Sak 5/2016-1 Sakens parter: A - Likestilling- og diskrimineringsombudet Vedtak av 30. november 2016 fra Likestillings- og diskrimineringsnemndas medlemmer: Susann Funderud Skogvang (møteleder) Thorkil H. Aschehoug Gislaug Øygarden Ivar Danielsen 1
Saken gjelder A har klaget på Likestillings- og diskrimineringsombudets avgjørelse datert 25. januar 2016 om å avvise hans klage. Det nemnda skal avgjøre er om ombudets avvisning skal opprettholdes, eller om saken skal sendes tilbake til ombudet for realitetsbehandling. Sakens bakgrunn A mener at abortloven 4 (lov nr. 50/1975) og barnelova 67 (lov nr. 7/1981) er i strid med likestillingsloven (lov nr. 59/2013), og vil at ombudet skal ta stilling til spørsmålet. Saksgang hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og videre saksbehandling A klaget til ombudet i e-post datert 22. desember 2015. Ombudet besluttet 25. januar 2016 at saken måtte avvises. A klaget på ombudets avvisning i e-post datert 5. februar 2016. Saken ble oversendt til Likestillings- og diskrimineringsnemnda (heretter nemnda) ved ombudets brev datert 15. februar 2016. Saken ble behandlet i nemndas møte 15. november 2016. I behandlingen deltok nemndas medlemmer Susann Funderud Skogvang, Thorkil H. Aschehoug, Gislaug Øygarden og Ivar Danielsen. Ingen av partene deltok under møtet. Nemndas sekretariat var representert ved Anette Klem Funderud og Ingeborg Aas. Partenes argumenter A har i hovedsak anført at: Det er kjønnsdiskriminering at menn ikke har medbestemmelse i spørsmålet om abort. Menn som ikke ønsker at en kvinne skal bære frem deres felles barn, bør da ikke ha plikt til å betale barnebidrag. Hvis barnet bæres frem, burde kvinnen ta fullt ansvar for barnet selv, ettersom kvinnen kunne valgt å ta abort. Det er uansvarlig at dette problemet dyttes over på en annen person som ikke vil ha barnet. Ombudet har i hovedsak anført at: Beslutningen om at det skal tas abort før 12. svangerskapsuke er tillagt den gravide kvinnen. Det står i abortloven 2 at: «Finner kvinnen ( ) at hun likevel ikke kan gjennomføre svangerskapet, tar hun selv den endelige avgjørelse om svangerskapsbrudd såfremt inngrepet kan skje før utgangen av tolvte svangerskapsuke og tungtveiende medisinske grunner ikke taler mot det.» Det står i barnelova 67 første avsnitt at: «Der ein eller begge foreldra ikkje bur saman med barnet, skal vedkomande betale faste pengetilskot til forsyting og utdanning. Også foreldre som bur saman med barnet, kan påleggjast å yte pengetilskot når dei forsømer fostringsplikta si etter 66. Ingen kan gje avkall på den retten barnet har etter dette stykket. As klage til ombudet reiser to problemstillinger. Den første er om det er i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn i likestillingsloven at menn ikke kan bestemme om det skal foretas abort av felles barn. Den andre er om det er i strid med likestillingsloven at menn 2
må betale barnebidrag til tross for at han ønsket abort. Det A ber ombudet vurdere, er om det er motstrid mellom likestillingsloven og abortloven og om det er motstrid mellom likestillingsloven og barnelova. Spørsmålet er om ombudet har myndighet til å behandle saker hvor det reises spørsmål om forholdet mellom likestillings- og diskrimineringslovene og en annen lov. I nemndas sak 73/2014 vurderte nemnda ombudets og nemndas myndighet i saker hvor det påstås å være motstrid mellom likestillings- og diskrimineringslovgivningen og annen lov. Klager mente at barnetrygdloven 9 var i strid med diskrimineringsloven om etnisitet. Nemnda uttalte at: «En kompetanse til å overprøve Stortingets lovgivende virksomhet måtte ha fremkommet klart av lov og/eller forarbeider da dette i utgangspunktet strider mot vårt konstitusjonelle system. At nemndas kompetanse i diskrimineringsombudslovens forarbeider bare er avgrenset mot domstolenes dømmende virksomhet, kan i denne sammenheng ikke tillegges avgjørende vekt. Å overprøve Stortingets lovgivende virksomhet er etter nemndas syn en oppgave for domstolene.» Nemnda uttalte videre at barnetrygdloven 9 ikke åpner for skjønn, og at vedtaket som avslo søknaden om utvidet barnetrygd dermed var en direkte følge av lovens ordlyd. Dersom bestemmelsen hadde åpnet for skjønn, kunne nemnda ha vurdert om forvaltningens skjønnsutøvelse i vedtaket var i samsvar med diskrimineringsloven om etnisitet. I likhet med barnetrygdloven 9 åpner verken abortloven 2 eller barnelova 67 for skjønn. Det er den enkelte kvinnen som avgjør om det skal foretas svangerskapsavbrudd, og den forelder som ikke bor sammen med barnet skal betale barnebidrag. Ombudet har dermed ikke myndighet til å ta stilling til om abortloven 2 eller barnelova 67 er i strid med likestillingsloven 5. I klagen på ombudets avvisning skriver A at han mener abortloven 4 og barnelova 67 er i strid med likestillingsloven 5. Abortloven 4 lyder som følger: «Begjæringen om svangerskapsavbrudd skal fremsettes av kvinnen selv. Er hun under 16 år, skal den eller de som har foreldreansvaret eller vergen gis anledning til å uttale seg, med mindre særlige grunner taler mot det. Er kvinnen psykisk utviklingshemmet, skal hennes verge på tilsvarende måte gis anledning til å uttale seg. Er kvinnen alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, kan begjæringen settes fram av vergen. Kvinnens samtykke skal innhentes såfremt det kan antas at hun har evne til å forstå betydningen av inngrepet. Er kvinnen uten verge i tilfelle som nevnt i første ledd tredje punktum eller annet ledd, skal fylkesmannen etter begjæring fra hennes lege eller nemnda (jfr. 7) oppnevne verge.» 3
Abortloven 4 gir, i likhet med abortloven 2, den gravide kvinne en rett til å bestemme om det skal tas abort eller ikke. Ombudets vurdering når det gjelde abortloven 4 er den samme som etter abortloven 2. Det sentrale er at ombudet ikke har myndighet til å ta stilling til Stortingets vurdering av at beslutningen om å ta abort er tillagt den gravide kvinnen. Saken må derfor avvises. Rettslig grunnlag Ombudets plikt til å avvise en sak fremgår av diskrimineringsombudsloven 3 femte ledd: «Ombudet skal også avvise en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt.» Ifølge diskrimineringsombudsloven 3 femte ledd kan ombudets avgjørelse om avvisning av en sak påklages til Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Hvilke saker ombudet og nemnda kan ta stilling til reguleres av diskrimineringsombudsloven 1 (lov nr. 40/2005). Det fremgår av bestemmelsens andre ledd at ombudet og nemnda skal behandle klagesaker knyttet til blant annet likestillingsloven. En sak skal avvises fra behandling hos ombudet og nemnda dersom de formelle vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt, se forarbeidene til diskrimineringsombudsloven, Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) side 100. En sak må for eksempel avvises dersom forholdet det klages over faller utenfor den aktuelle lovens virkeområde, eller dersom den generelt faller utenfor de lovene som ombudet og nemnda skal håndheve. Nemndas vurderinger Nemnda har kommet til at As ikke kan få medhold i sin klage. Ombudet har avvist saken fordi ombudet ikke har myndighet til å vurdere eventuell motstrid mellom abortloven og likestillingsloven og mellom barnelova og likestillingsloven. Nemnda er i hovedsak enig med ombudet. Nemnda har tolket sin egen myndighet slik at den ikke kan overprøve eller kritisere Stortingets lovvedtak. Nemndas begrensede myndighet er begrunnet i konstitusjonelle hensyn og maktfordelingsprinsippet. Maktfordelingsprinsippet sikrer at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende. Det er fastslått i Grunnloven 75 at Stortinget blant annet skal gi og oppheve lover. Dersom nemnda skulle ha myndighet til å overprøve og kritisere Stortingets lovvedtak, måtte dette ha kommet klart frem av lov og/eller forarbeider. Nemnda har derfor avvist en rekke klager som gjelder forholdet mellom likestillings- og diskrimineringslovgivningen (se nemndas saker 73/2014 og 21/2015). Nemndas konklusjon er at ombudets avvisning opprettholdes. Vedtaket er enstemmig. 4
Sak 5/2016-1 Likestillings- og diskrimineringsnemnda har fattet følgende vedtak: Klagen på Likestillings- og diskrimineringsombudets vedtak om avvisning tas ikke til følge. Susann Funderud Skogvang møteleder Ivar Danielsen Thorkil H. Aschehoug Gislaug Øygarden 5