132KV KRAFTLINJE FRA HESSFJORDEN TIL FAKKEN I KARLSØY KOMMUNE KONSEKVENSUTREDNING TEMA REINDRIFT

132KV KRAFTLINJE FRA HESSFJORDEN TIL FAKKEN I KARLSØY KOMMUNE KONSEKVENSUTREDNING TEMA REINDRIFT KONSEKVENSER FOR REINDRIFTA I RINGVASSØY OG VANNØY REINBEITEDISTRIKT Oktober 2004 Harald Rundhaug

INNHOLD 1 Sammendrag... 3 2 Innledning... 4 3 Beskrivelse av tiltaket... 4 3.1 Linjetraseer på Ringvassøya... 4 3.2 Traseer for sjøkabel... 5 3.3 Linjetraseer på Vannøya... 5 3.4 Anleggsperioden... 6 4 Utredningsprogram... 6 5 Formål... 6 6 Metode... 6 7 Dagens situasjon i reindrifta... 7 7.1 Reindrifta i Vannøy reinbeitedistrikt... 7 7.1.1 Driftsmønsteret i Vannøy reinbeitedistrikt... 7 7.1.2 Driftsforholdene i Vannøy reinbeitedistrikt... 7 7.1.3 Beite på Vannøya... 8 7.2 Reindrifta i Ringvassøy reinbeitedistrikt... 8 7.2.1 Driftsmønsteret i Ringvassøy reinbeitedistrikt... 9 7.2.2 Driftsforholdene i Ringvassøy reinbeitedistrikt... 10 7.2.3 Beite på Ringvassøya... 10 8 Rein og reindrift... 11 9 Inngrep og rein... 11 9.1.1 Direkte lokale effekter... 12 9.1.2 Indirekte regionale effekter... 12 9.1.3 Kumulative effekter... 13 9.2 Kraftlinjer og rein... 13 10 De ulike traseene konsekvenser for reindriften... 13 10.1 Ringvassøy reinbeitedistrikt... 13 10.1.1 Avbøtende tiltak... 14 10.2 Vannøy reinbeitedistrikt... 14 10.2.1 Avbøtende tiltak... 15 10.3 Anleggsfasen... 15 10.4 Driftsfasen... 15 11 De ulike traseene konklusjoner... 16 11.1 Vannøy reinbeitedistrikt... 16 11.1.1 Avbøtende tiltak.... 16 11.2 Ringvassøy reinbeitedistrikt... 16 11.2.1 Avbøtende tiltak.... 17 11.3 Direkte beitetap... 17 11.4 Indirekte beitetap... 17 12 Kart reindriftens årstidsbeiter... 18 13 Litteratur... 20 2

1 Sammendrag Etableringen av ny 132 kv kraftlinje mellom Hessfjorden og Fakken vil ha varierende effekt på reindriften i de to reinbeitedistriktene, avhengig av hvilke alternativ som velges. På Vannøya vil alternativ 2, og på Ringvassøya vil alternativ 3 gi minst negative konsekvenser for reindriften. Alternativ 4 og 2 vil gi store negative konsekvenser på Ringvassøya, mens Alternativ 1 vil gi moderate negative konsekvenser på Vannøya. 3

2 Innledning Troms Kraft Nett AS sendte 23.02.04 ut melding om behov for etablering av 132 kv kraftlinja mellom Fakken vindkraftpark på Vannøya og inn til Hessfjorden transformatorstasjon på Ringvassøya i Karlsøy kommune i Troms. Utredningsprogram ble fastsatt av NVE 17.08.04. På oppdrag fra Troms Kraft Nett AS er det derfor utarbeidet konsekvensutredning for etablering av ny 132 kv kraftlinje mellom Fakken på Vannøya og inn til eksisterende transformatorstasjon i Hessfjorden, på Ringvassøya. Denne rapporten omhandler konsekvensene for reindriften i Vannøy og Ringvassøy reinbeitedistrikter. Konsekvensene er vurdert med bakgrunn i befaring av de ulike alternativene til trase, samtaler med berørte reinbeitedistrikter og innhenting av informasjon fra Reindriftsforvaltningen Troms. 3 Beskrivelse av tiltaket I sammenheng med at Troms Kraft Produksjon AS planlegger etablering av Fakken vinkraftpark på Vannøya er det behov for tilknytning til det eksisterende kraftnettet i Hessfjorden på Ringvassøya. Det planlegges etablert en transformatorstasjon i tilknytning til vindkraftparken på Fakken 22/66kV. Ledningen vil bli ca. 32,5 km hvorav ca.11 km er på Ringvassøya, 6,5 km sjøkabel over Vennasundet og ca. 14 km er på Vannøya. Den nye kraftlinja planlegges bygd som 132 kv, men driftes som 66 kv. Det er foreslått 4 alternative traseer på Ringvassøya og 2 alternativer for deler av traseen på Vannøya. 3.1 Linjetraseer på Ringvassøya Alternative traseer på Ringvassøya har følgende nøkkeldata: Trase: Alt.1 Hessfjord - Storneset Alternative linjetraseer Ringvassøy Alt.2 Hessfjord Kjerringvika Alt.3 Hessfjord Storneset Alt.4 Hessfjord Brennes Lengde 10,9 km 11,6 km 11,0 km 11,5 km Antall stolpesett Ca 73 Ca 77 Ca 73 Ca 77 Trasealternativ 1 Ringvassøy starter i Norddalen omtrent ved kote 100 og føres østover i lia langs Hessfjorden ca 100 meter ovenfor bebyggelsen.. Øst for Blåfjellet vil den vinkles nordover, og gå i rett linje vest for Hornheia og Storheia og ut til Storneset. Trasealternativ 2 Ringvassøy starter samme sted som alternativ 1, men går videre oppover Norddalen før den vinkles østover og går over til Grunnfjorden på nordsiden av Blåfjellet. 4

Dette trasealternativet går i en sving sør for Hornheia og øst for Storheia. I stedet for å gå ut til Storneset legges traseen ned i Kjerringvika litt lenger øst. Trasealternativ 3 Ringvassøy starter som alternativ 1 ut fra Hessfjord, men mellom Lauvslett og Hornheia vinkles den litt mer mot Grunnfjorden, hvor den så parallellføres med eksisterende 22 kv-linje fra Botnskogen langs Grunnfjorden til Storneset. Trasealternativ 4 Ringvassøy starter som de andre i Norddalen. Dette alternativet fortsetter imidlertid rett nordover, vest for Nordfjellet og Hårskoltan. Traseen går like øst for Riskjeppa og Blåryggen, og vinkles, vest for Finnelvaksla, ned mot Brennes. En stor del av denne traseen ligger høyere enn 300 m.o.h., noe som tilsier fare for store islaster. Dette gjør at fagverksmaster i stål må vurderes. 3.2 Traseer for sjøkabel De fire alternativene på Ringvassøya gir tre ulike sjøkabeltraseer over til Bøtneset. Sjøkabelalternativ 1 fra Storneset til Bøtneset vil få en lengde på omtrent 6,5 km og vil være den aktuelle løsningen for ovenfor nevnte trasealternativ 1 og 3. Sjøkabelalternativ 2 fra Kjerringvika til Bøtneset vil får en lengde på omtrent 6,6 km og gjelder for trasealternativ 2. Sjøkabelalternativ 3, som gjelder for trasealternativ 4, fra Brennes til Bøtneset, vil bli på omtent 7,4 km. 3.3 Linjetraseer på Vannøya Alternative traseer på Vannøya har følgende nøkkeldata: Alternative linjetraseer Vannøya Trase Alt. 1 Bøtneset Fakken via Nordvannvågdalen Alt. 2 Bøneset Fakken gjennom Nordvannvågen Lengde 14,9 km 14,2 km Antall stolpesett 100 95 Linjetraseen videre fra Bøtneset vil i hovedsak følge traseen beskrevet i forhåndsmeldingen, men med to alternative løsninger fra Vannhaugen og frem til planlagt trafostasjon. Trasealternativ 1 Vannøy følger lia innover fra Bøtneset til Lanesøra noe høyere i terrrenget enn eksisterende 22 kv-linje. Øst for Laneskollen vil linjen føres innover Vannstudalen og over skaret mellom Susannabakk-kollen og Pollen. Videre vil traseen legges vest for Vannhaugen. Herfra og frem til det planlagte vindkraftområdet utredes to alternative traseer. 5

Det opprinnelige alternativet vinkles nordover i Nordvannvågdalen vest for elva og vinkles østover igjen ovenfor bebyggelsen ved Skogeng. Herfra fortsetter linjen frem til den planlagte trafostasjonen nord for Stakkvatnet. Trasealternativ 2 Vannøy innebærer at trasealternativ 1 følges fra Bøtneset og frem til Vannhaugen, men at Nordvannvågen krysses ved Fredheim og at linjen så føres videre opp mot planlagt transformator nord for Stakkvatnet. 3.4 Anleggsperioden Det legges opp til at anleggsaktiviteten med rydding av linjetrase og transport av utstyr skal skje vinterstid for å skåne terrenget. Det vil dessuten bli benyttet helikopter ved behov. 4 Utredningsprogram Utredningsprogrammet for 132 kv kraftledning fra Fakken vindpark til Hessfjord transformatorstasjon ble fastsatt av NVE 17.08.04. Det er fastlagt at for tema-reindrift skal følgende utredes i KU: Reindriftens bruk av området skal beskrives. Det skal vurderes hvordan tiltaket i anleggs- og driftsfasen kan påvirke reindriftens bruk av området gjennom barrierevirkning, skremsel/støy og økt ferdsel. Eventuelt direkte beitetap skal beregnes Avbøtende tiltak skal vurderes. Fremgangsmåte: Utredningen skal gjøres på bakgrunn av eksisterende informasjon, eventuell befaring, samt kontakt med reindriftsnæringen og reindriftsforvaltningen. 5 Formål Formålet med konsekvensutredningen er å belyse direkte og indirekte konsekvenser for reindrifta i planområdet av tiltaket. Vurdere konsekvensene av de ulike alternativene som foreslås og eventuelt fremme forslag til avbøtende tiltak som kan bidra til å redusere de negative effektene av tiltaket. 6 Metode Denne konsekvensutredningen baserer seg på kartdata og opplysninger innhentet fra Reindriftsforvaltningen, samt befaring og samtale med berørte reineiere, og klimadata fra DNMI. Rapporten bygger på relevante forskningsresultater om temaet samt min kjennskap til hvilke effekter ulike typer inngrep kan ha på rein og reindrift. Problemstillingene er også diskutert med personer med lang erfaring på fagområdet. 6

7 Dagens situasjon i reindrifta 7.1 Reindrifta i Vannøy reinbeitedistrikt Vannøya reinbeitedistrikt (nr.10) i Troms omfatter øyene Vannøya, Burøya og Skorøya. Brutto arealet er 227 km2, og det er fastsatt et øvre reintall til 300 rein på helårsbeite. Det er 1 driftsenhet som driver reindrift her, og reintallet pr. 31.03.03. var 231 dyr i produksjonsflokk. Slakteuttaket siste år var på 10 dyr, og tapene var på 16 %. Reintallet var i perioden frem til 1995/96 stabilt på vel 300 dyr i vårflokk. Driftsåret 96/97 gikk reintallet ned, og har siden holdt seg stabilt på 200-250 dyr i vårflokk. Vannøy reinbeitedistrikt har gjeterhytte og kalvemerkingsgjerde i Skipsfjordalen. De har bygd opp godkjent skille/slakteanlegg ved Kristoffervalen. Anlegget er oppgradert og godkjent som sesongslakteri. 7.1.1 Driftsmønsteret i Vannøy reinbeitedistrikt De som driver reindrift på Vannøya i dag har et driftsmønster hvor man lar rein beite spredt gjennom store deler av året. Det er i hovedsak Vannøya som benyttes, øyene Burøya og Store Skorøya nyttes bare sporadisk. Rein kalver for det meste i de nedre deler av Skipsfjordalen, men det opplyses at rein også kalver i andre deler av distriktet. Utover sommeren og høsten beiter rein spredt over hele Vannøya fra sjøen og opp til 250-300 m.o.h. Det foretas vanligvis kalvmerking i juli i Skipsfjordalen. Rein må da samles inn fra flere retninger til et oppsamlingsområde før den samlet settes i gjerde. Vanligvis skjer det i tre opperasjoner. Først samles rein fra Vannvåg vestover og videre nord mot Måsheia- Vannareid. Den rein som oppholder seg nord for Vannareid samles samtidig sørover mot Måsheia. Dyr som oppholder seg øst for Vannvåg samles fra Fakken og nordover, forbi Skottalneset og inn til Skipsfjorden. Tilsvarende samling skjer også på høsten, men da til gjerdeanlegget ved Kristoffervalen. Vanligvis foretas samling til slakting før brunst (1-15 september). Utover vinteren beiter rein spredt i de lavereliggende områdene, og særlig i områdene som er vindutsatt, og hvor det er lite snø. Det foretas støtteforing av rein gjennom store deler av vinteren på fri mark i området Risdalen- Kvitnesheia, vest for Fakken. 7.1.2 Driftsforholdene i Vannøy reinbeitedistrikt Vannøya har gjennomsnittlig ca. 1030 mm nedbør pr. år. Gjennomsnittlig vintertemperatur ligger på 2,0 grader C (nov-mars), og 3,2 grader C for året. Det innebærer at det kan komme betydelige mengder snø gjennom store deler av vinteren, men man vil ha flere mildværsperioder med regnvær gjennom vinteren. Med et så tykt snødekke vil det gjøre beitene svært utsatt for nedising når det kommer en mildværsperiode som så etterfølges av en kuldeperiode. Når dette skjer låser beitene seg over store deler av reinbeitedistriktet, og det er bare i de områdene som er særlig vindeksponert og snødekket er tynt hvor det kan være mulig for rein å finne noe beite. 7

Sommerstid er det meget gode vekstforhold, og rein har muligheter for å finne friskt beite gjennom hele barmarkssesongen. Det er sjelden man opplever tørke over lengre tid om sommeren. 7.1.3 Beite på Vannøya Vannøya består først og fremst av mye grunnfjell, men i området Valaheia - Vannvåg finner man noen gangbergarter og løsavsetninger. Det meste av vegetasjon finner man under 300 m.o.h. Togografien består av både lavereliggende heier og høgfjell med bratte skrenter. Vannøya er topografisk delt i to med en vid og frodig dalgang fra Skipsfjorden og sørover mot de høgalpine tindene med Vanntinden som øyas høyeste fjell (1011 m.o.h.). Heiene finner man først og fremst mellom Durmålsfjell og Vannareid, og mellom Kristoffervalen og Myrset. I de høyereliggende områdene er det hovedsakelig blokkmark og impediment. De nedre deler av Skipsfjorddalen inneholder større våtmarksområder, hvor man finner en del typiske vannplanter som f.eks. bukkeblad, siv og starr. Vegetasjon domineres av kreklinghei, og blåbærhei. I de sørlige deler av Vannøya, fra Skånningen og vestover mot Kristoffervalen er det en del bjørkeskog i dalgangene. Det er derfor lite lav, og Vannøya fremstår først og fremst som et godt barmarksbeite. Reinbeitekommisjon (1964) har beregnet at Vannøya har en beitekapasitet for ca. 1500 rein på barmarksbeite. Det meste av beitearealet for rein finner man i området fra havet og opp til en høydegradient på 250-300 moh. Ovenfor denne høyden fremstår landskapet som impediment med mye ur og blankskurt fjell. I noen av de små dalgangene mellom toppene kan det være litt vegetasjon som rein kan beite på i varme sommerdager. 7.2 Reindrifta i Ringvassøy reinbeitedistrikt Ringvassøy reinbeitedistrikt (nr. 12) i Troms omfatter hele Ringvassøya, og omfatter et bruttoareal på 635 km2. Det er fastsatt et øvre reintall til 600 rein på helårsbeite. Det er 3 driftsenheter som driver reindrift her, og reintallet pr. 31.03.03. var 196 dyr i produksjonsflokk. Slakteuttaket siste år var på 13 dyr, og tapene var på 5 %. Reintallet var i perioden 1983/84 1995/96 relativt stabilt på mellom 4-500 dyr. Driftsåret 96/97 ramlet reintallet dramatisk til ca. 200 dyr, og har holdt seg der siden. Distriktet har etablert gjerdeanlegg for merking og slakt ved Grønliskaret og i Ytre Kårvik. 8

7.2.1 Driftsmønsteret i Ringvassøy reinbeitedistrikt Reindriften på Ringvassøya har lange tradisjoner, og på samme måte som på Vannøya lar man rein beite mest mulig spredt gjennom store deler av året. Vårbeite og kalvingslandet er først og fremst på de ytre deler av halvøyene: Storheihalvøya, mellom Grunnfjorden og Hessfjorden, Blårygghalvøya, mellom Dåfjorden og Grunnfjorden, Keipenhalvøya mellom Dåfjord og Skogsfjorden, Skarsfjordhalvøya mellom Skarsfjorden og Skogsfjorden, og Gråtindhalvøya mellom Kvalsundet og Skarsfjorden. Det er lavereliggende områder med innslag av skog, og hvor det blir tidlig bart om våren. På disse delene av halvøyene foretrekker derfor rein å kalve. Hvilke som brukes kan variere noe fra år til år, men i hovedsak kalver rein i de lavereliggende områdene på Blårygghalvøya Keipenhalvøya og Gråtindhalvøya. Sommerbeitene på Ringvassøya omfatter hele området fra Skarsfjordbotn og sørover, gjennom dalene rundt de høyeste toppene, og videre nordover langs østsiden av Skarsfjordvatnet og utover Keipenhalvøya. Etter kalvingen er over, i midten av juni, og varmen kommer trekker rein inn på sommerbeitet. Hvorvidt dyrene da beiter i de lavereliggende delene eller høyere til fjells er helt avhengig av varmen. Dette er en tilpasning hos rein for å redusere insektsplagen. Den kan derfor beite i høyfjellet om dagen, og komme ned i lavlandet om kvelden. I slike kystnære områder vil det være steder rein oppholder seg helt i havkanten hele tiden fordi havvindene også svaler godt på varme dager. Det er imidlertid forskjeller mellom ulike kategorier dyrs adferd. Simler med kalv oppholder seg vanligvis mer i høyden, mens bukker og ungdyr ofte kan observeres helt nede i fjæra på varme sommerdager. På ettersommeren, månedskiftet august-september begynner rein å samle seg, og da blir rein tatt i gjerdet enten på Grønliskaret eller ved Ytre Kårvik-skaret. De senere årene har man i hovedsak benyttet anlegget på Grønliskaret. Man forsøker da å få gjennomført både merking og slakting samtidig, og det er vanligvis gjennomført før midten av september på grunn av brunstperioden. Rein samles da fra de ulike halvøyene mot sørenden av Skarsfjordvatnet hvor man har oppsamlingsområdet, og derfra driver man rein over til Grønliskaret. Det siste stykket bruker man helikopter for å sikre at all rein kommer i gjerdet. Når rein da slippes sprer den seg utover i de mellomliggende områdene. Høst- og høstvinterbeitene omfatter områdene Storhei- Blåryggenhalvøya, deler av området mellom Skarsfjordvatnet og Dåfjorden - Keipenhalvøya og utover Skarsfjordhalvøya, mellom Skarsfjordvatnet og Skarsfjorden. I denne perioden kan rein også beite i liene og dalene ovenfor Kvalsundet, sør for Kårvikdalen. Man forsøker å veksle mellom de ulike områdene over år, og dyrene må derfor flyttes til det enkelte område. Det er derfor et oppsamlingsområde på vestside av norddalen, mellom Hessfjorden og Dåfjorden som brukes i sammenheng med utnyttelsen av halvøyene nord og sør for Grunnfjorden. Gjennom vinteren vil rein spre seg vidt fordi beiteforholdene ofte kan være vanskelige. De sikreste vinterbeitene er ytterst på halvøyene, og til dels nede i fjordbotnene. Vindretning, temperatur og nedbør er helt avgjørende for hvor rein finner de beste beitene til enhver tid. Man bruker derfor i praksis store deler av Ringvassøya som vinterbeite. De sikreste vinterbeitene er nord for Kårvikdalen, og ytre deler av Keipenhalvøya. 9

7.2.2 Driftsforholdene i Ringvassøy reinbeitedistrikt Ringvassøya har gjennomsnittlig 1020-1110 mm nedbør. Gjennomsnittlig vintertemperatur ligger på 3,0 grader C (nov-mars) og 3,3 grader C for året. Det er noe variasjon i temperatur og nedbør langs kystlinja og lengre inn på øya. I løpet av de 6 vintermånedene (okt-mars) kommer ca.60% av nedbøren. Dette vil være både i form av snø og regn. Den gjennomsnittlig vintertemperaturen tilsier at man gjennom vinteren vil ha flere regnværsperioder med påfølgende kulde. Det innebærer at det er stor fare for at beitene iser ned i store deler av reinbeitedistriktet i perioder gjennom vinteren. (Reineierne opplyser at beitesituasjon kan være vanskelig i perioden desember februar). 7.2.3 Beite på Ringvassøya Ringvassøya består av mye gneis og granitt, med spredte og mindre islett av løsere bergarter. Det meste av vegetasjon finner man under 350-400 m.o.h. En relativt stor del av Ringvassøya består av glimmerskifer. Topografien skiller seg markert i dette område, med slakere lende og tykkere jordsmonn. Dette omfatter bl.a. områdene nord og øst for Hessfjorden med deler av halvøyene mellom Hessfjorden og Grunfjorden, og mellom Grunnfjorden og Dåfjorden. Her er vegetasjon i skogbeltet dominert av Blåbær- og gras- /urterik bjørkeskog med høy beiteverdi vår sommer og høst. I de høyereliggende områdene er det mer kreklinghei og blåbærhei og i de mest vindeksponerte delene er det en del blokkmark. I gneis- og granitt områdene er jordsmonnet tynnere og vegatasjonsdekket mindre frodig. I disse delene finner man i hovedsak beite i dalgangene, hvor det også er mer løsmasser og et tykkere jordsmonn. Kårvikdalen er et typisk eksempel, med stort innslag av gras og urter. Lavforekomsten er spredt, og ofte finnes den sammen med gråmosen, særlig i de mest kystnære delene av lavlandet. Det finnes imidlertid også en del lav i kreklingheiene. Det er brukbar forekomst av lavbeite mot Kvalsundet, sør for Kårvikdalen. Likeledes har området fra Kårvikdalen og nordover mot Skarsfjorden godt innslag av lav i beite. Her er også topografien noe bedre og snødybden vanligvis mindre enn lengre sør gjennom vinteren. Bilde 1: Fra sørsiden av Ringvassøya 10

8 Rein og reindrift Rein er drøvtygger som dekker sitt ernæringsmessige behov gjennom beiting i utmark året rundt. Rein er derfor svært avhengig og tilpasset til naturgrunnlaget. Endringer i naturgrunnlaget gjennom endring av feks. klima vil derfor også kunne få store effekter for hvordan rein kan utnytte naturgrunnlaget sitt i fremtiden. Endringer i klima vil påvirke hvilke planter som dominerer i beitet, og det vil dessuten kunne påvirke tilgjengelighet av beite gjennom vinteren, hvorvidt nedbør kommer som snø eller regn. På våren er rein ernæringsmessig i dårligst hold. Gjennom vinteren har den normalt måtte bryte ned fettreserver og muskelmasse for å opprettholde sine livsfunksjoner. Vanligvis vil beite om vinteren bestå av lav og andre vekster med lavt næringsinnhold. Lav inneholder i hovedsak karbohydrater, og den kommer i underbalanse i forhold til proteiner og mineraler. Dette kompenseres til en viss grad gjennom nedbryting av opplagrede fettreserver. Utover våren og sommeren er derfor behovet stort for å få tilført proteiner og mineraler. Det gjør den ved å beite selektivt på grønnplanter i tidlig vekstfase, når næringsinnholdet og fordøyeligheten er optimal. Denne syklusen i beitets næringsinnhold er rein svært godt tilpasset, og den er derfor godt i stand til å oppholde seg i områder hvor tilgjengeligheten og kvaliteten i beite varierer mye gjennom året. I områder med lite lav typiske kystområder har det vist seg at innslaget av lav i dietten gjennom vinteren er bare begrenset til en kort periode i januar-februar. Resten av vinteren består beite hovedsakelig av vintergrønne vekster som f.eks ulike gress-arter og lyng-arter. 9 Inngrep og rein Hvordan inngrep påvirker rein og reindriften varierer med en rekke ulike faktorer. Det vil være avhengig av f.eks. Kvaliteten i beite mye impediment, type beiteplanter årstid minimum-/overskuddsbeite, reinens adferd endres gjennom året kategori rein, reaksjonsmønsteret er noe forskjellig mellom kjønn og årstid. topografi kupert eller flatt, nede i dal eller høyt oppe i terrenget eksponert eller skjult i forhold til omkringliggende områder. type inngrep kraftlinje vei gruvedrift vil ha forskjellig effekt på rein. Støy støynivået på anlegget. Trekk- og flyttleier som berøres. Flukt er en vanlig reaksjon fra rein ved forstyrrelser. Om sommeren er rein i god kondisjon og tilgjengeligheten av kvalitativt godt beite er ubegrenset. Kostnaden for dyret er dermed på et minimum, og den kan ta seg tid til å flykte fra eventuelle forstyrrelser som oppleves som farer. Det er imidlertid forskjeller mellom ulike kategorier dyrs adferd gjennom året. Reinsimlene er mest vár på våren, under kalvingsperioden, og utover sommeren. Den investerer mye i sitt avkom, og suksessen måles i overlevelsen til kalven. Den vil derfor forsøke å unngå forstyrrelser mest mulig. 11

Oksene har i denne perioden større fokus på å kunne optimalisere næringstilgangen, og den har større toleransel for å akseptere forstyrrelser dersom det gir en best mulig mattilgang. Utover vinteren er det viktig for rein å spare på sine fettreserver lengst mulig for å ha en beredskap når beitene låser seg. I denne perioden er tilgjengeligheten og kvaliteten på beite betydelig dårligere på grunn av snø og isforholdene. Beiteplantene har lav fordøyelighet og mesteparten av tiden går med til å skaffe seg nok mat, fordøye den og hvile. Den kommer dermed i en konflikt mellom å forbruke energi på flukt samtidig som det også vil medføre at den totale beitetiden reduseres, og den blir tvunget til å flytte fra områder med beite til områder hvor det ikke finnes tilgjengelig beite. Hvilken årstid det berørte området nyttes av rein vil kunne ha betydningen for i hvilken grad rein påvirkes av inngrepet. En anleggsperiode som for eksempel pågår samtidig med reinens naturlige utnyttelse av tilstøtende områder kan medføre at rein trekker bort. Tiltakets plassering i terrenget og de topografiske forholdene påvirker konsekvensene inngrepet kan ha på rein. Man skiller ofte mellom områder med og uten tekniske inngrep. Inngrep i uberørte områder vil vanligvis ha større negativ effekt enn nye inngrep i et område hvor man allerede har inngrep fra før. Det er imidlertid en tålegrense for hvor store og mange inngrep et område kan tåle før det er tapt som reinbeite ved at rein ikke lenger vil oppholde seg der. Effektene av utbygging deles normalt inn i direkte lokale effekter under anleggsfasen eller ved forstyrrelser av enkeltdyr, indirekte regionale effekter på hele flokken og kumulative langsiktige effekter som også kan angå rein utenfor det utbygde området. Dette er en inndeling som er anbefalt av Verdensbanken (1997) og som også er benyttet av en rekke forskere. 9.1.1 Direkte lokale effekter Det direkte beitetapet, eller arealet som blir beslaglagt av et tiltak er vanligvis svært begrenset. Det fysiske arealet som går tapt for reindriften er vanligvis derfor ikke mest interessant for reindrifta.. Unntaket er når tiltaket plasseres slik at det kommer i direkte konflikt med særverdi-områder. Det kan være f.eks kalvingsland, trekk og flyttleier, eller minimumsbeiter som i realiteten setter klare begrensninger for reindriftens størrelse og omfang. Selv om arealbehovet er lite behøver imidlertid ikke konsekvensene å være små. En rekke undersøkelser på dette viser at enkeltstående forstyrrelser kan medføre fluktreaksjoner og økt hjertefrekvens i en kort periode. De konkluderer med at effekten på rein er liten og kortvarig (Wolf et.al. 2000) (Vistnes og Nellemann 2001). 9.1.2 Indirekte regionale effekter I forhold til mer permanente inngrep eller varige forstyrrelser har det vist seg at man registrerer mer langvarige unnvikelseseffekter. Det innebærer at rein reduserer bruken av området for å unngå stress og forstyrrelser. Dette varierer imidlertid med type inngrep, årstid og mellom kategorier dyr. Konsekvensene kan være at rein må oppholde seg på mindre attraktive beiteområder og dermed reduseres vekt og kondisjon. 12

9.1.3 Kumulative effekter Det omfatter de samlede effektene av et tiltak. Innebærer tiltaket endret arealbruk hos rein kan det igjen medføre at andre deler av beite blir overbelastet eller at rein vil trekke inn på f.eks vinterbeite tidligere enn før. Det vil redusere vinterbeitets bæreevne og dermed kunne ha negative konsekvenser for antallet rein man kan ha på beite, reinflokkens kondisjon og dermed også påvirke produksjon av kalv neste år. Type inngrep, om type beite er minimumsfaktor m.m., er avgjørende faktorer for hvilke effekter tiltaket har. På samme måte vil man også kunne registrere at nye inngrep i områder med eksisterende inngrep også kan påvirke reinens adferd. Denne effekten er imidlertid vanligvis mindre enn effekten av det første inngrepet. Rein har en viss tilpasningsevne, men blir forstyrrelsene for store (tålegrense) vil man oppleve at utnyttelsen av området kan reduseres dramatisk. 9.2 Kraftlinjer og rein Det forskningsarbeidet som ble oppsummert i Rein-prosjektet (2002) konkluderer med at kraftlinjer kan påvirke reinsdyrs adferd og beitemønster. I hvilket omfang og utstrekning dette påvirker rein vil være avhengig av en rekke forhold. I rapporten fremgår det at man ikke kunne påvise noen klar effekt av støy, men at tettheten av rein var lavest nærmest kraftlinja selv om beitet var godt der. Likeledes at kraftlinjers kryssing av flytt- og trekkleier kan ha store effekter, særlig når det foretas parallellføringer som kommer i sterk konflikt med slike særverdiområder. De fant også at det var klare forskjeller mellom ulike kategorier dyr i hvordan de forholdt seg til kraftlinja. Videre at det kan synes som at plassering av kraftlinja i skogområder vil ha betydelig mindre negative konsekvenser enn om linjetraseen går over høyfjellet. 10 De ulike traseene konsekvenser for reindriften Trasealternativene for sjøkabel anses ikke å ha noen betydning for reindriften, og er derfor ikke nærmere omtalt. 10.1 Ringvassøy reinbeitedistrikt Alternativ 1 legger opp til en parallellføring fra Hessfjorden til Lauvslett, og videre i rett linje over Hornheia (274 m) og direkte til Storneset. Fra Rydningen og utover til Storneset vil den gå i skoglia omlag 400-800 m ovenfor eksisterende 22 kv i Grunnfjorden. Den vil medføre beslag av noe beiteareal fra Lauvslett og videre nordvestover. Den vil krysse flyttleia til og fra halvøya og skjære av de nederste delene av skoglia mot Grunnfjorden. 13

Alternativ 2 er tenkt å gå nord for Blåfjellet og følge de høyeste punktene Hornheia (274 m) og Storheia (305 m) før den går ned til Kjerringvika. Dette alternativet vil berøre stor deler av flytt- og trekkleia som reindrifta må benytte på strekningen fra man krysser Norddalen, dalgangen mellom Blåfjellet og Hårskolten og utover mot Hornheia. Den deler halvøya i to deler, og vil derfor medføre et betydelig større arealtap enn alternativ 1 og 3. Man må dessuten forvente at den vil kunne påvirke reinens fremtidige utnyttelse og bruk av beite. Alternativ 3 legger opp til en parallellføring fra Hessfjorden til Lauvslett, og fra Rydningen til Storneset. Eneste området alternativ 3 medfører inngrep i er mellom Lauvslett og Rydningen. En strekning på ca. 3 km. Her vil den passere like vest for Hornheia (274 m). I forhold til reindriftens adkomst til og fra denne halvøya vil dette medføre en krysning av denne flyttleia. 10.1.1 Avbøtende tiltak Som referert tidligere vil plassering av kraftlinja i skog redusere ulempene. En justering av alternativ 1 og 3 mot vest slik at den passerer i det laveste punktet mellom Hornheia og Blåfjellet forventes å kunne redusere konsekvensene noe. Linja vil ha mindre visuell effekt i forhold til reinens trekk, og berøringen med de beste beiteområdene lengre øst vil være mindre. 10.2 Vannøy reinbeitedistrikt Alternativ 1 kommer i berøring med reindriftas flyttlei over Vannstudalen og mellom Vannhaugen og Munkevika. Sør for Vannvåg vil linja krysse flyttleia om lag 1 km lengre vest enn eksisterende 22 kv linje går i dag. Rein som oppholder seg øst for disse vil dermed måtte drives under 2 atskilte parallelle linjer. Det forventes derfor at bruken av dette østlige området Bukkheia vil bli redusert som følge av plasseringen i Vannstudalen. Lengre nordøst vil linja berøre flyttleia fra Vannhaugen, ned mot Munkevika og opp langs Nordvannvågdalen. Det er først og fremst bak Vannhaugen man anser at linja kan medføre merarbeid med å få rein ned den vanskelige flyttleia mot Munkevika. Langs Nordvannvågdalen synes det ikke å være noen nevneverdig problemer med foreslåtte trase. Kryssingen av dalen nord for Skogeng og østover til transformatorstasjon skjærer av deler av Kvitheia. Det må påregnes at reindrifta vil bli påført en del merarbeid og indirekte beitetap med dette alternativet. Merarbeid ved samling og flytting fra Bukkheia og vestover ved kryssing av linja i Vannstudalen. Alternativ 2 er mindre i berøring med reindriftens interesser enn alternativ 1. Den vil imidlertid krysse flyttleia like nord for Munkevika. Ut fra at det er et relativt høyt stigingsforhold fra Nordvannvågen og opp til Vannhaugen legger vi til grunn at det vil bli et langt og høyt luftspenn her, som rein neppe vil ha særlig problemer med å krysse under. 14

10.2.1 Avbøtende tiltak Kabling fra transformatorstasjon på Fakken og forbi Nordvannvågen vil redusere inngrepets påvirkning for utnyttelsen av resterende beite rundt Kvitheia Stakkevatnet. Det vil sannsynligvis også eliminere problemstillinger knyttet til kraftlinjer og nærhet til bebyggelse. En nærere parallellføring fra Nordvannvågen med eksisterende 22 kv vil redusere det indirekte beitetapet for reindriften. Selv om man får flere inngrep samlet innebærer det at den allerede reduserte utnyttelsen av Bukkheia representerer en mindre ulempe enn det arealet som berøres av den foreslåtte hovedtrase. Alternativt at hovedtraseen justeres noe i Vannstudalen, slik at den i større grad følger dalgangen. 10.3 Anleggsfasen Det legges opp til at anleggsaktiviteten skal skje vinterstid. Fortrinnsvis bør anleggsarbeidet skje i en periode av året som reindriften ikke benytter det aktuelle området. Slik driftsmønsteret i reindrifta er på Vannøya, og delvis også på Ringvassøya er det imidlertid behov for at anleggsarbeidet skjer i nært samarbeid med reindriftsutøverne. Med utgangspunkt i arealbrukskartene for både Ringvassøy og Vannøy reinbeitedistrikter kan det se ut for at dersom anleggsperioden legges til sommeren vil det redusere ulempene for reindrifta.. Utbygger må uansett holde en kontinuerlig dialog med reineierne for å bidra til at de negative konsekvensene blir minst mulig. 10.4 Driftsfasen I driftsfasen vil det bare være behov for ordinært vedlikehold. Det vil først og fremst være på strekningen Vannstudalen Nordvannvågdalen på Vannøya og strekningen Rydningen Lauvslett (alt. 1 og 3) eller Kjerringvika Lauvslett (alt.2) at slikt vedlikeholdsarbeid kan komme i berøring med reindriftens interesser. Fortrinnsvis bør dette skje på sommeren. Er det behov på våren og vinteren bør det skje i dialog med reineierne fordi beiteforholdene kan tidvis være meget vanskelige både på Vannøya og Ringvassøya. 15

11 De ulike traseene konklusjoner Det direkte beitetapet utgjør et relativt begrenset areal uansett hvilke alternativ man velger. Det indirekte beitetapet må imidlertid forventes å være betydelig større gjennom redusert beitebruk i en sone langs store deler av kraftlinja, særlig der man i dag har ingen eller bare små inngrep og området i dag har verdi som reinbeite. Det må også påregnes at reindriften blir påført en del merarbeid med å få rein til å krysse under linja der traseene krysser reindriftens flytte- og trekkleier. 11.1 Vannøy reinbeitedistrikt Linjetraseen fra Bøtneset til Vannstudalen berører reindriften i begrenset grad. Foreslåtte trase gjennom Vannstudalen og bak Vannhaugen er derimot mer til ulempe for reindriften. Som tidligere beskrevet er driftsmønsteret på Vannøya slik at man begynner samlingen av rein fra Storelva/Sørbotn, vest for Vannvågen. Dette dalføret er i dag svært vanskelig å få rein til å passere fordi det er så bratte lier her. Derfor må rein som oppholder seg vest for dette dalføret samles vestover og rundt hele Vannøya for å komme til gjerdeanleggene i Skipsfjordalen eller Kristoffervalen. Rein som oppholder seg øst for Vannvågen, rundt Vannhaugen, samles østover mot Nordvannvågen. Man må da drive rein ned mot Munkevika før man kan flytte oppover Nordvannvågdalen. Det må derfor forventes at reindrifta vil få noe merarbeid som følge av ny kraftlinje mellom Vannstudalen og Vannhaugen. Alternativ 1 er mer til ulempe for reindriften enn Alternativ 2. 11.1.1 Avbøtende tiltak. En justering av linjetraseen mot bebyggelsen forbi Nordvannvågen og Vannvåg vil redusere ulempene for reindriften. Det gunstigste ville ha vært en parallellføring med eksisterende linjenett mellom Nordvannvåg og Båtstein. Et annet alternativ er kabling av deler av denne strekningen, fra Fakken til Vannvåg. Anleggsarbeidet bør planlegges i nær dialog med reindriftsutøverne. 11.2 Ringvassøy reinbeitedistrikt Alternativ 1 og Alternativ 3 er minst konfliktfylt for reindrifta. Alternativ 2 kommer i konflikt med flyttleia øverst i Nordalen, samt at den vil skjære rett gjennom de mest sentrale beiteområdene, myrene og furuskogen, på Storheiahalvøya. Alternativ 4 vil gi samme ulempen for reindrifta i Nordalen. Derfra og utover til Brennes vil den medføre inngrep i et område som i dag er urørt, og som reindrifta benytter gjennom store deler av året, også som kalvingsland. Alternativ 4 og alternativ 2 er derfor mest til ulempe for reindriften på Ringvassøya. Alternativ 1 innebærer noe mer indirekte beitetap enn alternativ 3. 16

11.2.1 Avbøtende tiltak. En parallellføring med eksisterende 22 kv helt fra Hansnes og over til Storneset ville ha gitt minst konsekvenser for reindrifta. En justering av traseen for alternativ 1 og 3 slik at den passerer høydedraget noe lengre vest for Hornheia, og rett mot Lauvslett, vil redusere ulempene noe ved flytting av rein. En justering av alternativ 2 slik at traseen ikke går nord for Blåfjellet vil være til fordel for reindriften. Da kommer man ikke i direkte konflikt med flyttleia over Norddalen. Ulempene lengre øst vil imidlertid fortsatt være tilstede. Anleggsarbeidet bør skje i dialog med reindriftsutøverne i distriktet. Ut fra driftsmønsteret synes det som at sommeren er gunstigste tidspunktet for å utføre anleggsarbeidet. 11.3 Direkte beitetap Med kraftlinja vil det direkte beitetapet bare omfatte de fysiske inngrep som må foretas for å etablere fundamentene for stolpene. Det direkte beitetap er beregnet med utgangspunkt i antall stolpesett som er beregnet for de ulike alternativene. Man har da lagt til grunn at hver stolpe representerer et areal på 4 m 2, og at man har 2 slike for hvert stolpesett. Det må i tillegg nevnes at transformatorstasjon på Fakken også representer et mindre beiteareal som ikke er tatt med her. Direkte beitetap Ringvassøy Trase: Alt.1 Hessfjord - Storneset Alt.2 Hessfjord Kjerringvika Alt.3 Hessfjord Storneset Alt.4 Hessfjord Brennes Antall stolpesett Ca 73 Ca 77 Ca 73 Ca 77 Direkte tapt beite(m 2 ) 584 m 2 616 m 2 584 m 2 616 m 2 Direkte beitetap Vannøya Trase Alt. 1 Bøtneset Fakken via Nordvannvågdalen Alt. 2 Bøneset Fakken gjennom Nordvannvågen Antall stolpesett 100 95 Direkte tapt beite(m 2 ) 800 m 2 760 m 2 11.4 Indirekte beitetap Det er det indirekte beitetapet som representerer den største ulempen for reindriften. Langs store deler av traseene vil tiltaket måtte forventes å påvirke reinens beiteutnyttelse i negativ grad. Størrelsen på denne sonen vil variere noe med årstid, topografi og mellom kategorier dyr. I tillegg forventes det at enkelte steder vil kraftlinja medføre merarbeid i forbindelse med samling og flytting av rein. 17

12 Kart reindriftens årstidsbeiter Ringvassøya ³ ³ & & ³ S & ³ & Kart 1: De viktigste Høstvinter og vinterbeitene i Ringvassøy reinbeitedistrikt Ringvassøya ³ ³ & & ³ S & ³ & Kart 2: De viktigste vår- og sommerbeitene samt kalvingsland i Ringvassøy reinbeitedistrikt. 18

Vannøya ³ & Kart 3: De viktigste Høstvinter og vinterbeitene i Vannøy reinbeitedistrikt Vannøya ³ & Kart 4: De viktigste vår- og sommerbeitene samt kalvingsland i Vannøy reinbeitedistrikt. 19

13 Litteratur - Ressursregnskapet 1980 2004 Reindriftsforvaltningen, Alta. - Vistnes I. og Nellemann C. 2001. Avoidance of cabins and power transmission lines by semi-domesticated reindeer during calving. Journal og Wildlife Management 65: 815-825. - Norges Forskningsråd, Rapport fra REIN-prosjektet 2002. - DNMI klimadata for Karlsøy og Tromsø kommuner 1961-1990. - Wolf, S.A., Griffith, B., and Wolfe, C.A.G. 2000. Response of reindeer and caribou to human activities. Polar Research 19: 63-73. - Distriktsplan for Ringvassøy reinbeitedistrikt. 20