Historiske endringer i Sør Afrika fra 1990 tallet. I 1994 fikk hele folket i Sør Afrika for første gang lov til å delta i et valg. Den regjering som ble valgt representerte det store, svarte folkeflertallet i landet. Det var en utfordring for den nye regjeringen å ta tak i de enorme sosiale og økonomiske problem apartheidregimet etterlot seg. Prosessen med den historiske Sannhetskommisjonen skulle prege 90-tallet. Valget den 26. april 1994 i Sør Afrika var ikke et vanlig valg. Under alle tidligere valg i landet hadde kun de hvite som hatt stemmerett. De representerte omkring 10 prosent av befolkningen. I 1994 hadde alle voksne borgere rett til å delta enten han eller hun var hvit, svart, asiatisk eller av blandet rase. Mellom 26. og 29. april stilte rundt 20 millioner fargede sørafrikanere seg i kø utenfor valglokalene for å sikre resultatet. TV-kameraer, journalister og observatører fra hele verden var til stede og gjorde dette til det mest grundig overvåkede valg i det 20. århundre. Sør Afrikas første ikke-rasistiske valg var en bemerkelsesverdig suksess. Over 90 prosent av velgerne deltok - mange av dem for første gang i sitt liv. Velgerne stilte seg i kø fra klokken ett om natten den 26. april. Køene var kilometerlange og flere velgere stod 12 timer i kø mens de sakte beveget seg mot stemmelokalene. Det partiet som representerte de fleste fargede velgere ANC - African National Congress fikk 63 prosent av stemmene og et stort flertall i det nye parlamentet. Et annet parti støttet av mange fargede IFP - Inkatha Freedom Party fikk 10 prosent. Det nasjonale partiet som representerte hvite velgere, fikk 20 prosent. Mange asiater og folk av blandingsrase stemte også på Den nasjonale partiet for å hindre en altfor overveldende seier for ANC. Landets nye president Nelson Mandela kalte seieren for frihetens soloppgang - et politisk mirakel. Apartheids vekst og fall. Historien til landet Sør Afrika kan bidra til å forklare hvorfor valgene i april 1994 var en så betydningsfull begivenhet, og hvorfor dette forbløffet både sørafrikanere og resten av verden. Europeerne kommer. De første kolonistene som slo seg ned i Sør Afrika var en gruppe nederlendere på midten av 1600-tallet. De trengte seg innover i landet, kjempet mot de innfødte og slo seg ned som bønder. De ble kjent som boere. Rundt år 1800 kom britene og erobret kyststripen langs Afrikas sørspiss. Boerne reagerte med at mange dro nordover på jakt etter nytt land. De opprettet to uavhengige stater: Transvaal og Oranjefristaten. Da det ble funnet diamanter og gull i det indre av landet på 1880-tallet, kom boerne og britene i konflikt med hverandre. Det endte med den tre år lange Boerkrigen fra 1899 til 1902, der boerne til slutt måtte gi tapt etter å ha kjempet heltemodig mot overlegne britiske styrker. At britene og nederlenderne kom til landet, forandret livet til den opprinnelige befolkningen i det sørlige Afrika. Med overlegne våpen nedkjempet kolonistene de innfødte. Etter hvert som landet ble besatt av nybyggerne, ble de innfødte henvist til å finne arbeid i den nye gruveindustrien. Sør Afrika republikken dannes. Mot slutten av det 19. århundre delte europeere det sørlige Afrika seg imellom og i 1910 etablerte britene staten som skulle bli kjent som Sør Afrika. Boerne som også kalte seg afrikaanere, dannet sitt eget politiske parti i 1914. Selv om landet var under britisk herredømme utgjorde afrikaanerne flertallet av de hvite, og vant den politiske makten fordi den store fargede befolkningen ikke fikk stemmerett.
Apartheid skapes. Helt fra begynnelse ble det innført lover i Sør Afrika som hindret at de ikke-hvite fikk politisk og økonomisk likestilling med de hvite. Apartheid betyr adskillelse og ble den sørafrikanske betegnelsen på systemet hvor hvite og ikke-hvite ble behandlet som to forskjellige folkegrupper. Grunnlaget for dette ble lagt av britene, men da Det nasjonale partiet vant makten i 1948, utvidet boerne denne politikken til nye deler av samfunnslivet. Alle sørafrikanere ble klassifisert etter rase; Hvite, svarte, asiatere (for det meste indere) og de som var av blandet herkomst og fikk betegnelsen fargede. Vekst og fall av apartheid-regimet. De svarte som utgjorde over tre fjerdedeler av befolkningen ble igjen inndelt i 10 stammegrupper som ble tildelt sine egne homelands. Dette var spredte relativt fattige områder og slett ikke noe hjem for dem som ble tvangsflyttet dit. Den hvite regjeringen skapte townships for den svarte befolkningen. Dette var store ghettoaktige overbefolkede slumstrøk. Det største av disse lå like utenfor Johannesburg og ble døpt South Western Township kjent som Soweto. Det hvite mindretallet i Sør Afrika skapte et privilegert liv for seg selv gjennom en mengde apartheid-lover. Ikke-hvite ble nektet mange grunnleggende menneskerettigheter. Busser, parker, idrettsstevner og andre deler av dagliglivet var adskilt etter raselinjer og ekteskap på tvers av rasegrenser var forbudt. De svarte måtte bo i dyp fattigdom i homelands og vise en egne type pass når de skulle reise utenfor til arbeid i de hvite områdene. Motstanden vokste mot apartheid. På 1960 tallet oppdaget omverdenen hva apartheid faktisk gikk ut på. Det ble kjent at politiet i Sør-Afrika hadde åpnet ild mot en gruppe mennesker i byen Sharpeville da de protesterte mot passlovene. Hele 69 mennesker ble drept. Den sørafrikanske regjeringen reagerte på protester fra utlandet med hardere holdninger. I 1961 forlot landet Det britiske samveldet og ble en republikk. African National Congress (ANC) arbeidet for like rettigheter i landet. ANC motarbeidet regjeringen med voldelige tiltak for å få reformer og ble erklært ulovlig. I 1962 ble flere ledere av ANC fengslet også den unge Nelson Mandela. Motstanden mot apartheid brøt ut igjen i Soweto i 1969. Myndighetene åpnet ild mot skolebarn som demonstrerte mot at de måtte bruke afrikaans, språket til boerne, på skolen. 16 ble drept. Ti år senere var landet fortsatt preget av uroligheter. Svarte fagforeninger satte i gang streiker og ANC økte sin væpnede motstand. Regjeringen brukte våpenmakt og brutale tiltak som resulterte i en voldsspiral. Svarte ledere ble torturert og drept i fengslene, demonstranter ble skutt på åpen gate og apartheidsystemet var under økt press fra FN og det nternasjonale samfunn. Regjeringen forsøkte å svekke motstanden ved å inngå avtaler med svarte ledere. De fikk økonomiske fordeler for å motarbeide ANC. Slik ble Inkatha Freedom Party etablert. I perioden 1984 til 1989 var P.W. Botha president i Sør Afrika. I 1989 fikk Det nasjonale partiet en ny leder i F.W.de Klerk. Han var i bedre kontakt med sin samtid og lanserte omfattende reformer som siktet mot å fjerne de fleste apartheidlovene. I 1990 erklærte de Klerk at ANC ikke lenger var ulovlig og at Mandela og andre ANC ledere skulle løslates fra fengsel. En av grunnene til denne endringen var styrken i opprøret hos den rasende svarte befolkningen. Sør Afrika forsvarte kapitalismen og regnet seg som et vestlig land og USA og andre vestlige land hadde tidligere erklært sin støtte. Den langvarige kalde krigen mellom Øst og Vest i verden gikk mot sin slutt. Nå var vestmaktene og de internasjonale bankene mindre villige til å støtte det upopulære rasistregimet. ANC signaliserte en ny holdning og forhandlinger fant sted mellom de Klerks regjering og ANC. Etter 27 år i fengsel ble Nelson Mandela løslatt. Han vant tillit hos mange hvite fordi han ønsket å legge alle år med undertrykkelse og vold mot de svarte bak seg. Han overbeviste de hvite lederne om at ANC ikke ville føre til en radikal politikk for å true den hvite velstand. Noen hvite ekstremister dannet partier som skulle motarbeide ethvert kompromiss med ANC bla African
Resistance Movement ARM. Det oppstod en underlig allianse mellom Inkatha og ARM i arbeide mot avtalen mellom ANC og regjeringen. Forhandlingene varte fra 1990 til 1994 og prosessen resulterte i de første ikke-rasistiske valget i landet. Det ble innsatt en nasjonal samlingsregjering med alle partier. ANC var en klar vinner med 63 % av stemmene og Nelson Mandela ble ny president. Arven etter fortiden var tung å bære. På enkelte områder som veinett, jernbaner og i naturressurser kunne landet måle seg med verdens rikeste land og stå fram som en moderne og velstående nasjon. På avgjørende områder av samfunnslivet som utdannelse, boligforhold, helsevesen, eiendomsrett og sysselsetting var skadene store fra apartheid-politikken. Gjennom 50 år var Sør Afrika styrt for å sikre velstander for de rike. Selv om valget i 1994 gav den politiske makten til de svarte, forandret det ikke på eierskapet til jordbruk, gullgruver og de store selskapene. Mange hvite godtok forandringer, men det var fortsatt en inngrodd rasisme. For ANC var ikke de rasistiske holdninger forsvunnet og oppgaven med å planlegge framtiden ble vanskeliggjort av spenninger mellom ANC, Det nasjonale partiet og Inkatha. Mange av Sør Afrikas problemer skyldtes ulikheter skapt gjennom apartheid. Fem prosent av folket eide 88 prosent av landets verdier intet annet land i verden hadde en så skjev fordeling av godene. Rundt 50 000 hvite bønder eide 85 prosent av landsbruksjorden. Rase og klasse hang nøye sammen: De fattige var stort sett svarte, de rike stort sett hvite. Velstående familier brukte seks ganger så mye penger på mat som de fattige. De svarte stolte på at ANC ville bedre leveforholdene. Etter årtier med ydmykelser, problemer og fattigdom ønsket folk forandringer som boliger framfor papphytter og skur, skolegang til barna og kjøtt mer enn en gang i måneden. Uten sikre tall er anslaget at mellom 20 og 40 prosent av arbeidsstyrken var uten arbeid i 1994. De fattige hadde de dårligste mulighetene til å få seg jobb. Innenfor helsevesenet var det fortsatt store forskjeller mellom rasene. Nordprovinsen var av de regioner som hadde best tilbud. Likevel var det dårlige forhold. I 1996 skulle kun 290 leger i de offentlige sykehusene ta seg av en befolkning på 6 millioner. Samtidig spredte AIDS-epidemien seg med skremmende hastighet. Et år etter valget ble det anslått at 850 000 sørafrikanere var HIV-positive og at dette tallet ville bli fordoblet hvert år. Likevel hersket det enorm uvitenhet om AIDS blant vanlige sørafrikanere. Det var store behov for fornyelse av utdannelsessystemet. Over halvparten av skolene manglet elektrisitet og telefon, en fjerdedel hadde ikke vannforsyning og en tiendedel manglet toaletter. Under apartheid-styret ble fargede tvunget til å forlate landjorda. Omkring 16 000 krav på jord ble innsendt i løpet av de første tre årene. Elendige boforhold og sosiale problemer i slumområdene rundt Johannesburg hvor omkring en fjerdedel av befolkningen oppholdt seg.
De fire valgdagene i 1994 var forbløffende fredelige, men det nye Sør Afrika som vokste fram arvet voldsbruken fra fortiden. Den hvite regjeringen hadde rutinemessig benyttet vold og snikmord for å knuse motstand. Dette førte til mer vold tilbake fra dem som ble rammet. Tilhengerne av Inkatha var blitt opplært av regjeringen til å angripe ANC. Politisk vold var et daglig fenomen som fortsatte også etter 1994. Fra 1984 til 1997 ble det begått over 2000 politiske drap. Lovløsheten fortsatte og etter april 1994 skjedde det gjennomsnittlig to drap, fire voldtekter og over 25 innbrudd i Sør Afrika hver time på døgnet. Klasseskillet og arbeidsløsheten førte til en bølge av kriminalitet i Johannesburg der de hvite bodde i villaer beskyttet av høye murer og væpnede vaktselskaper, mens de fattige bodde i slumområder som Alexandria. Johannesburg fikk rykte som en av verdens farligste byer og Sør Afrika som det farligste sted i verden bortsett fra de regulære krigssoner. I Soweto var våpen til leie for en time av gangen. Mangelen p effektivt politiarbeid var en annen følge av apartheid, siden 80 prosent av politistyrken var konsentrert i hvite områder. Det var vanskelig for den nye generasjonen av unge sørafrikanere å tilpasse seg et samfunn som skulle forsøke å komme på bena med fredlige midler etter 1994. Sannhet og forsoning renser luften. Den nasjonale samlingsregjeringen som styrte etter april 1994 formulerte en ny grunnlov for Sør Afrikas framtid. Ofre for forfølgelsene og familiene til dem som var blitt myrdet ønsket rettferdighet. Den svarte lederen Steve Biko var slått til døde av politiet i en celle sent på 70 tallet. Hans familie ønsket at de ansvarlige skulle dømmes som drapsmenn. Noen mente at å gjenkalle fortidens overgrep kunne skade landets evne til å begynne på nytt. Avtalen inneholdt et avsnitt om amnesti - straffefrihet for fortidens forbrytelser. Det ble opprettet en Kommisjon for sannhet og forsoning som skulle offentliggjøre de overgrep som var blitt begått under kampen mot apartheid. Den svarte erkebiskop Desmond Tutu og den hvite Alex Boraine var formann og viseforemann i Sannhetskommisjonen. Truth and Reconciliation Commision åpnet høringene i april 1996. I to år ble vitner avhørt over hele landet for å kaste lys over tidligere overgrep. Det ble registrert 20 000 vitneutsagn og nesten 8000 mennesker søkte om amnesti. TRC var ingen domstol og forsøkte ikke å slå fast skyld eller uskyld, men den kunne avvise en søknad om amnesti. TRC brakte ubehageligheter og smertefulle sannheter fram i lyset. TV, aviser og radio gjengav fortellingene til vitner både fra ofre og overgripere. Disse fastslo hvordan svaret var blitt forfulgt, torturert og myrdet av sikkerhetsstyrkene til apartheid-regimet. Mange hvite sørafrikanere ble sjokkert over å oppdage hva som hadde foregått deres navn. Flere av de hvite hevdet at regjeringen var godt informert om hva sikkerhetsstyrkene foretok seg. Erkebiskop Desmond Tutu spilte en avgjørende rolle i å understreke behovet for tilgivelse i disse årene. Forsoningen vil fortsatt bli en lang prosess for et splittet land, men sannhetene som så dagens lys på grunn av TRC, kan komme til å bli en viktig del av prosessen. De rettsovergrep som ble begått under apartheid står nå som vitnesbyrd for kommende generasjoner. Selv om TRC er blitt kritisert for sin arbeidsform, er det umulig å benekte de grusomhetene som kom for en dag. Rollen som regjeringen og dens sikkerhetspoliti spilte i å lede disse grusomhetene er blitt fastslått en gang for alle. Alle dokumenter fra Sannhetskommisjonen er arkivert for ettertiden.
Fakta om Sør-Afrika 45 millioner innbyggere foredelt på 1,2 millioner kvadratkilometer Hovedstaden Pertoria har skiftet navn til Tschwane. Store deler av administrasjonen ligger i Cape Town. Johannesburg er den største byen. Sør-Afrika har 11 offisielle språk, hvorav Xhosa, Zulu, Engelsk og Afrikaans er de mest brukte. Forventet levealder for menn er 47 år, for kvinner 51 år. Over halvparten av sørafrikanskere bor i slumområder, hvor arbeidsløsheten er 50-60 prosent. Over 20 prosent av befolkningen i Sør-Afrika er HIV-positive. Med blikket mot framtiden
ORDLISTE Aktivist En som går til kraftige handlinger for å støtte noe man tror på Afrikaaner I Sør Afrika er dette betegnelsen på etterkommere etter europeere som var født i den nederlandske kolonien. AIDS Sykdom forårsaket av at HIV-viruset ødelegger kroppens immunforsvar og motstandskraft mot infeksjoner. ANC African National Congress, det nåværende regjeringspartiet i Sør Afrika stiftet i 1912 som en frigjøringsbevegelse forbudt fra 1960 til 1990. Apartheid System med rasediskriminering som ble praktisert i Sør Afrika av Det nasjonale partiet som styrte fra 1948 til 1994. Boer Det nederlandske ordet for bonde, ofte brukt som betegnelse på de hvite i Sør Afrika. Det nasjonale partiet Det tidligere regjeringspartiet i Sør Afrika, ansvarlig for praktiseringen av apartheid. Fargede Den offisielle apartheidbetegnelsen på mennesker av blandet herkomst. Homelands Områder der de svarte ble tvunget til å ha sitt hjemsted under apartheidstyret. Inkatha Freedom Party Det politiske partiet til zulu-folket. Inkatha er zuluenes ord for fred. Passlover Bestemmelser som begrenset de svartes rett til å reise fritt omkring i Sør Afrika Positiv særbehandling Lovgiving som sikter på å fjerne sosiale og økonomiske ulikheter ved å gi visse grupper fortrinnsrett til for eksempel arbeid og boliger. Rasisme Troen på at en menneskegruppe er merr verdifull enn en annen. Segregering Å tvinge folkegrupper til å leve atskilt. Townships Spesielle boområder der de svarte ble samlet under apartheid i Sør Afrika, Xhosa Folkegruppe som utgjør flertallet av befolkningen i Sør Afrika Zulu Afrikansk folk som dannet et kongedømme på 1800-talle nå den nest største svarte gruppe i Sør Afrika. Kilder: South Africa since Apartheid av Sean Sheehan 2002, Wikipedia og musikklabben på www.rikskonsertene.no