Sensorveiledning skoleeksamen Tingsrett 2009 1. Lovlig bruk som fritidsbolig i henhold til servl. 2? a. Fra naust til fritidsbolig? Oppgaven kan struktureres på flere måter, men i veiledningen har jeg valgt å ta utgangspunkt i det generelle hovedspørsmålet: Kan man i medhold av servl. 2, og da særlig passussen tida og tilhøva, få rett til å bruke det som opprinnelig var et naust til fritidsbolig. Noen vil kanskje finne det mest naturlig å begynne med det som jeg under punkt d nedenfor har skrevet om betydningen av den bruksutøvelsen som er foretatt over tid, og det er selvsagt ikke ment at veiledningen skal legge noen føringer her, så lenge oppgavens indre struktur er logisk og forstandig. Dette grunnspørsmålet står svært sentralt i tingsrettskurset. Studentene har fått beskjed om, gang på gang, at bestemmelsene i saml. 3, servl. 2 og grannel. 2 er de aller mest sentrale slik tingsrettskurset nå er lagt opp. De har også jobbet med servl. 2 i arbeidsgrupper. De har dessuten jobbet med nausteretter både i tilknytning til saml. 3 (på arbeidsgruppe) og i forbindelse med en storgruppeoppgave har vi vært innom spørsmålet om naustetomter og eventuell brukt til fritidsbolig. På dette punktet er det derfor på sin plass å kreve både et visst kunnskapsnivå og at studentene metodisk greier å håndtere problemstillingen godt. Dette er det studentene på kurset bør ha aller best forutsetninger for å kunne løse. I utgangspunktet er servituttlova 2 noe vanskelig formulert. Det kan se ut til at man først skal foreta en form for fastlegging av rådigheten for så å ta en urimelighetsdrøftelse a la grannel. 2, der man skal legge vekt på hva som er i tråd med tida og tilhøva. Det følger imidlertid klart både av forarbeider og rettspraksis at tida og tilhøva spiller inn på fastleggelsen av selve rådigheten. Det blir altså to sentrale momenter i vurderingen av hva Julie og Pernille har rett til å bruke naustet til: Formålet med retten og hva som er tidsmessig bruk. Formålet er i dette tilfellet ganske klart knyttet opp mot fiske. Det kan tenkes at naust har en tilknytning til rekreasjonsutnyttelse, som kan gjøre det mer aktuelt med en tilpasning til fritidsbolig. I dette tilfellet trekker imidlertid formålet ganske klart i retning av at bruk som
fritidsbolig ikke er innenfor den ramme som servl. 2 trekker opp. Spørsmålet kandidatene da må stille er hvorvidt en slik rett likevel kan følge av tida og tilhøva. Det bør kanskje først presiseres at stiftelsesgrunnlaget yter en viss motstand mot en slik utvidelse, all den tid formålet med retten trekker i en annen retning. Det skal altså noe til for at en bruk som fritidsbolig skal kunne sies å være tidsmessig, og dermed akseptabel. Her er det flere momenter kandidatene kan trekke frem: For det første er det et spørsmål om nausteretten ikke lenger er tjenelig. Det rent subjektive at nåværende eier ikke ser for seg den tidligere bruksmåte som aktuell kan neppe tillegges særlig vekt. Tida og tilhøva retter seg åpenbart mot den mer generelle samfunnsmessige utvikling, og den enkelte eier som ikke får utnyttet sin ting slik han ønsker, har muligheter for å selge. Det sentrale må derfor bli om det er en generell utvikling som tilsier at naust ikke lenger er tidsmessige, og at det ligger i den naturlige samfunnsutviklingen å ta naust i bruk som fritidsbolig. Argumentet for en slik løsning er at dette i stadig større utstrekning forekommer rent faktisk. Til dette må det imidlertid innvendes at dette ikke er en ønsket utvikling, og at det nok i tida og tilhøva må tolkes inn et visst krav til at utviklingen må være i samsvar med mer overordnete mål. Både byggeforbudet i hundremeterssonen og til en viss grad miljøargumentet som har sin forankring i Grl. 110b kan her påberopes som argumenter for at en slik form for privatisering av strandsonen egentlig ikke er tidsmessig, selv om det skulle forekomme ofte i praksis. I tillegg kommer at naust fortsatt har en praktisk nytteverdi, og at servitutten i sin opprinnelige form dermed neppe kan sies å ha mistet sin funksjon. Samlet sett synes jeg derfor det er ganske klart at Julie og Pernille ikke kan få medhold i at nausteretten i medhold av servl. 2 gir rett til fritidsbolig. Kandidater som kommer til noe annet her bør få noe trekk. Som nevnt er dette helt sentrale vurderingstema i tingsretten som studentene har blitt drillet i i undervisningen i løpet av kurset, og her er løsningen etter mitt skjønn rimelig klar. Det kan legges til at de ulempene utleievirksomheten medfører neppe kan ha særlig betydning ved vurderingen av om det i det hele tatt er anledning til å bruke naustet som fritidsbolig. Det er likevel på sin plass å nevne at servl. 2 er ganske klar på at det gjelder en tålegrense også dersom bruk som fritidsbolig skulle være akseptabelt, og at kandidatene da må foreta en vurdering av om utleievirksomheten påfører grunneier urimelige ulemper. Sammenlignet med tålegrensen etter grannel. 2, som vel er det mest nærliggende sammenligningsgrunnlaget her, synes det vel ikke veldig tvilsom at Lars må tåle litt skrik og skrål og fiskeavfall.
b. Betydning av offentlig tillatelse At Julie og Pernille har fått tillatelse av det offentlige til den bruksendring som er foretatt kan neppe ha betydning i forholdet til Lars Tastad. Det er et grunnleggende prinsipp, som har vært trukket frem i undervisningen, at regelverkene her står på egne ben. Til nød kan det kanskje være et argument for ikke å legge for stor vekt på de generelle politiske siktemål om vern av strandsonen, når det faktisk er gitt en tillatelse, men heller ikke en slik argumentasjonslinje fremstår for meg som særlig overbevisende. Hva som er i samsvar med tida og tilhøva kan etter mitt skjønn ikke vurderes så konkret. c. Litt mer om utgangspunktet for vurderingen etter 2 Julie har en noe kryptisk anførsel om at siden naustet de siste 22 årene har vært brukt som fritidsbolig, så må dette få betydning for utgangspunktet for vurderingen av lovlig bruk. Anførselen er bevisst formulert noe uklart, men tanken er at kandidatene her bør komme noe inn på betydningen av etablert, langvarig bruk. Her er det litt lett å gå i fella. Vi har snakket mye om de grunnleggende hensynene i tingsretten, bl.a. hensynet til status quo, og at det typiske i tingsretten er at ting festner seg over tid og at det samtidig er en viss dynamikk som fører til at tingsretten skal være tilpasningsdyktig og følge samfunnsutviklingen. I dette tilfellet er det imidlertid nærmest tale om en form for hevd light : Vinner Julie og Pernille ikke frem med sin hevdspåstand, må likevel hevdshensynene på en eller annen måte gi dem hjelp. Det kanskje mest kjente eksempelet på en slik hevd light, som nok få kandidater er i stand til å trekke linjene til, er Sigdal-dommen. I vårt tilfelle er det imidlertid, som jeg skal komme tilbake til under, slik at Julie neppe er i god tro. Da blir det også vanskelig å se for seg at man skal kunne komme unna med å vise til hensynene til å verne en etablert tilstand. Selv om dette er et helt sentralt hensyn bak hevdsreglene, er det jo nettopp i kombinasjon med aktsom god tro at hensynet er sterkt nok til å slå igjennom og begrunne rettighetstap for den egentlige eier. Og dessuten kan det vel kanskje hevdes (selv om Høyesterett ikke helt lot seg overbevise av dette i Sigdal-dommen) at når lovgiver har vurdert hensynene og fastlagt rammen for hevd, så skal det noe ekstraordinært til før vi lar disse hensynene slå igjennom når vilkårene i loven ikke er oppfylt?
Akkurat på dette spørsmålet må sensorene vurdere kandidatenes argumentasjon åpent og fordomsfritt. Spørsmålet er komplisert og vanskelig, og anførselen kan være litt kryptisk. Det kan også være vanskelig for kandidatene etter et relativt kort tingsrettskurs å utvikle den gode juridiske magefølelsen akkurat på slike litt mer kompliserte drøftelser. Det må også has i mente at dette er første semester på andre studieår og at mer generelle juridiske verktøy kanskje ikke er like godt utviklet som senere på studiet. De som argumenterer godt her, skal også derfor honoreres godt. 2. Hevd a. Bruksutøvelsen som hevdsgrunnlag Hva gjelder selve bruksutøvelsen og dens omfang og intensitet, bør dette kunne gjøres ganske kort. Det er ikke her problemene ligger i dette tilfellet. At kravet til hevdstid er oppfylt er åpenbart, og det ligger i utgangspunktet ingen ting i faktum som ikke skulle tilsi at bruken er tilstrekkelig intensiv. En del kandidater roter seg inn i en drøftelse av synbarhet allerede her. Det skulle være klart nok at det ikke er et synlighetskrav for å hevde; det følger forutsetningsvis av hevdsl. 8 som sier at for usynlige rettigheter er hevdstiden 50 år. Dersom det skulle følge et krav om synbarhet av vilkåret som sin egen, ville 8 være meningsløs. Det er etter min mening heller ikke naturlig å tolke ordlyden slik, men det er så mange som skriver akkurat dette, at de må ha det fra et eller annet sted. Hvorfra vet jeg ikke, men riktig er det i alle fall ikke. b. Aktsom god tro? Faktum er ganske tydelig på at Julie kjenner til at det er etablert et naust, og dessuten er det tinglyst en nausterett i grunnboken. Slik sett kan Julie vanskelig høres med noe annet enn at hun i det minste burde være klar over at det her opprinnelig forelå en nausterett. Slik sett burde god tro i utgangspunktet være utelukket. Det som her i første rekke gjør spørsmålet mer tvilsomt er at Julie og Pernille har fått en offentlig tillatelse til bruksendring. For den normale borger kan det gjerne oppfattes som at man da har lov, og da er bruken i orden. Det er selvsagt en form for rettsvillfarelse, hvor aktsomhetsnormen åpenbart er streng, men det er klart nok et viktig moment. I god tro-drøftelsen vil kanskje noen av de bedre studentene komme inn på subjektiv overlegenhet, dvs. at personer med spesielle kunnskaper i utgangspunktet vil
måtte bedømmes strengere. Da kan det stilles spørsmål ved om en som har studert litt juss, slik som Julie, har vanskeligere for å oppnå aksept for en rettsvillfarelse. Samlet sett er det min oppfatning, på bakgrunn av den høye terskelen for å bli hørt med rettsvillfarelse, og at Julie tross alt har noen juridiske ferdigheter, at Julie ikke er i aktsom god tro. Da må det ramme også Pernille, slik forholdet mellom dem er her. Men vi får ha en viss forståelse for kandidater som legger til grunn at den normale mannen i gata, vil tro at alt er i orden når det foreligger en offentlig tillatelse, og at Julie og Pernille derfor finnes å være i god tro. c. Fast tilstelning Det er ikke uttrykkelig anført i oppgaven, men ut fra Lars sin anførsel om at han ikke hadde oppdaget endringen, fører mange studenter inn i en drøftelse av om hevdstiden er 20 eller 50 år, jf. hevdsl. 8. Det er en helt akseptabel tolkning av anførslene. Samtidig tenkte jeg ikke på akkurat dette når jeg skrev oppgaven, og siden anførselen ikke er klar, bør det ikke trekkes noe særlig hos de som overser dette spørsmålet. De fleste spør om naustet er en fast tilstelning. Det er naustet helt opplagt. Spørsmålet er om bruken viser seg av den faste tilstelningen. Kandidatene greier likevel stort sett å komme seg til de rette momentene, selv om de ikke er på rett sted i lovteksten. Jeg synes egentlig løsningen på spørsmålet er ganske klar; å sette opp nye glassdører forandrer karakteren på naustet på en slik måte at bruksendringen viser seg. Det er ikke snakk om at bruken må vise seg klart, eller på annen måte være åpenbar for rette eier. d. Stenger hevdsl. 5 for hevd? Spørsmålet her er om Julie og Pernille har en slik rett til å sitte med tingen, dvs. naustet, at de ikke kan hevde. I utgangspunktet synes ikke hevdsl. 5 å treffe direkte; det er ikke snakk om noe leieforhold eller tilsvarende hvor eier ikke har noen praktisk mulighet for å gripe inn. Det som kan anføres er at når det bare skjer en innvending endring i naustet, fremgår ikke endringen tydelig for grunneier, og dermed har han ingen mulighet til å gripe inn. Etter mitt skjønn blir anførselen noe søkt det er jo klart at grunneier hadde hatt muligheten til å gripe inn dersom han hadde kjent til bruken, og da svikter noe av grunnlaget for å anvende hevdsl. 5.
3. Noen generelle synspunkter på sensuren Oppgaven er skrevet rundt sentrale problemstillinger i kurset. Det bør derfor forventes et visst kunnskapsnivå, og kandidatene bør håndtere de grunnleggende lovbestemmelsene og vurderingstema. Noe annet er at det gjerne vil skille godt mellom de som får frem godt med momenter på drøftelsen knyttet til servl. 2 og aktsom god tro, og de som bare makter å skrape litt mer i overflaten her. Delen om servitutten er en god del større enn det som knytter seg til hevd, og må derfor tillegges mer vekt ved den samlede sensuren. Som vist finnes det også litt mer avanserte spørsmål der kandidater kan utmerke seg. Stryk vil i første rekke være aktuelt for kandidater som viser helt manglende forståelse for den grunnleggende normen i servl. 2 og heller ikke kjenner hovedtrekkene i hevdsreglene. Tidvis har jeg også opplevd at enkelte kandidater har en del faktiske kunnskaper, men overhodet ikke makter å forankre sine synspunkter i rettskilder. Fullstendig fraværende (akseptabel) metodebruk kan ikke passere. Kandidatene er nå kommet så langt i studiet at det må kreves en viss grunnskolering med hensyn til oppbygging av en juridisk argumentasjonsrekke. I sensuren viser det seg at flere av de litt svakere kandidatene drøfter hevd av eiendomsrett til naust/nausttomt i en eller annen form, som om spørsmålet i hevdsdelen er hvorvidt man eier selve naustet eller ikke. De ser altså ikke forskjell på selve retten til å ha naust på en annens eiendom og eiendomsretten til selve naustet. Det må gi betydelig trekk. Bergen 10. desember 2009/Tromsø 12. januar 2010 Hans Fredrik Marthinussen