Uttalelse av 2. april 2019 fra Diskrimineringsnemnda, sammensatt av følgende medlemmer:

Transkript

1 Sak 272/2018 A mot B Uttalelse av 2. april 2019 fra, sammensatt av følgende medlemmer: Ivar Danielsen (nemndleder) Gislaug Øygarden Tine Eidsvaag

2 2 Saken gjelder spørsmål om en høyskole har handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse ved ikke å gi individuell tilrettelegging for en student. Sakens bakgrunn A er student ved B. Hun har en psykisk angstlidelse som periodevis gir funksjonsnedsettelse. I 2017 begynte A på andre året. Under skoleåret 2017/2018 fikk hun en forverret helsetilstand, og hun var preget av panikkangst. Hun tok derfor kontakt med en rådgiver ved B for å undersøke mulighetene for tilrettelegging av studieåret. A søkte 5. april 2018 om tilrettelagt undervisning i to emner, og Bs rådgiver svarte at mulighetene for tilrettelegging skulle undersøkes. A arbeidet videre med fagene sine på egenhånd, og purret på søknaden 3. mai I brev av 14. mai 2018 fra B til A, ble hun informert om at hun ikke hadde bestått semesterets emner på grunn av høyt fravær og brudd på innleveringsfrister. Dagen etter sendte A et brev til skolen hvor hun ba om et svar på søknaden om tilrettelegging, og om et møte slik at det snarest kunne lages et opplegg for at hun kunne fullføre studieåret. I brev av 18. mai 2018 svarte B at det ikke var mulig å gi fritak fra tilstedeværelseskravet, og at tilrettelegging ikke var aktuelt. Det ble avholdt et møte mellom A, hennes far, hennes advokat og B, 28. mai A kom med konkrete forslag om tilrettelegging. I brev av 30. mai 2018 fra dekan ved B, ble As krav om tilrettelegging avslått. Tilretteleggingen som A ønsket var å få gå opp til eksamen i to fag, og å få dispensasjon til å starte på tredje studieår uten ett fag slik at faget kunne tas inneværende skoleår med tilrettelegging. As advokat sendte 4. juni 2018 et brev til B med en oppsummering av de forholdene som ble diskutert under møtet 28. mai Brevet ble besvart av direktør ved B i brev av 18. juni 2018, og skolens syn på saken ble opprettholdt. I brev av 17. august 2018 fra As advokat, ble B klaget inn for. Etter vanlig saksforberedelse ble saken behandlet i nemndas møte 12. mars 2019 i Statens Hus i Bergen. I behandlingen deltok nemndleder Ivar Danielsen og nemndas medlemmer Gislaug Øygarden og Tine Eidsvaag. Sekretariatet var representert ved saksbehandler Laila Pedersen Kaland, Ingelin Gammersvik og Tonje Taranger.

3 3 Partenes anførsler A har i hovedsak anført: B har diskriminert A på grunn av funksjonsnedsettelse. Arbeidskravet på 80 % er indirekte diskriminerende overfor studenter med funksjonsnedsettelse som ikke kan delta i klasseromsundervisning. B har ikke godtgjort at det generelle tilstedeværelseskravet er et saklig og nødvendig arbeidskrav. I ett av emnene blir det fastslått at emnet ikke kan gjennomføres uavhengig av medstudenter og faglærere. Det fremgår ikke om dette gjelder all undervisning eller spesifikke timer eller fag. Arbeidskravet om tilstedeværelse fremstår som en generell regel som ikke er saklig begrunnet i de enkelte fag. A hadde løpende kontakt med studieveileder før hun søkte om tilrettelegging, og de ble enige om at hun skulle søke om tilrettelegging når det ble nødvendig. Det er ingen søknadsfrist for tilrettelegging på Bs nettsider, men studentene blir informert om å kontakte studieveileder så raskt som mulig, noe A gjorde. A ble oppfordret til å ta permisjon fra studiet, men det ville forverret hennes helsetilstand. A foreslo ikke at hun skulle gjennomføre fagene ved B uavhengig av lærere og medstudenter. Hun ba om tilrettelegging ved at den klasseromsundervisningen som ikke krever tilstedeværelse i form av studentdeltakelse og/eller veiledning, kunne gjøres lydopptak av. Hun foreslo også å presentere uten at klassen var tilstede, og at hun fikk utsatte innleveringsfrister. As funksjonsnedsettelse forverres av uforutsigbarhet. Timeplanen på B er lagt opp slik at den periodevis er oppført med oppmøte kl Studentene får deretter beskjed om når undervisningen vil foregå den dagen. Denne typen struktur skaper ytterligere utfordringer for henne. A kunne deltatt i undervisningen hvor tilstedeværelse er nødvendig dersom B hadde medvirket og tilrettelagt for å gjøre hennes hverdag mer forutsigbar. I periodene hvor funksjonsnedsettelsen påvirker hennes mulighet til å delta i klasseromsundervisningen, bidrar den totale belastningen og mengden av obligatoriske timer negativt. Dersom skolen hadde informert A om hvilke timer det er nødvendig at hun er til stede, ville hun klart å gjennomføre arbeidskravene uten at dette ville innebære en fordel for henne, og uten at det ville være uforholdsmessig byrdefullt for B. Skolen viser i stedet til rigide arbeidskrav som er umulig for henne å imøtekomme. Også for fremtidige studieår viser B liten vilje til å utarbeide en plan for individuell tilrettelegging. Situasjonens utvikling har vært svært uheldig for As faglige progresjon og for utsiktene til bedring av helsesituasjonen. Det er viktig

4 4 for As fullførelse av studiet at hun følger klassen sin videre fordi hun har behov for trygghet og forutsigbarhet i klassesituasjonen. B har i sin kommunikasjon vist manglende forståelse for den typen funksjonsnedsettelse A har. B har i realiteten ikke kommet med noen forslag til tilrettelegging som vil avhjelpe As behov. Å vise til tilrettelegging for gjennomføring av eksamen er nytteløst når det er undervisningssituasjonen med tilhørende oppmøtekrav som utløser behovet for tilrettelegging. Bs forslag om å kombinere manglende emner fra 1. år med 2. året lot seg ikke gjennomføre fordi emnene hadde undervisning på identiske tidspunkter. A meldte fra om dette, og ble lovet en løsning, men B har ikke vurdert problemstillingen. B har dermed lovet en tilrettelegging som ikke lar seg gjennomføre. B har i hovedsak anført: B har ikke diskriminert A på grunn av funksjonsnedsettelse. Kravet om tilstedeværelse er faglig fundert, og er beskrevet i studieplanen og i emnebeskrivelsene der kravet gjelder. Studiet som A fulgte i studieåret 2017/2018, er et undersøkende og praktisk utprøvende profesjonsrettet studium. Kravet om tilstedeværelse er ikke et generelt krav uavhengig av faginnhold og undervisningsform. B åpner for å gjøre unntak fra arbeidskravet. Dersom en student søker om tilrettelegging tas spørsmålet opp med emneansvarlig lærer. Hver søknad behandles individuelt, og det foretas en individuell faglig vurdering av om det er mulig å legge til rette for alternative løsninger for å kompensere for enkelte mangler i arbeidskravene. B forholder seg til Universitets- og høyskoleloven 4-3 (5). Vanlige former for tilrettelegging er å gi utvidet frist til innleveringer og å gi forlenget studieløp. B gjør ikke unntak fra kravet om tilstedeværelse dersom det blir vurdert at dette vil føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles ved det enkelte studium. Dersom en søknad om fritak fra arbeidskravet blir avslått, er det foretatt en faglig individuell vurdering av at læringsutbyttet ikke kan oppnås uten å innfri det faglige arbeidskravet. A har vært student ved B siden 2014 da hun ble tatt opp på et bachelorstudium. Her fullførte hun 120 studiepoeng (fordelt over 3 år, mot 2 normalt), før hun søkte seg over til et nytt bachelorstudiet høsten Etter en grundig vurdering fra fagansvarlig, ble hun tilbudt en tilpasset individuell utdanningsplan hvor hun skulle ta en kombinasjon av emner fra 1. og 2. år i studieåret 2017/2018, slik at hun kunne starte på tredjeåret høsten Denne løsningen ville kreve en ekstra innsats fra A, noe hun var innforstått med.

5 5 Tidlig i november 2017 fikk A informasjon om muligheten for å søke om tilrettelegging og utsatt innleveringsfrist. Hun fikk tilsendt søknadsskjemaer med informasjon om frister og dokumentasjonskrav. A ble tilbudt en veiledningssamtale, og dato ble besluttet, uten at møtet ble gjennomført. Emnene på B avsluttes ved slutten av hvert semester. En søknad om tilrettelegging skal fremmes så tidlig som mulig i semesteret, og dette fremgår av skolens nettside. Begrunnelsen er at det kan ta tid å lage en god individuell tilrettelegging, og det er viktig for studieprogresjonen at studenten skal vite hva som er besluttet før undervisningen starter. Vårsemesterets emner startet helt i begynnelsen av januar A sendte inn sin søknad om tilrettelegging 4. april På søknadstidspunktet hadde hun allerede mistet ca. 40 % av den obligatoriske undervisningen. I vurderingen av individuell tilrettelegging, viste det seg at hun hadde mangler i deltakelse på individuelle veiledninger. Samlet hadde A mistet vesentlige deler av de faglige arbeidskravene som er nødvendige for å kunne få avsluttende vurderinger i emnet. Derfor var det ikke mulig å foreta en tilrettelegging for henne som kunne kompensere for de faglige manglene. B foreslo en individuell utdanningsplan med færre emner i løpet av et studieår. En slik løsning innebærer at studenten bruker lengre tid på å fullføre studiet. På anbefaling fra legen har hun fått tilbud om en individuell utdanningsplan som innebærer at hun bruker 4 år på studiet, mot 3 normalt. De to første årene vil arbeidsbelastningen være 30 studiepoeng per år, i motsetning til 60 som er normalt. Det er videre lagt opp til at de to siste årene som består av mye selvstendig arbeid tas på normert tid. Nemndas vurdering Nemnda skal for det første vurdere om arbeidskravet på 80 % tilstedeværelse i ett fag er indirekte diskriminerende overfor A. Nemnda skal for det andre ta stilling til om B har diskriminert A på grunn av hennes funksjonsnedsettelse, ved ikke i tilstrekkelig grad å tilrettelegge studiet for henne. A omfattes av diskrimineringsvernet fordi angstlidelsen hennes innebærer en funksjonsnedsettelse, jf. lovens 6 første ledd. Indirekte forskjellsbehandling er «enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse ( ) som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av forhold nevnt i lovens 6 første ledd», jf. likestillings- og diskrimineringsloven 8. Indirekte forskjellsbehandling er forbudt etter likestillingsloven 8, jf. 6.

6 6 Forskjellsbehandling kan likevel være lovlig dersom den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende, jf. lovens 9 første ledd, bokstav a-c. Etter lovens 37 om bevisbyrden, skal diskriminering «anses å ha skjedd hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har skjedd». Bestemmelsen fastsetter delt bevisbyrde. Det er i utgangspunktet klager som har bevisbyrden i saken. En påstand fra klager er ikke tilstrekkelig for å fastslå at «det er grunn til å tro» at den annen part handlet i strid med loven. I de tilfeller der det foreligger «grunn til å tro» at diskriminering har skjedd, vurderer nemnda om innklagede likevel har klart å sannsynliggjøre at diskriminering ikke har funnet sted. Nemndas utgangspunkt er at regelen om 80 % tilstedeværelse kan medføre forskjellsbehandling overfor studenter som har vansker med å være tilstede i klasseromsundervisning. Tilstedeværelseskravet kan likevel være akseptabelt diskrimineringsrettslig som lovlig forskjellsbehandling, forutsatt at kravet er vurdert med bakgrunn i et faglig forsvarlig skjønn. Etter nemndas oppfatning har B sannsynliggjort at regelen er saklig, nødvendig og forholdsmessig. Nemnda legger avgjørende vekt på at B har henvist til at tilstedeværelseskravet i det aktuelle faget er faglig fundert og nødvendig. Med hensyn til kravet om forholdsmessighet, har nemnda lagt vekt på at B bestreber å tilrettelegge undervisningen slik at også studenter med nedsatt funksjonsevne kan oppfylle kravet om tilstedeværelse. Nemnda har for øvrig ikke grunnlag for å overprøve Bs faglige vurderinger vedrørende tilstedeværelseskravet. Kravet om 80 % tilstedeværelse er ikke indirekte diskriminerende. Likestillings- og diskrimineringsloven 6 forbyr diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse. Videre følger det av 21 at en student med funksjonsnedsettelse har rett til «egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning og eksamen». I andre ledd spesifiseres det at retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Brudd på plikten til individuell tilrettelegging etter 21, regnes etter 12 første ledd som diskriminering. Nemnda skal videre vurdere om B har diskriminert A ved ikke i tilstrekkelig grad å tilrettelegge for henne. Nemnda har ikke ansett det nødvendig å ta stilling til om det er «grunn til å tro» at B har brutt plikten til individuell tilrettelegging, fordi B uansett har sannsynliggjort at tilretteleggingsplikten er overholdt, jf. lovens 21. Nemnda har lagt avgjørende vekt på at B har foretatt en faglig forsvarlig vurdering av hvilken tilrettelegging de kan tilby A, uten at den går utover det faglige utbyttet av undervisningen eller gir henne en faglig fordel. Som

7 7 utgangspunkt er nemnda varsom med å overprøve en slik faglig forankret vurdering. Det foreligger ikke holdepunkter for at B har gått utover sin faglige skjønnsutøvelse ved å ta usaklige eller utenforliggende hensyn. B har videre lagt ned mye arbeid i å tilrettelegge for A, noe som underbygges av at det har vært løpende kontakt med A ved epostkorrespondanse, brev og et møte. Det er også av betydning for nemndas vurdering at A søkte om tilrettelegging sent i semesteret, noe som begrenset muligheten for tilrettelegging. B har ikke har handlet i strid med den individuelle tilretteleggingsplikten overfor A. Uttalelsen er enstemmig.

8 8 Sak 272/2018 har gitt følgende uttalelse: B har ikke diskriminert A på grunn av funksjonsnedsettelse. Ivar Danielsen nemndleder Gislaug Øygarden Tine Eidsvaag