Temanotat 2006/5: Handel med utdanning - GATS og EUs tjenestedirektiv Utarbeidet i avdeling for utredning
Temanotat 2006/5 Handel med utdanning - GATS og EUs tjenestedirektiv Utarbeidet i Utdanningsforbundets avdeling for utredning Saksansvarlig: Åshild Olaussen 2 Handel med utdanning GATS og EUs tjenestedirektiv
Innledning I stadig større grad blir utdanningssektoren berørt av beslutninger fattet på internasjonalt nivå. Selv om utdanning tradisjonelt sett er et nasjonalt anliggende (og i EU eksplisitt definert som et område som ikke omfattes av felleskapspolitikken), er realiteten likevel at den nasjonale politikken må utformes i en kontekst der internasjonale lover, avtaler og direktiver er styrende. Handel med tjenester utgjør en stadig større del av verdenshandelen. Det har medført behov for et internasjonalt avtaleverk for tjenestehandel (GATS-avtalen) i WTO og et direktiv for tjenesteytelser (tjenestedirektivet) i EU. Det er en realitet at i denne sammenheng behandles utdanning i utgangspunktet som en tjeneste som er omsettbar på et marked i likhet med en vare. Synet på utdanning, enkelt sagt hvorvidt utdanning betraktes som en vare eller som et gode, får betydning for hvordan disse internasjonale avtalene behandler utdanningssektoren, og dermed betydning for de rammevilkår som omgir den nasjonale utdanningspolitikken. Private aktører i utdanningsmarkedet har interesse av at utdanning behandles som en vare, mens fagbevegelsen har kjempet for at utdanning fortsatt skal være et offentlig gode. Nasjonale myndigheter inntar ulike standpunkter, og som dette notatet vil vise, har dette gitt store ulikheter i hvordan utdanningstjenester behandles i henholdsvis GATS og tjenestedirektivet. Hensikten med både tjenestedirektivet og GATS er å fjerne hindringer for private aktører og utenlandske selskaper som ønsker å etablere seg med sine tjenester i et annet land, samt sørge for like vilkår for nasjonale og utenlandske selskaper. I hvilken grad blir utdanningstjenester berørt av disse avtalene og hvilke konsekvenser får dette? I dette temanotatet vil hovedfokuset ligge på GATS 1. Notatet vil drøfte betydningen av avtalen for utdanningssektoren og gi oppdatert informasjon om hvor forhandlingene står primo september 2006. Notatet vil også se på i hvilken grad EUs tjenestedirektiv får betydning for utdanningssektoren. Til slutt ser vi på hvordan interessekampen internasjonaliseres og hvordan lærerorganisasjonene har arbeidet for å få innflytelse i forhold til GATS-forhandlingene og tjenestedirektivet. Hvorfor handel med utdanning? Handel med tjenester utgjør en stadig større del av verdenshandelen. Tjenestesektoren er den største og mest hurtigvoksende sektoren i verdensøkonomien og står for cirka 60 prosent av den globale produksjonen. I løpet av de siste 20 årene har handelen med tjenester hatt større vekst enn handelen med varer. Dermed øker presset fra multinasjonale selskaper som ønsker å åpne tjenestemarkedet slik at de kan selge sine tjenester på verdensmarkedet. Allerede i 1990 var den anslåtte verdien av den globale handelen med utdanning på rundt 200 milliarder kroner. Vestlig kapital trenger nye markeder å investere i for å skape økt profitt. Utvidelse av markedene for tjenestehandel skjer blant annet gjennom å kreve markedsadgang i GATS-forhandlingene. Utdanningssektoren har vist seg å være lukrativ. I Pakistan har for eksempel profittraten til private utdanningsinstitusjoner ligget på 1 For en nærmere presentasjon av GATS-avtalen se Temanotat 2002/2 GATS og Temanotat 2003/3 GATS og norsk utdanningssektor. Handel med utdanning GATS og EUs tjenestedirektiv 3
cirka 50 prosent, noe som overstiger avkastningene i både olje- og gass-sektoren 2. USA, Australia og Storbritannia er de største eksportørene av utdanningstjenester. Når myndighetene i disse landene krever økt markedsadgang for utdanningstjenester i GATSforhandlingene er det fordi de har store offensive interesser nasjonalt (dvs. økonomiske interesser). Økt globalisering innebærer at nasjonale grenser får mindre betydning. Varer, tjenester, ideer og kunnskaper spres lettere og raskere enn noen gang før. Det har gjort det både enklere og mer attraktivt å utvikle et globalt utdanningsmarked. Det er ikke noe nytt at studenter studerer ved universiteter i andre land, eller at vitenskapelig personale underviser ved universiteter i andre land. Til nå har dette framstått som internasjonalt samarbeid og vært faglig begrunnet. Betraktes og behandles utdanningstjenester derimot som en handelsvare, vil drivkreftene være økonomisk motiverte og rammeverket tar utgangspunkt i hva som er handelspolitisk hensiktsmessig. GATS Hva står det om utdanning i avtalen? GATS består av en generell del en rammeavtale - som inneholder generelle regler og ordninger, og en differensiert del - de nasjonale bindingslistene - der de enkelte lands spesifikke forpliktelser om adgang for utenlandske tjenesteytere til deres hjemmemarkeder er oppført. I den generelle delen er ikke utdanningstjenester spesifikt nevnt. De er heller ikke eksplisitt unntatt. I de pågående GATS-forhandlingene har fire land, USA, Australia, New Zealand og Japan brakt inn forslag som på ulikt vis dreier seg om å eksplisitt inkludere høyere utdanning i den generelle delen. Det er ennå ikke kommet til noen endelig avtale på dette 3. Utfordringen i den generelle delen av GATS er hvorvidt offentlig utdanning anses å komme inn under avtalens definisjon av offentlige tjenester som ikke berøres av GATS. I artikkel 1.3.c. defineres disse tjenestene som "any service which is supplied neither on a commercial basis, nor in competition with one or more service suppliers". Denne definisjonen skaper uklarheter når det gjelder muligheten for å holde enkelte offentlige tjenester utenfor GATS, deriblant utdanningstjenester og helse- og sosialtjenester. I tillegg til den generelle delen av avtalen, har vi den differensierte delen de nasjonale bindingslistene. Hvert WTO-medlem fører opp de tjenesteområdene de ønsker å garantere utenlandske tjenesteytere adgang til, i sin nasjonale bindingsliste. Et lands forpliktelser i den nasjonale bindingslisten er det samme som en rettslig bindende garanti for at utenlandske selskaper vil få tillatelse til å yte sine tjenester under like vilkår som nasjonale selskap. Et av formålene i GATS er en stadig økende liberalisering. Avtalen er derfor bygd opp slik at det så å si er umulig å trekke tilbake forpliktelser et land har inngått. Og selv om en forpliktelse i GATS ikke nødvendigvis innebærer at landet må åpne sektoren helt og fullt, innebærer det at man aldri kan lukke den igjen. Hvis det er politisk ønskelig å verne en tjenestesektor, for eksempel offentlige tjenester som helse og utdanning, fra konkurranse fra utenlandske tjenestetilbydere, er det derfor avgjørende at disse tjenestene ikke føres opp i den nasjonale bindingslisten. Utdanningstjenester er en av tolv tjenestesektorer det opereres med i bindingslistene. Norge har allerede påtatt seg forpliktelser for alle utdanningsnivåer fra grunnskole til høyere 2 Kilde: Bank, H. (2006): Utdanning en tjeneste for hvem? I Brock-Utne, B. og Bøyesen, L. (red.): Å greie seg i utdanningssystemet i nord og sør. Bergen: Fagbokforlaget 3 Dette notatet ble ferdigstilt i august 2006. 4 Handel med utdanning GATS og EUs tjenestedirektiv
utdanning, ved å føre opp disse. Før de siste forhandlingsrundene satte i gang var det ca 30 land som hadde åpnet deler av eller hele sin utdanningssektor 4. Bare fire andre land i verden hadde til da gått like langt som Norge: Tsjekkia, Slovakia, Sierra Leone og Lesotho. I bindingslisten har Norge ikke lagt inn noen restriksjoner på markedsadgang når det gjelder handel av typen konsum i utlandet. Når det gjelder handel av typen grensekryssende tjenester og kommersiell tilstedeværelse, vises det til at i Norge er utdanning på grunnskolens og den videregående skoles nivå offentlige tjenesteytelser. Dette betyr at Norge ikke kan pålegge restriksjoner for markedsadgang for utenlandske tilbydere, men at disse når det gjelder grensekryssende tjenester eller kommersiell tilstedeværelse (på grunn- og videregående skolenivå) må innrette sitt tilbud etter de krav som ligger i norsk lovgivning, for eksempel i friskoleloven. Hvordan berøres utdanningssektoren? Utdanningstjenester har som redegjort for ovenfor, vært oppført i de norske bindingslistene siden 1995. Men har det egentlig hatt noen betydning? Selv om Norge har gått langt i å åpne utdanningssektoren, så har vi fram til nå hatt en sterk offentlig og godt regulert utdanningssektor. Markedsadgang og like vilkår har derfor (heldigvis) ikke vært ensbetydende med vill vest i det norske utdanningsmarkedet. Utenlandske tjenesteytere som vil etablere seg i Norge skal ha minst like gode vilkår som norske tjenesteytere. Men streng lovgivning på utdanningsområdet, for eksempel forbud mot å ta ut fortjeneste på privatskoledrift, demper attraktiviteten til det norske markedet. Store offentlige subsidier vil derimot øke attraktiviteten. Men dersom disse subsidiene er knyttet til betingelser, slik det i stor grad er tilfelle her i Norge, vil det igjen virke dempende. Det er ikke slik at GATS krever at landet privatiserer en sektor. Men privatisering følger som en nødvendig konsekvens av at en tjenestesektor liberaliseres. I WTOs retningslinjer for forhandlingene om handel med tjenester står det blant annet at: "Forhandlingene skal ta sikte på å oppnå et gradvis høyere liberaliseringsnivå for handel med tjenester gjennom å redusere eller fjerne tiltak som har skadevirkninger for handel med tjenester, som et middel for effektiv markedsadgang [ ]". For å være på den sikre siden (noe som antyder at alternativet ikke er fullt så sikkert) har norske myndigheter så langt valgt å holde viktige deler av offentlige tjenester utenfor GATS, ved at Norge er helt uten forpliktelser på følgende sektorer: audiovisuelle tjenester, andre kulturtjenester som teater og levende musikk, idrettstjenester og helse- og sosialinstitusjoner. Dersom det er ønskelig å skjerme utdanningssektoren og sikre et i størst mulig grad offentlig, gratis, allment tilgjengelig og demokratisk styrt utdanningssystem, bør Norge trekke forpliktelsene på utdanningstjenester i den nasjonale bindingslisten. Ikke alle land har et nasjonalt utdanningssystem som er robust nok til å møte konkurranse utenfra, og de mangler det nasjonale lovverket som eventuelt skulle kunne regulere aktiviteten på et utdanningsmarked. Det gjelder særlig utviklingsland. Realiteten er at mange av disse landene verken har kapasitet eller forutsetninger til å utvikle et nasjonalt regelverk som kan beskytte landets og egne studenters interesser. Det finnes flere eksempler på at en liberalisering av utdanningsmarkedet gjennom å forplikte seg i GATS, har gitt uheldige konsekvenser. Senegal og Jamaica er land som trodde at det ville være gunstig å åpne opp markedet for høyere utdanning, for på den måten å tiltrekke seg utenlandske investorer som kunne bidra i oppbyggingen av et framtidig bærekraftig 4 I WTO-sammenheng opptrer EU samlet og telles derfor som ett land. Handel med utdanning GATS og EUs tjenestedirektiv 5
utdanningssystem. I ettertid har det vist seg at det offentlige tilbudet er blitt svekket. I Jamaica er en hovedårsak at landet manglet robust nok nasjonal lovgivning på universitetssektoren. De hadde et regionalt universitet som ble statlig finansiert. Og fordi Jamaica har forpliktet seg i GATS på høyere utdanning, og ikke hadde klare regler for hvorfor nettopp dette regionale universitetet skulle få nasjonal støtte, krevde utenlandske aktører den samme støtten (som de har krav på med utgangspunkt i prinsippet om nasjonal behandling/national treatment dvs. likebehandling av alle aktører). Nå går offentlige ressurser til private utenlandske aktører samtidig som jamaicanske myndigheter har problemer med å opprettholde de offentlige tilbudene. I den generelle delen av GATS finner vi artikkel VI som omhandler nasjonale reguleringer (Domestic regulations). Her stilles det krav om at de nasjonale reguleringer skal være minst mulig handelshindrende. På WTOs ministermøte i Hongkong desember 2005, ble det enighet om å forhandle fram nye og mer forpliktende regler for nasjonale reguleringer. Slike reguleringer kan være kvalifikasjonskrav og prosedyrer, tekniske standarder og konsesjonskrav. Intensjonen med de nye reglene er at de skal sikre at offentlige reguleringer ikke utgjør unødvendige barrierer for den frie handelen. Videre er intensjonen at nasjonale kvalifikasjonskrav og konsesjonskrav ikke skal være "more burdensome than necessary to ensure the quality of a service". Land med stor eksport av utdanningstjenester, som Australia og New Zealand, tar til orde for å innføre en form for nødvendighetsvurdering av innenlandske lover og reguleringer. Får dette synet gjennomslag, vil ikke nasjonale myndigheter på fritt grunnlag kunne regulere utdanningssektoren ut fra nasjonale politiske mål. Eksempelvis vil kompetansekravene i opplæringsloven kunne utfordres som unødig handelshindrende. GATS-forhandlingene og norske myndigheters rolle (per august 2006) Da vi fikk ny regjering etter valget i 2005, fikk vi også et skifte i handelspolitikken. I Soria Moria-erklæringen la regjeringen til grunn at WTO-avtaleverket ikke må ta fra fattige land styringsrett og virkemidler tilsvarende de som har vært grunnleggende for å utvikle vårt eget samfunn til et velferdssamfunn. Når det gjelder handel med tjenester innen rammen av GATS-avtalen ville regjeringen gjennomgå og revurdere de norske posisjonene. "Norge skal ikke fremme krav overfor fattige land som kan innebære en svekkelse av mulighetene til å utvikle sterke offentlige tjenester innen helse og utdanning, og heller ikke gå inn for en avtale som kan presse fram privatisering av offentlige tjenester i Norge", står det i Soria Moriaerklæringen. Den forrige regjeringen, Bondevik 2, valgte en offensiv linje når det gjaldt utdanningstjenester. Norge var svært aktive i en "kontaktgruppe for utdanning" i WTO, og hadde lagt inn krav om markedsadgang innenfor høyere utdanning overfor 17 land. Den forrige regjeringen hemmeligholdt hvilke krav Norge hadde stilt overfor andre land, og hvilke land kravene ble stilt til. Etter regjeringsskiftet ser vi en åpnere holdning og det ble kjent hvilke land Norge hadde bedt forplikte seg på utdanning. Over halvparten av de 17 landene var land i sør 5. Før ministermøtet som WTO avholdt i Hongkong i desember 2005, fulgte den nye regjeringen opp Soria Moria-erklæringen ved å trekke alle utdanningskrav som var rettet mot utviklingsland. Men regjeringen framholder krav rettet mot industrialiserte land, og har ikke signalisert noe ønske om å få utdanningstjenester eksplisitt unntatt GATS. 5 Under Bondevik 2-regjeringen fremmet Norge utdanningskrav overfor følgende land i sør: India, Pakistan, Kina, Egypt, Filippinene, Sør-Afrika, Tyrkia, Brasil og Chile. 6 Handel med utdanning GATS og EUs tjenestedirektiv
I Hongkong valgte regjeringen å støtte endringer i forhandlingsprosedyrene i GATS, en endring som har til formål å få flere land til å forplikte seg på ulike tjenestesektorer. Kontaktgruppen for utdanning er nå erstattet av en såkalt "vennegruppe", en gruppe av utdanningseksporterende land som samlet har fremmet krav om markedsadgang overfor en rekke land (også utviklingsland). Norge er, som følge av ny regjering, ikke med i denne vennegruppen. Sommeren 2006 uttalte generaldirektøren i WTO, Pascal Lamy, at det er krise i forhandlingene. Medlemslandene klarer ikke å komme til enighet om en avtale innenfor landbruk og NAMA (non-agricultural market access). Forhandlingene om GATS påvirkes av manglende framdrift og enighet innenfor de andre delene av WTO, fordi mange land avventer eventuelle tilbud innenfor tjenestesektoren til det foreligger enighet om blant annet landbruk og NAMA. En ny WTO-avtale krever enighet mellom alle medlemslandene om alle de ulike avtalene (inkludert GATS) som WTO består av. Tjenestedirektivet I januar 2004 la EU-kommisjonen fram et forslag til direktiv for tjenesteytelser i det indre marked. Hovedbegrunnelsen for direktivet er å fjerne hindringer for et fritt marked innad i EU (EØS) i tjenestesektoren. Direktivet bygger på prinsippet om de fire friheter: fri mobilitet for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. I forslaget til tjenestedirektiv står det at formålet er å sette opp en rettslig ramme som fjerner hindringer for etableringsfriheten for tjenesteytere og den frie utveksling av tjenesteytelser medlemsstatene imellom. Et vedtatt direktiv forplikter alle medlemslandene i EU (EØS), og brudd på direktivet kan forfølges rettslig og sanksjoneres. Kommisjonens forslag til tjenestedirektiv ble behandlet i EU-parlamentet i januar 2006. Parlamentet vedtok ganske omfattende endringer, som kommisjonen måtte ta høyde for i sitt nye utkast til tekst som ble lagt fram i april. Det nye utkastet fra kommisjonen ble, med enkelte endringer, politisk godkjent av EUs ministerråd den 29. mai. Teksten skal nå til annen gangs behandling i Europaparlamentet i løpet av høsten 2006. I utgangspunktet omfatter direktivet både private og offentlige tjenester. Direktivet skiller mellom services of general interest (SGI) og services of general economic interest (SGEI). Offentlige tjenester av general interest blir ikke berørt av direktivet. Mens offentlige tjenester av general economic interest omfattes av direktivet. Hvordan berøres utdanningssektoren? I likhet med i GATS, gjøres det ikke noe eksplisitt unntak for utdanningstjenester i tjenestedirektivet. Men gjennom den politiske behandlingen av direktivet er det blitt tydelig at EU ikke ønsker å definere utdanning primært som en vare, men snarere legger vekt på betydningen av utdanning som et offentlig gode. I det opprinnelige forslaget fra kommisjonen var det usikkerhet rundt hvilke tjenester som skulle defineres som SGI og hvilke som defineres som SGEI. Hvilke tjenester som er offentlige eller private varierer også fra land til land. I likhet med GATS-avtalen forelå det uklare formuleringer i forhold til hvorvidt en offentlig tjeneste som utdanning var omfattet eller ikke, og i likhet med GATS ville det ikke være det enkelte land selv som avgjorde dette, men EUs domstol (og WTOs tvisteløsningsdomstol i tilfellet GATS). Teksten slik den foreligger etter parlamentets førstegangs behandling og ministerrådets behandling i juni, gjør det derimot helt klart at det nasjonale utdanningssystemet defineres Handel med utdanning GATS og EUs tjenestedirektiv 7
som SGI, og skal derfor ikke omfattes av tjenestedirektivet. Teksten presiserer at også der det kreves studentavgift eller der det er private som på vegne av staten driver ulike utdanningstjenester, er disse å anse som en del av det nasjonale utdanningssystemet. Rent kommersielle utdanningstjenester som ikke inngår i det nasjonale utdanningssystemet defineres derimot som SGEI, og er omfattet av tjenestedirektivet. Utdanningsforbundet finner det naturlig å tolke begrepet 'det nasjonale utdanningssystemet' til å omfatte alle de institusjonene som er regulert av opplæringsloven, friskoleloven og universitets- og høyskoleloven. Vi venter på en avklaring fra norske myndigheter som kan bekrefte en slik forståelse. Internasjonal og global interessekamp Vi har nå sett på to ulike avtaleforhandlinger som foregår på internasjonalt nivå og som får konsekvenser for nasjonal politikk. Internasjonaliseringen får også konsekvenser for hvordan Utdanningsforbundet, som fagforening, må arbeide for å fremme en ønsket politikk og hindre en uheldig utvikling. Når myndighet internasjonaliseres må også interessekampen internasjonaliseres. Education International (EI) og European Trade Union Committee for Education (ETUCE) er to eksempler på internasjonale organisasjoner der Utdanningsforbundet er en aktiv part. Disse organisasjonene har spilt en avgjørende rolle i arbeidet med henholdsvis GATS-avtalen og EUs tjenestedirektiv. GATS På EIs verdenskongress i Porto Alegre i 2005, vedtok organisasjonen at arbeidet for å få utdanning ut av GATS skulle være en prioritert sak. Utgangspunktet for EI og EIs medlemsorganisasjoner er at utdanning er nøkkelen til deltakelse og utvikling, både for det enkelte mennesket og for samfunnet. Tilgang til utdanning er en menneskerett. Det er derfor av avgjørende betydning at utdanning er et offentlig gode underlagt demokratisk og folkevalgt kontroll. EI har som mål at utdanningstjenester eksplisitt unntas GATS-avtalen. I tillegg har EI jobbet for å hindre at utdanningstjenester blir oppført i de ulike lands nasjonale bindingslister. Strategien til EI har tatt utgangspunkt i lærerorganisasjonene i de enkelte land. På den ene siden har EI oppfordret medlemsorganisasjonene til å fraråde nasjonale myndigheter å fremme krav overfor andre land om å forplikte utdanningstjenester. På den andre siden har oppgaven vært å hindre at myndigheter som mottar krav, svarer positivt på disse ved å tilby seg å føre opp hele eller deler av utdanningssektoren i sine nasjonale bindingslister. Et godt eksempel på den internasjonaliserte interessekampen er Brasilia-erklæringen fra 9. november 2004. Etter initiativ fra den brasilianske lærerorganisasjonen CNTE og den argentinske lærerorganisasjonen CTERA, undertegnet lederne for disse organisasjonene og utdanningsministrene fra Brasil (Tarso Genro) og Argentina (Daniel Filmus) en erklæring der de fastslår at utdanning må tas ut av GATS og at de vil arbeide for dette. De begrunner sitt syn med at utdanning må bevares som en sosial rettighet og et strategisk nasjonalt instrument for bærekraftig utvikling og demokrati. Erklæringen har selvsagt stor betydning for Argentinas og Brasils posisjoner i GATS-forhandlingene. Men erklæringen har også fått betydning som et eksempel til etterfølgelse for andre lærerorganisasjoner, og som et viktig argument inn i andre lands GATS-debatt. Utdanningsforbundet har blant annet vist til Brasilia-erklæringen i forsøket på å overbevise norske myndigheter om at Norge ikke må stille krav til andre land om å føre opp utdanningstjenester i sine nasjonale bindingslister. 8 Handel med utdanning GATS og EUs tjenestedirektiv
I WTO har mangel på åpenhet og informasjon om hva som faktisk foregår vært et stort demokratisk problem. Som vist til tidligere i notatet, ble det fram til nylig holdt hemmelig hvilke krav Norge hadde stilt overfor andre land, hvilke land kravene ble stilt til, og hvilke krav Norge hadde mottatt. Muligheten for å skaffe informasjon har variert fra land til land. Education International har løpende koordinert informasjon som har tilflytt organisasjonen fra ulike nasjonale lærerorganisasjoner. På den måten får påvirkningsarbeid utført av lærerorganisasjonene i ett land betydning for det påvirkningsarbeidet lærerorganisasjonen i et annet land kan/skal gjøre. Det er god grunn til å hevde at EI, lærerorganisasjonene og den øvrige fagbevegelsen har bidratt til økt kunnskap om GATS, og gjort mange nasjonale politikere oppmerksomme på de faktiske konsekvensene av avtalen. I WTO legges mye av skylden for treghet i GATSforhandlingene nettopp på fagbevegelsen. I så måte har strategien til EI i stor grad lykkes. Tjenestedirektivet Betydningen av internasjonal interessekamp kommer nesten enda tydeligere fram når vi ser på prosessene rundt vedtaket av et tjenestedirektiv i EU (EØS). Aktiv innsats fra den europeiske fagbevegelsen har bidratt til at forslaget til direktiv er vesentlig endret på viktige områder, fra kommisjonens første utkast til slik forslaget nå ser ut. Den europeiske faglige samorganisasjonen (EFS), der hovedsammenslutninger fra alle land i Europa er med (fra Norge er LO, UNIO og YS medlemmer) fulgte behandlingen av tjenestedirektivet med stor oppmerksomhet 6. Det ble jobbet aktivt for å påvirke utformingen av direktivet for å sikre faglige rettigheter og vern om offentlig sektor, samt hindre sosial dumping. I forhold til utdanningstjenester er det ETUCE som har koordinert lærerorganisasjonenes interesser, og brakt organisasjonenes syn inn for ulike beslutningsmyndigheter i EU. Samtidig har den enkelte lærerorganisasjonen fremmet sitt syn på forslaget til direktiv og mulige konsekvenser av det, overfor nasjonale myndigheter. ETUCE har i sitt arbeid med tjenestedirektivet først og fremst jobbet for å få utdanning eksplisitt unntatt fra direktivet. Dernest har det vært viktig å få utdanning definert som en offentlig "Service of General Interest" (SGI), og derigjennom unntatt fra direktivet. I kommisjonens opprinnelige forslag var det ingen klar grense mellom hvilke utdanningstjenester som var å anse som private og hvilke som var offentlige, hvilke som var kommersielle og hvilke som ikke var det og dermed hvilke tjenester som var SGI og hvilke tjenester som var SGEI. Slik det da lå an, ville det ikke være det enkelte medlemsland som fikk avgjøre denne grensedragningen, men det vil være opp til EU-domstolen å bestemme hvorvidt en gitt aktivitet skulle defineres som en tjeneste av økonomisk interesse eller ikke. Utdanningsforbundet sendte i mars 2005 et brev til norske myndigheter der vi ba om at Norge måtte arbeide for at de enkelte EU- og EØS-landene fortsatt skulle ha ansvaret for den nasjonale utdanningspolitikken. Og at det derfor var viktig at utdanning ikke ble omfattet av det nye direktivet. Det måtte ikke bli slik at det var opp til EU-domstolen å avgjøre hva slags utdanning som dekkes av direktivet. Fagbevegelsen har både på nasjonalt plan og på EUnivå, synliggjort de uheldige konsekvensene av det opprinnelige forslaget til tjenestedirektivet. På den måten har fagbevegelsen bidratt til å skape offentlig debatt og oppmerksomhet, og vekket en sterk og kritisk opinion i hele EU/EØS området. Dagen før Europaparlamentets første behandling av tjenestedirektivet, deltok representanter fra 6 For en nærmere presentasjon av EFS se Faktaark 2006:6 Den europeiske faglige samorganisasjonen og arbeidslivspolitikk i EU. Handel med utdanning GATS og EUs tjenestedirektiv 9
fagbevegelsen over hele Europa, også fra Utdanningsforbundet, i en stor demonstrasjon og synliggjorde på den måten kritikken mot direktivet. Det svært omfattende og grundige arbeidet ETUCE igangsatte overfor både EU-parlamentet, fagkomitéene, kommisjonen og nasjonale myndigheter har båret frukter. Det har vært mulig å få gehør for argumenter om at utdanning må betraktes og behandles som et offentlig gode og ikke som en hvilken som helst omsettbar tjeneste i et marked. EI, ETUCE og Utdanningsforbundet vil følge utviklingen både globalt og i EU (EØS) tett, og fortsette arbeidet med å få utdanning unntatt GATS og tjenestedirektivet. Utdanning er nøkkelen til deltakelse og uvikling, både for det enkelte mennesket og for hele samfunn. Tilgang til utdanning er en menneskerett. Et godt utdanningstilbud er avgjørende for en stats oppbygging av human-kapital. Lærerorganisasjonene verden over er samstemte i at den beste garantien for å nå målet om utdanning for alle, er gjennom å sikre at utdanning er et offentlig gode og et offentlig ansvar. Motstanden mot handel med utdanning tar utgangspunkt i denne erkjennelsen. 10 Handel med utdanning GATS og EUs tjenestedirektiv
Handel med utdanning GATS og EUs tjenestedirektiv 11