Opp av stolen Juni 2014 Forfatter: Elisabeth Rosenvinge, prosjektleder og Kari-Merete Aamo. Delforfattere: Ingeborg Granlund, Oskar Sommer, Tom Røise, Lisbeth D. Høgset og Marit H. S. Storlien. Foto: Foto: oa.no
(Fra filmen Kjærlig vekking Rokilde USH 2010) 2
Sammendrag Prosjektet Opp av stolen ved Haugtun omsorgssenter, demensavdelingen, ble i gangsatt av Haugtun, Utviklingssenter for sykehjem i Oppland, i november 2011 og varte frem til juni 2013. Etterarbeid og spredning/kompetanseheving som resultat av prosjektet er fortsatt pågående. Prosjektet har vært omfattende, og med flere delmål. Prosjektet har vært et samarbeid mellom Utviklingssenter for sykehjem i Oppland, Høgskolen i Gjøvik, Alderspsykiatrisk forskningssenter og alderspsykiatrisk avdeling ved Sykehuset Innlandet (SI). Hensikten med prosjektet var å styrke kvaliteten i tjenesten ved at den enkelte beboer har et bedre innhold i hverdagen, med sosiale og fysiske aktivitetstiltak. Videre at de ansatte har økt kompetanse (holdninger, kunnskap og ferdigheter) om sosiale og fysiske aktivitetstiltak og apati som symptom hos personer med demens Det har blitt gjennomført ulike kartlegginger av de inkluderte brukerne og bruk av Dementia Care Mapping i fellesmiljø. Personalet har fått tilbud om ulike kompetansehevende tiltak og det er i tillegg foretatt kartlegginger og fokusgruppeintervju av ansatte. De konkrete pasientrettede tiltakene har vært bruk av nettbrett og andre aktivitetstilbud. Det har vært fokus på individuelle tiltak. 3
Innholdsfortegnelse Sammendrag... 3 1.0 Innledning... 6 1.1 Bakgrunn for prosjektet... 6 1.1.1 Haugtun, utviklingssenter for sykehjem i Oppland fylke... 6 1.1.2 Kompetanseheving... 8 1.1.3 Apati ved demens... 8 1.1.4 Miljøbehandling... 9 1.1.5 Dementia Care Mapping... 10 1.1.6 Sosiale og fysiske aktivitetstiltak... 11 1.1.7 Velferdsteknologi... 12 1.1.8 Samarbeidspartnere og arenaer... 13 1.2 Prosjektorganisering... 14 1.3 Tidsperiode... 16 1.4 Hensikt og mål... 16 2.0 Metode... 18 2.1 Personsentrert omsorg... 18 2.2 DCM... 26 2.3 Øvrige kartleggingsskjema... 30 2.4 Sund og P-CAT... 32 2.5 Fokusgruppeintervju... 32 2.6 Nettbrett... 35 2.7 Kompetanseheving... 36 2.8 Etiske overveielser... 36 3.0 Gjennomføring av prosjektet, resultater/funn og drøfting... 38 4
3.1 Framdriftsplan... 38 3.2 Gjennomføring... 40 3.3 Resultater og funn... 42 3.3.1 DCM... 42 3.3.2 Øvrige kartleggingsskjema... 48 3.3.3 Sund og P-CAT... 55 3.3.4 Fokusgruppeintervju... 56 3.3.5 Nettbrett... 62 3.3.6 Aktivitetspostløype... 66 3.3.7 Tilpasninger i elektronisk pasientjournal (EPJ)... 70 3.3.8 Kompetanseheving... 71 3.3.9 Øvrige resultater... 72 4.0 Spredningsarbeid... 73 5.0 Konklusjon... 75 6.0 Økonomi... 76 6.1. Budsjett... 76 6.2 Regnskap... 78 7.0 Litteraturliste... 79 5
1.0 Innledning 1.1 Bakgrunn for prosjektet Bakgrunnen for prosjektet var utlysning av midler til Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester fra Helsedirektoratet. Dette var en del av utviklingstiltak innen demensplanens satsningsområder, frie midler. Formål med tilskuddet var å bidra til kompetanseutvikling og derved styrke kvaliteten i tilbudet til personer med demens. Prosjekter som omhandler fagutvikling og initierer forskning innen ett av følgende tema: - utfordrende atferd hos personer som har en demens - sosiale og fysiske aktivitetstiltak for personer som har en demens. Det var krav til at det skulle være samhandling mellom flere utviklingssentre og fag/forskningsmiljø. Prosjektspesifikasjon som dannet grunnlag for søknaden er gjengitt her som en introduksjon: 1.1.1 Haugtun, utviklingssenter for sykehjem i Oppland fylke Et av de faglige satsningsområdene som er skissert i vår virksomhetsplan for 2011-2015, er demens. Målene i prosjektet er å følge opp tiltak både fra nasjonal satsning, Demensplan 2015, og fra Gjøvik kommunes Demensplan 2009-2012. Haugtun Omsorgssenter har en avdeling tilrettelagt for personer med demens. Det er totalt 29 plasser, og disse er inndelt i 4 mindre enheter. Det er både korttidsplasser for personer som har behov for en kartlegging og oppfølging av funksjonsevne og atferd, avlastningsplasser, samt langtidsplasser for personer med demens som har behov for døgnkontinuerlig oppfølging. 6
Under prosjektperioden hadde avdelingen 30,43 årsverk. Legedekningen var på totalt 9 t pr uke. Avdelingen er plassert i 2. etg, og det er tilgang til stor veranda med sittegruppe og beplantning, et erindringsrom og et velværerom. I tillegg har omsorgssenteret fasiliteter som kantine og frisør/fotpleier. Det kommer hver måned en oversiktskalender til enhetene over planlagte aktiviteter som skjer på huset. Alle enhetene har aktivitetskasser med sangbøker etc for beboerne. Haugtun omsorgsenter har deltatt i studier/prosjekter hvor det medikamentelle har stått i fokus, blant annet DESEP-studien (seponerinsstudie av antidepressiva i sykehjem), ledet av forsker ved alderspsykiatrisk forskningssenter ved SI, Sverre Bergh. Haugtun omsorgssenter har selv et pågående prosjekt, KAMFER (legemiddelgjennomgang i sykehjem), i samarbeid med tilsynsfarmasøyt. Det har tidligere vært gjennomført et miljøbehandlingsprosjekt for alle beboerne ved omsorgssenteret, og vi ser fortsatt et behov for ytterligere fokus på miljøtiltak for beboerne, og spesielt for de som er rammet av en demenssykdom. Et samarbeidsprosjekt med 2 andre kommuner har hatt fokus på pasientrettighetsloven kap 4a, og et av temaene det har vært behov for opplæring i er tillitskapende tiltak, noe vi ser er synonymt med miljøbehandlingstiltak. Det er etablert refleksjonsgrupper for de ansatte hvor etiske spørsmål blir tatt opp og reflektert rundt. I tillegg har avdelingene begynt med mål-tiltaksmøte for beboerne. Disse tiltakene viser også et fortsatt behov for fokus på miljøtiltak for beboerne. Bakgrunnen for prosjektet Opp av stolen! er at vi ser at det er stor spredning blant personalet når det gjelder kunnskap om symptomer ved demens, spesielt apati som atferdsendring. Det er også behov for fokus på individuelle behov hos beboerne, og et reelt behov for konkret opplæring i ulike miljøbehandlingstiltak, både sosiale og fysiske. Dette gjelder for hele personalgruppen, inkludert legene. 7
1.1.2 Kompetanseheving Demensplan 2015, Den gode dagen har økt kunnskap og kompetanse som et av sine hovedsatsningsområder. Dette gjelder både innenfor forskning, men også økt kompetanse lokalt. Kvaliteten på demensomsorgens skal økes, blant annet ved å øke kompetansen hos de ansatte ved fokus på kunnskap, holdninger og ferdigheter. Refleksjon, veiledning og undervisning i demensomsorg vil øke kvaliteten og dermed bidra til bedre samhandling mellom personen med demens, deres pårørende og personalet. Miljøbehandlingstiltak som behandlingsform er kun forsket på i liten grad, og Demensplanen 2015 viser også til behov for ytterligere forskning innenfor dette området. Det vektlegges også at omsorgen er individuelt tilrettelagt, og at man tar utgangspunkt i preferansene til personen som har demens, for å gi den enkelte en meningsfull hverdag. Demensplanen 2015 har som mål at omsorgstjenesten skal ha et større faglig repertoar å spille på, med økt vekt på aktivisering, sosialpedagogikk, ergoterapi, fysioterapi og sosialt arbeid. ( ) kultur, trivselstiltak, måltider og hverdagslivets aktiviteter skal ha økt oppmerksomhet. (Demensplan 2015, boks 4.5, s. 20) Sosial- og helsedirektoratets rapport Glemsk, men ikke glemt (IS 1486), viser til at personalet må ha kunnskap om demenssykdommene og hvordan disse kan virke inn, både på kommunikasjonsevne, orienteringsevne og impulskontroll, og tillegg ha kunnskaper om hvordan de kan hjelpe personen med demens til å mestre dette. Veiledning og opplæring om atferdsendringer ved demens er nødvendig for personalet, og spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten bør med fordel samarbeide om dette. 1.1.3 Apati ved demens Den hyppigste atferdsendringen ved demens er apati og passivitet. Pasientene blir mer og mer stillesittende og følger ikke med. (Engedal og Haugen 2004, s. 47) 8
Passivitet kan føre til en generelt svekket funksjonsevne, redusert selvtillit og opplevelse av egen mestringsevne, svekket opprettholdelse av sosiale relasjoner og utnyttelse av mulighetene i miljøet (Solheim, 1996) Apati er utbredt, og blir mer vanlig ved progresjon av demens. Personer med apati får ofte lite oppmerksomhet siden symptomet ikke oppleves som en like stor belastning som agitasjon eller psykose. Likevel er det apati, ved siden av depresjon, som har sterkest sammenheng med livskvalitet eller psykologisk velvære hos personer med demens. (Selbæk, 2010 s. 8) Rapporten Glemsk, men ikke glemt viser også til atferdsendringer ved demens, og påpeker at blant helsepersonell har fysisk utagering, vrangforestillinger og motorisk og verbal uro blitt sett på som de største atferdsproblemene ved demens. Andre symptomer som apati, depresjon og mangel på motivasjon kan være like store problemer for den som har sykdommen og for deres pårørende. (Glemsk, men ikke glemt s. 26) Rapporten viser videre til at når personer med demens ikke lengre mestrer tidligere oppgaver, kan dette resultere i initiativløshet og passivitet. 1.1.4 Miljøbehandling Med miljøbehandling forstår vi hvordan de fysiske, psykiske og sosiale forholdene kan legge til rette for at beboerne oppnår trivsel. (Wogn Henriksen, 2007) Rapporten Glemsk, men ikke glemt viser til miljøbehandling både når det gjelder individuelle tiltak for den enkelte hvor det blir systematisk gjennomført og fulgt opp, samt også spesielle arbeidsmetoder både mot enkeltindivider og grupper. Rapporten hevder at de faglige utfordringene er å observere samhandling og den enkeltes muligheter for mestring( ) Det er hensiktsmessig å kartlegge et miljø før det igangsettes miljøtiltak, ikke minst for å kunne evaluere forandringer underveis. (Glemsk, men ikke glemt. S. 57) Det er nylig publisert et utprøvd utredningsverktøy for helsepersonell og sykehjemsleger; Utredning og oppfølging av pasienter i sykehjem med fokus på demens: http://www.aldringoghelse.no/viewfile.aspx?itemid=2806 9
Dette kartleggingsverktøyet er en samling av ulike skjema, både i fht kognisjon, ADL, atferd og livskvalitet. Det er spørsmål både til pasient, og pårørende/helsepersonell. I tillegg er det vurdering av somatisk status. Selv om beboerne på avdelingen allerede har en diagnostisert demens, vil det være aktuelt å se på grad av funksjoner, samt kunne sammenlikne etter tiltak. Dette gjelder særlig i fht atferd og livskvalitet, men også om individuelle miljøtiltak vil kunne øke kognitiv funksjon og noe økt ADL- funksjon. En grundig kartlegging vil gi en god oversikt over den enkelte beboers svikt og endring, og vil derfor kunne synliggjøre konkrete mål og tiltak for beboeren. Miljøbehandling med fokus på den enkelte beboeres interesser og ønsker, krever at personalet har kjennskap til hva vedkommende liker. Hvis beboer ikke selv klarer å uttrykke dette, kan han sammen med pårørende får hjelp til å beskrive dette i pasientopplysningsskjema, hvor familieliv og interesser noteres. Gjøvik kommune har utarbeidet en intern prosedyre for hvordan dette innhentes og oppbevares. 1.1.5 Dementia Care Mapping Rapporten Glemsk, men ikke glemt, viser videre til metoden Dementia Care Mapping (DCM). Denne metoden kan brukes for å systematisk kartlegge miljøet og samhandling på individ og/eller gruppenivå hos f. eks sykehjemsbeboere. Metoden synliggjør forbedringspotensial, og kan gi utgangspunkt for konkretisering av miljøbehandlingstiltak. DCM har blitt brukt i sykehjem for å observere beboernes atferd og aktiviteter. I tillegg graderes deres objektive opplevelse av velvære og trivsel under disse aktivitetene. Observatøren gir tilbakemelding til personalgruppa både på den enkelte beboer, og grupperelasjoner. DCM er et kvalitativt måleinstrument, og flere studier har vist at bruk av denne metoden gir høyere grad av trivsel hos beboere, mindre negativ omsorgspraksis og mindre agitasjon hos beboere. DCM gir gode muligheter for refleksjon i personalgruppa og en nylig publisert studie viser at personalet opplever at bruk av DCM fikk personalet til å se behovet for refleksjon, de fikk direkte tilbakemeldinger på relasjoner mellom beboer og personalet, både på de situasjonene 10
som opplevdes gode og de som kunne forbedres. Slike tilbakemeldinger følte flere var gode for å kjenne at man blir verdsatt i det man gjør. Positive tilbakemeldinger ga trygghet og støtte for personalet. (Rokstad og Vatne, 2011) DCM metoden har et uttalt verdiforankring hvor man vektlegger individets sosiale liv og hvor demens sees som en kompleks interaksjon mellom nevrologisk svekkelse, personlighet, livshistorie, fysisk helse og sosialpsykologiske betingelser (Øvereng, 2007 s. 280). Tom Kitwood fremhever personsentrert omsorg som sentral i demensomsorgen. Selv om demenssykdommene har noen fellestrekk vi kan gjenkjenne hos de som er rammet av sykdommen, er det den enkelte personen som har fått sykdommen vi må ha i fokus. Tom Kitwood anser den ondartede sosialpsykologien som det verste en person med demens kan bli utsatt for. Med dette mener han hvis omsorgspersonen har holdninger og handlinger som kan føre til at beboeren får et dårligere selvbilde. Tvang, umyndiggjøring, objektivisering og underkjenning kan være eksempler på dette. (Rokstad og Smedbye, 2008) 1.1.6 Sosiale og fysiske aktivitetstiltak I st.mld 25 Mestring, muligheter og mening, viser denne til begrepet aktiv omsorg. Helse og funksjonsdyktighet er avgjørende for livskvalitet i eldre år. Det er klare sammenhenger mellom fysisk aktivitet, god helse og funksjonsevne. Regelmessig fysisk aktivitet er viktig uansett alder og funksjonsnivå. Fysisk aktivitet gir dokumenterte helsefordeler, fysisk, psykisk og sosialt, beskytter mot en rekke helseplager og reduserer dødelighet. ( )I tillegg til at fysisk aktivitet forebygger en rekke sykdommer er aktivitet en kilde til glede, livsutfoldelse og positive mestringsopplevelser. Fysisk aktivitet påvirker humøret, gir energi, reduserer stress og fremmer sosialt samvær. Fysisk aktivitet er et sentralt virkemiddel i behandling og habilitering/rehabilitering som gir dokumentert bedring av kognitive funksjoner, reduksjon av en rekke depressive symptomer, samt bedring av generell velvære. Undersøkelser viser at fysisk aktivitet er viktigere jo eldre man blir. Meldingen viser også til viktigheten av den sosiale og kulturelle aktiviteten. 11
Kunst og kultur er viktige kilder til opplevelser og gir oss språk og uttrykksformer til å formidle inntrykk, tanker og opplevelser vi ellers vanskelig finner ord for. Kulturelle uttrykk har derfor sin egen verdi knyttet til selve livet. Men kultur kan også gi god helse, og ha både forebyggende og behandlende effekt. Musikk, dans og drama brukt i terapeutisk sammenheng har vist svært god og dokumenterbar effekt. Musikk er uskadelig og bivirkningsfritt og medfører høy pasienttilfredshet. Også av den grunn bør kulturtiltak ha sin naturlige plass i omsorgstjenesten, og kultur og helse kunne spille sammen i et tett tverrfaglig samarbeid, som stimulerer både kropp og sjel, og aktiviserer både følelsesliv og intellektuelle ferdigheter. (St.mld 25, s. 102 og 103 ). Med fokus på sosiale og fysiske aktiviteter, vil dette bli tilrettelagt etter den enkeltes ønsker. Fysisk aktivitet som sittedans, turer ut og treningsprogram, og sosiale tiltak som erindringssamtaler, bruk av musikk og berøring vil være noe av tiltakene det er behov for opplæring i og individuelt utprøve for beboerne. Hvis beboerne ikke finner aktivitetene interessante, forsvinner motivasjonen. Det er derfor viktig å undersøke hva slags preferanser den enkelte beboer har når det gjelder fysiske og sosiale aktivitetstiltak. Hvis deltakerne derimot er med i å finne fram til det de liker, styrker dette selvfølelsen og lysten på å delta i aktiviteter. En dansk undersøkelse viste at nesten 65 % av beboere på sykehjem opplevde at de ikke hadde et aktivt liv. Muligens vil de individuelle og sosiale aspektene bidra til at sykehjemsbeboere opplever en mer aktiv hverdag. (ÆldreForum, 2009) 1.1.7 Velferdsteknologi Overordnet sett kan man sige at, velferdsteknologi er den teknologi vi anvender for at forbedre og effektivisere velfærdsamfundets ydelser til borgerne (Nordens Välfärdssenter, 2010) Vi opplever at bruk av omsorgsteknologi så langt har hatt fokus på å være et hjelpemiddel i forhold til kognitive svikt med hovedvekt på sikkerhets- og varslingssystemer, samt hukommelse og orienteringsevne. Vi opplever derimot at omsorgsteknologi er lite benyttet som sosiale støttefunksjoner. Flere institusjoner har 12
forsøkt bruk av Nintendo Wii o. l, og dette har vist positive resultater. Det er imidlertid behov for videreutvikling og dokumentasjon i forhold til resultater og erfaringer både i forhold til bruker, pårørende og personale. Som vi ser det kan nettbrett være et hjelpemiddel for de ansatte til å individualisere aktivitetstiltak for den enkelte beboer. 1.1.8 Samarbeidspartnere og arenaer Samhandlingsreformen påpeker at en av de viktigste forventningene til spesialisthelsetjenesten er å bidra til kompetanseutveksling og kompetanseoppbygging i en forsterket kommunehelsetjeneste. (St.meld. 47 s 112) Utviklingssenter for sykehjem har som hovedmål å være en pådriver for kunnskap og kvalitet i sykehjem. Det er også et mål at kunnskapen skal spres til de øvrige kommunene i fylket, samt på landsbasis. Gjøvik kommune har parallelt et pågående prosjekt med Høgskolen i Gjøvik, avd for helse, omsorg og sykepleie og avd for informatikk og medieteknikk i fht omsorgsteknologi. (omtale i NRK) : http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.7517389) Et av tiltakene der har vært å lage et digitalt erindringsspill og bingo tilpasset personer med demens. Disse spillene er utarbeidet for bruk på nettbrett, og har blitt utprøvd på et dagsenter på Gjøvik og et sykehjem i Oslo. I tillegg har de blitt presentert med gode tilbakemeldinger i ulike fora. I denne sammenheng jobber man med en videreutvikling av dette med bistand fra studenter og ansatte ved Høgskolen i Gjøvik i prosjektet Opp av stolen!. Samarbeid med spesialisthelsetjenesten og fag/forskningsmiljø vil være fruktbart, både i forhold til kompetanseheving og kompetanseutveksling, samt at det med stor sannsynlighet vil styrke statusen blant personalet som jobber innenfor demensomsorgen. 13
Alderspsykiatrisk forskningssenter SI vil bidra inn i prosjektet med gjennomføring av DCM, veiledning og undervisning av personalet og fokusgruppeintervju av personalet og pårørende før og etter prosjektperioden. 1.2 Prosjektorganisering Samarbeidsparter i prosjektet er: Gjøvik kommune - HO Sykehuset Innlandet Reinsvoll - alderspsykiatrisk team Alderspsykiatrisk forskningssenter - Sanderud Høgskolen i Gjøvik Nasjonalforeningen for folkehelse Gjøvik demensforening Prosjekteier: Heidi K. Hagebakken, seksjonsleder sykehjem, Gjøvik kommune Prosjektansvarlig: Målfrid Schiager, leder i fagenheten, Haugtun - Utviklingssenter for sykehjem Oppland Prosjektleder: Elisabeth Rosenvinge, Haugtun Faglig veiledere: Oskar H Sommer, spesialist i psykiatri, PhD, avdeling for alderspsykiatri, Sykehuset Innlandet, Reinsvoll Kari-Merete Aamo, spesialsykepleier, demenskoordinator i Gjøvik kommune Prosjektgruppe: Prosjektleder: Elisabeth Rosenvinge, sykepleier 1 (Demensavdelingen Haugtun) Hjelpepleier (Demensavdelingen Haugtun): Anne-Britt Dybdal, Sykepleier (Demensavdelingen Haugtun): Solfrid Drogseth Høie, 14
Fagkonsulent, fagenheten Haugtun - Utviklingssenter for sykehjem i Oppland: Anne Marit Åslund/ Elin Angen Michaelsen (begge ble involvert i prosjektet grunnet endret arbeidsforhold), Ergoterapeut, Gjøvik kommune: Agnethe Fløtlien/ Anne Myhre (begge ble involvert i prosjektet grunnet endret arbeidsforhold), Klinisk vernepleier, avd for alderspsykiatri, Sykehuset Innlandet, Reinsvoll: Ingeborg Granlund Geriater, sykehjemsoverlege, Gjøvik kommune: Dag Rasmussen, Spesialsykepleier, demenskoordinator i Gjøvik kommune: Kari-Merete Aamo, Representant fra Høgskolen i Gjøvik, avd Teknologi: Tom Røise, Pårørenderepresentant (ble ikke rekruttert i prosjektet). Styringsgruppe: Seksjonsleder sykehjem, Gjøvik kommune: Heidi K. Hagebakken, Leder i fagenheten, Haugtun - Utviklingssenter for sykehjem i Oppland: Målfrid Schiager, Avdelingssykepleier Demensavdelingen Haugtun: Camilla Holth, Avdelingsleder, helse, Gjøvik kommune: Lysbeth Leistra, Representant fra Høgskolen i Gjøvik, avd Teknologi: Heidi Vifladt, Representant fra Alderspsykiatrisk forskningssenter, Sykehuset Innlandet, Sanderud: Lisbeth Dyrendal Høgseth. Referansegruppe: Nasjonalforeningen for folkehelse, Demensforeningen, Gjøvik v/ Viviane Melbye. 15
Arbeidsgruppe: Formelt godkjente mappere innen Dementia Care Mapping har i prosjektperioden fungert som en egen arbeidsgruppe. 1.3 Tidsperiode Tidsperiode for gjennomføring av prosjektet var 01.11. 2011-30.06. 2013 Rapport skrives i etterkant av prosjektet og sluttføres våren 2014. 1.4 Hensikt og mål Hovedmål: Å styrke kvaliteten i tjenesten ved at: Den enkelte beboer har et bedre innhold i hverdagen, med sosiale og fysiske aktivitetstiltak. De ansatte har økt kompetanse (holdninger, kunnskap og ferdigheter) om sosiale og fysiske aktivitetstiltak og apati som symptom hos personer med demens Delmål: Forekomst av apati hos sykehjemsbeboere er kartlagt ved hjelp av utredningsverktøy og Dementia Care Mapping (DCM) Individuelle sosiale og fysiske aktivitetstiltak er iverksatt, basert på den enkelte beboers preferanser. Individuelle digitale løsninger er utviklet for den enkelte beboer. Personalet ser viktigheten av individuelle tiltak for beboeren, også når det gjelder det miljømessige. 16
Kompetanseheving for ansatte (pleiere og leger) i fht demens, DCM, atferdsendringer, ulike miljøbehandlingstiltak(erindring, musikk, fysisk aktivitet, bevegelsesveiledning, sansestimulering med mer) er gjennomført Samarbeid med pårørende når det gjelder kartlegging av preferanser og de miljømessige tiltakene er styrket. Individuelle tiltaksplaner og tiltak med fokus på de miljømessige aktiviteter er iverksatt. Nettbrettsprogramvare, hvor den enkelte beboers preferanser og tiltak er samlet, er utviklet. Aktivitetspostløype er etablert på enheten med stasjoner for ulike aktiviteter. (erindring, trim, med mer) Miljøbehandling er implementert som del av de daglige rutinene, og skal ligge i ryggmargen i all samhandling med beboer og tiltakene er videreført i ordinær drift. 17
2.0 Metode Prosjektet vil være en kvalitativ studie og et utviklingsprosjekt. Prosjektet er i all hovedsak et fagutviklingsprosjekt men med en forskningsmessig evalueringsdel i seg. Ulike metoder er benyttet for gjennomføringen av prosjektet og disse beskrives fortløpende. Vi har valgt å beskrive dette grundig. De ulike metodene vi har valgt å benytte er et resultat av planleggingsarbeidet i forkant av gjennomføringsfasen. I rapporten har vi drøftet funnene underveis i kapitlet resultater, funn og drøfting for å få en bedre flyt i rapporten. 2.1 Personsentrert omsorg Gjennom prosjektet ønsker vi å ha et fokus på personsentrert omsorg som grunnleggende forståelse i samværet med personer som har en demenssykdom. Kunnskap om hva personsentret omsorg innebærer og hvordan det kan utføres både i holdningsarbeid og metoder for å måle kvaliteten på tjenesten er derfor avgjørende som en plattform for prosjektgruppa. I praksis vil det si at ressurspersoner i prosjektgruppa får opplæring i metoden Dementia Care Mapping (DCM) via Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse. Personsentrert omsorg som er innført av Tom Kitwood (1937-1998). Han var grunnlegger av Bradford Dementia Group ved Universitetet i Bradford (England) og utga boken «En revurdering av demens personen i første rekke i 1997». Han jobbet for å anerkjenne og validere human omsorgspraksis for mennesker med demens. Hans forskningsprogram og utvikling av utdannelsesprogrammer for å høyne standarden på omsorgspraksis har spilt en stor rolle i forbedringen av omsorgskvaliteten for personer med demens. Kitwoods spesifikke interesse for demensområdet var alltid å fremme personsentrert omsorg. Han leverte en modell som han kalte den «utvidede demensmodell». Med det mente han at den nevrologiske svekkelsen, forårsaket direkte av hjerneskaden ved demens, kan være primær årsak til problemer på et individuelt nivå. Det vil derimot også være 18
andre faktorer som har en dyptgående effekt på hvordan en person lever med sin demens. Den utvidede demensmodell består av NI = Nevrologisk svekkelse H = Helse og fysisk tilstand B = Biografi og livshistorie P = Personlighet SP = Sosialpsykologi Den nevrologiske svekkelsen som gjenspeiles i den kognitive svikten som er forbundet med demens innebærer blant annet redusert hukommelse, endret språk (både tale/skrift og oppfattelse), nedsatt utførelse og forståelse av praktiske hverdagsoppgaver (ADL), dårligere planleggingsevne og evnen til å se ting fra andres synspunkt. Punktet helse og fysisk tilstand innebærer at når man er eldre og spesielt ved en demenstilstand, er det lett å tenke at en forverring i konfus atferd, er et resultat av en kronisk hjerneskade en forverring av demenssykdommen. Imidlertid er mennesker med demens lett mottakelig for akutte forvirringstilstander (delirium) som oppstår pga av fysiske helseproblemer som f eks infeksjoner, medikamenter, forstoppelse eller smerter. Enhver forverring i demenstilstanden må behandles med mistanke om at det skyldes et fysisk/somatisk problem som kan behandles (delirium). Når det gjelder biografi og livshistorie hevder Kitwood at alle forsøker å finne mening i det som skjer her og nå, med å referere til tidligere erfaringer. For personer med en 19
demens, så er det som har skjedd nylig ofte ikke lagret så godt i hukommelsen. Personer med demens vil også forsøke å finne en mening med situasjonen. Som et eksempel kan en person som tidligere har hatt en ledende posisjon i sitt arbeidsliv oppleve det forvirrende å bli fortalt hva de skal gjøre av en ung pleiemedhjelper. Et annet eksempel er at det kan oppstå forvirring dersom en mann i hele sitt liv har melket kyr kl fire på morgenen og han nå blir fortalt at han ikke kan gjøre dette lengre. Tidligere erfaringer med sårbarhet og traumer særlig de som har skjedd i barndom/ungdom kan også ofte gjenoppleves når demenssykdommen utvikler seg. Mennesker med demens er veldig sårbare i fht å føle seg sosialt isolert. Hvis man føler seg sårbar er det sannsynlig at kjente elementer fra ens sosiale, kulturelle og religiøse bakgrunn, samt vaner i fht f. eks mat, drikke og musikk som man føler seg kjent med, vil virke beroligende. Det er avgjørende å kjenne en persons forhistorie når vi skal yte personsentrert omsorgs for mennesker med demens. Personligheten vår er en helhet av styrker og sårbarheter som vi alle har som mennesker. Denne helheten vil ha en direkte innvirkning på hvordan en person individuelt tilpasser seg virkningene av den nevrologiske svekkelsen. En person som alltid har lagt stor vekt på å ha kontroll over livet sitt og det som skjer rundt han, kan for eksempel streve mer med følgene av demens enn en som alltid har vært tilfreds med å overlate beslutninger til andre. Den sosialpsykologiske forståelsen danner et miljø som mennesker med demens befinner seg i. Det handler om relasjoner mellom mennesker. Når det verbale språket er borte, blir varm og aksepterende menneskelig kontakt gjennom non-verbale kanaler enda viktigere enn tidligere. 20
Kitwood har et begrep som han kaller personhood. Dette defineres som en rang eller status som tildeles et menneske av andre, i en kontekst av innbyrdes forhold og sosial væremåte. Det innebærer gjenkjennelse, respekt og tillit. For mennesker med demens er konsekvensen av personsentrert omsorg å opprettholde personhood tiltross for nedgangen i mental kraft. I personsentrert omsorg tolker man atferd som meningsbærende. I følge Kitwood forekommer en høy grad av utfordrende atferd, nedtrykthet eller apati oftere i omsorgsmiljøer som ikke støtter personhood. Personhood nedbrytes når det ikke blir tatt hensyn til individuelle behov og rettigheter, når kraftige negative følelser blir ignorert eller gjort ugyldige og når stigende isolasjon forekommer. Kitwood beskriver denne nedbrytingen som ondartet sosialpsykologi. Kitwood presiserer at dette som oftest ikke er gjort med ond hensikt, men heller fordi opplevelser/episoder av ondartet sosialpsykologi ikke har blitt reflektert over og dermed blitt en del av den integrerte omsorgskulturen. Positivt personarbeid som de ansatte utfører fremmer opprettholdelsen av personhood. Kitwood hevder at å være fullt ut tilstede og psykologisk tilgjengelig for mennesker med demens er et prinsipielt krav til omsorgsgivere. Nøkkelpunkter i personsentrert omsorg: Verdsette alle mennesker uavhengig av alder og helsetilstand. Omsorg skal være personsentrert ikke oppgavesentrert! VIPS (very important persons) V= Verdsette mennesker med demens I= Behandle mennesker som Individer P= Tar utgangspunkt i personens Perspektiv S= Støttende Sosialpsykologi 21
Kitwood mener vi har fem grunnleggende psykologiske behov: trøst, identitet, tilknytning, beskjeftigelse og inkludering. Han illustrerer de psykososiale behovene som en blomst. Trøst Identitet Personsentrert omsorg Inkludering Kjærlighet Beskjeftigelse Tilknytning Bygd på de viktigste mellommenneskelige behov Hva innebærer det å møte de fem grunnleggende psykologiske behovene? Under har vi gitt stikkord, samt eksempler på positivt personarbeid (i rødt) og ondartet sosialpsykologi (i blått). Trøst Handler om at gi ømhet, nærhet og lindring Fremmer trygghet og minsker angst Hjelper mennesker til å slappe av Kan gis gjennom fysisk berøring eller gjennom trøstende ord eller gester Inkluderer også fysisk kroppslig trøst som smertelindring Varme: gi varme og støtte til en person som er redd, ensom eller usikker. Trusler: verbale trusler eller fysisk makt for å få personen til å lystre. 22
Omfavnelse: gi sikkerhet og trygghet når en person ber om oppmerksomhet, trøst eller å få oppfylt et behov Neglisjering: ignorere eller gi manglende oppmerksomhet på en persons behov Avslappet tempo: å jobbe i samme tempo som personen under aktiviteten. Forsering av tempo: ignorere personens ferdigheter, og gjøre unna handlingen så raskt som mulig. Identitet Er å vite, hvem man er og å ha en følelse av kontinuitet med fortiden Dreier seg om å ha en livshistorie som bevares og oppretholdes enten av personen med demens eller av andre Andre kjenner en, de vet hvem man er, og man blir verdsatt Respekt: å bli behandlet respektfullt som et voksent menneske og anerkjenne personens livserfaringer Barnliggjøring: å bli behandlet på en nedlatende måte, og bli tiltalt som om vedkommende er et lite barn. Aksept: å akseptere og verdsette personen som et unikt menneske, uavhengig av adferd, handlinger eller manglende ferdigheter Stempling: å bruke en benevning for å beskrive eller forholde seg til en person Fest: å anerkjenne, støtte og glede seg over en persons ferdigheter og resultater. Nedvurdering: å gi uttrykk for at personen ikke klarer å utføre en handling eller ikke lengre har de samme ferdigheter som tidligere. 23
Tilknytning Handler om opplevelse av fellesskap - samhørighet, omsorg, tillit og relasjoner Innebærer å føle seg trygg i relasjoner; å føle at man har tillit til andre som man kan komme til når man har bruk for det Når mennesker er engstelige, stiger behovet for å føle seg knyttet til noen eller til noe velkjent Anerkjennelse: å anerkjenne, akseptere og støtte personen. Vise forståelse for ferdigheter som personen mestrer eller ikke Anklage: å bli beskyldt eller bebreidet for handlinger eller mangel på handlinger Ektehet: å være åpen og ærlig overfor personen på en måte som er sensitiv for personens behov og følelser Forræderi: lure personen ved å distrahere eller manipulere vedkommende til å gjøre eller unngå handlinger. Validering: å forstå, anerkjenne og støtte virkeligheten som personen befinner seg i. Underkjennelse: å overse eller nekte å anerkjenne personens oppfattelse av virkeligheten Beskjeftigelse Er å delta i aktivitet på en måte som er personlig meningsfull Innebærer også til å ha en følelse av medvirkning og innflytelse, som handler om å ha kontroll over verden, få ting til å skje, hva som gjøres og hvordan Myndiggjøring: å finne de ferdigheter som personen har, og la vedkommende få ha kontroll på egenomsorg og eget liv Umyndiggjøring: å ikke tillate personen å bruke de evnene vedkommende har Fasilitering: å vurdere graden av støtte som er nødvendig for personen, og å yte denne 24
Tvang: å tvinge en person til å gjøre noe, eller sette tilside personens egne lyster og ønsker eller nekte en person valgmuligheter Engasjement: å anerkjenne og oppmuntre personens engasjement i en aktivitet Avbrytelse: å bryte inn eller blande seg inn i hva en person gjør, eller er opptatt med. Samarbeid: å behandle personen som en fullverdig og likeverdig partner i det som skal skje, og å rådføre seg og arbeide sammen Objektivisering. Å behandle en person som om vedkommende var en ting eller objekt. Inklusjon Handler om å være en del av eller å bli brakt inn i et sosialt fellesskap, enten fysisk eller verbalt Innebærer å få personen til å føle seg som en del av gruppen, å føle seg velkommen og akseptert Verdsettelse: å møte en person som unik gjennom å ha en åpen og fordomsfri holdning Stigmatisering: å behandle en person som om vedkommende ikke er akseptert eller verdifull Inklusjon: å åpne muligheter for inkludering og oppmuntre personen til å føle seg inkludert fysisk eller psykisk. Ignorering: å føre en samtale eller utføre en handling som om vedkommende ikke var tilstede Tilhørighet: å sørge for en følelse av aksept, uavhengig av evner eller handicap. Forvisning: å utelukke eller avvise en person fysisk eller psykisk Humor: å benytte humor og glede på en åpen og kreativ måte 25
Latterliggjøring: å gjøre narr, erte eller ydmyke en person på vedkommendes bekostning 2.2 DCM Fem av prosjektmedarbeiderne ble opplært, via Nasjonalt kompetansesenter for Aldring og helse, i kartleggingsverktøyet Dementia Care Mapping(DCM). Opplæringen ble gjennomført over tre dager i november 2011 og i tillegg til opplæring i selve metoden fikk vi en grundig innføring i personsentrert omsorg som omsorgsfilosofi. Opplæringen ble avsluttet med en eksamen. DCM er en systematisk metode for å utvikle personsentrert demensomsorg. DCM bygger på kartlegging av velvære og trivsel hos personer med demens i institusjon. Med utgangspunkt i denne kartleggingen planlegges individuelt tilpassede tiltak for behandling og pleie til den enkelte. Hver enkelt beboer i en enhet kartlegges hvert 5. minutt, i fellesareal. Det registreres på et rådataark med en adferdskategorikode (BCC) (hva beboeren gjør) og hvordan dette påvirker beboerens humør og engasjement (ME) positivt eller negativt. I tillegg noteres det på et eget skjema samhandlingen med personalet. Det registreres både underkjennende og støttende samhandling, med såkalt person-degradering (PD) og person-elevering (PE). BCC registreres med bruk av bokstaver fra alfabetet og er koder for ulike aktiviteter (dansk oversettelse, derfor kan noen av kodene virke underlig): A= InterAksjon (interaksjon med andre verbalt eller på annen måte uten annen synlig aktivitet) B= Betrakter C= Cool (er uengasjert, isolert) D= Drager egenomsorg E= Ekspresjon (ekspressiv eller kreativ aktivitet) F= Føde (spiser eller drikker) 26
G= Går tilbake (reminisens og livshistorie) I= Intellektuell aktivitet J= Jogging (trening eller fysisk sport) K= Kommer og går L= Leker (aktivitet for egen fornøyelse) N= Nikker (sover eller blunder) O= Objekt (viser interesse for gjenstand) P= Pleie (mottar praktisk, fysisk eller personlig pleie) R= Religiøs aktivitet S= Seksuell atferd T= Timalering (sansene er direkte involvert, sanseopplevelse) U= Upåaktet (søker å kommunisere, men får ingen respons) V= Virker (arbeider/arbeidslignende aktivitet) W= Gjentagende selvstimulering X= Toalettbesøk Y= Ytrer(snakker med seg selv eller en innbilt person) Z = (Atferd som ikke passer inn i annen aktivitet i prosjektet er denne brukt ifht nettbrett) Verdier for humør og engasjement under den aktuelle aktiviteten benyttes også i skjema i kodeform, og kategoriseres som følger: +5 = Meget glad og fornøyd, meget godt humør. Meget oppslukt, dypt engasjert +3 = Tilfreds, glad og avslappet. Tydelig tegn på godt humør. Konsentrert, men kan distraheres. Betydelig engasjement +1 = Nøytral. Fravær av synlige tegn på godt eller dårlig humør. Oppmerksom og fokusert på omgivelsene. Kortvarig eller vekslende engasjement. -1 = Små tegn på dårlig humør. Innadvendt og uten kontakt. -3 = Betydelig tegn på dårlig humør. -5 = Meget nedtrykt. Meget tydelig tegn på dårlig humør. 27
Alle data legges inn i et såkalt rådataark i et Excel-dokument, og vi kan deretter få ut lesbare diagrammer som viser hvordan pasientene i gjennomsnitt har hatt det, såkalte WIB score, både på individnivå og som en gruppe. Eksempel på utfylt rådataark: Participant Name Time 8:05 8:10 8:15 8:20 8:25 8:30 8:35 8:40 8:45 8:50 8:55 9:00 127 BCC K V A E V E E E E P1 ME +3 +3 +3 +3 +3 +1 +1 +1 BCC P2 ME 139 BCC P3 ME 138 BCC K B B C C P4 ME +1 +1-1 -1 118 BCC P5 ME 119 BCC K A P6 ME +1 132 BCC P B E E D B B A P7 ME +3 +3 +3 +3 +1 +1 +1 BCC P8 ME Under er eksempel på en beboers ME verdier, og atferdskategorier (BCC) i løpet av en kartlegging. 28
Denne figuren viser en grafisk fremstilling av registreringen med BCC og ME hvert 5. minutt, og vi kan se sammenhengen mellom atferd og trivsel. 29
Eksempel på individuell WIB score på alle beboerne på en enhet. Individual WIB Scores WIB Scores +5,0 +4,0 +3,0 +2,0 +1,0 +0,0-1,0-2,0-3,0-4,0-5,0 +2,8 +2,2 +2,1 +1,9 +1,4 +1,0 101 137 103 108 105 106 Participant Names +0,0 +0,0 Vi så på resultatene fra mappingen (DCM) i tillegg til øvrig kartlegging, og det ble utarbeidet forslag på tiltak på bakgrunn av dette, samt pasientopplysningsskjema. I forbindelse med DCM hadde vi størst fokus på positive tilbakemeldinger til personalet, slik metoden tilsier vi ønsket mer av det som er bra! 2.3 Øvrige kartleggingsskjema I Plandokument for norsk alderspsykiatri 2011-2020 (Utvalg for alderspsykiatri, 2010) fremheves følgende ved utredning: I utredning og behandling kreves i tillegg til generell psykiatrisk kompetanse også kunnskap om samspillet mellom somatisk sykdom og psykiske lidelser, samt farmakologiske forhold hos eldre. Som beskrevet i innledningen så ønsket vi å bruke utredningsverktøyet som er utarbeidet fra Alderspsykiatrisk forskningssenter SI og Nasjonalt kompetansetjeneste for Aldring og helse. Dette er et utrednings- og kartleggingsverktøy som er anbefalt fra Helsedirektoratet. http://www.aldringoghelse.no/viewfile.aspx?itemid=2806. 30
Prosjektgruppa i samråd med faglig veileder valgte ut følgende skjema i kartleggingen fra dette verktøyet: Klinisk demensvurdering (KDV) (Hughes, Berg, Danziger, Coben, & Martin, 1982), for å måle status i grad av demens ADL vurdering i fht personnære aktiviteter i dagliglivet. (P-ADL) (Lawton & Brody, 1969) Cornell depresjonsskala for personer med demens (Alexopoulos, Abrams et al. 1988) Livskvalitet ved langtkommen demens (Qualid) (Weiner et al., 2000) Nevropsykiatrisk intervjuguide (NPI) (Cummings & Hegarty, 1994) (Cummings, 1997). I verktøyet er det valgt en kortversjon av denne, NPI-Q, men vi valgte i prosjektet å bruke NPI-NH (sykehjemsversjonen) i stedet for å kartlegge også belastningsfaktor hos personalet. Disse skjemaene er valgt for å vise hvilke symptomer pasientene i avdelingen i prosjektperioden har. De samme skjemaene er i bruk i andre prosjekter i sykehjemmet, bl a prosjektet i regi av Alderspsykiatrisk avdeling ved Sykehuset Innlandet; Samhandling mellom alderspsykiatri og kommunale sykehjem (SamAks). De fleste ble også brukt i Geir Selbæks sykehjemsstudie (Selbaek, Engedal, Benth, & Bergh, 2014), og i Oskar Sommer studie i fht medikasjon for agitasjon/aggresjon ved demens (OBAD-studien 2005-2007). I tillegg ble det tatt med Apathy Evaluation Scale (AES), observasjonsskala oversatt og tilpasset for bruk i sykehjem (Marin, Biedrzycki, & Firinciogullari, 1991). Skalaen ble fylt ut av personalet, basert på observasjoner av beboerne. Denne gir et mer detaljert bilde av apati. Marin har en grense for når man kan si det er apati på AES 37,5. Prosjektet ønsket også å finne individuelle tiltak for beboerne. Tidligere interesser og livshistorie skulle kartlegges ved hjelp av pasientopplysningsskjema/ min livshistorie. 31
Dette skulle fylles ut ved hjelp av pårørende og indirekte styrke samarbeidet mellom avdelingen og pårørende. Kartlegging av beboernes bruk av medikamenter, med spesielt vekt på psykofarmaka ble gjennomført 2 ganger under prosjektet. 2.4 Sund og P-CAT Vi valgte å bruke de samme skjemaene som Rokstad har brukt i sitt studie (Rokstad et al., 2013): Anonymisert kartlegging av personalet ved bruk av Sunds kartleggingsskjema, Psykososiale faktorer i arbeidslivet (Sund, 1992) og Personcentered Care Assessment Tool (P-CAT). Sistnevnte skjema kartlegger hvordan omsorgen til pasientene oppleves og måler graden av personsentrert omsorg i avdelingen (Edvardsson, Fetherstonhaugh, Nay, & Gibson, 2009). Disse skalaene ble brukt både før og etter prosjektperioden for å se om det var målbare endringer i personalgruppen på disse punktene. Se vedlegg 1 og vedlegg 2. 2.5 Fokusgruppeintervju Det ble besluttet å gjennomføre fokusgruppeintervju, i utgangspunktet eventuelt av både pårørende og personalet. Det ble senere besluttet at vi kun skulle gjennomføre intervju av ansatte og bare i etterkant av prosjektperioden. Dette for å se mulige resultater av prosjektet gjenspeilet i ansattegruppen. Fokusgruppeintervju ble gjennomført i regi av Alderspsykiatrisk forskningssenter, Sanderud v/ Lisbeth Dyrendal Høgseth og Høgskolen i Gjøvik v/ Marit Helene Sund Storlien. Hele delrapporten som fornevnte har skrevet er tatt med i denne rapporten, men er oppdelt slik at metoden som ble brukt er gjengitt under, og funnene fra intervjuet er gjengitt i kap 3.3.4, under kapitlet om gjennomføring, resultater/funn og drøfting. Strukturert gruppeintervju som evalueringsmetode Fokusgruppeintervju ble brukt for å innhente data om ansattes erfaringer med individuelle miljøbehandlingstiltak, oppmerksomhet på apati som symptom på demens og om miljøbehandling var implementert i daglige rutiner. Hovedtema for fokusgruppeintervjuet var hvordan personalet opplevde at apati preget hverdagen til 32
pasientene, hvordan det hadde vært å gjennomføre miljøbehandlingstiltak og hva dette arbeidet hadde betydd for dem. Metode Kvalitativt forskningsdesign gir mulighet for å studere fenomener i naturlige omgivelser og å søke forståelse ut fra det innholdet som informantene gir dem (Malterud 2011). Ved å forstå erfaringene ansatte har fra prosjektet, kan en få et innblikk i hvordan prosessene i prosjektet har påvirket praksisen ved omsorgssenteret. Dette er unike erfaringer som kan ha betydning for andre som ønsker å innføre miljøbehandling som grunnlag i sitt arbeid med personer med demens (Morse 1999). Fokusgruppeintervju gir gode muligheter til å få deltakernes opplevelse av å være med i prosjektet og beskrive hvilke faktorer eller fenomen de mener har betydning for temaene vi er ute etter å evaluere. Intervjuformen bør være preget av en uformell tone med mulighet for deltakerne til å komme med egne innspill og momenter som de vurderer som viktige for temaene som tas opp. Samtidig må intervjuet holde oppmerksomheten på de tema som søkes belyst. Dette sikres best gjennom å ha en på forhånd utarbeidet tematisk guide for hva samtalen bør komme innom, men kan også avvike fra denne om deltakerne trekker inn nye eller andre momenter som er viktige. Utvalg Utvalget besto av sju ansatte som hadde vært ansatt ved sykehjemmet i minst seks måneder, i mer enn 50 % stilling og som var på jobb til avtalt intervjutidspunkt. Det var seks kvinner og en mann. Tre var utdannet hjelpepleiere og fire var sykepleiere. Ut fra yrkesbakgrunn, alder, arbeidsoppgaver og faglig interessefelt svarer utvalget til et homogent utvalg slik at makt knyttet til ulike roller i organisasjonen ikke påvirker tryggheten i gruppa. Alle har samtykket skriftlig til deltakelse og anerkjente retningslinjer for forskningsetikk er fulgt (Ruyter, Førde og Solbakk 2007). 33
Datainnsamling Fokusgruppeintervjuet ble gjennomført av to sykepleiere som ikke hadde vært involvert i utviklingsprosjektet (henholdsvis fra Alderspsykiatrisk forskningssenter, Sykehuset Innlandet og Høgskolen i Gjøvik). Fokusgruppeintervjuene var avtalt i samarbeid med leder slik at det ble frigitt arbeidstid eller kompensert for frammøte på fritid. Intervjuene skjedde i arbeidstida, noe som understreker at arbeidet de har vært med på har vært viktig. Møtested var lagt utenfor avdelingen for å sikre godt rom for refleksjon og for å unngå uforutsette henvendelser og avbrytelser fra arbeidsplassen. Intervjuet ble tatt opp på lydbånd og varte i 54 minutter. Det ble avklart på forhånd at lydopptaker ville bli benyttet og at intervjuene i analyseringsprosessen skulle anonymiseres. Fokusgruppeintervjuene var åpne intervju om hvordan det hadde vært å delta i prosjektet. Intervjuene ble innledet med en kort gjennomgang av hva prosjektet hadde gått ut på (for å forankre situasjonene), før informantene ble bedt om å fortelle hvordan de opplevde at apati preget hverdagen til pasientene, hvordan det hadde vært å gjennomføre miljøbehandlingstiltak og avslutningsvis hva arbeidet hadde betydd for dem personlig. Intervjuer sikret at samtlige informanter deltok i samtalen. Intervjuet ble transkribert som fulltekst og hele teksten ble lagt til grunn for analysen. Dataanalyse Data ble analysert etter hermeneutisk fenomenologisk metode inspirert av Ricoeur (Ricoeur 1976; Lindseth og Norberg 2004; Charalambous, Papadopoulos og Beadsmoore 2008). Fenomenologisk hermeneutisk metode er ifølge Lindseth og Norberg utviklet for å belyse det som er av essensiell betydning i den enkeltes erfaringer. Intervjueren stiller spørsmål til informantene om erfaringer med det som mål å få fram det erfaringen virkelig betyr, erfaringens vesen. På denne måten er det mulig å samle data som viser hvordan intervjuobjektene tenker i ulike situasjoner og hva som former erfaringene, altså hvordan personalet tenker i samhandling med 34
pasientene, og få en forståelse for i hvor stor grad miljøbehandling er implementert i deres daglige arbeid. Analysen har foregått i tre faser. I første fase ble teksten (etter transkribering) gjennomlest flere ganger for å få et helhetlig inntrykk av hva teksten handler om, kalt naiv lesing. I fase to er teksten delt inn i meningsbærende enheter. Det vil si at teksten er gjennomgått og organisert i tema som dannes av flere undertema med beslektet innhold. Ifølge Ricoeur betegnes dette strukturanalyse. Tema og undertema kommer fram etter gransking av teksten og er ikke forutbestemt. I tredje fase drøftes resultatene fra strukturanalysen opp mot helhetsforståelsen av teksten, og målene som var satt for utviklingsprosjektet. 2.6 Nettbrett Det er utarbeidet en delrapport fra Høgskolen i Gjøvik, forfattet av høgskolelektor og deltaker i prosjektgruppa Tom Røise. På lik linje med delrapporten fra fokusgruppeintervjuet, er også denne tatt med i denne rapporten, men oppdelt. Metode beskrives under, og beskrivelse av gjennomføringen og funn kommer i 3.3.5 under kapitlet om gjennomføring, resultater/funn og drøfting. I «Opp av stolen»-prosjektet var utprøving av nettbrettsteknologi for aktivisering av beboerne inkludert. Dette omfattet bruk av nettbrett på en demensavdeling der formålet var å spore til individuell aktivisering i form av kognitiv trening samt utprøving av denne teknologien i sosiale aktiviseringssammenhengen. Beboerne på avdelingen skulle under tilrettelegging og noe veiledning av ansatte oppfordres til ta i bruk nettbrettene. Positive erfaringer fra tidligere pilotprosjekter der erindrings- og aktivitetsspill ble utviklet av studenter ved Høgskolen i Gjøvik og utprøvd på dagsenter blant annet i Gjøvik kommune, gjorde det naturlig å prioritere spillapplikasjoner. En 35
kompetanseheving blant noen ansatte i forhold til å se mulighetene i disse teknologiene og bidra til at beboerne tok dem i bruk ute i avdelingene inngikk som et viktig element i delprosjektet. Prosjektet ble ikke tildelt midler for innkjøp av slike nettbrett, men Gjøvik kommune tok dette innkjøpet selv for å få gjennomført utprøvingen. Opprinnelig var det også planlagt at kommunikasjonsløsninger som Skype for å bidra til kontakt med pårørende skulle inngå, men problemer med nettverkstilgang i aktuelle avdelinger gjorde at dette ble utelatt. Tidlig i prosjektet ble fokus rettet mot utprøving av eksisterende spill som finnes tilgjengelig. Det ble her lagt vekt på å få prøvd et spekter av ulike spill. I de forannevnte pilotprosjektene var fokus på utvikling, noe som resulterte i spesialutviklede applikasjoner for personer med demens og pleietrengende (Bingo, Quiz, Prøysen på Nettbrett og kommunikasjonsløsning). Ulempen med å utvikle selv er at mye fokus dreies bort fra anvendelsen og over på utviklingen. I Opp av Stolen var det mer sentralt å øke kompetansen blant de ansatte om hva som finnes av muligheter, samt å observere og få innsikt i hvorvidt nettbrett egner seg til aktivisering av i brukergruppen beboere med demens. Feature analyse ble benyttet, i samarbeid med Høgskolen i Gjøvik, i forbindelse med utvelgelse av applikasjoner til bruk på nettbrettene. Se pkt 3.3.5 2.7 Kompetanseheving I prosjektspesifikasjonen ble det som en del av hovedmålet fokusert på å styrke kvaliteten i tjenesten ved at de ansatte har økt kompetanse (holdninger, kunnskap og ferdigheter) om sosiale og fysiske aktivitetstiltak og apati som symptom hos personer med demens. Prosjektgruppa utarbeidet plan for kompetansehevende tiltak, deriblant en heldagskonferanse. 2.8 Etiske overveielser Etiske overveielser ble gjort fortløpende i prosjektet. Ved oppstart av prosjektet var planen at pasientene og pårørende skulle få skriftlig og muntlig informasjon om 36