Kantsonenes betydning i kulturlandskapet Det vi kaller kulturlandskapet omfatter arealer som er tatt i bruk av mennesker, og der mennesket har satt tydelige spor. Vanligvis snakker vi om landskap som er forma av tradisjonell jordbruksdrift. Et slikt kulturlandskap kan for eksempel bestå av eng, åker, beitemarker, skog, elver, vatn, gårdstun og veger. I overgangen mellom disse arealtypene finner vi kantsoner. Kantsonene har flere funksjoner i landskapet. De kan blant anna bidra til å bevare biologisk mangfold, skape variasjon i landskapsbildet og redusere forurensning og erosjon. (f. 1973) er Cand. scient fra Norges Landbrukshøgskole 1999. Hun er ansatt ved Planteforsk Kvithamar forskingssenter på Stjørdal, og arbeider med en doktoravhandling om kantsonevegetasjon. Utvikling av kulturlandskapet Kulturlandskapet er forma over lang tid av menneskers bruk av naturen. I Norge har det blitt drevet jordbruk i flere tusen år. Det tradisjonelle jordbruket, før maskiner og kunstgjødsel kom i bruk, var basert på en balanse mellom bruk og fornying av lokale ressurser. Den udyrka utmarka og den pløyde og oppdyrka innmarka ble brukt forskjellig. Utmarka bidro med fôr til husdyra blant anna gjennom beiting, slått og lauving. Innmarka kunne brukes til matproduksjon fordi åkeren fikk tilført næring fra husdyrgjødsla. De tradisjonelle måtene å drive jorda på skapte over tid et variert og mangfoldig kulturlandskap, med en mosaikk av ulike beitemarker, enger, åkerlapper og kantsoner. Det fantes kantsoner langs veger og gårdstun, mellom åker, eng og skogholt, og langs eiendomsgrenser (Figur 1 og 2). Mange kanter
Naturen nr. 5 2004 282 Figur 1: Kantsonene danner overganger mellom de forskjellige arealtypene i landskapet, for eksempel som her mellom skog og åker. (Foto: ) var også knytta til vatn i landskapet, blant anna langs grøfter, bekker og dammer. I likhet med utmarka ble kantvegetasjonen ofte brukt til husdyrfôr, først og fremst ved beiting. I det tradisjonelle kulturlandskapet fantes leveområder for spesielle plante- og dyresamfunn, som hadde tilpassa seg og var avhengig av jordbruksdrifta. Driftsmåter som slått og beite la forholdene til rette for lyskrevende engplanter, som var avhengig av beite, slått eller tråkk for ikke å bli utkonkurrert av andre arter. Slåtte- og beiteområdene ble sjelden eller bare svakt gjødsla, slik at næringsinnholdet i jorda var lågt. Et lågt innhold av næringsstoffer som nitrogen og fosfor gir låg produksjon, men også høgt mangfold av plantearter fordi ingen store, næringskrevende arter får dominere. Slåtteengene var ofte spesielt artsrike, men også i kantsonene kunne mangfoldet av plantearter være stort. Siden kantene danna overgangssoner mellom forskjellige arealtyper, kunne de inneholde en blanding av arter fra de tilgrensende områdene i tillegg til spesielle kantarter. Rasjonalisering og spesialisering i jordbruket har forandra kulturlandskapet Gjennom historien har jordbruket forandra og utvikla seg med hensyn til teknologi, driftsformer og omfang, men i det tradisjonelle jordbruket var forandringene langsomme og forholdsvis beskjedne. Etter
Naturen nr. 5 2004 283 Figur 2: I kulturlandskapet finner vi flere ulike kantsonetyper. I forgrunnen en vegkant med blomstrende geitrams, og lenger bak en smal kantsone i overgangen mellom eng og åker. I tillegg vokser det kantvegetasjon langs sjøen og langs et bekkefar. (Foto: /Line Rosef) industrialiseringa, spesielt siden midten av 1900-tallet, har det skjedd en sterk omlegging og rasjonalisering av jordbruket. Dette har fått store følger for kulturlandskapet, som på mange måter har blitt mer ensformig. Tilrettelegging for bruk av maskiner og utstyr har ført til bakkeplanering, drenering og lukking av bekker, sammenslåing til større åkerarealer og fjerning av et stort antall kantsoner. Mosaikken av ulike kulturmarker og kantsoner er borte. Nye frøblandinger, bedre ugraskontroll og bruk av kunstgjødsel har skapt «ugrasfrie» åkrer og artsfattige oppdyrka og tilsådde kulturenger. Hvert gårdsbruk og delvis også hver landsdel har fått ei mer spesialisert drift. Områder med gunstig klima og god jord blir brukt til intensiv åkerproduksjon, og i disse områdene finnes nesten ikke
284 Naturen nr. 5 2004 Figur 3: Når området ikke lenger beites eller slås gror det raskt til med høge gras og urter (her mjødurt i forgrunnen), kratt og skog. (Foto: /Line Rosef) beitedyr. I slike områder har marginalt dyrkingsareal gått ut av produksjon, det er ofte blitt tilplanta med granskog eller gror til med lauvtrær. I regioner der klima og topografi er dårligere tilpassa åkerbruk drives fortsatt husdyrhold, men uten det mangfoldet av ulike dyrearter og raser som tidligere fantes på gårdene. I dag finnes det som regel bare ett dyreslag på hver gård. De lokale ressursene i utmarka blir ikke brukt på samme måte som før, og da forandrer vegetasjonen seg. På arealer som ikke lenger blir beita eller slått samler det seg opp store mengder plantemateriale, som gjør at tilgangen på næring etter hvert blir bedre og områdene blir fuktigere. Det favoriserer storvokste, nitrogenkrevende plantearter og fører etter hvert til gjengroing av både beiteområdet og kantsonene, først med lauvkratt og deretter med skog (Figur 3). Både de tradisjonelle engplantene og kantartene får problemer i den tette, skyggefulle vegetasjonen og forsvinner. Forandringene i driftsmåter i jordbruket de siste tiåra har på denne måten ført til at mange planter og dyr som holdt til i det tradisjonelle kulturlandskapet har mista leveområdene sine, enten på grunn av intensivering av drifta eller på grunn av gjengroing av arealer som har gått ut av bruk. Kantsonene er med på å bevare biologisk mangfold I dag finner vi kun et eller bare noen få planteslag i kulturenga og i åkeren, men flere av de tradisjonelle artene har funnet tilhold i ulike kantsoner. De mest artsrike kantsonene, både med hensyn til planter, insekter og
Naturen nr. 5 2004 285 Figur 4: Lysåpne kantsoner med enkelte busker og trær kan gi tilhold for mange planter, insekter og fugler. (Foto: /Line Rosef) fugler, er lysåpne kanter som inneholder enkelte busker og trær og dermed har en variert vegetasjonsstruktur (Figur 4). Mange kantsoner kan by på svært høy sommertemperatur fordi lysinnstrålingen til feltsjiktet er god, samtidig som eventuelle busker og trær gir ly. Dermed kan også varmekrevende arter som ellers ikke trives i området finne brukbare forhold her. Kantsonene kan i tillegg fungere som midlertidige tilholdssteder ved spredning og forflytning av planter og dyr i landskapet. Et nettverk av kantsoner bidrar dermed til å opprettholde det biologiske mangfoldet i området. I intensivt drevne jordbruksområder er presset på kantområdene størst, og det er ofte få kantsoner igjen (Figur 5 og 6). I slike områder er de gjenværende kantsonene sjelden artsrike, men de kan likevel inneholde opptil 90 % av det biologiske mangfoldet som finnes i lokalområdet, og har derfor stor lokal verdi. I jordbruksområder med ekstensiv drift kan det finnes svært artsrike kantsoner, særlig der jorda fremdeles holdes i hevd på den tradisjonelle måten. Kantsoner som omfatter rester av gammel slåtteeng eller beitemark og som fremdeles blir beita eller slått er spesielt verdifulle. Slike kanter kan inneholde sjeldne eller trua plante- og dyrearter, og dermed ha nasjonal verdi. I dag er det svært få slike kantsoner igjen. I områder der de gamle kulturmarkene har forsvunnet, er vegkantene ofte de eneste arealene som blir opprettholdt ved slått. Veg-
Naturen nr. 5 2004 286 Figur 5: Et åkerlandskap uten markerte kantsoner er ensformig både med hensyn til landskapsbilde og biologisk mangfold. (Foto: ) kanter kan være svært artsrike og de kan også inneholde sjeldne plantearter. Blomstrende vegkanter er med på å sette farge på landskapet (Figur 7). Registreringer av vegkanter i Østfold, Sogn og Fjordane og Stjørdal viser at vegkantene inneholder et bredt spekter av plantearter fra ulike naturtyper som for eksempel myr, skog og eng. Omtrent en tredjedel av alle viltvoksende planter i Norge ble funnet i de undersøkte vegkantene i Østfold, mens vegkantene i Sogn og Fjordane inneholdt en femtedel av Norges flora. I Stjørdal ble kun vegkanter som grensa mot oppdyrka arealer undersøkt, men til tross for at slike næringsrike kanter ikke er blant de mest artsrike, inneholdt de omtrent 13 % av Norges ville flora. Kantsonenes funksjoner i landskapet Når vi reiser fra kysten til innlandet, eller fra lavlandet til fjellregionene, ser vi at kulturlandskapet forandrer seg. Kantsonene er også forskjellige og bidrar til variasjonen i landskapsbildet. De lokale plantene som vokser i kantene er med på å gi landskapet et utseende som er karakteristisk for området. Et slikt særpreg bidrar både til gjenkjennelse og tilhørighet til nærmiljøet for de som bor der og øker landskapsopplevelsen for tilreisende. Kantsonene kan også gjøre kulturlandskapet mer tilgjengelig for folk, for eksempel ved å gi plass til stier for turgåere. Kantsonene kan gi tilhold for dyr som er til nytte for landbruket, for eksempel rov-
Naturen nr. 5 2004 287 Figur 6: Som i figur 5 har vi et åkerlandskap, men kantsonene bidrar til større variasjon. Kantsonene kan også være med på å skape et særprega landskap som ramme rundt gamle kulturminner, som her ved Steinvikholmen, Skatval. (Foto: ) insekter og fugler som reduserer forekomsten av skadedyr, og insekter som sørger for pollinering av plantene. Samtidig kan kantene være leveområder for skadedyr eller bidra til å spre plantesykdommer. Kantvegetasjon langs grøfter og bekker vil fange opp gjødsel og sprøyterester fra landbruksdrifta, og dermed minske utvasking og forurensing av vatn og vassdrag. Kantsoner kan også redusere jorderosjon. I områder med intensiv åkerdrift er kantene spesielt viktige. Intensiveringa i jordbruket har ført til at mange kantsoner i dag har redusert kvalitet. Ulike sprøytemidler har tidvis blitt brukt i store mengder i kantene, noe som har hatt en negativ effekt på vegetasjonen, insekter, fugleliv, markfauna og jordsmonn. Bruken av gjødsel har økt kraftig siden kunstgjødsla kom i bruk, og en del gjødsel havner i kantsonene. God tilgang på næringsstoffer fører til at kantvegetasjonen blir dominert av et fåtall storvokste plantearter som ofte er problematiske ugras. Få av kantsonene blir nå utnytta til fôr, og mange er i ferd med å gro igjen. Tilgjengeligheten av kulturlandskapet blir dermed dårligere. Skjøtsel av kantsonene kan være nødvendig for å beholde eller gjenopprette kvaliteten. Høstslått vil hindre gjengroing og legge forholdene til rette for mange lyskrevende plantearter. Enkelte busker og trær kan med fordel få stå igjen. Næringsrike kanter bør
Naturen nr. 5 2004 288 og forurensning fra jordbruket. Dagens jordbruksdrift har ført til en nedgang i antallet og kvaliteten av kantsonene. For å beholde kantsonenes fordelaktige funksjoner er det nødvendig å opprettholde et visst nettverk av kantsoner i landskapet i framtida, og ta vare på de gjenværende kantsonene på best mulig måte. Figur 7: Blomstrende vegkanter setter farge på landskapet. (Foto: /Line Rosef) slås et par ganger hvert år for å redusere næringsinnholdet i jorda og hindre ugrasspredning. Alt graset må fjernes etter slåtten. Det er viktig å unngå at gjødsel havner i kantsona. Det er gunstig å la være å sprøyte de ytterste meterne av åkeren og å øke kantbredden ved å sette av noen meter som ikke pløyes opp. Etablering av en jordvoll langs kanten bidrar til bedre drenering av jorda, reduserer påvirkningen av gjødsel og sprøytemidler og kan være fordelaktig for biologisk mangfold. Videre lesning: Auestad, I., Norderhaug, A., Hamre, L. N. & Austad, I. 2000. Vegkanten variert og verdifull. Hovudrapport frå prosjektet «Vegkanten ein artsrik biotop». Statens vegvesen Vegdirektoratet, Miljø- og samfunnsavdelingen. 81 s. Båtvik, J. I. I., Kristiansen, M. & Løfall, B. P. 2001. Veikanter i Østfold, verdier og skjøtsel. Sluttrapport fra prosjektet skjøtsel av vegetasjon langs europa-, riks- og fylkesveier i Østfold. Statens vegvesen Østfold, Moss. 124 s. Framstad, E. & Lid, I. B. (red.) 1998. Jordbrukets kulturlandskap. Forvaltning av miljøverdier. Universitetsforlaget, Oslo. 285 s. Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M. (red.) 1999. Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget. 252 s. Oppsummering Kantsonene i kulturlandskapet skaper variasjon i landskapsbildet, bidrar til å bevare biologisk mangfold og kan redusere jorderosjon