Handel, globalisering og det norske arbeidslivet

Handel, globalisering og det norske arbeidslivet

Sammendrag Dette notatet utforsker gevinster og utfordringer med globalisering og handel for en liten åpen økonomi som Norge. Ettersom EØS-avtalen er Norges viktigste handelsavtale, ser vi spesielt på konsekvenser av denne avtalen for norsk økonomi og arbeidsliv, i betydningen lønnsdannelse og arbeidstakerrettigheter. Handel gir vekst. Handel gir store fordeler til landene som deltar. Vi kan produsere mer for samme innsats når vi spesialiserer og bytter. Som et lite land er Norge ekstra avhengig av handel. Vi må eksportere det vi produserer for å finansiere vår velferd, og importere for å få varene vi trenger, men ikke produserer. Vi lager ikke alt vi trenger og vi trenger ikke alt vi lager. Vi er trolig et av landene i OECD-området som har tjent mest på verdenshandelen i etterkrigstiden, og norsk eksport ligger jevnt over på om lag 40 prosent av BNP. Import pluss eksport som andel av total produksjon, også kalt handelsintensitet, har i flere tiår ligget på mellom 70 og 80 prosent av BNP. Det er høyere enn USA, Storbritannia, Tyskland og USA. Norsk næringsliv hevder seg i sterk internasjonal konkurranse, til tross for et høyt kostnadsnivå. Det er fordi vi holder et høyt produktivitetsnivå i norsk økonomi. Produksjonen av det vi eksporterer foregår over hele landet, og mange av de eksportrettede bedriftene som gir arbeidsplasser og bidrar til vår verdiskapning ligger utenfor byene. EØS-avtalens betydning for norsk økonomi er et godt eksempel på gevinstene som fra handel for en liten, åpen økonomi som vår. EØS har vært avgjørende for utviklingen i norsk økonomi siden 1994, da avtalen trådte i kraft. I løpet av tiden med avtalen har Norge hatt en god økonomisk vekst og sysselsettingsvekst, og en kraftig økning i reallønningene. Den sømløse integrasjonen med EU gjennom EØS har bidratt til at rundt 80 prosent av den totale norske eksporten går til EU, og at 70 prosent av importen kommer fra EU. Seks av ti eksportarbeidsplasser bygger på EU-markedet. Det er dessuten vanskelig å se for seg hvordan veksten i norsk økonomi ville vært mulig uten arbeidsinnvandringen som er kommet gjennom EØS. Avtalen gir forutsigbare, likeverdige rammer for integrasjon, konkurranse og mobilitet. Gjennom integrasjon med andre land øker vi vår kunnskap, vårt nettverk og evnen til nyvinning ved å være tilstede i markedene. Når Norge nå er i en omstillingsfase, er handel og EØS ekstra viktig, og for å videreføre vår sterke velferdsstat i takt med demografiske endringer og økte krav i befolkningen trenger vi ny eksport. Men handel gir også utfordringer. Den siste tiden har vi sett en økende skepsis til handel og globalisering over hele verden. Det har blant annet Brexit og det amerikanske valget vist med tydelighet. Bernie Sanders og Donald Trump var uenige om det meste, men forente i sin fordømmelse av internasjonal handel. Brexit i Storbritannia må forstås blant annet i lys av betydelig arbeidsinnvandring og konsekvensene av dette, særlig for de lavtlønte i økonomien. For ulikhetene øker, og selv om kaken blir større av handel, er det ikke gitt at alle får mer. Arbeidsplasser kan forsvinne som følge av konkurranse med lavkostland, og arbeidsmigrasjon fra fattigere til rikere land kan legge press på lønn og arbeidstakerrettigheter til dem som allerede bor og jobber i vertslandene. Handel er ikke er bærekraftig når gevinstene ikke fordeles. Dersom vi i Norge skal fortsette å ha bred oppslutning om betydningen av en åpen økonomi, må vi også sørge for at alle får sin del av gevinsten. I Norge har den norske modellen vært i en særklasse til å fordele gevinstene. Modellen har gjort oss spesielt godt rustet til handel med varer. Vi har klart å kombinere en åpen økonomi, altså høy eksponering mot den globale konkurransen, med mindre økonomiske forskjeller enn mange andre land. Den norske modellen med trepartssamarbeid og koordinert lønnsdannelse har gitt arbeidstakerne sin del av verdiskapingen, gjennom en sammenpresset lønnsstruktur og et høyt lønnsgulv. For å forsvare lønnsnivået, er det et kontinuerlig press for omstilling og effektivitet i det norske arbeidslivet. Det lønner seg å investere i kapital og teknologi for arbeidsgiver, og ikke minst i kompetanse blant de ansatte, særlig blant de lavest kvalifiserte. Dette har gitt høy produktivitet. Velferdsstaten sikrer dem som mister jobbene sine. Gjennom ordninger som beskytter mot inntektsbortfall, er risikoen ved globalisering fordelt mellom arbeidstaker og staten. Trepartssamarbeidet har bidratt til et lavt konfliktnivå mellom partene i arbeidslivet. Alt i alt har den norske modellen gitt oss en solid konkurranseevne i internasjonale produktmarkeder. Men den norske modellen er utfordret av arbeidsmigrasjon. Den samme modellen har ikke har vært like godt rustet til å takle bevegelse av arbeidskraft. Flyt av tjenester og arbeidskraft, som følge av EØS-avtalen, er den kilden til ulikhet som følge av handel og globalisering som har vært tydeligst i Norge. Etter østutvidelsen av EU i 2004, med påfølgende tilbudssjokk av arbeidskraft i norsk økonomi, har vi sett et betydelig omfang av sosial 2

dumping, svart arbeid og redusert lønnsvekst i deler av det norske arbeidsmarkedet. Som følge av dette har debatten om handel, globalisering, ulikhet og EØS blusset opp på nytt. Flere har tatt til orde for at Norge må si opp eller reforhandle EØS-avtalen, og skepsisen er naturligvis størst blant dem som merker utfordringene mest. EØS har gitt vern og innebærer stort handlingsrom. Mange forventet at norske arbeidstakerrettigheter skulle være strengere enn EU/EØS-retten da EØS-avtalen ble inngått. Men årene med avtalen har styrket norske arbeidstakerrettigheter på en rekke områder. EUs regler har gitt et bedre vern, også for norske arbeidstakere, og EØS-retten har satt grenser for norske politikere som har ønsket ytterligere liberalisering av arbeidslivet. EUs direktiver for arbeidsliv etablerer kun minimumsregler for arbeidsvilkår, og landene står fritt til å ha strengere regler, men de kan i hovedsak ikke stå i motsetning til EUs prinsipper om fri bevegelse og ikkediskriminering. Det er i dag et stort og ubrukt handlingsrom for å ivareta nasjonale regler for arbeidslivet innenfor avtalen, slik at vi kan videreføre institusjoner som gjør at gevinster ved handel blir jevnt fordelt. Samtidig har EØS-avtalen også medført begrensinger på hvor langt det er mulig å gå for å sikre at norske arbeidstakerrettigheter gjelder for dem som jobber i Norge. I notatet ser vi nærmere på to bransjer som har vært påvirket av EØS og det tilhørende handlingsrommet for nasjonal politikk for å imøtekomme utfordringer: verftsbransjen gjennom verftssaken og bemanningsbransjen. Vi drøfter i hvilken grad handlingsrommet er brukt, og hvilke tiltak som kan styrke arbeidstakernes posisjon og hindre økende ulikhet. Ulikhet som følge av handel og globalisering er mulig å gjøre noe med. Løsningen er ikke å innføre proteksjonistiske tiltak, og Norge må beholde EØS-avtalen. Løsningen ligger i den nasjonale politikken. At nasjonal politikk er viktigst for et lands ulikhet vet vi fordi det er store forskjeller i ulikhet innad i land som er like deltakende i den globale handelen. Også innenfor de omfattende handelsregulerende rammene av EU/EØS er ulikheten innad i land stor. I andre land med tydelige proteksjonistiske strømninger, som USA og Storbritannia, har man i liten grad evnet å omfordele fordelene og ulempene av handel. En skulle kanskje tro at det er en motsetning mellom en sterk og omfordelende velferdsstat og utstrakt handel. Men tvert imot går handel og velferdsstat hånd i hånd, fordi stor grad av åpenhet gjør at innbyggerne er mer utsatt for mulige sjokk i den internasjonale økonomien. Da blir det ekstra viktig å ha et sosialt sikkerhetsnett for å sikre oppslutning om handel. Dersom ulikhetene fortsetter å øke i Norge og presset nedover på de laveste lønningene tiltar, står også den hittil brede norske oppslutningen om internasjonale handelsavtaler som EØS på spill. Vinnerne av den globale handelen må kompensere taperne, og politikken fremover må tilpasses de utsatte gruppene for å ikke forsterke proteksjonistiske strømninger. For å redusere ulikhet i Norge, sikre høy sysselsetting og et velorganisert og godt arbeidsliv er det norske politikere som må ta i bruk nødvendige virkemidler, handlingsrommet er der. Vi foreslår fem tiltak: 1) Styrke det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet: dette er et felles ansvar mellom partene. Regjeringen må inkludere, fagbevegelsen må verve og politikerne må gi sterke insentiver for fagforeningsmedlemskap blant arbeidstakerne. 2) Bremse utviklingen med rettsliggjøring: omkamp etter omkamp i rettssystemet, der ESA blir trukket inn i krevende konflikter om norsk arbeidsliv, er en utvikling som ikke bør fortsette. Partene må i større grad være i forkant og etablere enighet om vanskelige prinsipper som følger av internasjonal handel. 3) Gjøre det enklere å ta i bruk allmenngjøringsordningen: dokumentasjonskravene bør mykes opp, og vedtakenes varighet bør gjøres lengre. 4) Begrense bemanningsbransjen og vurdere forbud mot innleie: muligheten for å forby innleie av arbeidskraft i svært utsatte bransjer, etter en tysk modell, bør utredes nærmere, og avtaler om tidsbegrenset innleie utover vanlig vikarbruk må være hjemlet i en landsomfattende overenskomst. 5) Sterkere innsats mot sosial dumping, svart arbeid og arbeidslivskriminalitet: vi må ansvarliggjøre profesjonelle oppdragsgiver i større grad. Dessuten må vi styrke det tverrfaglige samarbeidet mellom Arbeidstilsynet og andre etater for å avdekke arbeidslivskriminalitet, og stille strengere krav til bruk av lærlinger ved offentlige innkjøp. Arbeidet med notatet er utført med støtte fra Industri Energi, og vi takker for deres økonomiske bidrag og den faglige friheten de gav oss under arbeidet. 3

INNHOLD 1. Innledning... 5 2. Handel lønner seg... 6 3. Handel kan skape økt ulikhet... 9 3.1 Globaliseringens utfordringer merkes i Norge... 9 3.2 Omfanget av ulikhet avhenger av nasjonal politikk... 9 3.3 Effekter i Norge... 11 4. EØS møter norsk arbeidsliv... 16 4.1 EØS har styrket det norske arbeidslivet... 16 4.2 Men EUs regler for arbeidsliv har også utfordret den norske arbeidslivsmodellen... 16 4.3 Potensial for nye grep for å imøtekomme utfordringer ved EØS... 18 5. Oppsummering og tiltak... 19 1) Styrke det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet... 20 2) Bremse utviklingen med rettsliggjøring gjennom at enkeltsaker prøves i rettssystemet... 20 3) Gjøre det enklere å ta i bruk allmenngjøringsordningen... 21 4) Begrense bemanningsbransjen og vurdere forbud mot innleie... 21 5) Sterkere innsats mot sosial dumping, svart arbeid og arbeidslivskriminalitet... 22 6. Vedlegg: case... 24 6.1 Verftssaken... 24 6.2 Bemanningsbransjen... 25 4

1. Innledning Handel øker gevinstene for landene som deltar. Den felles kaken blir større av spesialisering og bytte, og vi produserer mer og bedre til sammen enn alene. Som et lite land er Norge ekstra avhengig av handel. Vi må eksportere det vi produserer for å finansiere vår velferd, og importere for å få varene vi trenger, men ikke produserer. Vi trenger ikke alt vi lager, og vi lager ikke alt vi trenger. Når Norge nå er i en omstillingsfase er handel ekstra viktig. Gjennom integrasjon med andre land øker vi vår kunnskap, vårt nettverk og evnen til nyvinning ved å være tilstede i markedene i. Norge trenger handelsavtaler som gir forutsigbare rammevilkår for industrien og næringslivet. Samtidig som handel gir gevinster for landene som deltar, medfører den også utfordringer. Arbeidsplasser kan forsvinne som følge av konkurranse med lavkostland, og arbeidsmigrasjon fra fattigere til rikere land kan legge press på lønn og arbeidstakerrettigheter til dem som allerede bor og jobber i vertslandene. Handel kan føre til økende ulikhet når kakens størrelse øker, men ikke deles. I flere vestlige land ser vi økende ulikhet. Samtidig ser vi sterke proteksjonistiske strømninger. Det har blant annet Brexit og det amerikanske valget vist med tydelighet. Bernie Sanders og Donald Trump var uenige om det meste, men forente i sin fordømmelse av internasjonal handel. Også i Norge er det en gryende skepsis til handel, spesielt blant dem som jobber i bransjer som rammes av tjenesteflyt og arbeidsmigrasjon. Debatten om vår viktigste handelsavtale, EØS, har blusset opp på ny. Enkelte av LOs forbund har vedtatt at de ønsker å si opp EØS-avtalen. Uroen har ikke oppstått uten grunn. Etter østutvidelsen av EU i 2004, med påfølgende tilbudssjokk av arbeidskraft i norsk økonomi, har vi sett et betydelig omfang av sosial dumping, svart arbeid og redusert lønnsvekst i flere deler av det norske arbeidsmarkedet. I dette notatet ser vi nærmere på gevinster og utfordringer med handel for Norge. Vi peker på at den norske modellen har gjort oss spesielt godt rustet til handel med varer i internasjonale produktmarkeder: det norske samfunnet har høstet gevinstene av globalisering, gjennom økt eksport og import, samtidig som institusjoner som koordinert lønnsdannelse og trepartssamarbeidet har sikret at gevinstene ved handel er blitt fordelt. Norske arbeidstakere har fått sin del av verdiskapningen. Men handel og globalisering har også hatt fordelingsvirkninger i Norge. Den norske modellen har ikke har vært like godt rustet til å takle bevegelse av arbeidskraft. Lavlønnskonkurranse utfordrer oss på hjemmebane. Ettersom EØS-avtalen er Norges viktigste handelsavtale, ser vi spesielt på konsekvenser denne avtalen for norsk økonomi og arbeidsliv, i betydningen lønnsdannelse og arbeidstakerrettigheter. Et utgangspunkt for analysen er at ulikhet som følge av handel og globalisering er mulig å gjøre noe med, løsningen ligger i den nasjonale politikken. For å redusere ulikhet i Norge, sikre høy sysselsetting og et velorganisert og godt arbeidsliv er det norske politikere som må ta i bruk nødvendige virkemidler. Det vil være spesielt viktig å styrke det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet fremover. Notatets struktur er som følger: i kapittel 2 diskuterer vi gevinster av handel generelt og for Norge spesielt. I kapittel 3 går vi gjennom forskning og kunnskap som viser at handel kan gi økende ulikhet. Kapittel 4 handler om EØS og det norske arbeidslivet, og i kapittel 5 presenterer vi våre anbefalinger. I vedlegget beskrives to bransjer og enkeltsaker som har vært påvirket av EØS, og som synliggjør mulighetene og begrensingene i handlingsrommet for nasjonal politikk: verftsbransjen gjennom verftssaken og bemanningsbransjen. 5

2. Handel lønner seg I økonomifaget er fordelene med internasjonal handel noe av det fagmiljøet er mest enige om: handel gir flere gevinster for et land enn proteksjonisme ii. Forklaringen handler om komparative fortrinn, satt ord på av den britiske økonomen David Ricardo for to hundre år siden iii. Ricardos teori forklarer i forenklet forstand hvordan gevinsten for alle land blir større når vi handler med hverandre. Det er ikke fordi alle er best på noe, men alle er relativt bedre på noe enn på noe annet iv. Hvis alle land bygger sin produksjon på det de er relativt best på, og bytter fra seg sine varer med spesialiserte varer fra andre land, produserer vi samlet sett mer, og får tilgang til flere goder enn om alle bare produserte til seg selv. Handel gir muligheter for bedre utnyttelse av stordriftsfordeler i produksjonen, et bedre vareutvalg, og lavere priser for forbrukere. I tillegg medfører handel innovasjon, teknologisk utvikling og læring. Som en liten, åpen økonomi er Norge et godt eksempel på de gevinstene som kommer av arbeidsdelingen og internasjonal handel v. Norge er trolig ett av landene i OECD-området som har tjent mest på verdenshandelen i etterkrigstiden vi. For oss har handel vært avgjørende for vår økonomiske vekst og velstand. Norsk eksport ligger jevnt over på om lag 40 prosent av BNP vii. Figur 1: Norsk økonomi er basert på internasjonal handel. Kilde: SSB 6

Figur 2: Norsk økonomi er mer avhengig av handel enn mange andre land. Kilde: professor Karen Helene Ulltveit- Moe ved Universitetet i Oslo Norges handelsintensitet, illustrert ved den røde linjen i figur 1, og sammenliknet med andre land i figur 2, er summen av import og eksport som andel av total produksjon. Dette målet synliggjør godt hvor integrert økonomien vår er i den internasjonale handelen. Norge har lang tradisjon for handel, og vi har vært mer avhengig av handel enn mange andre land med en handelsintensitet på mellom 70 og 80 prosent av BNP. At så store deler av vår økonomi kommer av handel med andre land, er blant annet et resultat av at Norge er et lite land. Den relative betydningen av handel er mindre i USA, Storbritannia og Tyskland fordi de er større økonomier. Norges vekst og velferd beror på åpne grenser viii. Handel gir oss muligheten til å frikoble produksjon fra forbruk. Om vi skulle produsert alt vi forbrukte her i landet, ville det gitt svært dyre varer som følge av det norske lønnsnivået. Om vi skulle forbrukt det vi produserte, hadde vi vært begrenset til olje, gass, fisk og aluminium. Men i Norge har handelen sikret at bytteforholdet vårt har gått oppover: vi importerer et rikt utvalg av varer som vi trenger billig, og eksporterer våre varer dyrt. Vår eksport er råvarebasert, men utnyttelsen av ressursene krever avansert teknologi og kompetanse. Norsk næringsliv hever seg i sterk internasjonal konkurranse, til tross for et høyt kostnadsnivå. Dette kommer av et høyt produktivitetsnivå i norsk økonomi ix. Produksjonen av det vi eksporterer foregår over hele landet, og mange av de eksportrettede bedriftene som gir arbeidsplasser og bidrar til vår verdiskapning ligger utenfor byene. En annen måte å illustrere handelens betydning for Norge er å se på den økonomiske utviklingen i Norge etter inngåelse av handelsavtaler, som legger ytterligere til rette for å høste gevinster av komparative fortrinn. Den norske utenrikshandelen reguleres av flere avtaler. Verdens handelsorganisasjon (WTO), EØS og EFTAs frihandelsavtaler er grunnmuren i norsk handelspolitikk x. I Norge har vi tatt del i det indre markedet siden EØSavtalen trådte i kraft i 1994. Som følge av vanskelige tider i Norge, med bankkollaps, industrikrise og arbeidsledighet, var NHO og LO enig i synet på at norsk økonomi trengte EØS for å sikre eksportadgangen til norsk næringsliv. Europautredningen fra 2012, som omhandlet Norges avtaler med EU, redegjør for det indre markedet i EU, som ble etablert i 1993 xi. Intensjonen med det indre markedet var å utnytte fordelene av blant annet lavere transaksjonskostnader, redusert usikkerhet, internasjonal spesialisering og landenes komparative fortrinn. Disse forholdene skulle bidra til stabil og høy vekst, verdiskaping og sysselsetting i Europa xii. Europautredningen viste at tiden med EØS-avtalen har vært preget av en positiv utvikling for norsk økonomi, med en god økonomisk vekst, spesielt sett i forhold til andre sammenlignbare land, og lav arbeidsledighet xiii. Fra 1994 til 2011 økte sysselsettingen med 25 prosent, andelen arbeidsledige ble halvert, og reallønningene økte kraftig xiv. Det er vanskelig å se for seg hvordan veksten i norsk økonomi ville vært mulig uten arbeidsinnvandringen som er kommet gjennom EØS, og da også uten kraftig inflasjon og store flaskehalser xv. De gunstige rammene for økonomien kommer av at EØS gir forutsigbare, likeverdige rammer for integrasjon, konkurranse og mobilitet, blant annet gjennom felles standarder som Norge deltar i utformingen av xvi. EØS gjør det blant annet mer attraktivt å investere i Norge, og insentivene for utflagging blir mindre. Dessuten blir risikoen for næringslivet på lang sikt mindre når rammene for handel med vår viktigste handelspartner er veletablert xvii. For norske små, mellomstore og store bedrifter gir de felles standardene for produkter innenfor 7

EU/EØS forutsigbarhet. Nordiske land har ved hjelp av komparative fortinn høstet store gevinster av EUintegrasjonen, og taklet omstillingene bra. På mange måter er vi EU- og globaliseringsvinnere xviii. Det er selvsagt ikke mulig å slå fast at den positive utviklingen i norsk økonomi i perioden kommer direkte av deltakelse i EUs indre marked gjennom EØS-avtale. Det er krevende å skille ut effekter av EØS fra andre faktorer som kan har bidratt positivt til økonomien i perioden. Norsk økonomi så dypt integrert i EUs indre marked at man på den ene siden med stor sikkerhet kan tilskrive betydning av den: EØS-avtalen har siden 1994 regulert omtrent tre fjerdedeler av norsk utenrikshandel, omtrent to tredjedeler av de grensekryssende investeringene inn og ut av Norge, og en stor del av arbeidsinnvandringen siden 2004 xix.rundt 80 prosent av den totale norske eksporten går til EU, og 70 prosent av importen kommer fra EU xx. Seks av ti eksportarbeidsplasser bygger på EU-markedet xxi. På den andre siden er det andre faktorer som også kan ligge bak den gode utviklingen i norsk økonomi fra 1994 og frem til 2011, blant annet store inntekter fra olje og gass, utvikling i andre land som gir etterspørsel etter norske varer, og billige varer som importeres til oss, Kinas inntreden i WTO, økte råvarepriser og rask teknologisk utvikling xxii. Felles for disse faktorene er allikevel at flere av dem også har bidratt til og er resultater av økende globalisering. 8

3. Handel kan skape økt ulikhet Parallelt med stadig større integrasjon av norsk økonomi og samfunn med resten av verden, og økte gevinster av handel, merkes også utfordringene med globaliseringen i Norge som i flere andre land. Konkurranse fra asiatiske land har medført at næringer i vesten er forsvunnet. Økt handel har gitt press på lønnsnivåene, spesielt for arbeidstakere med lav utdannelse og kompetanse, og i mange land har kapitaleierne fått en stadig større del av veksten xxiii. Globaliseringen har gitt oss en større kake, men de som hadde mest fra før har også tatt mest xxiv. I mange vestlige land er organisasjonsgraden gått ned, som sammen med økt bruk av midlertidige stillinger og vikarer endrer maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker xxv. I tillegg har vi sett stadige kutt i velferdsordninger. Alt har bidratt til økende ulikhet, som igjen har medført at store deler av befolkningen i mange land ønsker å beskytte nasjonale arbeidsplasser og industri, om nødvendig gjennom å bryte med internasjonale handelsavtaler. Brexit er det tydeligste eksempelet frem til nå. 3.1 Globaliseringens utfordringer merkes i Norge I Norge har vi sett flere av de samme utviklingstrekkene. Siden 1989 har ulikheten økt. De rike er blitt rikere, og det er blitt flere som lever i relativ fattigdom xxvi. Beregninger fra Samfunnsøkonomisk analyse tyder på at lønnstakernes andel av inntektene i Fastlands-Norge og i industrien har gått ned fra 70-tallet xxvii. Bransjer er forsvunnet som følge av globalisering og handel. Vi har opplevd et tilbudssjokk av arbeidskraft fra østeuropeiske land etter utvidelsen av EU i 2004, som har satt et betydelig preg på norsk økonomi og arbeidsliv. I løpet av de første årene etter utvidelsen av EØS mottok Norge flere arbeidsinnvandrere enn alle de andre nordiske landene til sammen xxviii. Samtidig som det norske arbeidsmarkedet har absorbert arbeidsinnvandringen, er sysselsettingen gått ned i resten av befolkningen xxix. Flere utsatte bransjer har opplevd lavere lønnsvekst og press på arbeidstakerrettigheter. I følge Europautredningen har arbeidsinnvandringen representert både den største gevinsten og den største utfordringen med EØS-avtalen. Selv om det er bred enighet blant økonomer om gevinster ved handel mellom land, er det derfor ikke slik at handel alltid er bra for alle innenfor de enkelte landene. Det har økonomiske teorier pekt på siden 40-tallet xxx. Norge og andre land med ustrakt deltakelse i den globale økonomien kan ha høy velstandsvekst som følge av handel. Men det er ikke nødvendigvis slik at «alle båter blir med i løftet». 3.2 Omfanget av ulikhet avhenger av nasjonal politikk Likevel er ulikheten i Norge mindre enn i mange andre land. Studier viser en klar tendens til at koordinering og samordning i lønnsdannelsen i små, åpne økonomier går sammen med mindre lønnsforskjeller. xxxi Er økende ulikhet en nødvendig følge av åpenhet og handel, eller er åpenhet og fordeling mulig å kombinere? Interessante studier av sammenhengene mellom handel og ulikhet internasjonalt finner vi blant annet fra verdensbankøkonomene Branko Milanovic og Christoph Lakner xxxii. Ved å se på prosentvis vekst i inntekt sammenlignet med opprinnelig inntekt for ulike grupper i befolkningen i perioden 1988 til 2008 globalt, har Milanovic og Lakner forsøkt å peke på hvilke inntektsgrupper som har tjent og tapt på økende globalisering og handel. Den horisontale aksen viser verdensbefolkningen delt inn i 10 ulike inntektsgrupper, der de fattigste er til venstre, og de rikeste til høyre. Den vertikale aksen viser inntektsvekst i prosent i samme periode. 9

Perioden som er dekket i dataene bak figuren er preget av sterk globalisering, fra Berlin-murens fall og frem til finanskrisen. Årene før finanskrisen kan på mange måter sies å være de mest globaliserte i historien xxxiii. I følge Milanovic er det spesielt tre punkter å ta med seg fra denne «elefant-figuren»: for det første har befolkningen med inntekt litt over midten i figuren, punkt A, hatt den høyeste inntektsutviklingen i perioden, med en vekst på rundt 80 prosent i løpet av 20 år. Denne gruppen består hovedsakelig av befolkningen i de nye økonomiene i Asia, herunder Kina, India og Thailand, og refereres til som den nye globale middelklassen. Mange er løftet ut av fattigdom som følge av handel. De er allikevel relativt fattige, sammenlignet med den etablerte middelklassen i vestlige land, og har ikke lik tilgang til goder som for eksempel velstand og utdanning. Det andre punktet å merke seg er punkt B. De som befinner seg her er rikere enn dem som befinner seg på punkt A, men som vi kan se av den vertikale aksen har inntektsutviklingen deres vært fraværende i perioden. Gruppen består i stor grad av befolkning i de rike landene i OECD, som Vest-Europa og USA, og selv om de er rike i en global kontekst, er de ikke blant de rikeste i sine egne land. Tvert imot er de blant dem med normal til lavere inntekt. Punkt C viser til de rikeste globalt, som også er de rikeste nasjonalt. Disse utgjør den rikeste 1 prosenten av verdens befolkning. Også denne gruppen har hatt en stor inntektsvekst i løpet av 20 år med globalisering, og består hovedsakelig av personer fra USA, Vest-Europa og andre veletablerte rike land. I følge Milanovic kan vi derfor oppsummere utviklingen slik: de som har vunnet på globalisering, er de den nye fremvoksende middelklassen i tidligere fattige land og de superrike, mens taperne er vanlige lønnsmottakere i midten og nedre del av inntektsfordelingen i de vestlige landene. Kan vi dermed slå fast at handel og globalisering fører til ulikhet internt i et land? Svaret er både ja og nei. Sammenhengen som Milanovic og Lakner viser til er ikke så enkel som den kan fremstå. Det er godt dokumentert at bransjer og deler av arbeidsstyrken i vestlige land er mer utsatt for konsekvensene av handel og globalisering enn andre xxxiv. Analytikere i tenketanken the Resolution Foundation har studert tallgrunnlaget til Milanovic og Lakner på nytt, og nyansert noen av de opprinnelige konklusjonene xxxv. De hevder at effektene av globalisering på inntektsfordeling varierer såpass mye mellom land, at det er vanskelig å slå fast at vanlige 10

arbeidsfolk i vestlige land som en felles gruppe har falt fra i inntektsutviklingen på grunn av globalisering. Ettersom variasjonen i ulikhet innenfor land som alle deltar i internasjonal handel er så stor, betyr det at nasjonale faktorer er av større betydning for ulikheten enn de globale økonomiske og politiske rammene som følger av handel. Løsningen på ulikhet i en globalisert verden synes ikke å være å bekjempe handel. Nøkkelen til å bekjempe ulikhet ligger i den nasjonale politikken. Norge er et av de beste eksemplene på forholdet mellom den internasjonale påvirkningen av handel og globalisering og de nasjonale institusjonene. Forskning viser at små, åpne og sterkt globaliserte økonomier som Norge gjennomgående har lavere ulikhet enn store og lukkede økonomier xxxvi. Videre har det vist seg at lønnsforskjellene i Norge var mer forskjellig fra andre sentrale EU-land ved inngangen til finanskrisen i 2008, enn i 1994 når EØS-avtalen trådte i kraft, til tross for at Norge ble stadig mer integrert i det felles markedet med EU i løpet av disse 14 årene xxxvii. Som Europautredningen slo fast synes det derfor som om markedsintegrasjon i seg selv ikke fører til likere forhold i økonomien, men at nasjonal politikk, institusjoner og næringsstruktur fortsatt, og kanskje i enda større grad enn tidligere, forklarer nasjonal utvikling, blant annet i ulikheten xxxviii. Videre er det ingen motsetning mellom en åpen økonomi og en sterk stat. Harvardprofessor Dani Rodrik har tvert imot vist at det er en positive sammenheng mellom lands åpenhet og offentlig sektors størrelse, det siste som et mål på omfordeling og felles velferd. En mulig forklaring er ifølge Rodrik at offentlige programmer har en viktig og nødvendig risikoreduserende faktor i åpne økonomier xxxix. For jo mer åpen økonomien er, jo mer utsatt vil innbyggerne være for sjokk fra verdensmarkedene, og jo viktigere blir det å ha et sosialt sikkerhetsnett. Handel og velferdsstat går derfor hånd i hånd. 3.3 Effekter i Norge Norsk økonomi har likevel også fått merke globaliseringens effekter. Enkelt fortalt kan vi peke på tre grunner til at handel og globalisering kan bidra til ulikhet i land som Norge gjennom arbeidsmarkedet: Den første er at næringer forsvinner på grunn av konkurranse med lavkostland. Arbeidsplasser legges ned, eller lønnsutviklingen kommer under press for dem som er igjen i bransjen. I Norge har vi for eksempel i liten grad tekstilproduksjon, vi importerer tekstiler fra andre land. En annen type effekt, som er en variant av den første er at tjenester blir outsourcet/deler av produksjonen til norske selskaper blir flyttet til land med lavere lønnsnivå og færre arbeidstakerrettigheter. Typisk for dette er outsourcing av IT drift og vedlikehold. Den tredje grunnen til at handel kan føre til ulikhet er at økt flyt av arbeidskraft bringer arbeidstakere inn i landet, ofte fra land med lavere lønnsnivåer. Disse kan legge betydelig press på lønn og arbeidstakerrettigheter i vertslandene. Den første effekten handler om konkurranse med lavkostland, og begynte for alvor med industrialisering i folkerike lavkostland som India og Kina. Med et betydelig lavere lønnsnivå, andre produksjonsprosesser og et nærmest ubegrenset tilbud av arbeidskraft, kunne asiatiske land produsere en rekke arbeidsintensive varer med god kvalitet, til langt lavere priser enn i vestlige land. Arbeidsplasser innenfor næringer som konkurrerte direkte med Kina, ble flyttet til lavkostlandene. Dette var ofte jobber som krevde lav kompetanse i produksjonen. De vestlige landene solgte tilbake varer som krevde høy kompetanse og avansert teknologi til lavkostlandene, til gode priser. Til tross for at arbeidsplasser er lagt ned i Norge som følge av konkurranse fra lavkostland i varemarkedene, har ikke disse mekanismene hatt samme effekt her til lands sammenlignet med en del andre land. Forskerne Ragnhild Balsvik, Sissel Jensen og Kjell G. Salvanses xl ved NHH undersøkte handelssjokk i norsk økonomi og arbeidsmarked. Basert på deres studie av lokale arbeidsmarkeder, hevder de at sektorer og regioner som konkurrerer direkte med Kina har fått redusert sysselsetting som følge av økende import. Arbeidstakere med lav formell kompetanse har mistet jobbene sine. Allikevel er effekten mindre enn i for eksempel USA. Et av det viktigste funnet i forskningen er at importkonkurranse fra Kina ikke har hatt effekt på lønnsnivået i bransjene som rammes av konkurransen. Dette forklarer forskerne blant annet med den norske modellen, der koordinert lønnsdannelse gir lav lønnsfleksibilitet for arbeidsgivere, men fleksibilitet til å si opp ansatte kollektivt i vanskelige tider. Velferdsstaten sikrer dem som mister jobbene sine. Gjennom ordninger som beskytter mot inntektsbortfall, er risikoen ved globalisering fordelt mellom arbeidstaker og staten. Forskningen bekrefter 11

effektene man så i tekstilindustrien og skipsverftene på 70- og 80-tallet. Bransjene ble utfordret av lavlønnskonkurranse fra andre land, noe som førte til nedbemanninger og nedleggelser. Arbeidstakerne mistet jobbene sine, men konkurransen hadde ingen direkte effekter på systemet for lønnsdannelse eller arbeidstakerrettigheter xli. I tekstboksen under beskrives den norske modellen nærmere xlii. Den norske modellen og internasjonal konkurranse I Norge har vi klart å kombinere en åpen økonomi, altså høy eksponering mot den globale konkurransen, med mindre økonomiske forskjeller enn mange andre land. Sentrale institusjoner i økonomien har bidratt til å dempe ulikheten. I likhet med de andre nordiske landene har vi en særegen arbeids- og velferdsmodell, og en tett kobling mellom arbeid, velferd og den økonomiske politikken. Denne modellen blir kalt den norske eller nordiske modellen. NordMod-prosjektet viste til tre grunnpilarer i den norske/nordiske modellen: økonomisk styring, organisert arbeidsliv og offentlig velferd. Den økonomiske pilaren innebærer at vi har aktiv og sterk stat, som legger vekt på internasjonal frihandel, et tett samarbeid med partene i arbeidslivet og en økonomisk poltikk styrt av målet om full sysselsetting. Velferdspilaren viser til skattefinansierte, brede og universelle velferdsordninger, som for eksempel gratis helsetjenester. Slike tjenester har bidratt til en produktiv arbeidsstyrke. Arbeidslinja står sterkt, som innebærer at en rekke velferdsordninger er knyttet til rettigheter som man opparbeider seg gjennom lønnet arbeid. Arbeidslivspilaren referer til det regulerte arbeidslivet, med samspill mellom lov og avtaler, og en sentralisert koordinering av lønnsdannelsen, hvor sterke kollektive organisasjoner med eksportindustrien i front forhandler både sentralt og lokalt. Dette lønnsdannelsessystemet refereres til som frontfagsmodellen, nettopp fordi det er konkurranseutsatt sektor, frontfaget, som forhandler lønnsveksten først. De sektorene som produserer varer som eksporteres, setter dermed rammen for hvor stor lønnsveksten bør være, også i skjermet sektor, for å opprettholde den globale konkurranseevnen. Vi kan legge til en fjerde pilar som har vært avgjørende i den norske modellen, knyttet til kompetanse. En sammenpresset lønnsstruktur og et høyt lønnsgulv i Norge har bidratt til høy produktivitet, ettersom det er et kontinuerlig press på å oppnå omstilling og effektivitet for å forsvare lønnsnivået. Det lønner seg å investere i kapital og teknologi for arbeidsgiver, og ikke minst i kompetanse blant de ansatte, særlig blant de lavest kvalifiserte. Ved lav lønnsomhet og produktivitet gis det insentiver til lokalt samarbeid i bedrifter mellom partene om produktivitet, kompetanseutvikling og innovasjon. Alt i alt bidrar den norske modellen til at arbeidsstyrken flytter seg til bedrifter og bransjer med høyere produktivitet og konkurranseevne over tid. De minst produktive/lønnsomme bedriftene faller fra, de mest produktive forblir. Disse prosessene mot økt produktivitet skjer gradvis, og omstillinger og strukturendringer som kommer av internasjonal konkurranse pågår kontinuerlig. Den andre kilden til ulikhet gjennom arbeidsmarkedet som kan komme av handel og globalisering er at tjenester blir outsourcet, eller deler av virksomheten til norske selskaper blir flyttet til land med lavere lønnsnivå og dårligere arbeidstakerrettigheter, og arbeidstakere mister jobber og oppgaver som følge av en slik utvikling. I Norge har arbeidsplasser innenfor arbeidsintensive bransjer som IT- og telekom, kundesentre, regnskap og andre støttefunksjoner vært sårbare for outsourcing xliii. En del bedrifter i verft, gummivareproduksjon og bygningsindustri har etablert delproduksjon i land med lavere lønninger xliv. Men som forskere ved Senter for lønnsdannelse viser, kan flytting av deler av produksjonen til andre land, for å styrke den norske bedriftens posisjon i den globale konkurransen, også medføre at bedriftens samlede produksjon og verdiskaping i Norge øker xlv. Den største delen av virksomheten som er igjen i Norge kan øke sin aktivitet og sysselsetting, noe som har vært tilfelle for de fleste store, norske multinasjonale selskaper. I den globale konkurransen går dessuten outsourcingen andre veien også, fra utlandet til Norge, til bransjer der vi har komparative fortrinn som følge av kompetanse, råvarer, teknologi, kapital eller sosial infrastruktur. Den tredje kilden til ulikhet er arbeidskraft som kommer inn i landet. Det er utvilsomt denne som byr på størst utfordringer i Norge. Arbeidsmigrasjon kan påvirke lønnsnivåer og arbeidstakerrettigheter i land som Norge. Forskjellen mellom den tredje og de to andre mulige kildene til ulikhet gjennom arbeidsmarkedet som følge av globalisering er at konkurransen i dette tilfellet utfordrer produksjonen av tjenester på norsk jord. 12

Press på lønnsnivåer og arbeidstakerrettigheter som følge av flyt av tjenester og arbeidsmigrasjon i Norge har skjedd hovedsakelig som et resultat av EØS-avtalen, med utvidelsen av EU østover i 2004. Utvidelsen medførte et tilbudssjokk av arbeidskraft fra østeuropeiske land. Et økt tilbud av arbeidstakere har i seg selv svekket forhandlingsmakten til norske arbeidstakere i bransjer som er utsatt. Prisen på arbeidskraft synker når mange ønsker å tilby den, og med utvidelsen kom mange land med lave lønnskostnader inn i EØS-området. Lønnsalternativet i disse landene er langt dårlige enn i Norge og andre vest-europeiske land. Når arbeidsinnvandrerne, oftest med lav kompetanse, har vært «villige» til å godta en lavere andel av gevinstene av det som skapes enn norske arbeidstakere med tilsvarende kompetanse, blir det mer igjen på bedriftseierne, og eventuelt andre grupper av arbeidstakere som også deltar i produksjonen, for eksempel dem med høy utdanning xlvi. Som en konsekvens vil ulikheten øke, alt annet likt xlvii. Tilstrømming av arbeidskraft fra EU land i øst har også gitt andre utfordringer. For eksempel medfører dårlige språkkunnskaper og lite kjennskap til det norske arbeidslivet en uheldig maktasymmetri mellom arbeidstaker og arbeidsgiver/oppdragsgiver. Konkurransen i internasjonale varemarkeder er noe den norske økonomien og arbeidslivet er spesielt innrettet mot å håndtere xlviii. Den norske modellen har gjort Norge spesielt godt rustet til handel med varer: det norske samfunnet har høstet gevinstene av globalisering, gjennom høy eksport og import av varer vi trenger, samtidig som institusjoner som koordinert lønnsdannelse og partssamarbeidet har sikret at gevinstene ved handel jevnt over er blitt fordelt. Norske arbeidstakere har fått sin del av verdiskapningen og sysselsettingen har tradisjonelt sett vært høy. Men den samme norske modellen har ikke har vært like godt rustet til å takle bevegelse av arbeidskraft xlix. Flyt av tjenester og arbeidskraft er den kilden til ulikhet som følge av handel og globalisering som har vært tydeligst i Norge. Det er gjort flere politiske grep for å håndtere disse effektene. Allmenngjøring av lønns- og arbeidsvilkår har vært blant de viktigste. I 1993 ble lov om allmenngjøring av tariffavtaler innført i Norge som følge av EØS-avtalen. Lovens formål var å sikre likeverdige lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere for å hindre sosial dumping, samt å unngå konkurransevridninger l. Rent praktisk innebærer allmenngjøring at hele eller deler av tariffavtalene blir gjeldende for alle som jobber i et yrke eller i en bransje. I tekstboksen under er allmenngjøring av tariffavtaler nærmer beskrevet li. 13

Om allmenngjøring av tariffavtaler I Norge fastsettes lønnsnivået til arbeidstakere gjennom forhandlinger, og ikke gjennom lov. I de aller fleste andre europeiske landene bestemmer politikerne eller myndigheter nivået på minstelønn. I Norge er avtalene om lønn enten kollektive, forhandlet frem av partene i arbeidslivet, eller individuelle, forhandlet mellom den enkelte arbeidsgiver og arbeidstaker. Rundt 70 prosent av norske lønnstakerne er dekket av en kollektiv tariffavtale. Tariffavtalene som er forhandlet mellom partene har hatt en normdannende effekt for lønnsdannelsen i hele arbeidsmarkedet. Det har vært lang tradisjon for allmenngjøring av tariffavtaler i mange europeiske land. Tidligere var det ikke tradisjon for allmenngjøring i Norge. Loven ble tatt i bruk første gang i 2004, etter at portugisiske arbeidstakere ble utsatt for forskjellsbehandling ved landbaserte petroleumsanlegg. Det er Tariffnemnda som vedtar allmenngjøring. Ved inngangen til 2017 hadde åtte deler av arbeidsmarkedet allmenngjorte tariffavtaler: Bygg Skips- og verftsindustri Jordbruk og gartneri Renhold Fiskeindustri Elektrofagene, unntatt offshore Godstransport på vei Turbuss-sjåfører Senter for lønnsdannelse lii har studert arbeidsinnvandring og virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler. Analysen viser at den kraftige innvandringen fra Øst-Europa har bidratt til en lavere lønnsvekst i bransjer med stor arbeidsinnvandring. Forskerne undersøkte næringer som var blant de første med allmenngjorte tariffavtaler: bygg, skips- og verftsindustri, jordbruk og renhold. Lønnspress kan ha skjedd gjennom to virkemåter: (1) ved at lønnsveksten blir lavere i bransjen som en direkte effekt av innvandring i den gjeldende bransjen, og (2) ved at lønnsveksten blir lavere som en indirekte smitteeffekt gjennom lønnsdannelsesmodellen, ettersom innvandringen påvirker lønnsnivået i frontfagene. I industrien har effekten av innvandring på lønningene vært betydelig. Siden dette er frontfaget, smitter effekten over til andre følgefag i lønnsdannelsen. I byggenæringen og vakt- og eiendomstjenester, som inkluderer renholdsnæringen, har innvandringen bremset utviklingen i lønn med 8 prosent i perioden fra 2004 til 2014. For bygg- og anleggsbransjen samlet tilsvarer effekten av innvandring til bransjen nesten 19 prosent brems i veksten i lønningene. Disse effektene er imidlertid selvstendige, kun som følge av punkt 1 over. Ettersom effekten som følger av punkt 2 ikke er inkludert i disse resultatene, innebærer det at den reelle effekten av innvandringen er større enn den som fremkommer her. Basert på resultatene kan man hevde at innvandringen ikke bare har økt lønnsforskjellene mellom ulike næringer. Den har også forskjøvet det grunnleggende forholdet mellom arbeid og kapital. De lavtlønte har blitt løftet over den lovfestede minstelønnssatsen i avtalene som følge av allmenngjøringen, men forskjellene mellom lønnen til de høyest og lavest betalte i de manuelle yrkene har fortsatt å øke i perioden som er studert. Arbeidsmigranter fra EU-landene i øst er i stor grad konsentrert rundt minstelønnssatsene i bransjene med allmengjorte avtaler. Disse satsene fungerer derfor i praksis som det reelle lønnsnivået for arbeidsmigrantene, uavhengig av kompetansen deres og erfaring liii. De norske arbeidstakerne er i større grad spredt over resten av lønnsfordelingen. Studien til Senter for lønnsdannelse viser at produktiviteten i bygge- og anleggsnæringen har falt markant samtidig som man har sett en økt innvandring. Fall i produktivitet kan komme av to grunner: (1) tilgang til billigere arbeidskraft reduserer investering i kapital, for eksempel teknologiske hjelpemidler, som kan øke produktiviteten på en arbeidsplass. Det lønner seg heller å ansette nye, til en lavere lønn, fremfor å gjøre relativt sett dyrere ansatte enda mer produktive gjennom ulike investeringer. (2) Arbeidsinnvandrere er mindre 14

produktive enn de norske, og/eller underentreprenører og innleie av utenlandsk arbeidskraft kan ha medført dårligere koordinering og arbeidsflyt. Allmengjøringen har imidlertid bidratt til å bremse endringene i lønnsdannelsen, etterspørselen etter arbeidskraft og produktiviteten. Allmenngjøringen har derfor redusert de negative effektene av innvandringen, men har ikke klart å kompensere for hele effekten. Mekanismene bak allmenngjøringens demping av produktivitetstapet kan forklares slik: ved å løfte lønnsnivået til de dårligst betalte, bremses sysselsettingsveksten. Det blir for dyrt å ansette flere når ansatte må betales over et gitt nivå. Et enda sterkere skift mot enda mer arbeidsintensiv, lavproduktiv produksjon er dermed unngått gjennom allmenngjøring. Dette er i tråd med den norske strategien om å fremme vekst gjennom økt omstilling mot stadig mer produktiv virksomhet basert på kvalifisert arbeidskraft. I tillegg til å påvirke lønnsforskjellene har arbeidsinnvandringen også hatt effekt på arbeidsmarkedet mer generelt. Deler av norsk arbeidsliv som er sterkest preget av arbeidsinnvandring og tjenesteflyt har fått større utfordringer med uanstendige vilkår for arbeidstakere, omgåelse av regler for helse, miljø og sikkerhet, unndragelse av skatt og avgifter og svart arbeid liv. Maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er endret på enkelte arbeidsplasser, og vi har også sett steilere fronter mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden lv. 15

4. EØS møter norsk arbeidsliv Utover arbeidsinnvandringen har Norges viktigste handelsavtale, EØS, også påvirket norsk arbeidsliv gjennom felles regler for det indre markedet. Slik sett har globalisering og en stadig større internasjonal integrasjon gjennom handelsavtaler, konsekvenser for arbeidstakerrettigheter i Norge. EØS-avtalen har medført en betydelig europeisk påvirkning på økonomiske og politiske forhold i landet vårt, og involveringen med EU er mer omfattende i dag enn i 1992, da vi undertegnet avtalen lvi. I 1994 var likheten mellom landene i EU/EØS større enn i dag. Avtalen åpnet en reell markedstilgang til vårt viktigste marked, og forenklet handel med land som er relativt like som oss selv, noe som isolert sett gir et godt utgangspunkt for å høste gevinster av handel, samtidig som ulikheten ikke øker. Det er fordi det potensielle omfanget av både gevinster og ulikhet begrenses når handelen foregår mellom like land. Innenfor arbeidslivet har EU løftet de arbeidsrettslige standardene for en rekke medlemsland, noe som har bidratt til å utjevne konkurranseforhold til fordel for virksomheter i Norge som selger sine produkter til EU og resten av verden lvii. 4.1 EØS har styrket det norske arbeidslivet Et sentralt spørsmål i europadebatten på begynnelsen av 1990-tallet i Norge var hvordan tilknytningen til det indre markedet i EU/EØS ville påvirke norsk arbeidsliv. Da Europautredningen gjorde opp status i 2012 for EØSavtalens betydning, konkluderte den med at den norske modellen i all hovedsak videreført under EØS. Som følge av EØS-avtalen omfattes det norske arbeidslivet av alle de fire frihetene, med fri bevegelse av kapital, varer, arbeidskraft og tjenester lviii. EØS-avtalen har bidratt til sterkere konkurranse og raskere omstillinger i norsk næringsliv, en utvikling som i utgangspunktet styrker posisjonen til arbeidsgiversiden lix. Andre forhold har trukket i motsatt retning, for eksempel gjennom styrking av norsk økonomi, som øker etterspørselen etter arbeidskraft. Mange forventet at Norges krav til arbeidsmiljø og arbeidstakerrettigheter var strengere enn i EU/EØS-retten da avtalen ble inngått. Men årene med EØS-avtalen har styrket norske arbeidstakerrettigheter på en rekke områder. EUs regler har gitt et bedre vern, også for norske arbeidstakere lx. Som forsker ved Fafo, Jon Erik Dølvik har vist til, har EØS-retten satt grenser for norske politikere, i konkrete tilfeller der de har ønsket ytterligere liberalisering av norsk arbeidsliv lxi. Leder for juridisk avdeling i LO, Atle Sønsteli Johansen, har pekt på flere eksempler der EU/EØS-direktiver har gitt økt arbeidstakerbeskyttelse i Norge, blant annet på følgende områder: masseoppsigelser, likelønn, rettigheter ved konkurs, vern for gravide arbeidstakere, arbeidstid, arbeidsmiljø, anti-diskriminering, rettigheter for deltidsansatte og midlertidige og ferie lxii. I flere tilfeller har reglene som vi har innført i Norge som følge av EØS ikke utfylt tidligere norske regler, men etablert regler der det ikke eksisterte noen i det hele tatt. EU/EØS-retten har vært spesielt viktig for ansattes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse. EU/EØS-reglene har gitt arbeidstakerne bedre rettigheter enn hva de hadde etter norsk lov tidligere. Rett til informasjon og konsultasjon, rett til stilling i det overtakende foretaket, og rett til å ta med individuelle tariffestede vilkår over i stillingen (med noen unntak) er styrket lxiii. 4.2 Men EUs regler for arbeidsliv har også utfordret den norske arbeidslivsmodellen På den andre siden har EØS-avtalen også medført begrensinger på hvor langt det er mulig å gå for å sikre at norske arbeidstakerrettigheter gjelder for dem som jobber i Norge. EUs direktiver for arbeidsliv etablerer kun minimumsregler for arbeidsvilkår, og landene står fritt til å ha strengere regler. Men nasjonale regler kan i hovedsak ikke stå i motsetning til EUs prinsipper om fri bevegelse og ikke-diskriminering lxiv. I bunn og grunn handler det om at arbeidstakere ikke skal diskrimineres etter nasjonalitet innenfor EU/EØS. En av utfordringene med EØS-avtalen for det norske arbeidslivet har vært knyttet til utsendt arbeidskraft, altså utenlandske leverandører som leverer tjenester i en tidsbegrenset periode, og tar med egen arbeidskraft. Tjenestesalg organiseres gjennom anbud, oppdrag, utenlandske underentrepriser eller vikarbyråer lxv. Som følge av EUs utsendingsdirektiv skal de utsendte arbeidstakerne omfattes av noen felles regler arbeidsvilkår i likhet med andre arbeidstakere i vertsland som Norge. Men lønnen kan være den som er avtalt mellom den utenlandske arbeidsgiveren og arbeidstakeren, betydelig under norsk nivå, bortsett fra for arbeid som er omfattet av minstelønnssatser i en allmenngjort avtale. Det er fordi EUs utsendingsdirektiv åpner for vertslandet 16