Sensorveiledning til eksamen i Allmenn formuerett, 13. juni Tvisten mellom Marte Kirkerud og Lars Holm

Transkript

1 Sensorveiledning til eksamen i Allmenn formuerett, 13. juni Tvisten mellom Marte Kirkerud og Lars Holm Om studentene begynner med tvisten mellom Marte og Lars eller tvisten mellom Marte og Peders bank, er av underordnet betydning. I begge tilfeller er det tale om eldre rettigheter som Marte eventuelt må ekstingvere gjennom godtroerverv, og som i utgangspunktet vel må kunne bedømmes uavhengig av hverandre (med forbehold for drøftelsen av godtroervervloven 1 nr. 3, jf nærmere i punkt 2). Tvisten mellom Marte og Lars er i utgangspunktet relativt oversiktlig og grei. Marte har inngått en avtale med Peder og betalt for bilen. Bilen er altså klart nok solgt av den som sitter med tingen. Det bør studentene helst utkvittere ganske raskt. Det problematiske er dermed om hun har fått bilen overlevert i god tro. Også overleveringskravet synes i utgangspunktet enkelt å håndtere; bilen er ganske åpenbart ikke overlevert ut fra en naturlig forståelse. Her kan imidlertid noen studenter rote seg bort: Forarbeidene fokuserer, i forklaringen av overleveringsvilkåret, sterkt på at avhender må fratas sin legitimasjon, altså en rådighetsberøvelse. Og i denne saken er det nettopp en form for fratakelse av legitimasjon Marte har forsøkt å få til, og det kan nok også sies at det vil være svært vanskelig for Peder svikaktig å disponere ytterligere over bilen etter at registrering er foretatt. Det er imidlertid her viktig å huske på at forarbeidene gjør en nærmere vurdering av hva som ligger i kravet til fysisk overlevering. At avhender på andre måter enn ved fysiske tiltak i praksis hindres i å disponere ytterligere ligger på et annet plan. Her er det rett og slett ganske åpenbart at kravet til overlevering ikke kan sies å være oppfylt, og en annen konklusjon må føre til merkbart trekk. Kandidater som anvender «registreringsargumenter», altså skriver at det foreligger et register og at det da er registreringen som er avgjørende for muligheten for godtroerverv, må få kraftig trekk og vil gjerne måtte vurderes opp mot strykgrensen (fordi disse kandidatene som oftest vil bomme på mye annet også). Det viser seg at en rekke kandidater tar opp interesselæren. De som anvender interesselæren direkte, som altså mener det er tilstrekkelig med rettsvern etter interesselæren for å ekstingvere, må trekkes kraftig. Det er skivebom. Det som vi derimot bør se litt gjennom fingrene med er de som tar opp hvorvidt det kan gjøres unntak fra overleveringskravet i fordi rettsvernsakten og sikringsakten bør være sammenfallende, gjerne i sammenheng med Rt s. 59 «Myra båt» der Høyesterett selv roter med overleveringskravet (konkluderer med godtroerverv til tross for at stålplatene det var tvist

2 om neppe var overlevert). Det har studentene jobbet med i seminarsammenheng, og det er kanskje derfor i overkant mange tar opp akkurat denne problemstillingen her. For min egen del synes jeg ikke problemstillingen er naturlig å ta opp slik oppgaven er formulert. Anførselen om at avhender er fratatt sin mulighet for å disponere ytterligere må vel kanskje helst også føre til at kandidatene drøfter ulovfestet ekstinksjon. Vurderingen av Martes gode tro må i hvert fall tas opp, enten subsidiært i tilknytning til godtroervervloven 1 (eller ikke en gang nødvendigvis subsidiært om man velger å drøfte god tro før overleveringskravet), eller i tilknytning til vurderingen av ulovfestet ekstinksjon. Hva gjelder Martes gode tro, synes utgangspunktet å være klart nok: Det ville vært svært vanskelig for Marte å oppdage at Lars Holm var den reelle eier av bilen. Godtroervervloven 1 nr. 2 har en formulering om at det avgjørende er om erverver burde forstått at avhender manglet rett. Det kan for så vidt sies at Marte burde sjekket løsøreregisteret, og at hun der burde oppdaget salgspanteretten, men det er jo ikke det samme som at hun burde oppdaget Lars reelle eierskap. Et forhold kan imidlertid knytte disse to vurderingene direkte sammen: Panteloven 3-16 fastslår at pantsetter ikke har rett til å avhende ting som er beheftet med salgspant. Da blir argumentet: Marte burde sjekket løsøreregisteret, hun burde dermed oppdaget salgspanteretten, og da er konsekvensen etter panteloven at Peder ikke har rett til å selge bilen til henne. (Manglende kunnskap om panteloven 3-16 kan ikke komme henne til unnsetning, jf. alminnelige regler om rettsvillfarelse.) Det er imidlertid usikkert om panteloven 3-16 er ment å ha så stor rekkevidde. Skoghøy er inne på noe lignende i pantelovskommentaren s. 325 (men ikke i Panterett som er «pensum»), under henvisning til bl.a. en dom fra Oslo byrett, RG 1990 s. 1152, altså at vi kanskje må være litt forsiktige med å trekke 3-16 for langt. Panteloven 3-16 føyer seg sammen med panteloven 1-11 inn i et mønster der pantsetter generelt ikke tillates å avhende pantet i de tilfellene dette kan medføre fare for godtroerverv (typisk: man kan selge pantsatte hus, panteloven 1-11 (1), men ikke underpantsatt løsøre, 1-11 (3)). I mitt hode tenker jeg meg at dette i første rekke er bestemmelser som er ment å regulere forholdet mellom panthaver og pantsetter, jf. også muligheten til å avhende pantet med samtykke, slik at overtredelse av 3-16 ikke medfører at salg til en tredjeperson som ikke oppfyller vilkårene for godtroerverv er ugyldig. Men her er løsningen ikke klar. De som overhodet berører problemstillingen rundt forholdet til 3-16 bør honoreres godt, det er ikke så lett å se denne koblingen umiddelbart, og den er i hvert fall ikke så alt for lett å drøfte.

3 Dersom man legger til grunn at 3-16 ikke er til hinder for at Marte i utgangspunktet lovlig kan erverve en bil beheftet med salgspant, blir spørsmålet om det forhold at hun ikke sjekket løsøreregisteret på annen måte kan bringe henne i ond tro. En drøftelse som studentene har vært borti både i pensum og på seminar er spørsmålet om manglende undersøkelse av grunnboken bør lede til at man ikke kan gjøre godtroerverv etter tingl. 20 jf. 21 eller 27, der undersøkelsen uansett ikke ville ført frem. Det er noen likhetspunkter: Grunntanken er at man ikke er «verdig» reglenes beskyttelse når man ikke følger det grunnleggende systemet, og baserer sin gode tro på de undersøkelsene man vanligvis vil måtte foreta. Forskjellen er at for fast eiendom er det faktisk direkte legitimasjonen man lar være å undersøke, mens her er legitimasjonen i utgangspunktet i orden, men man bør altså klart nok sjekke for mulige panteheftelser. For min del har jeg vanskelig for å dra dette synspunktet så langt at man sier at Marte burde sjekket løsøreregisteret, der ville hun oppdaget panteretten, det ville igjen kanskje fått henne til å avstå fra handelen (selv om vi ikke VET det sikkert, det kan hende hun bare hadde ordnet vederlagsoverføringen annerledes), og derfor er hun ikke i god tro vedrørende Peders manglende rett til å selge bilen. Det viktigste her er uansett at kandidatene makter å få en noenlunde rød tråd i drøftelsen og argumenterer på en måte som henger på greip. Og jo flere av de aktuelle argumenter man greier å få frem, i hvert fall om de håndteres godt, jo bedre uttelling bør det gis her. Evnen til å se nyanser, ulike mulige argumenter, og til sist evnen til å si noe fornuftig om vekting av dem, skiller ofte godt mellom kandidatene i denne type god tro-drøftelser. Når det gjelder spørsmålet om ulovfestet ekstinksjon, basert på at registrering i motorvognregisteret fratar avhender muligheten til svikaktig å dobbeltdisponere og dermed bør være mulig som en form for alternativ sikringsakt, er det viktig at studentene får frem at terskelen for å supplere godtroloven med ulovfestet ekstinksjon, bør være relativt høy. Det følger for det første av kravet til «sterke grunner» som utledes av Fjellhus- og Sigdal-dommene. Dernest følger det av at vi her er inne i de typiske tilfellene som lovteksten faktisk regulerer. I Fjellhus- og Sigdal var man utenfor det som falt direkte innunder tinglysingsloven (i begge tilfeller fikk man jo faktisk tinglyst noe), her er det nærmest snakk om å overprøve lovtekstens valg av sikringsakt. For min del mener jeg derfor at det i et slikt tilfelle neppe kan være aktuelt med ulovfestet ekstinksjon, det må noe mer til (f.eks. at eldre rettighetshaver på mer utpreget måte har lagt til rette for den konflikten som har oppstått, og kan klandres for dette). Anførselen om at godtroerverv er utelukket fordi det er benyttet et falskt dokument, jf. «prinsippet i tinglysingsloven 27 andre ledd», kan åpenbart ikke føre frem, og bør avfeies relativt kort. Det er i

4 utgangspunktet en drøy analogi, tinglysingsloven 27 andre ledd har dessuten sin egentlige parallell i tyveri-unntaket (m.m.) i godtroervervloven 2 det er disse tilfellene lovgiver har tenkt at rette eier ikke har en reell mulighet til å beskytte seg mot. Svik-situasjonen som foreligger her er derimot en klassisk type ugyldighet som man kan avverge og som man selv må ha risikoen for. Det kan legges til at selv om tinglysingsloven 27 andre ledd skulle kommet til anvendelse analogisk, er vi her utenfor lovens unntak. Det er der selve hjemmelsdokumentet er falskt at bestemmelsen er aktuell, ikke der andre forfalskede dokumenter (enten det er kvitteringer, NAF-tester eller annet) brukes som grunnlag for å lure eier. Overraskende mange studenter snubler på det punktet. 2. Tvisten mellom Marte Kirkerud og Peders bank Her synes det i utgangspunktet klart at Marte ikke kan gjøre godtroerverv. Det følger av de anførte bestemmelsene, panteloven 3-17 (3) og godtroervervloven 4 nr. 2, at godtroerverv er utelukket. Martes advokat forsøker seg imidlertid med den vrien å angripe selve gyldigheten av pantsettelsen. Det følger av panteloven 3-15 (2) at det ikke kan avtales salgspant i varer som kjøperen har rett til å selge videre før den er betalt. Sett i sammenheng med 3-16 synes det her klart nok å være slik at Peder ikke overfor banken har rett til å selge videre til Marte. Imidlertid er panteloven 3-15 (2) som kjent tolket utvidende i GMAC-dommen, der Høyesterett uttaler at det ikke kan tas pant i varer beregnet for videresalg. Tar man denne uttalelsen bokstavelig, kan det være nærliggende å konkludere med at det ikke foreligger et gyldig salgspant. Men det bør ikke kandidatene gjøre. Det er fremhevet i pensum (endog uthevet i kursiv), Skoghøy, Panterett s. 118, under henvisning til forarbeidene (Ot.prp. nr. 39 ( ) s ) at en forutsetning for ugyldighet er at videresalgsformålet er synbart for panthaver. Det samme har jeg presisert på forelesning ved flere anledninger og det har også vært berørt i ulike former i seminarundervisningen. Det grunnleggende synspunktet er at i slike gyldighetsspørsmål må panthavers berettigede forventninger beskyttes i tråd med de helt grunnleggende omsetningshensyn som her gjør seg gjeldende. Jeg antar også at en god del av studentene har lest GMAC-dommen som tross alt er rimelig sentral for salgspant, og siden drøftelsen her såpass klart viser nettopp denne beskyttelsen for panthaver (inkludert hvordan forarbeidene støtter konklusjonen), klipper jeg inn det aktuelle utdraget fra flertallets drøftelse: I Ot.prp. nr 39 ( ) om pantelov, var 3-10 annet ledd formulert slik:

5 "Salgspant kan heller ikke avtales i ting som er kjøpt med sikte på videresalg dersom selgeren må rekne med dette som en nærliggende mulighet." Forslaget omfattet ikke bare de typiske videresalgstilfeller hvor forhandleren har rett til å selge videre, men også andre tilfeller hvor kjøperen har salgshensikt og selgeren burde regne med dette. Det var departementets forutsetning at bestemmelsen skulle gjelde selv om den kjøpte gjenstand var bearbeidet. Om gjenstander som etter salget ble inkorporert i en annen gjenstand skulle dekkes av regelen, er blitt ansett uklart. Justiskomiteen ga bestemmelsen den form den har i loven. I Innst.O.nr.19 ( ) 18 uttaler komiteen: "Komitens utkast avviker etter dette fra prp annet ledd på to punkter. For det første: Salgspantet underkjennes bare hvor kjøperen har rett (i forhold til selgeren) til å selge det kjøpte videre før det er betalt. En slik salgsrett kan være uttrykkelig avtalt, men kan også være klart forutsatt av begge parter, slik det vil være ved salg av ferdigvarer til en forhandler av slike varer. Etter proposisjonens regel er det tilstrekkelig at kjøperen har tatt sikte på videresalg (eventuelt i strid med sine plikter overfor selgeren) og at "selgeren måtte rekne med dette som en nærliggende mulighet". Salgspantet skal altså ikke være gyldig hvor selgeren burde forstå at kjøperen kanskje ville komme til å foreta et straffbart videresalg av det kjøpte. Dette er etter komitens mening en altfor stram regel. For det annet: Selv hvor videresalg er tillatt, kan gyldig salgspant etableres dersom videresalg først kan skje etter at det kjøpte er blitt bearbeidet, eller hvor det kjøpte videreselges som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand. I dette ligger at den såkalte videresalgsregel begrenses til tilfelle hvor ferdigvarer selges til forhandler av slike varer med sikte på videresalg. En enkel montering av det kjøpte som kjøperen skal foreta, eller lignende enkle operasjoner, er i denne forbindelse ikke å anse som bearbeidelse." Side 443 Det fremgår at komiteen ønsket å endre utkastet på to måter. Den ene del av endringen gjelder de særbestemmelser som nå finnes i loven for bearbeidelses- og inkorporasjonstilfellene. Den annen endring - som gjennomgås i første del av det som er gjengitt - har sitt utgangspunkt i at salgspantforbudet etter departementets forslag skulle gjelde ikke bare i forhandlersituasjonen: Det omfattet også tilfeller hvor kjøperen ikke hadde salgsrett i forhold til selgeren, men hvor selgeren måtte regne med at kjøperen likevel ville selge videre. Komiteen ville utelate de sistnevnte tilfeller. Det man dermed sto tilbake med skulle være at salgspant var forbudt i de typiske videresalgstilfeller, sml i denne forbindelse også setningen om at den "såkalte videresalgsregel begrenses til tilfelle hvor ferdigvarer selges til forhandler av slike varer med sikte på videresalg". Dette innebærer at Justiskomiteen for så vidt ville beholde departementets forslag, som også stemmer med dommen i Rt slik den i alminnelighet er forstått. Denne oppfatning stemmer med de uttalelser sakens ordfører ga i Odelstinget, se Ot.forhandl Det er på denne bakgrunn man må lese lovteksten: Når den sier at salgspant ikke kan avtales i ting som kjøperen har rett til å selge videre før den er betalt, er det meningen å uttrykke at salgsgpant ikke kan avtales i ting som kjøperen skal ha rett til å overta for salg før den er betalt. Etter min mening er dette en like naturlig tolkning som den den ankende part mener er riktig. Dette tolkningsalternativ bør velges fordi det har støtte i lovforarbeidene. Et siste argument som Marte fremfører er at godtroervervloven 1 nr. 3 fører til at panteretten faller bort. Og det fremstår ved første øyekast som et svært overbevisende argument. Når lovteksten sier at ved godtroerverv (altså forutsetningen må jo her være at Marte har gjort et godtroerverv i og med ervervet, ellers er problemstillingen meningsløs) så faller også panterett og andre begrensede rettigheter i tingen bort så langt de kommer i strid med mottakerens rett, så synes det å treffe helt direkte på den situasjonen som foreligger. Slik sett er det mulig det ikke kan trekkes for mye hos de kandidatene som legger ordlyden ukritisk til grunn. Men etter mitt skjønn er det ganske klart at heller ikke dette argumentet kan føre frem, og det er bakgrunnen for at jeg har tatt det relativt uvante grepet med å legge ved forarbeidsutdrag på eksamen denne gangen.

6 Om man sammenholder forarbeidene (de vedlagte merknadene til 1 nr. 3 i ot.prp-en) med forarbeidene til lovendringen et par år senere som førte til godtroervervloven 4 nr. 2 som gjorde unntak fra adgangen til å ekstingvere salgspanteretter i motorvogn, registrert i løsøreregisteret, blir imidlertid bildet noe annerledes. Paragraf 1 nr. 3 ble altså skrevet og innført på et tidspunkt hvor det ikke fantes mulighet til å avdekke panterett ved å søke på selve formuesgodet. Samtidig er forarbeidene bak godtroervervloven 4 nr. 2 veldig klare på at ordningen som innføres for salgspant i motorvogn er ment helt å avskjære muligheten for godtroerverv. Det er også godt begrunnet, og det er få reelle grunner til at bankens panterett her skal falle bort som følge av et eventuelt godtroerverv. For min del mener jeg derfor ganske klart at godtroervervloven 1 nr. 3 må tolkes innskrenkende på dette punkt (muligens kan det også forankres i ordlyden i 4 nr. 2 som omtaler unntak fra 1 helt generelt). Samtidig bør vi likevel ha et visst rom for kandidater som føler at en såpass klar ordlyd blir for vanskelig å komme rundt, men også her er det stor forskjell på å drøfte de underliggende hensyn, da særlig at erverver i en slik situasjon ikke er særlig beskyttelsesverdig, mens panthaver har fulgt de regler som gjelder og bør være beskyttet, og bare legge ordlyden ukritisk til grunn. Det er jo også et signal at forarbeidene er lagt ved, om enn ikke et rettslig relevant signal 3. Tvisten mellom Lars Holm og banken Del II og tvisten mellom Lars Holm og banken har strengt tatt en helt åpenbar løsning: Banken har aldri fått bilen overlevert, og kan derfor ikke gjøre godtroerverv i medhold av godtroervervsloven 1 (de øvrige vilkår for godtroerverv synes vel oppfylt Lars satt på tingen, panteretten er stiftet mot vederlag i form av utbetaling av lån, og det var neppe grunnlag for å banken til å mistenke at noe var galt med Lars eierskap til bilen). Også her er det med andre ord overleveringskravet som står sentralt, og kandidatene bør ganske enkelt se at anførselen om godtroerverv her ikke kan føre frem. Så helt enkelt blir det kanskje likevel ikke vet at det er uttrykkelig anført i oppgaven at godtroerverv kan skje i medhold av tinglysingsloven 34 jf. 20. Tinglysingsloven 34 er nemlig ikke spesielt klar. Inngangsvilkåret er imidlertid at tinglysing er tillagt rettsvirkning ved lov, i motsatt fall kan rettigheter ikke registreres i løsøreregisteret. Og det er bare for panteretter at det finnes like rettsvirkninger, jf. nærmere de ulike rettsvernbestemmelsene i panteloven. Det er ikke mulig f.eks. å registrere eierskap til løsøregjenstander i løsøreregisteret. Grunnforutsetningen for at man skal kunne drøfte ekstinksjon i medhold av tinglysingsloven 34 jf. 20 må sånn sett være at det i en eller annen form dreier seg om kollisjon mellom to panteretter som begge kan registreres i løsøreregisteret. Det kan åpenbart ikke være slik at det er tilstrekkelig til godtroerverv at en rettighet innføres i løsøreregisteret, når det ikke er mulig å registrere den kolliderende retten samme sted. Overraskende mange bommer her; de

7 synes å mene at det er for ille at salgspanthaver ikke kan ekstingvere og strekker seg langt utenfor ordlyden for å la salgspantet stå seg det gjelder selv flere av de bedre besvarelsene. Det er likevel vanskelig å komme utenom at det må medføre trekk, og fort kan velte A-en for de bedre besvarelsene som bommer her. 4. Noen generelle merknader om bedømmelsen Oppgaven er ikke i utgangspunktet spesielt lang, den skal være godt tilpasset rammen på fire timer. At det er lagt ved utdrag fra forarbeidene er imidlertid nytt og kan tenkes å forvirre noen studenter. Vedleggene er imidlertid ikke så omfattende at det kan rettferdiggjøre stor tidsproblemer. Utgangspunktet må derfor være at tidsnød i liten grad er unnskyldelig, med mindre kandidaten havner i tidsnød fordi vedkommende skriver svært godt og utfyllende om relevante momenter, og dermed ikke får fullgod tid til alle drøftelsene. Men også for de beste kandidatene må vi kunne forvente enn viss prioritering. Oppgaven kretser rundt sentrale tema: godtroerverv av løsøre og gyldighetskravet for panteretter. Det betyr at det må kreves at kandidatene har god kontroll på det grunnleggende, men det er også selvsagt slik at med fire timer er det begrenset tid til å tenke, og det er noen problemstillinger, bl.a. de knyttet til godtroloven 1 nr. 3 og panteloven 3-16, som er krevende. Slik sett er det rom for at det kan være en glipp et sted så lenge kandidaten ellers viser at faget er forstått. Jeg regner med at også drøftelsen av god tro vil kunne skille godt mellom kandidatene. Nivåkontrollen viser at resultatene er noe skuffende, og at det er flere svakere besvarelser enn ventet. Det er sikker praksis på UiB at det ikke foretas noen form for normalfordeling, verken innenfor den enkelte kommisjon eller innenfor et enkelt kurs det er over noe lenger tid vi skal tilstrebe den såkalte «gauss-fordelingen». Mitt inntrykk av nivåkontrollen er at noen av dere slipper litt for mye opp på bakgrunn av at besvarelsene har vært overraskende svake. Det bør vi helst unngå. 9. juli 2012 Hans Fredrik Marthinussen