Folkeriksdagen 2008 samling med stor spennvidd

36. årgang - nr. 4-2008 Folkeriksdagen 2008 samling med stor spennvidd Av John Dale Bladet Frit Norden er fangar denne gongen opp den Nordiske Folkeriksdagen 2008. Det er ein dokumentasjon av kva fagpersonar og politikarar i LÆS I BLADET En nordisk utviklingsmodell? Av Ragnar Elias Nilsen... s. 2 Norden unik som institusjonell modell, Peter Ørebech, ref. John Dale... s. 6 Finland - symbol for renessansen av uran som energikjelde Av Mika Fløjt... s. 7 Kan Norden være forbillede i spørsmål omkring folkesuverenitet og internationalt samarbejde? Av Kolbrún Halldórsdóttir... s. 8 Norden som sentrum for udvikling af internationalt samarbejde indenfor MILJØ, ENERGI, VELFERD og FORSVARSPOLITIKK. Av Heidi Petersen... s. 10 Glimt fra Nordisk Folkeriksdag 2008 i Bergen Foto: Jon Haarberg... s. 12 Samenes stilling Av Silje Karine Muotka... s. 14 Hvorfor nektes de selvstyrte områdene full likestilling i det nordiske samarbeidet? Ref. John Dale... s. 17 Betydningen af Grundtvigianismen i dag Af Leif Kajberg... s. 18 Nordisk forsvars-samarbeid blir stadig mer aktuelt Av Bjørn Jacobsen...... s. 21 Bokomtale. Fritz Holte: En fjerde vei. Alternativer til internasjonal markedsliberalisme Av Jon Haarberg.... s. 22 Norden meiner om viktige tema i vår tid, sett inn i eit nordisk perspektiv. Foredraga / referata bør difor nå ut til lesarane av bladet. Vi som var til stades på Frekhaug ved Bergen fekk dessutan oppleve brytinga mellom ulike synspunkt. Kombinasjonen av tema og innleiarar skapte stor spenn vidd for tanken, vi vart utfordra av nye tankar og synsvinklar. Folkeriksdagen var tematisk delt i fem bolkar, ein om det som kan seiast å vera spesielt ved det nordiske samarbeidet ( Peter Ørebech, Ragnar Elias Nilsen), ein annan om den ressurs- og miljøpolitiske situasjonen i Norden ( Mika Fløjt, Krister Skånberg og Bjørn Jacobsen), ein tredje om status og framtidsperspektiv for dei sjølvstyrte områda og samane sin stilling, sett i lys av folkeretten ( Kolbrún Halldórsdóttir, Heidi Petersen, Silje Karine Muotka), ein fjerde om nordisk forsvarssamarbeid ( Bjørn Jacobsen). Grundtvig-foredraget av Leif Kajberg var også eit sentralt innslag under samlinga. Som sagt, programmet engasjerte tilhøyrarane. Også lesarane vil ha utbytte av det foredraghaldarane presenterte. For mange av synspunkta går hus forbi i dagens mediasituasjon, og spesielt går folk glipp av spenninga som ligg i lufta når Norden vert ett på kartet. At vi står nær kvarandre i kultur og livsstil er tydeleg for oss alle. Under Folkeriksdagen vart vi på nytt minna om kva f.eks Grundtvig betyr som samlingspunkt. Men vi registrerte og ulike oppfatningar av fenomentet det nordiske, vi la merke til at det i området vårt vert tenkt ulikt omkring Mange nordiske hilsener til European Social Forum i Malmø 17-21 september energi- og miljø, og at det stadig er uro omkring spørsmål knytta til sjølvstyrde område (Grønland, Færøyane, Åland) og til samane. Forsvarsamarbeidet har dei siste åra kome til som eit nytt moment, kva kan framtida by på her? Folkeriksdagen drøfta ikkje EUspørsmålet eksplisitt. Det kom likevel fram i fleire samanhengar at tilhøvet mellom EU og Norden byr på meir konflikt enn på harmoni. EU påverkar oss som ei sentrifugal kraft. Unionen kallar på ei motvekt, både her og i mange andre deler av Europa. Difor har Frit Norden ein misjon. At Heming Olausson, leiar for Nei til EU i Norge, i si helsing til Folkeriksdagen kunne fortelja at det norske standpunktet står støtt i opinionen, var sjølvsagt ei oppmuntrande melding å få.

2 Frit Norden nr 4 2008 EN NORDISK UTVIKLINGSMODELL? Av Ragnar Elias Nilsen På nordisk folkeriksdag i Reykjavik for to år siden hadde vi en givende debatt om den nordiske modellen etter foredragene til Jørgen Bengtson og Frank Dahlgaard. På grunnlag av nordisk økonomisk statistikk og EUstatistikk viste de hvordan de nordiske landa klarer seg godt i forhold til den generelle utviklinga i EU Det uavklarte spørsmålet er: Finnes det en egen nordisk samfunnsmodell? Altså en modell eller en måte å organisere samfunnet på som fungerer for å sikre vekst og utvikling i de nordiske land. Og som ser ut til å bidra til å kunne gjøre Norden til en global vinnerregion, slik det ble uttrykt i den rapporten for Nordisk Ministerråd Frit NORDEN Redaktion: Fritt Norden, Norge: John Dale (ansvarshavende) j.dale@online.no Fritt Norden, Danmark: Hanne Kock hannekock@post.tele.dk Luise Pihl skrodhoj@mail.dk Jakob Buhl NordenDebat@yahoo.se Leif Kajberg Leif_Kajberg@hotmail.com Jesper Morville JesperMorville@mail.dk Fritt Norden, Sverige: Jörgen Bengtson jorgen@infopress.se Gunilla Winberg gunri@telia.com Abonnement: Dkr. 200- Tryk: Toptryk, Gråsten som Mandag morgen utarbeidet i 2005. Her skal jeg prøve å gi et kort svar på dette spørsmålet. Først skal jeg se på dagens situasjon og gi et riss av det noen økonomer mener er en type innhold i en aktuell nordisk konkurransemodell. Så skal jeg peke på noen sider ved det jeg mener må kunne karakteriseres som en nordisk utviklingsmodell noen felles prosesser som ser ut til å ha kunne ha ført til den utvikling fra fattige samfunn til moderne velferdsstater som vi har sett i de nordiske land over de drøyt siste hundre år. En relativt sterk grad av sosial likhet står etter mi mening fram som et særegent og felles innhold i den nordiske konkurransemodellen og utviklingsmodellen. Likelønn og vekst I følge Kalle Moene og kolleger på Økonomisk Institutt ved Universitetet i Oslo finnes det en aktuell nordisk konkurransemodell - en økonomisk fungerende modell av i dag som gir de nordiske land sterk konkurransekraft i en globalisert verden. Universitetsøkonomene legger vekt på likelønn og nasjonalt samordna lønnoppgjør og når de skal forklare de enkelte nordiske lands økonomiske suksess: Altså den form for kompromiss mellom arbeidsgivere og arbeidstakere som først og fremst er et resultat av den omfattende fagorganiseringa i de nordiske land. De understreker også samspillet mellom de nasjonale lønnsoppgjørene og velferdstatsordningene som de mener er medvikende i skapinga av den nordiske økonomiske modellen. De nasjonalt samordna lønnsoppgjørene har, mener økonomene, ført til ansvarlighet når det gjelder lønnskrav fra arbeiderne på den ene sida og til et press på arbeidsgiverne om å være mest mulig nyskapende eller innovative på den andre sida. De viser hvordan denne formen for nasjonale fellesskaplige oppgjør både skaper lave lønnsforskjeller i de nordiske land sammenliknet med andre land. Og de viser hvordan denne typen kompromisser bidrar til fungerende institusjoner og forutsigbarhet på den ene sida, og et generelt press i retning av innovasjon og nyskaping i de bedriftene som kan overleve i den harde konkurransen på den andre sida. Et viktig resonnement her er at like lønninger belønner lønnsomme og nyskapende bedrifter fordi disse bedriftene får større overskudd enn de ville hatt ved bedriftsbaserte lønnsavtaler. Mens lite lønnsomme bedrifter tilvarende taper fordi lønnsnivået ved samordning blir høyere enn det ville ha blitt ved lønnsavtale mellom arbeidere og bedriftseier på den enkelte bedrift. Både de norske økonomene og utenlandske forskere har pekt på hvordan velferdsstatsordningene i det som kalles for ko-ordinerte markedsøkonomier av den nordiske typen sikrer bedre kvalifikasjonsnivå hos arbeiderne enn det en finner i liberale markedsøkonomier som Storbritannia eller USA. En grunn til at dette er interessant er jo at den sterke organiseringa i arbeidslivet og den oppbygginga av fungerende institusjonelle ordninger i arbeidsliv og stat som dette bidrar til er basert på likheten i de nordiske land: Altså den verdien i disse landene som sier at det ikke skal være for store forskjeller mellom folk. Det overraskende er at denne likheten bidrar til nasjonal økonomisk suksess i en beinhard globalisert konkurranseøkonomi. Her ser det ut til at de nordiske land får både i pose og sekk: De får vedlikeholdt sine egalitære og demokratiske institusjoner og får samtidig konkurransekraftige nasjonale økonomier. Så dette er kanskje det nye internasjonale bidraget fra den nordiske folkeligheten, som Grundtvig var opptatt av.

Frit Norden nr 4 2008 3 Ragnar Elias Nilsen, er førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsforskning ved Universitetet i Tromsø. Likhetsbasert utvikling Jeg har vært opptatt av hva slag samfunnsutvikling som ligger bak den nordiske modellen og om vi også når det gjelder utvikling kan peke på noen felles trekk i de nordiske land som gjør at vi kan snakke om en type felles nordisk modell som har virker til å sikre overgangen fra fattige, tilbakeliggende land til rike velferdsstater. Min påstand vi har hatt noen slike ei slik utvikling, og at også denne i stort mon ser ut til å være basert på sosial likhet. Men da snakker vi om en likhet som er klart forskjellig i forhold til den likheten som er basert på sterke fagforeninger og samordna lønnsoppgjør som økonomene mener er et hovedgrunnlag for i dagens nordiske modell. Når det går an å påstå dette, skyldes det i stor grad arbeidet til en tysk utviklingsforsker, Dieter Senghaas, som allerede i 1982 pekte på det særegne med moderniseringa av de nordiske land, der stikkordet er likhetsbasert vekstspredning. Etter Englands industrielle revolusjon og den påfølgende økonomiske veksten i Europa og Vesten var det noen land som klarte å følge etter Englands eksempel med industrialisering og vekst, mens andre ikke klarte det. I motsetning til for eksempel Romania eller Portugal, fikk de nordiske land til en spredning av vekstimpulsene fra en voksende eksportindustri. Grunnen til dette var, sier Senghaas, at de nordiske land i større grad enn andre land hadde spredt sjøleie til jord og annen eiendom, fri folke-lig adgang til viktige naturressurser, for eksempel fisk, skog, beiteland altså at de hadde likhetsprega tradisjoner og institusjoner. Denne mer likhetsprega eiendomstrukturen og kulturen førte til at eksportinntektene i denne perioden ble relativt likt fordelt i de nordiske land dvs. blant småbrukere, fiskere, og håndverkere som konsumerte, sparte og investerte og som dermed satte i gang en generelle landsomfattende vekstprosesser i sine land som la grunnlag for overgangen til modne industrisamfunn. I Romania og Portugal ble de økende eksportinntektene værende hos en avgrensa overklasse, som brukte de økte inntektene til slike ting som konsum av utenlandske varer, utdanning til egne barn osv, og der en dermed ikke fikk den spredning av veksten og utvikling som preget de nordiske land. Så konkusjonen må bli når vi ser på den spesielle effekten av den nordiske utviklingsmodellen: Likheten fremmer utvikling, ulikheten hemmer utvikling. Danmark og Norge: Småbedrifter i distrikta Den økonomiske og politiske utviklinga i Danmark og Norge i overgangen mellom fattige bondesamfunn og dagens rike velferdsstater kan brukes til å vise hvordan en likhetsprega samfunnsmodell har fremmet utvikling. Begge land var blant de fattigste landene i Europa før forrige hundreårsskifte. Etter andre verdenskrig står de begge fram som moderne industrialiserte samfunn med fungerende velferdsstater. I Norge er industrialiseringa bygd på en kombinasjon av ei det som i ettertid har vist seg å være en fornuftig samfunnsøkonomisk organisering av høsting av rike naturressurser dvs gjennom lovverk som konsjonslovene og råfiskloven på den ene sida. Og en spredt eller desentralisert framvekst av industribedrifter i mange bransjer på den andre sida. Fra midten av 1930-tallet og fram til 1960 ble disse småbedriftene å dominere den nasjonale industristrukturen i Norge. Her er det kanskje viktig å presisere at denne utviklinga i Norge altså overgangen fra u-land til i- land fant sted før petroleumsvirksomheten kom i gang på norsk sokkel på 1960-tallet. Økonomihistorikeren Even Lange har beskrevet den norske industriutviklinga på 1930-tallet og framover, etter tilbakeslaget p.g.a. depresjonen. Han viser ei mangfoldig industriutvikling i noen norske regioner der småkårsfolk som eier egen gård og grunn (småbønder, håndverkere / fagarbeidere osv) setter i gang egen virksomhet ofte for å komme seg ut av en vanskelig situasjon. Følgelig kaller han de typiske bedriftene som kommer i gang på i lite industrialiserte områder på Sunnmøre, i Rogaland i Hordaland og noen steder rundt Oslofjorden i denne perioden for levebrødsbedrifter. Noen av disse bedriftene vokser etter hvert som den økonomiske situasjonen blir bedre og de er i alle fall fram til på 1950-tallet bedrifter som først og fremst er retta inn på de nasjonale markedet med artikler som møbler, sykler, elektriske artikler, komfyrer osv. Når det gjelder Danmark viser analysene til ei gruppe bedriftsøkonomer (Hull Kristensen m. fl.) hvordan overgangen til det moderne samfunnet særlig er basert på en modernisering av jordbruket og en tilknytta utvikling av mekanisk industri og maskinindustri. I motsetning til i Norge ble det danske jordbruket eksportorientert. Velfungerende ko-operative slakterier, meierier og egg-sentraler satte i gang en vellykket eksport, og dette stimulerte til investe-ringer og fornyelser på de sjølvstendige danske gårdsbrukene. Hull Kristensen og medarbeidere viser imidlertid også hvordan de landsbysmedene blir en

4 Frit Norden nr 4 2008 nøkkelfaktor i den danske økonomiske utviklinga utover i det forrige hundreåret. Den intensive og eksportorienterte danske landbruket fordret nye typer landbruksmaskiner. Disse ble laget av de lokale smedene, som gjennom dette ble kvalifiserte nyskapere, og som så i sin tur etablerte bedrifter som produserer verktøy og maskiner. Forfatterne viser hvordan særlig områder på Jylland ble viktige i denne utviklinga av landbruket og tilknytta industri. Dette er utvikling som pågår også i dag og som er avgjørende for den danske økonomien. Jylland og Vestlandet versus Nord-Norge Det ubesvarte spørsmålet er hvorfor det blir bestemte regioner på Vestlandet og på Jylland som bidro særlig sterkt til den nasjonale småskalabaserte industriveksten som ble å sikre Norge og Danmark overgangen til industrialiserte rike samfunn. Da særlig siden dette har vært regioner som både er rurale eller bygdepregede og siden det ikke var regioner som hadde sterke industritradisjoner i utgangspunktet. Herunder er det jo også et ubesvart spørsmål hvorfor noen spredtbygde regioner i disse landene og i Norden fikk en slik rask småskalabasert industriutvikling, mens andre spredtbygde regioner ikke fikk det. For å få svar på dette trenger vi både mer forskning og mer opplyst diskusjon om hva som har preget disse distriktene på Jylland og på Vestlandet, og dessuten hva det er som har preget de enkeltpersonene som typisk har stått for bedriftsetablerin-ene i disse områdene. Her er det i utgangspunktet slående at både Jylland og Vestlandet i denne perioden var preget av en kombinasjon av sterke kristne lekfolkstradisjoner og av de hadde sterkt utbredt sjøleie til gård og grunn, altså svake føydale tradisjoner. Den sterke lekfolksorganiseringa på Jylland og på Vestlandet har både hatt et strengt pietistisk og et mer frisinnet preg. Men felles for denne organiseringa er det sjølstendighetspreget den har hatt. Dette ideologiske innholdet i lekfolksbevegelsene bygger på budskapet til lekfolkshøvdinger som Hans Nielsen Hauge i Norge og Nicolai Grundtvig i Danmark som oppfordret folk flest til å ta skjeia i engen hånd, både på det religiøse, det økonomiske og det politiske området. Dvs. med oppfordring til folk fra allmuen om å sette i gang egen næringsvirksomhet og sjøl stå for politisk og religiøs organisering - i opposisjon til datidens politiske og religiøse makthavere. Siden vi vet at disse tradisjonene har stått særlig sterkt i distrikta på Jylland og Vestlandet heilt fram til våre dager, er det rimelig å forvente at vi her har en kilde til å forklare at disse områda har kunnet bidra spesielt sterkt til sine lands industrialisering. Vi må forvente at disse levende kulturtradisjonene har bidratt med å furnere mange i disse områda med den sjøltilliten som trengs med å sette i gang med noe nytt eller utvide egen virksomhet. Altså at de gjennom lekfolksorganisering og tilknytta ideologi kan ha fått nok tro på eget initiativ og skaperkraft til å våge å ta slike initiativ. I tillegg kommer de svake føydale tradisjonene i disse områda. Det er en allmenn konklusjon i utviklingsforskning at virksom føydalisme vil svekke overgang til ei mer kapitalistisk preget utvikling. Andre regioner enn Jylland og Vestlandet i Danmark og Norge har jo hatt sterkere rester av føydale eiendoms- og handelsforhold. I Norge vet vi jo for eksempel at de såkalte Nessekongene eller Væreierne hadde stor innflytelse på det økonomiske og sosiale liv langs kysten fra Nord-Møre og nordover til godt inn i det forrige hundreåret, mens Vestlandet ellers og Sørlandet har vært uten denne typen nessekongevelde over en lenger periode. Vi har mange konkrete eksempler på hvordan væreierne har hindret folkelige økonomiske initiativ nordover langs kysten, og dermed har hindret den typen småskalabaserte økonomiske utvikling som ble så typisk for områder på Vestlandet. Nordover langs kysten ble den folkelige entreprenørskapen å utfolde seg på havet. Introduksjonen av bensinmotoren bidro til at også mindre fiskebåter kunne effektiviserte det kystnære fisket. Sesongfisket basert på store innsig av de viktigste fiskeslaga la grunnlag for fri og inntektsgivende fangsting med begrensa kapitalinnsats for titusenvis av fiskerfamilier langs kysten. Kombinert med andre næringer, særlig småskala jordbruk, fikk kvinner og menn i fiskarbondefamiliene et akseptabelt livsgrunnlag. Så folk her opplevde kanskje ikke krisa så hardt som på Vestlandet. Likheten med det danske jordbruket var at deler av denne husholdsbaserte produksjonen fisken - gikk til eksport, og at eksportinntektene dermed ble fordelt blant mange. Forskjellen fra det danske landbruket har vært at fiskeriene ikke har stimulert framveksten av en lokalt tilknytta industri, og at en dermed ikke fikk i gang den dynamiske småindustriutviklinga nordover langs norskekysten som den en fikk på Jylland. Dersom utbredt lekfolksorganisering og sjøleie til gård og grunn treffer som forklaringer på den spesielt sterke småskalabaserte industriutviklinga særlig på Vestlandet og på Jylland, har en her fått tilleggsforklaringer til skapinga av den likhetsbaserte nordiske utviklinga. Konklusjon Det har vært et felles preg i Danmark og Norge når det gjelder utvikling. Den endelige overgangen til rike industrialiserte samfunn i de to landa kom først og fremst på grunnlag av småskala næringsvirksomhet som særlig var

Frit Norden nr 4 2008 5 lokalisert til bestemte regioner. Småbedrifter og husholdsprodusenter på Jylland, Vestlandet og i Nord-Norge solgte sine produkter både innenlands og på eksportmarkedene og bidro til den spredte nasjonale veksten som er så typisk for det nordiske take-off. I tillegg utviklet områder på Jylland og på Vestlandet en småbedriftsvekst som ble så sterk at de lokalt baserte småbedriftene ble den nasjonalt dominerende type industrivirksomheter i de to landene, slik nyere økonomisk og historisk forskning viser oss. Overgangen var dels basert på eksportvekst og geografisk og sosial fordeling av inntektene av denne gjennom de mindre eksportretta virksomhetene som mange har drevet og driver. Slik vi særlig ser dette i Danmark. Dermed bekrefter det danske eksempelet Senghaas hypotese om skaping av en generell nasjonal vekst basert på fordeling av eksportinntektene. Men dels var overgangen også basert på økende produksjon for det innenlandske markedet, slik vi ser i det norske eksempelet. I Norge var det altså ikke likhetsprega spredning av inntektene fra eksportmarkedet som var avgjørende for utviklinga fra 1930 til 1960. Det viktige var at småbedrifter overtok et voksende heimemarked for produkter som ellers ville bli importert. Dermed ble det som økonomene kaller for importsubstitusjon viktig for den norske utviklinga dvs. importerstatning der den innenlandske produksjonen overtok produksjon av varer som tidligere hadde vært importert eller som ellers ville blitt importert. Det viktige er at vi ser hvordan både Danmark og Norge fikk til en overgang fra fattigdom til rikdom gjennom ei likhetsprega utvikling. Det som her er vist er eksempler og dokumentasjon på hvordan ei slik utvikling har foregått. Rett nok er utviklinga noe forskjellig mellom de to land, og den er dels forskjellig mellom regioner. Men det som er felles er det småskala preget som denne utviklinga fikk og delvis fortsetter å ha, og som dermed har vedlikeholdt den likheten som grunnlag for økonomisk utvikling som har vært særpreget ved de nordiske land. Endelig ser det altså ut til at det er noen regioner i de to landa som har bidratt spesielt sterkt til den likhetbaserte økonomiske utviklinga, nemlig distrikt på Jylland og på Vestlandet. Her ser forklaringa ut til å ligge i at disse områda har hatt organisasjonsmessige/ religiøse og eiendomsmessige faktorer som vi kan forvente vil ha stimulert overgang til den typen industrialisering og småskalabasert kapitalistisk utvikling som står fram som en så viktig del av den likhetsbaserte nordiske utviklingsmodellen. Vi kan sikkert vente ei noe forskjelligartet utvikling i de andre nordiske land når vi på denne måten går inn i den interne geografiske utviklinga i de enkelte land. Men det som likevel ser ut til å være felles er likhetspreget. Dette skiller de nordiske land fra mange andre land. Ikke bare fra land i vår del av verden som ikke fikk til utvikling i denne perioden. Men også fra andre økonomiske vellykkede land som USA eller Storbritannia, som har basert sin økonomiske velykkethet på mye større sosiale forskjeller enn det vi er villige til å akseptere i de nordiske land. Nordisk Folkeriksdag Nordisk Folkeriksdag er et idéforum/ møteforum for organisasjoner og enkeltpersoner, stort sett med tilhørighet i alternativbevegelsen (miljø-, solidaritets-, kvinne- og freds-bevegelsen). Nordisk Folkriksdag vill öka samarbetet i Norden Målet med Nordisk folkriksdag är att sprida information om det nordiska samarbetets nuvarande dimensioner och dess utvecklingsmöjligheter, att stärka sammanhållningen mellan Nordens folk, regioner och länder samt att främja samarbetet mellan Norden och omvärlden med ett globalt, ekologiskt hållbart perspektiv för ögonen. Nordisk folkriksdag samlar EU-kritiska nordister. Nordisk Folkeriksdag / folkemøde Nordisk Folkeriksdag (NFR) er et nettverk med utspring i motstanden til EU-medlemskap og i ønsket om å styrke det nordiske samarbeid. Folkeriksdager (først samlet i 1990) har vært arrangert i Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland. På NFR-samlingene møtes de folkelige organisasjonene og gras røttene, og et fundament er den sterke følelsen av nordisk fellesskap (kulturelt, språklig, historisk og politisk). Det er mye inspirasjon å hente, og erfarings- og kunnskapsutbytte, samtidig som det legges vekt på det sosiale samværet og de gode kulturinnslagene. Tak til arrangørerne i 2008: Fritt Norden-Norge i samarbeid med Fritt Norden i Sverige og Danmark, Heimssýn i Island og Hordaland Nei til EU Nordisk Folkerigsdag 2009 bliver på Nordvestjysk Folkecenter for Vedvarende Energi i Ydby, Danmark

6 Frit Norden nr 4 2008. Norden unik som institusjonell modell Peter Ørebech innledet årets folkeriksdag med et foredrag om hva som er spesielt ved det nordiske samarbeidet. Talerens arbeidstittel var velkjent, og for alle som i årevis har deltatt i forskjellige møter der samarbeidet i Norden er blitt hyllet som storartet og unikt, vakte den kanskje ikke umiddelbar interesse. Hva nytt kan sies? Ørebech fanget likevel fort oppmerksomheten. Han dokumenterte grundig hvor omfattende og dyptgripende det nordiske samarbeidet utviklet seg. Ved å studere kilder ved Rikarkivet kunne Ørebech gi bilde av et samarbeid som virkelig har lykkes. Denne opptellingen av resultater gjorde inntrykk på forsamlingen, og ville nok hatt et element av nyhet i seg i den store offentlighet. Den kom etter at Ørebech hadde gitt seg i kast med følgende spørsmål: Hva er bakgrunnen for en slik suksess, og hvorfor er den nordiske modellen så spesiell? Nå formidler jo ikke uttrykket nordisk modell et entydig budskap, mye kan legges inn i begrepet. Ørebech måtte i sitt forsøk på å trenge fram til det han mener er det spesielle ved samarbeidet nevne og drøfte flere muligheter, for så å gjøre et valg. Denne analytiske tilnærmingsmåten ga samtidig foredraget en pedagogisk dimensjon: vi fikk en forståelig ramme å forholde oss til, og innen denne kunne mange elementer finne sin plass. Perspektivet fenget. Den nordiske modellen, sa taleren, er ikke enkel å forstå, men når vi tenker etter finnes det 4 betraktningsmåter i offentligheten, og som vi kan forholde oss til. Den første kan kalles den nordiske konkurranse-modell, som f.eks ligger til grunn for rapporten Norden som vinnermodell, den andre er forestillingen om Norden som politisk redskap for den universalistiske velferdsstaten, den tredje står for Norden som utviklingsmodell, en distrikts- og regionalpolitikk bygget på en betydelig grad av politisk intervensjon. Ørebechs fjerde mulighet var Norden som institusjonell modell, og det var nettopp den han valgte som ståsted for å begrunne det spesielle ved det nordiske samarbeidet. Vi må anta at Ørebech i sitt søk etter det unikt nordiske ikke anså de tre førstnevnte mulighetene som gode. Men han tok et oppgjør med bare en av dem, konkurransemodellen, f.eks slik den er framstilt i nevnte nordiske rapport som stod i sentrum for Nordisk Folkeriksdags møte på Island i 2006. Ørebech hadde særlig problemer med å godta at det finnes enslags nordisk volkgeist som gjør oss unike, og at verdier som likhet, tillit, liten maktavstand, inkludering, fleksibilitet, respekt for naturen og protestantisk arbeidsmoral er typisk nordiske. I alle fall mente Ørebech at vi også burde ta med i regnestykket noen negative verdier som f.eks aversjon mot flinke folk og Sandemoses jantelov. Slikt er det mye av på våre breddegrader og det passer ikke inn i en konkurransemodell. Det unike fant han derimot i fullt mon i det han kalte den institusjonelle modellen. Ørebechs viktigste problemstilling ble dermed denne: Hvordan kan vi forklare at Norden, ved hjelp av klassiske mellomstatlige instrumenter som traktater og konvensjoner, har kunne nå så langt i sitt samarbeid, både i bredde og dybde? Ørebechs presenterte følgende hypotese: I Norden har vi foretrukket samarbeidsmodellen framfor trusselmodellen. Vi har lang tradisjon for å finne pragmatiske løsninger i fellesskap, framfor å akseptere at trusler og maktbruk får råde i viktige beslutningsprosesser. Her i Norden rasler vi ikke så fort med sabelen.taleren underbygget hypotesen ved å vise til det historiske språklige fellesskap og til vår felles rettskultur som er avspeilet i de gamle landskapslovene: det kjennes Peter Ørebech (N): Førsteamanuensis ved Norges fiskerihøyskole og styremedlem i Fritt Norden-Norge for rett der norrønt mål tales. Denne holdningen finner vi også i sagalitteraturen. Ørebechs foredrag munnet ut i en konklusjon som kan formuleres slik: Vil vi bygge et samfunn til beste for oss alle bør lovgivningen både være demokratisk forankret og dessuten følge landskapet, dvs. være tilpasset reelle behov og utfordringer og ligge nær opp til folks rettsoppfatninger. Det er sedvanerettslig lovverk skapt av folket selv og tilpasset de naturgitte omstendigheter som virkelig får legitimitet og oppslutning. Det har vi har lykkes med å få til i Norden. Men EU er noe annet. Unionen har overskredet grensene for det internasjonale og blitt en stat, sa taleren. Lovgivningen er felles for store områder, upåaktet av forskjeller i tradisjon og aktuelle livsvilkår. Slik var det også med Justinian og Romarretten. Rettsamfunn uten diktat vil være lettere å gjennomføre i Norden, sa Ørebech. EU begrenser i dag Nordens muligheter til å fortsette og å utvikle sitt unike samarbeid. Her foreligger derfor en situasjon preget av konflikt, ikke harmoni. Referent: John Dale Les Peter Ørebechs foredrag Den nordiske modellen (plus litt av hvert) på: http://www.fritnorden.dk/nf2008/ Orebech.pdf

Frit Norden nr 4 2008 7 Finland står som symbol for renessansen av uran som energikjelde Mika Fløjt (F): Miljöforskare ved Rovaniemi universitet Mika Fløjt Under folkeriksdagen 2008 held Mika Fløjt, forskar knytta til universitetet i Lappland, eit foredrag over temaet Ressursutbytting i finsk Lappland. Vi sette oss ned med Mika etterpå, for å rekapitulere/diskutere det han sa. Kvifor er det så viktig for deg å dokumentere at det vert leita etter mineralforekomstari finsk Lappland? Mika svarar at det skjer ei svær opptrapping av leiting etter mineralforekomstar i denne delen av landet. Sterke multinasjonale selskap er drivkrefter her. Areva Finland, Mawson Energy, Agricola Resources, Cooper Minerals, Beldevere Resources og Karelia Recources er alle på banen. Dei jaktar m.a. på uran. Boring/ utvinning av uran er i høgste grad risky business. Ja vel, men du opplyste i foredraget ditt at få opponerer mot denne aktiviteten, at sentrale styresmakter og lokale interesser er positive til denne aktiviteten. Kva er så problemet? Det som kanskje uroar Mika mest er at saka har vekt lita offentleg interesse. Som sagt, dette er ikkje uskyldige greier. Motposten er knytta til slikt som har å gjera med liv, helse og miljø. Grunnvatn kan bli forureina. Andre risikofaktorar er radioaktivitet og utslepp av radongassar. Lappland kan tape sitt omdøme ( image problem), og dermed svekke turistnæringa. Men kor store er desse ulempene når vi går dei nærare etter i saumane? Vi kan lære av erfaringar frå andre land, seier Mika og nemner Australia og Frankrike som eksempel.i det sistnemnde landet, nærare sagt i området Limousine, har folk som vil forsvara kjelder og elvar der reist sak mot Areva. Uranleiting kan eksempelvis få fylgjer i ein omkrins av 20 km. Vi bør merke oss at Areva og Cooper Minerals faktisk erklært at dei ikkje vil operere altfor nær turistsentra og der det bur mykje folk. Dei vedgår dermed konfliktpotensialet. Men som vi veit, Finland er fullt av gardar og fritidshytter. Kvifor trur du alt det problematiske med dette ( tryggleiken for liv, helse og miljø) er så underkommunisert i Finland? Spørsmålet rører tydelegvis ved djupare drag i den finske politikken. Vår foredragshaldar meiner den offisielle finske politikken er driven av entusiasme for kjernekraft. Denne typen energiproduksjon har møtt mykje motbør men er no på offensiven att. Fleire kjernkraftverk er på trappene. Finland står fram i verda som symbolet på renessansen av uran som energikjelde.hans viktigaste bodskap er at utvinning av uran og heile livssyklysen uran eksisterer i må bli like godt og opent diskutert som fylgjene av for eksempel biobrensel. Men slik er det ikkje no. Kan det tenkjast at ein slik kritisk diskusjon kan koma i stand? Det skal noko til, slik vi forstår Mika Fløjt. Den finske politikken er prega av konsensus, og uran er ikkje noko nytt i landet. På 1960-talet vart det produsert 30 000 tonn uran i Askola og Paukkajanvaara. Landet har ein kjernekraftindustri. Finland vart ved sitt medlemskap i EU også med i EURATOM. Alt dette gjer at Finland må stille seg open til multinasjonale selskap og lovgjevinga kan ikkje gå på tvers av Unionen. Men, som sagt, å slutte seg ukritisk til denne utviklinga vil vera svært uheldig, enda verre er det at det meste skjer i ly av eit mørke. Vi takkar vår finske deltakar for intervjuet og synest han har gjort mykje for å grave fram informasjon frå ulike kjelder. Han kan på ein augneblink bla opp fakta som dokumenterer det han ser på som ressursutbytting i finsk Lappland. For oss som høyrde foredraget er det tydeleg at det offentlege har svikta svikta si informasjonsplikt, og at heller ikkje frivillige miljøorganisasjonar er så kvasse som dei burde vera.

8 Frit Norden nr 4 2008 Kan Norden være forbillede i spørsmål omkring folkesuverenitet og internationalt samarbejde? Av Kolbrún Halldórsdóttir Den debat som vi nå ser foran os stiller påtrængende spørgsmål omkring, først og fremst folkesuverænitet, men også internationalt samarbejde og til sidst globaliseringen. Og den debat stiller krævende spørgsmål om Nordisk Råd som forbillede for andre lande i verden. Kan vi være forbillede, eller ej? Hvordan takler vi konflikter? Og hvis vi har problemer med de konflikter som rigter sig indad, klarer vi os af de verdensomfattende konflikter? Og hvis folkesuverænitets princippet har en vesentlig betydning for os, even om vores regeringer ikke har forståelse for Færøernes ønskemål, som vi har snakket om, kunne folkesuverænitets princippet overleve til eksempel det øgede pres for overnational styring? Angående spørgsmålet hvorvidt nationers suverænitet er truet på grund af pres for overnational styring så må vi have i tankerne at presset kommer fra forskellige retninger og har grundlag i forskellige behov og interesser som tit går direkte imod de nationale interesser. Kraven om globaliseringens frie fremtog lyder højest blandt dem som har de største finansielle interesser på spil. Store byggefirmaer og kontraktører samt internationale vikarbureauer er eksempler på aktører som vedholder dette pres. Finansinstitutter og andre stærke investorer har brugt sin indflydelse og prøvet at overbevise regeringerne om at deres interesser er så vigtige at de felder sammen med de nationale interesser. Her tænker jeg på bestemte aktører i Island som presser på at vi dropper kronen og tager unilateralt op Euroen som valuta, det vil sige uden at træde ind i EU. Men storkapitalets interesser går ikke nødvendigvis hånd i hånd med det som tjener folket bedst. Selvfølgelig kan vi nævne eksempler på forskellige interesser som er uforenelige; I dag ligger nære at nævne oliestaternes interesser via dem som arbejder seriøst for at modvirke de globale klimaændringer. I demokratiske stater er det, eller skulle det i hvert fald være, de folkevalgte regeringers rolle at vurdere forskellige interesser og deres påvirkning på suverænitetsretten, hvorvidt de strider imod princippet og hvorvidt man opretholder princippet eller går ind for ændring eller svækkelse af dette. I de tilfælde er det altbetydende at myndighederne er selvstændinge, og lader ikke storkapitalets interesser overskygge folkets interesser. Politikkerenes magt skal bruges med forsigtighed. Her i Norden er politikerne ikke frie for storkapitalets og finansinstitutternes forsøg for a påvirke beslutninger og den politiske proces. Det sker selvfølgelig ikke kun i Afrika eller Syd-Amerika. Et klart eksempel derpå er de internationale aluminium koncernerne som nu har nået fodfæste i Island og er lige ved at gøre det samme i Grønland. Myndighedernes informationspligt er vigtig når det kommer til beslutninger som angår nationernes suverænitet. Regeringerne behøver, sammen med medierne, at oplyse offentligheden om forskellige synspunkter og interesser som ligger som grundlag for politiske beslutninger. Her er vi kommet til demokratiets vigtige del som angår at sikre folkets deltagelse i beslutninger. Det gør vi best ved at sikre adgang til information. I den forbindelse vil jeg nævne Århuskonventionen fra 1998 som omfatter adgang til information, retfærdig proces og deltagelse i beslutninger om miljøsager. På en eller anden måde har de demokratiske regeringer som her i Norden fundet det besværligt at vedtage og gyldiggøre dene forholdsvis enkle konvention. I Island har vi de venstre-grønne arbejdet for det i 9 år at få konventionen vedtaget men uden resultat. Som sagen står nu har regeringen kun vedtaget én ud af konventionens tre søjler, den som omfatter informationspligt. Den islandske regering står imod de dele af konventonen som muliggør for folket at deltage i beslutninger om miljøet. Det er ikke en usandsynlig forklaring at det skyldes de islandske myndigheder har fægtet en hård kamp med denne samme offentlighed om miljø principper og de store aluminium koncerner. Det er netop de konflikterende interesser som skiftende regeringer har haft problemer ved at forene det sidste årti, og even længere tilbage. Verdens regeringer stor foran kolossale opgaver når det gælder miljøet og det er ikke klart hvorvidt og hvordan de målsætninger de mest progressive regeringer har sat sig vil opnås. Her er nok at nævne målsætningen om at mindske CO2 udslip. Det kan siges at på dette felt er Norden et forbillede i verden og Nordisk råd og Nordisk Ministerråd er et slags eksperiment fra vor side til at finde vejen mod vores høje målsætninger. Men hvad med folkesuverænitets-princippets plads i uforskellige aftaler som Helsingforsaftalen, forslag til EU-

Frit Norden nr 4 2008 9 Kolbrún Halldórsdóttir (IS): Alltingsrepresentant for VG og medlem av Nordisk Råd. grundlov og FN-pakten? I Island siger vi: Betur sjá augu en auga øjne ser bedre end øje. Jo flere der prøver samarbejde om at løse en problemstilling, jo større sandsynlighed er der for at løsningen findes. Vi i Nordisk Råd arbejder eftir dette princip og det samme princip danner faktisk grundlaget for samarbejdet inden for FN. Det er min mening at denne model har de egenskaber som behøves for at takle fælles problemer, i det første tilfælde blandt en gruppe lande i på geografisk begrænset som i Norden og i det andet tilfælde alle verdens lande. Modellen er langt i fra at være fejlfri. Alligevel er de det bedste vi har men vi må dog være medvedende om at de ikke kan helt sammenlignes. FN har på mange måder mægtet at høje sig over debatten om suverænitetsretten, det hvorvidt fælles beslutninger har indflydelse på interne anliggender eller ej. Som eksempler vil jeg nævne miljøsagerne, Rio-decelerationen, klimatraktaen og konventionen om biologisk mangfoldighed. Det hører også til at nævne kvinders og børns rettigheder. Der har man opnået internationale konventioner og standarder uden store kampe om suverænitetsretten. Til sidst vil jeg nævne Millenium målsætningerne om udvikling, som blev vedtaget me stor konsensus. Det samme kan man derimod ikke sige om sikkerheds- og forsvarspolitik. Der har man løbende konflikter om suverænitet og indgreb i interne anliggender. (Jeg vil ikke her gå ind i at diskutere NATO som jeg ser som ansvarlig for dette sammen med FNs sikkerhedsråd som jeg i øvrigt ser som en tankefejl i FNs arbejde). Midt immelem disse to modeller Nordisk Råd og FN har vi så EU. Samarbejde af den størrelse er blevet besværligere end inden for Nordisk Råd men alligevel ikke så stor sem FN. Det er sikkert en af grundene til at EU modellen ikke er præget af samme konsensus og er mindre modent af de tre samarbejdsformer. For en parlamentariker fra Island, en nation som står udenfor EU, og desuden repræsenterer et parti som ikke går ind for medlemskab af Unionen, så ser det ud til at Unionen blander sig for meget i indenrigspolitiske sager hos nationstater og ikke er kommet på det niveau at kunne betragtes som en ekstension af FN. For mig at se, er der dog behov for forskellige former af samarbejde mellem nationstater inden for institutioner af forskellig størrelser. Jeg synes der er et reelt behov for samarbejde mellem europæiske stater. På den anden side synes jeg at EU ikke har kunnet begrænse sig på en række områder. Tendensen for at omfavne for meget er stærk og vi har eksempel på at den går ind på felt der enlig tilhører folkevalgte regeringer og derved været en trussel mod deres suverenitet. På lignende måde som FN, så har EU haft problermer med sikkerheds- for forsvarsspørgsmål. Det fortæller os, at her har vi med at gøre et anliggende som vi bør nærme os ud fra andre principper og bruge andre metoder end vi hidtil har gjort, det vil sige inden for de samarbejdsenheder vi har etableret. Det er stadig så, at vi bor i en verden hvor krig dominerer og i øjeblikket ser der ikke ud til at vi vil i den nærmest fremtid kunne sig at det tegner til fred. Årsagene til, at EU har et eksistentielt problem er selvfølgelig indviklede men bland andet kan nævnes Unionens oprindelse. Hvilke interesser var det som forendede de lande som oprindelig var med til at etablere Unionen? Har de interesser forsvundet? Nej! Er de interesser af den type at de kan overføres til alle andre lande i Europa? Det tvivler jeg på. Jeg ville tværtimod tro, at det ville være i de forskelligartede nationstaters interesse at EU ville både definere sig og organisere sig på nyt, først og fremmest som en ekstention af FN. Der er brug for mere slagkraft ved at indføre den ideologi som det er lykkedes at skabe indenfor FN. Jeg vil dog understrege, som jeg var inde på før, at selv om FN endnu ikke har magtet sikkerheds- og forsvarsspørgsmålene, så er jeg af den opfattelse at deres succes på andre områder er så vigtig at de forskellige internationale samarbejdsenheder har et ansvar for at fortsætte med at tale for ideologien og værksætte den inden for sit område. Hvem skal bestemme inden ressour-cepolitik, handelspoltik, arbejdslivs-politk, socialpolitik, skatter og avgifter? Folkevalgte regeringer må finne måder at arbejde demokratisk og rådføre sig med folket når de tager vigtige beslutninger i store sager. Det er ikke altid let og kan tage både tid og på kræfterne. Men det findes intet argument som retfærdiggør at gå på kompromis med dette grundlæggende princip. Hvis det kun kan gøres ved en valgproces, så må man gøre det. Hvis det kræver folkeafstemming i bestemte sager, så må man gå den vej. Regeringer må være sig bevidste, at demokrati ikke er en fast størrelse men udvikles hele tiden selv om kernen altid er den samme. Nemlig den, at de som styrer landet har sit mandat fra nationen. Den går også ud på at kunne lave kompromis mellem modstridige interesser. Vi er forpligtet til, at være opmærksomme på at udvikle demokratiet. Det må vi stå sammen om, folket, domstolene, parlamentene og den udøvende magt. Der er i det sidste år sket fremskridt på dette område, ikke mindst her i Norden, og i den forstand kan vi sikkert være et forbillede for resten af verden. Angående beslutningsprocesser inden for forskellige dele af samfundet (ressourcpolitik, handelspolitik, arbejdslivspolitik, socialpolitik, skatter og afgifter) så gælder det samme. Det altafgørende er, at sager behandles af offentige instanser, de præsenteres for folket og interessegrupper og at det er underliggende i beslutningerne at man har anstrængt sig for at gå på kompromis mellem divergerende synspunkter og interesser.

10 Frit Norden nr 4 2008 Når jeg ser denne liste over (ressourcpolitik, handelspolitik, etc...) så synes jeg at det anliggende som virker sværest er ressourcepoltikken, måske på grund af hvor dominerende det er i islandsk politik i disse tider. Her er der tale om en bestemt dobbeltmoral hos de islandske myndigheder. De råber højt om vores viden og kunnen om geotermiske ressourcer, som har gjort det muligt for os at udnytte dem, hvilket også er velbegrundet. Men om vi skulle bygge geotermiske kraftværk for alle de internationale aluminum koncerner som er interesseret i at udbygge aluminiumanlæg i Island, så ville vi ofre naturområder som er meget værdifulde ud fra miljøværns hensyn, nogen endda helt enestående på jorden. Derfor har vi et ansvar over for resten af verden at sikre at de bliver fredet. Et andet eksempel på problematikken i ressourcepolitikken er det eftirfølgende: Samtidig med, at islandske myndigheder forsvarer den naturressource som fiskebestandene er, ved ikke at tillade udenlandske investeringer som giver dem de facto ejendomslignende ret over fiskebestandene, så giver myndighederne støtte til islandske investorer som nu for tiden gerne vil købe sig ind i geotermiske ressourcer i både Filippinerne og Indonesien. Derfor er min konklusion den, at islandske myndigheder bør spørge sig selv hver eneste morgen om hvor troværdige de er og om deres politik holder vand i forhold til demokratiets, retfærdighedens og naturens/miliøens pricipper. Det er ikke alt afgørende om vi er Nordiske eller ej, men unægtelig hjælper det på det at de nordiske nationer har kommet ganske langt i at praktisere demokratiske metoder. De metoder bør udvikles videre, både i de suverene stater men også i de selvstyrende områder, så jeg kommer tilbage til dem. Vort ansvar imod verdenen er stort men det er lige så stort eller vigtigt i vores hjemmelande, ikke mindst de stater som har ansvar for sevstyrende områder, som eventuelt én dag kommer at kræve selvstendighed. Norden som sentrum for af internationalt samarbe indenfor MILJØ, ENERGI og FORSVARSPOLITIKK Av Heidi Petersen Lad mig begynde med at ridse op hvilken betydning det nordiske samarbejde har havt på udviklingen af det Færøske samfund. Med en population på 48.000 mennesker har vi gennem alla tider havt et meget stort behov for at samarbejde med andre, og det mest naturlige har selvfølgeligt været at samarbejde med vores nærmeste naboer og slægtninge, de andre nordiske lande. Vi har udviklet vores samfund på de samme velfærdsprinsipper som de andre nordiske lande, med undervisning og uddannelse, sosial- og velfærdspolitikk og tilbud om sundheds og helbredelsespolitikk til vores borgere. Flere af de programmer er i Nordisk Råds regi. Kan nævne at vi er med i utvekslingsprogrammer af både elever og lærere på folkeskole- og gymnasialniveau. Gennem nordiske idrætts og sport arrangemanger, har vi været meget engageret i mange år, og disse har været til meget stor gavn og fremmet forståelsen af den fælles nordiske identitet. På kulturområdet har vi nydt megen stor gavn af det nordiske samarbejde, tænker på Nordens Hus og den enorme påvirkning indenfor nordisk kultur detta har åbnet døre for, en uvurderlig investering i den nordiske identitet og med til at kunne styrke denne i fremtiden, hvor det er så ufattelig vigtig at fastholde og videreudvikle vores fælles kulturarv, set i lyset af betydningen at have en stærk identitet i ein globaliseret verden. Udover nordisk samarbejde i Nordisk Råd, har vi nydt gavn af Vestnordisk Råds eksistens. Sidst med et stort fælles Vestnordisk samarbejde om afholdelse af en redningsøvelse på søen ved Færøerne, hvor alle de Vestnordiske lande deltog med stor succes. På det kommunale plan har næsten hver stor kommune, med respekt for sig selv, en vennskabs og samarbejdskommune i et, helst flere, af de nordiske lande, der har til formål at udveksle erfaringer, udbygge miljøog energipolitikk og samarbejde om kultur og uddannelse. Disse samarbejder ser jeg som de allervigtigeste på det folkslige plan og uvurderlige i skabelsen og forståelsen af den nordiske kultur og identitet. Hvis jeg skal sige noget om Norden i fremtiden, så ser jeg Norden som en gryde hvor vi er sentrum for internationalt samarbejde indenfor alle områder, men vil her komme ind på Hoyvíkssáttmálan( frihandelsaftale mellem Island og Færøerne) miljø, energi, velfærd og forsvarspolitikk. Hoyvíkssáttmálin, frihandelsaftalen mellem Island og Færøerne går ud på at alle varer og servises kan handles fritt mellem landene, modellen er som i EU, hvor man laver et indre market uden begrænsninger for medlemslandene. I øjeblikket er der en vis interesse fra Grønlands side at deltage i dette indre market, og vores håb fra Færøsk side er selvfølgeligt at både Grønland og Norge vil blive en del af vores indre market.

Frit Norden nr 4 2008 11 udvikling jde, VELFERD Som jeg ser det påbegyndte samarbejde med Island er der en forløber for et stærkt Norden indbefattet Grønland og Norge, der kan sætte Norden i fokus på alle betydelige samfundsområder og især indenfor miljø, energi, velfærd og forsvarpolitikk. Nogle eksempler: Fiskirannsóknarstovan, vores fiskeriundersøgelses instutition, går igang med et havforskningsproject med 10 mio kr over 3 år. Det ville være vældigt interessant at få de andre nordiske lande med i dette project. Til gavn for hele Norden, men også som et project der ville sætte fokus på Norden som sentral drivkraft i den internationale debat om hav og klima i et bredere perspektiv. TACIT (trans atlantic clima institut) En forskningsinstution under opbygning, med base på Færøerne, der kan sætte Norden i fokus i den internationale klimadebatt, være forløber for videnskabligt begrundede forskningsresultater for klimaforhold i nordatlanten, og et project jeg vil appelere meget til at de øvrige land i Norden vil gå i samarbejde om. Selvfølgelig med bidrag fra vore venner fra vest. SEAWAWE (alduorkuverkættlan) havbølgeenergiproject. Et meget spændende alternativt energiproject, der kan komme til at have revolutionerende betydning indenfor alternativ energi udvindelse i verden VELFERD: Færøerne er med i et nystartet project om en fælles nordisk Heidi Petersen (FO) Lagtingsrepresentant for Tjodveldi Varamedlem av Nordisk Råd velfærds portal, der indeholder oplysninger om alle velferdstjenester i de nordiske lande. Udover dette er vi i tætt samarbejde om behandlingsmuligheder for færøske patienter på danske hospitaler, men vi har meget stort behov for at udvide dette samarbejde med den øvriga Norden FORSVARSPOLITIKK: efter vores opfattelse bør Norden optræde på den forsvarspolitiske arena, som en neutral buffer i international forsvarspolitikk. Færøerne har enstemmigt taget afstand fra aktiv deltagelse i internationale (Amerikanske) krige, og vil på ingen måde tage ansvar for den situation Danmark har bragt Norden i i denne sammenhæng, med aktiv deltagelse i krigen i Irak. Dette er en meget vigtig pointe for mig at fremhæve, og jeg appelerer til de øvrige nordiske lande til at tilslutte sig vores opfattelse og bygge videre på denne nordiske forståelse af verden, hvor dialog er vores middel til international akcept og forståelse. Jeg synes det ville være et meget stærkt budskab at bringe fra denne konferance. Til slut nogle bemærkninger om vores status i Nordisk Råd: Vores status i Nordisk Råd er uholdbar i længden. Helsingfors aftalen bør ændres, og jeg appellerer hermed til bred opbakning fra jer vores frænder i Norden til at medvirke hertil. Vi betaler ikke kontingent, vi har ingen reel indflydelse (fordi det er dem der betaler der har afgørelsen), vi kommer med forslag, og om det passer ind i de andre landes politikk, kan man lytte til os. Reelt er der ingen der er forpligtet til at høre på vores synspunkter og tage dem med i deres beslutningsgrundlag. Derfor, ønsker man et Nordisk Råd, der omfatter hele Norden, så er eneste løsning selvstændigt medlemsskab for de selvstyrende områder, Færøerne, Grønland, Åland og Samerne.

12 Frit Norden nr 4 2008 GLIMT FRA DAGENE... NORDISK FOLKEMØDE /FOLKRIKSDAG 2008 NORDHORDLAND FOLKEHØGSKU 31 JULI - 3 AUGUST

LE, BERGEN Frit Norden nr 4 2008 13

14 Frit Norden nr 4 2008 SAMENES STILLING Av Silje Karine Muotka Buorit olbmot! Godtfolk! Jeg vil takke så mye for invitasjonen til denne konferansen hvor temaet er nordisk samarbeid. Jeg er leder for Norske Samers Riksforbund og NSR er den største samiske hovedorganisasjonen, vi har rundt 22 lokallag. Vårt medlemstall varierer mellom 800 og 1300 medlemmer. Vi representerer en mangfoldig virksomhet gjennom utstrakt kulturarbeid gjennom våre lokallag og studieforbundet vi er medlemmer av. NSR stiller til sametingsvalg og tre sametingspresidenter har kommet fra våre rekker: Ole Henrik Magga, Sven- Roald Nystø og sist, men ikke minst Aili Keskitalo som var den første kvinnelige sametingspresidenten fra 2005- til 2007 da vi gikk fra posisjon til opposisjon på Sametinget for første gang. Når det gjelder vårt internasjonale arbeid foregår det i stor utstrekning gjennom Samerådet som er en paraplyorganisasjon med samiske medlemsorganisasjoner fra både norsk, finsk, svensk og russisk side av Sápmi. Samerådet har NGO - status i forhold til FN systemet, og det har skjedd et betydelig arbeid på den internasjonale arenaen hvor samene (gjennom Samerådet blant annet) både har vært viktige i forbindelse med initieringen av arbeidet med FNs urfolksdeklarasjon og i avslutningsfasen i forhandlingene som heldigvis endte opp med at urfolksdeklarasjonen ble ratifisert i september 2007 etter 25 års innsats fra urfolks side i FN arbeidet. Også i FN arbeidet har urfolks rolle og medvirkning vært et komplisert arbeid. Det skal finnes over 350 millioner ulike urfolk i verden, langt de færreste er såkalte statsbærende folk. I FN systemet er vi nå inne i det andre urfolkstiåret, det foregikk et langvarig systematisk arbeid for å sikre urfolk representasjon formelt i FN-sammenheng. FNs permanente forum for urfolkssaker ble etablert i 2002 og representerer for urfolk en formell arena i det viktige overnasjonale arbeidet. Jeg skal i denne sammenhengen ta meg tiden til å kort nevne at Ole Henrik Magga ble valgt som første leder for FNs permanente forum. Samene er et folk som bebor områder som er delt mellom fire nasjonalstater. Jeg vil fremheve prinsipperklæringen vi vedtok på samekonferansen i Gällivare i 1971, der det heter : Vi samer er ett folk, og rikenes grenser skal ikke bryte vårt folks fellesskap. La meg få bli litt personlig. Jeg kommer fra Nesseby, en liten kommune i Øst-Finnmark. Vår kommune grenser til Finland og Enare, og det er ca. 20 mil til den russiske grensen i Øst. Hele Sápmi er preget av en naturlighet i forhold til riksgrensene, mange samiske samfunn er splittet opp av riksgrensene som er etablert etter langvarig stormaktspolitikk i våre områder. Den samiske dr.philos Steinar Pedersen, som nå er rektor ved Samisk høgskole har påpekt at historien om Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike er en sterk nasjonal myte i Norge. Faktum er jo at Hårfagre samlet Norge sør for Trondheim til ett rike, mens den nyeste grensen vi har er trukket i nærområdet i 1826, nemlig grensen mot Russland. Skoltesameområdene Petsjenga, Pasvik og Neiden ble fra begynnelsen av 1600-tallet til først på 1800-tallet betraktet som et felles norsk-russisk skattland. Grensen har blitt regulert faktisk helt frem til 1944, noe som jo gir et tankekors i forhold til den tidligere nevnte nasjonale myten om Hårfagre. Mitt poeng her er ikke å gjenfortelle historien, men jeg ønsker å gi et bilde av forholdet til riksgrensene i mine områder. Grensene er der, men det er så mye som knytter oss til områder som ligger på den andre siden av riksgrensene. For oss er det snakk om våre reinbeiteområder på begge sider av grensen, tette slektskap, sterke religiøse felleskap, vårt samiske hjertespråk og mye annet. Jeg kan med sannhet si at jeg opplever meg som hjemme i hele det området som andre kaller for nordkalotten, men som vi heller kaller Sápmi. Jeg tror ikke at riksgrensene dominerer de mentale kartene i vesentlig grad i våre områder. Akkurat dette har blitt oppfattet som en trussel i ulike epoker, men jeg er overbevist om at grenseoverskridende tenkning er et fortrinn og viktig også for videre utvikling i nord fremover. Samenes forhold til Nordisk råd Samenes forhold til Nordisk råd har vært tema ved mange korsveier. Samene fikk observatørstatus i 1994. Dette gir en representant fra sametingene adgang til å holde innlegg i generaldebatten under Nordisk råds sesjoner. På samme tid ble det etablert en konsultasjonsordning i forhold til Nordisk Ministerråd. Samarbeidsministrene vedtok i denne forbindelse særskilte retningslinjer for behandling av samiske saker. Tidligere sametingspresident Sven- Roald Nystø har karakterisert samisk medlemskap i Nordisk råd for et mer politisk spørsmål enn ett juridisk spørsmål. NSRs mening har vært og er fortsatt at samenes reelle deltakelse i Nordisk råds arbeid må styrkes gjennom at samene inngår som medlemmer i Nordisk råd. Jeg vil minne om at Nordisk råd ikke kommer til å representere alle nordens folkeslag før samene tas inn i arbeidet på en tilfredsstillende måte. For oss er dette mer enn at vi kun ønsker represen-

Frit Norden nr 4 2008 15 Silje Karine Muotka, leder Norske Samers Riksforbund (NSR) tasjon. Samene som er et folk bosatt i de ulike statene er et sentralt fellestrekk for flere av de berørte statene. Det innebærer at det er et forhold som skaper nærhet, felleskap og en agenda i mange viktige saker. Hvordan dette skal skje er et spørsmål som reiser seg. Samisk parlamentarisk råd, som ledes av nåværende sametingspresident i Norge Egil Olli (AP), er valgt av Sametingene på norsk, svensk og finsk side. Samisk parlamentarisk råd kan representere det samiske folket både i nordiske og internasjonale sammenhenger. Under sesjonen i Nordisk Råd i København november 1996 foreslo statsminister Jagland at de observatørog konsultasjonsordningene som er etablert for samene skal bli etterprøvd, og at samarbeidet mellom sametingene i Finland, Sverige og Norge blir sikret nordisk finansiering. Dessverre må jeg konstatere at finansieringen av arbeidet i regi av Samisk parlamentarisk råd fortsatt er utfordrende, og det mye fordi øvrige stater (Finland, Sverige) ikke bidrar tilstrekkelig økonomisk. Samisk deltakelse i Nordisk råd har som sagt vært oppe til debatt ved flere anledninger, saken er reist i alle fall fem ganger etter det jeg kjenner til, men hver gang har det spørsmålet blitt nedstemt med overveldende flertall. Min agenda her er å gjenta den posisjonen vi har til dette spørsmålet fra vår side. NSR mener at samene må delta i Nordisk råd som fullverdige deltakere. I 1994 ble sametingene innvilget en ordning med observatørstatus til Nordisk råd. Dette gir en representant fra Sametingene adgang til å holde innlegg i generaldebatten under Nordisk råds sesjoner. På samme tid ble det etablert en konsultasjonsordning i forhold til Nordisk Ministerråd. Samarbeidsministrene vedtok i denne forbindelse særskilte retningslinjer for behandling av samiske saker. 11982 fikk Åland, Færøyene og Grønland to representanter hver, men like etter ble ønsket om samisk representasjon avvist for tredje gang. Jeg trodde inntil jeg fikk høre Kolbrùns innlegg her i dag - at Ålandsdokumentet gav retning for hvordan selvstyrte områdenes deltakelse skal styrkes. Kanskje er det veldig optimistisk å ta dette til inntekt for en mulig bedring av situasjonen også for samene i forhold til arbeidet innenfor Nordisk råd? Et arbeid for å modernisere Helsingforsavtalen kunne også være sjansen for å finne løsninger for at representasjonen styrkes også for samenes del. Samene kan etter min mening tilføre Nordisk råd mye i spørsmål som for eksempel språkvitalisering, kulturarbeid, næringsspørsmål, ressursforvaltning, miljøvern, utdanningsspørsmål, tradisjonell kunnskap og fredsarbeid blant annet. Den siste tidens satsning på nordområdene og det politiske klimaet i forhold til ressursutnytting i arktiske områder gjør at dette forholdet aktualiseres ytterligere. For oss samer som et folk er det avgjørende å ha reelle muligheter til å tale egen sak og påvirke prosesser som vil spille en stor rolle for det materielle kulturgrunnlaget som vi er helt avhengige av for fremtiden. Spesielt med tanke på at nordområdesatsningen i forhold til retorikken og innholdet i stor utstrekning er regulær ressurspolitikk. Etter min mening må vi akte oss vel for at denne satsningen ikke skal ta form som regulær nykolonialisering, med ressursutnytting, utbytting og boost and boom i sårbare samiske områder. Forholdet til samiske rettigheter, samisk partnerskap og vår mulighet til å kunne på et fritt og informert grunnlag gi vårt samtykke til aktiviteter som innebærer risiko og krav til nyorientering fra vår side - er vesentlig i denne sammenhengen. Dessverre foregår det fortsatt gjennomgripende debatter uten urfolks egen medvirkning og det er beklagelig og i strid med folkeretten. Samene trenger å være med i de fora hvor slike saker drøftes og debatteres. Vi trenger å ha mulighet til effektiv påvirkning gjennom et fullverdig medlemskap. Nordisk samekonvensjon Jeg skal gå over på en sak som har svært stor betydning for samene på norsk, svensk og finsk side. Det er nemlig spørsmålet om nordisk samekonvensjon og arbeidet med å ratifisere denne. En grunnpilar i Helsingfors-avtalen av 1962 er å skape en mest mulig ensartet lovgivning for de nordiske landene. Det pågår et kontinuerlig arbeid med å utveksle informasjon og erfaringer om lovgivningsarbeid samt å tilpasse og revidere lovgivningen i de nordiske land med sikte på mest mulig rettslikhet over grensene. Utkastet til en nordisk samekonvensjon, utarbeidet av en enstemmig nordisk ekspertgruppe under ledelse av dr. juris Carsten Smith, ble avgitt til ministrene med ansvar for samiske saker og sametingspresidentene i Finland, Norge og Sverige og har vært på høring våren 2006. Den fremste nordiske ekspertise på området har enstemmig maktet å avveie forholdene mellom samiske rettigheter og storsamfunnets behov på en framtidsrettet måte innenfor de rammer den nordiske rettsorden setter. Målet med arbeidet for å få en nordisk samekonvensjon er rettet mot å sikre en harmonisering av respektive landes nasjonale lover i samiske spørsmål.

16 Frit Norden nr 4 2008 Vi samer er ett folk i fire stater For oss skaper grensehindringer daglige utfordringer. Det handler om praktiske forhold som skolegang, skatteregler og andre utfordringer. Ulike nasjonale standarder, lover og forvaltningsmessige ordninger oppleves som grensehindringer og har negativ effekt på vår mulighet til å ivareta vår felles kultur, språk og levesett. Enhver politisk debatt om nedbygging av formelle så vel som fysiske grensehindringer mellom landene vi bor i, er viktig for samene. Spørsmål knyttet til samisk språk, kultur, næringsutvikling, rettsforhold og samfunnsliv kan i høy grad betraktes nordiske spørsmål. Jeg skal fremheve noen aspekter ved forslaget til Nordisk Samekonvensjon. Forslaget er en rettighetskonvensjon og utgjør en første samlet rettsregulering for samene i Finland, Norge og Sverige. Slikt sett representerer det en fornyelse og utvikling i vår samtid av den anerkjennelse de nordiske statene gjorde av samenes hevdvunne rettigheter som ble kodifisert gjennom Lappekodisillen av 1751, - samene som et eget folk med rett til egen framtid, uten hinder av riksgrensene som da ble trukket. Jeg vil understreke at selv om samer bosatt i Russland ikke omfattes av konvensjonen, er det framhevet at de tre konvensjonsstater bør legge forholdene til rette for samhandling med samene også i Russland. Samer med russisk statsborgerskap bosatt i Finland, Norge eller Sverige vil bli omfattet av konvensjonen. Forslaget representerer en statsrettslig nydannelse. Samekonvensjonen vil derfor være av stor interesse for urfolk og stater i andre deler av verden der det bor urfolk og kan tjene som best practice i forhold til urfolksspørsmål. Dette representerer en stor utfordring for samene og de nordiske land i det framtidige internasjonale arbeidet med urfolksrettigheter. Når det gjelder bestemmelsene i konvensjonsforslaget gis det regler for: - det samiske folkets allmenne rettigheter - samisk styring - samisk språk og kultur - samisk rett til land og vann - samiske næringer - gjennomføring og utvikling avkonvensjonen, og sluttbestemmelser NSR mener at nordisk samekonvensjon får særskilt stor betydning i relasjon til forholdet mellom samene som et folk og de respektive statsmyndigheter i Finland, Norge og Sverige både i et nasjonalt og grenseoverskridende perspektiv og på den andre siden samenes indre liv når det gjelder språk, kultur, næringsliv og samfunn, samt oppbyggingen av grenseoverskridende samiske myndighetsorganer på ulike samfunnsfelt, samiske institusjoner og utviklingen av samarbeid i det sivile samiske samfunn over landegrensene. Begge disse dimensjonene utgjør meget store utfordringer for framtiden. Av andre forhold jeg vil trekke fram er at konvensjonen slår fast at: - samene er urfolket i Finland, Norge og Sverige - samene har rett til selvbestemmelse som et folk i overensstemmelse med folkerettens regler og bestemmelsene i denne konvensjon - rettighetene som er foreslått i konvensjonen er minsterettigheter - statene skal vise tilbørlig respekt for det samiske folks rettsoppfatninger, rettslige tradisjoner og sedvaner, samt ta hensyn til disse i lovgivning og rettsanvendelse Samisk parlamentarisk råd har anbefalt at regjeringene og Sametingene i Finland, Norge og Sverige mener en nordisk samekonvensjon vil være et bidrag til harmonisering av rettigheter på tvers av landegrensene. Vi tror den vil bidra til å sikre samene en positiv samfunnsutvikling, der eksistensgrunnlaget vernes og det anerkjennes en selvbestemmelse over egen utvikling og vekst. Likevel trekker prosessen ut i tid. Jeg skal ikke underslå at det ser ut til å gå aller tregest på finsk side. Vi trenger at det ytes politisk støtte til en snarlig vedtakelse av nordisk samekonvensjon. Jeg skal kort nevne de hovedsaker jeg har fokusert på i dette innlegget: - Behovet politisk støtte for at samene skal kunne delta i Nordisk råd med egen representasjon fra Samisk parlamentarisk råd - Bedre finansielle muligheter for reelt samarbeid over grensene i Sápmi konsentrert omkring Samisk Parlamentarisk råd (arbeid for å styrke satsningen fra finsk og svensk side) - Behovet for politisk støtte i forhold til prosessen med å få statsmyndighetene i Finland, Norge og Sverige å ratifisere ekspertgruppens forslag til nordisk samekonvensjon. Dikt Nils Aslak Valkeapää fikk nordisk råds litteraturpris i 1991 for Beivvii áhèá án - Solen min far, og diktet er hentet fra dette verket. Govva Gova Govaid Govvái Govadasa govat Girjái Govvás mailbmi Muittan gál Ahte in muitte In hálitge muitit Dathan lea min orohat Min ruokto Min eallin Fiervá Hájat viidis máilmmis Máilmmi manggat hájat Dát eanan Dolos olbmot Hámit Mu miela vajaldit Bilde Bildet Bildenes Til bildet Bildets bilder Til boken Bilder til verden Husker vel At jeg ikke husker Vil ikke huske Dette er vårt land Vårt hjem Vårt liv Fjæra Lukter fra den vide verden Verdens mange lukter Dette landet Fortidens folk Ansiktene I mitt sinn vandrer Med disse ord skal jeg takke for oppmerksomheten!

Frit Norden nr 4 2008 17 Hvorfor nektes de selvstyrte områdene full likestilling i det nordiske samarbeidet på områder der de selv har lovgivningsmyndighet? Referat: John Dale På årets folkeriksdag redegjorde alltingsrepresentant Kolbrún Halldórsdóttir for den situasjon som har oppstått etter at Lagtinget på Færøyene i 2003 vedtok å søke om full likestilling for sitt folk i det nordiske samarbeidet. Søknaden ble rettet til Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd og innebar et ønske om å oppnå status for Færøyene som kontraherende part i Helsingforsavtalen og traktater innenfor avtalens rammer. Imøtekommelsen av den færøyiske søknad ville i tilfelle nødvendiggjøre endringer i den samme avtale, som jo er grunnlaget for det nordiske samarbeidet. I 2007 altså flere år etterpå vedtok Nordisk Råd å forsterke de selvstyrte områdenes stilling innenfor rammene av Helsingforsavtalen. Færøyenes søknad ble ikke tatt stilling til. Kolbrun Halldorsdottir opplyste at Den Venstresosialistisk Grønne Gruppe (VSG) arbeidet for å å skape grunnlag for at ikke bare Færøyene, men også Grønland og Åland skulle få selvstendig medlemskap i det nordiske samarbeidet, men likevel begrenset til de områder der disse områdene allerede har faktisk lovkompetanse. Hun understreket i sin tale at en slik løsning ville kunne holde til, at en eller flere af aktørene en dag bliver selvstendige, og at en eller flere forbliver i rigsfælleskab med Finland eller Danmark. Den ville kunne holde til, at selvstyreområdene udvider seg. I Nordisk Råd fikk denne linjen tilslutning fra Island og Danmark, mens Norge, Sverige og Finland inntok en avvisende holdning. Sammen med Juliane Henningsen (Grønland) forsøkte så Kolbrún Halldórsdóttir -uten å lykkes å få en forklaring fra de tre landene. Hva var bakgrunnen for landenes nei? Etter å ha blitt purret flere ganger kom en reaksjon i januar 2008. Da ble det fra Ministerrådet opplyst at Sverige, Norge og Finland fastholdt sin beslutning om ikke å foreta endringer i Helsingforsavtalen. Det fulgte ikke med noen begrunnelse. Og den står i skarp kontrast til hva den danske samarbeidsminister Connie Hedegård uttalte på et tidligere tidspunkt: Regjeringens holdning er nu som før, at Helsingforsavtalen bør ændres, såfremt den står i vejen for de selvstyrende områders muligheder for at samarbejde på lige fot. Dette såfremt råder det heller ingen tvil om fra dansk side. Kolbrún Halldórsdóttir mente at slaget ikke er tapt. Færøyenes søknad har ennå ikke fått en formell behandling, og det vil være uholdbart innfinne seg med en situasjon hvor standpunkt ikke begrunnes. Det er klart at de nordiske regjeringer må finne fram til felles holdninger om å endre Helsingforavalen med tanke på stillingen til de selvstyrte områdene innen det nordiske samarbeidet, hevdet Kolbrún Halldórsdóttir til slutt. Folkeriksdagens andre bidrag: Nordisk miljø og energipolitikk Krister Skånberg fra Miljøpartiet i Sverige ga en bred oversiktover energisituasjonen i Norden og påviste spesielt hvordan vi i det nordlige området av Europa er godt forsynt med mange typer energibærere, noe som utgjør et betydelig samarbeids potensiale. Krister Skånberg berettet også om den svenske kretsloppspolitiken som har vakt betydelig interesse også i andre land. Nordisk samarbeid som alternativ til EUs overnasjonalitet. EUs nye forfatning Heming Olaussen, leder i Nei til EU i Norge, hilste Folkriksdagen og gikk i sin tale nærmere inn på EØSavtalen som ligger til grunn for forholdet mellom Norge og EU. Olaussen poengterte at EØS er problematisk for Norge sett fra flere synsvinkler, men mente at EØS likevel er klart å foretrekke framfor medlemskap. Viktige områder som betyr mye for Norge ligger utenfor avtalens rekke-vidde, og landet har en vetorett som kan og bør benyttes. Les mere om EØS og Norge på: http://www.neitileu.no/ kunnskapsbank/eoes

18 Frit Norden nr 4 2008 Folkeoplysning som kulturelt grundlag for det nordiske samarbejde: Betydningen af Grundtvigianismen i dag Af Leif Kajberg Det skal indledningsvis understreges, at det perspektiv på folkeoplysningen og Grundtvigianismens betydning for nordisk samarbejde, som anlægges i denne korte opsats, er den nysgerrige lægmands. Og det er frem for alt den nordiske græsrods perspektiv og vurdering, som jeg skal forsøge at skitsere i det følgende. Mit oplæg er baseret på læsningen af en række oversigtsartikler og introducerende fremstillinger skrevet af primært Grundtvig-sagkyndige i Danmark. Men de mest konkrete og interessante overvejelser om Grundtvig og det nordiske finder man faktisk i højskolemanden og Grundtvigkenderen Poul Engbergs småskrifter og artikler. Poul Engberg, der døde den 21. maj i år, kun få dage før sin 100-års fødselsdag, var en utrættelig forsvarer af Grundtvig og tog flere gange til orde i debatten om Grundtvig, som i de senere år i stigende grad er kommet i skudlinien fra nationalisme-kritikernes side. Engbergs bog Frihed og fællesskab i Norden (1982), der bl.a. rummer afsnit om de nordiske folks veje til frigørelse, repræsenterer i øvrigt et af de mest helstøbte og klarest formulerede bud på et ideologisk grundlag for Frit Nordens arbejde. I et af bogens afsnit indkredser Engberg desuden Grundtvigs nordiske syn. Der er god mening i at bruge tid på at beskæftige sig med Grundtvig og folkeoplysningen på Nordisk Folkerigsdag. Vi har indimellem brug for at være lidt flyvske, at bevæge os lidt i de højere luftlag og at arbejde med ideologi og visioner. Det er derfor mit håb, at denne summariske præsentation af Grundtvig-temaet ud fra en nutidig nordisk synsvinkel kan give inspiration til, at vi arbejder videre med folkeoplysningstemaet i nutidsbelysning inden for Frit Norden-foreningerne. Men hvem var han egentlig, denne gigant i dansk åndsliv, som levede fra 1783-1872? Ja, det bliver i form af korte stikord: Salmedigter, teolog, marginaliseret i forhold til datidens statskirke, i nogle år uautoriseret forkynder, præst, poet, historiker, politiker, folkeoplysnings-ideolog, fornyer inden for skole og pædagogisk tænkning, polemiker, (samfunds)debattør etc. En af det 19. århundredes mest originale og dristige danske tænkere, hvis tankeverden og idéer om folkeoplysning også har afsat kraftige fingeraftryk uden for Danmarks grænser. Både i akademiske miljøer og inden for helt praktiske og jordnære folkeoplysningsprojekter i fx Afrika og Indien. Og for at det ikke skal være løgn, så bærer et af EU s specialprogrammer hans navn! Grundtvig var den konstant skrivende. Han har efterladt sig en kæmpemæssig skriftlig produktion. Men meget materiale fra Grundtvigs hånd er aldrig blevet publiceret. En Grundtvigforsker, Kaj Thaning, har regnet ud, at det ville kræve omkring 130 tykke bind at trykke alle Grundtvigs bevarede tekster. Der er i øvrigt bevilget 2,7 millioner danske kroner i 2009 til et digitaliseringsprojekt, der skal gøre Grundtvigs værker elektronisk tilgængelige. Til disse hører fx en lang række filosofiske, religiøse, pædagogiske og historiske tekster. Grundtvigs samlede værker tæller 1.471 titler, og i en så stor tekstmængde findes der selvfølgelig en del hø og hakkelse. Noget af det, Grundtvig skrev, var vel nærmest uforståeligt; det er næsten ikke til at fange for et nutidsmenneske og kun tilgængeligt for eksperterne. Via dele af sit forfatterskab varetog Grundtvig også en vigtig funktion som brobygger og som formidler, som den, der identificerede og pejlede vigtige strømninger i udlandet inden for åndsvidenskaberne. Der findes to søjler i det danske folkelige liv: Salmebogen og Højskolesangbogen, som er noget helt unik sammenlignet med andre lande, og da Grundtvig skrev et utrolig stort antal sange, digte og salmer, er han selvklart meget stærkt repræsenteret i både salme- og sangskat i Danmark. Grundtvig forbindes ofte specifikt med det danske, med danskhed og dansk identitet. Typisk er her fx titlen på en svensk antologi om Grundtvig: Grundtvig nyckeln till det danska?. Engberg har imidlertid hyppigt gjort opmærksom på, at Grundtvig skrev bøger om verdenshistorie og understreger dermed Grundtvigs universalisme-begreb. Universalismen var for Grundtvig således ensbetydende med anerkendelse af andre folkeslags og befolkningsgruppers frigørelsesproces og frisættelse, hvad angår nationalitet, sprog og identitet. Den ret og frihed, som han mener dansk folkeånd skal have til at udvikle sig på sine egne betingelser, tildeler han også alle andre folkeslag. Grundtvig indskrænker sig nemlig ikke til udelukkende at

Frit Norden nr 4 2008 19 Leif Kajberg (DK): Konsulent ved Danmarks biblioteksskole og styrelsesmedlen i Frit Norden - Danmark være optaget af Danmark og det danske. Vigtigst for ham var menne-- skehedens samlede livsforløb. Grundtvig gjorde sig til talsmand for åndsfrihed defineret som tankefrihed, trosfrihed og ytringsfrihed. Et interessant eksempel i denne retning og med nordisk fortegn er de grundtvigske folkehøjskoletanker og forbindelsen til sprogkampen i Norge som led i Norges nationale frigørelsesproces fra Danmark. Herom skriver Poul Engberg: Af stor betydning for denne ny-norske kulturkamp har det været, at den grundtvigske folkehøjskole slog rod i Norge. Den gav bygdefolket og nynorskens forkæmpere et betydningsfyldt våben i kampen (1). Et eksempel på grundtvigsk inspireret tankesæt af denne type er førnævnte Poul Engbergs støtte til udlevering af en del af de islandske håndskrifter fra Danmark til Island. Engberg satte sig således i spidsen for et initiativ af højskoleforstandere, som arbejdede for, at Danmark skulle overlade disse håndskrifter til Island. Grundtvigs indflydelse er tydelig inden for højskoler, friskoler og pædagogik i Danmark. Det var dog ikke Grundtvig, der skabte den danske folkehøjskole, men nogle af de første initiativtagere til højskolerne lod sig inspirere af Grundtvigs tanker om bl.a. ligeværdighed, selvorganisering og fremhævelsen af, at dannelsen ikke skulle monopoliseres af en elite. Grundtvigianismen fik efterfølgende stor betydning som social og økonomisk bevægelse i Danmark. Den har givet vigtig inspiration til andelstankerne (fx etableringen af andelsmejerier, andelsslagterier og andelskasser) og den idémæssige indflydelse genfindes også om end i mere diffus form i de udviklinger, der har skabt det Foreningsdanmark, hvor folk i fællesskab dyrker og arbejder for deres interesser. Når man diskuterer Grundtvigianismens udvikling i Danmark, skal man også have med, at dansk landbrug helt frem til 1950 erne indtog en helt dominerende stilling i det danske samfund. I den kollektive erindring om andelsbevægelserne og bondekulturens fremgang spiller Grundtvig en stor rolle. I sammenligning med fx Sverige er bøndernes rolle i det danske samfund ganske påfaldende. Sveriges forvandling til moderne samfund var derimod tæt forbundet med industrialiseringen, arbejderbevægelsen og Socialdemokratiet. Når man skal definere Grundtvigianismen som retning og bevægelse og grundtvigianere, løber man ind i problemer. Historikeren Fabricius Møller er således inde på, at det grundtvigske efterhånden defineres mere fleksibelt; det bliver mere diffust, hvad der mere præcist forstås ved det grundtvigske. Rent metaforisk rykker Grundtvig i midten af det 20. århundrede ned i undergrunden. Grundtvigianismen defineres efterhånden som en bredt virkende, men usynlig kraft i den danske kultur. Ganske træffende er derfor sammenligningen af indflydelsen fra Grundtvig med varme til huset: Et oliefyr, som man ikke tænker over til daglig, men som savnes, og som man pludselig bliver opmærksom på, hvis det ikke er der til at sørge for opvarmningen. Kritikken af Grundtvig er blevet mere synlig i de allerseneste år. Populistiske højrekræfter har i stigende omfang søgt at tage idéer og udsagn fra Grundtvigs forfatterskab til indtægt for deres fremhævelse og tolkning af danskhed og dansk national selvbevidsthed. Det har affødt en modreaktion fra forskellige opinionsdannere, som kritiserer den grundtvigskinspirerede danskhedsopfattelse og dens påståede konsekvenser i form af nationalisme, dansk selvglæde og indadvendthed, fremmedangst og globaliseringsmodstand. Men hvad så med Grundtvigianismen i dag, og specifikt i relation til det nordiske samarbejde og Frit Nordens univers? Ja, det jeg hæfter mig ved her i Danmark, er, at de grundtvigske miljøer, folkeoplysningens aktører og højskolemiljøet her i landet stort set ikke gør noget ud af Norden og det nordiske, Nordens historie, den rige nordiske kulturarv og samarbejdstiltag i Norden. Man får indtryk af, at interessen for og optagetheden af nordiske temaer, forestillinger, visioner, nordiske forbindelser, den nordiske fortid, nordisk mytologi og ikke mindst Norden i dag er meget begrænset. En af forklaringerne kan selvfølgelig være, at folkehøjskolerne i dag slås med stramme budgetter og derfor er tvunget til at satse på kvantitet, bestsellere, publikumstræffere og markedstilpasning. Men det er nok ikke hele forklaringen. Paradoksalt, for der findes faktisk på dansk grund markante forsøg og initiativer af tidligere dato sigtende mod at drive nordisk orienteret folkehøjskolevirksomhed. Og en insisteren på realiseringen af Grundtvig s tanker om etableringen af et universitet i

20 Frit Norden nr 4 2008 Göteborg. Poul Engberg var her en pionerskikkelse. Og nu kommer jeg til noget interessant, som vi bør være opmærksomme på her i Frit Nordenforeningerne. I en kronik i den danske avis Kristeligt Dagblad, i 1978, præsenterer Engberg sine betragtninger og synspunkter vedrørende Grundtvigs Gøteborg-tanke. Gøteborg-tanken blev udformet af Grundtvig i 1839, og det han ville, var oprettelsen af et universitet det skulle være det eneste i Norden. De bestående universiteter skulle koncentrere sig om at fungere som embedsmands-skoler, medens den centrale, den rene videnskab skulle dyrkes på det fælles universitet i Kungälv ved Göteborg, hvor Nordens konger mødtes i for-tiden. Men der skulle også bedrives en helt ny type videnskab. En viden-skab for menneskelivets og folkelivets skyld. En videnskab, der skulle være værdibestemt i modsætning til den moderne videnskab, der set med Engbergs øjne tror, at den er værdineutral. Ifølge Engbergs tolkning af Grundtvigs tanker skulle videnskab og teknologi ikke tyrannisere mennesker og deres samfund og tvinge hele vores produktion og samfundsudvikling ud i umenneskelighed. Videnskab og teknologi bør derimod underordnes de værdier, der ligger i, at vi er levende mennesker og medlemmer af levende folkeslag. Værdierne finder Grundtvig i arven fra Athen og Jerusalem og i det gamle Nordens menneskeopfattelse, sådan som den bl.a. afspejler sig i mytologien. Engberg lægger til: Der er vigtigere værdier, der bør bevares: Naturen omkring os og mennesket i os som led i folkets fællesskab. Men skal disse værdier reddes for de kommende slægter, kan det blive nødvendigt at virkeliggøre Grundtvigs Gøteborgtanke. Engberg distancerer sig kraftigt fra konceptet om Nordens Folkliga Akademi i Kungälv, der var placeret sammen med den nordiske folkehøjskole i Kungälv, der blev oprettet i 1948. Han markerer med overbevisning, at etableringen af Nordens Folkliga Akademi således ikke betyder virkeliggørelse af Grundtvigs Göteborg-tanke. Engberg søsatte i øvrigt sit eget dansk-nordiske folkehøjskoleinitiativ: En Fri Nordisk Folkehøjskole, der afholder kurser og udgiver publikationer. Denne skole blev placeret Snoghøj ved Fredericia, og den afholdt bl.a., fra 1966, kurser rundt om i de nordiske lande. Poul Engberg var skolens forstander i årene 1958-1973. Denne højskoleform måtte desværre opgives; højskolen i Snoghøj kunne ikke videreføres på de oprindelige præmisser. Men hvordan revitaliserer vi Grundtvigs tanker og idéer i en nordisk sammenhæng? Er disse tanker overhovedet tilstrækkeligt konkretiserede og brugbare i dag, og kan de berige nordiske samarbejdsvisioner? Og hvordan med frigørelsespotentialerne, det emancipatoriske set i dagens nordiske sammenhæng, nu hvor vi fokuserer på selvstyreområder og deres drift mod frihed og selvstændighed? Og har Grundtvig noget at sige som indspil i forbindelse med vores arbejde med den nordiske model? I Bengt Lindroths udredning Norden en ny vision peges der i konklusionsafsnittet på begrebet en ny politisk mulighedsstruktur (2). I en nordisk sammenhæng finder man bl.a. denne möjlighetsstruktur i hverdagsnordismen, eksempelvis i de mange arbejdstagere, som krydser grænser i Norden, og i de mange netværker, der vokser frem på kulturområdet, inden for den private sektor og inden for andre grene af samfundslivet. Hvis blot viljen er til stede, hvis opinionsdannere og politikere (i Norden) er indstillet på det, ja så kan der gradvis udvikles noget, som er stort og som gør en forskel kvalitativt: Släktskapet mellan den nye möjlighetsstrukturen och det traditionella nordiska folkrörelse, organisations- och föreningslivet är slående. Här finns historiska traditioner att bygga vidare på. Att förnya. Att modernisera. Ja, her er der måske muligheder for at hente inspiration fra den grundtvigsk inspirerede folkeoplysning. Konklusion: Jeg er kommet rundt om nogle få hjørner. Der er selv sagt mange vurderinger af Grundtvigs betydning i dag inden for teologien, historieforskningen, den danske folkekirke, skoleverdenen, højskolerne og i samfundsdebatten i bred forstand. Der er mange, som har præsenteret synspunkter på forvaltningen og videreførelsen af arven efter den store dansker N.F.S. Grundtvig og givet deres bud på, hvad man skal stille op med Grundtvig i dag. Opfattelserne er som nævnt meget forskellige, men det er som om, den nordiske synsvinkel på Grundtvig og placeringen af Grundtvigianismen i en nordisk sammenhæng i det 21. århundrede er fraværende. Den er i hvert fald svær at få øje på selv efter omfattende litteratursøgning. Der findes enkelte tilløb, men generelt er de skriftlige vidnesbyrd få og spredte, og det virker som om, at eksperterne i deres analyser har overset den nordiske problemstilling de grundtvigske tanker og forestillinger om folkeoplysning og Grundtvigs frihedssyn som inspirationskilde for nordisk samarbejde i det 21. århundrede. Noter 1) Poul Engberg: Frihed og fællesskab i Norden. Forlaget Frit Norden, 1982, s. 95. 2) NORDEN EN NY VISION. En redovisning av ett intervjuprojekt. Av Bengt Lindroth på uppdrag av Föreningen Norden. Februari 2008, s. 20. Tilgængelig på: http://www.norden.se/ pdf/bengt_lindroths_rapport2008.pdf