Hva skjedde med vågehvalen i Antarktis? Yoshihiro Fujise, Hiroshi Hatanaka og Seiji Ohsumi Jakten på de store bardehvalene i antarktiske farvann startet på begynnelsen av 1900-tallet og reduserte bestandene sterkt. Vågehvalen ble mindre utsatt for fangst og fikk kanskje en fordel da de større konkurrentene forsvant? Det japanske forskningsprogrammet JARPA har studert endringer i det marine økosystemet i Antarktis. Forekomsten av antarktisk vågehval i Antarktis har forandret seg mye de seinere årene. Det samme gjelder for artens biologi. Siden slutten av 1970- tallet har Vitenskapskomiteen i Den internasjonale hvalfangskommisjonen (IWC) brukt mye tid på å diskutere mulige årsaker til disse endringene. Siden det var stor usikkerhet omkring beregningene av flere biologiske parametere (for eksempel dødelighet), var det på den tida ikke enighet om hvilke data som var nødvendige for å forvalte bestanden. Dette gjorde det vanskelig å sette fangstkvoter, og var den viktigste grunnen til moratoriet (midlertidig stans) fra IWC for all kommersiell hvalfangst i 1982. Regjeringen i Japan startet derfor et forskningsprogram i Antarktis i den sørlige sommeren 1987/88, basert på Artikkel VIII i den internasjonale konvensjonen som regulerer fangst av hval. Den viktigste målsettingen med dette programmet var å få kunnskap om de biologiske faktorene som er nødvendige for å forvalte antarktisk vågehval. En annen målsetting var å studere hvalenes rolle i det antarktiske økosystemet. I 1994 startet vi også studier av betydningen av miljøendringer for hvalene, og i 1995 begynte vi å studere bestandsstruktur hos antarktisk vågehval. Dette forskningsprogrammet kalles for JARPA «Japanese Whale Research Program under Special Permit in the Antarctic». JARPA-programmet gikk over 18 år fram til sesongen 2004/05 og omfattet mange ulike typer forskningsprosjekter. Det ble funnet flere tegn til både kvalitative og kvantitative endringer i bestanden av antarktisk vågehval. Her skal vi oppsummere noen av disse endringene, og se på mulige utviklingstendenser i framtida. Det første vi gjorde var å studere den historiske hvalfangsten i Antarktis, der kommersiell hvalfangst startet i 1904. I begynnelsen var blåhvalen det viktigste fangstmålet, fordi den i kraft av sin størrelse hadde stor verdi, og dessuten knølhvalen, fordi den er en langsom svømmer og dermed lett å fange. Etter hvert som bestandene av disse to artene ble redusert, ble fangsten gradvis dreid over på finnhval, seihval og antarktisk vågehval. Merk at antarktisk vågehval er en egen art som lever på den sørlige halvkule. I denne artikkelen brukes forkortelsen «vågehval» for enkelhets skyld. Historisk hvalfangst i Antarktis Fra den første fangstsesongen 1904/05 og til sesongen 1913/14 var den langsomme knølhvalen det viktigste 29
målet for fangsten. I 1910/11 ble mer enn 8 000 knølhvaler tatt, men fra 1913, da blåhval og finnhval ble de viktigste målene, ble fangsten av knølhval gradvis redusert. Flest dyr ble fanget i sesongen 1936/37, da 4 477 knølhvaler ble tatt. Totalt ble det fanget 68 294 hvaler i alle disse årene, med et årlig gjennomsnitt på 1 102 dyr. Dette utgjorde en total biomasse på 138 787 tonn i sesongen med størst fangst og gjennomsnittlig 33 605 tonn per år (vi brukte en gjennomsnittsvekt på 31 tonn for knølhval i disse beregningene). Knølhvalen ble fredet i 1963. Av blåhvaler ble det fanget over ett tusen dyr i sesongen 1911/12. I 1928/29 var fangsten på over ti tusen dyr, mens det i rekordsesongen 1930/31 ble tatt hele 29 410 blåhvaler. Årlige fangster i størrelsesorden titusener fortsatte til 1940, men var mindre i krigsårene. Da fangsten begynte igjen etter andre verdenskrig, ble det først fanget 9 192 blåhvaler i sesongen 1946/47. Deretter avtok fangsten raskt. Total fangst i alle disse årene var 331 644 blåhvaler. Dette utgjorde 2 941 000 tonn biomasse i rekordsesongen og gjennomsnittlig 526 408 tonn årlig (beregnet ut fra en gjennomsnittlig vekt på 100 tonn for blåhval). Blåhvalen ble fredet i 1964. I sesongen 1929/30 ble det fanget over 10 000 finnhvaler, mens fangsten i 1937/38 var på over 20 000 dyr og overgikk dermed fangsten av blåhval. Fra denne sesongen ble finnhvalen hovedmålet for hvalfangsten. Også for finnhval var det en midlertidig reduksjon i fangsten i krigsårene, men deretter økte den igjen. Årlig ble det fanget flere titusen finnhvaler fram til 1964. Rekordsesongen var 1960/61 med 28 761 dyr. Den totale fangsten for alle år ble beregnet til 691 890 dyr. Dette utgjorde 1 581 855 tonn i rekordsesongen og gjennomsnittlig 528 527 tonn årlig (beregnet etter en gjennomsnittlig vekt på 55 tonn for finnhval). Finnhvalen ble fredet i 1976. Seihvaler er registrert i fangsten allerede i 1905/06, men ble ikke fanget i større skala før fra 1957. Etter det økte den årlige fangsten til en topp på 20 380 dyr i 1964/65, men avtok deretter raskt. Fram til 1978 ble det fanget totalt 149 594 seihvaler, med et årlig gjennomsnitt på 2 301 dyr. Dette utgjorde 397 410 tonn i rekordsesongen og et årlig gjennomsnitt på 44 878 tonn (beregnet etter en gjennomsnittlig vekt på 19,5 tonn for seihval). 30 Fangst av antarktisk vågehval ble først registrert i sesongen 1951/52, men begynte ikke i større skala før i 1971. Mellom 1972 og 1987 ble det fanget ca. 6 000 hvaler årlig, deretter ble kommersiell fangst foreløpig innstilt. Siden da og fram til 2005 ble det årlig fanget rundt 440 dyr i en spesiell forskningsfangst med tillatelse fra den japanske regjeringen. Størst var fangsten i 1976/77 da 7 900 dyr ble tatt. Den totale fangsten i alle år fram til 1987 var på 97 810 vågehvaler, gjennomsnittlig Fangst av bardehvaler i antarktiske farvann siden 1904. Illustrasjon: Institute of Cetacean Research.
Foto: Institute of Cetacean Research. Illustrasjon: Institute of Cetacean Research. 2 877 dyr per år (dersom forskningsfangsten blir regnet med var den totale fangsten 104 165 dyr, med 2 042 dyr per år). Dette utgjorde 723 794 tonn totalt, med et årlig gjennomsnitt på 21 288 tonn og et maksimum på 58 460 tonn i sesongen med størst fangst. Vi har beregnet at fram til 1970 ble to millioner tonn hvaler høstet i Antarktis, og at de spiste 60 000 tonn krill daglig, dersom vi antar at hvalene trenger å spise 3 % av kroppsvekta daglig. Det meste av denne mengden krill ble altså «frigjort» når hvalene ble fjernet fra økosystemet. Dersom vi antar at blåhvalene, finnhvalene, knølhvalene og de andre hvalene oppholder seg i antarktiske farvann hundre dager i året, ble så mye som tre millioner tonn krill «frigjort» hvert år som følge av hvalfangsten. Endringer i forekomst og biologi Alder ved kjønnsmodning er en viktig faktor i forvaltningen av hvaler. Alderen til bardehvaler blir vanligvis beregnet ved å telle vekstlag i den såkalte «ørepluggen» (en vokslignende plugg som stopper til øregangen), der tidspunktet for kjønnsmodning kan avleses som en overgangssone i vekstlagene. Alderen for kjønnsmodning hos finnhval var betydelig lavere i 1930- enn i 1920- årsklassen, en slik synkende tendens ble funnet helt til 1957. Hos vågehvalen En flokk antarktisk vågehval. begynte kjønnsmodningen å inntreffe ved yngre alder allerede før fangst i større skala startet i 1971, og kanskje så tidlig som hos 1932- årsklassen. En betydelig nedgang ble funnet mellom 1950 og 1977. De seinere års tendens som funnet i forskningsfangsten i JARPA, viser en utflating av kurven. Denne utflatingen begynte allerede i 1960-årene og varte til 1980. Hos Alder ved kjønnsmodning for antarktisk vågehval i perioden 1936 1990. hunner fortsatte imidlertid nedgangen igjen etter 1990-årsklassen. 31
Drektighetsrate er en annen viktig faktor i forvaltningen av hvaler. Både blåhval, finnhval og knølhval hadde økt rate fra 1930-årene, slik at blåhvalens og knølhvalens rate økte fram til 1960 og finnhvalens til 1970. Dog var det store svingninger i denne utviklingen. Vågehvalen formerer seg antakelig hvert år, og drektighetsraten i Antarktis har vært konstant høy (over 90 %) siden 1970-årene. Disse beregningene er basert på dyr fanga i de antarktiske områdene, hvor vågehvalen fordeler seg ulikt etter kjønn og reproduktiv status, noe som kan påvirke resultatene. Vekstkurver gjør det mulig å studere endringer i vekst og næringstilgang med alder for hvalene. Ulike tidsperioder kan sammenlignes (her tiårsperioder), og hos vågehval økte vekstraten fra perioden 1940 1949 til perioden 1970 1979. I den siste perioden vokste dyrene seg større og ble kjønnsmodne i yngre alder. Analyser av JARPAmaterialet viser at vekstraten ble redusert i 1990-årene sammenlignet med 1980-årene. Våre resultater viste at rekrutteringen til bestanden av antarktisk vågehval økte i perioden 1944 1968. Deretter avtok rekrutteringen fram til rundt 1980, men siden har denne nedgangen stanset opp. Årsakene til dette blir ofte diskutert av Vitenskapskomiteen i IWC. Det er kjent at konsentrasjonen av kvikksølv i leveren øker med alder hos marine pattedyr, også hos hvaler. Dette var ikke tilfelle for vågehval, der vi fant at nivået av kvikksølv heller ble redusert fra tiårsalderen. Siden kvikksølvnivået i miljøet ellers ikke har endret seg vesentlig, er det vanskelig å Mulige endringer i forekomst og utbredelse av fire bardehvaler i Antarktis. a) ved starten på hvalfangsten i 1904, b) 1980-årene da kommersiell hvalfangst ble avslutta, c) i dag. 32 Illustrasjon: Institute of Cetacean Research.
forklare slike variasjoner, men de kan ha sammenheng med næringsforholda. Analyser av data fra den kommersielle hvalfangsten fra 1971 1987 og data fra forskningsfangsten i JARPA fra 1987 2004 antyder at vågehvalene har fått et tynnere spekklag etter 1978. Dataene fra JARPA antyder også en nedgang i vågehvalens mageinnhold (i vekt) gjennom studieperioden. I de seinere årene har det vært en økning i flere bestander av store bardehvaler. Våre observasjoner viser et økt antall knølhvaler og finnhvaler i de antarktiske studieområdene. De siste årene har biomassen av disse to hvalene blitt større enn biomassen av vågehval. Særlig i ett område der det før var mange vågehvaler, har knølhvalen ekspandert. Vi har observert mange vågehvaler sør for 60 sørlig breddegrad de seinere årene, og det kan se ut som om de der blir presset inn i pakkisen. Tidligere, før 1990-årene, ble knølhval og finnhval kun sett i åpent farvann, mens de nå har utvidet sine områder slik at de overlapper med vågehvalen. Dette kan ha ført til en redusert utbredelse av vågehval. Når utbredelsen av flere arter overlapper kan man anta at de konkurrer om føden, særlig om hovedføden krill. Dette gjelder spesielt i et såpass enkelt økosystem som havet i Antarktis. Hva skjedde med bestanden av antarktisk vågehval? Våre resultater over kan oppsummeres som følger. Fra 1940 til 1970 skjedde det endringer i form av: 1) økt rekruttering, 2) raskere vekstrate, 3) redusert alder ved kjønnsmodning, og 4) økt inntak av kvikksølv. Fra 1970 til 1980 er bildet et annet, med: 1) redusert rekruttering, 2) stabil alder for kjønnsmodning, og 3) et jevnt nivå på inntaket av kvikksølv. Endringene siden 1980 er: 1) nedgang i vekstraten, 2) nedgang i spekktykkelsen (fram til i dag), 3) mindre mageinnhold (fra siste halvdel av 1980-tallet til i dag), og 4) nedgang i inntaket av kvikksølv. Endringene i forekomst og biologi hos de antarktiske hvalene kan forklares på flere måter. Før den kommersielle hvalfangsten startet i 1904, dominerte de største bardehvalene; blåhval, finnhval og knølhval. For vågehvalen ble næringsforholdene bedre seinest fra 1940, antakelig fordi de tre største artene da var så godt som borte. Dette førte til økt vekstrate hos vågehvalen, som nådde voksen og kjønnsmoden størrelse i yngre alder. Dermed økte formeringskapasiteten, noe som ga en økning i bestanden. Redusert alder ved kjønnsmodning og økt andel drektige hunner ble også funnet hos de andre bardehvalene, noe som tyder på bedre næringsforhold for alle arter. Dette skyldes deres svært reduserte bestander slik at det ble mer mat til hvert enkelt individ. De store bardehvalene konsumerer enorme mengder krill i de antarktiske havene. Fra rundt 1970 ble antakelig mengden føde (krill) mer begrenset for vågehvalen. På denne tida ble vekstraten mindre og tendensen mot en stadig yngre kjønnsmodning avtok. Rundt 1980 stanset denne utviklingen helt. Det ser ut til at vekstraten hos årsklassene fra 1990-tallet var lavere enn tilsvarende på 1980-tallet. De antatte endringer i næringsforhold kunne også gjenfinnes i mindre spekktykkelse, som viste en konstant reduksjon siden 1987. Antall knølhval og finnhval som vandret til antarktiske farvann økte fra 1990, noe som tyder på at disse bestandene er i økning. Dette fører til økt konkurranse om føden, og i denne konkurransen er vågehvalen den minste og svakeste part. Andre faktorer som klimaendringer, kan også ha bidratt til endringer i næringsforholda. Det rapporteres at iskappen rundt Antarktis smelter, og det er rapportert nedgang i bestander av pingviner som hekker på is. I de to områdene som våre studier omfatter, er ennå ikke en tilsvarende reduksjon i ismengden registrert. Analyser av data samlet ved hjelp av satellitter og oseanografiske data fra JARPA har ikke påvist noen endringer i det marine miljøet, selv om man har registrert årlige variasjoner som følge av El Nino og La Nina (to store vær- og havstrømfenomener på den sørlige halvkule). Det er mest sannsynlig at næringsforholdene for den 33
antarktiske vågehvalen har endret seg som følge av konkurranse med andre hvaler. Dette kan tyde på en forandring i bæreevnen til det marine økosystemet. For å få til en god og bærekraftig forvaltning og utnyttelse av den antarktiske vågehvalen, er det et stort behov for systematisk innsamling av kunnskap om forekomst og biologi for alle de store hvalene. Dessuten er det behov for bedre kunnskap om deres levesteder og om miljøforandringer. Slike data blir nå samlet inn i et nytt japansk forskningsprogram, JARPA II, som startet i 2007. Dette programmet vil bidra til økt forståelse av årsakene til de pågående endringene i det antarktiske økosystemet. 34 Litteratur: Butterworth, D.S., Punt, A.E., Geromont, H.F., Kato, H. & Fujise, Y. 1999. Inferences on the dynamics of Southern Hemisphere minke whales from ADAPT analyses of catch-at-age information. J. Cetacean Res. Manage. 1: 11 32. Fujise, Y., Honda, K., Yamamoto, Y., Kato, H., Zenitani, R. & Tatsukawa, R. 1997. Changes of hepatic mercury accumulations of Southern minke whales in past fifteen years. Paper SC/M97/20 presented to the IWC Intersessional Working Group to Review Data and Results from Special Permit Research on Minke whales in the Antarctic, mai 1997. (Upublisert.) 16 sider. Government of Japan. 2005. Plan for the Second Phase of the Japanese Whale Research Program under Special Permit in the Antarctic (JARPA II) -Monitoring of the Antarctic Ecosystem and Development of New Management Objectives for Whale Resources Paper SC/57/O1 presented to the IWC Scientific Committee, mai 2005. 99 sider. (Upublisert, tilgjengelig fra IWCsekretariatet.) Kato, H. 1987. Density dependent changes in growth parameters of southern minke whale. Sci. Rep. Whales Res. Inst. 38: 47 73. Konishi, K. & Tamura, T. 2005. Yearly trend of blubber thickness in the Antarctic minke whale Balaenoptera bonaerensis in Areas IV and V. Paper JA/J05/PJR9 presented to the JARPA Review meeting, januar 2005. Zenitani, R. & Kato, H., 2005. Long-term trend of age at sexual maturity of Antarctic minke whales by counting transition phase in earplugs. Paper JA/J05/PJR7 presented to the JARPA Review meeting, januar 2005. Forfatterne: Yoshihiro Fujise, Ph D, Director. E-post: fujise@cetacean.jp Hiroshi Hatanaka, Ph D, Scientific Advicer. E-post: hatanaka@cetacean.jp Seiji Ohsumi, Ph D, Scientific Advicer. E-post: ohsumi@cetacean.jp Adresse: Institute of Cetacean Research, Toyomi-cho 4 5 Chuo-ku, Tokyo 104 0055, Japan. Finnhvalen jaktes ikke på i dag. Foto: Institute of Cetacean Research.
Blåhval. Foto: George McCallum. 35