Angstringen Oslo Deltagelse i Angstringen Oslos selvhjelpsgrupper : Hvilke erfaringer har vi gjort siden 1986 : Rapport fra en undersøkelse gjennomført blant medlemmene En diskusjon av begrepene angst og selvhjelp Oslo, 12.2.1996 Forord Angstringen har i 1996 eksistert i 10 år. Vi har lært svært mye gjennom disse årene. En organisasjon har utviklet seg, og gjennom dette har mye erfaring samlet seg opp. Med denne rapporten ønsker vi å gjøre flere delaktige i våre oppsummerte erfaringer. Vi har også sett på egne erfaringer opp mot hva forskere og andre fagfolk har erfart. Opprinnelsen til denne rapporten var en spørreundersøkelse som ble gjennomført høsten 1993. Bearbeidingen av tallmaterialet og rapportskrivingen er fullført sommeren og høsten 1995, og er også satt i sammenheng med erfaringer fra et toåring informasjonsspredningsprosjekt. Kort kan vi si at vårt hovedmål med den gjennomførte undersøkelsen var å kartlegge om våre oppsummeringer av observasjoner og erfaringer er i overensstemmelse med deltagernes erfaringer med det å gå i selvhjelpsgruppe. Vi så også på det som en god måte å systematisk gi alle tidligere og nåværende medlemmer en anledning til å komme med sine synspunkter. Også fra fagfolk har vi i den senere tid merket oss et ønske om oppsummeringer fra brukersiden. Så vidt vi vet, er dette foreløpig en av de største undersøkelser som er gjennomført vdr. deltagelse i selvhjelpsgrupper i Norge. Vi ønsker også sterkt å framheve at undersøkelsen er gjennomført av oss som medlemmer av Angstringen, som aktive selvhjelpere, altså ikke en undersøkelse gjennomført av utenforstående fagfolk. Vi har ikke funnet at dette har blitt gjort tidligere. Vi er av den oppfatning at dette gir undersøkelsen en spesiell verdi, da vi hele veien kan se ting i lys av personlige og organisatoriske erfaringer med selvhjelp i årene fra 1986 og fram til i dag. De litteraturstudier vi har gjennomført, viser at all forskning på feltet til nå har blitt utført av fagfolk fra helse- og sosialfagene. Følgende stod å lese i Dagbladet 31.8.95, (dog i en helt annen sammenheng); "Begynnelsen til all visdom er å innrømme at man ikke vet" (John Arne Markussen) Vi synes dette oppsummerer vår holdning til det arbeidet vi holder på med, ingenting er fastlåst og ut fra dette lærer vi stadig noe nytt.
Vi har bevisst valgt å ikke "mene så mye om" selvhjelpens opprinnelse og samfunnsmessige bakgrunn. Angstringen har i årene 1993 og 1994 drevet et landsdekkende informasjonsprosjekt. Parallelt med denne rapporten, vil det foreligge en prosjektrapport. Vi anbefaler at man ser disse i sammenheng. Denne rapporten er en slags del av prosjektet, men vi har valgt å skrive to rapporter. Følgende forhold ville vi gjerne ha tatt opp og drøftet: Selvhjelp en ny ressurs (mindre bruk av offentlige midler og styrking av individet). Hva vil vi at selvhjelp skal være - hvordan bevare det genuine? Organisert selvhjelp fra store organisasjoner. Tilrettelegging for selvhjelp - hva blir da nytt. Forholdet mellom selvhjelp og offentlig helsevesen. Økonomiske forhold. Vanskeliggjøring av selvhjelp på steder uten tilrettelegging. Vi har ikke hatt ressurser til å gå inn i disse store problemstillingene, men stiller oss gjerne ti] disposisjon for fagfolk og forskere som arbeider med rundt disse problemstillingene. Rapporten er skrevet i samarbeid mellom Eli Vogt Godager og Solbjørg Talseth. Vi har begge vært knyttet til Angstringen omtrent siden starten i 1986. Oslo, 12.2.1996 Solbjørg Talseth Eli Vogt Godager
1 Sammendrag og konklusjoner Hovedformålet med undersøkelsen er å kartlegge om oppsummeringen av erfaringer er i overensstemmelse med respondentenes erfaringer fra deltagelse i selvhjelpsgrupper. Dessuten å gi medlemmene en anledning til å komme med sine synspunkter på den videre driften. Undersøkelsen er gjennomført av Angstringen - Oslo selv, ikke av utenforstående fagfolk. Vi mener at dette gir undersøkelsen en spesiell verdi, da vi kan se resultatene i lys av personlige og organisatoriske erfaringer med selvhjelp fra starten i 1986 (4). For å sikre objektivitet og faglig holdbarhet, er fagfolk trukket inn i enkelte sammenhenger, f. eks. i tolkningen av tallmaterialet. Undersøkelsen ble særlig aktualisert da Angstringen - Oslo fikk tildelt prosjektmidler fra Sosial- og helsedepartementet for spredning av erfaringer på landsbasis. Dette ble gjennomført i årene 1993-94. Følgende problemstillinger ønsket vi å få svar på ved denne undersøkelsen: Det enkelte medlems opplevelse og erfaring fra deltagelse i gruppen. Om det finnes forskjeller ut fra hvor lenge folk har deltatt, når folk var med i gruppe, kjønn, alder og sivilstatus, samt hva slags hverdagssituasjon folk var i (jobb, trygd ol..) Hva kan vi lære av opplevelsene folk har hatt og hvordan kan vi bruke dette i organisasjonens videre arbeide. Undersøkelsen ble foretatt med et spørreskjema med både åpne og lukkede spørsmål. Resultatene av undersøkelsen er basert på svar fra 166 respondenter, som er en svarprosent på 47%. Enkelte tall er også hentet fra spredningsprosjektets statistikk som baseres på kontakt med 1550 personer. Angstringen er en frivillig organisasjon (4) hvor alt arbeid gjøres på idealistisk basis. Finansiering av driften skjer ved tilskudd fra kommune, Statens helsetilsyn og Fylkeslegen. Ved starten i 1986 var intensjonen å bekjempe angsten og skape tiltak som skulle gjøre det lettere å leve med angst, dvs. kontakt med egen frisører, tannleger, egne turer, trimopplegg osv.. Dette ble etter hvert forlatt, og i stedet for å utvikle seg til en pasient- eller interesseorganisasjon ble hovedvekten lagt på kun å drive selvhjelpsgrupper. Og et meget viktig skille innebar at man gikk fra å bekjempe og unngå angsten til å akseptere og bearbeide angst. Det er satt i gang rundt 140 grupper siden 1986, og det er til en hver tid 15-20 grupper i virksomhet. Bortimot 1300 personer har vært innom. Medlemstallet er ganske stabilt på 150-200. Alle som ønsker å bli med i en selvhjelpsgruppe, må selv ha bestemt seg for det og selv ta kontakt. All deltagelse er grunnet i egen opplevelse av angst. Vi bruker følgende kriterier ved sammensetting av gruppene; Begge kjønn skal være representert. Noenlunde likhet i alder. Flere i samme hverdagssituasjon. Ikke for store geografiske avstander. Ikke lik angst, dvs. ikke like symptomer.
Det tas sikte på 6-8 deltagere i hver gruppe. Aldersmessig er nedre grense satt til 18 år og oppad til til 70 år. Begrensninger er rusmiddelmisbruk og tyngre psykiatriske diagnoser. To igangsettere er med gruppene de første 4-6 møtene. Fagfolk benyttes kun på konsulentbasis for organisasjonen som helhet, hvilket representerer vårt grunnleggende syn på selvhjelpsgrupper. Utgangspunktet for innholdet i gruppene er åpenhet og ærlighet i forhold til "her og nå"-situasjonen i samspill med andre mennesker. Gruppene er lederløse, alle har det samme ansvar. Angstringen ledes av en koordineringsgruppe. Medlemmene i denne gruppen rekrutteres fra selvhjelpsgruppene. Når det gjelder å gi begrepet selvhjelp et innhold (6), er det langt fra enighet blant organisasjoner og fagfolk. Men det begynner å bli enighet om følgende: Selvhjelpsgrupper består av mennesker med felles problem. Selvhjelp kan være et supplement til det offentlige helsevesen. Selvhjelp er å aktivt ta ansvar for egen livssituasjon. Selvhjelp drives på initiativ fra menneskene det gjelder. Angstringen har denne definisjonen av selvhjelp; "Selvhjelp er å ta tak i sine egne muligheter, finne frem til sine egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre livet i den retning en ønsker. Selvhjelp er å sette i gang en prosess." Slik Angstringen ser det, er selvhjelp og ledelse av grupper en selvmotsigelse (7.2). Derimot det viktig med veiledning fra selvhjelpere med lengre erfaring. For å sjekke undersøkelsens representativitet (3) er materialet holdt opp mot intervjuskjemaet fra hele Angstringens virkeperiode. (Vi intervjuer alle nye deltagere for å kunne sette sammen grupper). Bortsett fra noen få svingninger som ser ut til å ha logiske forklaringer, kan vi med rimelighet si at materialet er representativt i forhold til de reelle medlemmene. Å arbeide med angst er etter vår erfaring tidkrevende (11). Undersøkelsen viser også at de so] har vært med kort tid (mindre enn 6 mnd) i gruppene oppnår mindre forandring enn de som hl vært med lengre. Likeledes slåes det fast (12.2) at flertallet (71%) har oppnådd forandring ved å delta. Det er også undersøkt hvilke forandringer deltagerne har oppnådd. Undersøkelsen kartlegger hvilke forandringer som ikke ble innfridd. Blant en rekke forskjellig ting er det "innholdet i gruppearbeidet er for vanskelig" som er den klart største (42%). Ellers viser det seg at de fleste slutter fordi gruppen ikke gir noe lenger, dernest fordi innholdet i gruppearbeidet ble for vanskelig. Dette støtter opp om erfaringer vi har gjort. Gruppearbeidet er vanskelig, og vi må i fremtiden legge større vekt på veiledning av gruppene. Når deltagerne har vært med i Angstringens virksomhet, påvirker i noen grad hvordan de har opplevd gruppene. Færre opplevde forandring i den tidlige fasen av organisasjonens utvikling. Langt flere har oppgitt som eneste forandring å bli
dårligere i den tidlige fasen enn senere. Det tok tid før vi som organisasjon erkjente at det å bli dårligere en periode er en naturlig reaksjon på å påbegynne selvhjelpsarbeidet. Likeledes rapporterer langt flere om "gruppefrustrasjoner" (vanskelig innhold) i den tidlige fasen. Dette henger nok sammen med en del famling i begynnelsen, og at det etter hvert ble lagt sterkere vekt på motivasjon og eget ansvar. Utover dette er det små forskjeller når det gjelder forventninger og årsaker til at folk slutter fra 1986 og fram til i dag. Selv om det i løpet av Angstringens virksomhet ikke har vært så lett å oppsummere og systematisere folks positive opplevelser, kan vi klart fremheve følgende fra erfaring: Å møte andre mennesker i samme situasjon. Å komme ut av isolasjon og ensomhet. Et sted å arbeide med angsten. Disse tankene ble sterkt støttet av undersøkelsens resultater (13). Samtidig ble det, litt overraskende, men gledelig, av mange framhevet at dette med flat struktur og eget ansvar for å drive gruppene videre var positivt. Dette står litt i kontrast til at mange ønsker mer struktur, veiledning og faglig støtte, men støtter i det store og det hele at vår måte å drive selvhjelpsgrupper på er riktig. Når det gjelder respondentenes negative opplevelser (15), er det som nevnt opplevelser i tilknytning til selve arbeidsformen og innholdet i gruppen som nevnes mest. Det er ellers et svært stort spekter av negative opplevelser som er beskrevet. Et litt merkelig resultat viser seg ved at ustabilitet (dårlig fremmøte) nevnes av ganske få. Dette er noe som ellers trekkes fram på alle kontaktmøter (månedlige "representantskapsmøter" for gruppene), og i all kontakt med gruppene. Ut fra hva respondentene melder om årsaker til at man slutter og negative opplevelser, er det klart at vi må legge mer ned i arbeidet med å formidle hva selvhjelp er. Dette må skje både ved inntak, ved igangsetting og ved systematisk oppfølging og møter med gruppene. Dessuten ved kontaktmøtene og ved en ansvarliggjøring av gruppene overfor prosessene de gjennomgår. Respondentene er fordelt på 68 % kvinner og 32 % menn (3), noe som er representativt for medlemsmassen i Angstringen. Forskjellen mellom menns og kvinners opplevelse av det å delta i selvhjelpsgruppe, er undersøkt mht. en rekke variabler. Det mest interessante funnet er at menn lettere opplever forandring og oftere rar bedre utbytte. Dette er overensstemmende med hva det på forhånd var antatt. Vår erfaring var også på forhånd at det er vanskeligere å dra nytte av selvhjelp jo eldre man er (18). man kan av undersøkelsen se et klart skille ved rundt 40 år, dette var langt lavere alder enn vi hadde opplevelse av. Hva som er positive og hva som er negative opplevelser ser ikke ut til å være knyttet til alder. De eldre er gjennomgående med i kortere tid. Disse funnene gir selvfølgelig langt fra grunn til å hevde at Angstringen kun er et tilbud til yngre mennesker. Imidlertid er det viktig å være klar over at tilbudet oppleves og utnyttes forskjellig avhengig av alder. Når det gjelder forskjeller mht. sivilstatus (17.1), er det bare en forskjell, nemlig at
gifte/samboende i større grad enn andre opplever forandringer i form av økt motivasjon. Med hensyn til hverdagssituasjon (19) er de viktigste funnene at gruppen som er på attføring/trygd er de som i minst grad opplever forandringer. Likeledes at den samme gruppen er med kortest tid. Gruppen under utdanning er de som i størst grad opplever bedret sosial kontakt etter å ha deltatt i gruppe. De som mest opplever økt sosial trygghet og nye venner, er gruppen på trygd/attføring. Disse, og andre forskjeller mellom gruppene, er overenstemmende med hva som kan ventes, og som kan forklares logisk. Funnene viser at det er viktig å vektlegge arbeidet for å Øke utbytte av deltagelse i Angstringen for de som er på attføring/trygd. Undersøkelsen ga alle medlemmene mulighet for å komme med forslag til utvikling av virksomheten i Angstringen (20). Et interessant trekk her er at mange relativt nye medlemmer foreslo forandringer som tidligere har vært utprøvd og siden forlatt. Ellers er det arbeidet i gruppene som opptar respondentene, ikke organisasjonen Angstringen. Et framtredende moment er ønsket om mer veiledning i gruppene. Dette er noe som vi bør legge mer vekt på framover. Derimot mener vi at ønsket om å bruke bestemte temaer eller faste opplegg for arbeidet, og å bruke fagfolk i gruppene, står i sterk motsetning til selve selvhjelpstanken. Det er til enhver tid "herog-nå-situasjonen" i gruppen som skal være utgangspunktet for arbeidet.