Sak 79/2015. Vedtak av 25. februar Sakens parter: A - Likestillings- og diskrimineringsombudet

Transkript

1 Sak 79/2015 Vedtak av 25. februar 2016 Sakens parter: A - Likestillings- og diskrimineringsombudet Likestillings- og diskrimineringsnemndas sammensetning: Susann Funderud Skogvang (møteleder) Johans Tveit Sandvin Thorkil H. Aschehoug Gloria Masika Gislaug Øygarden 1

2 Sakens bakgrunn Saken gjelder klage over Likestillings- og diskrimineringsombudets henleggelse av 14. juli Klagen fra A var knyttet til en artikkel publisert i Kvinner og klær (KK) i 2014, der KKs journalist B hadde testet ut såkalt «tantrisk massasje» og «vaginal massasje» som alternativ behandling, formidlet og utført av C. Artikkelen publisert i KK hadde overskriften «Ville du latt deg massere «der nede»?». C driver også hjemmesiden A anmeldte KK, Aller Media AS og KKs journalist B til politiet for brudd på straffelovens bestemmelser om sexkjøp. Denne saken ble henlagt. A påklaget deretter til Likestillings- og diskrimineringsombudet (heretter ombudet) politiets håndtering av, og saksbehandling knyttet til, anmeldelsen. Behandlingen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og videre saksgang A henvendte seg første gang til ombudet per e-post av 22. september Det fremgår blant annet følgende av e-posten: «Kvinner og klær (KK) og Aller Media AS, samt KKs journalist B, har blitt anmeldt for brudd på Straffelovens bestemmelser 202, 202a. og 205 og sexkjøpslovverkets bestemmelser for øvrig, også basert på foreliggende rettskilder og rettspraksis. Vedlagt er KK-artikkelen samt anmeldelsen. Det er ventet at Politiet henlegger saken på sviktende rettslig grunnlag. Når/hvis tjenesteforsømmelsen skjer blir saken meldt inn til LDO som klagesak og også tatt opp videre med Justisdepartementet.» Ombudets rolle i saken ble av A beskrevet slik: «Dette er en sak der svært viktige rettslige prinsipielle spørsmål må avklares det første, om alle er like for loven. Her vil LDO kunne komme inn i bildet.» Politiet besluttet 2. desember 2014 å henlegge saken fordi det ikke var «rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold». A mottok underretning om dette fra politiet 13. april Ved brev av 29. april 2015 til Oslo statsadvokatembeter påklaget A henleggelsen. Det fremgår følgende av brevet: «Mens politiet herved påklages for det prosessuelle, tjenesteforsømmelse og klar uvilje til å håndtere Straffeloven, innklages politiet også parallelt til Likestillings- og diskrimineringsombudet for kjønnsdiskriminering og brudd på følgelig aktuelle diskrimineringslovverk forøvrig.» Ved e-post fra A til ombudet av 11. mai 2015 klaget A over politiets saksbehandling, som etter hans vurdering innebar kjønnsdiskriminering og brudd på likestillingsloven. Ved brev av 12. mai 2015 henvendte ombudet seg til A, i form av et veiledningsbrev. Det fremgår blant annet følgende av brevet: «Ombudet håndhever diskrimineringslovgivningen, herunder likestillingsloven. Likestillingsloven forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn. For at ombudet skal kunne ta en slik sak som diskrimineringssak, må det foreligge et sammenlignbart tilfelle. Dersom en mannlig journalist hadde laget en tilsvarende artikkel, betalt for tilsvarende massasje og dermed blitt bøtelagt, ville vært et sammenlignbart tilfelle. 2

3 Å vise til at det generelt er slik at menn bøtelegges for «happy ending» etter massasje, er ikke tilstrekkelig til å si at det foreligger et sammenlignbart tilfelle. Dersom du etter denne veiledningen likevel skulle mene at dette er et brudd på likestillingsloven, har du anledning til å be om klagebehandling. Med mindre det kommer mer informasjon i saken, vil imidlertid en slik sak mest sannsynlig bli henlagt eller resultere i en uttalelse der ombudet konkluderer med at loven ikke er brutt.» Det fremgår av brev fra A til ombudet av 24. mai 2015 at han så seg nødt til å klage saken videre til Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Det fremgår blant annet følgende av brevet: «I ombudets brev til meg beskrives en klage jeg ikke har fremmet for ombudet. Ombudet står følgelig fritt til å sette seg inn i saksforhold som er innklaget til Oslo Statsadvokatembeter. Like følgelig hadde jeg håpet at ombudet leste den faktiske klagen min og ikke påtok seg kreativ utvidende tolkning. Slik jeg ser det er ikke dette ombudets rolle, ei heller å evt. overta roller til andre forvaltnings- og klageorganer. Det fremgår tydelig fra innhold og tekst i epost-klage oversendt til LDO innklagingsgrunnlag i dokumentet ʺpåklaging av henleggelse i sak til Oslo Statsadvokatembeterʺ at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted direkte eller indirekte forskjellsbehandling i strid med bestemmelser i Likestillingsloven. Dette er utførlig beskrevet i klagetekst rettet til Oslo Statsadvokatembeter der jeg også klart og tydelig skiller mellom hva som påklages til Oslo Statsadvokatembeter følgelig ʺdet prosessuelle. Tjenesteforsømmelse og klar uvilje til å håndheve Straffelovenʺ, mens sannsynliggjort bevegrunnlag for politiets opptreden gjennom hele klagens første side innklages til LDO som brudd på lovverket LDO er satt til å håndheve. Dette burde ikke være vanskelig å forstå og/eller respektere hvis man leser den faktiske klagen, og legger den til grunn, samt kjenner grensene for eget mandat og rettskompetanse. LDO er ikke gitt rettskompetanse til vurdering hvorvidt ʺvaginal massasjeʺ er ʺseksuell handlingʺ, ʺseksuell omgangʺ og/eller ʺtantrisk massasjeʺ da dette ikke er LDOs mandat, og forarbeidene og rettskildene ellers legger til grunn de strafferettslige kriterier og definisjoner ikke LDO. LDO har videre ingen saklig grunn å etterlyse en tilsvarende særpreget situasjon for kjøp av seksuell handling og/eller seksuell omgang, eller særpregete omstendigheter rundt brudd på Strl. 102 og 205, for å kunne vise til kjønnsdiskriminering da ingenting av det særpregete rundt kjøp av ʺvaginal massasjeʺ er innklaget til ombudet utover politiets selvfølgelig konkret svært særpregete opptreden flere ganger ifm anmeldelse og saksbehandling der den sannsynliggjøres og legges til grunn som uttrykk for ulovlig usaklig forskjellsbehandling og som kjønnsdiskriminerende atferd som tydelig påvirker saksbehandling. Formell konsekvens av den kjønnsdiskriminerende atferden som sannsynliggjøres og innklages, dvs henleggelsen, er ikke innklaget til ombudet. Det ombudet skulle vurdert i denne saken er om det opp mot sammenliknbare tilfeller, der det anmeldes for brudd på sexkjøpslovverk, og hvorvidt det i mottak av anmeldelse, usaklig forskjellsbehandles i denne sak nettopp pga kjønn og hvorvidt personer i politiets 3

4 saksbehandlingskjede ulovlig kjønnsdiskriminerer etter egen sterke overbevisning, og på mulig bakgrunn i eget kjønn nettopp i dette konkrete tilfellet. LDO skulle også vurdert, etter sannsynliggjøringen av at kjønn har spilt en usaklig forskjellsbehandlende rolle for hvorvidt anmeldelse har blitt seriøst tatt imot på bakgrunn av nettopp kjønn (til både anmelder, journalist (som anmeldes sammen med KK) som også utfra kjønn til saksbehandlere(e) opp mot politiets evt. egen sannsynliggjøring at slik forskjellsbehandling ikke har funnet sted. Det ombudet også i tillegg skulle vurdert er om opprettet etterforskning, innsats, samt forøvrig også saksbehandlings- og underrettelsestid til anmelder, fremstår usaklig forskjellig i saksbehandling av en kvinne som anmeldes for brudd på sexkjøpslovverk, der alle bevis og opplysninger foreligger anmeldelsen ift. saker der en mann blir anmeldt, og alle bevis og opplysninger foreligger anmeldelsen.» A henvendte seg til ombudet per e-post av 27. mai 2015 og ba om at saken ble oversendt nemnda. Ombudet henvendte seg til A per brev av 5. juni 2015, der ombudet ba om en klargjøring av de påklagede forhold. I brev av 18. juni 2015 til ombudet presiserte A at «det er lovverket ombudet er satt til å forvalte jeg sikter til - ikke Straffeloven, som det virker som ombudet ønsker rettskompetanse til å forvalte og håndheve.» Videre fremgikk det av brevet: «Utover dette foreslår jeg at ombudet leser over klagesak og svar/oppfølgingsbrev èn eller flere ganger til om det er forståelse som mangler og evt. stiller konkrete spørsmål i stedet for at jeg punktvis igjen lister opp momentene i klagesaken for ombudet. Ombudet kan kanskje ekstra merke seg sider ved klageforholdet som av undertegnede er understreket i svar- /klagetekst eller uthevet. Et utmerket sted å begynne kan være allerede i dette svarbrevet.» Ombudet henla saken 14. juli A klaget over ombudets henleggelse 29. august Ombudet vurderte saken på nytt, men fant ikke grunn til å endre sin konklusjon. Saken ble oversendt nemnda ved ombudets brev av 5. oktober Saken ble behandlet i nemndas møte 9. februar I behandlingen deltok nemndas medlemmer Susann Funderud Skogvang (møteleder), Johans Tveit Sandvin, Thorkil H. Aschehoug, Gloria Masika og Gislaug Øygarden. A deltok under møtet per telefon. Ombudet var representert ved Elisabeth Lier Haugseth og Hanne Hempel. Nemndas sekretariat var representert av Anette Klem Funderud, Ingeborg Aas og Else Anette Grannes. Partenes argumenter i foreliggende sak A har i hovedsak anført: Han har ikke klaget over politiets henleggelse av anmeldelsen, eller polititjenestemennenes tjenesteforsømmelse i denne forbindelse. Han klager over måten politiet håndterte situasjonen da han innga anmeldelse, da han nærmest måtte prosedere overfor den kvinnelige vakthavende for å få lov til å levere denne. Han klager også over at anmeldelsen ikke ble seriøst vurdert av de ansvarlige i politiets saksbehandlerkjede, og at det gir grunnlag for å mistenke at kjønn har vært vektlagt i strid med likestillingsloven. 4

5 Han har innklaget sakens prosessuelle side til Oslo Statsadvokatembeter, herunder spørsmålet om tjenesteforsømmelse og den klare uviljen til å håndheve straffeloven. Politiets henleggelse av saken ble opprettholdt med blant annet følgende begrunnelse (jf. brev datert 12. mai 2015, , 7747/15-115/TAP004, dokument nr. 01, 02, Oslo Statsadvokatembeter): «Om enkelte av de handlinger som beskrives er å anse som seksuell omgang i denne relasjon lar jeg stå åpent. Uansett er seksuell omgang mellom voksne ikke straffbar så lenge det foreligger samtykke.» Dette er både en tydelig politisk og ikke minst rettslig ytring som legitimerer og understreker at sexkjøp ikke er straffbart i tilfeller der dette skjer ved samtykke. Denne delen av saken er imidlertid ikke innklaget for ombudet. Han har bedt om ombudets vurdering av om politiet på en seriøs måte mottok hans anmeldelse uten forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Saken reiser også spørsmål om hvorvidt personer i politiets saksbehandlingskjede ulovlig kjønnsdiskriminerer etter egen sterke overbevisning, og med bakgrunn i eget kjønn. Han har bedt ombudet om å vurdere saken opp mot sammenliknbare tilfeller, der det anmeldes for brudd på sexkjøpslovverk. Ombudet skulle i tillegg ha vurdert om opprettet etterforskning og innsats fremstår som usaklig forskjellsbehandling av ham som mann, sammenlignet med en tilsvarende situasjon der en kvinne anmelder for brudd på straffelovens bestemmelser om sexkjøp, og der alle bevis og opplysninger foreligger ved anmeldelsen. Ombudet skulle også vurdert om han har vært stilt dårligere på grunn av kjønn når det gjelder saksbehandlings- og underrettelsestid fra politiet. Etter likestillingsloven 16 skal det, når et forhold sannsynliggjøres slik som i denne sak, legges til grunn at forskjellsbehandling har funnet sted hvis ikke den ansvarlige sannsynliggjør at slik forskjellsbehandling likevel ikke har funnet sted. Han har ikke ønsket å sammenligne de faktiske forholdene i egen sak med det ombudet foreslår i sitt veiledningsbrev til ham datert 12. mai 2015, at en mannlig journalist betaler for tilsvarende massasje og bøtelegges som følge av dette. Han er klar over at ombudet ikke har kompetanse til å vurdere om «vaginal massasje» eller «tantrisk massasje» strafferettslig sett representerer seksuell handling eller seksuell omgang, eller for øvrig kan vurdere straffelovens bestemmelser om sexkjøp. Det har ikke vært hans intensjon at saken skulle fremstå så komplisert. Han har imidlertid blitt frustrert fordi det ikke har virket som om ombudet har ønsket å ta inn over seg hans tilbakemeldinger og presiseringer før beslutning om henleggelse ble tatt. I stedet har ombudet spunnet videre på problemstillinger som han har forsøkt å tydeliggjøre. Nemndas vurdering imøteses på bakgrunn av at ombudet tydelig har vanskelig for å forstå rammene for hans klage. Likestillings- og diskrimineringsombudet har i hovedsak anført: Ombudet kan i særlige tilfeller henlegge en sak dersom ombudet ikke finner grunn til videre behandling, jf. diskrimineringsombudsloven 3 femte ledd. Av forarbeidene fremgår det at ombudet har en skjønnsmessig adgang til å henlegge en sak som gjelder bagatellmessige forhold. Videre kan ombudet henlegge en sak der forholdet det klages over åpenbart ikke er i 5

6 strid med de bestemmelser ombudet håndhever, eller saker der det diskriminerende forholdet ligger langt tilbake i tid, jf. Ot.prp. nr. 34 ( ) punkt Forarbeidene angir ikke uttømmende i hvilke tilfeller ombudet har adgang til å henlegge en sak. Bakgrunnen for ombudets henleggelse var at A ikke bidro tilstrekkelig til opplysning av sin egen klage. Ombudets forståelse av klageforholdet ble konsekvent avvist som uriktig. Samtidig etterkom ikke A ombudets anmodning om å klargjøre det påklagede forholdet. Ytterligere forsøk på klargjøring ble dessuten vurdert som vanskelig på bakgrunn av As tilbakemeldinger til ombudet. Ombudet har vurdert det som uhensiktsmessig å bruke mer ressurser på saken. Ombudet har merket seg As anførsel om at klageforholdet fremgår klart og tydelig av hans brev til nemnda datert 29. august Det vises til følgende avsnitt i brevet: «Da det i brev til nemnda via ombudet datert i tillegg så eksplisitt tydeliggjør klageforholdet til ombudet som opplevd kjønnsdiskriminering jf. ʺpolitiets selvfølgelig konkret svært særpregete opptreden flere ganger ifm. anmeldelse og saksbehandling der den sannsynliggjøres og legges til grunn som uttrykk for ulovlig usaklig forskjellsbehandling og som kjønnsdiskriminerende adferd som tydelig påvirker saksbehandlingʺ.» A har imidlertid tidligere i saksbehandlingen for ombudet avvist at klagen på Oslo politidistrikt kunne tolkes dithen at den reiser spørsmål om hvorvidt kjønn er blitt vektlagt i strid med likestillingsloven når det gjelder politiets mottak av anmeldelser og påfølgende etterforskning/saksbehandling. Det vises til ombudets brev til A datert 5. juni 2015: «Hva som påklages fremgår ifølge deg, av første side i klage over henleggelse i sak til Oslo Statsadvokatembeter, og knytter seg til ʺ..sannsynliggjort beveggrunnlag for politiets opptreden.ʺ. Dette er at kvinnelige tjenestemenn i politiet er påvirket av synet i offentlig debatt om at kvinnelige sexkjøpere ikke skal prioriteres sanksjonert i håndhevelsen av sexkjøpsloven. Vi forstår klagen slik at du mener at kjønn har blitt vektlagt i strid med likestillingsloven når det gjelder hvordan anmeldelsen ble tatt imot av politiet og påfølgende etterforskning/saksbehandling. Du opplyser at du som mann møtte motvilje av flere kvinnelige politiansatte i forbindelse med anmeldelsen av KK, journalist B og Aller Media AS.» A har heller ikke kommet med opplysninger som tilsier at kjønn ble vektlagt i strid med likestillingsloven når det gjelder politiets behandling av saken. A ga i sin tilbakemelding uttrykk for oppgitthet og frustrasjon over ombudets tolkning av hans brev. Ombudet har ikke klart å få presisert klagen nærmere, til tross for at ombudet har anmodet om dette. I nemndas sak 1/2013 la nemnda til grunn at siden det er klager som har bevisføringsrisikoen må det kunne settes minimumskrav til klagers opplysningsplikt for at ombudet skal undersøke saken nærmere og realitetsbehandle den. Det følger videre av nemndas praksis at den skal være tilbakeholden med å overprøve ombudets vedtak om henleggelse, jf. nemndas sak 3/2010. Nemndas vurdering Ombudet henla saken 14. juli Nemnda skal vurdere om klagen over ombudets henleggelse skal tas til følge, og skal ikke ta stilling til sakens realitet. Dersom henleggelsen blir satt til side av nemnda, må ombudet realitetsbehandle saken. 6

7 Både ombudet og nemnda har en skjønnsmessig adgang til å henlegge en sak uten realitetsbehandling. Ombudets adgang til dette fremgår av diskrimineringsombudsloven 3 femte ledd: «Ombudet kan i særlige tilfeller henlegge en sak dersom ombudet ikke finner grunn til videre behandling. Ombudets avvisning eller henleggelse kan påklages til nemnda.». Diskrimineringsombudsloven 3 gir ingen direkte anvisning på i hvilke særlige tilfeller det «ikke er grunn til videre behandling», men i diskrimineringsombudslovens forarbeider (Ot.prp. nr. 34 ( ) side 87) uttales det følgende: «Dersom en kort realitetsbehandling viser at det ikke er grunn til videre behandling, bør ombudet kunne unnlate å ferdigbehandle saken. Det vil her kunne dreie seg om saker som er av så bagatellmessig art at det vil være av svært liten betydning å bruke tid og ressurser på dem, eller saker hvor det diskriminerende forhold det klages over ligger langt tilbake i tid. En sak bør videre kunne henlegges dersom ombudet vurderer den som åpenbart grunnløs.» I forarbeidene presiseres det også at ombudet kan avslutte en sak uten en realitetsavgjørelse, selv om saken først er tatt til behandling. Nemnda har tidligere uttalt seg om ombudets henleggelsesadgang. I sak 27/2013 uttalte nemnda at: «Uttalelsene i forarbeidene er slik nemnda ser det eksempler på situasjoner der henleggelse hos ombudet kan bli aktuelt. Uttalelsene er ikke ment å være uttømmende hva angår henleggelsesadgangen. En sak kan henlegges dersom bevissituasjonen tilsier at det er klart at det ikke foreligger noe lovbrudd. Det er A [klager] som har bevisføringsrisikoen og som i utgangspunktet må påvise at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har funnet sted, jf. diskrimineringsloven 10 (lov nr. 33/2005). Ombudet har imidlertid etter forvaltningsloven 17 (lov av 10. februar 1967) en selvstendig plikt til å opplyse saken. Ombudet kan etter en kort realitetsvurdering veie hensynet til effektiv ressursbruk opp mot hvor sannsynlig det er at brudd blir påvist, noe nemnda har lagt vekt på i flere saker, jf. blant annet sakene 13/2010, 27/2010 og 32/2012.» Denne nemnd legger tilsvarende betraktninger til grunn i foreliggende sak. Nemnda har vurdert om det er grunn til å tilsidesette ombudets vurdering av at det ikke er hensiktsmessig med ytterligere behandling av saken. Et moment er da hvor sannsynlig det er at brudd vil bli påvist ved en eventuell realitetsbehandling. Etter nemndas syn reiser As henvendelser, også til politiet, både viktige og interessante problemstillinger, blant annet om anmeldelsen ble henlagt av politiet på grunn av at denne gjaldt en kvinnelig journalist som fikk vaginal massasje. Under nemndas møte presiserte imidlertid A at hans klage gjelder egen opplevelse av måten han ble mottatt av politiet da han innga anmeldelse, og den videre oppfølging fra politiets side. A har ikke oppgitt konkrete sammenlikningspersoner, men mener at behandlingen av ham, sammenlignet med alle andre som inngir anmeldelser, må betraktes som dårligere. Han har også gitt uttrykk for at behandlingen av ham kunne ha sammenheng med innholdet i anmeldelsen. 7

8 Det er en forutsetning for å få en sak behandlet av ombudet og nemnda, at det aktuelle saksforholdet faller inn under likestillings- og diskrimineringslovgivningen på en eller annen måte, og for øvrig presenteres på en måte som gjør behandling mulig. Det er blant annet et krav etter likestillingsloven at den som mener seg forskjellsbehandlet på grunn av kjønn på en eller annen måte må være behandlet dårligere, eller stilt dårligere, enn personer av motsatt kjønn. (Dersom en sak gjelder diskriminering på grunn av graviditet, er det imidlertid ikke et vilkår at den det sammenliknes med er en mann. Det er tilstrekkelig for å konstatere brudd på likestillingsloven at det kan fastslås at graviditeten har medført en «dårligere stilling», for eksempel sammenlignet med en annen kvinne som ikke er gravid.) Ombudets og nemndas behandling av en sak vil derfor alltid være fundert på en sammenligning av personer, for eksempel kvinner og menn, eller personer med og uten nedsatt funksjonsevne. En sak som mangler denne type avgrensning med hensyn til hva som skal sammenlignes kan vanskelig tas under behandling. Dette gjelder både for ombudet og nemnda. A har presisert overfor nemnda at han sammenligner seg med alle andre som inngir en anmeldelse. I nemndas sak 55/2014 henla nemnda en klage etter at saken hadde vært realitetsbehandlet av ombudet. Klageren var en mannlig fengselsbetjent som mente at arbeidsgiver kjønnsdiskriminerte ham ved avlønning. Klager klarte imidlertid ikke å vise til konkrete sammenligningspersoner, men sammenlignet seg blant annet med gruppen kriminalomsorgsbetjenter og førstekonsulenter på landsbasis. Nemnda henla saken fordi klageren ikke hadde klart å vise til omstendigheter som underbygget hans påstand om brudd på likestillingsloven. Denne nemnd mener at det samme er tilfelle i foreliggende sak. A har videre lagt til grunn at de påklagede forhold er sannsynliggjort fra hans side, og at det følgelig er den ansvarlige som må sannsynliggjøre at forskjellsbehandling ikke har funnet sted. Uten å gå inn i sakens realitet vil nemnda bemerke at likestillingslovens bevisbyrderegel i 27 (lov nr. 59/2013) ikke uten videre er slik å forstå. Bestemmelsen fastsetter såkalt delt bevisbyrde. Det er i utgangspunktet den som klager (A) som må vise til omstendigheter som gir grunn til å tro at det foreligger diskriminering. En påstand fra klager har ikke i seg selv vært nok til at bevisbyrden har gått over på innklagede. Det må foreligge ytterligere holdepunkter i en sak for at bevisbyrden skal gå over på innklagede. I tilfeller der bevisbyrden snus, har nemnda vurdert om innklagede likevel har klart å sannsynliggjøre at diskriminering ikke har funnet sted. Nemnda har i de fleste tilfeller foretatt en totalvurdering ut fra den framlagte dokumentasjonen og partenes skriftlige og muntlige forklaringer. Det har således ikke vært ett enkelt dokument eller vitneutsagn som har gjort at bevisbyrden anses oppfylt. Nemnda har normalt krevd at dokumentasjonen er etterprøvbar og ikke utarbeidet i ettertid (tidsnær dokumentasjon). En klage kan etter omstendighetene henlegges dersom klager ikke legger frem dokumentasjon eller peker på omstendigheter som er egnet til å snu bevisbyrden. Ombudet har imidlertid etter forvaltningsloven 17 også en plikt til å opplyse saken. Dette vil også i noen grad medføre en plikt til å prøve å finne omstendigheter som kan snu bevisbyrden. Spørsmålet for nemnda er om ombudet kunne gjort mer for å finne dokumentasjon eller andre bevis for at det her foreligger brudd på likestillingsloven. 8

9 Til tross for at A opplever seg misforstått av ombudet, viser dokumentasjonen i saken at ombudet har forsøkt å gi klager opplysninger og veiledning og gjort forsøk på å få konkretisert klagen. På bakgrunn av de opplysninger som er fremlagt, finner nemnda at det er lite som tyder på at ytterligere undersøkelser ville medført at det ville fremkommet nye omstendigheter av betydning i saken. Det vises til at ombudet har anledning til å veie hensynet til effektiv ressursbruk opp mot hvor sannsynlig det er at brudd blir påvist. Nemnda ser derfor ikke grunn til å tilsidesette ombudets vurdering av at det ikke er hensiktsmessig å behandle saken videre. Ombudets avgjørelse opprettholdes. As klage har ikke ført frem. Nemndas vedtak er enstemmig. *** 9

10 Sak 79/2015 Likestillings- og diskrimineringsnemnda har fattet følgende vedtak: Klagen på Likestillings- og diskrimineringsombudets henleggelse tas ikke til følge. Susann Funderud Skogvang Johans Tveit Sandvin Upendo Gloria Masika møteleder Thorkil H. Aschehoug Gislaug Øygarden 10