike ting, og kunne legge det fram. En deltager mente at engelske kriterier som gjelder for eksisterende anlegg ikke er akseptable for nyere anlegg i dag, fordi at et eksisterende anlegg som drives i nærheten av et boliganlegg er et helt annet industrianlegg og det kan ikke fjernes uten videre, og du må ha et minimumskrav som er noenlunde. Sola kommune har ikke formulert akseptkriterier, men skjuler seg bak at Lyse sier at dette er helt trygt. Kåre Willochs sårbarhetsutvalg fra 2000 ble ikke skikkelig diskutert i Stortinget fordi det ble kamuflert av hendelsene i New York, altså 9-11, slik at konsekvensene av dette utvalgets resultat for Norsk forvaltning forsvant i terrorproblematikken slik at det med oppfølging av sårbarhet, og hele infrastrukturproblematikken, ble utelatt. Akseptkriteriene for risiko er noe som et selskap bør ta eierskap i selv, og da kan man f. eks. 33

innføre akseptkriterier fra andre land. Det er sentralt hva Lyse gjør til sin egen vurdering av de analyser og underlag som de tar fram gjennom f. eks. konsulenter. Senere ser DSB på dette. Diskusjonen fortsetter med å fokusere på forskjellige synspunkter om akseptkriterier basert på kalkulert individrisiko (over tid) i forhold til katastrofescenarioer, som i tilegg til virksomheter eller kompetanse kan risikere å slås ut. Flyulykken med Akeransatte nevnes i denne sammenhengen. Dette synspunktet har ikke vært spesielt oppe i diskusjoner forteller deltakerne og enkelte mener at bekymringen ikke er særlig stor, profesjonelt sett. Intervjuer informerer om at det finnes ulike stramme akseptkriterier for tredje part (f. eks. norsk Hydro sine), men at alle disse fortsatt kan ligge innenfor aksepterte rammer. Diskusjonen fortsatte med detaljer om beregning av individuell risiko og hvilke hovedgrupper som kunne ha vært interessant å se nærmere på i mer detalj. Analysene baseres på individuell risiko for dødsfall per år. Det er vanlig at akseptkriteriet for risikoen i bolig settes til 10-5. For de som bor i nærområdet i dette tilfelle er risikoen beregnet til 10-4, dvs. en på 10 000. Det kunne være av interesse å synliggjøre separate, kumulative risikoberegninger for de som bor i Stavanger respektive i nærliggende boligstrøk, for ferjepassasjerer, og de som arbeider i området på basis av alle relevante risikofaktorer. Vi som et selskap, vi har en annen bekymring her, og vi blir sett på som profesjonelle innenfor dette området, og nå er vi jo mer synlige fordi vi ble kalt inn til dette her, og vårt synspunkt på risikoer er avgjørende, altså den vil ha betydning. Og det er klart at for vårt vedkommende, så har vi ikke mange alternative konklusjoner å komme med. Det viktigste for oss, det er at hvis dette holder internasjonal standard i forhold til avstander og i forhold til prosessen og sånt, så er dette er helt Ok det er ikke noe å bekymre seg for i det hele tatt..., men det er en risiko som er bekymringsfull her, og det er at det er så stor usikkerhet på om dette faktisk er tilfelle, profesjonelt sett. Er dette en prosess, en risiko, et opplegg som svarer til det som er godkjent og akseptert andre plasser? Dette går på bygging av et tilsvarende anlegg andre plasser, og det går både i forhold til prosessen og i forhold til myndighetenes måte å håndtere dette på. En annen deltaker kommenterer slik: Jeg vil gjerne tilføye, og jeg er enig i at det er det som er sett på som profesjonelt for bedrifter, men vi frykter at vi blir spurt hva mener selskapet om dette? og hvordan jobber dere i forhold til etablering av samme standarder? Det vil være to svar på det, enten ja eller nei, men si at det blir ja, det er det, og vi blir avkrevd et svar fra offentligheten og vi må gå ut med det, og det binder oss jo opp til Lyse, og da blir vi plutselig assosiert med dette opplegget, og så har vi har fått en konflikt med befolkningen, så det er både det ene og det andre, og det går vel ikke lang tid før vi får bot på oljesøl borte i vika her... Hvis vi ikke støtter dette her, så er saken for så vidt mye greiere, og da må vi jo gå ut med å si dette, og det får så være sin sak, men det blir en problemstilling mellom oss og Lyse, og igjen en tvil vil jo gjøre det vanskeligere for oss. Det er derfor vi ønsker et møte med Lyse - så er det jo å være bevisst på dette her. Det er jo ikke bare sånn at du setter deg ned og leser en rapport på en halv dag, og sier at du synes det ser bra ut hvis du skal komme med uttalelser så må du bruke flere dager, og systematisk Ja, det er helt klart. Det gjelder jo oss alle. Men jeg ser jo nå at, desto lenger det går, desto mer blir det klart at vi faktisk må gjøre det, at den dagen kommer og vi må ta et offisielt Intervjuer stiller spørsmål om hvorvidt dette haster, siden det kanskje vil bli gjennomført flere interessante risikoanalyser enn det som er tilfellet i dag. Ja, dette er et viktig spørsmål og du kan jo bare spekulere i det som skjer fremover. Men dette har jo gått i media, litt sånn i bølger akkurat nå og skjer det noe de neste par ukene, eller de neste månedene som gjør at dette kommer veldig høyt opp på agendaen, enda en gang, så vil det jo tvinge seg fram en beslutning, og det kan 34

faktisk slå tilbake på at protesten blir større, eller at vi blir tvunget til å ta et standpunkt... På utdypende spørsmål om hva slags type beslutning som ville kunne tvinge frem, svare deltakeren: At vi må si det til våre ansatte, at ja, dette har vi vurdert, at dette er vi trygge på at det er Ok. Og sier vi det til våre ansatte, så må vi si det offentlig. En deltaker kommenterer slik: For det er det samme som du sa, at du må enten si et klart ja, dette her er enten godt, eller dårlig. Du kan ikke si tja - du må på en måte si at du syns at risikoanalysen er god nok, og at risikoen er under kontroll? En annen kommentar var at Jeg tror nok vi kan si tja, et stykke på vei hvis det ligger en del barrierer framover, som det har holdt på, og så lenge det er mye bråk i media, og det er jo noe som du sa i begynnelsen her, mange oppfatter det som at beslutningene er tatt, og hvorfor bry seg, egentlig. Men dette kan endres på en måte... Men la oss komme tilbake til det at hvis man aksepterer at dette anlegget er trygt basert på en hendelse som Lyse legger til grunn, og de sannsynlighetene, osv. så er Lyse gitt en tillit som driftsoperatør som ikke noen andre industriselskaper er forunt, altså at man ser fullstendig bort fra sannsynligheten for en storhendelse. Da kunne anlegget like godt ligget i Vågen i Stavanger. Drift og vedlikehold Når det gjelder lagring av brannfarlige varer, så finnes det ett regelverk som kan skisseres i en tredeling: når mengden er liten, så trenger du ikke søke om tillatelse, men du må likevel forholde deg til reglene, deretter er det en mellomklasse som omfatter større mengder, og da er det Brannvesenet som gir tillatelse, men når mengden overstiger dette, så er det Direktoratet som kommer inn. Det siste er situasjonen i forhold til LNG-anlegget og der Storulykkesforskriften kommer inn. Brannvesenet er helt ute av saken fordi Direktoratet er så sterkt inne i bildet i den sammenhengen. I vilkårene fra Direktoratet er det sagt hvordan dette skal planlegges i samråd med Brannvesenet. Hva med erfaringer i forhold til branner og industrianlegg, har Brannvesenet det? Lillestrømulykken og hendelsen i Ålesund ble diskutert helt kort. Det ligger jo et gassnett av naturgass mange steder i jorda i området og det har vært flere lekkasjer. Men det har ikke vært stor bekymring å spore blant folk på det, ikke etter at Brannvesenet hadde en runde på det. De mente at så lenge det brenner, er det greit. Det er jo lekkasjen som er bekymringen, slik er det med all gass. Utfordringen er så lenge du ikke har kontroll med gassen, så lenge den er usynlig. En deltaker stilte to spørsmål: Når en har bygd anlegget, vil en da gå tilbake og sjekke at anlegget er bygd på en sånn måte at de tilfredsstiller betingelsene i risikoanalysen? Ta f. eks en verifikasjon av et worst case scenario så bygger vi et anlegg, å skitt det ble ikke sånn worst case scenario som var tenkt fordi vi bygde det på en annen måte. Det er et spørsmål. Det andre jeg lurer sterkt på - men dere har kanskje ikke greie på den disiplinen - men det er metallurgien; hva er problemene metallurgisk, med så lave temperaturer? Fysikken i det, når du kryper ned i den typen temperaturer; Har vi mye kompetanse, vet vi egentlig hva vi holder på med? (Innspillet diskuteres ved å henvise til Snøhvit på Melkøya, med kommentar om at dette er et berettiget spørsmål å stille.) Enkelte mente at ettersom det er den tyske Lindegruppen som skal bygge anlegget så er den biten i behold, men at metall ved lave temperaturer er akkurat som glass og for å unngå dette, så har man 9 prosent blanding av nikkel for at det skal tåle disse ekstreme lave temperaturene. Iforhold til det første spørsmålet som ble stilt, mente enkelte at man gjør en risikoanalyse og legger forutsetninger i analysen uten å sjekke ut om den endelige løsningen er godt nok besvart, og at dette ikke bare gjelder for Lyse, men også for andre. En deltaker har sett regelverket og mener at Petil stiller helt tydelige krav, og om man gjør en signifikant endring så skal det gjøres om igjen, minimum etter tredje eller fjerde året. Et område som Petil fokuserer på er at endringer blir kommunisert til driftspersonell, fordi mange av disse antagelsene må oppfylles gjennom 35

driftsprosedyrer. Det ble gjort sammenligning med hendelsen på plattform Statfjord A som Statoil hadde, den store lekkasjen på lossinga der, og det ble understreket at det er kjempeviktig å følge opp sikkerhetsstyring og vedlikeholdsstyring. At det blir definert lekkasjerater for ventiler og hvis det overstiger det, så skal man stenge ned anlegget og ta den kostnaden. Intervjuer femhevet at det er viktig å opprette gode operative prosedyrer og et system for å følge opp lekkasjefrekvenser, og viste til offshore og rapporteringer av lekkasjer til Petil. Flere temaer som gjaldt drift og vedlikehold kom også frem i diskusjonen. Hvilke problemer kan eksistere? Hva slags sikkerhetskultur finnes? Kan bedriften kjøpes opp? Hva med nedbemanning? Et eksempel ble gitt fra Exxon-Mobil-ulykken i Australia der man nedbemannet i forhold til eksperter, og der den personen som skulle håndtere situasjonen ikke forstod hva avviket betydde. Da fikk man en skikkelig dramatisk ulykke. Det å være på vakt overfor slike ting er viktig å ha beredskapsøvelser, osv. Men det er hele prinsippet om å legge et LNG-anlegg på en så økonomisk kostbar og viktig tomt i et havnebasseng, 300 meter fra en passasjerterminal, som det gjelder i dette tilfellet. Det finnes eksempler på hvordan beslutninger påvirker forsikringspremier, f. eks. mente en deltaker at analysen som ble utført i Aberdeen i et lageranlegg der Phillips hadde gitt sin godkjenning, men der analytikerne tok opp saken med forsikringsselskapet, noe som innebar at forsikringspremien ble satt opp med en faktor tre over natten. Kontakter med forsikringsmiljøer i Norge har bidratt til informasjon om at disse foreløpig holder seg rolige. Men å forsikre passasjerskip på 1500 mennesker som ligger 300 meter fra et LNG-anlegg, det har ikke vært aktuelt før, så de får ta det opp og se på hvilke analyser som skal gjøres for slike ting. Lyse har tidligere hatt kontakt med blant annet Color line som har mest trafikk der. Vanlig regulert passasjertrafikk skal flyttes til denne havnen (men ikke krysningsskip) på grunn av konserthuset i Stavanger. Enkelte sa at Lyse har kontaktet kapteiner om bord på disse skipene og at de stiller seg uforstående til at det skal være noe problem. Det kan man godt skjønne, for en kaptein eller et skip skal jo ikke ha ekspertise for å forstå slike ting på samme måte som en kommune som Sola med 120 000 innbyggere - de skal jo ikke ha teknisk ekspertise i sin stab for å analysere storulykker. 36

6. Beredskap og sikkerhetstiltak Beredskap Bestillerkompetanse Tilleggsscenarior Evakuering Samarbeide Sikkerhetstiltak Koordinering og oppfølging Sevesodirektivet Beredskap og beredskapsplanlegging Arbeidet med beredskapsplanlegging hadde ikke startet ved tidspunktet som gruppediskusjonene ble gjennomført bledet påpekt av deltakerne. I denne sammenheng mente en deltager at man må vurdere konsekvensene av utslipp på 100 og på 1000 tonn, og så kan man snakke om sannsynlighetene etterpå. Man må tenke på mulig sabotasje og terrorangrep, og at det da er maksimering av skadevirksomhet som skal vurderes. Dessuten har deltakerne ikke sett noe om lynnedslag og hva det kan føre til, f. eks. under lasting og lossing, og at lyn kan være kraftig nok i forhold til å betjene styringssysemer og sikkerhetsprosedyrer. Det er mange andre risiko i havneområdet, ikke minst knyttet til den fremtidlige stykkgodsterminalen, der det antakelig blir en betydelig økning av farlig gods. Det er kjemikalier, og mye som kan skje, og hvor det kanskje er større risiko enn for LNG-fabrikken. Så legges en passasjersak i nærområdet hvor man skal satse på utenlandstrafikken for glade folk, og mer eller mindre edrue folk, da skal det ikke så mye fantasi til for å kunne si at man kan ha lavere risiko ved å plassere terminalen et annet sted. Men der vedtar man utenriksterminalen, også kommer LNGfabrikken, også skal de satse på havn med stykkgods som blir Norges største havn, også er det godkjent, hver for seg, men det samlede bildet Alle prosjektene må gjennom reguleringsplanen og regler for industri. Men f. eks. dette med utenriksterminalen er havnevirksomhet, og godkjent som havnevirksomhet ettersom utenriksterminaler har vært plassert i havner over alt, med brannfarlige varer og kjemikalier. Også kommer den LNG-fabrikken plutselig, den passer godt der, så det er sikkert mange årsaker til at den havner der. Den blir sett som en naturlig del av havnevirksomheten fordi at skip skal inn å hente dette og sånn. Men hvem som godkjenner det det er ikke de samme som godkjenner det. Direktoratet har ingen godkjenning og Brannvesenet har ingen ting med utenriksterminalen å gjøre. Det er en ren bygning, og det er jo havnemyndighet og kystverket som har med det å gjøre. En av deltakerne stiller spørsmål ved om siste tidspunkt for en eventuell stans i byggingen, og diskusjonen fokuserte på betingelser for beredskap. Enkelte påpeker at det er opp til Lyse å ta risikoen forat det stoppes etter at anlegget er ferdig. En annen deltaker kommenterer at nye analyser kan føre til mer kunnskap og dermed mindre usikkerhet. Deltakere i en av gruppene viste til at det finnes noe som kalles interkommunalt utvalg mot akutt forurensning, og at det er et regionalt samarbeid. Kort fortalt er det Brannvesenet som styrer det. Der er gjort enkelte analyser av transport med hydrokarboner, og en del av disse hendelsene klarer Brannvesenet å håndtere, men de klarer ikke å håndtere alle typer hendelser ved lekkasje i en slik tank. Når det gjelder lekkasje knyttet til transport i Stavanger sentrum, og det er ikke mye av denne typen transport, kan det godt være at Brannvesenet ikke håndterer det i alle situasjoner. Da venter vi til det er helt brent ut, for å si det enkelt. Hvis det brenner i en tunnel i en tankbil, så vil en ikke sende inn sine mannskaper uten videre. Vi gjør noe, men vi må jo da være sikker på om vi kan opprette sikkerhetssoner, evakuere og alle disse tingene, men direkte aktive angrep er det ikke 37

sikkert at vi gjør. Det kan jo hende at vi bare lar det være, og får vekk folk, så langt det lar seg gjøre, men det kommer helt an på situasjonen. Nå vet vi jo at de gasstankbilene er mye bedre sikret enn bensinbilene for eksempel. I forhold til oppfølging av terminalen har Brannvesenet så langt vært opptatt av helheten knyttet opp mot samfunnssikkerheten i forhold til terminal og ferjeterminal og ikke brukt så mye energi på innsatsmulighetene eller det som er knyttet opp mot det. Det har vært enkelte refleksjoner knyttet til dette med evakuering og 1500 uvitende publikummere som ikke er trent, eller er funksjonshemmet, osv. Deltakerne fra Brannvesenet ble spurt om det ikke ville være bedre å ha LNG-fabrikken på Jærkysten elleret annet sted, men svarte retorisk at jo, det kan være riktig det, men at kanskje er det bedre å ha ferjeterminalen et annet sted. Det er tross alt et stort industriområde hvor det finnes trent personell, og som er trent med en viss risiko. Som svar på spørsmål om Brannvesenet sitt forhold til havna med tanke på beredskapsoppgaver og på utrykningsaspektet, mente deltakerne at man kan se dette på to måter: å gi tillatelse for å forhindre eller forebygge at ulykker skjer, og det andre er når noe faktisk skjer. Den første biten er regulert gjennom lover og forskrifter, dvs. bygningsloven og lovverket som Direktoratet forvalter. Der er ikke Brannvesenet en del, og når det gjelder lagring av store mengder, så overstiger det Brannvesenets oppgave og DSB overtar ansvaret. LNG-anlegget er et slikt objekt. Brannvesenet er en høringsinstans overfor Direktoratet, og som de har gitt sin uttalelse til. Når det gjelder selve bygningskroppen, så er det bygningssjefen som gir tillatelse, og der er ikke Brannvesenet en høringsinstans. Når anlegget åpnes, kan de gå inn og foreta selvstendige vurderinger, og i verste fall kan de stenge et anlegg som har fått ja av bygningssjefen. I dette prosjektet har ikke Brannvesenet et forvaltningsansvar før bygget eller konstruksjonen står der. Dette betyr at de har et ansvar når bygget er tatt i bruk. Før det reguleres virksomheten av bygningsloven og forskriftene, og det er bygningssjefen som håndterer den delen av lovverket. En kommentar i en av gruppene gjaldt tilleggsscenarioer og enkelte pekte på trafikksituasjonen: det ene er jo det at det er stilt sånne rekkefølgekrav i forhold til å bygge ut veinettet. For situasjonen sånn som den er nå, er jo at trafikken står helt bom stille i alle retninger omkring her, så det å få fram brannvern, er jo praksis umulig. Det er umulig, det vil i alle fall ta en time for å få fram en brannbil som normalt ikke trenger lenger tid en 15 minutter. Det var også interesse for hvor stor brann Brannvesenet klarer å slokke. En deltaker mente at Det har vi dekket i den kommentaren at hvis de bare har en beredskap for 2 ½ tonn, så trenger de ikke tenke på det (varslingsrutiner), men de må jo ha en beredskap som er reell i forhold til hendelser, og da ligger det varslingsrutiner inn under det begrepet. Det er pekt på at man skal ha en alternativ vei inn til området, uavhengig av offentlig kommunikasjon, og det er anbefalt, men Brannvesenet har ikke fått noe forslag om det. Veien går i dag gjennom mange områder, det er godsterminalen og passasjerterminalen, og deltagerne er litt usikre på hvordan det blir løst. Brannvesenet vil følge opp, men har ingen myndighet til å kreve det. Det er havneeier, havneselskapet Risavika havn AS, som har sagt at de vil se på felles beredskap og en mer felles tankegang der, og de blir sentrale i et sånt arbeid. Det jobbes med det, men det er først og fremst i forhold til akutt beredskap mot forurensning. Det er mange interessenter her, påpeker deltakerne fra Brannvesenet, og selv har de ikke den fullstendige oversikten, og det gjør det litt komplekst å se helheten i det. Kunne Brannvesenet stenge anlegget på grunnlag av at beredskapsveiene, eller at adkomstvei, ikke er tilfredsstillende? Nei, det tror de ikke. De kan heller gi en anbefaling til DSB om å ikke gi starttillatelse. Brannsjefen kan også stille spørsmål ved hvilke myndigheter han har i den saken, for den er behandlet på et overordnet nivå. Spørsmålet oppfattes som litt vanskelig. I henhold til Storulykkesforskriften, så er det Direktoratet 38

som er tilsynsmyndighet, og dermed oppleves det som tatt ut av Brannvesenets hender. Deres rolle, i og med at det er stilt vilkår om de beredskapsmessige tingene, er at det bør være en aksept fra dem før det gis tillatelse til iverksettelse av anlegget og på denne måten er de tingene ivaretatt. De oppfatter argumentasjonen fra DSB om at det skal foregå noe risikoreduserende, særlig på konsekvenssiden, i en prosess som må være tilfredsstilt før det kan sies OK til anlegget. Det er i den prosessen de har en rolle å spille. DSB har vært lydhøre overfor de innspillene som er blitt gitt, bortsett fra de mer overordnede samfunnsmessige perspektivene. En analyse av situasjonen er at DSB formelt forholder seg til den myndighet de har i forhold til lovverket, og at det er svakheter i lovverket som er problemet. Dette med Plan- og bygningsloven på den ene siden, også brannloven på den andre siden. Det er også mange andre myndigheter som Kystverket, Politi, Havnemyndighet, Brannvesenet, og Kommunen som plan og bygningsmyndighet. Så hele denne samfunnsrisikobetraktningen er ikke enkel å håndtere ifølge det lovverket som gjelder i dag. Det er en utfordring knyttet opp mot det som Brannvesenet har å bidra med i forhold til en hendelse på LNG-fabrikken. Det er at, hvis det er behov for dem, og hvis de ikke lykkes de første minuttene, så har de ikke tungt nok utstyr, altså nok vann osv. til å kunne gjøre noe. Da må de stole på det utstyret som er på plass, altså den vanntanken og de vannkanonene osv., ellers så må de trekke seg tilbake. Da vil det ta timer før de kan få noe skikkelig innsats på plass. Den store utfordringen er om det skulle bli en type bleve (boiling liquid expanding vapor explosion) i disse propan tankene. Der er fire sånne tanker og det er stort nok og livsfarlig nok. Så de har kunnskap om det, men lite erfaring med det. Det finnes forventninger om at det aller meste som trengs av tungt utstyr og systemer er på plass på anlegget i form av vanntank, i form av forhåndsbaserte kanoner og tilstrekkelig vannmengde, og at de kan få opp de systemene der. Når Brannvesenet kommer, først med 4 mann, og så med fem mann, og så flere mann etter hvert som det bygger seg opp, og etter hvert som de kommer fra de ulike brannstasjonene, så har de en brannbil som har 3000 liter vann. Det monner jo ikke om det er en stor hydrokarbonbrann. De har også en vannkanon, men en vannkanon monner heller ikke, så hvis de ikke kommer til tidlig, så kan det være veldig omfattende materiale som skal til. Brannvesenet har så langt ikke gjort en eneste analyse av LNG-fabrikken i forhold til beredskap og innsatser. Det som har blitt tatt opp er hvordan man skal kunne komme seg fram til anlegget. I dag er det en bilvei inn, også er det kaia. Men for å bruke kaia må det være god tid, for å ordne med båt, ha en vaktbåt og litt forskjellig. Alternativet er å ha en angrepsvei i tillegg, som går inn den andre veien, og der har man forstått at det skaper betydelige utfordringer. Det er ikke trafikkaoset, det bekymrer ikke, men det er gasskyen som sperrer angrepsveien. Så hvis de vet at det er gassky så må de ta båten, og det vil ta mye tid. Evakuering En av gruppedeltakerne er opptatt av dette med evakuering, fordi det har kommet opp i bedriften, og da snakker man ikke om storulykker. Han påpeker at det ikke er sagt noe om det i risikoanalysene. En annen deltaker gir et eksempel: Hvis det skjer noen ting, hva gjør jeg som sitter der borte? Hvor langt? Hvor store ringvirkninger, hvilke alarmsystemer er det, og hva slags beredskap? Innledningsvis er det Brannvesenet som vurderer behovet for evakuering og gir beskjed om det til politiet. Er ikke politiet der, så vil Brannvesenet iverksette evakuering, for da er de politimyndighet. Det er politiet som har det formelle ansvaret for evakuering, men den faglige vurderingen er det Brannvesenet som har. Hvis Brannvesenet får varsel om en brann eller ulykke, så rykker de ut. De kan likevel vurdere det som risikofylt, og da er det utrykningslederen, altså lederen på brannbilen, som i første omgang 39

avgjør hva de kan gjøre. Det er en avgjørelse som tas operativt og som særdeles sjelden blir etterprøvd. Man sier aldri nei til å rykke ut. Man kjører så langt fram som man føler er fornuftig. For eksempel, la oss si at noe har skjedd i en tunnel, så er valget å stoppe i tunnelmunningen eller å kjøre ned. Det finnes et sett med informasjon som man må forholde seg til, og hvis usikkerheten er akseptabel, så kjører man videre. Er den ikke akseptabel, så stopper man. Dette avgjøres gjennom den informasjon som er tilgengelig. For å ta utgangspunkt i et LNG-anlegg og om dette er et enormt flammehav, så er det trolig at man stopper langt unna. Og om man ikke ser noe, f. eks. med gasskyer, så hører det inn under den kategorien som Brannvesenet forventer skal avklares (barrierene med gassmålinger og hvordan det skal håndteres). De har gassmålere. De har blitt tatt fram i forbindelse med sånne gasskyer og hendelsen i Göteborg der brannbilen kjørte gjennom sperringene - for det var brannbilen som kom, og så åpnet de sperringene - og de stoppet i gasskyen og bilen veltet, også slo de på tenningen igjen, og det ble en gnist. Resultatet ble at en brannmann omkom og en overlevde så vidt. Men dette ligger i yrket. De hadde et møte med Lyse om f. eks. hvor stopper man hvis det bare lekker gass. Brannmennene er de som da skal gå inn, f. eks. å røykdykke, se på utslipp av syrer, osv. og det er en risiko knyttet til det. Det å kjøre utrykningen er i seg selv også en form for risiko, så det er en balansegang i forhold til hva utrykningslederen tar av beslutninger. Den røykdykkeren eller den gassdykkeren som går inn kan også sette foten ned og si at dette gjør jeg ikke. Det er noe som skjer. LNG-anlegget er et nytt område for de fleste og da er usikkerheten slik at man godt kan ha en viss form for engstelse, når man får en alarm. Det er størrelsesorden som er helt nytt. Man kjenner til gassene, f. ex. propan, etan, osv., både de som er tyngre og lettere enn luft, men Brannvesenet har ingen erfaring med så store volumer, og med produksjon som foregår med omdanning av gass og nedkjøling. Bekymringene kan være ulike avhengig av hvem som blir spurt. Men de er ikke knyttet opp mot etan, men til gasser som er tyngre enn luft, og som er en større utfordring enn de som går rett opp i lufta. Analyser viser at det er der risikoen er størst også. Brannvesenet har aldri hatt et slikt anlegg før og har derfor ingen direkte erfaringer med det ennå. Men når anlegget er der, og det er spesiell risiko knyttet opp mot det, sånn som det var på Shell-raffineriet, så blir de godt orientert. De forventer at slik informasjon kommer til å bli formidlet og at god kompetanseoppbygging vil skje på sikt. I denne sammenhengen mener deltakerne at det er veldig mye risiko man ikke har kontroll på i samfunnet, og som bygges opp over tid. I Risavika er en del av dette at det bygges opp litt her og litt der, og man får mange sånne elementer, men at det er ingen som ser helhetsbildet. Men dette er jo samfunnsutviklingen, og det som er utfordrende i forhold til å ha oversikt. Deltakerne i en av gruppene ble spurt om de ønsket å bli involvert i beredskapsarbeidet, og få kunnskap om det. Ja, det gir jo en trygghet å vite hvordan en skal forholde seg - for hvis en ikke vet noe, så er det... Her fokuserte diskusjonen på hvem som har ansvaret for koordinering av beredskap og at dette samkjøres. Det er kommunen som har ansvaret for beredskap, men bedriften (Lyse) har sin egen interne beredskap. En gruppedeltaker tar opp evakuering fra området, og om adkomst til anlegget, og at det er mer diskusjon om dette i forhold til trafikksituasjonen, sånn som den er i dag. Oppleves det som viktig å få informasjon om beredskapsplanene? Hvor mye hastverk er det? Vi må ha et klart svar å gi til våre ansatte; hva gjør vi hvis det skjer noe? Og det skal være tydelig. Skal det gå en alarm her? Skal vi rømme noen plass? En annen person tilføyer: Så lenge alt annet er Ok og vi kan si det til våre ansatte, og at det ikke blir startet opp før de har en skikkelig beredskapsplan, så tror jeg nok at det går greit. Diskusjonen omhandlet også behovet for å synliggjøre prosessen, forhold rundt varsling, informasjon og samarbeid videre i prosessen. I det hele tatt, det som du nå var inne på, det er snakk om hva kan du levere, men også hva du har tenkt å levere, og får tatt den diskusjonen med å se om du setter aktiviteten inn på de rette områdene, om 40

det er sikkerhetsanalytikere og psykologer som skal være aktive, men i alle fall, da sier du ikke hva du kan levere i dag, men hva du kan levere i fremtiden. Hva snakker vi om i evakueringstid? Vil det være aktuelt å få befolkningen i Tananger til å gå i kjelleren? Vil de få varsel om at de må gå i kjelleren, eller evakuere er slike ting tenkt ut? Brannvesenet svarer at de ikke har gått inn og planlagt dette, så langt. Noen må si noe om det, og de vet ikke om risikoen for det. Tananger er ca. 900 meter, bort fra anlegget. Med 800-900 meter i vanlig sone for sånne anlegg, så får en uttynning. Så det er, rent intuitivt, ikke det første stedet å evakuere. De som jobber i nærområdet, spesielt de på passasjerterminalen og eventuelt annen industri, vil være aktuelle. Så det å ha en tyfon som varsler folk i Tananger, det er på en måte, helt uaktuelt? Brannvesenet har ikke tenkt tanken ennå, men mener at det brukes jo på Herøya med ammoniakken der, og at det fungerer bra. Brannvesenet skal lage plan for framdriften og det arbeidet som skal gjøres, både det de og det Lyse skal gjøre, men det finnes i dag ingen bestemte tidsfaktorer når det gjelder samarbeid om beredskapsplanlegging. Kommer ulike bedrifter til å ha separate møter med Lyse? Det er vi som har tatt initiativ overfor Lyse, og i følge vår tankegang, så oppfatter vi Lyse som tilbakeholdende i denne sammenheng, i alle fall reaktive, snarere enn proaktive i sitt forhold til omgivelsene. Kan det finnes flere bedrifter som sitter og venter på en slags informasjon, og som er i samme situasjon som dere? Hvis spørsmålene blir større, så vet jeg hva jeg svarer. Jeg er skeptisk, og Og dere henvender dere til Lyse ikke til DSB? Det er Lyse som dere vil ha informasjon fra? Jeg ser jo på de som ansvarlige, det som de har gjort. Det å lage en plan, i den lærdommen som vi har, som alle parter kan bruke vi er vidåpne for alle agendaer som omgivelsene kan ha, men jeg kjenner ikke helt til hva de har gjort. Sikkerhetstiltak Hvor skal Lyse sette inn støtet for å forbedre sin sikkerhet? Det er viktig at man har design og teknikk på plass, og at man har en god prosessforståelse blant operatørene (se f. eks. Texasulykken). Ett LNG-anlegg eller en LNG-terminal er egentlig et ganske enkelt prosessanlegg. Snøhvit er mer komplisert, og et kjemisk anlegg kan være mye mer komplisert slik som et raffineri. Derfor bør det være mulig å ha oppegående operatører som forstår et LNG-anlegg det er ikke en særlig stor utfordring. I denne sammenhengen skal LNG lagres i terminalen, og ha utskiping. Dette gjør det mer komplekst enn bare å ha utskiping. Eventuelle planer for framtidig utbygging av anlegget har betydning for valg av scenarioer. Det eksisterer en diskusjon om at det kreves tredobbelt kapasitet fra i dag, for å oppnå lønnsomhet. Finnes det tilstrekkelig forståelse for lokale forhold (jamfør Snøhvit)? Er kompetansen god? Enkelte mente at kunnskap finnes tilgjengelig, men at bestillerkompetanse mangler. Det er viktig med god kompetanse i alle ledd, fra designer til daglige rutiner, og oppfølging. Det kan f. eks. være lærdom fra hva som har vært problemene på Melkøya. Generelt sett er det viktig med et godt system for oppfølging av tidligere feil som er gjort, f. eks. oppfølging av rapportering av avvik og feil, at vurderinger er utført av de som har god bestillerkompetanse, og at justeringer blir gjort - men andre mener at dette blir ikke fulgt opp. Designerne skal ha kompetanse, og tett oppfølging er nødvendig. Både prosess- og teknisk sikkerhet er viktig. Man framholder at forsikringsselskaper nå reagerer kraftig på slike gode (eller dårlige) forhold. Det eksisterer flere eksempler på at forsikringsselskap har redusert sin premie når gode forhold eksisterer. Andre enheter eller virksomheter i området må også synliggjøres. Hvilke anlegg er dette? En av naboene er et anlegg som kalles Energiparken der forskjellige typer av utstyr testes i laboratorier, f. 41

eks nye typer av energiløsninger. Det finnes en turbinfabrikk, og så er det fremst en containerhavn, og passasjertrafikk. Deres situasjon vil være helt uforandret til noen stiller spørsmål. Det burde vært noen som koordinerte den typen av spørsmål. Det burde havnestyret eller havnemyndigheten gjøre, for det er de som skal komponere og ha logistikken for hele havneområdet. Før de plasserer forskjellige ting, bør de ta kontakter for å forsikre seg om at det ikke er problemer i denne sammenhengen. Hvis det er problemer, så burde de tallfeste det og plassere det. Aktuelle tiltak er at Havnestyret har lagt et grøntområde med grillplass rett utenfor gjerdet til LNGanlegget der de inviterer folk til å grille. En grillplass utenfor gjerdet for et petrokjemisk anlegg er ikke et tiltak som gir tillit. Deltakernes synspunkter om friluftsliv og f. eks. grilling i nærheten av havneområdet, ble kommentert med at en ikke akkurat anbefaler å gjøre opp ild i området der, men at det har vært snakk om enkelte grillplasser lenger inn i området som er mer tilrettelagt for den type virksomhet. Brannvesenet har verken sagt at det er greit eller ikke. Det er kanskje noe av problemstillingen å blande slik virksomhet. Det er kanskje merkelig at kommunen vil tilrettelegge for friluftsliv og samtidig ha et kjempestort industrianlegg som nærmeste nabo, men det er en politisk beslutning, og Brannvesenet har ikke sett at det er noe grunnlag for å nekte folk å gå utenfor de sonene som Direktoratet har godkjent. Hvis terminalen evakueres, så er det politiet som har ansvaret, men hvis Brannvesenet ber om en evakuering, så vil det skje. Brannvesenet kan bistå politiet med evaluering av f. eks gasssituasjonen, eller eventuelt innkalle eksperter slik som det ble gjort i Lillestrøm. Utfordringene begynner hvis det kommer en melding om gasslekkasje som man ikke har kontroll på, og man må begynne å evakuere innenfor en angitt sone, ut fra den vurderingen Brannvesenet gjør. Hvis det brenner, så kommer det an på hvilke type brann det er. En vanlig brann inne i bygningen, eller på skipet, og man må ikke glemme de mest sannsynlige hendelsene, det er ikke de store. Smeller det først, og hvis den tanken smeller, så er man glad for å være langt borte. Brannvesenet har satt i gang et prosjekt med GIS-system, men det er ikke innført per i dag. Håndtering av informasjon er den store utfordringen, for Brannvesenet, andre myndigheter og for de fleste utrykningsetatene, det å ha tilstrekkelig kunnskap. Det er utfordringer ved å få 13 stasjoner, å bytte folk på noen av disse, og å kontinuerlig få nye folk. Det å holde seg oppdatert er en kjempeutfordring. Det gjelder også å få inn oppdatert kunnskap, informasjon om det som er i bygget, og om det som skjer. Det finnes et system med nøkler til lokalene, nøkkelbokser, og bare det å holde disse nøklene oppdatert er vanskelig. Så det å håndtere informasjon og stole på det - også når ikke virksomheten nødvendigvis tenker på å få det gjort er en særdeles utfordring. Brannvesenet mener derfor at deres innfallsvinkel er, og det er videreformidlet til Lyse, at den viktigste delen er den beredskapen de selv (Lyse) etablerer og opparbeider. Brannvesenet må basere seg på den kunnskapen og det de kan, og det utstyret Lyse holder oppdatert, og de vurderingene de gjør. Dette vil være helt essensielt hvis det skjer noe f. eks. å få tak i de folkene som kan noe og sånn er det jo over alt, å få tak i de folkene som har informasjonen om risikoen. Det er også tenkt på at en skal etablere et bakenfor-liggende apparat som skal kunne kontaktes. Det er nevnt i saksbehandlingen at den gassvakten som Lyse har også må ha kunnskap om det anlegget og kunne bistå hvis det skjer noe. Det må finnes noen andre kompetente folk som kan gå inn og si noe om prosessen, og stengesystem, og alle sånne ting. Personal fra Brannvesenet kan ikke lære seg alt, det er helt umulig. Det er alt for mange anlegg. Brannvesenet har krav om øvelser for det som de definerer som tilsynsobjekter. Det varierer litt av type hvor ofte de skal ha øvelsen. Brannvesenet gjennomfører øvelser med mange typer virksomheter, men det er gjerne en utfordring, da de må kjøre minst åtte øvelser hvis de skal klare å få med seg alle. Det er veldig mange ting de skal kunne, og det er ikke lett å holde alt oppdatert. 42

De målerne (sensorene) som det har vært snakk om er plassert inne på anlegget. Enkelte anlegg har det på den måten at alle varsellamper blinker hvis det har gått på et sted, i stedet for at det kun er de varsellampene blinker som er i det området der det er eksplosjonsfare. Dette er tydeligvis ikke gjennomtenkt ennå, men det er på diskusjonsstadiet. På spørsmål om Lyse primært tenker innenfor sine områder eller sine gjerder, og om det er aktuelt å sette opp detektorer fra Brannvesenet sin side, er svaret at Ja, det kan det godt være. Deltakerne nevnte også at det er noe ny teknologi på gang der man kan lese av gasskyen som et visuelt bilde, en optisk måler, og at ny teknologi alltid er en utfordring. Deltakerne fra Brannvesenet følte at Lyse var rimelige åpne for å diskutere løsninger. Men de mente at poenget er at de (Lyse) snakker om sitt område, om sin tillatelse, og at dette kanskje er hele problematikken, dvs. at man får tildelt sitt område, men ingen har den overordnede betraktningen og styringen. Samarbeide Flere deltaker uttrykket meninger om den aktuelle situasjonen og om samarbeidet og disse er oppsummert nedenfor. Det finnes et interkommunalt havnearbeid mellom Arnaberg, Stavanger og Sola kommune, men ettersom LNG-anlegget ligger i Sola kommune, så har de reguleringsansvar og de mer reguleringsmessige akseptspørsmålene er stilt til Sola kommune. Havnestyret har ansvar for en sikker havn. Likevel er det veldig tett koplet her på grunn av at hele dette området er lagt ut som en slags pakke og det er disse kommunene som er arkitektene bak, og da er vi tilbake til de politiske aktørene som har overblikket og som eventuelt kunne sette foten ned eller bidra til en løsning. Men dette er en problemstilling som ingen har tatt opp. Det som har kommet fram i pressen er at, på grunn av interessekonfliktene, så er det best at denne prosessen blir ført i lukkede rom, og hvis det bare var få aktører i dette rom, så blir jo andre parter som kunne være interessante utelukket. Så om det åpnes for offentligheten så styrker det saken, men det gjør den også mer kompleks med tanke på beslutningsprosessen. Lyse kan ikke sitte med hele dette til alt er som det skal - de kan legge et ryddigere løp, men så må andre vurdere. Litt av problemet er at Lyse ikke har tatt dette på alvor tidligere, for de har fått frem mye i ettertid. Lyse skulle hatt bestillerkompetanse i forhold til dette, allerede når de gikk i gang, når beslutninger ble fattet. Det burde også vært en bestillerkompetanse hos havnestyret ettersom det er en interkommunal havn, men den kompetansen som finnes der er fraværende. Vinnem har et klart svar på hvem som er hovedansvarlig i denne prosessen og han peker på Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap. Om man går tilbake, helt til Sprengstoffinspeksjonen, så var de veldig flinke til å stille helt konkrete krav, altså før internkontrollprinsippet ble innført. Nå har internkontrollpakken redusert byråkratiet, men når Direktoratet i Tønsberg får håndtere både kommunale og fylkeskommunale, og andre, som ikke har bestillerkompetanse, også går de ut fra at de har det, og så lager de bare en skjematikk og går gjennom materialet. Når det siden blir protestert på folkemøtet om at det kun er utført en risikoanalyse med LNG-anlegget som arbeidsplass, så finnes det ikke noe skjema for det - det blir bare tullete. Det er mangel på edruelighet, mangel på etterretninger og mangel på samordning av interesser. Det blir tredjepart som blir skadelidende og da kommer spørsmålet om hvordan Direktoratet i Tønsberg har ivaretatt tredjepart, og det er påpekt at dette ikke er gjort. Dette avspeiler mangel på sentral koordinering. Et sentralt problem er om Direktoratet i Tønsberg går ut fra at de som har gitt dem et materiale har bestillerkompetanse, og har de ikke det, så blir deres analyse feilaktig. Hvor sterkt står DSB på for å kontrollere bestillerkompetanse? Generelt må myndighetene stramme inn og utstyre sine direktorater med større fagekspertise slik at samfunnets interesser skal ivaretas. Dette gjelder 43

byggesaker, trafikk, petrokjemiske anlegg - det gjelder hva som helst. Men den største utgiftsposten for samfunnet er byggesaker. Samfunnet har et ansvar for å få pendelen til å svinge slik at det faglige ansvaret blir ivaretatt. På skipssiden ser man at det fungerer - dette med sertifisering og sertifiseringsfirmaer. Det påpekes også at modningsprosessen i det at myndighetene griper inn på designstadiet, egentlig er ganske kort. For eksempel at Oljedirektoratet gikk ut og forlangte at Statfjord B skulle bygges annerledes enn Statfjord A, og designkriteriet som kom i 1981, førte til at Mobil stod stille omtrent et år før de gikk videre. Etter Piper Alfa ulykken ble den type av designkrav innført, og i England etter Lord Callen-rapporten. Og for Lyse skulle DSB stilt slike designkrav om man ikke brukt internkontrollforskiften som basis. Det er interessant at internkontrollforskriften kom samtidlig med designkrav, og designkontrollforskriften førte til en mye raskere teknisk utvikling offshore. Internkontrollprinsippet har ofte fungert bra, men det krever at de som kommer med nye ting har bestillerkompetanse som kreves. Derfor har dette med bestillerkompetanse blitt et mye viktigere krav etter at kontrollprinsippene ble etablert. Men det er ulike myndigheter for offshore og på landbasis. Petroleumstilsynet har ansvar for arbeidet på sokkelen (Snøhvit, Ormen lange, osv) ikke DSB. Ansvarsforhold mellom DSB og Petroleumtilsynet bygger på at Petroleumstilsynet ikke bare skulle ha offshore, men også første mottak på land. I dette tilfelle kommer gassen fra Kårstø som er første mottak og dermed kommer ikke Petroleumstilsynet inn i bildet. Men dette kan kanskje bidra til å oppmuntre til å se på de krav og den filosofien som ligger til grunn for Snøhvit og Ormen Lange, f. eks. hva man sier om designet. Koordinering og oppfølging Hvem har ansvaret for at koordineringen skal gjennomføres? Det som er tatt opp som passasjertrafikk og f. eks endringer av forsikringspremier setter søkelyset på hvordan samspillet kan forstås. Om det er Lyse som er sentral aktør her, så vil jo bildet være av et slag, men om forsikringspremien øker for eksempelvis ferjetrafikken, så kan jo de vende seg et annet sted om rammebetingelsene endres. Da blir det et spørsmål om ansvarsforhold, og det er vel derfor dette nå er tatt opp på et politisk plan, for havnebedriften er jo ikke Lyses ansvar. De må ta hensyn til det i sine analyser, men i fremtiden kan det jo hende at havna må bakke ut hvis Lyse blir, eller motsatt. Så hvem er det som har ansvaret for denne avstemningen av interesser på et teknisk og økonomisk grunnlag for her er store økonomiske interesser, og for f. eks havnedriften og passasjertrafikken betyr en omlegging store kostnader hvis man bygger nytt i Stavanger det finnes ikke noen alternativ. Det låser veldig mye av de sentrale beslutningene. Det er dette som kommer opp i den offentlige debatten. I en mer ryddig prosess så burde dette ha vært avklart mer trinn for trinn, der det var klarlagt hvor langt ansvaret strekker seg for ulike aktører. Dette må opp i et forum der ulike aktører deltar, f. ex. rederiene, havnemyndigheten og Lyse. Man vil tro at f. eks havnestyret kunne være først på banen, for Lyse har ikke annet ansvar enn å vise at de har et sikkerhetsmessig forsvarlig anlegg i forhold til tredjepart. Hvis andre reagerer irrasjonelt, eller det skjer en nestenulykke, så er det noe som havnevesenet og de som driver havnetrafikken blir nødt til å ta stilling til, så det burde jo stå på deres sjekkliste også. Men når Lyse har hatt lekkasjer, dvs. rapporteringsrutiner, har de gjort det som er forventet, eller har de bare kjørt på? Har de gjort de naturlige operative grepene som kanskje har kostet penger, men som er gjort sikkerhetsmessig? Vi hadde jo en diskusjon på den lekkasjen hvor de lot være å stenge ned fordi de ville ha tid til å forsyne kundene. Da var det vel en diskusjon i etterkant om hvem har myndighet til å bestemme når det skal stenges or hvor det skal stenges. De stengte vel ned, men da stengte de ned mye lenger unna, slik at de fikk gassen fram. Også hadde vi en annen lekkasje i nærheten av en skole, og der var diskusjonen om hvorfor ble ikke skolen evakuert, og det 44

var da det kom leserinnlegg i avisa omkring dette med uttalt bekymring. Var det Lyse som skulle fatte beslutningen eller var det Brannvesenet? Det er Brannvesenet som fatter beslutning, men det er igjen de rådene som Lyse gir, og som de har i sine planer. Det er jo ikke noe ukjent for oss da, risikovurdering. For eksempel det å skulle evakuere et kjøpesenter dersom brannalarmen går, det er klassisk eksempel, eller et hotell, eller et sykehus, så til syvende og sist så er det jo vi som bestemmer det, og det blir ikke opp til Lyse eller eieren å gjøre det. Vi fikk jo kritikk etter lekkasjen da, at vi hadde for stor sikkerhetsavstand, for vi stengte jo trafikken og alt, og at vi overdrev tiltakene. Også har vi spilt ballen tilbake, at vi synes Lyse kunne ha tatt et enda større grep da, men det er ikke noe annet enn andre som vi håndterer i alle sammenhenger. Intervjuer spurte: Så Lyse er ikke sånne verstinger? Svaret var at: Nei, tvert i mot. De prøver å samarbeide godt med oss, men de tar selvsagt sine hensyn også, som er litt annerledes enn vår vinkling, og det er jo helt naturlig. Kan dere stole på, f. eks. i et lekkasjetilfelle, at dere får nok informasjon slik at dere kan ta deres beslutninger uavhengig av de beslutninger som tas på Lyse? Ja, det er jo den lille tvilen en alltid har. Det er jo den diskusjonen etter den saken, om de hadde litt for mye av motivene for å drifte sin leveransedyktighet, enn å ivareta den totale sikkerheten, men det er jo en vurdering som en diskuterte i etterkant, og de har jo ikke sagt seg uenige. Intervjuer spurte: Men operativt i forhold til om hendelser skulle skje frykter dere for at de skal holde tilbake viktig informasjon om ulike prosessparametre for at dere ikke skal stenge ned? Svaret var at: Av de ulike lekkasjene som vi har hatt, så har vi ikke opplevd at de bevisst har holdt informasjon unna, det kan vi ikke si, eller at de har gitt oss feil informasjon. Det er vel kanskje heller det at vi stiller de rette spørsmålene, men det er ikke snakk om at vi alltid gjør det. Generelle erfaringer med sånne kriser og hendelser er jo at du får ett sett informasjon fra de som er involvert, men det er ikke gitt at det er den informasjonen som vi er interessert i. Altså kan den godt være unødvendig for oss, men det er ikke sikkert at de forteller oss det vi er mest interessert i for å fatte våre beslutninger. Så vi må stille spørsmål uavhengig av den informasjonen vi får, og en del spørsmål som er med på å opplyse saken. Men vi har jo generelt tillit til den informasjonen vi får, og jeg har aldri tenkt den tanken at den har vært feil. Nei. Det er jo rett og slett naturlige mekanismer, det at det kan være forskjellige forventinger til informasjon, hvilken informasjon du skal ha, og hvilken kompetanse de har og den kompetansen vi har. Et annet eksempel er at området har et av Norges største kjøpesenter i regionen, Kvadrat. Når det ble bygd var Brannvesenet aktivt inne, var med og planla rømningsveier, sa mye som omhandlet sprinkling og alarmering, osv om de syntes det var nødvendig. Men etter hvert så lever kjøpesenteret sitt liv, og det er mange ting som Brannvesenet ikke griper inn i. De har periodiske kontroller en gang i året, selv det er vanskelig å fange opp de endringer som skjer, ut i fra det som var planlagt, og det gjør at usikkerheten kan være stor i forhold til at det fungerer slik det var tenkt. Flere av gruppediskusjoner fokuserte på forhold som sterk integritet, frivillighet og kompetanse. Mange har erfaring med Petil og vet at det er en sterk organisasjon, de har gode systemer, de fokuserer på vedlikeholdstyring, og så fokuserer de på ledelsen - ikke på stakkaren som gjør en dårlig jobb. De har på en måte en helt annen måte å tenke enn det du ser i offentlig forvaltning, generelt sett. Man må som et minimum i hvert fall legge seg på de samme kravene som man stiller til en offshore virksomhet. Det er et absolutt minimum når man plasserer dette her i bebygd område. Det bør egentlig ligge høyt over, siden innen offshore så reiser du ut frivillig og får lønn, men de som driver barnehagen her nede de reiser da ikke frivillig og får slett ikke lønn. Kanskje spesielt med tanke på at det kommer 2000 nye arbeidsplasser, og 5000 nye mennesker som skal bo her, i tillegg til det som allerede er. Det er politisk bestemt og prosessen er i gang. Vi blir kanskje 45

omkring 15 000 mennesker her på dagtid når du tar med alle de som er på jobb, og de som er her ute i en eller annen sammenheng. Det å erkjenne at man har for liten kompetanse på LNG, det skal det være lov til, det er ingen skam det. Det er fullt lov til å si at man ikke har nok kompetanse på LNG. Dette er det andre LNG-anlegget i Europa. En kort diskusjon om Sevesodirektivet med personer i Brannvesenet ble etterfulgt av hva som blir sagt om informasjonsplikt innen og i sammenheng med en ulykke. Et synspunkt i denne sammenhengen var at det som kjennetegner et skadested, er at de som kommer dit er tilfeldige, dvs. en tilfeldig leder, en tilfeldig brannmann, en tilfeldig fra Lyse, osv. som nødvendigvis ikke har noe forhold til hverandre, og de skal da håndtere informasjonsutveksling, kunnskap og generell kompetanse. Det er forskjellig fra person til person når det gjelder kjennskap til interne planer for det som skjer i f. eks. Brannvesenet og i Lyse, og det gjør det hele komplisert, det å fatte de riktige beslutningene. Det trenger ikke være basert på ond vilje eller noe tilsvarende. Det er også vanskelig å planlegge det du ikke har opplevd. Erfaringene som man har finnes, men plutselig så skjer det noe sånt som i Ålesund. Ingen hadde tenkt på at et hus kunne kollapse over en tank som ligger 6 meter fra huset og i bakken, som vanskeliggjorde hele den operasjonen betydelig. Det er gjerne det at du får store utfordringer der du ikke har kunnskap fra før av. I tilfellet Ålesund så ble det påpekt at en person som behandler f. eks en søknad om en underjordisk seks kubikk tank ikke sitter med informasjonen om f. eks geologiske forhold. Men det ble også påpekt at når du lager en dimensjonerende hendelse, så lager du et hendelsestre, også skal du likevel være kreativ. Men disse hendelsestrærne er jo aldri komplette, det vil alltid, være noen grener som man ikke har fått med seg. Og risiko må vi leve med, ikke sant? Det er en balansegang her. Det er en politisk beslutning, noen må ta en avgjørelse, hva kan vi leve med, og hva kan vi ikke leve med. Det er etterpåklokskapen som sier at dette burde man ha tenkt ut på forhånd, og det er utfordringen. 46

7. Ønsker og krav På spørsmål om hva man ønsker og krever i den aktuelle situasjonen, var svarene slik: Vi krever at beslutningen om tillatelse til å bygge anlegget blir revurdert, og at i mellomtiden så skal anleggsvirksomheten stoppes, og det skal foretas nødvendige konsekvens-, sikkerhets- og risikoanalyser på en helt annen skala og hvor det bringes inn en nøytral instans som har tillit og integritet til å utføre dette, og uten noen innblanding fra Lyses side i den prosessen. Det er ikke go eller no go i beslutninger som vi ber (politikerne) om, vi ber dem om en midlertidig stans i byggearbeidet mens en gjør de tingene som burde ha vært gjort for lengst. Vi vil at fortsatt arbeid stoppes mens en foretar de nødvendige konsekvenser, risiko og sikkerhetsanalyser, som også går på tredje part som at man får sett på det hele i en litt annen dimensjon enn den lille lasteslangen som stenges etter 30 sekunder. Men det som er litt spennende er å se hvordan denne saken formuleres og legges fram, for dette er jo erfarne politikere som kan prosessene. Der kan en jo vente litt av hvert. Vi har ikke tiltro til dem, rett og slett. Nå er det jo ingen rød tråd når det gjelder politisk tilhørighet i denne grupperingen, her i denne prosessen. Vi er ikke motstandere av næringsvirksomhet på noen som helst måte, men det er selve prosessen, både den politiske prosessen og den som Lyse har kjørt som et hovedankepunkt. Min konklusjon er - at hvis anlegget kommer, og om en klarer å stoppe det eller ikke stoppe det, der vel mer tvilsomt - men hvis anlegget kommer så får man pokker sloss for å få et tryggest mulig anlegg. Det er på en måte den neste agendaen, etter min oppfatning. Og da er det rapporteringsplikt, hva skal de rapportere? Jeg mener at informasjon om gasslekkasje, det skulle de ha lagt ut på hjemmesiden sin som et eksempel så alle kunne se det, for da blir de holdt litt i ørene. Dette er jo, helt klart, det første anlegget som de [dvs. DSB] har ansvar for når det gjelder LNG-produksjon. De har aldri gjort det før, og det er jo et poeng i seg selv. Et annet poeng er jo det at dette er det første tilfellet hvor det lages sånne ting i Norge, som faller på andre siden av regulativene som ellers utøves av Petil. Om man nå går videre og kartlegger ulike bekymringer og synspunkter som finnes så kan man gi en sum av dette og underbygge det politiske behovet å gjøre noe. Mer generelt mente deltagerne at aktører må presentere informasjon for å skape tillit. De bør helt klart, aktivt søke å gjøre informasjonen tilgjengelig i stedet for aktivt søke å gjøre den utilgjengelig, sånn som det nå oppfattes fra mange. 47