Lisa Gardner Fritt fall Oversatt av Linda M. Vikaune
Kapittel 1 Jeg døde en gang. Nå husker jeg, i den grad jeg er i stand til å huske noe som helst, følelsen av en brennende og skarp smerte, etterfulgt av knugende og bunnløs utmattelse. Jeg hadde ønsket å legge meg ned; det husker jeg helt tydelig. Jeg hadde virkelig trengt å få det overstått. Men det skjedde ikke. Jeg kjempet mot smerten, mot utmattelsen, det helvetes hvite lyset. Jeg klorte meg tilbake til livet igjen. På grunn av Vero. Hun trengte meg. Hva har du gjort? Jeg er vektløs nå. Jeg forstår, åndsfraværende, at dette ikke er en bra ting. Biler skal ikke være vektløse. En luksus-suv er ikke bygget for å fly. Og jeg kjenner en skarp og stikkende lukt. Alkohol. Nærmere bestemt whisky. Glenlivet. Alltid satt min ære i å drikke det beste. Hva har du gjort? Jeg vil skrike ut. Mens jeg seiler gjennom luften, i ferd med å dø for andre gang, burde jeg i det minste klare å skrike ut. Men ingen lyder kommer ut av strupen. I stedet stirrer jeg gjennom den stupende frontruten og ut i den beksvarte natten, og jeg legger merke til at det regner, av alle ting. Akkurat som den natten. Før Hva har du gjort? Det er ikke så ille å fly. Følelsen er behagelig, nærmest frydefull. Overskride tyngdelovens grenser, kaste det jordbundne livets tunge åk av seg. Jeg burde løfte armene, slå ut med dem og omfavne den andre døden som raser mot meg. Vero.
Vakre, lille Vero. Og så Tyngdekraften slår tilbake. Bilen er ikke lenger vektløs idet den på nytt oppnår kontakt med jorden. Et skjelvende krasj. Et drønn som gir ekko. Kroppen min, som fløy, blir nå kastet som en filledukke mot rattet, dashbordet, girspaken. Lyden av glass som sprekker. Ansiktet mitt som går i knas. Smerte, brennende og skarp. Etterfulgt av utmattelse, knugende og bunnløs. Jeg vil bare legge meg ned. Jeg trenger virkelig å få det overstått. Vero, tenker jeg. Og så: Å, herregud, hva har jeg gjort? Ansiktet mitt er vått. Jeg slikker leppene mine, de smaker vann, salt, blod. Jeg løfter hodet, og tinningene mine eksploderer i ulidelig smerte. Jeg krymper meg, trykker haken instinktivt inn mot brystet, og hviler den verkende pannen mot hard plast. Rattet i bilen min, innser jeg, er nå trykket hardt mot brystet mitt, mens benet er vridd i en nesten umulig vinkel, og kneet kilt innunder dashbordet et sted. Jeg har falt, tenker jeg, og jeg kommer meg ikke opp. Jeg hører en lyd. Latter. Eller kanskje det er jamring. Det er en underlig lyd. Skingrende, vedvarende og med et anstrøk av galskap. Den kommer fra meg. Mer vått. Regnet har funnet veien inn i bilen. Eller jeg har funnet veien ut. Jeg er ikke sikker. Whisky. Stanken av alkohol er så sterk at jeg vil brekke meg. Trukket inn i skjørtet, innser jeg. Og så, mens blikket fremdeles kjemper for å fange inn omgivelsene, ser jeg glassbiter strødd rundt meg restene av en flaske. Jeg burde bevege meg. Komme meg ut. Ringe noen.
Gjøre noe. Hodet mitt gjør så forbasket vondt, og i stedet for en svart fløyelshimmel, ser jeg hvite lysglimt som eksploderer over hele synsfeltet. Vero. Ett ord. Det stiger opp, kommer fremst i tankene mine. Gir meg fotfeste. Leder meg. Jager meg framover. Vero, Vero, Vero. Jeg beveger meg. Med stor anstrengelse. Den jamrende lyden blir erstattet av et sjelevrengende skrik idet jeg prøver å vri meg løs fra førersetet. Bilen min ser ut til å ha landet på fronten, så dashbordet er presset mot meg som en tvinge. Jeg sitter ikke oppreist, men ligger lent forover, som om Audien min, etter at den først hadde brukket nesen, ikke klarte å gjenvinne balansen. Det betyr at jeg er nødt til å kjempe dobbelt så hardt for å komme meg løs fra den sammenklemte plassen mellom setet og rattet og det kollapsede dashbordet. Kollisjonsputen. Den overflødige posen vikler seg rundt armene, klistrer seg til hendene, og jeg forbanner den. Det blir mer skriking og kjemping og usammenhengende utbrudd, men det sanseløse raseriet får i gang adrenalinet til den knugende utmattelsen er borte, i det minste, og nå er det bare en smerte, en endeløs, fryktelig smerte jeg allerede forstår at jeg ikke kan tillate meg å tenke på, idet jeg endelig vrikker meg sidelengs ut fra klemmen mellom førersetet og dashbordet. Jeg faller sammen mot midtkonsollen og hiver tungt etter pusten. Bena virker. Armene også. Hodet står i brann. Vero. Røyk. Er det røyklukt jeg kjenner? Et plutselig støt av panikk går gjennom meg. Røyk, rop, ild. Røyk, rop, ild.
Vero, Vero, Vero. Løp! Nei. Jeg tar meg sammen. Ingen røyk. Det var den første gangen. Hvor mange ganger kan en kvinne dø? Jeg er ikke sikker. Alt er uklart i hodet mitt, fra lukten av fuktig jord til varmen fra flammene. Alt er atskilt og likevel forbundet. Jeg er døende. Jeg er død. Nei, jeg er bare døende. Nei, vent, jeg er død. Den første gangen, den andre, den tredje? Jeg klarer ikke å få orden på det. Det er bare én ting som betyr noe, bare én ting som noen gang har betydd noe. Vero. Jeg må redde Vero. Baksetet. Jeg snur meg rundt. Jeg slår først det venstre kneet, så det høyre, og skriker til igjen. Drit i det. Bryr meg ikke. Baksetet. Jeg må komme meg inn i baksetet. Jeg famler omkring i mørket og slikker regn og søle fra leppene mens andre inntrykk begynner å ta form. Frontruten er knust, men det er soltaket også, derav regnet på innsiden av bilen. Den en gang så nydelige, relativt nye og luksuriøse Audi Q5 SUV-en min har blitt minst en halvmeter kortere, kanskje mer. Det er fronten som har tatt det verste av smellen, og dørene foran er sannsynligvis for deformerte til at de lar seg åpne. Men bakdelen ser ut til å være relativt intakt. «Vero, Vero, Vero.» Jeg innser for første gang at jeg har hansker på. Eller hadde hansker på. Glasset har strimlet dem opp, nå er de store, blodige flak som hindrer bevegelsene mine. Jeg river av meg først den ene, så den andre, og stikker dem selvbevisst i bukselommen. Kan ikke kaste dem på gulvet. Jeg kaster ikke søppel ned på gulvet i bilen. Jeg behandler bilen min bedre enn som så. Pleide å behandle bilen min bedre enn som så?
Hodet mitt gjør så jævlig vondt. Jeg har lyst til å krølle meg sammen og sove og sove og sove. Men det gjør jeg ikke. Jeg kan ikke. Vero. Jeg tvinger meg til å bevege meg igjen, leter meg fram til høyre, deretter til venstre, med fingre som famler i mørket. Men jeg finner ingenting. Finner ingen. Jeg leter og leter, først i baksetet og så, mer skjelvende, på gulvet. Men ingen liten kropp dukker opp som ved et trylleslag. Tenk om Hun kunne ha blitt kastet ut, slynget ut fra bilen som seilte gjennom luften. Bilen hadde prøvd å fly, og kanskje Vero også hadde gjort det. Mamma, se på meg. Jeg er et fly. Hva har jeg gjort, hva har jeg gjort, hva har jeg gjort? Jeg må komme meg ut av bilen. Det er det eneste som betyr noe. Der ute, et sted i mørket, i regnet, i sølen. Vero. Jeg må redde henne. Jeg trekker meg opp etter albuene fra fronten av den sammenkraste bilen og over i baksetet. Så gjør jeg en skarp sving mot bildøren bak. Men den lar seg ikke åpne. Jeg river i håndtaket, gnir blod utover. Jeg dytter mot døren. Gråter, trygler og bønnfaller, men ingenting skjer. Den rikker seg ikke. Krasjet, og barnesikringen. Faen! Bare én annen utvei. Bakluken, døren til bagasjerommet. Jeg beveger meg igjen, smertelig langsomt, mens verkingen i hodet blir til en kvalme i magen, og jeg vet at jeg kommer til å kaste opp, men jeg bryr meg ikke. Jeg må komme meg ut av denne bilen. Jeg må finne Vero. Når spyet kommer, er det en tynn, vannaktig væske som lukter dyr single malt og en lang natts anger. Jeg sleper meg gjennom den ekle dammen og fortsetter, fortsetter. Første glimt av hell: Kollisjonen har fått bakluken til å åpne seg.
Jeg skyver den opp på vidt gap. Så, da kravlingen viser seg å bli for mye for de forslåtte brukne? ribbena mine, sleper jeg meg ut med armene og faller pladask ned på bakken. Jorden er myk og surklende og demper fallet. Jeg ruller meg rundt og hiver etter pusten på grunn av smertene, de voldsomme anstrengelsene, håpløsheten jeg føler. Én er én og to er to, vi hopper i vann, vi triller i sand. «Mamma, se på meg, jeg er et fly.» Jeg er sliten igjen. Utmattelse, knugende og bunnløs. Jeg kunne bare ligge her. Hjelpen vil komme. Noen som så ulykken, noen som hørte smellet. En annen bilist på vei forbi. Eller kanskje noen vil savne meg. Noen som bryr seg. Et bilde av en manns ansikt dukker opp i tankene mine, men det blir borte igjen før jeg rekker å fange det. «Vero,» hvisker jeg. Til det fallende regnet, den surklende sølen, den stjerneløse natten. Lukten av røyk, tenker jeg åndsfraværende. Varmen fra flammene. Nei, det var den første gangen. Ta deg sammen, for pokker. Ta deg sammen! Jeg ruller meg over på magen igjen og begynner på reisen. Veien ser ut til å ligge høyt over meg. Det er søle, gress, glisne busker og skarpe steiner mellom den og meg. Jeg hører lyder i det fjerne, biler som suser forbi over meg som eksotiske fugler, og det går opp for meg, mens jeg kravler på magen, centimeter for centimeter, at alle bilene er for langt unna. De er der oppe; jeg er her nede. De kommer aldri til å se meg. De kommer aldri til å stoppe og hjelpe meg å finne Vero. Enda noen centimeter, fem, ti, femten. Jeg gisper idet jeg treffer en stein. Banner idet jeg hekter meg fast i en
busk. De skjelvende fingrene mine strekker seg framover, søkende, søkende, søkende. Mens hodet mitt hyler av uutholdelig smerte og jeg stopper, igjen og igjen, for å kaste opp ynkelige små munnfuller magesyre. Vero. Og så: Å, Nicky, hva har du gjort? Jeg hører den jamrende lyden igjen, men jeg stopper ikke. Jeg har ikke lyst til å innse at det skadde dyret som kommer med alle disse lydene faktisk er meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg bukter meg gjennom den glatte, klisne sølen. Jeg vet at da jeg kommer meg opp på kanten, er jeg dekket av svart gytje fra topp til tå, og at det slett ikke bekymrer meg, men tvert imot morer meg. Det er passende, tenker jeg. Jeg ser ut som jeg bør se ut. Som en kvinne som har kravlet seg opp av graven. Lys. To nålestikk av lys, stadig nærmere. Jeg kommer meg opp på hender og knær nå. Er nødt til det, hvis bilføreren skal se meg. Og det er greit, for ribbena mine gjør ikke vondt lenger. Hele kroppen min har blitt nummen, skrikingen inne i hodet mitt har overbelastet alle koblinger og gjort alt annet underlig taust. Kanskje jeg allerede er død. Kanskje det er slik de døde ser ut, tenker jeg idet jeg setter den ene foten bak meg og, sakte, men sikkert, reiser meg. Det hviner i bremser. Det er en bil som sladder lett idet sjåføren bremser for hardt på den våte veien. Og så stopper den, som ved et mirakel, like foran den utstrakte hånden og det bleke, regnstripete ansiktet mitt. «Hva i» En eldre mann, tydelig oppskaket, blir opplyst et kort øyeblikk av lyset inne i kupeen idet han åpner bildøren. Han stiger nølende ut og reiser seg. «Er du skadet, ma am? Jeg sier ikke et ord.
«Er det en ulykke? Hvor er bilen din? Vil du at jeg skal ringe ambulanse?» Jeg sier ikke et ord. Jeg bare tenker: Vero. Og plutselig husker jeg. Jeg husker alt. En voldsom eksplosjon av lys, skrekk og raseri. En ilende smerte ikke bare gjennom hodet mitt, men gjennom hjertet også. Og i det øyeblikket husker jeg nøyaktig hvem jeg er. Uhyret under sengen. Den eldre mannen foran meg rykker til og tar et skritt tilbake, som om han har lest tankene mine. «Ehm bare stå der, ma am. Bare Jeg skal, eh, ringe etter hjelp.» Mannen forsvinner inn i den dunkelt opplyste bilen sin igjen. Jeg sier ingenting. Jeg står i regnet og svaier lett. Jeg tenker, en siste gang: Vero. Så er øyeblikket borte, minnet forsvunnet. Og jeg er ingen i det hele tatt, bare en kvinne som har vendt tilbake fra de døde for andre gang.