1 Sluttrapport: «Snakk om det!» En film om det a være fosterbarn og fosterforeldre. «Snakk om det!» er produsert av Voksne for Barn og Landsforeningen for Barnevernsbarn, i samarbeid med Filmmakeriet AS. Prosjektet er finansiert av Extrastiftelsen Helse og rehabilitering.
2 Forord Jeg hadde det ikke så bra i min første fosterfamilie. Jeg savnet ord for å formidle mine følelser og jeg visste ikke helt hvordan man skulle prate med voksne, eller at man i det hele tatt kunde prate med voksne om slike ting. Selv om fosterforeldrene mine forsøkte, klarte de ikke å tolke signalene mine eller bryte gjennom min isolasjon og stillhet. Jeg mener at det er veldig viktig at de får opplæring i slike ting. Jeg hadde ønsket meg en film om hvordan det er å komme til et fosterhjem. Så kan man snakke om det sammen i fosterfamilien. Dette sitatet fra Marcus gav oss ideen og inspirasjonen til prosjektet «Snakk om det!» Marcus 23 år Vi har ønsket å forvalte hans ide på en god og respektfull måte, og har fått hjelp fra flere hold for å få til dette. Voksne for Barn har hatt prosjektledelsen i prosjektet, og drevet det i samarbeid med Landsforeningen for Barnevernsbarn. Filmmakeriet AS har på en glimrende måte «oversatt» våre tanker og ideer til film. Takk til Marcus for ideen, til fosterbarn og fosterforeldre som har bidratt med sine erfaringer og til Norsk Fosterhjemsforening. Takk også til Extrastiftelsen Helse- og rehabilitering som har finansiert prosjektet. Sammendrag Voksne for Barn deltok i 2012 i et nordisk samarbeidsprosjekt, hvor fokus var hvordan man kan gi tidlig og god hjelp til barn i belastede familier. I forbindelse med dette møtte vi unge i alderen 15 til 29 år som formidlet sitt syn på hva de så på som de største utfordringene og behovene når foreldrene ikke makter sitt ansvar og sin oppgave på en god nok måte. De unge understreket at det som barn i en slik situasjon, ikke alltid er lett å gi uttrykk for sine følelser og behov. Med utgangspunkt i egne erfaringer fra å bo i fosterhjem, kom en av ungdommene med et helt konkret forslag å produsere en film, som tar for seg følelser, utfordringer, suksesser, konflikter og hverdagslige situasjoner i forbindelse med fosterhjemsplassering. Han mente at en slik film, som kunne ses sammen av fosterbarn og fosterforeldre, ville være et utgangspunkt for samtale og dialog. I samarbeid med Landsforeningen for Barnevernsbarn (LfB) søkte Voksne for Barn (VfB) prosjektmidler fra Extrastiftelsen Helse og rehabilitering, med ønske om produksjon av film
3 og veiledningsheftet basert på denne ideen. Vi etablerte samarbeid med Filmmakeriet AS rundt selve produksjonen. Prosjektgruppa har vært sammensatt av representanter fra VfB og LfB, Filmmakeriet og en ung mann med erfaring fra fosterhjem. Det ble avholdt 2 samlinger, en med ungdom med erfaring fra fosterhjem, og en med fosterforeldre, med mål om å identifisere gjenkjennbare tema og situasjoner, som fosterbarn og fosterforeldre syntes var viktig å fokusere på i en slik film. Med utgangspunkt i det som kom fram på samlingene, ble det skrevet manus i tett samarbeid med prosjektgruppa. Det ble også utarbeidet et veiledningshefte med bakgrunn i noen av de refleksjonene som kom fram gjennom arbeidet med filmen. Film og veiledningshefte ble lansert 3 desember 2013. Det har også vært spennende å følge en ung manns ide til ferdig produkt, ved å holde medvirkning og brukererfaring høyt oppe gjennom hele prosjektfasen. Det har vært avgjørende for å kunne forvalte ideen på en god og respektfull måte. Gjennom arbeidet med filmen ser vi at det fremdeles er tema som er viktig å belyse, og som ikke fikk plass i denne omgang. Blant annet det med samvær med biologiske foreldre, og søskenproblematikk. Prosjektet har gått etter planen, innenfor gitte tidsramme og budsjett. 1. Bakgrunn for prosjektet/målsetting Antall barn og unge som bor i fosterhjem har eksplodert de siste årene. I 2010 bodde over 9200 barn i fosterhjem i Norge, dette var en økning på 8.2 % fra året før. Bufetats egne undersøkelser viser at mange fosterbarn er fornøyde med sine fosterhjem, og opplever at de får god hjelp og støtte av sine fosterforeldre. Men vi vet også at noen barn og ungdommer synes det er vanskelig å komme inn i en ny familie, eller sliter med å forholde seg til de voksne på en god måte. Å være fosterforeldre byr også på utfordringer, de fleste sier at det kan være tøft, men at det er verdt det. Voksne for Barn deltok i 2012 i et nordisk samarbeidsprosjekt, hvor fokus var hvordan man kan gi tidlig og god hjelp til barn i belastede familier. I forbindelse med dette møtte vi unge i alderen 15 til 29 år som formidlet sitt syn på hva de så på som de største utfordringene og behovene når foreldrene ikke makter sitt ansvar og sin oppgave på en god nok måte. De unge understreket at det som barn i en slik situasjon, ikke alltid er lett å gi uttrykk for sine følelser og behov. Med utgangspunkt i egne erfaringer fra å bo i fosterhjem, kom en av ungdommene med et helt konkret forslag å produsere en film, som tar for seg følelser, utfordringer, suksesser, konflikter og hverdagslige situasjoner i forbindelse med fosterhjemsplassering. Han mente at en slik film, som kunne ses sammen av fosterbarn og fosterforeldre, ville være et utgangspunkt for samtale og dialog. Så den måten kunne filmen
4 fungere som døråpner for den litt kronglete og vanskelige samtalen for både fosterbarn og fosterforeldre, og også for å lettere kunne ta hverandres perspektiv. Vi syntes dette var en for god ide til å la ligge. I samarbeid med Landsforeningen for Barnevernsbarn (LfB) søkte Voksne for Barn (VfB) derfor prosjektmidler fra Extrastiftelsen Helse og rehabilitering, med ønske om produksjon av film og veiledningsheftet basert på denne ideen. Vi etablerte samarbeid med Filmmakeriet AS rundt selve produksjonen. Det ble utarbeidet et veiledningsheftet til filmen med bakgrunn i noen av de refleksjonene som kom fram gjennom arbeidet med filmen. Film og veiledningshefte ble lansert i desember 2013, hvor Barne- og likestillingsminister Solveig Horne var tilstede. Ministeren ble overlevert filmen av en av de ungdommene som har fulgt hele prosjektet fra start til slutt. Kap 2. Prosjektgjennomføring/Metode Opprinnelig mål for prosjektet: Styrke relasjonen mellom fosterbarn og fosterfamilie gjennom film som utgangspunkt for samtale og dialog. Opprinnelig målgruppe for prosjektet: Fosterbarn fra 10 år og oppover, fosterforeldre og fostersøsken primært Ansatte i barnevernet sekundært I starten av prosjektet ble det etablert en prosjektgruppe sammensatt av representanter fra VfB og LfB, Filmmakeriet og en ung mann med erfaring fra fosterhjem, og som også var en del av det nordiske prosjektet hvor ideen til filmen i første omgang ble til. Det ble avholdt 2 samlinger, en med ungdom med erfaring fra fosterhjem, og en med fosterforeldre. Hensikten med samlingene var å identifisere gjenkjennbare tema og situasjoner, som fosterbarn og fosterforeldre syntes var viktig å fokusere på i en slik film. Med utgangspunkt i det som kom fram på samlingene, ble det skrevet manus i tett samarbeid med prosjektgruppa. Manus ble utformet ut fra intensjonen med filmen, og så tett som mulig opp til de innspillene fosterbarn og foreldre kom med. Det viktigste var derfor å lage en gjenkjennbar film, som ville være et godt utgangspunkt for dialog og refleksjon, og ikke en film som ga fasitsvar på hvordan ting bør gjøres. Det ble heller ikke holdt fokus på å lage en så «riktig» film som mulig. Vi ville holde oss mest tro mot de beskrivelsene vi fikk i forhold til hvordan situasjoner oppleves fra de som har egen erfaring. Representanter fra prosjektgruppa (prosjektleder fra VfB og ungdom med egenerfaring) var tilstede på sett, og fulgte med på produksjonen for å kunne gi innspill underveis. Veiledningsheftet til filmen ble utarbeidet med bakgrunn i noen av de refleksjonene som kom fram gjennom arbeidet med filmen. Det er skrevet til de voksne, som er de som må ta
5 ansvar og initiativ i forhold til samtale, men inneholder spørsmål til både fosterforeldre, fosterbarn og biologiske barn til hver scene/situasjon i filmen. Etter hvert som film og veiledningshefte har blitt vist for både fosterbarn, fosterforeldre, ansatte i barnevernet, studenter osv, ser vi tydelig at målgruppe og mulig bruk av filmen utvider seg. Vi ser, og har fått tilbakemeldinger på, at filmen vil være nyttig både til bruk i opplæring og veiledning av fosterforeldre, opplæring av tilsynsførere, i utdanning for barnevernspedagoger, refleksjon blant ansatte i barneverntjenesten osv. Kap 3. Resultater og resultatvurdering Prosjektet har resultert i en film og et veiledningshefte i tråd med mål og prosjektbeskrivelse. Vi har fulgt oppsatt framdriftsplan, og har kommet i mål innenfor oppsatt budsjett. Målgruppe og mulig bruk av filmen har utvidet seg noe etter hvert, noen som er beskrevet i punktet overfor. Vi har fått gode tilbakemeldinger på både film og veiledningshefte, som et godt utgangspunkt for dialog og refleksjon. Kap 4. Oppsummering/Konklusjon/Videre planer Dette har vært et spennende og konkret prosjekt, som har gått etter planen. Det har vært et godt samarbeid mellom organsiasjonene, og vi har også knyttet samarbeid med Norsk Fosterhjemsforening. Vi har fått en positiv erfaring med bruk av film som et godt verktøy. Det har også vært spennende å følge en ung manns ide til ferdig produkt, ved å holde medvirkning og brukererfaring høyt oppe gjennom hele prosjektfasen. Det har vært avgjørende for å kunne forvalte ideen på en god og respektfull måte. Gjennom arbeidet med filmen ser vi at det fremdeles er tema som er viktig å belyse, og som ikke fikk plass i denne omgang. Blant annet det med samvær med biologiske foreldre, og søskenproblematikk. Det ville vært spennende å få mulighet til å produsere flere filmer i samme «serie», med bakgrunn i noe av det materialet vi allerede har samlet inn. Men det foreligger ingen konkrete planer om dette enn så lenge. Vi har allerede brukt film og veilendningshefte i samlinger med fosterforeldre og fosterbarn i samarbeid med Norsk Fosterhjemsforening, på fagdag for fosterforeldre i Groruddalen, i undervisning for barnevernpedagogstudenter osv. Vi har også vært i kontakt med Bufdir. Dette er noe vi vil fortsette med og følge opp videre, samtidig som vi vet at flere fosterfamilier har tatt i bruk filmen.