Uttalelse av 4. juli 2017 fra Likestillings- og diskrimineringsnemndas medlemmer:

Transkript

1 Sak 22/ Sakens parter: A X kommune Uttalelse av 4. juli 2017 fra Likestillings- og diskrimineringsnemndas medlemmer: Ivar Danielsen (møteleder) Usman Ivar Shakar Anne Lise Rønneberg Jens Kristian Johansen Kirsti Coward 1

2 Saken gjelder A har klaget på Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse datert 25. april Spørsmålet i saken er om X kommune har handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging av helse- og omsorgstjenestetilbudet overfor A. Sakens bakgrunn A har Asperger syndrom, og fikk diagnosen i voksen alder. Hun har i tillegg en rekke fysiske plager, blant annet samsynsvansker og rygg- og nakkesmerter. X kommune har opplyst at kommunens enhet for psykisk helse behandler søknader knyttet til kommunens tjenestetilbud i henhold til lov om helse- og omsorgstjenester (lov nr. 30/2011). Kommunens enhet for psykisk helse har som ansvarsområde voksne brukere med psykiske lidelser. Også brukere med Asperger syndrom hører inn under enheten. Tjenestetilbudet gis av en avdeling for psykisk helse. As klage knytter seg for det første til at hun, med sin diagnose Asperger syndrom, automatisk hører inn under en avdeling for psykisk helse, uavhengig av om hun har psykiske vanskeligheter eller ikke. Hun viser til at hun ved denne organiseringen ikke mottar et tilstrekkelig tjenestetilbud, særlig ved at fysisk begrunnede hjelpebehov blir oversett. Klagen knytter seg også til kommunens praksis om at to av kommunens ansatte er tilstede ved hjemmebesøk og i møter med henne. A har vanskeligheter med å kommunisere med flere samtidig. A mottok tjenester fra X kommune i perioden februar 2010 til april Hun mottar ikke tjenester fra kommunen i dag. Saksbehandlingen i X kommune og hos Fylkesmannen A søkte i februar 2010 X kommune om hjelpetiltak i hverdagen. I mai 2010 innvilget kommunen støttesamtaler i regi av avdelingen for psykisk helse. A kunne selv ta kontakt med avdelingen per telefon, dersom hun ønsket samtale. I utgangspunktet innvilget kommunen inntil fem støttesamtaler. A påklaget vedtaket i juni Hun mente at vedtaket var fattet på sviktende grunnlag, fordi det ikke var tatt tilstrekkelig hensyn til hennes diagnose. X kommune fattet et nytt vedtak om ukentlige støttesamtaler/oppfølgingssamtaler i hjemmet. Det fremgår av vedtaket at det var to miljøterapeuter fra avdelingen for psykisk helse som skulle komme på hjemmebesøk. A klaget også på dette vedtaket, ved brev datert 20. juni A søkte om brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i januar Kommunen avslo søknaden ved vedtak datert i 2011, under henvisning til at BPA ikke var riktig hjelpetiltak for henne. A klaget på vedtaket, men kommunen opprettholdt vedtaket og begrunnelsen. Saken ble oversendt Fylkesmannen, som skulle fatte endelig vedtak. Fylkesmannen stadfestet i august 2011 avslaget på søknaden om BPA. Fylkesmannen fant at kommunens valg av tjeneste (støttesamtaler) lå innenfor kommunens skjønn. Etter Fylkesmannens syn var ikke avslaget på BPA i strid med lov om sosiale tjenester. Avslaget fremsto heller ikke, etter Fylkesmannens vurdering, som åpenbart urimelig. 2

3 A klaget også til Helsetilsynet i januar Klagen gjaldt oppfølgingen hun hadde fått av avdelingen for psykisk helse. Ut fra mottatt informasjon valgte Helsetilsynet å opprette tilsynssak overfor avdelingen. Fylkesmannen (v/helsetilsynet i fylket) fattet vedtak i tilsynssaken i februar Fylkesmannen konkluderte med at det ikke forelå brudd på de plikter som følger av helselovgivningen. Blant annet fremgår følgende av Fylkesmannens vedtak: «Pasienter med denne diagnosen har lav toleranse for stress og utvikling av tilleggsproblematikk. Forutsigbarhet, kontinuitet og rutiner i hverdagen er viktig. Samspillsvansker fører til misforståelser ved at informasjon blir feiltolket. Dette kompliserer forholdet til hjelpeapparatet. Det er viktig at de som prøver å hjelpe forstår dette og bakgrunnen for at misforståelser oppstår. Dette for å hindre konflikter og at hjelpeapparatet blir avvist av pasienten. Det vil være gunstig å knytte kontakten til en person som kan koordinere hjelpetiltakene, er oppsøkende og tåler avvisning i perioder. Vi mener hovedfokus for hjelpen i første omgang bør være å sikre pasientens rammeforhold som bolig, økonomi osv. Hjelpen bør gis på et sted som oppleves som trygt for pasienten, og med færrest mulig personer involvert. Det kan etter en periode med fokus på rammeforhold være aktuelt å ha fokus på psykoedukative tiltak som stressmestring.» Videre fremgår det: «Avdeling for psykisk helse har etter vår vurdering hatt fokus på pasientens rammeforhold, men i form av støttesamtaler når hun selv tok kontakt på telefon. Pasienten har ifølge opplysninger i journalen formidlet at det er vanskelig for henne å ta kontakt når hun har behov for hjelp. Hun har videre formidlet behov for konkrete råd om hva hun skal gjøre og oppfølging for å få det gjort. Det kan ut fra dette synes som om tilbudet til henne var uklart utformet, for mye av ansvaret for tilbudet var lagt til pasienten. Hjelpen synes i startfasen i liten grad å være tilpasset hennes situasjon. Etter vår vurdering vil det være mer hensiktsmessig å gi A et mer forutsigbart og konkret tilbud med klare mål, oppgaver og tidsramme. Hun har selv gitt uttrykk for praktiske vansker hun trenger råd om, som bosituasjon og økonomi. Hjelpen kunne også vært bedre styrt og koordinert. Det ville vært gunstig om det ansvarsgruppemøtet som habiliteringstjenesten initierte hadde kommet i stand. Veiledning fra spesialisthelsetjeneste og en fast koordinator som sørget for at hjelpetiltak ble iverksatt på en smidigere og tryggere måte kunne etter vår vurdering gjort samspillet med pasienten enklere. Vi vurderer likevel at avdeling psykisk helse har strukket seg langt for å prøve å hjelpe pasienten. De har prøvd å komme henne i møte og lagt til rette for veiledning, kontakt med andre instanser og hjelpetiltak. Det kan synes som om kunnskapen om denne type problematikk var mangelfull i starten av kontakten, men at avdeling for psykisk helse etter hvert har fått en økende kjennskap til hennes tilstand. Hun har fått ulike tilbud om hjelp, både ved hjemmebesøk og på kontoret. Tilbudene er blant annet psykoedukativt tilbud for henne som mor til et barn med Aspergers lidelse, og tilbud [til] barna som pårørende. Videre har avdeling psykisk helse søkt å etablere et samarbeid med barneverntjenesten og Nav for å hjelpe pasienten med hennes bosituasjon. Ut fra dette finner vi at oppfølgingen av A fra avdeling for psykisk helse kunne vært bedre tilpasset hennes behov og diagnose. Det er foreløpig en begrenset kunnskap i hjelpeapparatet 3

4 om pasienter med denne type vansker. Vi finner ikke at oppfølgingen er kritikkverdig i en slik grad at den kan ses som et brudd på pliktene etter helselovgivningen.» A ble innvilget praktisk bistand og opplæring til husholdningsoppgaver ved kommunens vedtak i februar A klaget på vedtaket i mars Klagen var blant annet knyttet til at hun hadde behov for praktisk bistand til husarbeid, ikke opplæring i husarbeid. X kommune fant at klagen ikke kunne imøtekommes, og oversendte saken til Fylkesmannen for endelig avgjørelse. Fylkesmannen stadfestet i juni 2013 kommunens vedtak. Fylkesmannen påpekte at det er kommunen som avgjør hvilke tjenester som skal gis, og at Fylkesmannen som klageinstans skal legge stor vekt på kommunens valgfrihet, forutsatt at den tjeneste som gis, er forsvarlig. Kommunen fattet et nytt vedtak i november A ble henhold til vedtaket innvilget praktisk bistand til husholdningsoppgaver. Vedtaket var tidsbegrenset til april Behandlingen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og videre saksgang A henvendte seg første gang til Likestillings- og diskrimineringsombudet (ombudet) ved brev datert 4. november Hun fremmet en formell klage til ombudet ved brev datert 25. november I uttalelse datert 25. april 2016 konkluderte ombudet med at: «X kommune har ikke handlet i strid med plikten til egnet individuell tilrettelegging av helseog omsorgstjenestetilbudet overfor A, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 16.» A klaget på ombudets uttalelse ved brev datert 7. juni 2016, etter å ha fått forlenget klagefrist. Ombudet vurderte saken på nytt, men fastholdt sin konklusjon. Saken ble oversendt Likestillings- og diskrimineringsnemnda (nemnda) ved ombudets brev datert 10. juni Saken ble behandlet i nemndas møte 13. juni I behandlingen deltok nemndas medlemmer Ivar Danielsen (møteleder), Usman Ivar Shakar, Anne Lise Rønneberg, Jens Kristian Johansen og Kirsti Coward. A deltok ikke i møtet. X kommune v/enhetsleder og saksbehandler deltok i møtet per telefon. Fra ombudet møtte Pål Christian Gustavsen som observatør. Nemndas sekretariat var representert ved Anette Klem Funderud, Ingeborg Aas, Helena Jokila og Else Anette Grannes. Partenes syn på saken A har i hovedsak opplyst: X kommune har vist manglende vilje til å vurdere hennes behov for bistand på flere grunnlag. Hun har hatt behov for bistand knyttet til funksjonsnedsettelse, fysiske vansker, familievansker og periodevis status som enslig mor. Problemet med tildeling av tjenester fra kommunens avdeling for psykisk helse er at hennes fysisk begrunnede hjelpebehov har blitt oversett. Verken hennes ryggproblemer eller synsproblemer har blitt hensyntatt, men i stedet tolket som uttrykk for psykiske vanskeligheter. Det har skjedd en aktiv tilsidesettelse av hennes behov for fysiske hjelpetjenester fordi hun har Asperger syndrom. 4

5 Hun representerer flere i sin diagnosegruppe som får manglende bistand på grunn av utilpasset behandling. Problemet kunne vært unngått dersom voksne med Asperger syndrom selv kunne ha valgt hvilken kommunal avdeling det var mest formålstjenlig å søke bistand hos, ettersom disse brukernes behov kan være svært sammensatte. At mange med Asperger syndrom også har diagnostiserte psykiske vansker, tilsier ikke en generell behandling som psykiatrisk pasient. Inntrykket er at X kommune mangler kompetanse til å håndtere voksne med Asperger syndrom på brukerens premisser. Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens definisjon av indirekte diskriminering er enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre. Som voksen med Asperger syndrom opplever hun at dette forbudet overtres jevnlig. Det er nærliggende å tolke begrepet «nedsatt funksjonsevne» som «funksjonsevne som blir en nedsettelse fordi den ikke er tatt hensyn til i tilrettelegging». Klagen gjelder også hvorvidt hun har rett til å forholde seg til én person i møter, for å få lagt frem sin sak og få nødvendig bistand. Hennes samsynsvansker gjør det svært slitsomt å forholde seg til flere personer i et møte når hun selv er eneste bruker. X kommune har opplyst at det må være to ansatte tilstede i møter med henne for å unngå misforståelser. Det er ikke hennes erfaring at misforståelser knyttet til hennes atferd i møter har vært avhengig av om det er én eller flere tilstede. Kommunen har fortolket hennes fysiske forutsetninger som psykisk utagering. Blant annet er det fremsatt påstand om «ustabile faser» og påstand om at hun som voksen har «nektet å forflytte seg». Hun har medisinsk forklarlige ryggvansker som er svært påvirkelig av stress. X kommune har fremlagt journalnotater som angivelig skal vise at hun utgjør en sikkerhetsrisiko for de ansatte, og at dette er årsaken til at det skulle være to ansatte tilstede i møter med henne og under hjemmebesøk. I et møte hun hadde med X kommune etterspurte hun imidlertid grunnlaget for en slik sikkerhetsvurdering. Enhetsleder i kommunen svarte da at «vi er alltid to vi». Dette må forstås som en fastholdelse av at det er en generell rutine i X kommune at alltid det skal være to tilstede ved møter, noe som ikke er riktig. Enhetsleder prøver med sin uttalelse åpenbart å tilsløre at sikkerhetsvurderingen har vært knyttet til henne (A) som person. X kommune har i hovedsak opplyst: Kommunen er ikke enig i at den har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven overfor A. Kommunen har som formål å sikre at brukere uavhengig av diagnose får tilgang til nødvendige helse- og sosialtjenester. Enheten for psykisk helse har som ansvarsområde voksne brukere med psykiske lidelser, herunder Asperger syndrom. Det er viktig å presisere at det er det helhetlige behov som skal ivaretas. Mange av brukerne kan ha behov for tjenester for sin fysiske helse, så vel som sin psykiske. As diagnoser ligger til grunn for at enheten for psykisk helse ivaretar hennes saksbehandling. Både hennes fysiske og psykiske vansker har vært vektlagt i tråd med kommunens saksbehandlingsprosedyrer. Det har vært forsøkt å møte hennes ønsker knyttet til behandlende enhet, ved å overføre saksbehandlingen av hennes søknad til en annen sone i kommunen. Dette har ikke ført frem. 5

6 I 2009 opprettet kommunen et eget nettverk hvor deltakere fra ulike deler av tjenesteapparatet jobbet med et kompetanseprogram over en periode. Formålet var å sikre at brukere med Asperger syndrom får tilrettelagt kommunale tjenester. Det finnes også gruppetilbud og aktivitetstilbud for personer med Asperger syndrom. Disse tilbudene er ikke underlagt kommunens enhet for administrasjon. Enheten for psykisk helse har som retningslinje at man skal være to ved hjemmebesøk. Dette begrunnes med sikkerhetsmessige hensyn og for å sikre at brukerens ønsker skal bli ivaretatt. Kommunen har valgt å gjøre dette slik for å oppfylle kravene i arbeidsmiljøloven om trygge og sikre arbeidsplasser. Praksis er ikke nedfelt i egne rutiner. A har ved flere anledninger opptrådt på en måte som har underbygget kommunens vurdering om at det av sikkerhetsmessige hensyn er nødvendig med flere personer tilstede i møtet med henne. Dette er dokumentert i etterkant av hendelsene, og fremlagt for ombudet. A har forøvrig fått tilbud om at bare én av kommunens representanter skulle føre ordet i møter. Hun har imidlertid ikke tatt imot dette tilbudet. Sakens rettslige sider As klage gjelder forhold i perioden 2010 til Ombudet har i sin helhet vurdert klagen etter den någjeldende diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (lov nr. 61/2013). Nemnda har, i likhet med ombudet, lagt den någjeldende diskriminerings- og tilgjengelighetsloven til grunn for sin vurdering. Loven viderefører diskrimineringsvernet etter den tidligere diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (lov nr. 42/2008). Forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 16 har bestemmelser om retten til individuell tilrettelegging av kommunale tjenester. Det fremgår følgende av bestemmelsens første ledd andre setning: «Personer med nedsatt funksjonsevne har rett til egnet individuell tilrettelegging av kommunale tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven av varig karakter for den enkelte, for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får et likeverdig tilbud.» Det fremgår av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 12 at brudd på den individuelle tilretteleggingsplikten regnes som diskriminering. Det er begrensninger i tilretteleggingsplikten, dels i form av at kommunen skal foreta «egnet» individuell tilrettelegging, og dels ved at 16 andre ledd innebærer en generell uforholdsmessighetsbegrensning: «Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser.» Det fremgår følgende av lovforarbeidene til diskrimineringslovgivningen (Prop. 88 L ( ) side 182: 6

7 «Det stilles krav om at tilretteleggingen er egnet. Dette innebærer ingen endringer i gjeldende regler. Kravet om egnethet erstatter kravet om rimelig tilrettelegging i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 12 tredje, fjerde og femte ledd, og skal forstås på samme måte. På samme måten som ˈrimeligˈ i gjeldende lov, siktes det her til et krav om at konkrete tilretteleggingstiltak skal vurderes i forhold til den enkelte person med funksjonsnedsettelse. Ordlyden er ment å vise tydeligere at det siktes til en vurdering av tilretteleggingstiltaket opp mot situasjonen, behovet og nytten for den som har tilretteleggingsbehov. Videre sier det noe om hva slags tilrettelegging som kan kreves, og hva som er tilstrekkelig for den ansvarlige til å oppfylle plikten.» Det fremgår følgende om kommunale tjenestetilbud i Ot. prp. nr. 44 ( ) side 265: «Bestemmelsen understreker kommunens plikt til å tilby tjenester tilpasset den enkeltes behov, også når dette krever en individuell tilrettelegging. Denne bestemmelsen skal regulere hvorvidt det er skjedd diskriminering ved at gjeldende regler ikke er fulgt. Den endrer ikke kommunens plikter etter helse- og sosiallovgivningen.» I samme proposisjon, på side 186, fremgår: «Bestemmelsen skal verken virke innskrenkende eller utvidende i forhold til eksisterende sektorlovgivning og endrer ikke kommunens plikter etter sosial- og helselovgivningen. Hensikten er å styrke funksjonshemmedes rett til individuelt tilrettelagt tjenestetilbud ut fra et diskrimineringsperspektiv, slik at gruppen får et likeverdig tilbud med andre. I nemndas sak 38/2013 tok nemnda stilling til om en kommune hadde handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging overfor en kvinne med nedsatt funksjonsevne, herunder psykiske lidelser. Kommunen hadde fattet vedtak om tjenesteyting, men vedtakene ble ikke gjennomført etter intensjonen. Nemnda la til grunn at det var kommunikasjonsproblemer mellom kommunen og klageren som var årsaken til at vedtakene ikke ble gjennomført etter intensjonen. Nemnda uttalte blant annet følgende: «Kommunen anfører at den var og er på tilbudssiden, og at det er opp til A å ta kontakt. Det er imidlertid fremlagt dokumentasjon i saken som viser at As funksjonsnedsettelse knytter seg til vansker med brev og skriftlig materiale, vansker med organisering og fullføring av aktiviteter, samt planlegging og oversikt. Videre er det fremlagt opplysninger om at A lett blir distrahert og har problemer med kommunikasjonen med sine potensielle hjelpere. Slik nemnda ser det, kan det synes som om A i liten grad har mulighet til å nyttiggjøre seg at kommunen er på tilbudssiden dersom dette kommuniseres på en måte A har problemer med å oppfatte som følge av sin funksjonsnedsettelse. Slik saken fremstår for nemnda kan X kommune ha lagt for stor vekt på As faktiske evne til å medvirke til gjennomføringen. Kommunen burde derfor ideelt sett ha tatt større ansvar for å tydeliggjøre kommunikasjonen overfor A slik at A blir i stand til å benytte seg av kommunens tilbud. Det følger imidlertid av diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forarbeider, Ot.prp. nr. 44 ( ), side 182 at dersom sektormyndighetene har foretatt en vurdering og gitt generelle anbefalinger innenfor sitt ansvarsområde, skal dette normalt tillegges vekt ved vurderingen. Blir slike anbefalinger fulgt, har den ansvarlige for tilretteleggingen normalt oppfylt sine forpliktelser. Det skal derfor mye til før et krav om ytterligere tilrettelegging kan 7

8 føre frem, med mindre det dreier seg om tilretteleggingsbehov som sektormyndighetene ikke har vurdert. Det er Fylkesmannen som er kommunens sektormyndighet.» Nemnda kom i denne saken til at den aktuelle kommunen ikke hadde handlet i strid med loven. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 30 har regler om bevisbyrde i saker om individuell tilrettelegging: «Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis: a) det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og b) den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted.» Nemndas vurdering Nemnda har kommet til at X kommune ikke har handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging av helse- og omsorgstjenestetilbudet overfor A. Nemnda har lagt følgende til grunn for sin vurdering: A har Asperger syndrom og nedsatt funksjonsevne i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forstand. Nemnda er kjent med at personer med Asperger syndrom ofte har behov for særskilt tilrettelegging i kommunikasjonen med offentlige instanser. Nemnda legger videre til grunn at A har behov for tilrettelegging av varig karakter fra kommunen. Organisering av tjenestetilbudet og spørsmål om manglende individuell tilrettelegging A har vist til at hun selv bør kunne få velge hvilken kommunal enhet det er mest hensiktsmessig å søke tjenester fra. Ved at hun hører inn under enheten for psykisk helse, har hennes fysiske hjelpebehov blitt oversett av kommunen. Hun har behov for praktisk bistand til daglige gjøremål, organisert som BPA eller bistand til hushold. Tjenestetilbudet hun har fått, har ikke samsvart med hennes behov. Ombudet ga i sin uttalelse datert 25. april 2016 uttrykk for at kommunens valg med hensyn til organisering av egne tjenester i utgangspunktet ikke reiser spørsmål om diskriminering. Nemnda er enig i dette. Nemnda kan vanskelig konstatere at diskrimineringsforbudet er overtrådt utelukkende som følge av at kommunens oppgave- og ansvarsfordeling er innrettet på en bestemt måte. Nemnda har vurdert om A har fått «egnet individuell tilrettelegging» av tjenestetilbudet fra kommunen. Den enkelte har, etter helse- og omsorgstjenesteloven, rett til nødvendige og forsvarlige tjenester. Kommunen har en motsvarende plikt til å tilby tjenester tilpasset den enkelte. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 16 første ledd andre setning regulerer hvorvidt det har skjedd diskriminering som følge av at eksisterende regler ikke er fulgt opp. Bestemmelsen er ikke ment å regulere kommunens helse- og omsorgstjenester. Det er dermed av interesse å undersøke hvilke individuelle og konkrete vurderinger kommunen har foretatt i forbindelse med tildelingen av tjenester til A. 8

9 Det fremgår av brev fra X kommune til A i mai 2011 (knyttet til avslag på søknad om BPA) at kommunen foretok en konkret vurdering med bakgrunn i As individuelle behov. Kommunen vurderte hvorvidt A hadde behov for praktisk eller personlig hjelp til å greie dagliglivets gjøremål, herunder ivaretagelse av egen hygiene og ernæring, innkjøp av matvarer, kontakt med offentlige instanser og eventuelt behov for ganghjelpemidler. A påklaget kommunens avslag på BPA til Fylkesmannen. I Fylkesmannens vedtak presiserte Fylkesmannen at selv om sosialtjenesteloven ikke hadde konkrete regler for hvilket tjenestetilbud som skal dekke hvilke behov, var det lovens forutsetning at de tjenestene som ytes, skal være relevante for de behovene som skal dekkes. Hvilke tjenester kommunen skal yte, vil derfor bero på kommunens faglige skjønn. Fylkesmannen mente at avslaget på BPA ikke fremsto som å være i strid med den daværende lov om sosiale tjenester. Avslaget fremsto heller ikke som åpenbart urimelig. Tilsvarende fremgår det av kommunens vedtak i februar 2013 (knyttet til praktisk bistand og opplæring i husholdningsoppgaver) at hun på grunn av redusert syn, nakkeskade og smerter i høyre hånd også har vanskeligheter med den fysiske utførelsen av arbeidsoppgaver i hjemmet. Også dette vedtaket indikerer dermed, etter nemndas vurdering, at As fysisk begrunnede hjelpebehov ble vurdert og hensyntatt. Nemnda har imidlertid merket seg at Fylkesmannen i februar 2012 rettet en viss kritikk mot X kommune når det gjaldt kommunens plikter etter helselovgivningen. Etter Fylkesmannens vurdering kunne oppfølgingen av A fra avdelingen for psykisk helse ha vært bedre tilpasset hennes behov og diagnose. Fylkesmannen mente også at hjelpen burde ha vært bedre styrt og koordinert. Fylkesmannen fant likevel ikke at oppfølgingen var kritikkverdig i en slik grad at den kunne ses som et brudd på pliktene etter helselovgivningen. Det fremgår for øvrig av Fylkesmannens avgjørelse at avdelingen hadde strukket seg langt for å prøve å hjelpe pasienten, i form av veiledning, kontakt med andre instanser og hjelpetiltak. X kommune har, etter det nemnda forstår, tatt Fylkesmannens kritikk til etterretning. I Fylkesmannens vedtak datert 17. juni 2013 fremgår det at kommunen vurderte As behov for praktisk bistand slik: «Kommunen har utmålt tjenesten de har innvilget til en time hver uke. Enheten viser til at kommunen har en norm som tilsier at personer som har behov for hjelp til husholdsoppgaver skal få hjelp annenhver uke. Ut fra en konkret og individuell vurdering, har de i denne saken funnet at det er formålstjenlig å yte tjenesten hver uke. Dette har de gjort for å hjelpe klager til å lage struktur og å kunne planlegge de oppgaver som hun skal utføre.» Fylkesmannen vurderte at den tjenesten som A var innvilget, ikke var i strid med pasient- og brukerrettighetsloven eller helse- og omsorgstjenesteloven. Etter nemndas vurdering viser dermed en rekke av kommunens vedtak at kommunen faktisk har tatt hensyn til As fysisk begrunnede hjelpebehov, i tillegg til konkrete og individuelle behov. Fylkesmannen har, ved flere anledninger, stadfestet X kommunes vedtak knyttet til A. Det er Fylkesmannen som er kommunens sektormyndighet i saker knyttet til helse- og omsorgstjenester. Det følger av diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forarbeider (Ot. prp. nr. 44 ( ) side 182) at dersom sektormyndighetene har foretatt en vurdering innenfor sitt ansvarsområde, skal dette normalt tillegges vekt ved vurderingen. Blir slike 9

10 anbefalinger fulgt, har den ansvarlige for tilretteleggingen normalt oppfylt sine forpliktelser. Det skal derfor mye til før et krav om ytterligere tilrettelegging kan føre frem, med mindre det dreier seg om tilretteleggingsbehov som sektormyndighetene ikke har vurdert. Nemnda kan ikke se at det er tilfellet i foreliggende sak. Nemnda finner derfor ikke at det er «grunn til å tro» at tjenestetilbudet A fikk av kommunen, var i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Spørsmål om manglende individuell tilrettelegging ved kommunens kontakt med A under møter og ved hjemmebesøk A har anført at det var i strid med kommunens tilretteleggingsplikt overfor henne at det alltid var to ansatte fra kommunen under møter med henne og ved hjemmebesøk. I sin uttalelse datert 25. april 2016 fant ombudet at det var «grunn til å tro» at kommunen hadde handlet i strid med sin tilretteleggingsplikt overfor A. Ombudet viste til at As diagnose tilsa et særlig behov for tilrettelagte tjenester som kunne sikre forutsigbarhet, kontinuitet og rutiner. Ombudet fant imidlertid at kommunen hadde sannsynliggjort at den ikke hadde handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging av tjenestetilbudet. Slik saken er opplyst for nemnda, kan ikke nemnda se at det er «grunn til å tro» at kommunen har handlet i strid med sin tilretteleggingsplikt, når det gjelder kommunens valg om å ha to ansatte til stede under hjemmebesøk og i møter med A. Kommunen har opplyst at det følger av kommunens rutiner at det skal være to tilstede ved hjemmebesøk. Kommunen har ikke fremlagt skriftlig dokumentasjon om eksistensen av slike rutiner. Etter nemndas syn kan dette likevel ikke være avgjørende. Kommunen har dokumentert, ved fremleggelse av journaler, at det var sikkerhetsmessige hensyn som lå til grunn for beslutningen om at to personer var til stede ved hjemmebesøk hos A. Nemnda vil presisere at kommunen, som arbeidsgiver, har en plikt til å foreta denne type vurderinger for å ivareta egne ansattes arbeidsmiljø. Kommunen har også gitt uttrykk for at det, av hensyn til kommunikasjonen med A, ble vurdert som hensiktsmessig at to personer var tilstede under samtalene. A har ytret et konkret ønske om at bare én av kommunens ansatte kom på hjemmebesøk. Nemnda har merket seg at kommunen har forsøkt å komme A i møte ved å tilby henne at bare én av kommunens representanter skulle føre ordet i møter. Slik nemnda ser det, kunne en slik mellomløsning ha ivaretatt begge parters behov i den aktuelle situasjonen. A har imidlertid ikke takket ja til dette tilbudet. Nemnda har konkludert med at X kommune ikke har handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging av helse- og omsorgstjenestetilbudet overfor A. A har ikke fått medhold i sin klage. Nemndas uttalelse er enstemmig. *** 10

11 Sak 22/ Likestillings- og diskrimineringsnemnda har gitt følgende uttalelse: X kommune har ikke handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging av helse- og omsorgstjenestetilbudet overfor A. Ivar Danielsen møteleder Usman Ivar Shakar Jens Kristian Johansen Anne Lise Rønneberg Kirsti Coward 11