NORGE OG EUROPA Forsvar og sikkerhet utenfor egne grenser Et temahefte av Europeisk Ungdom utgitt med støtte fra Utenriksdepartementet
EN FELLES EUROPEISK FORSVARS- OG SIKKERHETSPOLITIKK Høsten 2013 arrangerte Europeisk Ungdom sin årlige studentkonferanse. Årets tema var Norge og Europa - forsvar og sikkerhet utenfor egne grenser. Europeiske staters sikkerhets- og forsvarssamarbeid har utviklet seg mye de siste årene, hvor det som veldig lenge var hvert enkelt lands anliggende, i stadig større grad foregår innenfor rammene av den europeiske union. Denne utviklingen skjer i takt med endringene i det internasjonal sikkerhetsbildet. USA vil i tiden fremover kreve at NATOs medlemsland tar på seg en større del av regningen for det transatlantiske forvars- og sikkerhetssamarbeidet, samtidig som mange land i Europa har gått gjennom tøffe kutt i offentlig sektor. Maktbalansen i verden har endret seg med fremveksten av nye supermakter, og sikkerhetstrusler som ikke er nasjonsspesifikke, som for eksempel ulike former for terrorisme, har vokst i omfang. Samtidig er det stor uro i flere av Europas naboland, med pågående krig i Syria og en sterkt tilspisset situasjon i et av EUs største naboland, Ukraina. Det har blitt sagt at EU er en økonomisk kjempe, en politisk dverg og en militær orm. I årene fremover vil landene i Europa stå overfor sikkerhetspolitiske trusler som vil komme til å utfordre et EU som hovedsakelig er orientert rundt økonomiske interesser. Det har vist seg viktig for EU-landene å stå samlet og styrke sin rolle som en sikkerhetspolitisk aktør. EU har en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk, men avhenger av politisk konsensus blant medlemslandene for å stille med faktiske styrkebidrag. EU har spilt en viktig rolle i å forebygge konflikt, bevare fred i tidligere konfliktområder og bygge opp samfunn i ruiner. I tiden fremover vil også mer konkrete trusler som terrorisme, ekstremisme, ulovlig våpenhandel og organisert kriminalitet være med å utgjøre behovet for et europeisk sikkerhetssamarbeid. Ikke for å sikre statisk fred, men for å skape trygghet. Det var ikke før på 90-tallet at den europeiske union var moden for en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det var først ved kalde krigens slutt at EUs sikkerhetspolitiske potensiale ble mer tydelig. EUs nye sentral- og østeuropeiske land så på EU som et naturlig politisk og økonomisk forankringspunkt. EU har nå utviklet en egen kapasitet for krisehåndtering, uavhengig av NATO. Videre er det geografiske området for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk utvidet, da det nå omfatter blant annet Arktis og nordområdene. Det betyr at norske interesser er berørt i større grad enn før. Vi vet at norske interesser finnes utenfor Norges grenser, og ikke enhver trussel mot oss begynner og slutter innenfor kongerikets grenser. Det er også i vår interesse å stå sammen med land vi har et interessefellesskap med, også innen et mer aktivt sikkerhets- og forsvarssamarbeid. Vi deler på utfordringene. Derfor bør vi også dele på ansvaret. Agnes Árnadóttir Leder i Europeisk Ungdom Foto: Espen Berg-Larsen 2 I Temahefte - Norge og Europa Temahefte - Norge og Europa I 3
FREDSNASJONEN NORGE? Siden starten av 90-tallet har Norge opparbeidet seg en posisjon som fredsmekler og fredsnasjon i det internasjonale systemet: Vi deler ut fredsprisen og vi er, og har vært, involvert i en rekke fredsprosesser: Colombia, Midtøsten, Sri Lanka og Filippinene, bare for å nevne noen. På regjeringens hjemmesider står det skrevet at «konfliktløsning og bidrag til forsoning er en sentral dimensjon i norsk utenrikspolitikk». Parallelt med dette er Norge rangert blant verdens største eksportører av forsvarsmateriell, både av FN og Stockholm Peace Research Institute. Kan Norge både være fredsnasjon og krigsprofitør? Norsk regelverk blir ofte presentert som et av de strengeste, om ikke det strengeste, når det kommer til eksport av forsvarsmateriell. Utenriksdepartementets retningslinjer for eksport av forsvarsmateriell slår fast at «hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller land hvor det er borgerkrig». I 1997 ble det lagt til at Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. På papiret ser dette vel og bra ut, men hvor strengt implementeres dette i praksis? Hvis man ser på Stortingsmelding 49, som redegjør for salg av forsvarsmateriell i 2012, kan vi se at det er tillatt salg til flere land som har fått internasjonal refs for deres behandling av menneskerettighetene. Det mest åpenbare eksempelet er Saudi-Arabia. I tillegg til å få kritikk av både Amnesty og Human Rights Watch for sin behandling av menneskerettighetene, ble de av Freedom House rangert som et av de mest undertrykkende regimene i 2012. Samme år eksporterte Norge både elektronisk utstyr og deler til våpen til dette landet, selv om dette helt klart er imot utenriksdepartementets egne retningslinjer. I tillegg til eksport til autoritære regimer er sluttbrukererklæringer ofte debattert når man snakker om eksport av norsk forsvarsmateriell. En slutt- brukererklæring blir gitt som en garanti for at land Norge selger våpen til ikke skal selge disse våpnene videre, og på den måten unngå at norske våpen havner «på avveie» i land eller områder Norge ikke ville solgt til i utgangspunktet. Imidlertid krever ikke Norge en sånn type erklæring fra NATO-land. Dette blir ofte begrunnet med at som del av en forsvarsallianse ville det vært unaturlig å kreve dette fra våre allierte de vi stoler på. Dette er problematisk fordi NATO-land som Tyskland og USA har lang tradisjon for salg av forsvarsmateriell til land som Israel, Kongo og Sri Lanka. Disse landene fanges helt klart av betegnelsen «områder hvor det er krig, eller krig truer», og er på listen over land Norge selv ville nektet eksport til. Norsk våpeneksport er et komplisert felt, og lite debattert i det offentlige rom. Allikevel kan det se ut som ting kan være på bedringens vei. 3. juni 2013 undertegnet Norge Arms Trade Treaty, en internasjonal avtale med felles retningslinjer for våpeneksport, og i februar 2014 gikk SV, Miljøpartiet og Venstre ut og ønsket en innstramming av regelverket for å hindre at norske våpen havner i hendene på autoritære regimer. Dette er en viktig debatt, særlig fordi det undergraver legitimiteten på Norge som fredsnasjon. Thea Crawfurd Svensen Student, Durham University 4 I Temahefte - Norge og Europa Temahefte - Norge og Europa I 5
Å NAVIGERE SAMMEN I ET NYTT TERRENG Nøkkelen for å navigere i et sikkerhetspolitisk landskap i endring er samarbeid på tvers av kontinenter og allianser. Vår generasjon får en ny sikkerhetspolitisk meny å forholde oss til. Vi må takle mer enn de tradisjonelle sikkerhetsutfordringene: Nye, komplekse trusler uten tydelig avsender eller nasjonalitet gjør seg gjeldende - de kjenner ikke landegrenser og kan ikke stanses militært. Ta klimaendringene, den største av de ansiktsløse truslene. Intet land kan forebygge eller bekjempe dem alene. For å lykkes må stater jobbe sammen, og ikke bare med sine militærallierte. Ingen trenger å fortelle vår generasjon hva gjensidig avhengighet og samarbeid er; det globaliserte samfunnet er det eneste vi kjenner. Vi nyter fordelene av internasjonal samhandling, men også konflikt og uro kan bli importvarer: Krigen i Syria, for eksempel, kan virke fjern, men angår oss direkte når norske statsborgere reiser ned for å delta i krigshandlinger og motta terrortrening. Nasjonale skiller viskes ut også når det gjelder sikkerhet. Lenge har USA vært Norges og Europas viktigste samarbeidspartner og sikkerhetsgarantist. Mye tyder på at vi fremover må stå mer på egne ben. USA er mindre villig til å betale for vår sikkerhet, og ser samtidig østover mot nye maktsentre. Beltet er også strammet i et Europa trett av finanskrise. Dette skaper nye utfordringer. Vi europeere må i økende grad ta ansvar for egen sikkerhet i en tid der, som forsvarsminister Eriksen Søreide sier, sikkerhetsoverskuddet i vår del av verden minker. Generasjonene før oss har etterlatt oss solide forutsetninger for å ta tak i dette. I tillegg til sterke transatlantiske og nordiske bånd er Norge nær knyttet til Europas to største sikkerhetspolitiske institusjoner, Nato og EU. Det er grunn til å tro at begge vil styrke sine posisjoner som europeiske sikkerhetsaktører, men det er enda uklart hvordan. Parallelt med at et intervensjonstrett Nato signaliserer at de etter årets Afghanistan-exit vil rette blikket hjemover og redefinere seg selv, utvikles og koordineres EUs felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Symbiosen mellom Nato og EU, og Norges rolle i dette, vil bli spennende å følge. Er det noe den siste tids begivenheter - uroen i Ukraina, den arabiske vår og den påfølgende flyktningstrømmen - har vist, er det at utfordringer kan oppstå i Europas nabolag over natten. I et slikt komplekst og uforutsigbart landskap navigerer vi best med integrasjon og samarbeid. Ragnhild Holmås President, Youth Atlantic Treaty Association Norway 6 I Temahefte - Norge og Europa Temahefte - Norge og Europa I 7
EUS SIKKERHETSPOLITISKE ROLLE I AFRIKA 15 år etter EU lanserte sin felles forsvars- og sikkerhetspolitikk i 1998 har Afrika blitt et viktig sikkerhetspolitisk satsningsområde for unionen. Seks militære operasjoner, i tillegg til sju sivile, er fasiten så langt. Den første militære operasjonen, Artemis som fant sted i Kongo i 2003, ble av mange sett på som en kjærkommen tilbakekomst for europeiske fredsbevarende styrker til Afrika, etter en periode på 90-tallet hvor vestlige styrker nærmest totalt hadde trukket seg ut av regionen. EU gjennomførte også en operasjon nummer to i Kongo i 2006, i tillegg til en operasjon i Tsjad og Den Sentralafrikanske republikk i 2008, hvor Norge deltok med et feltsykehus. Dem som hadde håpet at EU skulle bli en tung militær aktør i Afrika har imidlertid vært vitne til en gradvis reorientering av EUs tilstedeværelse i regionen i retning av lettere, sivile operasjoner. EU har hatt en maritim militær operasjon gående utenfor kysten av Somalia siden 2008, men har Per M. Norheim-Martinsen Forskningsleder, FAFO altså ikke gjennomført det man kan kalle en tradisjonell fredsbevarende operasjon på afrikansk jord på fem år. Lite tyder også på at EU vil komme til å gjøre det igjen med det første. Den vedvarende økonomiske krisen i Europa legger klare begrensninger på hva medlemsstatene er interessert i å støtte, samtidig som særlig Tyskland har vært skeptisk til å utvide den militære delen av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk utenfor Europas nærmeste nabolag. Isteden prioriterer EU å sende sivile og militære rådgivere for å trene og assistere lokale myndigheter, en løsning som for eksempel ser ut til å fungere godt i et land som Somalia, hvor EU har bidratt til å trene mer enn 3,000 soldater til de somaliske sikkerhetsstyrkene siden 2010. Selv om det kan se ut som om EU har senket sine ambisjoner om å være en sentral militær aktør i Afrika, kan det derfor samtidig hevdes at EU er i ferd med å finne sin rolle som en mer tilbaketrukket, men ikke mindre viktig sikkerhetspolitisk aktør i regionen. «Et kjennetegn ved utviklingen av EU siden 1994 er den styrkede rolle organisasjonen har fått i internasjonal politikk, og fremveksten av EU som en global aktør. Norsk utenrikspolitikk er historisk og geografisk knyttet inn i et triangel mellom Russland, USA og Europa. EUs medlemsland er blant Norges nære allierte. Norge møter EU og EU-landene i multilateralt samarbeid, på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området og som aktør innenfor freds- og forsoningsarbeid. EU er også en betydelig utviklingsaktør. I tillegg spiller EU en rolle innenfor migrasjon, bekjempelse av internasjonal kriminalitet og terror. EUs økonomiske samarbeidsprogrammer, handelsavtaler og samarbeid med andre regionale organisasjoner er også utenrikspolitiske sider ved EU som har betydning for Norge og EFTA» Utdrag fra Europautredningen 2012 8 I Temahefte - Norge og Europa Temahefte - Norge og Europa I 9
NORGE OG NATO Norge har vært medlem av NATO siden opprettelsen i 1949, da vi sammen med elleve andre land opprettet forsvarsalliansen som et tilsvar til erfaringene man hadde gjort seg etter andre verdenskrig, samt utbredt frykt for Sovjetunionens ekspansjon. Som Lord Ismay, NATOs første generalsekretær, uttalte, var formålet med alliansen «å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede». Formålet har endret seg noe siden den gang, men NATO er fortsatt en svært viktig forsvars- og sikkerhetspolitisk allianse hvor partnerskapet med USA spiller en sentral rolle. For et lite land som Norge, på ytterkanten av Europa og med felles grense med Russland, er NATO fortsatt av stor betydning for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk. Atlanterhavspakten er den bindende avtalen som alle medlemslandene har forpliktet seg til. Der står også NATOs verdigrunnlag forsvar av fred og sikkerhet bygget på demokrati, individuell frihet og rettsstatens prinsipper. Det mest sentrale punktet i Atlanterhavspakten fra 1949 er likevel artikkel V som omhandler kollektivt forsvar. Det tar for seg hvordan et væpnet angrep på et medlemsland, regnes som et væpnet angrep på alle. Dette har direkte betydning for norsk forsvarspolitikk, og betyr at Norge til enhver tid må ha militære styrker og ressurser klare for å opprettholde sin del av avtalen. Samtidig betyr det at våre partnerland har forpliktet seg til å gjøre det samme for oss, dersom vi skulle oppleve et væpnet angrep. Til tross for at dette ikke regnes som et nærstående scenario, er det likevel en viktig garanti for norsk sikkerhet. Etter 11. september 2001 har NATO vært preget av krigen i Afghanistan hvor de internasjonale ISAF-styrkene har vært utstasjonert i over 10 år. I 2014 trekkes styrkene ut, og flere har stilt spørsmål ved hvorvidt NATO fortsatt er relevant i dagens trusselbilde. Trenger vi NATO? Det er ikke noe enkelt svar på dette, men dagens konfliktbilde har endret seg siden Alliansen ble opprettet. Konfliktene er enda mer kompliserte, og konfliktpartene er sjelden èn nasjonalstat mot en annen. I stedet er det en fremvekst av kriminielle nettverk på tvers av landegrenser. Samtidig vil konflikter som geografisk er langt unna ha betydning for flere land enn kun de som er i det umiddelbare nærområdet. For eksempel vil hele Europa, inkludert Norge, preges av økt flyktningstrøm fra de nord-afrikanske landene som nå er preget av ustabilitet. Det at verdensbildet nå i større grad er preget av gjensidig avhengighet mellom landene, betyr at løsningene krever internasjonalt samarbeid. Organisasjoner som FN og NATO vil dermed være særdeles viktige for å finne politiske løsninger, og for eventuelt å gjøre militære tiltak, dersom det kreves. Marte Ziolkowski Informasjonsrådgiver, Den norske Atlanterhavskomité 10 I Temahefte - Norge og Europa Temahefte - Norge og Europa I 11
NORGE OG EU HVORDAN SAMARBEIDER VI? Norge har som politisk målsetting å samarbeide nært med EU på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Samarbeidet med EU er viktig fordi vi har mange sammenfallende interesser, og fordi de sikkerhetsog forsvarspolitiske utfordringene som har betydning for EU også berører Norge. Samarbeidet skjer først og fremst gjennom deltakelse i EUs krisehåndteringsoperasjoner og gjennom deltakelse i prosjekter initiert av EUs forsvarsbyrå (European Defence Agency, EDA) som Norge har en egen samarbeidsavtale med. I det daglige har vi relativt få faste arenaer for kontakt med EU om CSDP (Common Security and Defence Policy, EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk). Imidlertid avholdes det 2-3 ganger hvert halvår møter mellom på den ene siden PSC (Political Security Committee, EUs ambassadørforum som til daglig håndterer utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål) og på den annen side de partnerland som er NATO-medlemmer og kandidatlandene, de såkalte PSC+ - møtene. Møtene gir god anledning til gjensidig informasjonsutveksling og til diskusjon av relevante saker relatert til CSDP. Det avholdes tilsvarende møter mellom EUs militærkomite (EUMC) og militære representanter fra samme gruppe partnerland og fra kandidatlandene. I de tilfeller der vi bidrar til EUs krisehåndteringsoperasjoner, både militære og sivile, innhenter vi informasjon og konsulterer med EU om spørsmål knyttet til operasjonen gjennom deltakelse i de respektive operasjonenes bidragsyterkomiteer. Bidragsyterkomiteer etablerers i de tilfeller der også ikke-medlemsland bidrar til EU-ledede operasjoner. Fra januar 2014 legges det opp til at Norge viderefører deltagelsen i tre av EUs sivile operasjoner, hhv EULEX Kosovo, EUPOL COPPS i Palestina og EUCAP Nestor på Afrikas Horn. EU besluttet i 2005 å etablere en ordning med såkalte stridsgrupper, to stridsgrupper på høy beredskap hvert halvår, sammensatt av styrker fra flere land. Norge deltok i 2008 og 2011 i en svenskledet stridsgruppe. Det kan bli aktuelt med ny deltakelse i 2015. Norges samarbeidsavtale med EDA ble inngått i 2006. Avtalen gir oss mulighet til å samarbeide med EU-land om selve utviklingen av forsvarskapabiliteter/-materiell og om forskningsprogrammer knyttet til utviklingen av forsvarskapabiliteter/-materiell. Norge deltar i dag i flere materiellprosjekter innenfor rammen av EDA, hvorav prosjektet knyttet til utvikling av en europeisk lufttankingskapasitet er det viktigste. Vi bidrar også med betydelige beløp til EDAs forskningsprogrammer. Sikkerhets- og forsvarspolitikk sto på dagsorden for Det Europeiske Råds møte (EUs stats- og regjeringssjefer) i desember 2013, for første gang på mange år. Dette har medført økt fokus på CSDP. Både spørsmål knyttet til ambisjonsnivå, hurtigreaksjonsevne, styrking av europeiske forsvarskapabiliteter og forsvarsindustrielt samarbeid ble diskutert. Fra norsk side ble det oversendt et innspill til EU og medlemslandene som understreker hvor nært Norge er knyttet til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk og som kom med konkrete forslag til hvordan EUs konsultasjonsordninger med partnerland kan styrkes slik at disse landene i større grad kan involveres mer effektivt i EUs sikkerhetsog forsvarspolitiske samarbeid. Barbo Hugaas Forsvarsråd, Norges delegasjon i EU 12 I Temahefte - Norge og Europa Temahefte - Norge og Europa I 13
NOTATSIDER NOTATSIDER 14 I Temahefte - Norge og Europa Temahefte - Norge og Europa I 15
Dette temaheftet er utviklet av: Med støtte fra: Illustrasjonsbilder: colorbox.no Vi takker alle som har bidratt til dette heftet, og håper at du som leser kanskje har fått litt innsikt i et komplisert tema. Vil du vite mer? Besøk europeiskungdom.no Bli med i Europeisk Ungdom: Send «EU + navn + e-post + fødselsdato» til 2490 (SMS koster KR 50,-) Kontaktinformasjon: Europeisk Ungdom Kongens gate 2, 0153 Oslo E-post: eu@europeiskungdom.no www.europeiskungdom.no