FolkogforsVar Nr. 3 2012

FolkogforsVar Nr. 3 2012 Strategisk viktige nord

Kjære leser I skrivende stund er mediehverdagen stort sett fokusert på den pågående rettssaken etter 22.juli i fjor. For noen er det godt å se at rettssystemet går sin gang, for andre er det smertefullt å gjenoppleve grusomme minner fra denne dagen. Våre tanker er hos alle de berørte, ofre og etterlatte. I løpet av sommeren vil også 22.juli-kommisjonen avslutte sitt arbeide. Høsten vil antageligvis bringe med seg nye debatter om sikkerheten og beredskapen i Norge. Dette skal vi følge opp videre i neste nummer av bladet. I dette nummeret av bladet skal vi imidlertid fokusere på nordområdene. Nordområdemeldingen vil behandles av Stortinget den 18. april, og vi søker her å sette søkelyset på noen av de ulike problemstillinger, muligheter og utfordringer som ligger i denne viktige delen av landet vårt samt nabolaget rundt oss. Dere finner også en oppdatert utgave av Russlands-plakaten vedlagt dette nummeret av bladet. Håper dere vil finne lesestoff av interesse. God lesning og, kanskje litt tidlig, god sommer! Monica K. Mattsson F F Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Hans-Christian Gabrielsen (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillings seddel på siste side eller på www.folkogforsvar.no. innhold Artikler: Utfordringer og muligheter i nord s. 4-5 Norge satser i nord s. 6-7 Militært samarbeid med Russland s. 8-9 Norske havområder og lover s. 10-11 Norsk-russisk samarbeid s. 12-13 Tysklands plass i Europa s. 14-15 Estland best i EU-klassen s. 16 Faste sider: Leder s. 2 Smått & stort s. 3 Folk om forsvar s. 17 Leserinnlegg s. 18 Organisasjonsstoff s. 19 Info-publikasjoner s. 20 Opplag: Pr. april 2012: 10.000 eks. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. Utdrag eller artikler fra bladet eller fra våre web-sider kan brukes fritt ved angivelse av kilde. Utgiver: Folk og Forsvar Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Oppslaget: Svalbardtraktaten; undertegnet 9. februar 1920, iverksatt i 1925. Opprinnelig navn: Traktaten mellom Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen. Traktaten slår fast Norges fulle og uinnskrenkede høyhetsrett over Svalbard, og at Svalbard er en del av Kongeriket Norge. Norge vedtar og håndhever lovene som gjelder på øygruppen, dog har suverenitetsutøvelsen enkelte begrensninger fastsatt i traktaten. Telefon: Tlf: 22 98 83 60 Telefax: 22 98 83 61 Internett adresse: www.folkogforsvar.no E-post-adresse: post@folkogforsvar.no Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Redaktør: Nan Cecilie Johnstad Redaksjon: Harald B. Borchgrevink E-post red.: nan@folkogforsvar.no Forsiden I følge Soria Moria-erklæringene til regjeringen Stoltenberg vil nordområdene være Norges viktigste strategiske interesseområde i utenrikspolitikken i årene fremover. Men Norge er ikke alene om å synes at områdene i nord er interessante. Bildet av en selspisende isbjørn er tatt ved Monacobreen på Svalbard 4.september 2005. Foto: Pål Hermansen/ Scanpix FolkogforsVar Nr. 3 2012 Strategisk viktige nord ISSN 0800-7926 Grafisk produksjon: Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as www.2punkt.no Trykk: RK Grafisk AS Sitatet Vannet vil flyte forbi, men steinene vil bli liggende. - Afghansk ordtak

Generalmajor Mood bistår Annan Generalmajor Robert Mood vil bistå FN og Den arabiske ligas spesialutsending for Syria, Kofi Annan, i hans forsøk på få en slutt på alle former for væpnet vold, sikre humanitær hjelp, samt iverksette en syrisk-ledet politisk prosess for å håndtere de legitime ambisjoner og bekymringene til det syriske folket. Den syriske regjeringen har bekreftet at de aksepterer Annan seks-punkts plan, inkludert en tilbaketrekking av syriske militære enheter fra befolkede områder Foto: Forsvaret innen 10. april. FNs sikkerhetsråd har sluttet seg til planen og uttrykte sin sterke støtte til Annans oppdrag. Generalmajor Mood var sjef for FNs observatørmisjon i Midtøsten (UNTSO - United Nations Truce Supervision Organization) fram til våren 2011, og er i dag sjef for Forsvarets veterantjeneste. - Norge gir sin fulle støtte til Annans fredsplan. Jeg er veldig glad for at Mood har blitt bedt om å bistå FNs spesialutsending i hans viktige arbeide. Mood har inngående kjennskap til regionen, ikke minst fra hans periode som sjef for UNTSO. Hans lange erfaring fra og engasjement for FN, gjør at han kan bidra på en god måte i dette helt sentrale spørsmålet om internasjonal fred og sikkerhet, sier forsvarsminister Espen Barth Eide. Flere fellesøvelser med Russland Den russiske viseforsvarsministeren Anatoly Antonov besøkte i slutten av mars Norge blant annet for å snakke om reform av både det russiske og det norske forsvaret, samarbeid mellom landene og nordområdene. De to landenes forsvar vil ha 24 felles events i året om kommer 10 i Norge, og 14 i Russland. - I begge land skal vi nå se på hvordan vi kan utvikle relasjonen videre. Vi ønsker økt sikkerhet i nord, til beste for begge land, sier Antonov. Foto: FMS/FD. Statssekretær Roger Ingebrigtsen sier at Norge og Russland knapt har hatt et bedre forhold enn i dag, og at de to landene ønsker å få til mer samtrening både til sjøs og på land, trolig i 2013. Lotteforeningen arrangerer feltidrettsdag Lillestrøm og omegn Lotteforening arrangerer feltidrettsdag 5. mai 2012. Dette er en dag hvor det arrangeres en konkurranse og samtidig styrker samarbeidet mellom de lokale lotteforeningene på Østlandet. Konkurransen fokuserer på deltakelse, gjennomføring og kreativitet. Norges Lotteforbund (NLF) bidrar innen militært og sivilt beredskapsarbeid gjennom sine rundt 25 lokalforeninger. Lottene samarbeider spesielt med Heimevernet (HV) og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) om beredskapsoppgaver. Lillestrøm og omegn Lotteforening har medlemmer fra hele Romerike samt Oslo-området. Arrangementet vil bli holdt i Sessvollmoen leir 5. mai 2012 fra kl. 09.00. Gransker F-16 hendelse Foto: Forsvaret I forbindelse med øvelse Cold Response oppstod det en situasjon mellom to norske F16-fly. Jagerflyene kom nærmere hverandre enn normale rutiner beskriver ved den type flyging. Det var onsdag 21. mars at situasjonen skjedde mens to lag øvde på luftkamp mot hverandre. Saken ble øyeblikkelig håndtert og rapportert i henhold til sikkerhetsregimet i Luftforsvaret. Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) har oppnevnt en undersøkelsesoffiser som skal gå gjennom alle data og rapporterer fra hendelsen. Formålet med undersøkelsen er å se på rutiner og operasjonsmønstre. Dette for å avdekke årsaker, men også for å eventuelt gjøre endringer for å unngå slike situasjoner i fremtiden. Norges ambassade i Syria stengt Den norske ambassaden i Damaskus ble i slutten av mars stengt inntil videre av sikkerhetshensyn. - Vi har av sikkerhetshensyn valgt å stenge ambassaden i Damaskus. En norsk diplomat er tilknyttet den danske ambassaden i Damaskus for å opprettholde kontakten med politiske aktører og rapportere om utviklingen i landet, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre. Ordningen innebærer en videreføring av det nære samarbeidet mellom de nordiske utenrikstjenestene. Kilde: Forsvaret.no Paragrafen: Den internasjonale havrettstraktaten; vedtatt 30. april 1982. Antall signaturstater er 130 inkludert Norge. Gjeldende fra 16. november 1994 etter ratifikasjon. Rettsinstanser er Den Internasjonale havrettsdomstol i Hamburg, delvis FNs Hoveddomstol i Haag og Den Internasjonale Havbunnsmyndighet på Jamaica. Havrettskonvensjonen innebærer ny folkerett og befester kyststaters sedvane. Er det mest omfattende multilaterale avtaleverk i FN-regi og var en revolusjon innenfor havretten. Den åpner for nye og mer presise spilleregler for utnyttelsen av havområdene. Dette berører både økonomiske, strategiske og juridiske interesser for statene. Særlig for Norge har konvensjonene stor betydning. Årsaken ligger i de store havområdene som grenser til landet og hvor olje og gass, fisk, skipsfart og ikke minst sjømilitære og strategiske forhold har stor betydning for Norge. Derfor er og blir Norge en viktig aktør i utviklingen av havrettsregelverket framover. Folk og Forsvar 3

utfordringer og muligheter i nord Nordområdene. Det meste av Norge er nord. Ja, spør du en gjennomsnittlig europeer, regnes det meste nord for Nederland inn under nordområdene. Norske myndigheter har stort fokus på nordområdene, som i vår målestokk dreier seg om alt nord for polarsirkelen. Ikke minst de enorme havområdene våre. Forholdet til naboene, de enorme ressursene og de nye transportrutene over polhavet, skaper en rekke nye utfordringer og muligheter for Norge. Naboskapet med Russland er sentralt for norsk utenrikspolitikk. Det har alltid vært god kontakt over grensene i nord. Helt tilbake til vikingtiden gikk handelen livlig over grensen til Russland, og når man kom til 1700-tallet begynte pomorhandelen å blomstre. Etter en kjøligere periode, fra den russiske revolusjonen i 1917 og gjennom hele den kalde krigen, begynte igjen trafikken å bli betydelig. Øst-Finnmark politidistrikt fører statistikk, og i 2011 kunne man totalt registrere 194.762 grensepasseringer ved Storskog grensestasjon. Og det øker stadig. En statlig arbeidsgruppe anslår at i 2014 vil vi kunne ha 400.000 russiske passeringer over grensen til Norge. Nå skal det bli enklere å besøke naboene. Fra den 29. mai i år kan beboere i grensenære områder det vil si de som bor innen 30 km fra riksgrensen - søke om såkalte grenseboerbevis ved henholdsvis det russiske generalkonsulatet i Kirkenes og det norske generalkonsulatet i Murmansk. Avtalen, som ble signert 2. november 2010, vil omfatte 9.000 personer i deler av Sør-Varanger kommune, og opptil 45.000 personer i kommunene Zapoljarnyj og Korzunovo samt deler av kommunene Nikel og Petsjenga på russisk side. Innehaverne av grenseboerbevis kan snart oppholde seg uten visum i inntil 15 dager i strekk i grenseområdet til den andre staten. Men hva med alle oss andre, litt lenger unna riksgrensen? Utenriksminister Jonas Gahr Støre uttalte i Stortinget i mars at visjonen er visumfrihet med Russland, men at vi nok fortsatt er et stykke unna dette. Mange faktorer spiller inn, ikke minst våre forpliktelser i henhold til Schengen-avtalen, og EUs pågående drøftinger med Russland om en revidert visumavtale. Ikke bare turisme og nabobesøk står på spill. Næringslivet i nord ønsker også en lettere utveksling av arbeidskraft over grensen. Man er kommet et stykke på vei, gjennom forenklede rutiner og kortere saksbehandlingstid, men fortsatt finnes nok forbedringspotensiale. Nye seilingsruter i nord Naboskapet til Russland er en vesentlig faktor også i norsk sikkerhetspolitikk. Ikke lenger i form av den kalde krigens gamle fiendebilde, men nå også som naboer som står foran noen av de samme utfordringer i nord. Klimaendringene og den økte aktiviteten i nord berører alle de arktiske kyststatene. Avstandene er store i nord, været kan være tøft og ressursene begrenset. Godt samarbeid er viktig også for samfunnssikkerheten. I 2011 undertegnet Arktisk Råd den første folkerettslig bindende avtalen partene imellom, om søk- og redning i Arktis. Ikke minst er dette viktig når skipstrafikken nå øker i Polhavet. Fortsatt er utfordringene mange på denne nordlige havruten, men i neste generasjon er dette kanskje en vanligere rute mellom Asia og Europa enn det Suez-kanalen er i dag. Innsparingene på en slik rute er betydelige. Et lastefartøy med varer på vei fra Japan til det tyske markedet, vil seile en 40% kortere rute ved å benytte nordøst-passasjen framfor Suez-kanalen og enda mer i forhold til ruten rundt sørspissen av Afrika. Både i tid og i utgifter til drivstoff vil dette være en klar gevinst, selv om farvannene er krevende. For det er fortsatt mye is i polhavet. Sesongen er kort, og været ustabilt. Det er kun et par måneder i året som farvannene er relativt isfrie. Russerne tilbyr los- og isbrytertjenester til stive priser. Men kostnadene med å benytte Nordøstpassasjen ser ikke ut til å bli vesentlig høyere enn Suez-avgiften, selv om utgiftene til isloser og isbryterassistanse bakes inn. Med betydelig kortere seilingstid, og piratfrie farvann kan nok sluttsummen bli positiv for rederiene. Fjoråret var et rekordår for antall gjennomseilinger. Dagens russiske flåte av atomisbrytere begynner å bli gammel og slitt. Det er besluttet å fornye flåten, og i 2016 skal etter planen nye fartøy begynne å fases inn. Det er stor interesse internasjonalt for nordområdene for tiden, ikke minst på grunn av de nye transportrutene. Økt trafikk betyr også økt risiko for uhell. Den Internasjonale Sjøfartsorganisasjonen (IMO) utarbeider nå en ny internasjonal sikkerhetsstandard polar code for seiling i arktiske farvann. Militært samarbeid På militært hold er det betydelig kontakt mellom Norge og Russland. Sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø og sjefen for det Vestre Militærdistrikt i St. Petersburg møtes regelmessig. - Forholdet til Russland har knapt vært bedre enn nå, sa statssekretær i Forsvarsdepartementet Roger Ingebrigtsen da hans russiske kollega Anatoly Antonov besøkte Norge i slutten av mars i år. Begge parter uttrykte ønske om å forsterke samtrening og øvelser, og 4 Folk og Forsvar

allerede i år er det planlagt hele 24 felles events, i både Norge og Russland. Men alt er ikke rosenrødt. I romjulen i fjor brøt det ut brann i den russiske atomubåten Jekaterinburg, som lå i dokk ved Rosljakova militærverft, sju kilometer nord for Murmansk. Til tross for inngåtte avtaler mellom Norge og Russland, om varsling ved slike hendelser, mottok ikke Norge informasjon om dette. I ettertid er saken tatt opp med russiske myndigheter, og det arbeides med nye retningslinjer for når slike hendelser skal varsles til naboene. Til sommeren planlegges videre en felles øvelse om atomsikkerhet, der både norske og russiske myndigheter deltar, sammen med en rekke andre land. nordområdepolitikken er høyt prioritert i det politiske Norge. Og våren vil nok preges av ytterlige debatt om dette viktige temaet. I november i fjor la regjeringen fram den såkalte «Nordområdemeldingen», hvor de understreker at de ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene fremover. I meldingen varsler regjeringen blant annet å anskaffe et nytt isgående forskningsfartøy, bygge ny grensestasjon på Storskog, sikre visumlettelser overfor Russland, igangsette overvåkingssystem av havområdene (BarentsWatch) og opprette et eget såkornfond basert i Nord-Norge. Meldingen skal behandles av Stortinget den 18. april, og når dette leses vil de politiske vedtak om veien videre i nord være fattet. Torsk eller olje? Havområdene nordpå er rike på ressurser. Det nordlige Atlanterhavet og Barentshavet er blant annet gedigne matkamre, og dette vet kyststaten Norge å utnytte. Norge er en sjømatsnasjon. Vi er verdens nest største eksportør av fisk, og fisk er Norges tredje største eksportartikkel, etter olje/gass og metall. I 2011 utgjorde norsk fiskeeksport hele 53 milliarder kroner. Det største markedet vårt er nå Russland, som gikk forbi Frankrike i fjor. Men mye eksporteres også til fjernere strøk, og Asia er et marked i sterk vekst. Hele 90% av all norsk sjømat eksporteres, så vi er en viktig matvareleverandør. Dette er ressurser det er viktig å forvalte på en mest mulig forsvarlig måte. Havmiljøsamarbeidet med Russland utvides nå, blant annet gjennom en felles norskrussisk miljøstatusrapport for Barentshavet og samarbeid om et helhetlig norsk-russisk miljøovervåkingsprogram for Barentshavet Men sjømat er ikke den eneste ressursen i nord. Barentshavet vil også bli en betydelig energiregion. Det er anslått at rundt 25% av verdens uoppdagede olje- og gassressurser befinner seg i og rundt Barentshavet. Og også disse ressursene er ettertraktet. Det sies at i løpet av de neste 25 årene vil verdens energibehov øke med 35%, ettersom fattige land utvikler seg og får et økt energiforbruk. Hvor mye av dette som kan dekkes av fornybar energi gjenstår å se. Sannsynligvis vil etterspørselen etter petroleumsressurser, og kanskje særlig naturgass fortsatt være stor en god stund framover. Og Norge både vil og kan levere. Vi er verdens nest største eksportør av gass, og noe lenger ned på listen når det kommer til olje. Og utsiktene ser relativt lyse ut. Snøhvitfeltet er i drift, og i fjor gjorde man funn også på de såkalte Skrugard- og Norvarg-feltene, noe som gjøre at optimismen i bransjen er stor. Det skytes også seismikk vest for den nylig fastslåtte delelinjen mot Russland. Økt olje- og gassindustri vil utvilsomt kunne gi arbeidsplasser og samfunnsutvikling i nord. Men samtidig skaper økt petroleumsaktivitet nye miljøutfordringer i havområder med sårbare økosystem. Nordområdemeldingen Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Av Monica K. Mattsson Foto: Scanpix Folk og Forsvar 5

Norge satser i n I følge Stoltenberg-regjeringen er nordområdene Norges viktigste strategiske satsningsområde. Sentrale utenrikspolitiske mål for de neste 20 årene er nedtegnet i Soria Moria I og Soria Moria II. Men Norge er ikke alene om å se nordområdene som strategisk viktige. Både Russland, EU og Kina er interessenter, og fremtiden vil nok by på utfordringer i nord. Hvordan skal Norge trygge sine interesser best mulig? Regjeringens strategiske prioriteringer for nordområdene, slik de står skrevet i Stortingsmelding nummer 7 for 2011-2012 også kalt Nordområdemeldingen, går blant annet ut på å trygge fred, stabilitet og forutsigbarhet, sikre en helhetlig økosystembasert forvaltning som tar vare på naturmangfoldet og gir grunnlag for bærekraftig utnyttelse av ressursene, styrke det internasjonale samarbeidet og den internasjonale rettsorden samt å styrke grunnlaget for sysselsetting, verdiskapning og velferd i hele landet gjennom regional og nasjonal satsing, i samarbeid med partnere fra andre land og berørte urfolk. Nordområdemeldingen skal behandles i Stortinget onsdag 18.april 2012. Fremtiden Nordområdene er viktige for Norge, og kommer til å fortsette å være det inn i fremtiden. De politiske visjonene strekker seg minst 20 år fremover i tid. I 2005 ble det for alvor satt fokus på områdene i nord, og siden den gang har det vært et uttalt politisk mål å styrke norsk politikk for kunnskap, aktivitet og nærvær i nordområdene. Nesten samtlige departementer og en rekke offentlige og private aktører setter seg nå mål og bidrar til å utforme og gjennomføre den norske nordområdepolitikken. Regjeringen har i Nordområdemeldingen syv overordnede tema som står sentralt i utviklingen av dagens nordområdepolitikk. De er blant annet: Fordypning og fornyelse av samarbeidet med Russland, utvikling av et bredt nordområdediplomati, kunnskap om alarmerende klimaendringer og helhetlig havforvaltning. Når det gjelder samarbeid med Russland, peker regjeringen på utfordringer i form av ulik politisk og forvaltningsmessig kultur. Russland har en rekke utfordringer knyttet til det politiske systemet sitt; demokrati, rettssikkerhet, respekt for menneskerettigheter og rammebetingelser for næringslivet. Dette er problemstillinger Norge må forholde seg, til når det bygges stadig tettere bånd med Russland som den stormakten landet er. Ressurser Det er en del år siden det for første gang ble satt fokus på klimaspørsmål. Verden har nå fått Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen, men med de fortsatt raskt økende endringene i klima og økonomiske aktiviteter, ser Norge det som enda viktigere å integrere miljøpolitikk i ulike sektorer innenfor nordområdeforvaltningen. Et eksempel på endringene er issmelting, som fører til økt tilgang til ressurser og nye muligheter for skipstrafikk som igjen fører til økende interesse for å utnytte ressursene i Arktis og økt maritim aktivitet. Både Kina og EU har sine meninger om hvordan ressursene i nord bør utnyttes. Antakelsen om at en stor del av verdens uoppdagede petroleumsressurser befinner seg i arktiske områder, er selvsagt også en viktig årsak til den økende interessen i området. Barentshavet ligger an til å kunne bli en viktig europeisk energiregion i fremtiden. Betydningen avgjøres blant annet av markedsforhold, teknologisk utvikling, hvilke funn som gjøres og hvor raskt utviklingen av fornybar energi går fremover. Avgrensningsavtalen mellom Norge og Russland som trådte i kraft 7.juli i fjor, åpner nå nye områder for petroleumsleting i det sørlige Barentshavet. Muligheter for norsk-russisk samarbeid er mange, samtidig som økt petroleumsaktivitet åpner for nye miljøutfordringer i havområder med sårbare økosystemer. I Nordområdemeldingen slås det også fast at det har skjedd mye de siste tiårene vedrørende avklaringer i spørsmål om jurisdiksjon i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet som berører Norge. Nær alle grensespørsmål vedrørende Norge er nå avklart. I et område i det sørlige Smutthavet vil den endelige trekkingen av delelinjer bli foretatt i samsvar med ordningen fastsatt i 2006 da Island og Færøyene har mottatt Kontinentalsokkelkommisjonens endelige anbefalinger for yttergrensene av sine respektive sokler. Videre er Norge den første av de arktiske statene som har fått avklart sin kontinentalsokkels yttergrense slik det er anvist i FNs havrettkonvensjon. Samarbeid De siste årene har det blitt en fornyet interesse for et sterkere samarbeid mellom de nordiske landene, med klare føringer for politikkutforming i Nordområdene. I 2009 kom den såkalte Stoltenberg-rapporten som så nærmere på 12 ulike samarbeidsområder for de nordiske landene, og som i tillegg foreslo en utvikling av en nordisk solidaritetserklæring. Rapporten fikk støtte hos de nordiske utenriksministrene. I følge Nordområdemeldingen, er den nordlige dimensjonen et partnerskap mellom EU, Russland, Norge og Island. Den har oppstått som et ledd i de nordlige EU-lands arbeid med å styrke EUs engasjement nordover. Regjeringen ser på dette samarbeidet som verdifullt, fordi det styrker EUs politiske og økonomiske engasjement nordover, på samme måte som at EUs deltakelse som observatør i Barentsrådet sikrer en løpende kontakt med organisasjonen. Samarbeid kan også bli et viktig stikkord i fremtiden, dersom Polhavet en dag blir isfritt og helårs skipsfart blir mulig. Land som Kina, Japan, Sør-Kora og Singapore er opptatt av de mulighetene de nordlige sjørutene vil kunne skape i fremtiden, og dette åpner for nye rom for samarbeid og utveksling med disse landene. Det er dog ikke sannsynlig at dette vil skje på en god stund ennå, men i mellomtiden vil transport til og fra Russland samt aktivitet knyttet til petroleumsvirksomhet nok kunne stå for en del av transportveksten i området. Med blant annet disse utviklingstrekkene øker også den strategiske betydningen av Norges kystlinje og havnekapasitet i fremtiden. Geopolitikk og forsvar I Nordområdemeldingen slås det fast at regjeringen vil hevde suverenitet og utøve myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte. Konsekvensene av dette så langt, er at 6 Folk og Forsvar

ord Forsvarets Operative Hovedkvarter er blitt flyttet fra Stavanger til Bodø (skjedde før meldingen kom), og at Kystvaktens hovedkvarter ble etablert på Sortland 1. januar 2012. I tillegg pekes det på styrket evne til suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i nord gjennom økt operativ aktivitet. Forsvaret har de siste årene gått til anskaffelse av en del nytt materiell; blant annet nye fregatter og NH-90 helikoptre. I tillegg er det inngått en avtale med Island om sikkerhets- forsvarsog beredskapssamarbeid og det er blitt etablert bred fagmilitær kontakt i nord mellom Norge og Russland. Dette skal bygges videre på i tiden fremover. Regjeringen understreker at den norske satsingen i nord også må sees i en geopolitisk sammenheng. Havområdene i Arktis utgjør fortsatt en viktig geopolitisk dimensjon i USAs og Russlands strategiske kjernevåpenpolitikk, der særlige amerikanske varslingssystemer og den russiske Nordflåten er sentrale. Dette innebærer at forholdet mellom stormaktene i nord og Barentshavets strategiske betydning for Russland er viktige faktorer i norsk sikkerhetspolitikk. Norges NATO-medlemskap er også viktig; gjennom alliansens integrerte luftforsvarssamarbeid tar NATO del i overvåkning og suverenitetshevdelse i nordområdene. Norge har satt nordområdene på dagsorden i alliansen, og dette gjenspeiles også gjennom nærområdeinitiativet i NATOs nye strategiske konsept. Når nå Nordområdemeldingen behandles i Stortinget i april, skal politikerne se nærmere på og enes om det regjeringen har lagt frem. Det er viktig for Norge å ha en strategi for hvordan man skal håndtere utfordringene i nord på en best mulig måte, for det er ingenting som tilsier at områdene i nord vil miste sin strategiske betydning i verden med det første. Snarere tvert imot. Kilder: www.regjeringen.no Av Nan Cecilie Johnstad Foto: Scanpix Folk og Forsvar 7

MILITÆRT SAMARBEID Samarbeidet mellom Norge og Russland på det militære området er trolig bedre enn noen sinne. Dette gjelder både regularitet, omfang og innhold. Hvorfor har vi militært samarbeid med Russland? Det er ikke umiddelbart innlysende at Norge skal ha et bilateralt, militært samarbeid med Russland. Vi kunne ha nøyd oss med kun å være en del av det store NATO-Russland samarbeidet. Forklaringen på at vi har et bilateralt samarbeid må søkes på flere hold. La oss ikke trekke for lange linjer og nøye oss med å skue tilbake til 2005. Da fikk Norge, som første arktiske nasjon en egen strategi for nordområdene. Senere har mange andre land kommet etter. I den norske strategien vies samarbeidet med Russland stor oppmerksomhet. Russland er, blant annet i kraft av sin størrelse, en dominerende polarnasjon. Norge har felles grenser med Russland, både til lands, sjøsog i luftrommet. Det er med andre ord i vår nasjonale interesse å ha et konstruktivt forhold til Russland. Følgelig samarbeides det over grensene innen mange sektorer; fiskerier, miljøvern, forskning og industri for å nevne noen. Ja, og så militært. Det betyr at samarbeidet mellom de to nasjonenes forsvar og kyst- og grensevakt ikke foregår isolert, men er en del av en bredere norsk strategi i Nord-områdene. En sikkerhetspolitisk tilnærming tilsier at både Norge og Russland har interesser og nærvær i nord, og at begge parter er tjent med å etablere relasjoner som er konfliktforebyggende og stabiliserende. Stabilitet og forutsigbarhet er en av forutsetningene for å kunne utnytte naturressursene i regionen. Her skal det skytes inn at Norges samarbeid med Russland foregår med basis i FN, og at vi også er en del av NATO-alliansen. Militært er slikt samarbeid fornuftig ut fra at begge land har aktivitet i regionen og at tildragelser basert på misforståelse, mangelfull kommunikasjon eller feiltolkning er det siste man ønsker. Samarbeid er et godt botemiddel mot dette. Sist men ikke minst, det er mulig å gjøre den retoriske vedningen, snu problemstillingen og spørre hvorfor skal vi ikke ha militært samarbeid med ett av våre naboland, i 2012? Hvordan samarbeides det? Samarbeidet mellom Norge og Russlands militære styrker struktureres gjennom en årsplan. Denne signeres av departementene i Oslo og Moskva. Planen inneholder vanligvis mellom 10 og 20 ulike tiltak, noenlunde likt fordelt på aktivitet i Norge og Russland. Ved Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) er samarbeidet fokusert på tre instanser: Grensevakten (FSB), Nordflåten og Militær-distrikt vest. Det siste er nytt av året. Vårt forhold til disse er strukturert og satt i system. Det foregår jevnlig møter på sjefs,- stabssjef og saksbehandlernivå. På taktisk nivå finner man bl.a. utvekslingsprogram mellom kystvaktinspektører, hvor henholdsvis norske og russiske inspektører seiler med det annet lands fartøy. Ett konkret utslag av samarbeidet er at vi nå har etablert fast lyd/bilde kommunikasjon mellom FOH og de russiske hovedkvarterene. I en sivil sammenheng, hvor den slags daglig utføres fra de fleste ungdomsrom, er det kanskje vanskelig å se fremskrittet i vår etablering. Men, det er der. Her må man ta med i betraktningen at det er snakk om militære organisasjoner, som har sikkerhetskrav ut over det jevne. Dernest kan vi ikke overse det historiske skillet 8 Folk og Forsvar

MED RUSSLAND mellom øst og vest, som har dominert mesteparten av tiden etter 1945. Øvelse Pomor er en merkestein i det militære samarbeidet. Dette er en øvelse med sjø og luftstyrker, som gjennomføres årlig. I de årene hvor øvelsen starter i Russland avsluttes den i Norge, og omvendt. I år stater man i Nord-flåtens hjemmebase Severomorsk og avslutter i Bodø. Det skjer 15. mai, så i år kan det påregnes utenlandsk deltakelse i byens 17. mai opptog. Øvelsen omfatter en rekke disipliner, så som artilleriskyting, søk, redning, anti-piratoperasjoner med mer. Selve øvelsen varer en ukes tid, men betinger et tett samarbeid i forkant. Det kreves nøye planlegging og koordinering for at samøvingen skal fungere og gi begge parter utbytte. Utfordringer og utvikling Petter Normann Waage utgav i 1990 boken Russland er et annet sted. For meg viser tittelen først og fremst til kulturelle og historiske forskjeller mellom Russland og Norge. For alt jeg vet oppfatter russerne Norge som et annet sted. Det er forskjell på Norge og Russland, det merker vi tydelig i det militære samarbeidet. Ta for eksempel øvelse Pomor, som er omtalt ovenfor. Russerne har en annen tilnærming til øvelser enn det vi har. Planleggingen har en dominerende plass og det planlegges med stor detaljrikdom. Det militære samarbeidet kan sees som kulturell utveksling hvor begge parter gir og får, utfordringen består i å finne praktiske broer over små og store kulturelle kløfter, vel så mye som trening i militære disipliner Den mest merkbare forskjellen er språket. Alt samarbeid skjer via tolk. Begge land har gode tolketjenester, men det er tross alt forskjell på å kunne samtale direkte og det å henvende seg via et mellomledd. Rent praktisk betyr det at man må avsette mer tid til alle agendapunkter i et møte og at det må være tolk tilstede hele tiden. Det betyr også at man må ha tolker tilgjengelig under øvelse, hvor flere enheter er virksomme over flere døgn. Det videre samarbeid handler først og fremst om å fortsette å gjøre det vi så langt har fått til. Det er tillit, aksept, personkjemi og fortrolighet som danner grunnlag for mer samarbeid. Dette kommer ofte som en konsekvens av tid. Derfor er det viktig å fortsette med det vi allerede gjør. Når forholdene ligger til rette for det kan man utvide det praktiske samarbeidet gjennom nye momenter i øvelse Pomor, i større grad trekke inn landsstyrker og deltakelse i andre øvelser hvor flere land inngår. Det finnes flere veier å gå, og man får ta i bruk den tiden som er nødvendig. Det militære samarbeidet mellom Norge og Russland er utviklet over tid og fungerer godt. Dette vekker interesse blant våre allierte, og er på ingen måte i motstrid til vår rolle og plass i NATO. Tvert i mot, samarbeid og dialog har vist seg som en effektfull tilnærming i våre nærområder. Av Jonny Didriksen Folk og Forsvar 9

Norske hav- områder og lov Norge forvalter et havområde som er 7,5 ganger så stort som landterritoriet. Dette havområdet er inndelt i forskjellig soner der ulike lover og regler gjelder. En kyststats økonomiske sone er en havsone som ligger utenfor og støter opp til sjøterritoriet. Den økonomiske sonen utgjør ikke en del av territoriet som er underkastet statens suverenitet, i motsetning til sjøterritoriet som er et tilstøtende havområde utenfor statens landterritorium og indre farvann. I den økonomiske sonen har kyststaten ikke suverenitet, men suverene rettigheter, over naturressursene både i og på havbunnen og i havområdene over. Dette innebærer at kyststaten har suveren rett til å utnytte, bevare og forvalte for eksempel olje, gass og fiskeressurser. Rettsordningen for den økonomiske sonen er nedfelt i FNs Havrettskonvensjon av 10.desember 1982, jamfør konvensjonens artikkel 56. Det følger av artikkel 57 at sonen kan strekke seg ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjene som sjøterritoriets bredde er målt ut i fra, med mindre den støter opp mot annen stats jurisdiksjonsområde. Andre stater har blant annet rett til skipsfart, overflyvning og til å legge og vedlikeholde undersjøiske kabler og rørledninger i en kyststats økonomiske sone. Norge har opprettet tre soner på 200 nautiske mil: - en økonomisk sone rundt det norske fastlandet (NØS), som ble opprettet med virkning fra 1.januar 1977 - en fiskevernsone ved Svalbard, som ble opprettet med virkning fra 15.juni 1977 - en fiskerisone ved Jan Mayen, som ble opprettet med virkning fra 29.mai 1980 Alle disse tre sonene er opprettet i medhold av lov av 17.desember 1976 om Norges økonomiske sone, også kalt Soneloven. Soneloven utvidet området for generell norsk fiskerijurisdiksjon fra 12 nautiske mil, jamfør lov av 17.juni 1966 nummer 19 om Norges fiskerigrense og om forbud mot at utlendinger driver fiske innenfor fiskerigrensen, til 200 nautiske mil. Hovedregelen er at utlendinger forbys å drive fiske og fangst i sonen, med mindre adgang til slikt fiske følger av avtaler med andre stater. Det er inngått fiskeriavtaler som regulerer fiskeadgang og kvoter for Russland, EU, Færøyene, Grønland og Island i Norges økonomiske sone mellom 12 og 200 nautiske mil fra grunnlinjene. Et visst antall fartøyer fra disse statene får utstedt en såkalt fiskeritillatelse til å fiske i NØS. Denne tillatelsen faller bort når vedkommende lands kvote er oppfisket. Den 15.september 2010 undertegnet Norge og Russland en avtale om den maritime avgrensningen i Barentshavet og Polhavet. Som kyststater har Norge og Russland en primær interesse og et primært ansvar for forsvarlig forvaltning av levende ressurser i Barentshavet og Polhavet, i samsvar med folkeretten. Avgrensningsavtalen skal sikre videreføring av det norsk-russiske fiskerisamarbeidet. Avtalen trådet i kraft 7.juli 2011. Fiskerivernsonen ved Svalbard Fiskevernsonen ved Svalbard er en sone på 200 nautiske mil rundt Svalbard der Norge hevder retten til å regulere fisket for å bevare fiskeressursene. Ved inngåelsen av en endelig delelinjeavtale med Russland i 2010, ble fiskerivernsonens areal redusert fra 770.565 kvadratkilometer til 715.312 kvadratkilometer. Svalbardtraktaten slår fast at alle lands borgere har lik rett til fiske og fangst på Svalbard. Norske myndigheter tolker traktaten slik at den bare gjelder på land og i Svalbards territorialfarvann, det vil si ut til 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Flere stater bestrider denne tolkningen. Derfor har norske myndigheter bestemt at fiskevernsonen ikke skal gjelde andre ressurser enn fisk, og at det ikke skal diskrimineres med hensyn til nasjonalitet når det gjelder fiskerettigheter. Tildelingen av fiskekvoter har vært praktisert slik at land som historisk 10 Folk og Forsvar

er har fisket rundt Svalbard har forrang. Regulering av fiske basert på kriteriet om tradisjonelt fiske anerkjennes av de fleste land, selv om de ikke deler det norske synet på Svalbardtraktatens anvendelsesområde. Forskrifter om fiske i Svalbards territorialfarvann og indre farvann fastsettes i medhold av Svalbardloven, mens forskrifter om fiske i vernesonen fastsettes i medhold til Soneloven. Fartøy fra Norge, Russland, EU og Færøyene er gitt adgang til å fiske torsk i vernesonen. Regulering av rekefisket er også basert på prinsippet om tradisjonelt fiske i en gitt periode, og innebærer at bare fartøyer fra Norge, Russland, Canada, EU, Grønland, Færøyene og Island kan delta i dette fisket. Fiskevernsonen har tidligere vært stengt for fiske etter norsk vårgytende sild. Siden 2000 har det blitt åpnet for fiske av sild etter vitenskapelig vurdering i et avgrenset område av vernesonen i en periode om sommeren. Fartøy fra Norge, Russland, EU, Færøyene og Island kan delta i dette fisket. Fiskerisonen ved Jan Mayen Fiskerisonen ved Jan Mayen er en sone på 200 nautiske mil rundt Jan Mayen, og som dekker et sjøområde på 293.049 kvadratkilometer. I likehet med fiskevernsonen ved Svalbard, er sonen rundt Jan Mayen ikke en full økonomisk sone, men en sone som er avgrenset til fiskeriformål. Svalbard(traktaten) Svalbard er en norsk øygruppe i Arktis, beliggende mellom Polhavet, Barentshavet, Grønlandshavet og Norskehavet. Øygruppa består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74 grader og 81 grader nordlig bredde og 10 grader og 35 grader østlig lengde. Den største øya er Spitsbergen, etterfulgt av Nordaustlandet og Edgeøya. Longyearbyen er administrasjonssenter for øygruppen, som administreres av sysselmann på Svalbard som er øverste representant for staten og som også utøver politimyndighet. Svalbardtraktaten av 9.februar 1920 anerkjenner norsk suverenitet, og med Svalbardloven av 1925 ble øygruppen en fullstendig del av Norge. Svalbardloven etablerte også Svalbard som en økonomisk frisone og en demilitarisert sone. Svalbardtraktaten slår fast Norges suverenitet, men også at alle traktatparter skal ha lik rett til fiske og fangst i gjeldene områder og i deres territoriale farvann, men likevel innenfor territorialgrensen på tolv nautiske mil. Statene som har undertegnet traktaten har også rett til å drive næringsvirksomhet og jakt på øyene. Hensikten med traktaten er å sikre Svalbards utvikling og en fredelig utnyttelse av naturressursene der. I henhold til Svalbardtraktatens artikkel 9 har Norge forpliktet seg til ikke å opprette eller tillate opprettet noen flåtebase på Svalbard, eller å anlegge noen befestninger der. Svalbard må aldri nyttes i krigsøyemed. Traktaten innebærer ikke noe totalforbud mot norsk militær aktivitet på Svalbard, og å avholde sesjon i forbindelse med militærtjeneste eller besøk av uniformert materiell eller personell er tillatt. Norge er ikke avskåret fra å forsvare Svalbard i krig, og har full rett til å ivareta sin suverenitet over øygruppen. Foruten Norge, var signaturstatene USA, Storbritannia, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland og Sverige. Flere enn 30 ytterligere stater har signert traktaten ved et senere tidspunkt, deriblant Sovjetunionen i 1924. Kilder: www.regjeringen.no, Wikipedia, FN, Folk og Forsvars sikkerhetpolitiske leksikon Av Nan Cecilie Johnstad Folk og Forsvar 11

Norsk Russisk Norge og Russland har en 1000 års historie med kontakt og samarbeid. Ennå i dag finnes stedsnavn i Russland og norrøne utrykk i det russisk språket, som viser tidlige berøringspunkter mellom våre to land og folk. Den gode kontakten med vår nordøstlige nabo er ikke av ny dato, selv om grensedragningen og innlemmelsen i kongedømmet Norge/Sverige er fersk i historisk forstand. Grensen mellom Russland og Norge er vår yngste og Russlands eldste. Dette sier noe om ulikhetene mellom våre to lands historiske utvikling. Både den franske og russiske revolusjonen og de europeiske politiske prosessene i kjølvannet av disse har vært sentrale premissgiver for grensedragningene. Den europeiske nasjonalstatsdannelsen som etterfulgte Den franske revolusjonen og Napoleonskrigene var bakgrunnen for at Sverige/ Norge og Russland kunne bli enige om en felles grense langs Pasvik og Grense Jakobselv. Det er fascinerende å se hvordan fransk geopolitikk utøvd av general Jean Baptiste Bernadotte, alias kong Karl Johan, i samarbeid med tsar Alexander I klarte å få til prosesser som har gitt oss stabile grenser siden 1826. Sovjetunionen måtte avstå store områder etter revolusjonen, og et av disse var Petsamokorridoren, eller Pechenga øst for Pasvik. Som en kuriositet ble Kong Harald og hans søsken transportert ut gjennom korridoren i august 1940. Korridoren ble finsk i perioden 1918 til oktober 1944, da den Røde Arme inntok Øst-Finnmark, det første frigjorte området i Europa. Da den Røde Arme trakk seg ut av Kirkenes 1.september 1945 ble en ny fase innledet langs den norsk - russiske grense. Porten ble låst, og Den kalde krigen gjorde seg gjeldende. Men all kontakt opphørte ikke. Selv under de kaldeste periodene av den kalde krigen klarte Norge og Sovjetunionen å forhandle fram praktiske løsninger om vannkraftutbygging i Pasvik. Nikita Krutschov kom ens ærend til Boris Gleb i 1962 for å åpne det første i en lang rekke felles norsk- sovjetiske kraftutbygginger langs vår grense. Våren og sommeren 1988 skjedde det noe langs den norsk sovjetiske grense som på mange måter var vardøger for det som senere skulle komme. Som grenseboere merket vi at det som kom fra den andre sida ikke bare var svovel, men en ny åpenhet, politisk interesse og ønske om økt samarbeid. Endringene vi merket på russisk side var dramatiske. Vi kunne dra hvor vi ville, fotografere fritt og besøke hvem vi ville. Den nye tiden i nord ble startet gjennom Mikael Gorbatsjovs Murmansktale i 1987, der han vektla økt regionalt samarbeid. På norsk side hadde lokale og regionale aktører allerede startet prosessen. Muren falt på mange måter året før 1989 i nord, drevet fram av framsynte regionale pionerer på begge sider av jernteppet innen politikk, næring og folkelig samarbeid. Personlig klarte jeg ikke den gangen å se noen sammenheng mellom de positive endringene som skjedde langs den norsk-sovjetiske grensen i 1988, og hva som året etter ble det store revolusjonsåret i europeisk moderne historie. President Jeltins maktovertakelse og Sovjetunionens oppløsning i desember 1991 kan sees på som den tredje revolusjonen som påvirket våre grenseforhold i nord. Uten den fredelige demokratiske revolusjonen som bredte seg i Øst-Europa i 1989, og som også har påvirket dagens Russland, ville det aldri ha blitt etablert noe Barentssamarbeid. Det vinduet som ble åpnet som en følge av Sovjetunionens fall, ble raskt utnyttet av den norske regjering og den russiske presidenten. Den åpne politiske situasjonen som var i etterkant av oppløsningen gjorde at man kunne få til en regional deklarasjon som omfattet Russland, Sverige, Finland og Norge. Etableringen av Barentssamarbeidet er på mange måter et politisk kupp. Både 12 Folk og Forsvar

Samarbeid i Nord regionale og sentrale politikere på begge sidene av grensen brukte det korte tidsrommet i forkant av 1993 til å få til et av de mest vellykkede regionale samarbeidsprosjekt i Europa. For Norge er det av stor betydning å ha en stabil og forutsigbar nabo i nord. Et destabilisert Russland er ikke en ønsket situasjon verken for Norge eller verden. Begrepet geopolitikk har kun betydning for Norge i en russisk kontekst. Vår utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske forankring både under den Kalde Krigen og nå skaper forutsigbarhet på begge sider. Barentssamarbeidet og det folkelige diplomati i Nord er Norges viktigste fredsprosjekt. Gjennom et omfattende multilateralt og bilateralt samarbeid har Norge klart å få til et samarbeid på alle viktige samfunnsområder det gjelder forvaltning av ressurser, næring, utdanning og kultursamarbeid. Det er ingen tilfeldighet at russere er den største gruppen av utenlandske studenter i Norge. Et av resultatene av Barentssamarbeidet er at alle institusjoner, foreninger og en rekke bedrifter i Nord-Norge har samarbeid med en russisk partner. En balansert og bærekraftig økonomisk utvikling er et av de viktigste svarene for befolkningen på begge sidene av grensen. Russland og Norge har fått til en ny delelinjeavtale i Barentshavet. Dette er vår siste uavklarte grensedragning med Russland, og vil få stor betydning for utviklingen av Nordområdene. Denne prosessen kunne bare blitt utviklet i kombinasjonen av folkelig samarbeid og den sikkerhetspolitiske trygghet og fleksibilitet som vårt NATO medlemskap gir oss. Norge og det norske forsvaret har et omfattende og tillitskapende samarbeid med sine russiske partnere. Det gjelder grenseoppsyn, kystvaktsamarbeid, flåtebesøk og gjensidige inspeksjoner. På mange måter er forsvarssamarbeidet mellom Norge og Russland det beste eksemplet på at Den kalde krigen er over i nord. Videre er undertegningen av en Grenseboeravtale (02.11.10) mellom Norge og Russland et nytt eksempel på hvordan Norge og Russland utvikler det grenseregionale samarbeidet i en europeisk sammenheng. Dette vil kunne åpne for ytterligere samarbeid i de grensenære områdene. Norge har vært i forkant, og Barentssamarbeidet studeres nøye av andre land. Europeiske grensedialoger utvikles etter modell av de erfaringene som er gjort gjennom Barentssamarbeidet. Neste år markerer vi 20 år med Barentssamarbeid. Det er under utarbeiding en Kirkenesdeklarasjon II som skal framlegges under statsministermøtet i Kirkenes 3. 4. juni 2013. Med åpningen av Den nordlige sjørute og fokus på matproduksjon, energi og mineraler i Nordområdene vil den nye deklarasjon være viktig for det framtidige samarbeid i Nord. Barentssamarbeidet har alltid hatt en praktisk tilnærming til det tillitskapende arbeidet over den norsk russiske grense i dette grensesnittet ligger Norges eneste reelle utenrikspolitiske utfordring. FAKTA om Barentssekretariatet Etablert i oktober 1993, et halvår etter etableringen av Barentssamarbeidet i januar samme år. Hovedkontor i Kirkenes med 12 ansatte. Tre informasjonskontor i Russland; i byene Murmansk, Arkhangelsk og Naryan Mar. Barentssekretariatet jobber med å utvikle det norsk-russiske samarbeidet i nord gjennom å fremme grenseoverskridende samarbeidsprosjekter mellom nordmenn og russere. Sekretariatet er også et kompetansesenter på norskrussiske relasjoner og på grenseregionalt samarbeid. Hvert år tildeles rundt 200 norskrussiske samarbeidsprosjekter midler fra Barentssekretariatet, som sekretariatet fordeler på vegne av Utenriksdepartementet. Barentssekretariatet skal også drive utstrakt informasjonsvirksomhet og kontaktarbeid i regionen for å bekjentgjøre mulighetene som finnes innenfor Barentssamarbeidet. Nyhetstjenesten BarentsObserver.com drives av Barentssekretariatet, og samler nyheter fra Barentsregionen der det settes fokus på viktige problemstillinger i Nordområdene. Av Rune Gjertin Rafaelsen Sekretariatsleder Barentssekretariatet Folk og Forsvar 13

Tysklands plass i Eu Tyskland har en av Europas sterkeste historier. Landet har i flere hundre år spilt en vesentlig rolle i det som har skjedd på det europeiske kontinentet. Etter de alliertes seier over Hitlers tredje rike, lå et knust Tyskland tilbake. Den kalde krigen splittet så det tyske folket og mange tyske familier i to, før landet nå i nyere tid har reist seg og i dag, uten tvil, må sies å være EUs sterkeste stat. Utviklingen er intet annet enn fascinerende. Drøyt 82 millioner tyskere utgjør i dag Forbundsrepublikken Tyskland, en føderasjon av 16 delstater og et av verdens største industriland. Tyskland er Europas mest folkerike land, hvis man ser bort fra Russland som delvis ligger i Asia. Tyskland er også det største medlemslandet i EU målt i bruttonasjonalprodukt. Nordlige aner For meget lenge siden, i det første århundret etter Kristus, begynte germanerne å trekke vest- og sydover fra det sydlige Skandinavia og det nordlige Tyskland. Den 25.desember år 800 grunnla Karl den store Frankerriket, men allerede ved traktaten i Verdun i 843 ble riket delt i to. Den østlige delen utviklet seg til å bli Det tysk-romerske riket, et rike som eksisterte i forskjellige former frem til 1806. Etter at Napoleon falt i 1814, trådte Wienerkongressen sammen. Napoleon hadde oppløst Det tysk-romerske riket, og i dets plass opprettet kongressen Det tyske forbund, en løs konføderasjon av 39 uavhengige stater. Februarrevolusjonen i Frankrike ble starten for revolusjonene i 1848. Gjennom Frankfurt-parlamentet ble det forsøkt å skape en tysk grunnlov og en samlet tysk nasjonalstat, men dette lykkes ikke da kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen nektet å la se seg utrope til keiser. Tysklands samling ble ikke et faktum før etter Den tysk-franske krigen i 1870-71. Krig og avmakt Skuddene i Sarajevo i 1914 utløste første verdenskrig. Krigen endte i tysk nederlag, og høsten 1918 måtte keiser Wilhelm II gå av. Versaillestraktaten i 1919 påførte Tyskland store økonomiske problemer, og den nye, demokratiske Weimarrepublikken fikk en vanskelig start. Tyskland ble i mellomkrigstiden preget av hyperinflasjon, ustabile regjeringer og et høyt politisk konfliktnivå. Weimarrepublikken kom under press fra både høyre- og venstresiden i tysk politikk. Det faktum at Sovjetunionen ble etablert, ga det tyske kommunistpartiet vind i seilene, samtidig som ulike høyreradikale grupper, deriblant Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, angrep de mer moderate og sosialdemokratiske makthaverne. Etter Hitlers kuppforsøk i 1923, møtte nazistene motgang på 1920-tallet. Men den store depresjonen ved inngangen til 1930-tallet, snudde det politiske landskapet, og i 1930 ble det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet nest største parti. Med den vanskelige situasjonen i landet og Europa for øvrig ble det veldig vanskelig å danne en handlekraftig tysk regjering. I januar 1933 valgte derforn president Paul von Hindenburg å utpeke Hitler til rikskansler. På kort tid omdannet Hitler Tyskland til en totalitær stat med ettpartistyre. Han rustet opp det tyske forsvaret, og gjenokkuperte Rhinland i 1936. Våren 1938 annekterte han Østerrike og innlemmet landet i Tyskland, og med Munchenavtalen i september samme år tvang Hitler seg til viktige deler av Tsjekkoslovakia. Dette var opptakten til 2.verdenskrig og det som ettehvert også ble nazistenes forsøk på jødeutryddelse. Etter ruinene Tyskland var i dårlig forfatning ved krigens slutt i 1945. Ti millioner tyske soldater og 14 Folk og Forsvar

ropa sivile hadde mistet livet, Tyskland hadde mistet store landområder i øst med det resultatet at 15 millioner tyskere ble fordrevet. Det resterende tyske området ble delt i fire allierte okkupasjonssoner. Den nye tyske grunnloven, kalt Grundgesetz, ble vedtatt av Det parlamentariske råd og kunngjort 23.mai 1949. Staten fikk navnet Forbundsrepublikken Tyskland, og omfattet de franske, amerikanske og britiske okkupasjonssonene. I oktober samme år fikk den sovjetiske sonen sin lov som dannet basisen for Den tyske demokratiske republikk, DDR. Den tidligere tyske hovedstaden, Berlin, ble delt, og Øst-Berlin ble ny hovedstad i DDR. Ny hovedstad i vest ble byen Bonn. Vest-Tyskland ble en demokratisk, vestorientert stat med sterke bånd blant annet til USA og Storbritannia. Landet fikk en blandingsøkonomi, og opplevde sterk økonomisk vekst i etterkrigstiden. I 1955 ble Vest-Tyskland medlem av NATO, og to år senere var også landet med på å grunnlegge det som senere skulle bli Den europeiske union, EU. DDR, på sin side, ble i praksis en sovjetisk satelittstat, der russerne hadde full politisk og militær kontroll gjennom Warsawapakten. Forenet Den 3.oktober 1990 ble Tyskland igjen samlet da de østtyske områdene ble tatt opp i Forbundsrepublikken, etter en lengre periode med oppmykning og samtaler mellom øst og vest under slutten av Den kalde krigen. I 1994 ble Berlin igjen gjort til hovedstad for hele Tyskland, i en periode da de nye forbundsstatene i øst slet med en bølge av massearbeidsledighet, industridød og fremmedhat. Helmut Kohl fra Christlich Demokratische Union ble den første felles forbundskanseleren i Tyskland. I 1998 overtok så sosialdemokraten Gerhard Schröder, før høyresiden igjen tok over med Angela Merkel i 2005. Tyskland har etter gjenforeningen spilt en aktiv rolle i internasjonal politikk, og er i dag en ledende drivkraft i EU med den klart sterkeste økonomien i en politisk union som er svekket på grunn av eurokrisen. Tyskland har også en av 15 plasser i FNs sikkerhetsråd i perioden 2011-2012. Tyskland har de siste tiårene fått mange innvandrere fra Øst-Europa; særlig fra det tidligere Jugoslavia, Russland og Tyrkia. Det bor over tre millioner tyrkere i Tyskland, men ikke alle har statsborgerskap. Det bor til sammen 3,5 millioner muslimer i Tyskland. I tillegg bor det også 200.000 jøder der, og Berlin har den raskest voksende jødiske befolkningen på verdensbasis. Tyskland og Norge Men unntak av under et par kriger under Bismarck og 2.verdenskrig, har Tyskland hatt nære og tette bånd til de nordiske landene. Allerede i Middelalderen foregikk det mye handel mellom Norge og Tyskland blant annet gjennom Hansaforbundet. Reformasjonen spilte også en viktig rolle i den tysk-norske kulturutvekslingen. Tyskerne var også offiserer i den dansknorske hæren, og spesialister innenfor bergverk og byggekunst. Norge opprettet diplomatiske forbindelser med Vest-Tyskland i 1953, men det første offisielle besøket fra Norge etter krigen kom først i 1965. På 1970-tallet ble det norsk-tyske forholdet normalisert, og i senere tid har landene blitt viktige samarbeidspartnere. Tyskland er i dag en viktig handelspartner for Norge; olje og gass utgjør den største andelen av eksporten fra Norge, men Tyskland eksporterer kjøretøy, maskiner og utstyr, metaller og kjemiske produkter til Norge. Tyskland utgjør sammen med USA, Kina og Japan de fire største industrilandene i verden. Den sosiale markedsøkonomien er grunnlaget for den økonomiske politikken som blir ført av tyskerne. Den tyske bokindustrien er størst i verden innenfor sitt felt. Landet er verdens nest største eksportnasjon etter Kina, og er verdens tredje største økonomi. Med andre ord, Tyskland blir å regne med også inn i fremtiden når ny historie skal skrives. Kilder: www.europa.eu, Aftenposten, Wikipedia, Folk og Forsvars sikkerhetspolitiske leksikon Av Nan Cecilie Johnstad Folk og Forsvar 15 Foto: Scanpix