Frihetens vilkår og sosiologiens muligheter. et intervju med Gunnar C. Aakvaag. X-faktor inntar akademia. Aksel Tjora: Nettverksbyggeren

Utgitt av NORSK SOSIOLOGFORENING 36. årgang 3-2011 X-faktor inntar akademia Side 29 Aksel Tjora: Nettverksbyggeren Side 13-16 Frihetens vilkår og sosiologiens muligheter et intervju med Gunnar C. Aakvaag Side 5-9 BESØK NSF PÅ INTERNETT WWW.SOSIOLOGFORENINGEN.NO

REDAKTØRENS SPALTE HANS ERIK NÆSS UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo PB 1096, Blindern, 0317 Oslo Telefon: 99020381 (Randi Wærdahl) Faks: 22 85 52 53 E-post: post@sosiologforeningen.no Internett: www.sosiologforeningen.no REDAKSJONEN Ansvarlig redaktør: Hans Erik Næss Redaksjonsadresse: Hans Erik Næss v/ Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Postboks 1096 Blindern 0317 OSLO Redaksjonen: Kine Paulsen, Mette Løvgren, Sverre Vigeland Lerum, Kjetil Nordengen, Kenneth Dahlgren, Eirin Pedersen, Arve Hjelseth. Design: Cazawa Design Tekstombrekking: Nikolai Blumenthal Opplag: 800 stk EKSTERNE BIDRAGSYTERE Torquemada, Erling Christiansen. Forsidefoto: Flickr.com ARBEIDSUTVALGET Randi Wærdahl (leder) randi.wardahl@gmail.com Fredrik Engelstad (nestleder) fredrik.engelstad@sosgeo.uio.no Jon Hovland (kasserer) jonhov@gmail.com Are Hermansen (sekretær) are.sherman@gmail.com Marianne Dæhlen (1. styremedlem) marianne.dahlen@nova.no Kaia Reegård (2. styremedlem) kaia.reegard@fafo.no Bård Ketil Engen (Vara-styremedlem med møterett og webkontakt) bard-ketil.engen@lui.hio.no Lene Bore (Vara styremedlem) lene.bore@fafo.no Forsidefoto: Flickr.com Frist neste nummer: 18. oktober 2011 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk (Word) pr e-post til sosiolognytt@sosiologi.uio.no 2 Sosiolognytt 2/11 Faglig offensiv på TV? I forrige nummer ønsket vi å sette fokus på den nye vinen i sosiologi i tiden som kommer. Slike ønsker er vi imidlertid ikke alene om i akademia, og vi kan lære mye av lignende tendenser i for eksempel humaniora. En inspirasjonskilde kan være tre unge humanister ved Universitetet i Bergen Simen Andersen Øyen, Ingrid Birce Müftüoglu og Finn I. Birkeland (alle født 1978-79) som har redigert den nylig utgitte Humanioras fremtid. Kampen om forståelsen av menneske og samfunn. Blant flere offensive kapitler om fortolkningsfagenes verdi av kjente og erfarne humanister som Helge Jordheim og Nils Gilje, finner vi også to sosiologer. Den ene er Pål Veiden, som skriver at humanistene gjør best i å holde seg langt unna det Veiden misliker mest ved sosiologien (dvs. et fag forkledd som reformivrig Ap-l ightpolitikk). Den andre er Gunnar C. Aakvaag, som tar for seg det han kaller syv utfordringer for samfunnsvitenskapene i det 21. århundre. Aakvaag, som aldri har vært redd for å nærme seg de store spørsmålene (se intervju i dette nummeret), tar utgangspunkt i syv antinomier så som sosial bakgrunn versus strukturell frisetting, orden versus frihet, osv og bruker disse som katalysatorer for å revitalisere samfunnsvitenskapen. Men hvordan kan vi velge mellom disse antinomiene? Aakvaags løsning er at de egentlig ikke er antinomier, men dialektiske kilder til en tredje vei (ikke Giddensversjonen) der en pragmatisk holdning til kunnskapstilegnelse er det beste redskap til å skape vitenskapelig optimisme med sosiologisk fortegn. Samtidig med dette bør samfunnet tilbake på dagsorden i faget. Eller som Gudmund Hernes skriver i en artikkel fra 1982, opptrykt i Tidsskrift for samfunnsforskning i 2010: hvis ikke vi forsker om samfunnet, er det ingen andre som har faglig forpliktelse til å gjøre det, eller faglig kyndighet til å gjennomføre det. Nå er det ikke slik at disse utfordringene mangler sosiologiske svar, og som Aakvaag, Jan Egeland, Aksel Tjora og Roar Hagen alle på ulikt vis er innom i dette num meret, er slike faglige debatter av det gode for et fag som forsøker å forstå et samfunn som i mange henseende

INNHOLD SOSIOLOGNYTT 2/11 er høyst omskiftelig. Men for å komme med enda et konkret forslag kunne man kanskje, i Eias ånd, laget et TV-program der sosiologiens verdi kunnet kommet mer til sin rett enn det gjorde ved sist korsvei. Flere med meg hadde forhåpninger til dokumentarserien Mysteriet Norge som gikk på NRK i vår. Men ettersom serien var en oppvisning i uinteressante gjester og pinlige øyeblikk, forsvant det håpet. Ikke minst siden våre svenske naboer noen år tidligere gjorde jobben så mye bedre på sitt samfunn med programserier som Världens modernaste land (2006) og Vad är en människa? (2008). Tematisk ligner programmene på Mysteriet Norge. Men til forskjell fra Haddys pludrete talkshow avdekkes i den svenske varianten faktisk nye sider ved mennesket som sosialt vesen. Man lærer noe, både om våre individuelle muligheter og begrensninger, men også om samfunnet som et slags hele. I forlengelsen av dette kunne Aakvaags syv antinomier vært utgangspunkt for en lærerik TV-serie i syv deler, eller hva? Seriøst interesserte kan lese mer på http://www.nrk.no/ eksternproduksjon/. Sosiolognytt beklager I forrige nummer trykket vi et intervju med Håkon Larsen uten sitatsjekk. Sosiolognytt beklager på det sterkeste og har i den anledning en korrigerende artikkel i dette nummeret. h.e.nass@sosgeo.uio.no 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 5 Den nye vinen 8 Frihetens vilkår og sosiologiens muligheter 10 Mot fagmelankolien 13 Hvordan bygge en bindestreksinstitusjon 17 Nytt blikk på gamle problemer 20 Klimaendringer må forstås samfunnsvitenskapelig 23 Globale klimaendringer 26 Akademisk rekruttering 29 X-faktor inntar akademia 33 I hodet på en sosiolog 36 Sosiolog vs. sosionom 37 Å snakke sosiologisk 38 Sosiologer i mediene MEDLEMSKAP NSF Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på http://www.sosiologforeningen.no/ NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Thomas Anton Sandøy (leder), thomas.anton.sandoy@gmail.com Vestlandet: Synnøve Økland Jahnsen (leder), synnove.jahnsen@skok.uib.no Trøndelag: Ingeborg Grønning (leder), ingeborg.grønning@svt.ntnu.no Tromsø: Knut Teppan Vik (leder), knut.teppan.vik@uit.no Sørlandet: Hans Petter Sand (leder), hans.p.sand@hia.no Bodø: Randi Karin Sivertsen (leder), rk.s@live.no Finn mer informasjon om lokallagene på: www.sosiologforeningen.no Sosiolognytt 2/11 3

LEDERENS SPALTE RANDI WÆRDAHL Å begripe det ubegripelige Et vellykket samfunn kjennetegnes ved at det anerkjenner ulikhet, er åpent for mange ulike kulturelle grupperinger og kan tilby kulturelle repertoar som gir hvert enkelt individ muligheten til å utvikle et sterkt og positivt selvbilde. Dette var i korte trekk det jeg hørte sosiologiprofessor Michèle Lamont si i sitt plenumsinnlegg på den Nordiske sosiologkongressen som pågikk i Oslo 4-7. august 2011. Hun sa mye annet også, om tilhørighet, grensedragninger, individuelle og kollektive strategier for å opprettholde sin verdighet og et sterkt selvbilde. Men, i skyggen av de fortsatt helt ubegripelige hendelsene i Oslo og på Utøya den 22. juli, var det vanskelig å engasjere seg i eksemplet om en svart mann som fikk servert en rasistisk vits i en heis og som traff en prest på vei ut av heisen som hjalp ham med å håndtere sitt rettferdige sinne. Ikke det at jeg ikke er i stand til å føle empati med de som blir utsatt for hverdagsrasisme, tvert i mot så er jeg vanligvis ganske vár for den slags. Vanligvis er jeg også spent på de komparative studiene Michèle Lamont er involvert i, fordi de tar kulturers egne rasjonaliteter på alvor og viser hvordan likt blir ulikt og ulikt kan være utrykk for det samme, på et mer generelt nivå. Andre forelesninger berørte samme tema. Den franske sosiologiprofessoren Jean-Pascal Daloz påpekte utfordringene med å bruke de samme teoretiske rammeverk for å forstå det man mener er samme fenomen i ulike kontekster. Ved å tvinge en kulturs forståelse av seg selv inn i et rammeverk som er utviklet på en annen kulturs selvforståelse og kategoriseringer, får man ikke bare lite kunnskap om det en ønsker å vite noe om, men det bidrar heller ikke til å utvikle teorien. Han argumenterte derfor for et eklektisk paradigme, hvor vi altså ikke bør bli troende i forhold til et perspektiv eller en teori, men stille oss åpne for stadig å prøve ut alternative forklaringer. Et eksempel på det motsatte avdekket den australske sosiologiprofessoren Stewart Clegg. Ifølge ham tok kampen mellom nasjonal og kulturell politisk retorikk fullstedig presedens over den naturvitenskapelige retorikken i klimarapportene under klimakonferansen i København i 2009. Med andre ord er klimadebatten på mange måter et eksempel på det samme som diskusjoner om kulturforskjeller: Ting må først forstås og fortolkes på egne premisser. For å komme fram til enighet, må vi bli enige om forståelseshorisonten. For å forstå et fenomen lokalt må vi begynne med de lokale forklaringene. Deretter kan vi sammenligne og inngå kompromisser. Dette er altså mine notater fra dagene i august da 300 nordiske sosiologer var samlet til konferanse i Oslo, i skyggen av det ubegripelige og det uhyrlige, for å diskutere makt og deltagelse. Jeg vet ikke hvordan vi skal forstå det som har skjedd og konsekvensene av det for hvordan vi velger å leve sammen. Men jeg tror vi har en forpliktelse som fag og fagmennesker til å forsøke både lokalt, globalt og fra alle tenkelige perspektiver. randi.wardahl@gmail.com NORSK SOSIOLOGFORENING www.sosiologforeningen.no NSF 4 Sosiolognytt 3/11

Frihetens vilkår og sosiologiens muligheter Foto G.C. Aakvaag: UiO. Habermas, Giddens, Luhmann, Elster, Parsons og Bourdieu, for ikke å snakke om klassikerne. Jeg får bare mer og mer respekt for dyktigheten, håndverksferdighetene og resultatene til mine mer empirisk orienterte kolleger. De blir imidlertid sjelden mer enn lokale helter innenfor avgrensede forskningsfronter. Selv føler jeg meg ofte som en dilettant sammenlignet med dem, så derfor er det ekstra hyggelig å få en slik påskjønnelse. Gunnar C. Aakvaag Av: Hans Erik Næss Moderne samfunn åpner store mulighetsrom for oss når det gjelder handlinger og identiteter. For Gunnar C. Aakvaag, post.doc. i sosiologi ved Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo, er det et hovedmål å beskrive det institusjonelle grunnlaget for denne friheten, og samtidig utvikle sosiologien til et fag som lar ham gjøre det. Hvordan er det å være en del av den nye vinen? - Svært hyggelig. Som alle mennesker trenger jeg sosial anerkjennelse, og ikke noe er som å bli anerkjent av sine egne. Særlig for en teoretiker som meg, som, for å sitere min norske yndlingssosiolog Åge Aleksandersen, ofte kan føle seg som en fremmed fugl i faget, er dette hyggelig. La meg få legge til at det er litt urettferdig at teoretikere ofte blir trukket frem i slike sammenhenger. Særlig i internasjonal sosiologi er det påtagelig at mer eller mindre alle fagets stjerner primært er kjent for sine bidrag til den teoretiske grunnlagsdebatten, som Syv utfordringer I den nylig utgitte boken Humanioras fremtid. Kampen om forståelsen av menneske og samfunn, skriver du om syv utfordringer som angår det 21. århundrets samfunnsvitenskap generelt. Stiller de oss sosiologer overfor noen valg vi simpelthen må foreta? - De første tiårene av etterkrigstiden var norsk og internasjonal sosiologi og samfunnsvitenskap preget av mye optimisme. Mange trodde vi kom til å finne lover for samfunnslivet, at sosiologien ville konvergere mot et felles teoretisk vokabular, at vi ville kunne løse de viktigste sosiale problemer en gang for alle, studentene strømmet til faget, bevilgningene var rause og posisjonen i offentligheten sterk. I dag er situasjonen en annen. Vi sosiologer har ikke funnet en eneste sosial lov, faget har definitivt ikke konvergert mot et samlende teoretisk rammeverk, vi har ikke løst særlig mange store sosiale problemer, studenttilstrømningen er ikke hva den er, kampen om bevilgninger er blitt tøffere, og sammenlignet med naturvitenskapen har vi blitt parkert de siste tiårene. Mange er derfor pessimistiske på sosiologiens og samfunnsvitenskapens vegne. Men det er ikke du? - Selv mener jeg det er mye grunn til optimisme. Som et resultat av at både samfunnet og vitenskapen har endret seg de siste par tiårene, står vi nå overfor en rekke intellektuelle Sosiolognytt 3/11 5

Illustrasjonsfoto: CappelenDamm I Jonathan Franzens roman Frihet fra 2010 er hovedpersonene misfornøyde med livene sine, fordi de ikke makter å utnytte friheten samfunnet gir dem. utfordringer som kan revitalisere faget. Ett eksempel er den naturalistiske utfordringen, som gir oss muligheten til å angripe en rekke både empiriske og teoretiske problemer fra nye vinkler. Et annet er å beskrive den nye typen modernitet som har vokst ut av industrisamfunnet og som kan knyttes til ord som individualisering og globalisering. Et tredje er å supplere norske sosiologers glansnummer, nemlig studiet av likhet og brorskap, med studiet av frihet. Et fjerde er å revitalisere det klassiske subsumpsjonsidealet for forklaringer ved hjelp av sosiale mekanismer. Og et femte er å utvikle helhetlige samtidsdiagnoser som kan integrere bindestrekssosiologiens sektorspesifikke teorier. Du nevner endringer over tid. I 1921 skrev Albion Small i artikkelen The Future of Sociology at det knapt kunne vært større kontraster mellom det sosiologiske utsynet i hans samtid og det som forelå «Som et resultat av at både samfunnet og vitenskapen har endret seg de siste par tiårene, står vi nå overfor en rekke intellektuelle utfordringer som kan revitalisere faget.» tre tiår tidligere. Ser du for deg at eventuelle svar på dine utfordringer kan gi samme utsagn i 2040? - Det hører med til det å være sosiolog å lure på hva det vil si å være sosiolog. Det slår meg at vår fagidentitet er preget av en merkelig dobbelthet. På den ene siden er vi svært stolte av faget vårt, men på den andre siden vet vi ikke helt hva som er kjernen i det. Det er kanskje prisen å betale for å samle så mange ulike tilnærminger under en og samme fagparaply. Selv både håper og tror jeg faget kommer til å være å kjenne igjen om tretti år. Hvis faget utvikler seg slik jeg ønsker, blir det i hvert fall ikke snakk om noen totalrevisjon, men heller noen mer moderate endringer, sånn som mer fokus på samtidsdiagnoser, mer åpenhet for naturalistiske perspektiver, mer fokus på frihet, mer positiv sosiologi, mer fokus på egenarten til den typen modernitet som har erstattet industrisamfunnsmoderniteten, og en gjenreising av en moderat versjon av det nomologisk-deduktive forklaringsidealet. Jakten på kunnskap Denne debatten er interessant av flere grunner, bl.a. at såkalt ikke-vestlig sosiologi både supplerer og utfordrer fagets klassiske kjerne. Hvordan ser du på denne delen av faglig utvikling? - Intet er bedre enn at ikke-vestlige sosiologer utvikler ideer, teorier og perspektiver som utfordrer etablerte tradisjoner og doxa en i faget. Det ville bare styrke sosiologien. Jeg aksepterer således fullt ut John Stuart Mills klassiske poeng om at jo flere ideer og perspektiver som sirkulerer i den offentlige debatten, desto bedre, fordi jo lettere er det å utvikle begrunnede standpunkter og jo større er sannsynligheten for at vi nærmer oss sannheten. Det er også opplagt at sosiologer med annen erfaringsbakgrunn kan tilføre faget ny innsikt. Når det er sagt, er jeg hyperallergisk mot alle former for kunnskapssosiologisk fundert totalkritikk av sosiologien og andre vitenskaper. Mye postkolonial, skeiv, 6 Sosiolognytt 3/11

feministisk og postmoderne vitenskapskritikk baserer seg på en form for standpunktepistemologi som synes å implisere at vi alle er stengt inne i hermetisk lukkede epistemer, diskurser, paradigmer, vokabularer eller hva du nå vil kalle det, og som styrer hva vi kan vite og hvilken verden vi lever i. Så det du mener er at deres kritikk mange ganger er like rigid som perspektivene de angriper? - Som ivrig og sint postmoderne student på slutten av 1990-tallet tenkte jeg sånn selv, og kunne med stor suffisanse avfeie standpunkter med at de bare var uttrykk for hvite heteroseksuelle middelklassemenns interesser og sosiale posisjon. I ettertid, og godt hjulpet av bl.a. Habermas, har jeg tatt sterkt avstand fra slike synspunkter. De fører til en svært lite fruktbar og aggressiv debattkultur samt en rekke endeløse metadebatter man fort går lei av. La meg også legge til at jeg er en svoren eurosentrist. Jeg mener den vestlige moderniteten er det mest monumentale og interessante sosiale fenomen historien noen gang har frembragt, og at den derfor har krav på stor sosiologisk interesse. Jeg mener også mye etablert sosiologisk innsikt har universell gyldighet. I tillegg er jeg en dedikert tilhenger av det klassiske europeiske opplysningsprosjektet. Det er flere grunner til at jeg spør om disse tingene, bl.a. fordi kompleksitet og flersidig kunnskapstilegnelse hører sammen og fordi, som du hevder i den overnevnte boken, samtidsdiagnoser er Hun eller han kan fortelle deg om innvandreres skjebne på arbeidsmarkedet og gi en detaljert beskrivelse av klasseromsinteraksjonen i norsk skole, men ikke gi en helhetlig beskrivelse av hva slags samfunnstype vi lever i. Les en hvilken som helst utgave av Det norske samfunn, så vil du skjønne hva jeg mener. Sa jeg skandale? Jeg ser heller ikke at det skulle være noen vektig innvending mot den samtidsdiagnostiske sosiologien jeg forfekter at den har mye til felles med filosofien. All moderne empirisk vitenskap springer jo ut av filosofien og teologien, og forsøker å løse tradisjonelt filosofiske og teologiske problemer med erfaringen som grunnlag. Og at den samtidsdiagnostiske sosiologien i større grad enn annen sosiologi har bevart filosofiens helhetlige ambisjon, ser jeg bare som et gode i vår intellektuelt fragmenterte tid. På tide med en ny gullalder Hvor passer (arven fra) gullaldergenerasjonen inn i dette? - Gullaldersosiologien representerer alt jeg er imot i norsk sosiologi. Der gullaldersosiologene var bindestrekssosiologer som kun ville analysere enkeltinstitusjoner, vil jeg utvikle helhetlige samtidsdiagnoser. Der gullaldersosiologene representerer den klassiske sosial bakgrunnssosiologien tilpasset industrisamfunnet, tror jeg individualisering er et helt grunnleggende trekk ved vår tids modernitet. Der gull- på sett og vis sosiologiens summum bonum. Er det da overhodet mulig å være skeptisk overfor slike store innfallsvinkler «Jeg er en svoren eurosentrist.» aldersosiologene var metodologiske nasjonalister, mener jeg en rekke sosiale prosesser i dag bare lar seg med henvisning til at det ikke er sosiologi, men filosofi, eller noe annet? - Hvis ikke samtidsdiagnoser er sosiologi, hva er sosiologi da? Dette er jo selve klassikertradisjonen innen faget! Den er også kjernen i min egen sosiologiske fagidentitet. Jeg mener det er norsk sosiologis for tiden største skandale at hvis du spør den norske mediansosiologen hva slags samfunn vi lever i, så kan ikke vedkommende gi deg et gjennomarbeidet svar. forstå på bakgrunn av at mange sosiale prosesser har løsrevet seg fra nasjonalstatens territorielle grenser selv om betydningen av dette kan overdrives. Der gullaldersosiologene var biofobe, er jeg tilhenger av en moderat naturalistisk vending innen sosiologien. Der gullaldersosiologene studerte likhet og brorskap, om enn gjerne i negasjonens form, er jeg opptatt av frihet. Der gullaldersosiologene ofte var kritiske elendighetssosiologer, mener jeg vi må Sosiolognytt 3/11 7

utvikle en positiv sosiologi. På hvilken måte da? - Der mange gullaldersosiologer, men kanskje enda mer positivismekritikerne som kom noe senere, var kritiske til det naturvitenskapelige subsumpsjonsidealet for forklaring, mener jeg vi må gjenreise ideen om at gode vitenskapelige forklaringer handler om å forklare mye med lite, i form av kontekstuavhengige sosiale mekanismer slik som Jon Elster argumenterer for. Jeg er selvfølgelig klar over at jeg som norsk sosiolog har mye å takke gullaldergenerasjonen for. De bygget opp faget vårt intellektuelt, institusjonelt og i offentligheten. Jeg er allikevel grundig lei gullalderromantiseringen, noe jeg tydelig merket nå sist under kanonkåringen. Gullaldersosiologene var nok dyktige, men jeg tror ikke norske sosiologer i dag står mye tilbake for dem verken metodisk eller teoretisk. Først og fremst hadde de etter mitt syn flaks. Det var få av dem, og uansett hva de la under lupen kom de opp med nye resultater fordi det de forsket på var upløyd mark. En positiv sosiologi I ditt post.doc-prosjekt, The Social Conditions of Freedom in Contemporary Modernity, ønsker du å forstå hvordan samfunnet både begrenser og muliggjør individers frihet. Dette er et ambisiøst prosjekt, og helt i tråd med 2010-evalueringspanelets råd for morgen dagens sosiologi i Norge. Hva tenker du om det? - Jeg ble meget fornøyd da jeg leste evalueringspanelets konklusjoner, som fullt ut samsvarer med mine egne: Norsk sosiologi er preget av jevnt over høy faglig standard, men bindestrekifiseringen av faget har fragmentert det og skapt et behov for integrasjon gjennom mer teoridebatt og teoriutvikling. Som jeg skulle sagt det selv! Selv om det er for tidlig å konkludere, synes jeg imidlertid ikke det ser ut til å komme så mye ut av debatten i etterkant. De fleste som uttaler seg virker mer opptatt av å kritisere utredningen for eksempel for at det er uklart hva slags teori den etterlyser «Gullaldersosiologien representerer alt jeg er imot i norsk sosiologi.» enn å ta den inn over seg. Dette er bindestrekssosiologisk kognitiv dissonansreduksjon i praksis! Derfor tror jeg ikke den kommer til å få store konsekvenser. Ser du for at ditt prosjekt kan være drivkraft for en teoretisk dreining av faget? Og er du rede til å ta på deg et slikt ansvar? - Når det gjelder mitt eget prosjekt, er det et forsøk på en syntese av ting jeg er opptatt av for tiden: frihet, samtidsdiagnoser, sosiale mekanismer, aktør/struktur-problemet og positiv sosiologi. Det er et ambisiøst prosjekt, og jeg både gleder og gruer meg til å ta fatt på det. Når det gjelder en teoretisk dreining av sosiologien, tar jeg gjerne på meg å stå i spissen for den. Jeg har imidlertid en langt mer beskjeden selvforståelse. Jeg ser heller på mitt teoretiske prosjekt som en form for artsvern for en utrydningstruet art, nemlig den sosiologiske teoretikeren. La meg også få legge til at en slik teoretisk dreining ikke ville innebære at majoriteten av norske sosiologer skulle slutte å gjennomføre empiriske studier. Selvfølgelig ikke! Den ville derimot innebære at noen flere drev med stor teori på heltid, slik at teoridebatten kunne nå en kritisk masse og bli mer livlig, og ikke minst mer dialog mellom empirikere og teoretikere. Det siste er min store kjepphest. Vet du hva du får hvis du blander en nærsynt empiriker og abstrakt teoretiker? Svar: En empirisk testet, begrepslig formidlet og helhetlig modell av samtiden altså en samtids diagnose. I tilknytning til spørsmålet over har du tatt til orde for en mer positiv (ikke positivistisk) samfunns vitenskap. Kan man si at i stedet for å følge Auberts gamle læresetning om at sosiologer bør konsentrere seg om problem orientert empirisme, søker du mot en løsningsorientert teorisisme? - Hvis man som jeg ønsker å videreføre en sosiologisk variant av Kants opplysningsprosjekt, der man bruker sin sosiologiske fornuft til å føre mennesket ut av selvpåført institusjonell umyndighet, så er det viktig å være oppmerksom på at dette prosjektet har to sider. Den ene er å avdekke sosiale ordninger som ikke 8 Sosiolognytt 3/11

fungerer, slik den problem orienterte empirismen gjør. Den andre er å peke på hva som virker, hvorfor det virker og hvordan det kan virke enda bedre. I stedet for løsnings orientert teorisisme, som er en litt barokk term, kaller jeg det siste positiv sosiologi. I motsetning til den problemorienterte empirismens metodologiske pessimisme, der det primært handler om å avsløre hvordan samfunnet begrenser individet, er den positive sosiologien tuftet på det jeg kaller metodologisk optimisme, som handler om å vise hvordan sosiale ordninger muliggjør en rekke ting for samfunnsmedlemmene. Samfunnet er gulvet vi går på, ikke veggene som begrenser oss, det er den metodologiske optimismens regulative idé. Har man først oppdaget det, ser samfunnet aldri likt ut igjen. Av dette følger Gunnar C. Aakvaags prinsipp for positiv sosiologi: For hver sosiale begrensning man som kritisk sosiolog avslører, må man peke på minst én muliggjørende sosial ordning. I mitt eget prosjekt kommer den metodologiske optimismen til uttrykk ved at jeg ikke bare er opptatt av frihetens sosiale begrensninger i vestlig-moderne samfunn, men vel så mye av hvordan samfunnet muliggjør vår frihet. Praktiske utfordringer Hvordan kan en del av tilsvarene på sosiologiens utfordringer løses administrativt? Den amerikanske sosiologen Arthur L. Stinchcombe skrev i 1994 at faget hadde en blek fremtid på grunn av at det ikke fantes noen rekrutteringskonsensus på universitetene om hva slags retning sosiologien burde ta. Er vi i behov av one agenda? - Her må jeg gi et kort svar på et langt spørsmål, og det er: Vi trenger smale institutter og brede prosjekter. Med det mener jeg at vi trenger smale sosiologiinstitutter ved universitetene som snakker med en stemme og bevarer og videreutvikler fagets identitet gjennom forskning, undervisning, formidling og administrasjon. Samtidig er det helt opplagt for meg at vi har mye å lære av andre fag og at brede tverrfaglige «Gunnar C. Aakvaags prinsipp for positiv sosiologi er: For hver sosiale begrensning man som kritisk sosiolog avslører, må man peke på minst én muliggjørende sosial ordning.» prosjekter derfor er viktige. For min egen del blir jeg bare mer og mer tverrfaglig når det gjelder hva jeg leser og lar meg inspirere av. De siste par årene har jeg for eksempel lært masse av å lese meg opp på de tre fagene min sosiologhabitus lenge fikk meg til å styre unna, nemlig biologi, psykologi og samfunnsøkonomi. La meg også legge til at det ikke er noen motsetning mellom det smale og brede. For å ha noe å bidra med i tverrfaglige prosjekter, må man ha internalisert noen fagspesifikke perspektiver. I den sammenheng mener jeg stor sosiologisk teori og samtidsdiagnoser er viktig. Når du ansetter en sosiolog på et forsknings prosjekt, skal du vite at vedkommende vil stille de store spørsmålene om modernitet, frihet, aktør/struktur osv. Til slutt: Hvem ser du på som del av den nye vinen, og hvorfor? - Slik jeg ser det, er det en rekke meget dyktige unge sosiologer på vei opp i norsk sosiologi. Jeg har vært på en del disputaser i det siste, og er imponert over nivået. Ingen nevnt, ingen glemt. Det jeg ikke er så imponert over, er mangelen på selvstendige og nye prosjekter blant unge norske sosiologer. Det er ungdommens fordømte plikt å opponere mot det bestående, og for å være helt ærlig syns jeg det er få unge sosiologer som har egne og store selvstendige prosjekter. 68 erne har tydeligvis lyktes med å temme ungdommen: doxa har kneblet heterodoxa. Det virker også som det er forholdsvis liten interesse for stor teori blant de nye generasjonene. Derfor syns jeg at det er veldig synd at det største talentet i min egen generasjon, Lars Bugge, har sluttet å skrive. Han hadde både et eget prosjekt, selv om jeg ikke deler det, og han var opptatt av stor teori. Ellers er min norske yndlingssosiolog Ole Jørgen Skog. Han kombinerte teoriutvikling, empirisk forskning, sosiologisk forankring, tverrfaglighet, klarhet og intellektuell nysgjerrighet på en måte som for meg fremstår som forbilledlig. h.e.nass@sosgeo.uio.no Sosiolognytt 3/11 9

Mot fagmelankolien - et intervju med Sveinung Sandberg Av: Kine Paulsen Foto: UiO Ryktene på gata forteller om en ny vin, eller var det et nytt brennevin? Postdoktor Sveinung Sandberg ved Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo, er usikker på om han fortjener tittelen den nye vinen innen sosiologien, men er likevel klar på at vi bør komme oss ut av en sosiologisk melankoli som preges av en holdning om at alt var så mye bedre før. Jeg møter Sveinung Sandberg på en av UiOs mange kafeer. Som fortsatt pur ung masterstudent kjenner jeg litt på nervøsiteten ved å skulle sitte og filosofere over sosiologiens virke og fremtid med en mann som har vunnet anerkjente priser, som Meltzerprisen for fremragende forskning (2010) og Nansens belønning for unge forskere (2011). Med slike priser følger en viss ærefrykt skal jeg innrømme. Han er også utnevnt som en del av den nye vinen innenfor norsk sosiologi på bakgrunn av sine studier av cannabiskultur og gatekapital. I tillegg er han i front på kvalitativ metodeforskning. Men når vi endelig får satt oss ned med hver vår kaffe og Sveinung spør: hva har du gjort i sommer da?, skjønner jeg at også nye viner er trivielle innerst i flaska. Faglig korsvei Etter en lett debrifing av sommererfaringer og sosiologisk konferanse på UiO, kommer vi etter hvert inn på hvorvidt sosiologien står ovenfor en korsvei. Selv har tanken slått meg som et rykte som oppstod i ekko av den mye omtalte sosiologiske kanon som muligens tvang norsk sosiologi til å stoppe opp å tenke hva nå? Kreves det da en ny milepæl med dertil nye helter? Min kaffe- Sveinung Sandberg «Det er også en utbredt tendens til å tro at en egen teoretiske tradisjon eller forskningsfelt er marginalisert. Men vi kan jo ikke alle være underdoger!» kompanjong gir meg en mulig demografisk forklaring, nettopp fordi det kommer en ny generasjon til universitetene: Morgendagens sosiologi, den er det jo vi som skaper, Kine! Jeg råder ham til å utdype dette. - Det råder en fortelling om at på 70-tallet leste alle marxisme, mens på 90-tallet leste alle poststrukturalisme. Spør du meg har det aldri vært en slik vending, fortsetter han. - Det er kanskje blitt mer fragmentering i faget etter 70-tallet, og større aksept for mangfold. Det er bra. Nå ser vi for eksempel tendenser til at det er mer plass til genetikk og sosiobiologi. Samtidig er vi liksom ikke helt ferdige å krige med hverandre om hvilken måte som er den beste å gjøre sosiologi på. Det er også en utbredt tendens til å tro at en egen teoretiske tradisjon eller forskningsfelt er 10 Sosiolognytt 3/11

marginalisert. Men vi kan jo ikke alle være underdoger! Denne følelsen av å være underkjent gjør nok at den sosiologiske skyttergravskrigen fortsetter. Jeg mener vi heller bør akseptere mangfoldet av metoder og teorier som finnes der ute. Mener du at vi er litt faglige rasister hvor noen sosiologiske metoder og teorier er mer koscher enn andre? Han tenker seg litt om og tar en slurk av kaffen før han fortsetter. -Jeg vet ikke om vi er faglige rasister i den forstand, men vi vegrer oss for å bedømme tradisjoner på deres egne forutsetninger. Konstruktivistiske analyser bør få slippe å besvare selvreferanseproblemet og analytisk sosiologi bør få slippe kritikk av rational choice handlingsteori. Alle har hørt dette før, og det bidrar ikke med noe nytt. Vi bør heller ta inn over oss de faktiske analysene. Det er selvfølgelig mye vanskeligere, men da kan vi også lære noe nytt. Litt av det som gjør sosiologi til det det er, er nettopp dette mangfoldet som kaster ulikt lys på samme fenomen. Vi behøver ikke avvise en hel tradisjon, men kan ta det beste fra flere verdener. Mantraers tildekkingskraft Selv undrer jeg meg om han med dette mener at faget bør åpne for en mer tverrfaglig utvikling. Som student på UIO virker det på meg litt som om dette er blitt det nye og rådende mantraet innen akademia, et mantra som også veldig mange studenter kaster seg på. Tverrfaglighet fremstår ofte som hemmeligheten til det akademiske problem; løsningen på den sosiologiske kreftgåten; the missing link som kan bygge bro mellom de ulike fagdisiplinene. Sandberg sier at han ikke er i mot tverrfaglighet, men skeptisk til en tendens til at alle skal lese alt. - Det krever mye tid å være en oppdatert allrounder på alle fronter. Vi blir ikke gode sosiologer av å stadig måtte oppdatere oss på hva naturvitenskapene bedriver. Vitenskap er «Fra klassikerne bør vi være mer selektive, plukke ut hva som er viktigst å lese og se bort i fra det som ikke er så relevant lengre.» spesialisering, spesielt på universitetene. Det er mer enn nok viktig sosiologi å lese om en ikke skal kaste seg over alle mulige andre fagfelt og. Når det gjelder spesifikke forskningsfelt er det selvsagt annerledes. Da er jo ofte faggrensene utydelige. Selv har han lest mye statsvitenskap og antropologi i sin forskning, og litt medisinsk litteratur om rusmidler. Nå skriver han om narkotikamarkeder og da er det nødvendig å lese økonomi. - Men generelt bør vi ikke være redde for å velge en side og bli der. Tverrfaglighet kan føre til faglig forvitring og at vi mister fokus. Der vi heller kunne vært litt mer rundere i kantene er hva kollegial oppmerksomhet angår, sier han. - Vi må være mer oppmerksomme på hva naboen på kontoret ved siden av driver med. Kanskje bedriver hun en råspennende forskning som kan være mer aktuell å lese enn å ta nok en runde med de norske klassikerne! Når nå først er inne på klassikerne kunne det vært interessant å vite hva en ny vin mener om gamle viner, eller den såkalte gullaldergenerasjonen innen norsk sosiologi. Sveinung er skeptisk til de rundene som har vært de siste årene, med opphausing av gamle verk og fortellinger om hvor mye bedre alt var før. Hver for seg har ikke initiativene vært så gale, men samlet sett har det blitt 3-4 år hvor vi bare har sett oss tilbake. Er det slik at sosiologene var flinkere da enn nå? Sveinung tror ikke det. - Sannsynligheten for at vi er blitt flinkere sosiologer over tid er ganske stor. Blant annet er det mange flere av oss og vi har jo også fordelen av å stå på deres skuldre. Jeg skal innrømme at jeg synes han har et poeng. Han understreker at det er viktig å holde seg oppdatert på den internasjonale forskningsfronten. Jeg lurer på om han mener at vi bruker for mye tid på å lese såkalte klassikere? Han nikker og ber meg huske på at all tid brukt på lesing av klassikere går på bekostning av noe annet. - Dette andre er ny sosiologi. Fra klassikerne Sosiolognytt 3/11 11

bør vi være mer selektive, plukke ut hva som er viktigst å lese og se bort i fra det som ikke er så relevant lengre. Vi bør slutte å snakke om gullaldersosiologien et begrep han i utgangspunktet stiller seg skeptisk til. Selv tenker jeg at dette høres ut som en slags sosiologisk melankoli hvor vi havner i en slags alt var så mye bedre før-tenkning. - Ja, alt var ikke nødvendigvis så mye bedre før. Sannheten er at det er ganske bra nå, men det oppdager vi ikke hvis vi ikke ser oss rundt hva som faktisk skjer. Vi bør skape nye felles referanser. Sosiologien må se litt mer til siden og fremover for at det skal skje en utvikling. Lite metodologisk kreativitet I 2010 kom Norsk Forskningsråds evalueringsrapport av norsk samfunns vitenskapelig forskning. Når jeg spør han hva han tenker om konklusjonene som ble trukket, svarer han klart at rapporten traff en nerve. Etterlysning av metodeog teoriutvikling bør tas på alvor. Selv er han svært interessert i kvalitativ metode og da i sær narrativ analyse. Han mener det er lite kreativitet innen metode utviklingen i Norge. De fleste gjør kvalitativ metode på samme måte som på 70-tallet. Jeg sier meg ganske enig og henviser på hva jeg sitter igjen med som masterstudent. Faget i seg selv utelukker ikke kreativitet, men det er lettere å være på den sikre siden dersom man benytter seg av de mer etablerte formene. Jeg nevner at det sikkert vil være en del av mine professorer som umid delbart vil være sterkt uenig med meg dersom jeg skulle sagt dette. Men Sveinung er enig og sier at han opplever at studentene misforstår kvalitativ metode som et veldig enkelt fag. Det vitner om en svakhet et eller annet sted. Det har skjedd veldig store endringer på dette feltet de siste 20-30 årene. Norsk sosiologi har gått glipp av mye fordi de ikke har hengt med på dette. Når vi snakker om å se oss rundt på feltet lurer jeg på om han mener det tråkker flere nye viner rundt oss vi bør være oppmerksomme på i «Alt var ikke nødvendigvis så mye bedre før. Sannheten er at det er ganske bra nå, men det oppdager vi ikke hvis vi ikke ser oss rundt hva som faktisk skjer.» sosiologiens fremtid? Min kaffedrikkende venn kikker ut av vinduet og setter den tomme kaffekoppen ned på bordet før han sier at det er mange flinke sosiologer i Norge. Blant annet Gunnar C. Aakvaag, Cathrine Holst og Torkild Lyngstad, som allerede er velkjente navn i Oslo. Hans Erik Næss må også nevnes. Han har en utrolig god penn og har produsert tre bøker på to år! I Bergen, hans egen hjemby, bør vi se opp for Alf G. Nilsen. Han er ikke bekymret over rekrutteringen. Framtidens sosiologer er dagens masterstudenter og stipendiater. Der er det mange talent, men de må få tid og plass til å utvikle seg. - Kanskje må de bli flinkere til selv å tilrive seg dette rommet, slik 68 er generasjonen gjorde. I stedet for å administrere aldrende professorers seminarer og feiringer av norsk sosiologi på 60 og 70-tallet, legger han til med et smil. Inn på nye stier Etter nesten to timer med filosofering over sosiologiens fremtid og virke, er det på tide å takke for seg. Jeg innser at slike små hverdags filosoferinger over vår fagdisiplin åpner for nye innsikter om hvordan gjøre god sosiologi, særlig for meg som ung student. For å unngå å havne i en melankolsk tilstand hvor vi synger på gamle refreng om at alt var så mye bedre før, må vi stoppe opp, ta en liten pust i bakken og se oss rundt, korsvei eller ikke. Å snakke om en gullaldersosiologi gjør det vanskeligere å se fremover og være oppmerksom på hva som foregår i samtiden. Det er på tide at vi åpner for et mangfold i sosiologien som ikke går på bekostning av kvaliteten i håndverket, til en mer jordnær sosiologi. Vi skal stå på kjempers skuldre, men dette utelukker ikke at vi kan tråkke opp nye stier. Det har vært etterlyst nye helter i norsk sosiologi og jeg er sikker på at en av dem tusler bortover Fredrikkeplassen i regnet sammen med meg, før vi sier på gjensyn og går hvert til vårt. kinepa@student.sv.uio.no 12 Sosiolognytt 3/11

Hvordan bygge en bindestreksinstitusjon - et intervju med Aksel Tjora Foto: Bendik Knapstad/Under Dusken Aksel Tjora Av: Sverre Vigeland Lerum Tiden for enkeltgeniet er forbi. Å bygge levedyktige nettverk en sentral oppgave i akademia. Utfordringen er hvordan det skal gjøres. Sosiolognytt har snakket med professor Aksel Tjora, en vital nettverksbygger innen helsesosiologien, og hans erfaringer gir grunn til å lytte. Etter at jeg stavret meg gjennom en masteroppgave om leger, ledelse og norsk helsevesen, var jeg blitt en bindestrekssosiolog. Men hva slags bindestrek var det snakk om? Jeg fikk jobb som stipendiat ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi. Jeg var fremdeles på Universitetet i Oslo, men Det medisinske fakultet var definitivt noe annet enn Harriet Holters hus. Der ble jeg en sosiolog blant mange sykepleiere, økonomer, statsvitere, leger, fysioterapeuter og ergoterapeuter. Jeg famlet rundt, det hadde vært allright med noen flere å snakke sosiologi med, og jeg bestemte meg for å ta grep. Jeg meldte meg på helse og medisinsk sosiologi-sesjonen på Vinterseminaret, i håp om at det kunne hjelpe. Der skjedde det flere ting. Foruten en oppfrisket fasinasjon for sommerhatter, ble jeg i snø og føyk, hutrende iført t-skjorte på parkeringsplassen utenfor et høyfjellshotell, enig med Aksel Tjora (professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU) om at det var en god Sosiolognytt 3/11 13

ide at jeg kom på e-postlista til et nettverk av helsesosiologer. Noen dager senere mottok jeg følgende på jobbmailen: Kjære kolleger. Den sjuende norske workshopen i helsesosiologi går av stabelen onsdag 27. til torsdag 28. april i Trondheim (inkl som vanlig prekonf.middag tirsdag 26/4, festmiddag 27/4, postkonf.pizza 28/4). Som tidligere år vil vi sette opp et program med presentasjoner basert på innsendte "papere" (artikkelutkast, evt utvidede abstracts) og kommentatorer. Deltakelse uten paper er også mulig. Jeg ber deg holde av dagene, evt bestille flybilletter mens de er billige, så kommer en mer utfyllende invitasjon om få dager. Med vennlig hilsen Aksel Dette var mye middag for pengene. I tillegg viste det seg å bli noen dager fulle av raust mottatt stotrende engelsk. Flere konkrete og treffende litteraturtips. Seine samtaler med redaktører for internasjonale tidsskrifter. Seriøs og lyttende tilbakemelding på papere. Rett rundt førti folk som drev med det samme som meg. Godt humør, og svært høyt faglig engasjement. Da jeg dro hjem var jeg sikker på å komme tilbake, jeg hadde funnet en bindestrek. Kort sagt falt bitene på plass. Hvordan kunne det ha seg, og hva hadde skjedd? Kjært barn, mange navn - Dette er min baby, sier Aksel Tjora. Han prater om den årlige workshopen i helsesosiologi i Trondheim, der han er initiativtaker og primus motor. Han forteller om sosiologi som et av de mest tilpasningsdyktige fagene, på godt og vondt. De fleste sosiologer jobber i et eller annet miljø som knapt kan sies å være rent sosiologisk. Det være seg i oppdragsforskning, departementer «Det er mye man kan si om tellekantsystemet i akademia, men det er noe man må forholde seg til.» eller tverrfaglige sentra av ulike slag. Puristiske universitetsmiljøer er forbeholdt de færreste. - På 90-tallet begynte jeg blant annet samarbeid med medisinere og informatikere. De jeg møtte var opptatt med sitt. Sosiologien fungerte som støttefag for å kontekstualisere, gi perspektiv og metodisk stringens til de andre fagene, særlig i sampublikasjoner. Det var disse erfaringene som gjorde at jeg fikk et behov for et sterkere sosiologisk fundament. For jeg hadde noen utfordringer og idéer som var uavhengig av disse ulike prosjektene. Jeg trengte en fagforankring, ikke bare en prosjektforankring, i arbeidet mitt, fortsetter Tjora. Det var i denne perioden, mot slutten av 90-tallet, Tjora for første gang dro til British Sociological Associations årlige konferanse i medisinsk sosiologi, populært kalt MedSoc. - Jeg ble så imponert! Her møttes 200-250 sosiologer årlig, som hadde funnet skjæringspunktet. Faglig, tematisk og teoretisk var de verken for smale eller for generelle. Det var et veldefinert faglig felleskap. For meg var det inspirerende å se hvor god infrastruktur disse hadde skapt for faglig arbeid. Og slik ble ideen om å starte en noen lunde tilsvarende workshop i Norge til. Men var det et liknende skjæringspunkt her? Var denne bindestreken i norsk sosiologi sterk nok? - Det er en hårfin grense mellom å få det til, og kræsjlanding. Du må ha litt sosialt mot, disiplin og tro på egen posisjon. Det er jo kjipt å sende ut en skokk invitasjoner, og så er det ingen som kommer. De potensielle sosiale kostnadene til å sette i gang med et slikt prosjekt er større enn man liker. Det er nok en hovedgrunn til at det er mindre av dette enn det hadde trengt å være i Norge. Nå har vi heldigvis kommet over bøygen, det tok en fem år, og vi hadde den syvende workshopen i 2011. Jeg døpte workshopen om til konferanse i år, det har blitt en institusjon i den forstand at folk tar for gitt arrangementet og hva det handler om. Vi kan fokusere på neste 14 Sosiolognytt 3/11

skritt. Men å bygge opp et felles sosiologisk fagmiljø, er noe flere burde gjøre. Det er åpenbart flere potente skjæringspunkter i fjellheimen av norske sosiologer. En sped begynnelse Tjora forteller om skrinne første år, men der det likevel var en klar strategi for å få en bindestrek opp og gå. Gjennom byggingen av en workshop var målet å skape et levende fagmiljø. - Hovedutfordringen var fragmenterte miljøer, men forhåpentligvis mange med liknende interesser. Særlig i begynnelsen var dette en skjør greie, og jeg var ikke sikker på om workshopen skulle etablere seg som et permanent arrangement. Heldigvis fikk vi arrangere over NSEPs budsjett (NFR-prosjektet Norsk senter for elektronisk pasientjournal, som Tjora var medansvarlig for), og dette var en viktig støtte i starten. Men det trengtes noe mer enn kun økonomi for å få prosjektet på beina. - Vi måtte jo gi workshopen legitimitet, og har hele tiden latt den gå på engelsk. Det er kanskje litt plundrete, men det sier noe om ambisjonsnivået og at sosiologien ikke er en nasjonal indretjeneste. En sosial møteplass er veldig viktig, men det er det faglige som skal være det bærende. Språk er en måte å signalisere åpenhet på. Dessuten gjør språket det lettere å gjøre workshopen til noe mer enn nok et PhD-seminar, som slike arrangementer ofte blir. Seniorene skal også få noe ut av dette, ikke bare gi ideer til andre. Jeg synes det er viktig å hente inn internasjonale profiler. Det er overraskende mange som takker ja, særlig fra Storbritannia. Kanskje er det noe med Norge som et noenlunde eksotisk land, hvor man klarer seg på engelsk. Også er jo disse samlingene veldig hyggelige. Det viktigste er likevel at det til sammen er en sterk faglig gjeng. «Det er en hårfin grense mellom å få det til, og kræsjlanding» Et nettverk av sosiologer - Dette er på en måte et trondheimsprosjekt, jeg har forsøkt å skape stabilitet gjennom å arrangere workshopen her til samme tid hvert år. Samtidig er det rett og slett for få mennesker, eller sosiologer i Norge, til at det kan etableres noen stor faglig kjerne ett geografisk sted. Så vi har basert fagmiljøet på en nettverksmodell. Dette er i større grad et virtuelt fellesskap, enn et konkret et, forteller Tjora, og holder fram at nettverkstankegangen har hatt betydning på flere områder. - Rekrutteringen har også skjedd gjennom nettverk. Altså at den som spør, eller foreslår at noen andre skal være med, tenker seg at den som blir spurt faktisk er interessert i det som skal skje på workshopen. Det er en kvalitets-, men kanskje viktigst en interessesikring. Jeg tror rekrutteringstaktikken har hjulpet slik at det tematisk ikke har sklidd ut. Man skal være på innsiden allerede når man kommer. Målet er jo at det skal være såpass smalt at man må ha en gitt bakgrunn for å få noe ut av det. At det er spisset nok til å kjøre diskusjoner på toppen av tatt-for-gitt kunnskap om sentrale teorier og perspektiver innenfor sosiologien. Folk kommer jo igjen og igjen og de som ikke får noe ut av det uteblir neste år. Rundt 80-90 personer har vært innom arrangementene gjennom årene og av disse er det nok ca. 60 som deltar på jevnlig basis. Krav om resultater Publiseringspoeng og tellekantsystemer har gjort sitt inntog i norsk forskning, også for sosiologer. Tjora er opptatt av å utvikle et fagmiljø som en ressurs i møte med tidens krav. - Det er mye man kan si om tellekantsystemet i akademia, men det er noe de fleste av oss må forholde oss til, i større eller mindre grad. Vitenskapelig produksjon klinger industrielt, men skaper også en transparens som kan skape legitimitet for nettverket. Antologiene Den moderne pasienten (2008) og Digitale pasienter Sosiolognytt 3/11 15

(2010) springer ut fra dette miljøet. To nye antologier er allerede på vei, begge for utgivelse i 2012, og disse fremmer fokusert faglig skriving på norsk og kommuniserer utad hva sosiologien sysler med innen helsefeltet. Men, i likhet med akademia generelt, og i tråd med nettverkets ånd, er internasjonale publiseringer et vel så viktig aspekt. - Folk i nettverket har dessuten blitt særs produktive også i prestisjetunge internasjonale tidsskrifter. Dette er veldig konkrete resultater å vise til, og sender signaler om hva vi driver med og hva et sånt nettverk kan få til. Internt i nettverket handler det også om å vise hverandre at det går an å få det til (som individer og kolleger), at vi faktisk publiserer på toppen internasjonalt, samt at vi alle også møter veggen (blir brutalt refusert) i den beintøffe konkurransen som preger forskningen internasjonalt, at dette er en cut-throat business. Jeg har opprettet en egen helsesosiologiside på Facebook, hvor jeg legger ut nye artikler fra folk i nettverket og oppfordrer folk til å la Jantelov ligge og markedsføre sine artikler og lignende. Man skal ikke undervurdere betydningen av virtuelle kollegiale skulderklapp. Den norske delegasjonen på britiske MedSoc har i de siste årene vært den største utenlandske og for årets konferanse tok MedSoc-arrangøren kontakt med meg for å høre om en flytting av arrangementet ville medføre problemer for den norske delegasjonen. Dette er et konkret signal om at den norske helsesosiologien faktisk har blitt synlig internasjonalt: Det er utrolig gøy og jeg er rett og slett drit stolt av alle kollegene mine i dette nettverket. Bindestrekssosiologiens kår Innledningsvis nevnte jeg min egen famling i møte med et tverrfaglig miljø, jeg ønsket noe å holde i. Blant hovedkonklusjonene i Norsk forskningsråds evaluering av sosiologi i Norge, var behovet for å styrke kjernen av faget. Med «Man skal være på innsiden allerede når man kommer» kjernen siktet evalueringskomiteens leder Göran Ahrne til utvikling av sosiologisk teori. Evalueringskomiteen foreslår videre at sosiologien som fag bør gis en mer synlig posisjon i møte med den tverrfaglige arbeidsvirkeligheten norske sosiologer befinner seg i, og ser dette som en oppgave hvor særlig universitetsinstituttene kan spille en viktig rolle. Hva skal være sosiologiens bidrag og stemme i møte med tverrfaglighet? De fleste sosiologer vil være enige om at tverrfaglighet ikke innebærer en friksjonsfri transaksjon av kunnskap og kompetanse. Ofte er det en arena for posisjonering knyttet til tilgang på forskningsmidler og prestisje. Det er neppe tilfeldig hvem som synes. Kanskje er tiden for ensomme profiler i akademia forbi? I så fall blir å bygge levedyktige nettverk en sentral oppgave, særlig for sosiologer som gjennom posisjon og erfaring forvalter sentrale forskningsfelt. Det er bare slik det sosiologiske perspektiv og forståelse av et forskningsområde kan holdes i hevd. På den andre siden, hva ville gått tapt om den sosiologiske stemmen ikke var der? sverre.lerum@gmail.com 16 Sosiolognytt 3/11

Nytt blikk på gamle problemer - et intervju med Jan Egeland Fotos: av Jan Egeland: NUPI. trengte sjeletrøst, og henvendte meg til uroens opphav Jan Egeland. (Her kan det være på sin plass å påpeke at alle og enhver kan undre seg etter et år som det vi har hatt. Egeland er muligens uskyldig som uroens opphav.) Jan Egeland Av: Mette Løvgren Jan Egeland mener framtidens norske sosiologi og annen samfunnsforskning bør bli mer internasjonal, europeisk og global i sin orientering men beholde mange av de gamle problemstillingene. En dag løftet jeg blikket fra krysstabellene og regresjonsanalysene mine, og på TV-skjermen så jeg Jan Egeland. I gang med å redde verden. Igjen. Iblant blir spørsmålet om min egen eksistensberettigelse påtrengende. Ikke så mye på det personlige som det profesjonelle plan sosiolog eller minerydder? Logit, probit eller grave brønner? Jeg «Jeg mener sosiologisk forskning har bidratt med store verdier til vårt samfunn som helt har druknet i hjernevasken» Hvordan vil norsk sosiologi se ut om du får forme den? Jeg er statsviter, ikke sosiolog Ja, men vi har fått gjennomgå Hjernevask, fagevaluering jeg kan gi deg et par innspill til din artikkel. - (Mannen er alltid på jobb!) Flott! Påtroppende Europadirektør for Human Rights Watch, Jan Egeland, har observert den harde medfarten norsk sosiologisk forskning fikk i media i fjor, og begynner med å gi faget en oppreisning: - Jeg mener sosiologisk forskning har bidratt med store verdier til vårt samfunn som helt har druknet i hjernevasken. Framtidens norske sosiologi og annen samfunnsforskning bør etter mitt skjønn bli mer internasjonal, europeisk og global i sin orientering. Det er slik at folk i Vesten ser muslimer som fanatiske, voldelige og intolerante, og folk i land med muslimsk majoritet ser vestlige mennesker som umoralske, fanatiske og voldelige, forteller Jan Egeland, og referer til en survey fra 2006 utført av Pew Research Center. - Vi som bor i Vesten kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen voldelige, men tenk på Afghanistan og Irak, og på Gazastripen dette er voldelige hendelser med store menneskelige omkostninger, og Vesten har spilt en viktig rolle i disse konfliktene. Men poenget, fortsetter Egeland, er ikke om Sosiolognytt 3/11 17

disse adjektivene er korrekte beskrivelser; det er mye viktigere at stereotypier som dette blir stadig mer polariserte. Når vi i en globalisert verden forholder oss til slike bilder av hverandre, så får vi sosiale konflikter og diskriminering, vi får motsetningsforhold og vi får større grobunn for terror. Vi ser dette i migrasjonskontekster også til tross for at FN konkluderer med at global migrasjon har gode konsekvenser både for avsenderland og mottakerland, ser vi at myter, fordommer og mer eller mindre fiktive problemstillinger får dominere. Sosiologi som avsløring Hvordan kan sosiologisk forskning hjelpe? - Utfordringene Europa står ovenfor, og som hele verden står ovenfor vi trenger løsninger, konkrete løsningsforslag, og de må være basert «Til tross for at FN konkluderer med at global migrasjon har gode konsekvenser både for avsenderland og mottakerland, ser vi at myter får dominere.» på gode og vitenskapelige analyser. Sosiologi er vitenskap og ikke moralisme. Sosiologien kan gi oss vitenskapsbaserte alternativer til slike myter og fiktive problemstillinger som råder i denne folkevandringstiden vi lever i. Kan du gi noen konkrete eksempler? - Gamle klasse- og kjønnsmotsetninger har endret seg en del fra slik de var noen tiår tilbake, og noen vil kanskje si at sosiologien sysler for mye med slikt som var de store sosiale skillelinjene tidligere. Det er viktig å bygge på gamle problemstillinger om klasse og kjønn og se det hele i en internasjonal og globalisert sammenheng, blant annet hvordan kvinner behandles i fattigdom, krig og krise i ikkeskandinaviske sammenhenger, sier Egeland, og fortsetter: - Jeg mener at norsk sosiologisk forskning skal jobbe for å bygge ned stereotypier Fotos: Fra London-opprøret: Flickr.com 18 Sosiolognytt 3/11

KRITISK SOSIOLOGI På Universitetet i Oslo, lørdag 26. november 2011, arrangeres Scandinavian critical theory roundtable no. 3: Kritisk teori og kritisk praksis. Konferansen inviterer til innlegg fra samfunnsvitenskap, historie, filosofi, kulturstudier o.a. fag. Kontakt Per Otnes (p.j.otnes@sosgeo.uio.no) for mer informasjon. SAMFUNN? European Consortium for Sociological Research (ESCR) feirer i 2011 sitt 20-årsjubileum. I den anledning arrangeres en stor konferanse ved University College Dublin i Irland 14-17. desember. Der vil fokuset være på European Society or Societies? A 20-Year Perspective. Mer informasjon finnes på http://www.rug.nl/soc/ecsr/escsr_ conference/index. og fordommer, og gi oss vitenskapelig kunnskap som vi kan bruke for å møte våre moderne utfordringer på en god måte. Den vanskelige balansen Er vi for opptatt av fortiden? - Jeg vet ikke om norsk sosiologi skal legge fra seg fagets gamle problemstillinger om klasse og kjønn, men jeg synes at de enorme problemene som vi står ovenfor i Europa fortjener større oppmerksomhet. Hva skal vi gjøre med arbeidsløsheten blant ungdom, ganger rikere enn verdens fattigste land. Kan vi, med slike ulikheter, leve harmonisk side ved side? Nei, vi kan ikke det, folk opplever det som glødende urettferdig. Ungdom blir rasende. Det må vi forstå og beskrive. Note: Dette intervjuet ble gjennomført i forkant av terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22.7.11. Mette.Lovgren@hio.no «Rike land som Norge er hundre ganger rikere enn verdens fattigste land. Kan vi, med slike ulikheter, leve harmonisk side ved side?» hvordan skal vi forholde oss til spenningene som oppstår mellom majoritetsbefolkninger, innvandrere og gjestearbeidere? I mange europeiske land ser vi aldrende befolkninger og ikke store nok kohorter i arbeidsaktiv alder. I vår dynamiske verden oppfatter jeg at det er mer presserende sosiale spørsmål for sosiologien å ta tak i. Europa står ovenfor enorme problemer. Jeg vil utdype med å peke til den sosiale ulikheten vi ser på et globalt nivå: de rikeste samfunnene i verden er 100 ganger rikere enn de fattigste. For noen generasjoner siden var det samme forholdet 10:1. Rike land som Norge er hundre Sosiolognytt 3/11 19

Klimaendringer må forstås samfunnsvitenskapelig - et intervju med Karen O Brien Karen O Brien Av: Kenneth Dahlgren Ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, er man for tiden inne i en søknadsprosess orientert mot etableringen av et nytt senter for fremragende forskning: cchange Centre on Transformation in a Changing Climate. Sosiolognytt har snakket med lederen av prosjektet, professor i samfunnsgeografi, Karen O Brien. Ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Foto: UiO «Vi ønsker både å studere endringsprosesser og aktivt være engasjert i strategier for implementering av tiltak i retning av et mer bærekraftig samfunn» Universitetet i Oslo, er man for tiden inne i en søknadsprosess orientert mot etableringen av et nytt senter for fremragende forskning: cchange Centre on Transformation in a Changing Climate. Lederen for prosjektet, professor Karen O Brien, har samlet 68 internasjonale fag personer fra forskjellige disipliner fra kunstnere til sosiologer, samfunnsgeografer og fysikere med mer i et inkluderende, inspirerende og ikke minst produktivt forskningsmiljø orientert mot klimaendringer og globale utfordringer. O Brien forteller: - Fokuset for cchange er endring. Vi ønsker både å studere endringsprosesser og aktivt være engasjert i strategier for implementering av tiltak i retning av et mer bærekraftig samfunn. For er det en ting forskning på klimaendringer har vist, så er det at samfunnsendringer må til. Vi er nødt til å tenke annerledes. Dette krever blant annet at vi mobiliserer forskningen på tvers av disipliner og sammenfatter hva det er vi faktisk vet, men også at vi studerer og stiller kritiske spørsmål ved hvem som bestemmer og setter agendaen, samt hvilke verdier som er dominerende i samfunn. cchange representerer slik et viktig bidrag til klimaforskningsfeltet, fordi samfunnsvitenskapelig tenkning for alvor vil lanseres overfor noen av de mest sentrale, globale spørsmålene i vår tid. Ifølge prosjektsøknaden har klimaendringer blitt et sentralt satsningsområde ved ISS, både i undervisning og i forskning. Ekstern evaluering har også 20 Sosiolognytt 3/11