Boka er produsert med støtte fra

Transkript

1

2 Boka er produsert med støtte fra Institusjonen Fritt Ord Stiftelsen Scheibler Foreningen av tolvte januar NOAS SARFI Human-Etisk Forbund Norsk Folkehjelp Antirasistisk Senter Den norske Kirke Kirkens Bymisjon Papirløskampanjen Menneskerettighetsakademiet

3 JEG LIKER NORGE, MEN NORGE LIKER IKKE MEG ET MØTE MED LENGEVÆRENDE BARN I NORSKE ASYLMOTTAK forord DAG HAREIDE dikt JAN ERIK VOLD tekst KARI GELLEIN KARL ELDAR EVANG JON OLE MARTINSEN foto TINE POPPE

4 INNHOLD FORORD ved Dag Hareide DE LENGEVÆRENDE BARNA ved Jon Ole Martinsen/NOAS ENKEL LÆRDOM Seks dikt av Jan Erik Vold NATHAN AHMED OG SARAH NEDA OVIN OG ONAL DORNA YESERAB SULTAN OG ZARINA JASMIN OG SØSKNENE NIMRA DE USYNLIGE JEG VIL VÆRE SOM ANDRE BARN ved Karl Eldar Evang/barnepsykolog TAKK TIL

5 Fra Dale asylmottak

6

7 FORORD DAG HAREIDE REKTOR VED NANSENSKOLEN

8 Det handler om barn i Norge. Mange av dem tenker: Kommer politiet i natt, stormer inn i rommet og setter meg i fengsel? Vil de sende meg til et land jeg aldri har vært i? Til det landet som foreldrene mine frykter mer enn noe annet? Men politiet kommer antagelig ikke i natt heller. De kom ikke i fjor eller årene før, til tross for at familien er utvist. Til tross for at politiet vet hvor de er. Det kan være fordi foreldrene har flyktet fra diktaturland som ikke samarbeider om tvangsutsendelse, eller det kan være andre grunner. Og samtidig fortsetter barna å bo i Norge, i år etter år i et venterom uten utgang inntil politiet en dag kommer allikevel. Disse barna mangler rettigheter som er en selvfølge for andre som bor i Norge. Men myndighetene har litt anstendighet: Barna får gå på barneskole (men ikke videregående). De lærer seg norsk. Mange har ikke opplevd noe annet enn å være norsk. De har fått «en sterk tilknytning til riket», hvilket loven åpner for at skal gi opphold. Det må tolkes slik at: Barn som har vært her i mer enn tre år og deres familier må få opphold ut fra hensynet til «barnas beste». Dette handler ikke om hvor mange asylsøkere vi skal si ja til. Vi som støtter dette har forskjellig syn på det. Dette handler derimot om noen relativt få barn som har vært her lenge: «476 barn og 543 voksne som tilhører en barnefamilie med utreiseplikt og har mer enn 3 års botid i mottak» (UDI i april 2012). Noen har vært her i opp til ti år. Det er ikke barnas skyld. Noen unngår dette faktumet ved å starte en skylddebatt. De vil legge skylda på foreldre som ikke har returnert frivillig. Andre vil legge skylda på byråkratiet i Norge eller andre land som er treige. Den debatten har foregått i flere år. Hva er resultatet? Jo, barna fortsetter å leve i et venterom uten utgang. Det er vanlig norsk politikk at når foreldre og andre svikter, så er det statens plikt å gripe inn til fordel for barnet. Det er også vår plikt etter Barnekonvensjonen, som Norge har ratifisert. Det er din plikt,

9 statsminister, justisminister og barneminister, å gripe inn til «barnets beste». Dette handler om noe mer og noe annet enn innvandringspolitikk. Det handler om barns menneskeverd og vanlig anstendighet. Så kan man beklage at systemet ikke greide å behandle sakene raskere, men nå er det for seint. Barna har vært her så lenge, deres tilknytning til riket er så sterk at vi må ta ansvar for dem. «To-tre år er som et hav av tid for et barn,» sa justisministeren for noen år siden. Barn som har vært her i mer enn tre år og deres familier må få opphold ut fra hensynet til «barnas beste». Legger dere merke til dette i regjeringskontorene? At stadig flere handler på grensen til sivil ulydighet fordi de er anstendige mennesker? Arbeidsplasser, fagforeninger, menigheter, lokalsamfunn, folk fra alle samfunnslag og partier reagerer. De fleste i Norge møter aldri de lengeværende asylsøkerne, fordi de isoleres i mottak eller gjemmer seg i skyggene. Og mange politikere nekter å møte dem, fordi de ikke vil blande seg inn i det de kaller «enkeltsaker». Dermed hindres de i å se et medmenneske i øynene og høre deres historie. Men noen stopper opp, ser dem i øynene og hører deres historier og da reagerer de fleste som fornuftige og anstendige mennesker gjør. Det er interessant å se hvordan partiskiller ikke lenger betyr noe og samlede kommunestyrer stemmer for at barn skal få bli. De aller fleste land i Europa har reagert og innført enten amnesti eller regularisering som gir opphold til lengeværende asylsøkere. Norge vegrer seg for å gjøre dette. Hvorfor? Fridtjof Nansen var verdens første høykommissær for flyktninger. I arven etter Nansen står Nansenpasset skinnende igjen. Dette enestående stykket papir med navnet til en nordmann ga rettigheter, håp og framtid til flyktninger i mellomkrigstiden. Med dette foregrep Nansen

10 Menneskerettighetserklæringen. Vi har ikke «iboende verdighet og uavhendelige rettigheter» fordi vi er statsborgere eller skattebetalere men fordi vi er mennesker.