Lars Pettersson KAUTOKEINO, EN BLODIG KNIV Oversatt av Kyrre Haugen Bakke MNO FORLAGET OKTOBER 2013
Originalens tittel: Kautokeino, en blodig kniv Copyright Lars Pettersson 2012 Norsk utgave: Forlaget Oktober AS, Oslo 2013 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN Tilrettelagt for ebok: eboknorden as ISBN 9788-2-495-1182-2 ISBN 978-82-495-1160-0 (trykk) www.oktober.no De som kjenner dette miljøet, vil snart se at ikke alle steder i fortellingen stemmer overens med virkeligheten. På samme måte er alle personer og hendelser som skildres, utelukkende produkter av min fantasi. L.P.
«Guovdageaidnu varra niibi / Kautokeino en blodig kniv» Fra en tradisjonell joik der forskjellige steder i Sapmi beskrives ved hjelp av forskjellige gjenstander.
Joik. En underlig kraft, bekreftende og befriende. Spotsk eller hånlig, ironisk utfordrende. Han hadde aldri tenkt på det før. Aldri opplevd denne lekenheten. Lettheten. Hadde aldri oppfattet tonefallet slik som nå i natt. Det som ikke hadde vært ren fyllerauting, hadde som oftest vært dårlig gjennomførte turistarrangementer. Kjerringer og gamlinger i festkofte, som nervøst skjelte til publikum og joiket uendelige beskrivelser av naturen og barnebarna. På denne puben famlet joiken seg fram gjennom det røykfylte lokalet, blandet seg med de spredte restene av diskomusikken i den andre avdelingen, blafret akkurat som de blinkende refleksene fra den snurrende speilkulen i taket. Små korte glimt av liv og lys, med et lydnivå der du kunne startet en motorsag uten at noen ville ha reagert. På et øyeblikk ble joiken til glede og forløsning for ham. Fornemmelsen av fellesskap og en slags vedvarende bekreftelse av samhørighet. Han hadde aldri hatt noen slik fornemmelse tidligere. Aldri opplevd det så tydelig. Noen mistet et brett med glass inne i diskoavdelingen. En beruset stemme ropte et eller annet til noen som ikke hørte etter. En stol gikk over ende et sted i lokalet, det skrapte da et bord ble flyttet på det ujevne gulvet. Han tok med seg glasset og gikk gjennom publokalet bort til vinduet. Brydde seg ikke om hviskingen bak ryggen, lot folk prate og peke etter ham. Han ga blaffen, det var slutt nå. Det var over. Han gadd ikke hilse eller se etter kjentfolk. Ølpumpa var i stykker. Det var bare hvitt skum som sivet ut av den surklende tappekranen. Det nærmet seg stengetid. Alle ropte ut bestillinger til den svette servitrisen, som hadde et batteri av glass, halvfulle av skum, foran seg.
Fortvilet prøvde hun å skjenke opp en klar halvliter fra de skumfylte glassene. Hun ropte oppgitt på dørvakten, som trengte seg gjennom det røykfylte lokalet med en rørtang i hånden. Utenfor de smale vinduene gjorde nordøstavinden, som kom fra hele Finnmarksvidda, et fremstøt og presset den virvlende nysnøen opp i en drive mot hotellveggen og inngangen til puben. En bil kom slingrende forbi i snøslapset og kastet et flakkende lys over et par som sto og lente seg mot en container. Mannen var kledd i skinnbukser og Kautokeino-kofte med fargeglade bånd, høy krage og mye gull i beltet. Kvinnen hadde bare kort skinnjakke, boots og veldig kort skjørt. Det lyse håret flagret i vinden. I det forbigående lysskjæret fra bilen så det ut som om mannen gråt. Kvinnen frøs og prøvde å dra mannen inn i le bak containeren. En hvit Volvo Amazon, antagelig fra slutten av sekstiårene, tok en krengende brekksladd på parkeringsplassen. Han hadde selv hatt en sånn bil en gang i tiden. Denne hadde norske flagg på støtfangeren foran. Kom kanskje fra et bryllup et sted? Eller en fødselsdag? Kvinnen med det korte skjørtet vinket til føreren. Sammen hjalp de mannen med kautokofta inn i baksetet. Kvinnen presset seg inn ved siden av ham. Bilen slingret videre i snødrevet på sin ferd ned mot riksveien. Han trakk for den støvete gardinen, dekket til utsikten som om det gjaldt å stenge vind, snø, kulde, håpløshet, fortvilelse og frustrasjon ute bak det møkkete vinduet. Ville bli i varmen inne på den støyende puben. Det var slik det var. Han hadde glemt det. Fire år er lang tid, det er mye som blir annerledes. Både det man hadde tatt med seg, og det man hadde forlatt. Han gikk over i diskoavdelingen. Det var ikke mange par på dansegulvet, de fleste satt ved bordene. En full mann med solbriller, kofte, jeans og cowboystøvler sto på kne midt
på dansegulvet med hendene strukket opp mot det flimrende lysanlegget. En eldre mann kom inn gjennom ytterdøra i en sky av nysnø, kledd i skuteroverall og yetistøvler. Oransje lasso over skulderen. Hundeskinnslua og vottene i hånden, storkniv i det slitte beltet. Det svette, svarte håret strittet. Mannen stanset innenfor døra og så seg vaktsomt rundt i lokalet. Han trakk seg vekk og prøvde å unngå å møte den nyankomnes blikk, men ble straks fanget inn. Hei, er du her, spanderer du en Det er slutt, pumpa er gåen. Skal vi dele? Den sist ankomne nikket mot flaska han hadde i hånden, tok omstendelig av seg lassoen og trakk ned glidelåsen, dro ut armene og lot overdelen på skuterdressen henge over beltet. La lua, vottene og lassoen på gulvet ved døra. Så du har kommet tilbake? Han fant et tomt glass på et av bordene. Lyset ble tent i diskoteket og forvandlet den intime stemningen til grønn neontristesse og nikotinfarget sjuskethet. Var det jævlig? Han svarte ikke, kikket bare på det lånte glasset i det nye lyset før han skjenket opp mer enn halvparten av innholdet i flaska og rakte glasset til mannen i skuterdressen. Rundt de to mennene reiste gjestene seg langsomt fra de snafsete plysjmøblene. Det var for det meste ungdommer som i diskotekets mørke målbevisst hadde drukket seg til motet og besluttsomheten som krevdes for å gi seg ut i snødrevet og den tause natta. Mannen med skuterdressen gravde fram sigarettpapir og tobakk fra en hemmelig, vanntett lomme et eller annet sted.
Har du tenkt å bli? Jeg vet ikke, har ikke bestemt meg. Vi får se. Han drakk av flaska og så seg rundt i det nedslitte lokalet. Møblene var de samme. Samme gardiner. Samme flekkete vegg-til-vegg-teppe. Til og med den gule loen i ventilasjonsanleggets astmatiske vifte var antagelig den samme. Fire år kan være et kort tidsrom også. En blek jente med tynne armer begynte å samle sammen tomflasker og glass. Folk i lokalet reiste seg og begynte å trekke mot utgangen. Joiken fra pubavdelingen famlet seg gjennom den medfarne diskoavdelingen som en slyngplante. En grønn lian av livskraft og overmot som lot til å hente næring fra rullings, sur tobakk og dovent øl. En beruset unggutt med fargesprakende skuterjakke og to jenter med bleket hår i bakgrunnen kom bort til dem og ba om fyr. Snudde seg mot mannen i skuterdressen, men hadde hele tiden oppmerksomheten rettet mot den andre. Tok et trekk av den krøllete sigaretten og snudde seg mens han spurte, som i forbifarten: Det er overstått nå? Mannen sendte ham et advarende blikk. Ha deg vekk! Den unge mannen brydde seg ikke om ham, så seg bare over skulderen mot jentene ved bardisken. De nikket oppmuntrende. Det var deg, ikke sant? Stikk av, jævla snørrunge! Mannen med skuterdressen reiste seg i sin ikke altfor imponerende lengde, men unggutten tok likevel et skritt bakover, skremt av heftigheten i den korte mannens bevegelser. Han snudde seg og gikk tilbake til gruppen av ungdommer som hadde samlet seg borte ved disken. Ta det med ro, Ovla, jeg kan passe på meg selv.
Han ble sittende med ølflaska i hånden, virket rolig og samlet. Det var som om han hadde vært klar over at dette ville komme. Forberedt på spørsmålene. Den lumske glidningen i det vennlige tonefallet. Han hadde hatt rikelig med tid til å forberede seg. Fire år. Han kastet et blikk mot flokken som hadde samlet seg borte ved disken. Hviskingen. Drittpraten. Plutselig følte han seg veldig trett og angret at han var kommet hit i kveld. Han kunne ha ventet en ukes tid. Latt ryktet gå runden gjennom bygda før han viste seg blant folk igjen. Samme det. Nå var det uansett for sent. Han fikk Ovla til å sette seg igjen, og snudde ryggen til gutten med Lynx-jakka, som flirende hadde trukket seg tilbake til dem som ventet ved bardisken. De andre ungdommene samlet seg i en liten, forventningsfull gruppe rundt ham. Servitrisen presset seg forbi med enda et brett fullt av tomflasker og klisne glass. Hun forsøkte forgjeves å fange dørvaktens oppmerksomhet. Men han var opptatt med å overrekke ytterklær til folk og så ikke i hennes retning. Oppgitt sjonglerte hun seg inn bak disken med det overbelastede brettet. Ikke bry deg om dem, du vet hvordan det er. Skål! Ovla lo og løftet glasset, men øynene hans var alvorlige, og han holdt nøye oppsikt med det som skjedde bak ryggen på den andre mannen. Unggutten hadde åpnet den varme skuterjakka. Det lyse håret strittet, og han var rød i ansiktet av opphisselse og altfor mange øl. Støttet av kompisenes oppmuntrende nikk og tilrop kom han tilbake til de to mennene. La hånden på skulderen hans. Det var du som slo ham i hjel, ikke sant? Ovla skulle til å reise seg, men ble stanset av et blikk fra mannen på