Sverre Knudsen Aarons maskin Roman Gyldendal
Del I Libercasa
Aaron og Mamma Et øyeblikk glemte Aaron problemet med Mamma. Han sto ved siden av henne og pekte lykkelig forvirret på en liten hund som vimset omkring på det skinnende tregulvet i den midterste av de tre stuene. Noen sekunder tidligere hadde den blitt blåst ut av et lite hull i veggen som en rakett. «Du store verden» utbrøt Mamma etter å ha latt blikket sveipe forbi Libervertinnen og Aaron, bort til det bustete dyret som hadde en liten rull av rosa papir festet til halsbåndet. Men hun skjønte tydeligvis ikke hvor fabelaktig det var, det som nettopp hadde skjedd, så hun snudde seg tilbake mot det eksklusive og gjennomsiktige flygelet som var plassert foran en vegg av bøker. Blikket hennes var fjernt og tindrende lyseblått. «Det er en budbisk,» sa vertinnen, men hun klarte heller ikke å få kontakt med Mamma. «Den bringer beskjeder,» fortsatte hun, vendt mot Aaron. Uniformen hennes så ut som noe flyvertinner kunne ha brukt i skikkelig gamle dager, og Aaron syntes hun var stilig. Og pen. Cirka halvparten så pen som Mamma. Men hun snakket rart og beveget seg overdrevent langsomt. Aaron ville helst ikke vite mer om henne, så han forsøkte å stenge ut utstrålingen hennes og i stedet
konsentrere seg om budbisken. Den var på vei mot ham, nølende, og stoppet til slutt et par meter unna. Hunden kikket først på vertinnen, videre på Mamma som omsider klarte å slippe drømmen av et krystallflygel med øynene og lot blikket falle til ro på Aaron. Hunden ga fra seg en trist liten lyd før den motvillig trippet de siste skrittene, glefset tak i den lille, rosa papirrullen og strakte den mot Aaron. «Næmmen, så søt!» sa Mamma. Hun tok et skritt framover og bøyde seg ned for å klappe den. Budbisken reagerte lynraskt. Med kjeften full av rosa beskjed ga den fra seg et kvalt bjeff, kastet seg til siden, rullet rundt og kom seg på beina igjen. Så løp den med trommevirvelkjappe steg i en skeiv bue tilbake mot hullet i veggen, sprang opp på den lille hyllen rett under åpningen og satte seg til rette der. Så begynte den å tygge i seg den rosa beskjeden. I noen sekunder var det stille i rommet, helt til vertinnen kremtet brydd. Mamma fniste kort, og Aaron savnet Pappa. Han skjønte seg liksom ikke på stillheten, verken i dette rommet eller i den gigantiske bygningen der denne nye leiligheten deres lå, og ingenting ble bedre av at Libervertinnen tydeligvis mislikte Mamma. Det var ikke uvanlig folk elsket eller mislikte Mamma men akkurat nå kunne Aaron faktisk skjønne vertinnen. Mamma virket helt fjern. Vertinnen kremtet en gang til og fortsatte. «Budbiskene er en av Julian Libermals oppfinnelser» begynte hun, men Mamma avbrøt henne. «Oppdagelser,» sa Mamma. «Han kan ikke ha funnet opp en hund. Det kan bare Gud gjøre.» Mamma var
ikke helt sikker på om hun trodde på Gud, det hadde Aaron fått med seg. Libervertinnen kremtet. Hun var litt rød i kinnene nå, og øynene hennes lyste. «Der berører du faktisk et sentralt spørsmål ved hele Libermals forskning. Svaret er nok ikke fullt så enkelt. Men la oss bare kalle budbisken en av Libermals kreasjoner.» Mamma kom med en liten snøftelyd. «Det handler om kommunikasjon,» fortsatte vertinnen, «sikker kommunikasjon.» Hun så alvorlig på Aaron: «Siden hvem som helst i praksis kan avlytte signaler som sendes gjennom lufta, og ingen form for trådløs kommunikasjon lenger er sikker, bestemte Julian Libermal seg for å videreutvikle rørpostsystemet som fantes her i huset da han kjøpte dette bygningskomplekset i sin ungdom.» «Rørpost?» sa Aaron. «Det er et gammeldags system til å sende post med,» sa Mamma. «Nettopp!» sa Libervertinnen, tydeligvis glad for at Mamma ville delta i samtalen. «Det går et nettverk av rør rundt omkring i vegger og gulv i hele Liberkvartalet, og i gamle dager sendte man noen små rakettformede beholdere omkring med beskjeder og papirer. Det hele blir drevet av et vakuum som suger beholderne fra rom til rom. Men etter at Libermal kreerte budbiskene, er det altså de som sendes rundt omkring.» «Stakkars!» sa Mamma indignert. «Det må da være vondt for de små bissevovene?» Alle tre så på det bustete, men åpenbart fornøyde vesenet som satt på hyllen foran åpningen til
rørpostsystemet. «Nei da,» sa vertinnen. «De elsker faktisk å suse rundt i disse rørene. Det er som en kjempediger rutsjebane for dem!» «Men» sa Mamma og rynket pannen. «Hva er galt med de gamle beholderne?» Libervertinnen løftet tre fingre og fikk en rynke i pannen, hun også. «Det finnes tre fordeler ved budbiskene. For det første vokter de beskjedene de formidler, og sørger for at de kommer helt fram til rett mottaker. Personlig.» «Meg?» sa Aaron, og Libervertinnen blunket til ham. «De stikker av hvis en feil mottaker dukker opp, eller noen blander seg inn og for eksempel vil klappe dem.» Hun så strengt på Mamma, men fortsatte å snakke. «Og hvis de føler seg truet, kan de, som dere allerede har sett, ganske enkelt spise opp beskjeden.» «Og den tredje grunnen?» spurte Mamma og så på den siste fingeren som Libervertinnen stadig holdt opp. «Libermal elsker dyr! Og han er så flink med dem, lærer dem å gjøre de mest utrolige ting. Budbiskene er bare én av mange dyrearter som lærer å utføre meningsfulle oppgaver blant mennesker. Hoveddelen av denne forskningen finner også sted i Liberville der faren din begynner å jobbe i dag!» Hun så på Aaron som om han burde føle seg stolt, og han gjorde automatisk så godt han kunne. Men hva ville Pappa si til tre stuer, krystallflygel og raketthunder? «Men siden Libermal selv jobber her i Libercasa, tester vi dem her.» «Dyreeksperimenter?» sa Mamma, samtidig som
Aaron utbrøt: «Er Libermal her? I dette huset?» «Å nei,» sa Libervertinnen lett, vendt mot Mamma. «Dyrene som arbeider her på huset, har det like godt som menneskene.» Så la hun hodet på skakke mot Aaron, og fortsatte: «Libermal har fremdeles verkstedet sitt oppe på loftet her i Libercasa. Men hvor han er?» Hun ristet på hodet og smilte hemmelighetsfullt. «Han skyr all offentlighet, og det kan gå årevis uten at vi ser det minste glimt av ham» «Hva slags dyr er det som arbeider her, da?» spurte Mamma. Libervertinnen hoppet elegant mellom temaene. «Vaktkatter, for eksempel,» sa hun og smilte. Igjen. «Jaha?» sa Mamma. Vertinnen fortsatte: «Som dere ser, er det katteluker i alle dørene. Vaktkattene beveger seg fritt omkring i hele Libercasa. Men stort sett om natten, så dere kommer sannsynligvis ikke til å merke noe til dem.» Aaron lurte på hva vaktkattene gjorde hvis de oppdaget noe galt; de kunne jo ikke bjeffe eller jage folk slik vakthunder gjorde, men akkurat da skjedde det noe med budbisken. Den hadde ligget og dormet en liten stund nå, men plutselig reiste den seg opp. Budbisken snudde seg mot hullet i veggen, stakk hodet inn i åpningen, og så hørte Aaron bare et vosj før den var vekk. «Der dro den hjem igjen,» sa vertinnen og smilte. «De holder til på taket.» «Å?» sa Aaron. Han hadde mange spørsmål, men nå merket han også at vertinnen begynte å bli sliten. Han
hadde en plagsom evne til å sense mer av andre menneskers følelser enn han egentlig var komfortabel med. «Men meldingen, da?» spurte han omsider. «Om den var til meg, fikk jeg jo ikke lese den.» «Det sto bare velkommen,» sa vertinnen. «Og» la hun til og smilte hemmelighetsfullt mens hun dro fram noe fra den lille vesken sin, «den ønsket deg til lykke med din egen mykskjermdatamaskin. Vær så god!» Hun la en liten rull av gummi, ikke større enn et sykkelstyrehåndtak, ned på stuebordet. Aaron ble lykkelig overrasket og klarte ikke få fram en lyd mens mykskjermen brettet seg ut foran ham. Den ble litt større enn et A4-ark; en tredjedel var tastatur, og to tredjedeler var en skjerm som nå lyste opp og viste et interaktivt bilde av hele Libercasa på 3D-skjermen. Verdens kuleste datamaskin. «Så liten den var, da» sa Mamma og rynket på nesen. Hun har bodd for lenge på landet, tenkte Aaron, men bare et øyeblikk. «Takk,» mumlet han, overveldet. Vertinnen smilte. «Nå skal dere bare få hver deres foon, og så er vi ferdig med omvisningen,» sa hun og tok noen små plastdingser ut av vesken sin. «Du har blitt så stor!» sa Mamma da vertinnen hadde gått. Hun klemte ham ikke, slik hun gjorde før, men kysset ham kort og tørt på kinnet. «Tss,» sa Aaron og studerte foonen, en flat, myk og firkantet klokke som hadde festet seg på håndleddet hans uten noen form for rem. Mikrofonen og høyttaleren lå i en smal, liten teipbit som var umerkelig festet bak høyre
øre. «Har du noen gang sett et gjennomsiktig flygel» fortsatte Mamma og så på ham med dette nye, strålende blikket sitt. Det var visst ikke noe spørsmål, for hun ventet tydeligvis ikke på noe svar. «Har du sminket deg, eller?» spurte Aaron. «Sminket meg?» sa Mamma. «Det gjør jeg jo hver dag.» «Du ser yngre ut.» «Men er ikke det bra, da?» sa hun og trakk på skuldrene. «Jeg er så glad for å være tilbake i byen. Det er jo her jeg ble født og vokste opp og bodde helt til» «Helt til jeg ble født,» sa Aaron. «Ja!» sa Mamma, som om det var en god nyhet eller noe sånt. «Er det ikke fint her?» fortsatte hun uten pause. «Jo da,» sa Aaron, men han ante faktisk ikke hva han mente. Det imponerte sjokket hadde begynt å legge seg, og det store spørsmålet kunne ikke utsettes lenger. «Vi trenger ikke ta med noe fra Gamlehuset,» pludret Mamma mens hun kikket på bøkene i bokveggen. «Men Pappa, da?» sa Aaron. Mamma satte fra seg boken hun hadde sett i, og ble stille. «Når kommer han?» fortsatte Aaron med lysere stemme. Han likte ikke lyden av seg selv her inne. Mamma snudde seg, kom helt bort til ham, grep hendene hans. Selv om hun oppførte seg annerledes, var i hvert fall mammautstrålingen fremdeles den gode, gamle. Hun så ham inn i øynene, tok sats og sa: «Det er noe jeg må fortelle deg, Aaron»