De nye førstegangsvelgerne

De nye førstegangsvelgerne Skolenes rolle under forsøket med lavere stemmerettsalder i 2015 Anne Helene Lund Masteroppgave ved institutt for statsvitenskap Det samfunnsvitenskapelige fakultet UNIVERSITETET I OSLO Høsten 2016 Antall ord: 25 144

II

De nye førstegangsvelgerne Skolenes rolle under forsøket med lavere stemmerettsalder i 2015 Anne Helene Lund III

Anne Helene Lund 2016 De nye førstegangsvelgerne. Skolenes rolle under forsøket med lavere stemmerettsalder i 2015 Anne Helene Lund http://www.duo.uio.no Trykk: CopyCat Nydalen, Oslo IV

Sammendrag Flere studier innen valgforskning viser til en gjennomgående redusert valgdeltakelse i vestlige demokratier de siste tiårene, en trend som har vært spesielt fremtredende ved lokalvalg og blant ungdom. Unge velgere stemmer betydelig mindre enn eldre velgere og er derfor underrepresentert i valg. Dette har av flere blitt fremhevet som et demokratisk problem. Ved kommunevalget i 2015 gjennomførte Solberg-regjeringen et forsøk med senket stemmerett til 16 år i 20 norske kommuner og på Svalbard, for å undersøke hvorvidt det å tillate 16- og 17-åringer å stemme vil påvirke ungdoms politiske engasjement og deltakelse i lokalsamfunnet. Formålet med denne oppgaven har vært å undersøke hvordan elever i to av forsøkskommunene, Oppegård og Kristiansund, har blitt fulgt opp av skolene under forsøksordningen. Oppgaven har følgende problemstilling: I hvilken grad og hvordan bidro tiltak og forhold ved videregående skoler til å stimulere til valgdeltakelse blant 16- og 17- åringer ved kommunevalget 2015? Gjennom fokusgruppeintervjuer av elever fra de to kommunene har jeg forsøkt å belyse hvorvidt og hvordan samfunnsfagundervisningen bidrar til å stimulere til økt deltakelse. Her har jeg spesielt sett på undervisningens rolle med hensyn til å påvirke ungdommenes kunnskap og interesse for politikk og deres holdninger til politisk deltakelse. Bidrar samfunnsfagundervisning til å utvikle elevenes politiske kunnskap og ferdigheter og gjør den elevene forberedt på å delta ved valg? Resultatene av denne studien tyder på at skole og undervisning har vært en viktig informasjonskanal for ungdommene i forkant av valget. Elevene i begge kommuner ga tydelig uttrykk for at flere av skolens aktiviteter var lærerike og ga dem kunnskap om politikk og valgprosesser. Undervisningen virker derfor å være et viktig ledd i å forberede ungdommene på å delta ved valg. Elevene trakk spesielt frem deltakende undervisningstiltak som engasjerende og lærerike. Likevel er det mye som tyder på at skolens påvirkning kunne ha vært større. I begge kommuner påpekte elevene at den deltakende undervisningen kun utgjorde en mindre del av undervisningsopplegget. Elevene ga videre uttrykk for at de ønsket mer undervisning om kommunevalget. Funnene tyder også på et behov for tidlig oppfølging fra skolens side for å forbedrede ungdommene til valget. Det er like fullt tydelig at undervisningen er et viktig ledd i ungdommers politiske sosialisering, og derfor fortjener større oppmerksomhet i studier av valgdeltakelse. V

VI

Forord Til Universitetet i Oslo - Takk for at dere har lagt til rette for at jeg har kunnet studere det jeg liker best. Takk, Espen Naumann. Tusen takk til samtlige statsvitenskapsstudenter, Kor-Relasjon og forelesere for å ha gjort studiehverdagen til det den har vært. Takk til Institutt for Samfunnsforskning ved Guro Ødegård og Marte Slagsvold Winsvold for god veiledning og flott feltarbeid. Takk til ungdommene jeg intervjuet for utrolig inspirasjon og motivasjon. Takk til min samfunnsfaglærer på videregående, Jorun M. Stangnæs, for undervisning til eksempel for andre. En særskilt takk til mine veiledere Johannes Bergh og Bernt Aardal. Takk for dedikerte og konstruktive tilbakemeldinger, positivitet og bidrag til å gi meg innsikt. Takk for faglig stimulerende og engasjerende veiledningssamtaler som har gitt meg motivasjon til videre arbeid. Jeg er utrolig glad for at jeg har hatt dere som veiledere. Til mamma, pappa, Andreas, Hilde, Petter og lille Helene. Takk for deres støtte, hjelp og ikke minst oppmuntring, uansett og alltid. Kjære Haakon, Tusen takk for all hjelp til å komme godt i gang med oppgaven. Takk for gjennomlesning og korrigering, kritiske bemerkninger, hjelp med grafer og for at du har vært til stede fortløpende og hele tiden. Din tålmodighet, resonneringsevne og måte å se verden på er en inspirasjon. Du og din kontinuerlige støtte har betydd alt. Eventuelle feil og mangler i oppgaven er ene og alene mitt ansvar. Anne Helene Lund Oslo, 30. november 2016 VII

VIII

Innholdsfortegnelse 1 Introduksjon... 1 1.1 Forklaringer på variasjon i valgdeltakelse... 2 1.2 En casestudie av ungdommers valgdeltakelse... 4 1.3 Variasjoner i valgdeltakelse trender og viktige forklaringsfaktorer... 6 1.4 Skolens og utdanningens rolle i politisk sosialisering... 9 1.4.1 Betydningen av undervisningssituasjonen... 10 1.4.2 Betydningen av andre forhold... 12 1.5 Bakgrunn og problemstilling... 14 1.6 Sentrale dimensjoner ved politisk sosialisering... 15 1.6.1 Politisk kunnskap... 16 1.6.2 Politisk interesse... 17 1.6.3 Politiske holdninger... 18 1.7 Oppgavens struktur... 20 2 Metode... 21 2.1 Komparativ casestudie som forskningsdesign... 21 2.1.1 Valg av case... 22 2.2 Intervjubaserte undersøkelser... 27 2.2.1 Semi-strukturert intervju... 27 2.2.2 Fokusgruppeintervju... 29 2.2.3 Utvalg og gjennomføring av intervjuene... 32 2.3 Sentrale validitets- og reliabilitetsutfordringer... 36 3 Empirisk analyse... 40 3.1 Aktiviteter på skolen i forbindelse med valget... 40 3.1.1 Undervisning om kommunevalget... 40 3.1.2 Deltakende undervisning... 45 3.1.3 Skoledebatt... 47 3.1.4 Valgfilm... 51 3.1.5 Skolevalg... 52 3.1.6 Oppsummering... 54 3.2 Forhold utenfor skolen... 55 3.2.1 Deltakelse i partier og andre sivilsamfunnsorganisasjoner... 56 3.2.2 Kontakt med lokalpolitikere... 57 3.2.3 Informasjon fra kommunen... 58 3.2.4 Påvirkning fra foreldre og venner... 59 3.2.5 Oppsummering... 62 4 Avslutning... 64 4.1 Hovedfunn... 65 4.1.1 Oppfølging fra skolen... 65 4.1.2 Oppfølging lokalt... 66 4.1.3 Betydningen for valgdeltakelse... 68 4.2 Implikasjoner og videre forskning... 69 Litteraturliste... 71 Vedlegg 1 Intervjuguide... 77 IX

X

Liste over figurer Figur 1. Valgdeltakelsen ved Stortings- og kommunevalg 1953-2015... 2 Figur 2. Valgdeltakelse ved kommunevalg i casekommunene 1955-2015... 5 Figur 3. Stemmefordelingen ved skolevalget og kommunevalget i Oppegård... 24 Figur 4. Stemmefordelingen ved skolevalg og kommunevalg i Kristiansund... 25 XI

XII

1 Introduksjon «The foundation of democracy is education». Jonathan Cohen (2014: 43) I 2015 fikk 16- og 17-åringer i 20 norske kommuner og på Svalbard mulighet til å stemme som en del av en forsøksordning med stemmerettsalder til 16 år. Formålet med forsøket var å prøve ut hvordan senket stemmerettsalder påvirker ungdoms politiske deltakelse og engasjement i lokalsamfunnet (Lovdata 2015). For å få et bredere erfaringsgrunnlag valgte Solberg-regjeringen å gjenta forsøket med senket stemmerettsalder til 16 år ved kommunevalget 2015, en ordning som først ble prøvd ut av Stoltenberg-regjeringen ved kommunevalget i 2011 (Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2015c). I denne studien vil jeg ta for meg valgdeltakelsen blant 16- og 17-åringer ved kommunevalget høsten 2015. Jeg vil gjennom fokusgruppeintervjuer se nærmere på rollen til de videregående skolene i forkant av valget og undersøke i hvilken grad og hvordan tiltak og forhold ved skolene bidro til økt valgdeltakelse blant ungdommene. Tidligere studier av valgdeltakelse viser til en gjennomgående redusert valgdeltakelse i vestlige demokratier de siste tiårene. Dette gjelder spesielt blant unge samfunnsborgere (Blais 2000; Gray og Caul 2000; Milner 2010). Selv om nedgangen i flere tilfeller har vært moderat i forbindelse med nasjonale valg (Franklin 2004), har den vært større ved lokalvalg (Denters og Rose 2005). Norge har den nest dårligste valgdeltakelsen ved lokalvalg i Norden, kun Finland har lavere oppmøte (SSB 2015d). Som Figur 1 viser, har den norske valgdeltakelsen falt med over 20 prosentpoeng siden toppåret 1963 (Aardal 2002: 11; SSB 2015b, 2015c). Etter 1963 har vi observert en jevn nedgang i valgoppslutningen til et bunnivå ved kommunevalget i 2003 med 59 prosent. Valgdeltakelsen mellom 2003 og 2015 har variert noe, med en deltakelse på 60 prosent i 2015. Dette valgresultatet indikerer en nedgang på nesten 5 prosentpoeng siden valget i 2011, den gang med en deltakelse på 64,2 prosent (SSB 2015b, 2015c). 1

100 % 90 % 80 % 70 % Valgdeltakelse 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % 1953-55 1957-59 1961-63 1965-67 1969-71 1973-75 1977-79 1981-83 1985-87 1989-91 1993-95 1997-99 2001-03 2005-07 2009-11 2013-15 Stor2ngsvalg Kommunevalg Figur 1. Valgdeltakelsen ved Stortings- og kommunevalg 1953-2015 (SSB 2015b, 2015c) 1.1 Forklaringer på variasjon i valgdeltakelse Mye forskning har vært gjort for å finne ut hva som kan forklare variasjoner i valgdeltakelse (e.g. Blais 2006; Gallego 2010; Geys 2006; Gimpel m.fl. 2003; Milner 2010; Phelps 2004). To av variablene som blir spesielt fremhevet, er utdanning og alder. Høyere utdanningsnivå og alder har generelt blitt forbundet med høyere sannsynlighet for å delta ved valg og ha interesse for politikk generelt (e.g. Blais 2000; Franklin 2004). Et slikt syn uttrykkes blant annet gjennom Jonathan Cohens (2014: 43) sitat: «The foundation of democracy is education». På tross av at vi har en stadig høyere utdannet befolkning har vi like fullt sett en nedgang i valgdeltakelsen, spesielt ved lokalvalg. Dette omtales gjerne som deltakelsesparadokset (Aardal 2002). Bedre utdannede personer tenderer til å ha et høyere politisk kunnskapsnivå samtidig som de oftere stemmer ved valg (Galston 2001; Milner 2002: 41). En sentral teori innen studier av stemmegivning er den såkalte relative utdanningsmodellen: effekten av utdanning på politisk deltakelse er relativ. Med relativ menes relativt til andre i ens sosiale miljø. Som Campbell (2006b: 39) skriver, bygger den relative 2

utdanningsmodellen på tanken om at det å ha høyere utdanning, relativt til andre i ens sosiale omgivelser, fører til høyere sosial status. Høyere sosial status øker igjen sannsynligheten for at man deltar politisk. Den sterke statistiske sammenhengen mellom utdanning og valgdeltakelse gjør at vi vil kunne forvente en økt gjennomsnittlig valgdeltakelse som en følge av høyere utdanningsnivå. Siden et høyere utdanningsnivå ikke nødvendigvis fører til økt valgdeltakelse, bidrar den relative utdanningsmodellen til å gi en mulig forklaring på hvorfor vi har observert en nedgang i valgdeltakelsen på tross av en økning i det generelle utdanningsnivået i befolkningen. Alder henger sammen med valgdeltakelsen i et demokrati. Samtidig tyder nyere studier på at effekten av alder på valgdeltakelse ikke er uniform. Bhatti og Hansen (2012) viser til at forholdet mellom alder og stemmegivning minner om en berg- og dalbanetur: først en liten nedgang i valgdeltakelse i de første årene etter at en person har blitt stemmeberettiget, etterfulgt av en langvarig oppgang i valgdeltakelse, som igjen blir fulgt av en gradvis nedgang fra omtrent den tiden da personen passerer pensjonsalder. Funn fra de to forsøksordningene i Norge tyder på at det er en noe høyere valgdeltakelse blant de yngste velgerne sammenlignet med ordinære førstegangsvelgere (Winsvold og Ødegård 2016). Når det er sagt, er valgdeltakelsen blant unge uansett betydelig lavere enn valgdeltakelsen blant befolkningen for øvrig. Et sentralt moment her er det Plutzer (2002) omtaler som ungdommers politiske treghet eller «inertia». Ifølge forfatteren starter de fleste ungdommer sine politiske liv som «habitual non-voters». De er vant til å ikke delta i politiske anliggender og det varierer hvor lang tid det tar før det å stemme blir en vane. Når ungdommer møter en politisk valgsituasjon for første gang, blir alle kostnader ved stemmegivningen forsterket: Ungdommene har aldri stemt tidligere, kjenner muligens ikke stemmelokalets beliggenhet, har kanskje ikke utviklet forståelse for partier og partienes politiske saker, samtidig som ungdommene i all hovedsak sosialiserer med jevnaldrende som heller ikke har erfaringer fra valg (Plutzer 2002: 42). Smets (2012: 409) hevder på samme måte at unge vil være mindre tilbøyelige til å stemme ved valg på grunn av politiske oppstartsproblemer. Med politiske oppstartsproblemer menes at ungdom ofte er politisk uerfarne, har få politiske ferdigheter, lite kunnskap og lav grad av politisk interesse. Kombinasjonen av disse faktorene kan føre til at deltakelsen både blir vanskelig og mindre meningsfull for førstegangsvelgerne. Tilsvarende fremhever Blais (2000) og Franklin (2004) betydningen av å utvikle politisk interesse i tidlig alder for å etablere vaner for deltakelse ved senere valg. 3

Et spørsmål i tilknytning til dette, er skolens rolle. Til forskjell fra studier som ser på effektene av utdanningslengde (e.g. Campbell 2006a, 2006b; Gallego 2010) og som gjerne fremhever hvordan utdanning bidrar til høyere valgdeltakelse ved å øke en persons sosioøkonomiske status, har det blitt gjort flere studier som ser på hvordan skolen kan bidra til å høyne politisk deltakelse direkte (e.g. Hahn 1998; Milner 2010; Niemi og Junn 1998; Print og Milner 2009). Disse studiene ser på hva slags rolle skolen spiller i elevers politiske sosialiseringsprosess. Ifølge forfattere som Cohen (2014) og Niemi og Junn (1998) kan skolen ha en direkte innvirkning på valgdeltakelse ved å bidra til politisk kunnskap og interesse og ved å etablere gode politiske vaner blant elevene i en tidlig alder (e.g. Cohen 2014; Niemi og Junn 1998). Skolen som påvirkningskanal har imidlertid fått overraskende lite oppmerksomhet innenfor politisk sosialisering, og flere forfattere etterlyser videre undersøkelser på området (e.g. Gimpel m.fl. 2003; Niemi og Junn 1998; Torney-Purta m.fl. 1999). Med bakgrunn i disse studiene ønsker jeg å se på videregående skolers rolle for å mobilisere ungdom til å stemme ved kommunevalget 2015. Ved å studere oppfølgingen elevene fikk fra skolen i forbindelse med forsøksordningen, kan jeg få innsikt i hvordan skolen kan bidra til å påvirke valgdeltakelsen blant unge. Som Blais (2000: 45) hevder i sin klassiske bok om stemmegivning, vet vi at mennesker som først velger å delta i ett valg, sjeldent vil avstå fra å delta i neste. 1.2 En casestudie av ungdommers valgdeltakelse Manglende mobilisering av unge samfunnsborgere kan potensielt ha langsiktige konsekvenser for politisk deltakelse (Bhatti og Hansen 2012). Bhatti og Hansen (2012), Cohen (2014) og Gimpel m.fl. (2003) argumenterer for at fremtidens demokrati er avhengig av at utdanningsinstitusjoner bidrar til å skape engasjement og deltakelse blant unge. Hahn (1998: 19) hevder at uten samfunnsborgeres deltakelse i offentlige anliggender, vil vi per definisjon ikke lengre ha et representativt demokrati. 4

Ifølge Galston (2004) er det få tegn til at behovet for politisk engasjement og deltakelse er mindre i dagens samfunn enn tidligere. Dersom vi sammenligner dagens unge med ungdom fra tidligere tider, hevder Galston (2004: 263) at vi finner bevis for redusert borgertilknytning og andel unge som stemmer ved valg. I oppgaven har jeg valgt ut to casekommuner, Oppegård og Kristiansund, for å undersøke norske ungdommers valgdeltakelse nærmere og få en bedre forståelse av skolens rolle i ungdommenes politiske oppstartsfase. Begge kommunene deltok i forsøksordningen med senket stemmerettsalder til 16 år, men opplevde stor forskjell i valgdeltakelsen blant ungdom, på henholdsvis 64 prosent og 37 prosent blant 16- og 17-åringene (i disse kommunene var det 68 prosent og 56 prosent i generell fremmøteprosent) (Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2015b). Figur 2 sammenligner valgdeltakelsen i de to kommunene med valgdeltakelsen på landsbasis fra 1955 til 2015. Av figuren ser vi at Oppegård generelt har vært noe over landsgjennomsnittet med hensyn til fremmøte, mens Kristiansund de siste årene har vært noe under (SSB 2015b). Samtidig er forskjellen i oppmøte mellom ungdommene i de to kommunene betydelig større enn den noen gang har vært mellom kommunene som helhet. 100 90 80 Valgdeltakelse i prosent 70 60 50 40 30 20 10 0 1955 1959 1963 1967 1971 1975 1979 1983 1987 1991 1995 1999 2003 2007 2011 2015 Kris0ansund Hele landet Oppegård Figur 2. Valgdeltakelse ved kommunevalg i casekommunene 1955-2015 (SSB 2015b) 5

Gjennom intervjuer med elever ved videregående skoler i disse kommunene ønsker jeg å belyse i hvilken grad skolen evner å spille en rolle når det gjelder å vekke politisk interesse, formidle kunnskap og etablere politisk engasjement hos 16- og 17-åringer gjennom undervisning og andre aktiviteter i skoletiden. Som jeg vil komme tilbake til senere i kapittelet er dette elementer som fremholdes som sentrale for valgdeltakelse. Et kvalitativt forskningsopplegg anses å være gunstig ettersom en vesentlig del av litteraturen som tar for seg politisk utdanning og valgdeltakelse, baserer seg på kvantitative undersøkelser (e.g. Blais 2000; Bhatti og Hansen 2012; Gallego 2010; Gerber m.fl. 2008; Milner 2010; Niemi og Junn 1998; Phelps 2004; Print og Milner 2009). 1 Det er behov for kvalitative studier som undersøker nærmere hvilke oppfatninger elevene selv har om skolens og undervisningens rolle i å øke politisk deltakelse. En kvalitativ metode vil kunne være godt egnet til å gi et innblikk i hva de unge selv tenker om ulike tiltak de møter i skolesammenheng. Dette er vanskeligere å belyse i standardiserte spørreskjemaer der det gis mindre rom for å reflektere og diskutere egne standpunkter. Jeg ønsker å studere innholdet i undervisningen og de opplevelsene studentene har av undervisningssituasjonen, noe som er vanskeligere å studere statistisk. 1.3 Variasjoner i valgdeltakelse trender og viktige forklaringsfaktorer De siste tiårene har vi vært vitne til en trend med synkende valgdeltakelse i Vest-Europa, både ved lokalvalg og nasjonale valg. Denne trenden har vært aller tydeligst for lokalvalg (Aardal 2002). Spesielt interessant for min oppgave er funn som tyder på at dagens unge i lavere grad deltar ved valg enn deres foreldre og besteforeldre gjorde (Franklin 2004: 69; Milner 2010: 77; Phelps 2004: 238). Franklins studie av valgdeltakelse ved parlamentsvalg i Vest-Europa og USA i perioden 1960-1999 viser klare bevis på en generasjonseffekt: yngre alderskohorter deltar mindre og har langt større svingninger i valgdeltakelse enn eldre 1 Et delvis unntak er Hahns (1998) studie av effektene av samfunnsfagundervisning på politiske holdninger i Danmark, England, Nederland, Tyskland, og USA, som supplerer kvantitative analyser av data fra spørreskjemaer med dybdeintervjuer av elever. 6

kohorter. Dette sammenfaller også med en lavere andel ungdom som stemmer sammenlignet med tidligere (Galston 2004). Milner (2010: 5-7) spør om dagens unge generasjoner er godt nok forberedt til å ta del i den politiske prosessen. Hva er det som hindrer eller forsinker dagens unge fra å være politisk aktive borgere? Milner (2010: 6) finner i sine undersøkelser at unge mennesker i Nord- Amerika i dag er mindre oppmerksomme på det politiske livet og dermed mindre politisk engasjert enn tidligere generasjoner. Dette resulterer i et demokratisk underskudd spesielt synlig i den politiske valgdeltakelsen. Ifølge Milner (2010: 7) utgjør den lave valgdeltakelsen et internasjonalt samtidsproblem. Tilsvarende hevder Blais (2000) og Galston (2001) at det fallende kunnskapsnivået blant unge samfunnsborgere, som vi har observert de siste tiårene, er urovekkende for den videre politiske deltakelsen blant disse gruppene. Flere faktorer blir fremhevet i litteraturen som forklaringer på variasjoner i valgdeltakelse. Generelt skilles det mellom individuelle, kontekstuelle og institusjonelle faktorer (Aardal 2002). Eksempler på individuelle faktorer som knyttes til valgdeltakelse er inntekt og sosial status (Blais 2000; Gallego 2010). Blais (2000: 53) undersøkelser viser til at høyere inntekt og sosial status er faktorer som høyner sannsynligheten for stemmegivning. Ifølge Christensen og Arnesen (2013) vil individforklaringer i stor grad fokusere på sosiale ressurser, mens kontekstforklaringer i større grad fokuserer på trekk ved selve valget og kjennetegn ved kommunen som helhet. Hvilke egenskaper ved kommunen kan påvirke valgdeltakelsen? Valgdeltakelsen i kommunene påvirkes av faktorer som arbeidsledighet, helse og økonomiske forhold hos innbyggerne. Christensen m.fl. (2013: 51) påpeker at valgdeltakelsen i kommuner med høy arbeidsledighet er redusert sammenlignet med kommuner med lavere ledighet. Kommunen som helhet kan påvirkes av økonomiske vanskeligheter. I motsetning til individuelle økonomiske problemer som kan redusere valgdeltakelse, kan ifølge Christensen og Arnesen (2013: 50) vanskelige økonomiske forhold i kommunen gi to utslag. Kommunens økonomiske stilling kan på den ene side oppfattes som politikernes ansvar og derved mobilisere velgere til å ønske politisk endring, eller den kan skape passivitet og apati blant kommunenes innbyggere. En svak kommunal økonomisk situasjon kan derfor påvirke valgdeltakelsen i begge retninger. 7

Gimpel m.fl. (2003) fremhever at individers sosiale integrasjon, målt etter antall år ungdommers foreldre har bodd i valgkretsen, vil kunne være avgjørende. Undersøkelser viser at unge velgere som har bodd på samme sted, og derav føler trygghet knyttet til lokalmiljøet, vil ha større tilbøyelighet til å stemme enn nyinnflyttede med lavere sosial integrasjon (Bhatti og Hansen 2012; Gimpel m.fl. 2003). Feddersen (2004) hevder på sin side at sosial integrasjon i noen tilfeller kan medføre et sosialt press fra omgivelsene om å utføre sin borgerplikt. Feddersen sier potensielle velgere vil tilhøre ulike grupper mennesker, i mange tilfeller «likesinnede», som kan påvirke personers ønsker om utførelse av stemmeplikten (Feddersen 2004: 105). Dette kan indikere at elever velger å stemme ved at individene mottar incitamenter fra omgivelsene - i dette tilfellet gjennom skolen og lokalmiljøet - for å utføre handlingen. Et annet eksempel på en kontekstuell påvirkningsfaktor som er vektlagt i flere studier, er befolkningsstørrelse, som ifølge Geys (2006) har en negativ effekt på valgdeltakelse: jo større valgregionen er, desto mindre rolle spiller hver enkelt stemme, noe som gir hver enkelt velger lavere insentiver til å avgi sin stemme ved valg. Viktige institusjonelle faktorer, er blant annet hvorvidt parlamentet har ett eller to kamre, hvorvidt stemmegivning er obligatorisk eller ikke, og hvorvidt valgsystemet er basert på proporsjonal representasjon (PR) eller flertallsvalg (Geys 2006). Tidligere undersøkelser tyder for eksempel på at det å ha ettkammersystem og PR bidrar til økt valgdeltakelse, og at ikke minst obligatorisk stemmegivning fremmer valgdeltakelsen (Blais 2006: 114; Gallego 2010). Andre relevante faktorer som kan øke valgdeltakelsen, er faktorer som forenkler selve valgprosessen (Blais 2006: 116; Christensen og Arnesen 2013: 52; Gallego 2010: 246). Tilbøyeligheten til å stemme øker dersom gjennomføringen av valget er enkel. Typiske faktorer som forenkler valgprosessen, er hvor lett forståelig selve stemmegivningen er, hvor god tilgjengeligheten er til valgurnene og det å ha få partier å velge mellom. To av påvirkningsfaktorene for politisk deltakelse, som har blitt viet stor oppmerksomhet og som kanskje er viktigst for min studie, er individnivåfaktorene alder og utdanning (se e.g. Bhatti og Hansen 2012; Blais 2000; Franklin 2004; Milner 2002, 2010; Phelps 2004). Begge påvirkningsfaktorene blir fremholdt som viktige forklaringer på variasjoner i valgdeltakelse (Bhatti og Hansen 2012: 18; Blais 2000: 52) og legger grunnlag for mine undersøkelser. 8

Selv om hovedfokuset her er på individnivåfaktorer, vil jeg også se på betydningen av kontekstuelle forhold for forskjeller i valgdeltakelse. Spesielt ønsker jeg å se på forskjeller mellom kommunene, både generelt og med hensyn til oppfølgingen elevene fikk i forkant av valget. Dette er viktig ettersom det ikke kan forventes at skolen er isolert fra andre forhold, men det er også viktig for å få et mer helhetlig bilde av skolens rolle i de to kommunene. 1.4 Skolens og utdanningens rolle i politisk sosialisering Skolen fremheves som en viktig institusjon i dannelsen av politisk kunnskap og holdninger, en prosess som i litteraturen er kjent som politisk sosialisering (Franklin 2004; Gimpel m.fl. 2003; Hahn 1998; Niemi og Junn 1998; Print og Milner 2009). Gimpel m.fl. (2003: 13) definerer politisk sosialisering som «the process by which new generations are inducted into political culture, learning the knowledge, values, and attitudes that contribute to support of the political system». Sentralt i denne prosessen er formingen av politisk deltakelse. Politisk deltakelse er på den ene siden et uttrykk for aksept for det politiske systemet, altså et utslag av politisk sosialisering. På den annen side er politisk deltakelse også noe som kan bidra til å forme en persons støtte til det politiske systemet, som her kan forstås som støtte for demokrati og rettsstat. Skolen blir ofte omtalt som en demokratiforberedende arena, med ansvar for å høyne politisk kunnskap, interesse og oppmerksomhet og for å etablere gode politiske vaner (e.g. Gimpel m.fl. 2003; Hahn 1998; Niemi og Junn 1998; Print og Milner 2009; Ødegård 2011). Ifølge Print, Milner og Nguyen (2009: x) er samfunnsfagundervisningen bygd på antagelsen om at individer ikke automatisk er politisk ansvarlige og deltakende borgere, og at samfunnsfagundervisning derfor er et viktig ledd i det å gi elevene tilstrekkelig med kunnskap og ferdigheter til å bli aktive samfunnsborgere. Tidligere studier indikerer at høyere politisk kunnskap bidrar til høyere politisk deltakelse, inkludert valgdeltakelse (Blais 2000; Carpini og Keeter 1996; Galston 2001; Milner 2010; Popkin og Dimock 1999). Undervisning skal bidra til politisk kunnskap, interesse, refleksjonsevne og kritisk analyse. Niemi og Junn (1998: 17) fremhever skolens rolle i 9

formingen av borgeres kognitive og politiske ferdigheter. Deres studie viser til en positiv, signifikant og vedvarende effekt av samfunnsfagundervisning på borgeres politiske kunnskap og deltakelse. Slik kan skolen sikre en form for institusjonell politisk stimulus. Varierende undervisning i skolen kan i den forbindelse være en viktig forklaringsfaktor med hensyn til variasjoner i ungdommers politiske kunnskapsnivå og valgdeltakelse (Niemi og Junn 1998: 149). 1.4.1 Betydningen av undervisningssituasjonen Niemi og Junn (1998: 1) hevder at utdanning og skole kan være en mulig løsning på problemet med redusert politisk deltakelse, men ikke nødvendigvis i den formen vi kjenner til i dag. Flere studier indikerer at den klassiske lærebokbaserte tavleundervisningen alene ikke har noen sikker effekt på politisk deltakelse, inkludert deltakelse ved valg (Hahn 1998: 179; Milner 2010: 175-193; Niemi og Junn 1998: 150-152). Ifølge Niemi og Junn (1998) og Print (2009) bidrar samfunnsfagundervisning som preges av pugging, i liten grad til å fremme politisk kunnskap, engasjement og politisk deltakelse. På samme måte uttrykker Sears (2009: 148) seg kritisk til at dagens undervisning ofte belager seg på intensiv pugging og oppramsing av fakta der elever fungerer som «sponges whose main function [is] to absorb that material and release it again when squeezed at exam time». Sears (2009: 148-149) og Torney-Purta og Vermeer (2006: 14) hevder undervisningen generelt hviler på en utdanningsplan basert på lærebøker, pugging og strategier som ikke krever kritisk refleksjon. De etterlyser politisk kunnskap som i større grad baserer seg på forståelse og politisk refleksjon, utviklet i en undervisningssituasjon som står i motsetning til puggekulturen som preger dagens skole. På tilsvarende måte hevder Niemi og Junn (1998: 152): «our findings reinforce the message that rote and ritual is detrimental to learning». Forfatterne oppfordrer samfunnsfagundervisningen til å gå vekk fra pugging og oppramsing og i større grad vektlegge analytisk og kritisk tenkning der dette er mulig. I den sammenheng indikerer Milners (2010: 179-181) studie at elever i større grad tar til seg politisk kunnskap når det oppfordres til et aktivt diskusjonsklima i klasserommet. Ifølge Print (2009: x, 134) er den deltakelsesbaserte pedagogikken generelt svak innen samfunnsfag. Hahn (1998), Milner (2010) og Niemi og Junn (1998) etterlyser deltakende undervisning som 10

skaper diskusjon, kunnskap og engasjement og som lærer elevene samfunnsfag på en mer praktisk måte. Niemi og Junn (1998: 150) og Milner (2010: 52) etterlyser undervisning som skaper politisk forståelse, gir mening og skaper engasjement gjennom bruk av reelle, dagsaktuelle eksempler. Niemi og Junn (1998: 152) oppfordrer til åpne politiske diskusjoner i klasserommet for å bidra til at elevene utvikler kritiske og analytiske ferdigheter. Tilsvarende argumenterer Hahn (1998: 245) for at undervisningen skal gi elever mulighet til å uttrykke kontroversiell politikk i en støttende atmosfære. En form for undervisning der flere sider av saken blir presentert, samtidig som elevene føler trygghet til å uttrykke egne meninger, vil øke sannsynligheten for å etablere politisk interesse, tillit og trygghet. Hahn (1998: 246) finner i sine undersøkelser at lærerens rolle som politisk moderator er viktig for etablering av fruktbare og lærerike politiske diskusjoner. Dette krever at læreren oppfordrer til respektfulle svar og involverer så mange personer og meninger som mulig uten at enkeltelever dominerer. I Hahns (1998) studie oppga flere elever at de opplevde at politikk var for komplisert og vanskelig å forstå. Studentene opplyste at det de lærte i skoleundervisningen, ikke bidro til å gi mening til den politiske verden rundt seg (Hahn 1998: 239). Hahn (1998) og Milner (2010: 52) fremhever derfor betydningen av lærere og undervisning som hjelper elevene å samle inn relevant og aktuell politisk informasjon, både som respons til omgivelsene og nyhetsbildet for øvrig. Ifølge Milner (2010: 193) må undervisning bidra til å forenkle og gi veiledning i demokratiske prosesser. Milner etterlyser informasjon som omhandler hvordan man kan slutte seg til et parti, gir opplæring i hvordan man kan delta i og følge valg og debatter og hvordan man kan ta kontakt med myndighetspersoner. Skolen skal også gi undervisning og veilede til kritisk lesning av aviser, tidsskrifter og lignende. Syvertsen m.fl. (2009) etterlyser at undervisningen forbereder ungdom for valgdeltakelse gjennom politiske simuleringer. Deres analyse viser at skolevalg har en signifikant effekt på studenters selvrapporterte evne til å stemme ved valg. Skolevalg kan gi elevene kunnskap om stemmegivningsprosessen, tro på at egen stemme teller og bidra til kommunikasjon med andre elever om politikk. Dette er spesielt viktig i og med at ungdom ofte viser til usikkerhet knyttet til stemmegivningsprosessen, mangel på informasjon om politiske kandidater og en følelse av at deres stemme ikke betyr noe, som hovedgrunner til at de ikke deltar ved valg (Syvertsen m.fl. 2009: 56). 11

Skoleundervisningen skal ifølge Gimpel m.fl. (2003: 145) «forberede studenter for livet i den virkelige verden». Gimpel m.fl. (2003: 166) spør om det er avgjørende at studentene har positive opplevelser og erfaringer fra klasserommet for å bli gode samfunnsborgere. Det avviser de, men fastslår at det definitivt vil bidra til å stimulere til politisk deltakelse og interesse for politikk. Den politiske informasjonen elevene får på skolen utgjør et viktig tillegg og substitutt til informasjonen elevene får utenfor. Milner (2010: 213) og Hahn (1998: 238) hevder at unges kontakt med politikere i stor grad skjer gjennom media (e.g. TV, radio, aviser, internett) og gjennom tabloidiserte nyhetsleverandører. Ifølge Milner kan dette føre til at elevene får et fordreid bilde av den politiske virkeligheten. Cohen (2014: 49) og Milner argumenterer for betydningen av å ha undervisning som skaper et så autentisk bilde av politikk og politikere som mulig. Tilsvarende hevder Hahn (1998: 24) at skoleundervisningen kan være et viktig ledd i å redusere utbredelsen og omfanget av politisk kynisme. Formidling av politikk i mediene skjer i stor grad uten at mediene åpner for videre individuell refleksjon rundt de aktuelle temaene. Dersom ungdommers viktigste kilde til informasjon om politikk og samfunn er oppslag i tabloidiserte aviser basert på skandaler og politisk bråk, vil ifølge Milner (2010: 51-52) skoleundervisningen kunne utfordre elevenes skepsis til politikk. Hahn (1998: 238) etterlyser i den forbindelse lærere og undervisning som skaper kunnskap, sunn skepsis og politisk tillit slik at elevene føler at et representativt demokrati er verdt å strebe for. 1.4.2 Betydningen av andre forhold Som nevnt tidligere finnes det flere studier som antyder at skolen spiller mindre rolle med hensyn til politisk deltakelse (e.g. Jennings og Niemi 1974; Langton og Jennings 1968; se Gimpel m.fl. 2003: 148). Forskerne finner blant annet at innholdet i undervisningen ikke nødvendigvis er avgjørende og at andre påvirkningsfaktorer er vel så viktige. Claes og Hooghe (2009) finner at politisk interesse, medievaner og deltakelse i diskusjoner om politikk med venner og familie har en større innflytelse på politisk kunnskap enn hvorvidt en person har tatt et emne i samfunnsfag eller ikke. I tillegg finner de kun en ikke-signifikant positiv effekt av samfunnsfagundervisning på elevers ønske om senere å delta i politiske valg. På tross av at Hahn (1998: 233) og Print (2009: 140) uttrykker seg mer positive til en effekt av undervisning, fremhever de at et forbedret politisk undervisningsmiljø ikke alene vil være tilstrekkelig for å skape politisk engasjement. 12

Et viktig spørsmål er hvor utslagsgivende skole og undervisningen er sammenlignet med andre påvirkningsfaktorer. Tidlig forskning på effektene av samfunnsfagundervisning på politisk kunnskap og deltakelse vektlegger at faktorer som familiebakgrunn og intelligens og/eller kognitive evner har en større innvirkning på senere samfunnsengasjement enn det som individer tilegner seg av kunnskap i skolesituasjonen (e.g. Jennings og Niemi 1974; Langton og Jennings 1968; se Gimpel m.fl. 2003: 148 for en gjennomgang). Familie, etnisitet, engasjement i frivillige organisasjoner og deltakelse på politiske arrangementer er eksempler på påvirkningsfaktorer utenfor skolen som har en betydelig innvirkning på samfunnsdeltakelsen (Galston 2001: 219). Andres forskning tyder derimot på at samfunnsfagundervisning har en mer positiv innvirkning på politisk kunnskap, og at denne effekten spesielt er sterk blant enkelte grupper i befolkningen. Skolen kan spille en viktig rolle blant ungdom som kommer fra omgivelser der interessen for politikk er lav (Milner 2010: 197). Ifølge Gimpel m.fl. (2003: 148) vil undervisning særlig påvirke og være viktig for å opplyse mindre ressurssterke ungdommer om politikk og samfunnsliv. Niemi og Junn (1998) fant at elever som hadde tatt flere samfunnsfagemner, hadde økt sin kunnskap om politikk. Denne økningen i kunnskap var sterk blant ressurssvake minoriteter, en gruppe som har færre muligheter til å lære om politikk utenfor undervisningen. Som Christensen og Arnesen (2013: 49) skriver, kan det å tilegne seg politisk informasjon være krevende. En persons evne til å ta til seg politisk informasjon vil avhenge av individuelle evner, interesseområder og miljøet hver enkelt befinner seg i. Christensen og Arnesen finner at samfunnsfagundervisningen spiller en mindre rolle for elever som kommer fra politisk aktive familier og lokalsamfunn. Som Milner (2010: 44) hevder, vil både verdier, holdninger og politisk atferd med stor sannsynlighet overføres fra foreldre til deres barn: «Values, attitudes, and behavior are transmitted from parents to children. Studies have shown substantial parent-offspring similarities when it comes to concrete, observable measures such as voting behavior, identification with Left or the Right, and party affiliation, as well as participation in political and civic activities such as voluntary organizations». Både familie og venner vil være en viktig del av ungdommenes politiske sosialiseringsprosess. Franklin (2004: 20) hevder imidlertid at den politiske påvirkningen 13

ungdommer er gjenstand for fra foreldre og venner, kan finne sted i varierende grad i ulike perioder av livet. Oppvekstfasen vil ifølge Franklin for mange unge handle om å gli inn i et politisk mønster som samsvarer med foreldrenes. Senere vil unge i større grad sammenligne seg med jevnaldrende og identifisere seg med deres atferd. I tiden da ungdommene bor hjemme, vil det av naturlige årsaker i hovedsak være familien som har størst påvirkningskraft. Senere vil venner og bekjente kunne spille en mer avgjørende rolle. Perioden på videregående skole vil være brytningstid for ungdommene, og det er derfor interessant å se nærmere på hvordan ungdommene blir påvirket politisk i denne perioden. Resultatene til Hahn (1998), Milner (2010), og Niemi og Junn (1998) tyder på at effektene av undervisning i samspill med andre påvirkningsfaktorer kan være vel så viktig som den isolerte effekten av utdanning på kunnskap om politikk og politisk deltakelse generelt (Gimpel m.fl. 2003: 148). Skolen er én av mange faktorer som spiller en rolle for unges etablering av politiske holdninger og vaner (Hahn 1998; Milner 2010; Niemi og Junn 1998). 1.5 Bakgrunn og problemstilling Stoltenberg-regjeringen ønsket et forsøksprosjekt med senket stemmerettsalder ved kommunevalget 2011 i et forsøk på å evaluere stemmerettsalderen i Norge (Bergh 2014b: 11). Stemmerett for 16- og 17-åringer kan være et politisk insentiv for å få unge til å bli mer interessert i politikk, få større politisk kompetanse, sette seg inn i politiske saker og bli bedre kjent med hva de politiske partiene står for (Bergh 2014a: 46). Bak utvelgelsen av de 21 forsøkskommunene i 2011 lå variasjon i kommunestørrelse, geografi, ordførerens parti, urbanitetsgrad, innbyggernes alderssammensetning og om kommunene kunne vise til «ein medviten politikk på aktivt å trekkja ungdom med i politisk arbeid eller annan medverknad i kommunale politiske prosessar» (Kommunal- og regionaldepartementet 2009). De 21 forsøkskommunene er slikt sett ikke et tilfeldig utvalg av kommuner. Ved kommunevalget 2015 ønsket Solberg-regjeringen å videreføre dette forsøket med 10 av de samme forsøkskommunene og 10 nye forsøkskommuner, i tillegg til Svalbard. Utgangspunktet for at jeg ønsker å fokusere på skolens rolle i forbindelse med valget, er at skolen har som oppgave å være et institusjonelt samfunnsverktøy der politiske vaner og 14

politisk deltakelse fremmes, skapes og formes. Skolens tiltak vil således kunne bidra direkte til tenåringers politiske utvikling, som senere kan påvirke deres politiske atferd og deltakelse (Gimpel m.fl. 2003: 5). Spesifikt ønsker jeg å se nærmere på skolens rolle i å øke politisk engasjement og deltakelse ved å kartlegge elevenes egne betraktninger om undervisning og andre tiltak for å skape politisk engasjement. Jeg ønsker å belyse skolens formidlingsrolle med hensyn til valg og politikk, og skolens rolle i utviklingen av gode demokratiske vaner. Føler elevene at skolen gir tilstrekkelig oppfølging og bidrar til å gi dem de verktøyene de trenger for å avgi sin stemme ved valg? Ved å intervjue elever som har deltatt i forsøksordningen med senket stemmerettsalder til 16 år kan jeg få bedre innsikt i hva slags direkte rolle skolen kan spille i å stimulere til valgdeltakelse, ettersom elevene har hatt obligatorisk samfunnsfagundervisning samme år som de kunne stemme. Hvilke tiltak ble brukt for å stimulere til valgdeltakelse ved skolene, og hvilke av disse har fungert? Som nevnt kan skolen ses på som en «demokratiforberedende arena» der unge har mulighet til å danne demokratiske vaner og normer som vil fremme senere politisk deltakelse. I denne oppgaven ønsker jeg å se nærmere på i hvilken grad skolen aktivt tar på seg denne rollen, og om elevene selv oppfatter det slik. Vil unge velgere være opplyste nok om partier, politikere og valgprosessen i forkant av valget slik at velgerne kan basere sin deltakelse på et tilfredsstillende grunnlag? Er det tiltak som har bidratt til å stimulere ungdoms politiske engasjement og deltakelse i større grad enn andre i dette forsøksprosjektet? Problemstillingen er dermed følgende: Problemstilling: I hvilken grad og hvordan bidro tiltak og forhold ved videregående skoler til å stimulere til valgdeltakelse blant 16- og 17-åringer ved kommunevalget 2015? 1.6 Sentrale dimensjoner ved politisk sosialisering For å undersøke nærmere hvordan undervisningen kan påvirke deltakelse, vil jeg ta utgangspunkt i tre sentrale dimensjoner ved politisk sosialisering: politisk kunnskap, politisk interesse, og politiske holdninger. Gimpel m.fl. (2003) og Hahn (1998) argumenterer for at disse konseptene er vesentlige for politisk deltakelse, og jeg anser det derfor som hensiktsmessig å undersøke ulike forhold og tiltak i undervisningen i lys av dette. 15

Spørsmålet er på hvilken måte skolen bidrar til at ungdommene blir aktive samfunnsborgere. Hva slags innvirkning har undervisningen på faktorer som elevenes tro på egen forståelse og påvirkning av politiske anliggender, på elevenes politisk tillit, selvtillit og interesse for politiske saker? Dette er alle faktorer som fremholdes av politisk sosialiseringsteori som viktig for hvorvidt velgere engasjerer seg politisk eller ikke. 1.6.1 Politisk kunnskap Kunnskap er vesentlig for at borgere skal gjøre informerte politiske valg. Med kunnskap om politikk tenker jeg her på borgeres kapasitet til å huske fakta om både hva myndighetene er og gjør (Gimpel m.fl. 2003: 14). Gimpel m.fl. (2003) hevder at grunnleggende kunnskap er vesentlig for verdsettelse og forståelse av demokrati. Grunnleggende kunnskap om myndighetene og politikk er i stor grad en forutsetning for forståelse av nyhetsbildet og informert valgdeltakelse. Koblingen mellom politisk kunnskap og politisk deltakelse er også relativt godt etablert empirisk: individer med et lavt kunnskapsnivå om politikk har en lavere sannsynlighet for å delta i politiske aktiviteter enn personer med et høyt kunnskapsnivå om politikk, en forskjell som gjør seg gjeldende ved valg (Gimpel m.fl. 2003: 15). Mennesker med politisk kunnskap deltar også oftere i politiske diskusjoner, noe som i likhet med valg kan være en kilde til mer informasjon, men også en manifestasjon av personens politiske kunnskap. 2 Ifølge Hahn (1998: 20) formes ikke ungdom passivt av sine omgivelser, men former selv aktivt sine egne oppfatninger og meninger om politikk, ofte i dialog med andre. Gjennom undervisningen kan nye politiske erfaringer og kunnskap integreres i deres eksisterende oppfatninger og bidra til å utfordre og endre disse oppfatningene. Dette vil igjen kunne ha en innvirkning på om ungdommene ser nytten av og interesserer seg for å delta politisk. Undervisningen kan dermed være en viktig kilde til informert politisk deltakelse, men dette er til dels avhengig av hvorvidt elevene tar aktiv stilling til informasjonen de får formidlet. 2 Det er viktig å skille mellom mengden politisk diskusjon som et tegn på individenes kunnskap om politikk og diskusjon i seg selv som sosial aktivitet. Ungdom kan unngå å engasjere seg i politiske diskusjoner fordi de mangler kunnskapen som trengs for å delta, men også fordi de ikke anser diskusjonen som relevant for eget liv. 16

Koblingen mellom undervisning og politisk kunnskap er likevel ikke fullt så entydig. Som Niemi og Junn (1998) skriver, kan samfunnsfagundervisning bidra til å øke elevers politiske kunnskapsnivå, men effekten er ulik for forskjellige elevgrupper. I hvilken grad elevene tilegner seg kunnskap om politikk er også avhengig av andre faktorer. I tillegg til omfanget av samfunnsfagundervisning vil økt kunnskap også være betinget av i hvilken grad eleven verdsetter emnet. Eksponering av og bevisstgjøring om politisk informasjon i undervisningen vil alene ikke være nok for å skape politisk kunnskap og generere politisk engasjement. Elevene må oppnå en verdsettelse av materialet for at erfaringene på skolen og i samfunnsfagundervisningen skal gjøre utslag for videre politisk deltakelse og samfunnsengasjement. 1.6.2 Politisk interesse Politisk interesse forstår jeg her som i hvilken grad politikk vekker borgeres nysgjerrighet (van Deth 1990). Koblingen mellom politisk interesse og politisk deltakelse er godt etablert. Som Claes og Hooghe (2009: 85) skriver: [We] know that political interest is a crucial variable in determining levels of political participation: it is almost tautological to claim that those who are interested in politics will also be more inclined to participate in political life. Politisk interesserte borgere er mer oppmerksom på informasjonen de får om politikk og har motivasjonen og oftere ferdighetene til å lære fra informasjon de får fra nyhetene (Strömbäck og Shehata 2010). Som Hahn (1998: 56) skriver, er politisk interesserte borgere en forutsetning for et deltakende demokrati. For det første må det finnes borgere som er interessert i å ta politiske verv. For det andre må en viss andel av borgerne ha kjennskap til beslutningene som blir gjort på deres vegne og ha et ønske om å uttrykke sine politiske meninger, i det minste i form av å avlegge sin stemme ved valg. Ifølge Claes og Hooghe (2009: 88) blir politisk interesse ofte analysert som en uavhengig variabel i studier av effektene av samfunnsfagundervisning på politisk kunnskap og deltakelse. Forventningen er at de som er mer interessert i politikk, automatisk vil tilegne seg mer kunnskap og være mer tilbøyelig til å delta. Samtidig kan det enkelt argumenteres for at 17

påvirkningen også går den andre veien: har man mer kunnskap om politikk, vil man også lettere kunne se og argumentere for at man er politisk interessert. Tidligere studier tyder på at forskjeller i politisk interesse er tilstede allerede før elevene deltar i samfunnsfagundervisning. Samtidig er det klart at samfunnsfagundervisning har effekt på elevenes interesse. Hvorvidt undervisningen har en utjevnende effekt med tanke på forskjeller i politisk interesse, er imidlertid uklart (Claes og Hooghe 2009; Gimpel m.fl. 2003: 148-152; Hahn 1998). Hahns (1998) studie av samfunnsfagundervisning tyder på at undervisningen kan ha en effekt også på de som i utgangspunktet er relativt uinteresserte i politikk. Her fremhever hun spesielt betydningen av å ha et aktivt klasseromsklima som vektlegger å gjøre elevene politisk oppmerksomme, der dagsaktuelle problemstillinger blir diskutert, og der elevenes politiske oppfatninger blir utfordret. 1.6.3 Politiske holdninger Koblingen mellom ungdoms politiske holdninger, overbevisninger og deres senere politiske atferd har lenge vært et viktig spørsmål innen forskning på politisk sosialisering. For det første er det godt etablert at enkelte holdninger er assosiert med høyere deltakelse. For det andre tyder studier på at holdninger og atferd tidlig i livet har en innvirkning på senere politisk deltakelse (Damico m.fl. 1998; Hahn 1998: 19-20). Ungdom befinner seg med andre ord i en meningsdannende fase, og i denne sammenhengen kan skolen spille en rolle ved å bidra til å gi elevene både kunnskap og erfaringer som utfordrer elevenes holdninger og ideer. Potensielt vil elevene fornye sine politiske virkelighetsoppfatninger eller konstruere helt nye politiske virkelighetsoppfatninger som kan bety at de blir mer tilbøyelige til å betrakte politisk deltakelse som viktig. Tre kategorier av politiske holdninger som ofte blir fremhevet i litteraturen som viktige med hensyn til politisk deltakelse, er internal political efficacy, external political efficacy, og politisk tillit. Political efficacy er troen eller følelsen at borgere har makten til å påvirke beslutninger (Massialas 1972: 4; se også Hahn 1998: 20). External efficacy innebærer troen på at myndighetene responderer på borgeres kollektive politiske anstrengelser. Personer som føler at samfunnsborgere kan påvirke politiske avgjørelser, vil mer sannsynlig føle at det 18

lønner seg å delta politisk enn mennesker som føler mindre political efficacy. Political efficacy kan også rettes innover ved at en person har tro på ens egen politiske kunnskap, forståelse og påvirkningsevne. Dette refereres til som internal political efficacy. Et overlappende begrep er begrepet political confidence, som handler om tro på ens egen innflytelsesevne i den gruppen en tilhører. En person som har lite internal efficacy og confidence vil i større grad oppleve politisk apati og utilstrekkelighet i valgsammenheng (Gimpel m.fl. 2003: 16-17). Politisk tillit er en følelse av tillit en utvikler med hensyn til myndighetspersoner (Massialas 1972: 4; se også Hahn 1998: 20). I representative demokratier der politiske ledere forventes å jobbe på vegne av borgerne, er det viktig at borgerne har tillit til politikerne og politikken politikerne utfører, spesielt for at valgprosesser skal anses som legitime. Foruten rollen samfunnsfagundervisning spiller i å heve politisk kunnskap og interesse, viser studiene til Hahn (1998), Gimpel m.fl. (2003), Niemi og Junn (1998) og Kahne m.fl. (2006) at samfunnsfagundervisning påvirker holdninger som er sentrale for deltakelse, inkludert political efficacy og politisk tillit. Ifølge Print og Milner (2009: 86-87) kan både undervisningsinnholdet og undervisningsformen ha en effekt på politiske holdninger, så vel som politisk interesse og kunnskap. Undervisningen kan påvirke holdninger mer direkte ved å sørge for at elevene tilegner seg kunnskap om politikk. Ifølge litteraturen kan undervisningen også påvirke holdninger mer indirekte ved å være demokratisk i form så vel som i innhold. Denne tilnærmingen fokuserer i mindre grad på å utvikle elevenes kognitive ferdigheter, og er i stedet mer fokusert på å utvikle elevenes refleksjonsevner rundt moralske stridsspørsmål og samtidig øke elevenes støtte for demokratiske normer. Det er da ikke tilstrekkelig å kun undervise elevene om demokratiske ferdigheter og verdier, skolen må også selv være demokratisk og på den måten sosialisere elevene (Print og Milner 2009: 86-87). Torney-Purta (2002) har for eksempel vist til at et åpent klasseromsklima som oppmuntrer til diskusjon av samfunnsspørsmål og politiske temaer, i større grad stimulerer til engasjement blant elevene. Dette er faktorer som vektlegges av Hahn (1998), som også fremhever betydningen av å diskutere dagsaktuelle problemstillinger. I lys av dette er det interessant å ikke bare undersøke elevenes formeninger om ulike undervisningstiltak og hvor mye de lærte av tiltakene, men også hvordan de har oppfattet klasseromsmiljøet, spesielt med tanke på hvor mye undervisningen har fokusert på diskusjon og samarbeid. 19