Sensorveiledning Skoleeksamen JUS 243 Allmenn formuerett 2011

Transkript

1 Sensorveiledning Skoleeksamen JUS 243 Allmenn formuerett 2011 Generelt Oppgaven har et relativt kort faktum og bør kunne løses greit innenfor de disponible fire timene. Som alltid er det imidlertid vanskelig å beregne nøyaktig hvor lang tid studentene trenger på å jobbe seg gjennom de ulike problemstillingene, og dersom det viser seg at mange har slitt med tiden, ber jeg om en tilbakemelding på det. Men i utgangspunktet mener jeg oppgaven er kort nok til at det er lite rom for å unnskylde tidsnød. Oppgaven er også i år relativt krevende. Det er gjort enkelte vrier på faktum som gjør at studentene møter nye vinklinger i oppgaven. Samtidig skal de grunnleggende problemstillingene være velkjente: Spørsmål om hva som omfattes av salgspantreglene, hva som skal til for gyldig å etablere panterett, vurdering av god tro og vederlagselementer, rettsvern og kreditorbeslag og til sist spørsmål om omstøtelse. Salgspantspørsmålet Det kan ikke være særlig tvilsomt at den leieavtalen som inngås er en avtale som i henhold til pantel (2) skal behandles som en avtale om salg og salgspant. Det er vanskelig å treffe ordlyden ( leieavtale eller lignende avtale som i realiteten tjener til å sikre et avhendelsesvederlag, ansees som en avtale om salg og salgspant hvis det er meningen at leieren skal bli eier av tingen etter å ha betalt et visst antall leieterminer ) bedre enn den aktuelle leieavtalen her gjør. Her bør ikke studentene bruke mye spalteplass på å komme frem til svaret; det er rimelig åpenbart. Det er til og med lagt inn i faktum at Peder skal ha alle de utgifter og risiko som vanligvis ligger til en eier. Ole Vold hevder videre at siden det ikke er avtalt salgspant, så foreligger heller ikke noe gyldig pant. Dette er et uholdbart argument. Pantel (2) sier klart at leieavtalen skal anses som en avtale om salg og salgspant. Med andre ord er det klart at transaksjonen skal behandles som en avtale om salgspant. Da er også panteretten gyldig, ettersom det jo er

2 kjøpesummen som sikres, se pantel At panteretten ikke har rettsvern, og at det heller ikke er planer om å sørge for rettsvern, berører i utgangspunktet ikke gyldigheten. Pantelovens bestemmelser om salgspant skiller klart mellom spørsmål om gyldighet og salgspant, jf. bl.a hvor dette kommer klart frem. Det kan imidlertid være verdt å merke seg at det i Brækhus, Omsetning og kreditt 2, hevdes at der partene aldri har hatt til hensikt å etablere rettsvern, er panteretten ugyldig. Det er vanskelig å finne rettskildemessig støtte for et slikt standpunkt, og det imøtegås også klart av Skoghøy som er kjernelitteraturen for studentene. Spørsmålet om godtroerverv Det kan etter dette ikke være særlig tvilsomt at Peder selger en bil som er beheftet med et gyldig salgspant. Siden salgspantet ikke har rettsvern, er det mulig å gjøre godtroerverv, jf. pantel (3) forutsetningsvis jf. også godtrol. 4 nr. 2. Det er ikke tvilsomt at Peder sitter med tingen og at den blir overlevert Ole Vold. Det er da to spørsmål som reiser seg: Var Ole i god tro, og har han gitt vederlag for bilen? Drøftelsen av aktsom god tro hos Ole er en helt sentral problemstilling der alle normalt vil være i stand til å komme med noen opplysninger, men der gjerne detaljene og hvor mye man greier å hente ut av de forskjellige momentene vil skille studentene. Det er flere momenter her: Utgangspunktet må nok være at man som hovedregel skal kunne stole på besittelsen når man handler løsøre. Det er jo nettopp derfor besittelsen har blitt tillagt status som legitimerende. Her er det imidlertid slik at Peders vanskelige økonomi og situasjonen rundt overdragelsen av bilen kanskje tilsier ekstra varsomhet fra Oles side, kanskje ikke minst i lys av at det er en kostbar bil. Undersøkelsen som her er aktuell, kontroll av motorvognregisteret, er svært enkel å utføre, og det har nok også en svært beskjeden kostnad. På den annen side er det undersøkelsen i løsøreregisteret som er den innarbeidede kontrollen ved kjøp av motorvogn. Jeg vil ikke gi noen entydig konklusjon her det viktigste er at studentene klarer å forme argumentasjonen på en strukturert måte, og at konklusjonen henger godt sammen med drøftelsen. Spørsmålet om det er gitt vederlag for bilen er interessant, og kanskje noe krevende. Normalt må det klart nok oppfylle kravet til vederlag i godtrol. 1 at man ettergir gjeld som motytelse

3 for å få overta en løsøregjenstand. Her er det imidlertid ettergivelse av spillegjeld, som er gjeld som ikke kan innkreves. På den annen side er det ikke direkte ugyldig gjeld; det er utvilsomt slik at gjelden har visse rettsvirkninger. Dersom gjelden betales, kan den for eksempel ikke kreves tilbake i medhold av læren om condictio indebiti. Jeg er spent på hva studentene får ut av denne drøftelsen. Hensynet til kjøper står kanskje ikke spesielt sentralt her, i og med at rettsordenen gjennom strl. ikrl. 12 signaliserer at den i utgangspunktet ikke anerkjenner spillegjeld? Jeg heller vel til at det her mangler et vedelagselement. Til det siste argumentet, om at det ikke var en ytelse mot ytelse-situasjon, er det i og for seg en interessant anførsel, men godtroloven krever ikke dette. Selv om godtroloven 1 nok er bygget opp rundt en tanke om en ytelse mot ytelse-situasjon, altså at erverver kan betale mot å få overlevert varen, og dermed være trygg, er det ikke et vilkår at situasjonen er slik. Det er nok at varen er solgt av den som sitter med tingen og overlevert til en kjøper i god tro. Selv om hensynene bak reglene i godtrol. 1 ikke står like sterkt i en situasjon som dette, kan loven vanskelig tolkes innskrenkende her. Det som kanskje derimot er mulig her, og som jeg vel ikke forventer at mange av studentene kommer inn på, er å anvende avtl. 39 andre punktum, den såkalte re-integra-regelen, analogisk. Det fremgår av forarbeidene til godtroloven at det er rom for re-integra-vurderinger også etter godtroloven. Da kan det hevdes at siden Ole Vold ikke yter noe vederlag i situasjonen der han overtar bilen, og relativt kort tid etter blir brakt ut av sin gode tro, slik at det ikke er snakk om noen langvarig innrettelse (og han uansett ikke har fullstendig råderett over bilen før han har fått registrert sitt eierskap i motorvognregisteret), så kan avtl. 39 andre punktum anvendes til å utskyte tidspunktet for godtrovurderingen og dermed hindre godtroerverv. Om noen tar dette opp bør det honoreres, men det kan i utgangspunktet ikke forventes. Spørsmål om utlegg Her bør spørsmålet drøftes under begge forutsetninger (den ene da subsidiært): (1.) At Ole Vold har gjort godtroerverv, og (2.) at han ikke har det. Dersom Ole Vold har gjort godtroerverv er det klart at han har fått rettsvern det får han gjennom overlevering. Her er det lite rom for å rote, studentene bør absolutt ikke rote seg inn i spørsmålet om registrering som vilkår for rettsvern her. Det må gi betydelig trekk.

4 Faller man ned på at det ikke er gjort godtroerverv, følger det av pantel (2), som påpekt over, at utleien av bilen til Peder skal behandles som et salg med salgspant. Det innebærer at bilen tilhører Peder, og at det dermed kan tas beslag, jf. deknl. 2-2 og tvangsl Heller ikke her bør studentene rote. Dette er relativt grunnleggende problemstillinger. Det kan legges til at salgspanteretten ikke har rettsvern, og derfor selvsagt må gi tapt for utleggstaker. At det kan skje kreditorekstinksjon når panteretter ikke har rettsvern følger forutsetningsvis av at det i det hele tatt finnes bestemmelser om rettsvern i panteloven i motsatt fall ville slike bestemmelser være meningsløse. Omstøtelsesspørsmålene Det første spørsmålet er et klassisk spørsmål om gavehensikt. Studentene har bl.a. arbeidet med foreldet gjeld i seminarundervisningen, og her er spørsmålet bare endret noe til spillegjeld. I kjernelitteraturen påpeker Andenæs at det ofte ikke vil være gavehensikt dersom man innfrir foreldet gjeld. Dersom den som innfrir foreldet gjeld gjør dette fordi han føler en moralsk forpliktelse, skriver Andenæs at det klart nok ikke foreligger en gave. Synspunktet er overførbart på betaling av spillegjeld. I dette tilfellet er det ikke en moralsk forpliktelse, men heller frykt som ligger bak. Det er ikke uten videre det samme, men det er like fullt selve forpliktelsen bak som er grunnlaget for betalingen. Så kan man kanskje innvende at det er grunn til å se skeptisk på vederlagsfrie formuesoverføringer i tiden før en konkurs og at man derfor ikke bør stille for strenge krav til hensikten (som det jo også kan være vanskelig å føre bevis for). Det kan nok underbygges med å vise til Rt s Bruvik, men helt å tolke vekk gavehensiktskravet er nok vanskelig. Igjen er det viktigste å se at studentene greier å strukturere drøftelsen og få med seg de sentrale momentene, ikke hvilket resultat de havner på. Under forutsetning av at dette ikke kan ses på som en gave, blir spørsmålet om overdragelsen kan omstøtes etter deknl At det er tale om en ekstraordinær gjeldsbetaling som vel utvilsomt kunne vært omstøtt etter deknl. 5-5 om man var innenfor omstøtelsesfristen trekker klart i retning av at transaksjonen må karakteriseres som utilbørlig. At betalingen er ordinær i spillegjeldsammenheng er her åpenbart et lite overbevisende argument. Spørsmålet som da oppstår er hvilke krav til undersøkelser man skal stille til Ole Vold i en slik situasjon. Det fremstår som ganske åpenbart at Peder har økonomiske problemer, ettersom han har et

5 tydelig gamblingproblem, ikke kan betale gjelden sin og dermed velger å betale med en bil. Alt i alt taler vel det meste for å anse Vold for ikke å være i aktsom god tro her, slik at det kan omstøtes etter deknl Dersom noen har synspunkter på veiledningen, eller oppdager forhold som burde vært omtalt (enten av hensyn til sensuren eller av hensyn til studentene når de senere får oppgaven tilbake), tar jeg gjerne imot innspill, fortrinnsvis på e-post hans.marthinussen@jur.uib.no Bergen 6. juni 2011 Hans Fredrik Marthinussen