JENS BJØRNEBOE Jonas
Roman
Om forfatteren: https://snl.no/jens_bjørrneboe
Om boken: "Jonas", 1955, forteller om en skolegutt med lese- og skrivevansker. Han har ikke fulgt normalplanen, og derfor skal han plasseres på hjelpeskolen "Iddioten". Han blir et offer for systemet, vergeløs mot mobbingen i klassen. Til slutt rømmer han fra alt, men ved en tilfeldighet får han begynne på en skole som bygger på andre prinsipper enn dem han har vært utsatt for.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Første gang utgitt i 1955 2017 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 9788203362248 (epub) Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Forord På sidene 124-125 står en historie som er parallell med Margarita Woloschins besøk hos Tolstoi, fortalt av henne selv i hennes herlige erindringsbok «Die grüne Schlange». Jeg skrev historien ned før «Die grüne Schlange» var utgitt, og før jeg visste at den ville utkomme. Den ble skrevet efter hukommelsen og i temmelig omdiktet form, slik jeg husket, og ønsket å huske, at fru Woloschin har fortalt historien i et foredrag for flere år siden. Når den offentliggjøres her, er det med forfatterinnens tillatelse, og fordi den nok har forandret seg en del under innarbeidelsen i min roman. Oslo i mai 1955. Jens Bjørneboe.
Første del: I VILLNISSET Når du er faret vill i villnisset og vender tilbake til menneskelige boliger, da skjelner du ikke lenger mellem hellener og barbar, men føler hvor beslektet og fortrolig mennesket er med mennesket. Aristoteles.
KAPITEL I Det de skrev om Jonas i avisen, var bare dette: Åtteåring savnet i fire døgn. Den åtteårige Jonas Andreassen er meldt savnet fra sitt hjem i Trondheimsveien. Han ble siste gang sett tirsdag. Han har mørkeblondt hår, ovalt ansikt og blå øyne. Savnede er høy for alderen og litt spinkel av vekst. Da han gikk hjemmefra var han uten frakk og lue. Han var iført grå knickers og en tykk, blå genser. Han hadde med seg en lang kjede av «hønseringer». Det antas at han er gått i retning av havnen. Som man kan se, så var det ikke stort de skrev. Skulle man gjøre det mere nøyaktig, måtte man si: Jonas var nokså blek. Han hadde den hvite, litt fuktige huden som bybarn ofte har. Han hadde kolde hender og snakket helt bakerst i munnen, næsten nede i halsen. Han var alltid velkledd, i pene, rene, og litt landlige konfeksjonsklær. Men hovedsaken ved ham var det forgremmede uttrykket; noe som satt omkring øynene og nesen på ham, og som man ikke så sjelden ser hos barn. Det ser ut som om man har tatt noe fra dem, og som om forurettelsen er blitt sittende fast i ansiktene deres. På det tidspunkt da Jonas ble borte, må dette uttrykket ha vært meget sterkt. Men med selve blikket var der ikke noe i veien. Han så helst ned, når han var sammen med voksne. Løftet han blikket, var det helt sunde,
åtteårige øyne som så opp luftige og fjerne. Det begynte slik at Jonas kom på skolen som andre barn, og hans liv fikk alvor fra dette øyeblikk av. Og dette alvoret holdt seg. Han lå lenge før han sovnet, den aftenen. Det gjorde litt vondt i ryggen efter dagen, det verket litt i korsryggen efter alle de tankene som var kommet i ham. Hele dagen hadde han sett seg selv, slik som han kom til å være i tiden fremover, med blå ransel, og på skoleveien. Og hver gang han så seg selv slik, da kilte det litt i ryggen, til han lukket øynene og følte kilingen enda sterkere, og så bildet enda klarere. Da følte han kilingen i halsen også, helt til bildet brått ble et ganske annet. Han så seg selv midt i den klassen han skulle gå i, og alt sammen var fremmed; fremmede barn, fremmede voksne, fremmede hus og værelser, en fremmed skoleplass, stor som et hav og han visste at i alt dette gjaldt det bare en ting: Han måtte ikke løpe sin vei. Det var ingen overgang til dette nye bildet. Det bare var der, uventet, og hver gang så brått, så fort og så uventet at han følte det som et hårdt slag inne i korsryggen: plutselig satt denne tanken i ryggen på ham slik at det gjorde vondt, og hjertet banket. Han knyttet hendene, og visste at i hele verden var det bare en ting det kom an på: Han måtte ikke løpe! Hele dagen var det disse to tingene han hadde sett: seg selv med ranselen på den gode tanken og så den andre, den som kom som et knyttneveslag. Det var ikke merkelig at han var sår i ryggen da han la seg om kvelden. Og moren sto over ham, fire ganger større enn Jonas og rød opp til albuene, hun hadde knyttet opp skolissene hans fordi han var blitt sittende så lenge på stolen uten å røre seg, og fordi det der med skolissene, det var alltid så sin sak. Men mest var det fordi han hadde sett inne i seg en del av de farlige tingene som kunne hende fra imorgen av. Samtidig hadde han sett det rare hundebildet som hang over foreldrenes seng på den andre veggen, men det var bare gått tvers gjennem ham uten å bli sett ordentlig. Det bare var der. Det var første gang i Jonas erindring at han