Sjøfugl i Norge hvor er de?

18 Sjøfugl i Norge hvor er de? Geir Systad Kysten av Svalbard og norskekysten er viktige områder for sjøfugler. Det finnes svært store bestander. De forskjellige artene fordeler seg ulikt gjennom året, alt etter hvilke krav de har i matveien og til hekkeplasser. Allerede i 1941 skrev Soot-Ryen om fordelingen av egg- og dunvær i Troms fylke. Utbredelsen av sjøfugl var omtrent den samme som i dag, med noen unntak. Sjøfuglene var nok i større grad enn nå en næringsressurs. Fjær og dun ble brukt i dyner og puter, egg ble sanket, og fugler fangstet som mat. Tradisjonen med egg- og dunvær eksisterer fortsatt et fåtall steder, selv om den økonomiske betydningen nok ikke er så stor lenger. Er kunnskapen om hvor vi finner sjøfugl da utelukkende av betydning for spesielt interesserte, på linje med å samle på colakorker eller frimerker? Heldigvis ikke. Sjøfuglene har en verdi i seg sjøl, men de er samtidig viktige indikatorer på sunnhetstilstanden i havet. De er sterkt utsatt for menneskelig påvirkning, i form av jakt og fangst, petroleumsutvikling, oppdrettsaktivitet, turisme og fiskeri. Sjøfuglbestandenes tilstand er avhengig av hva vi foretar oss, og siden de er høyt oppe i næringskjeden forteller de oss tidlig om noe er forandret. Fordelingen av forskjellige typer sjøfugl forteller oss dessuten noe om forskjeller i næringstilgangen langs kysten vår. Siden sjøfugl er spesielt sårbare for oljesøl, har det blitt gjort en stor innsats for å kartlegge bestandene i forbindelse med åpning av nye områder for petroleumsutvikling. Petroleumsaktivitet har vært opphavet til finansiering av mye av sjøfuglforskningen siden 1970-tallet, både gjennom statlige midler og gjennom midler direkte fra olje- og gassnæringen. Forvaltningsplanene Forvaltningsplanene for norske havområder bygger i stor grad på resultatene av denne forskningen. I planene vurderes ikke bare betydningen av petroleumsutvikling, men også effekter på det marine systemet av langtransportert forurensning, forstyrrelse fra turisme, effekten av forskjellige typer fiskeri, og en hel rekke andre menneskelige aktiviteter. I tillegg vurderes effektene av klimaendringer, det være seg menneskeskapte eller ikke. Sjøfugl er bare en av gruppene som vurderes. Kunnskap om hvor sjøfuglene finnes, brukes også i mer lokale sammenhenger, for eksempel hvor man kan legge oppdrettsanlegg. Ærfugl er svært glad i blåskjell, og det er ikke uten videre lurt å plassere et blåskjelloppdrett like i nærheten av en stor ærfuglkoloni. Mange av sjøfuglkoloniene i Norge er vernet som naturreservat. Det vil si at selve koloniene er vernet, men beiteområdet rundt er ikke nødvendigvis dekket av dette. Marine verneplaner skal sørge for at slike hensyn også blir tatt. Kartlegging av sjøfugl Det er gjennomført en større kartlegging av sjøfugl i regi av SEAPOP siden 2005. Dekningen er ikke like god for alle sesonger, men fra Røst og nordover er sjøfugl langs kysten kartlagt under hekketiden, på høsten og på ettervinteren. Sørlandskysten er dekket med

fly i hekketiden. Til det arbeidet fikk vi hjelp til av Danske Miljøundersøkelser, som har erfaring med tilsvarende undersøkelser fra den andre siden av Skagerrak. En rekke tidligere kartlegginger er inkludert for områder hvor det ikke finnes nyere data. Blant anna ble store deler av Finnmarkskysten talt fra fly fire ganger i løpet av vinteren 1998 99 og i 2000. Hekkekartleggingen har dekket typiske sjøfugl som hekker langs kysten, mens tellingene utenom hekkesesongen også har tatt med arter som ikke er sjøfugl hele året. Eksempler på dette er særlig andefugl som hekker i ferskvann, for eksempel sangsvane og grågås, arktiske gjess som hvitkinngås og kortnebbgås, og dykkender som svartand, havelle, sjøorre og laksand. Selv stokkanda er sjøfugl store deler av året, selv om vi er mest vant til å se den i ferskvann. Kartleggingen er utført på forskjellige måter. Noen områder har latt seg dekke fra land, men det er overraskende store områder som ikke lar seg dekke med denne metoden. Store deler av kysten er dekket fra båt, spesielt i hekkesesongen. I tillegg har vi talt sjøfugl fra småfly. Da dekker vi store områder på relativt kort tid, selv om metoden ikke er egnet for alle arter. Ærfuglhoene er for eksempel vanskelig å oppdage når de ligger på land. Av den grunn har vi i stedet talt T. v.: Overvintrende gråmåke, svartbak og fiskemåke i Norge, nærmere bestemt fra november til januar. Alle disse artene er vanligere på Vestlandet enn det som er angitt her, men vi har ikke nyere tellinger i dette området. Selv om svartbak og fiskemåke forekommer lenger nord, er det viktigste overvintringsområdet fra Trondheimsfjorden og sørover. Voksne gråmåker overvintrer i hele landet, mens de unge har en utbredelse denne årstiden som ligner mer på de to andre artene. T. h.: Fordelingen av ærfuglartene våre utenom hekketiden. Det overvintrer store mengder ærfugl i Norge som ikke hekker her. Ærfugl fordeler seg langs hele kysten, mens hoveddelen av praktærfuglene oppholder seg fra Trondheimsfjorden og nordover. Stellerendene overvintrer langs kysten av Varangerhalvøya og på russisk side. hanner ved hekkeplassen i slutten av mai de er svært lette å oppdage. Toppskarv og teist, som hekker skjult, kan ikke dekkes på denne måte, selv om vi ser hvor koloniene er. For å kontrollere tallene våre, har vi tatt bilder av flokkene og talt opp fra disse, og vi har talt opp noen områder både fra båt og fra fly. I SEAPOP har vi satt oss som mål at kysten skal dekkes hvert 10. år. Det høres kanskje lite ut, men alt kan ikke telles samtidig kysten er lang. Dessuten følges bestandsutviklingen i utvalgte kolonier og i avgrensede områder, slik at vi har kontroll på hva som skjer mellom de mer heldekkende tellingene. 19

Sjøfugl er sjøfugl på forskjellige måter Noen sjøfugler lever store deler av året på åpent hav, og det kan virke som om de føler seg tvunget til land når de skal hekke. De beiter stort sett i de frie vannmassene på fisk og andre marine dyr, enten ved å dykke eller ved å beite på overflaten, og søker etter de beste beiteområdene over store strekninger gjennom året. Disse kaller vi pelagisk beitende sjøfugl, og de kan deles i to grupper etter hvorvidt de dykker etter næringsemnene (pelagisk dykkende arter) eller om de beiter ved å plukke fra overflaten eller stupdykke noen meter ned (overflatebeitende arter). Alkefugler Utbredelse av forskjellig sjøfuglarter på fastlandet og på Svalbard. Lunde finnes på Svalbard, men har hovedtyngden av hekkeplassene sine på øyer langs fastlandet. Alkekongen finnes derimot kun hekkende på Svalbard. Tilsvarende finner vi hovedtyngden av lomvikoloniene på fastlandet, selv om den desidert største er på Bjørnøya. Polarlomvien hekker i noen få kolonier i Finnmark, men er svært tallrik på Svalbard. Rødnebbterne finnes i hele landet, og hekker også i høyfjellet, men tyngdepunktet av bestanden finnes i nord, i motsetning til makrellterne som har en sørlig utbredelse. Krykkje og sildemåke beiter begge i åpent hav. Sildemåke har en sørlig utbredelse, og de største koloniene av krykkje finnes i nord. 20

som lomvi, polarlomvi og alke kan dykke svært dypt, faktisk ned til 200 meter, mens overflatebeitende arter som krykkje og sildemåke finner maten ned til kun noen centimeter under overflaten. Havsula kommer noen meter lenger ned ved å stupe. Storjo og tyvjo finner ikke maten sjøl, men stjeler fra andre arter. De kystnære artene har lignende strategier. De kan deles inn i grupper på samme vis som artene på åpent hav. Dykkender som ærfugl, havelle og Predasjon i hekketiden En viktig forskjell mellom fastlandet og de arktiske øyene er at det ikke finnes rovfugl i det sistnevnte området. På fastlandet finnes det jaktfalk, vandrefalk, kongeørn og havørn som benytter seg av overfloden i fuglefjellene. For havørn, har bestanden økt kraftig siden arten ble fredet i 1968. Sjøfugl som hekker åpent på hyller eller sprekker på klippevegger, slik som lomvi, polarlomvi og krykkje, er utsatt både for den forstyrrelsen den økte mengden med unge havørner i koloniene på fastlandet utgjør, og for direkte predasjon av voksne og unger. Bestandene av disse artene på fastlandet er negativt påvirket også av andre årsaker. På Hjelmsøya i Vest-Finnmark har krykkjebestanden blitt redusert til mindre enn en tiendedel siden 1990- tallet, og hekkesuksessen til de gjenværende er svært lav. Dette kan selvfølgelig skyldes svikt i næring, men predasjon og forstyrrelse er nok også av betydning. Polarlomvibestanden, som var over 1000 par på 1990-tallet, er kraftig redusert, og fuglene har ikke fått fram unger etter årtusenskiftet. På samme sted har lomvien nesten sluttet å hekke på åpne hyller. I stedet har de trukket inn i sprekker og urer i fjellet. Der blir de ikke forstyrret på samme måte som på de åpne hyllene, og bestanden som hekker skjult tar seg kraftig opp. Problemet i urene er dessverre at minken da lettere får tak i fuglene. Parasittbelastningen er kanskje også større her lundelusen som er bærer av bakterien Borrelia burgdorferi, opphavet til borreliose, trives kanskje bedre mellom steinene enn i bratte, eksponerte fjellvegger. Lomvien kan ha tidligere erfaringer med rovfugl, nedarvet genetisk, som ikke polarlomvien har. Polarlomvien hekker kun på åpne hyller, og er stort sett utbredt i områder der det nok ikke har vært vanlig med havørn. Foto: Geir Systad. Havørna lever på kysten hele året, og finner det meste av maten sin her. Den er dermed en sjøfugl, selv om den ofte ikke blir sett på som det. Store sjøfuglkolonier virker tiltrekkende på unge havørner, og det kan være mange titalls i slike kolonier under hekketida. 21

22 stellerand dykker etter kråkeboller, skjell og andre dyr på sjøbunnen (bentisk beitende kystnære arter), teist, storskarv og toppskarv samt laksand og siland jakter på fisk i gruntvannsområdene (fiskespisende, dykkende kystnære arter), og måkene og ternene finner mye mat rundt fiskebruk og - båter, eller stupdykker etter stimfisk (overflatebeitende kystnære arter). De forskjellige måtene å få tak i mat på forklarer ofte hvor vi finner artene i hekketiden, og hvor de er resten av året. De store fuglefjellene i Norge finner vi fra Mørekysten og nordover. Runde er det første virkelig store fuglefjellet, og vi må et godt stykke oppover langs kysten før vi kommer til Sklinna og fuglefjellet der. Fuglefjell med over 50 000 par hekkende sjøfugl finner vi imidlertid først i Lofoten, med Røst som det største langs fastlandskysten. Deretter kommer de på rekke og rad: Værøy, Fuglenykene og Bleik i Vesterålen, Sørfugløy og Nordfugløy i Troms, Loppa, Hjelmsøya, Gjesværstappan, Omgangsstauran, Kongsfjorden og Syltefjord i Finnmark, Bjørnøya, Jan Mayen og en rekke kolonier på Svalbard. Felles for de store koloniene er at de er plassert nær Eggakanten, polarfronten eller andre svært fiskerike områder. Da trenger ikke de hekkende fuglene å fly så langt for å finne mat under hekketiden. Det finnes flere kolonier enn dette, for eksempel Hornøya ved Vardø, hvor det har pågått forskning og overvåkning i en årrekke. Mye av kunnskapen vi har Fuglefjell på Ekkerøy i Øst-Finnmark. Foto: Rob Barrett.

om hekkebiologien til fuglefjellsfuglene i Norge, har vi fra denne kolonien og fra Røst. Ved dannelsen av SEAPOP ble flere slike nøkkellokaliteter opprettet: Hjelmsøya i Vest-Finnmark, Anda i Vesterålen, Sklinna på Helgelandskysten og Runde på Mørekysten. Tyvjo, storjo, gråmåke og svartbak er gjerne knyttet til de store sjøfuglkoloniene, da de finner mye mat som de andre artene tar med seg inn til koloniene. De stjeler også egg og unger. Kysten er ingen rett linje, og havet er stort Fuglefjellsfuglene er først og fremst arter som beiter i åpent hav, og fuglefjellene ligger strategisk i forhold til hvor det er lett å få tak i mat langt ute på kysten, og gjerne nært Eggakanten eller andre spesielt næringsrike områder. Jo kortere tid fuglene må bruke på å finne maten før de returnerer til kolonien, jo bedre de årene næringsforholdene er slik at fuglene må fly langt, går det gjerne dårlig med hekkingen. De kystnære artene er avhengige av grunntvannsområder av god kvalitet nær hekkeplassen, ettersom de voksne må finne mat i nærheten både til seg og ungene mens de hekker. Slike områder finner vi langs store deler av norskekysten. Store gruntvannsområder og øyriker som området rundt for eksempel Vega og nordenden av Sørøya er gode eksempler på dette. Der finnes det relativt store bestander av kystnære arter som toppskarv, storskarv, teist, ærfugl og gråmåke. Karakteristisk for de kystnære artene er at de ikke hekker i like store kolonier som de pelagisk beitende sjøfuglene, men at de gjerne sprer seg i flere små kolonier nært store grunntvannsområder. Felles for de fleste sjøfuglene er at de foretrekker å hekke på øyer. Dette er nok fordi de vil unngå predatorer som rev, mink og røyskatt og andre rovdyr på to og fire bein. Sjansen for at slike rovdyr skal komme seg ut til øyene er mindre jo større avstand det er til land. Andre måter de kan beskytte seg mot rovdyr på, er å hekke i bratte fjellvegger (for eksempel krykkje), ved felles forsvar (mange har nok opplevd kaoset og sinnet i en ternekoloni når de har beveget seg inn i den) eller ved å kamuflere seg godt (for eksempel ærfugl på reir). Arktiske og tempererte arter Artsammensetningen på Sørlandskysten er ikke den samme som på Svalbard. På Sørlandet hekker makrellterne, sildemåke og ærfugl, mens på Svalbard Foto: Geir Systad. Ærfugl og praktærfugl er tallrike overvintere i Nord-Norge. Praktærfugl hann til høyre, ærfugl hann i midten og to ærfuglhoer til venstre. 23

Eggakanten Eggakanten strekker seg fra området rundt Stadt til vestsiden av Svalbard, og omfatter overgangen mellom de grunne bankområdene og dyphavsområdene i Norskehavet, med andre ord kontinentalskråningen. Kyststrømmen går nordover langs Eggakanten stort sett hele veien opp til Barentshavet, der den deler seg i en nordadgående strøm opp mot Bjørnøya og Svalbard og strømmen videre østover langs kysten og inn i Barentshavet. Området er rikt av flere grunner i frontsystemet mellom kystvannet og atlantisk vann er det høy produksjon av planteplankton på grunn av omrøringen av disse vannmassene. Dyreplankton nyttiggjør seg disse ressursene, som igjen blir spist av pelagiske stimfisk. Store mengder fisk gyter eller vokser opp i dette området, tiltrukket av næringsemnene, på samme måte som for sjøpattedyr og sjøfugl. Bardehvalene beiter direkte på dyreplankton, tannhvaler spiser fisk og sjøfuglene benytter seg av både fisk og dyreplankton. Eggakanten er ellers svært viktig for oss i forbindelse med fisket etter torsk (skrei) og sild. På dette kartet kan man se hvor eggakanten befinner seg i forhold til norske sjøfuglkolonier. 24

finner vi polarlomvi, polarmåke og rødnebbterne, men også ærfugl. Ærfuglen er dermed utbredt i hele området. Andre arter har tyngdepunktet midt i mellom, som lundefuglen, hvor de største koloniene finnes fra Røst til Gjesværstappan. Det er imidlertid mange klare paralleller. Makrellterne hekker i sør, mens rødnebbterne hekker i nord, sildemåke hekker i sør mens krykkje hekker i nord, lomvi i sør og polarlomvi i nord osv. Forskjellige arter fyller tilsvarende økologiske nisjer i de forskjellige regionene. De beiter også på fiskeslag som ligner. I Nordsjøen er det brisling og sil som dominerer de pelagiske fiskeslagene, mens sild er den viktigste arten i Norskehavet. Lodde er viktig i Barentshavet, og polartorsk lengst mot nord. Silda blir stadig viktigere i Barentshavet også. Dette gjenspeiles i næringen til sjøfuglene, spesielt i hekketiden. Utenom hekketiden beiter de pelagiske sjøfuglene også på store dyreplankton som krill og andre krepsdyr. Disse relativt store krepsdyrene er svært næringsrike. Alkekongen beiter på dyreplankton også i hekketiden, og finnes av den grunn lengst mot nord, der forekomstene av slike er størst. Lundebestanden på Røst er avhengig av at sild av riktig størrelse driver forbi til riktig tidspunkt under hekketiden. Lenger nord og øst kan lundene også spise lodde som står igjen langs kysten etter gytingen på våren. Lodda som gyter langs Finnmarks- og på Kolakysten, er dessuten svært viktig for en rekke arter i forkant av hekkesesongen, og på grunn av dette samler det seg store mengder av alle typer sjøfugl i dette området. Lomvi fra hele Nordatlanteren trekker hit i denne perioden, og havdykkender som ærfugl, praktærfugl og havelle går over fra å beite på bunnlevende dyr (snegl, skjell og kråkeboller) til lodde og lodderogn. Pelagiske fiskeslag Brisling og sil dominerer i sør, sild og sil i midten, lodde i øst og polartorsk og lodde i nord. Dette er et dynamisk system, og vi ser blant annet at silda beveger seg stadig lenger mot nord. Sørlige fiskeslag som makrell forekommer også stadig lenger nord. Dette kan skyldes klimaendringer, men er kanskje like gjerne en følge av det komplekse samspillet mellom viktige fiskeslag. Siden sjøfugl fra de forskjellige koloniene beiter på forskjellige fiskeslag i hekketiden, kan det for eksempel gå dårlig på Runde og Røst i sør, mens mattilgangen er strålende på Hornøya og Bjørnøya. Det virker som om at det er styrken på de pelagiske fiskeslagene som styrer dette. Når silda uteblir ved Røst, går hekkingen dårlig der. Samtidig kan det være mengder med lodde ved Foto: Geir Systad. På flere norske kolonier hekker nå lomvi i ur, i stedet for på åpne fjellhyller. Kanskje er dette en strategi for å unngå forstyrrelse fra ørn. 25

Hornøya, eller sild, slik at fuglene der får fram ungene sine. Økosystemet i havet er komplekst. Lodde er for eksempel et viktig næringsemne for mange sjøfuglarter, men også for torsk og kanskje også for sild. Sild og lodde konkurrerer nok om de samme dyreplanktonartene, og lodde kan kanskje beite ned arter som krill og raudåte. Dette er dyreplankton som også er viktige for sjøfugl og hval. Andre arter er også viktige som næring for sjøfugl, deriblant torskeyngel og yngel av andre torskefisk som hyse og sei. Noen kommer, og noen drar Sjøfuglbestandene i Norge er store, og holder seg i forskjellige områder av kysten til forskjellige tider av året. Generelt kan man si at de nordlige områdene er viktigst i hekketiden, mens de sørlige er mer viktig til andre tider av året, spesielt for de kystnære artene. Mange av våre egne hekkefugler overvintrer også langs kysten, men ikke nødvendigvis nær hekkeplassene. De fleste storskarvene og svartbakene i Troms og Finnmark trekker sørover svartbakene til Nordsjøen, og for en stor del ut av landet, men de er tilbake igjen allerede i februar. Storskarv og toppskarv trekker sørover til Helgelandskysten og Vestlandet. Noen av fiskemåkene våre overvintrer også i Nord-Norge, men de aller fleste drar til Sørvestlandet og til Nordsjølandene. Hos andre arter, for eksempel gråmåke, er det slik at de unge fuglene trekker Koloni med storskarv. 26 Foto: Geir Systad.

sørover til Nordsjøen, mens voksne individer i større grad blir igjen i nord. Flere av sjøfuglene våre oppholder seg store deler av året andre steder enn langs kysten vår. Rødnebbterna drar til Sør-ishavet, tyvjoen drar sør for ekvator og vel så det, men velger forskjellige ruter sørover. I tillegg trekker andre bestander av sjøfugl hit og overvintrer langs norskekysten. Ærfuglene på Svalbard trekker dels til Island og dels til kysten av Troms og Finnmark, og det samme gjelder sikkert praktærfuglene i samme område. Likeledes overvintrer ærfugl, praktærfugl og stellerand fra arktiske øyer lenger øst og fra det sibirske fastlandet langs kysten av Nord-Norge. Vi vet at ærfugl fra Østersjøen overvintrer i Trondheimsfjorden og på Helgelandskysten, og vi kan se gulnebbede ærfugler også i fjordene i Troms. De ankommer lenge før hovedtyngden av fuglene fra Svalbard trekker ned til oss. Om de kommer fra Kvitsjøen eller Østersjøen, er usikkert. Ærfuglene som hekker langs kysten av Norge holder seg stort sett i nærheten av hekkeplassene. De store variasjonene i antallet ærfugl, praktærfugl og stellerand i Nord-Norge, skyldes dermed at fuglene fra de arktiske øyene og Sibir i varierende grad kommer til kysten vår for å overvintre, eventuelt at disse bestandene veksler kraftig. Lite is på russisk side vil kanskje føre til at en større andel overvintrer der. Dermed trenger for eksempel ikke nedgangen i antallet stellerender i Varangerfjorden å gjenspeile en bestandsnedgang. Fra ferskvann til sjøen En rekke arter hekker i innlandet eller på fjellet, men lever store deler av året på kysten. Eksempler på dette er lomene våre, og dykkender som havelle, sjøorre, svartand og kvinand. Havellene som overvintrer langs kysten vår, kan ha sine hekkeområder i høyfjellet i Norge og nabolandene våre, men noen kan også komme fra Svalbard, og fra tundraen i Sibir. Det samme gjelder svartand og sjøorre. Havellene finner vi vinterstid stort sett langs hele kysten. Sjøorre finnes også i hele landet, men Helgelandskysten og Vestlandet har de største bestandene. Det kan virke som at svartand i økende grad overvintrer hos oss, på Vestlandet, og det kan hende at dette skyldes en forflytning av overvintrende svartender lenger sør i Nordsjøen til oss. Svaner er et annet eksempel på arter som hekker i ferskvann, men som overvintrer på kysten når vannene fryser til. Sangsvane er en vanlig overvintrer helt nord til Troms, og det overvintrer mer enn 5000 individer i Norge. Andre arter opptrer i store antall en periode av året, selv om de ikke overvintrer eller hekker i like stor grad i Norge. Laksendene som samler seg fra hele Nordeuropa på sommeren er eksempel på dette de drar hit for å beite på stimfisk og for å skifte vingefjær. Opp til 25 000 laksender er observert enkelte år i Tanamunningen, hvor de beiter på sil og annen småfisk. Som nevnt er de pelagiske artene ikke knyttet til kysten i samme grad som de kystnære artene. Likevel er for eksempel Mørekysten og bankene utenfor et viktig overvintringsområde for lunde. Alke, alkekonge, lunde og krykkje kan tidvis opptre i store antall i fjordene våre de drar dit det er mest mulig mat, som samtidig er lettest mulig tilgjengelig. Forfatteren: Geir Systad, forsker ved Norsk Institutt for Naturforskning, og har arbeidet med sjøfugl i Troms og Finnmark siden 1985, med særlig fokus på utbredelse og fordeling av de forskjellige artene. E-post: geir.systad@nina.no Adresse: NINA, Framsenteret, 9296 Tromsø. 27