3. A R K E O L O G I S K E F U N N. Ca. 10.000 f. Kr. - 1537 e. Kr.

3. A R K E O L O G I S K E F U N N Ca. 10.000 f. Kr. - 1537 e. Kr. Det er foretatt relativt få utgravinger i Stavanger sentrum. Utgravingene som er gjort er ofte foretatt i forbindelse med større utbyggings- og gravearbeider. I området øst for Vågen og på 14 andre sentrale steder i byen er det, utenom geistlige bygg, kun funnet spor etter hus fra middelalderen på tomtene Kirkegata 2 og Skagen 3. Middelalderfunnene er stort sett knyttet til disse to lokalitetene. "Til i dag er det lite av det arkeologiske materialet som beinveges og utan motførestillingar kan takast til inntekt for at vi kan kalla Stavanger by i høgmellomalder." "Elles er det ikkje funne spor etter noko som gir eit umiddelbart inntrykk av å vera tett busetnad av bypreg." "Etter det eg har lagt fram ovanfor, er det vanskelig for meg å innsjå at vi kan kalla Stavanger for by i høgmellomalderen, på 1100-1200 talet. Eg finn det meir rett å kalle Stavanger eit geisteleg sentrum då." Sitatene er hentet fra: "Arkeologiske bidrag til Stavangers mellomalderhistorie", Arnvid Lillehammer, Stavanger Museum Årbok 1971. Fra utgravingsarbeider i forbindelse med bygging av Torgterrassen, Kirkegata 2. Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 43

Arkeologiske funn Del II Historiske utvikling Steinalder (ca. 10.000-4000 før nåtid) Arkeologiske undersøkelser, blant annet på Hundvåg, viser at det allerede for 9-10.000 år siden har oppholdt seg mennesker i indre del av Byfjorden. De hittil eldste funn fra Stavangers sentrumsområde strekker seg tilbake til slutningen av eldre steinalder. Funnmaterialet består i hovedsak av et titall slipte grønnsteinsøkser fra tidsrommet mellom ca 7000 og 4000 år før nåtid. Samtlige er «løsfunn» framkommet tilfeldig, og ikke som resultat av arkeologiske registreringer eller utgravinger. Informasjonen de kan gi om menneskenes tidligste bruk av området er derfor svært begrenset. De fleste funnstedene avspeiler sannsynligvis boplasser mer enn sporadiske, kortvarige besøk. Settes havnivået ca 10 m høyere, slik det var i tidlig yngre steinalder for 5-6000 år siden, grupperer de fleste boplassene seg like overfor den tidligere strandlinjen. Sjøen nådde da helt inn mot Kannikkrysset både fra Strandkai- og Østervåg- siden, og gjorde Valbergjet/Sølvbergjet-området til en 400 m lang øy. Storhaug var imidlertid «landfast» via det som nå er Lagård kirkegård. Dette oppkløvde landskapet, med smale strømsund og grunne bukter, synes å ha vært et gunstig område for fiske og sjøfangst. Bronse- og jernalder (ca. 4000-1000 før nåtid) Det er ikke gjort arkeologiske funn fra bronsealderen, de vel tusen år som ligger mellom steinalderens slutt og jernalderens begynnelse (ca 2500 år før nåtid). Funnluken må skyldes tilfeldigheter og ikke at området har vært ubebodd. Pollenanalyser i Breiavatnet viser nemlig tydelig jordbruksaktivitet med både åker- og beitebruk. Mot slutten av bronsealder førte landhevningen til at Breiavatnet etter hvert ble et ferskvannsbasseng som sjøen bare nådde inn i fra Østervåg-siden under stormflo. To løsfunn, en arbeidsøks av jern og en draktspenne av bronse, vitner om fast gårdsbosetning i eldre jernalder. Dette blir bekreftet av pollenundersøkelser som nå viser et intensivert åkerbruk basert på havre og bygg. Sannsynligvis ble flere av gårdene i området rundt Breiavatnet, f.eks. Våland, Bergjeland og Hetland, ryddet i denne ekspansjonsfasen. En noe mer omfattende gjenstandsbeskrivelse fra yngre jernalder og overgangen mellom vikingtid og middelalder, nåler av bein og tre, vevlodd, skiferbryner, skår av klebersteinskar og annet husgeråd, er stort sett kommet for dagen i det avgrensete området mellom Vågen og Domkirkeplassen. Her vokste røttene fram til det som noen få hundre år senere skulle bli et geistlig sentrum og en liten, men levende handelsby: Stafangr. 44 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 45

Arkeologiske funn Del II Historiske utvikling Middelalder (1000-1537 e. Kr.) De fleste funnene fra middelalderen i Stavanger er kommet fram ved forskjellige grunnarbeider i området mellom Vågen og Domkirken. Det var sansynligvis også her byen lå i middelalderen. Det har bare vært gjennomført to større fagmessige arkeologiske undersøkelser av den middelalderske bygrunnen i området (Skagen 3 og Kirkegata 2). I tillegg er det foretatt undersøkelser i forbindelse med restaurering av Domkirken. De fleste funnene er derfor samlet opp mer eller mindre tilfeldig. Funnene avspeiler bygningsarbeider og geistlige gjøremål knyttet til blant annet Domkirken eller viser utsnitt av livet i bygårdene og ved bryggene. De forteller dessuten om håndverk, handel og kontakt innenlands og utenlands, og om dramatiske hendelser som bybrannen i 1272. Diverse funn fra utgravingene på Skagen 3. "Arkeologiske bidrag til Stavangers mellomalderhistorie", Arnvid Lillehammer, Stavanger Museum Årbok 1971. 46 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 47

Arkeologiske funn Del II Historiske utvikling Middelalderbygninger (1000-1537 e. Kr.) I dagens Stavanger er det fortsatt bevart 3 steinbygninger fra middelalderen. Det er Domkirken, Bispekapellet og underetasjen av bispeboligen (Kongsgård). I tillegg er grunnplanen av Mariakirken rekonstruert der den lå, og i forstøtningsmuren mellom Domkirken og Kongsgård kan det være middelalderske bygningsrester. Ved utgravningene i Kirkegata 2 og Skagen 3 ble det funnet rester av hus fra middelalderen, blant annet et kornlager. Det vi ellers vet om bebyggelsen i middelalderens Stavanger kommer fra samtidige skriftlige kilder. I den grad en noenlunde sikkert kan stedfeste beliggenheten av bygårdene som omtales i kildene, lå de fleste ved Vågen eller i området Domkirken- Vågen. De fleste middelalderfunnene kommer også fra dette området. Middelalderbyen «Stafangr» som var et geistlig senter, hadde fire kirker: - Domkirken - Mariakirken - Peterskirken - Martinskirken I tillegg fantes bispeboligen med Bispekapellet og et kloster kalt Olavsklosteret. I byen lå det dessuten et hospital, en skole og en badstu. Vi vet navnet på fem bygårder: Arnegården, Bratten, Kriken, Skagen og Kommunsgården, og navnet på én av bryggene: Biskopbryggen. Stavanger Domkirke og Bispekapell. Våre mest verdifulle monumenter fra Middelalderen. 48 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 49

Arkeologiske funn Del II Historiske utvikling Utsjaktningskart for Stavanger Største delen av den middelalderske bygrunnen i Stavanger er blitt fjernet på grunn av utgraving av kjellere og planeringsarbeider ved anlegg av ny bebyggelse. Kartet på motstående side viser hvilke områder som er utsjaktet. I tillegg til disse arealene kommer også rør og ledningstraseer i det eksisterende gatenettet. Men også innenfor de utsjaktete områdene kan det finnes «lommer» med bevarte lag fra middelalderen. Det er derfor viktig at all gravevirksomhet blir meldt til fagmyndigheten, slik at en kan få mulighet til å dokumentere og ta hånd om de fragmentariske restene som ennå er bevart i jorden etter middelalderbyen. Gravfeltet Skagen 3 og andre lokaliteter i området øst for Vågsbunnen. Spor etter hus fra midelalderen på tomta Kirkegaten 2. Området innenfor Middelalderbyens grense: Her gjelder lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner. Etter loven skal alle tiltak i grunnen innenfor fornminneområdet meldes. Tiltak skal meldes tidligst mulig, når det planlegges. Utgravinger i Stavanger har kun hittil funnet spor etter to hus fra middelalderen utenom de geistlige byggene, et på tomta Kirkegata 2 og et på tomta Skagen 3. "Arkeologiske bidrag til Stavangers mellomalderhistorie", Arnvid Lillehammer, Stavanger Museum Årbok 1971. 50 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

MIDDELALDERBYEN Utsjaktingskart Kartet viser de delene av middelalderbyen som er helt eller delvis utsjaktet Hus med full kjeller Hus med krypkjeller eller delvis kjeller Utsjaktet område Grense for middelalderbyen Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 51 Dataene er sammenstilt av Arkeologisk museum i Stavanger

Det første kartet over Stavanger bispedømme. Her er kartet gjengitt ved den hollandske kartografen Janssonius fra 1638. Valdres og Hallingdal som lå til stiftet i middelalderen, men ble skilt fra i 1631, er tatt med på kartet. (Universitetsbiblioteket, Oslo). 52 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

4. S E N T R U M S U T V I K L I N G 1125-1994 Stavanger feiret 850 års jubileum i 1975, og regner at byen ble grunnlagt da Domkirken ble bygget i 1125. Vi har valgt å vise rekonstruerte kart fra ca. år 1350 og fram til idag, og samtidig fokusere på elementer som har vært viktige for byens utvikling. Dette er en historisk oversikt som beskriver utviklingen av stedets form over tid ved hjelp av figurbunn kart. Utvalg av kart er gjort i forhold til tilgjengelig historisk kartmateriale og med tanke på å vise viktige utviklingstrinn på stedet (ca.1350, ca.1700, 1815, 1870, 1890, 1920, 1945, 1975, 1994). De overordnede elementer som har virket strukturerende på stedets utvikling trekkes fram. Enkelte fysiske elementer har vært avgjørende for byens opprinnelse, slik som Vågen, mens hendelser og tiltak bestemmer stedets vekst, slik som f.eks. bybranner, byplaner og de viktigste infrastrukturene har gjort. For perioden 1815-1940 er kart og hovedtekst utarbeidet av Stavanger Arkitektforening (SAF) v/ historiker Anders Haaland m.fl. i forbindelse med bokprosjektet: "En by tar form - Stavangers bebyggelsesmønster gjennom 125 år" (planlagt utgitt i 1997). For tiden rundt 1350 og perioden 1940-1994 er kart og tekst utarbeidet av konsulentene Haga og Grov sivilarkitekter MNAL. Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 Stavanger Domkirke, bispekapell og Kongsgård. Sentrums eldste bebyggelse. "Hvis ikke Domkirken stod midt iblandt os kunde vi komme til at glemme, at Stavanger er et eldgammelt Hjem, et kiært og velkiendt Møtested for Søfarende fra umindelige Tider, en glad og trivelig Forretningsby af de tidligst nævnte i Landet. Thi gader og søhuse ser ikke anderledes ud i vor By end for exempel i Haugesund, eller en anden by fra igaar, - malede Træhuse, store og smaa. Men gamle Bygninger, Stenhuse, hvælvede Porte eller Ruiner finnes intet Spor af, intet som binder Stavanger til Fortiden, ingen Historie i Byens Udseende, næppe et gammelt Navn, intet Minde - uden Domkirken." Redaktør Alexander L. Kielland, Stavanger Avis 1889. 53

Sentrums utvikling Ca. 1350 Middelalderbyen De eldste arkeologiske funn fra Stavangers sentrumsområde strekker seg tilbake til slutten av eldre steinalder, ca.7000-4000 år f.kr. Sjøen (Vågen) gikk da helt inn til Kannikkrysset. Fra yngre steinalder, i overgang mellom vikingtid og middelalder, er det gjort en rekke funn i Vågenog Domkirkeområdet. Her er sannsynligvis røttene til byen Stafangr, med navn etter fjorden. Byen regnes grunnlagt ved opprettelsen av bispesetet i 1125 e.kr. Bybrannen i 1272, samt Svartedauen, var antakelig årsaker til reduksjon i folketallet i tiden omkring 1350. Gjennom middelalderen vokste byen bare langsomt. Høyst 1000 innbyggere etablerte seg i de første 300 år av perioden. Etter reformasjonen var det heller ikke nevneverdig vekst i folketallet. Stavanger var i middelalderen et geistlig sentrum. Illustrasjon av Stavanger sentrum i middelalderen bygger på Simonsens skisse over Stavangerområdet omkring 1100. Stavanger fra våg til by, Knut Helle, Motstående side: Kartet er rekonstruert til ca.1350, basert på kartskisser utført av A.Bærheim og A.Simonsen. Strandlinje samt bebyggelse er hovedsaklig hentet fra Bærheim. I motsetning til Bærheim mente Helle, som Simonsen har illustrert, at det ikke var bebyggelse mot Østervåg. Dette er visualisert i denne presentasjonen. Bygninger med svart skravur, er sikre antagelser p.g.a. arkeologiske middelalderfunn. Dette er Domkirken, Mariakirken og Bispegården. Bebyggelse markert med grå skravur, betegner antatt bebygget areal. Husenes tetthet kommer derfor ikke fram på kartskissen. Gatenettet synes klart mellom bebyggelsen. Kartet viser også byens landskap, med strandlinje og de viktigste bekker inntegnet. Ekvidistanse er 5m. NB! Det påpekes at kartet må ses på som en skisse, basert på historiske tolkninger. Sjøhus på indre del av Skagen der det er bevart rester etter eldre tømmerkjerner. "Brukshusene ved sjøen", Helge Schjelderup, Stavanger Museum Årbok 1991. 54 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

Ca. 1350 0 100 200 300 400 500 m Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 55

Sentrums utvikling ca. 1350 Klima og orografi Naturlig, landskapsmessig ekspansjonsområde for havnebyen Stavanger, med Vågen og Domkirkehøyden som to grunnleggende elementer. Areal langs strandlinjen og i dalsøkket mellom byens østre og vestre høyder har vært mest attraktive som byggeområder. Klima og orografi - Vågen, en naturlig skjermet havn, med strand i sørenden som ga enkle atkomstforhold. - Strandlinjen mot nord, skjermet av holmer, naturlig utvidelsesmulighet spesielt øst for Vågen. - Bekker av en viss størrelse ga økonomisk grunnlag for fiske. - Sentrumshalvøya og dalsøkket fra Vågen mot Hillevågsvatnet, skjermet av høyder i øst og vest. Relativt flatt terreng. ca. 1350 Kommunikasjon Viktige ankomstretninger: - sjøveien - sørfra via Lagårdsveien - nord og vest fra via Olavskleiva Hendelser - Byen var kirkelig og kongelig administrativt sentrum fra ca. 1150 til 1350. Dette medførte større byggeprosjekt samt en styrking av byens økonomiske grunnlag. - Bybrann i 1272, folketallet synker. - "Svartedauen", folketallet synker ytterligere fram til 1350. Kommunikasjon - Fjorden var en viktig atkomstveg - Lagårdskleiva og veien videre øst for Breiavatnet med endepunkt over skolebekken via Domkirken, var viktigste innfartsåren fra sør. - Fra nord og vest ankom man byen fra Olavskleiva. 56 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

Sentrums utvikling Bygninger - Domkirken som et kraftfullt monument, mye større enn alle andre bygninger bygget på 11-1200-tallet. - Profan bebyggelse dominerer øst og sør/sørvest for Vågen, bl.a. Olavsklosteret, Mariakirken, St. Peterskirken. - Hovedsaklig trehusbebyggelse langs Vågen og på sentrumshalvøya. Bispegårdens omgivelser i 1780- årene, Anders Bærheim. Under: Riksantikvarens oppmålinger gjengitt i G. Fisher: Domkirken i Stavanger. Kirkebygget i Middelalderen, Stavanger 1964. Stavanger Domkirke er utvendig 65 m lang. Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 57

Sentrums utvikling 1680-1800 Stillstand «Stavanger by hvis kjøbstadsprivilegier vi hermed allernaadigst ganske opphæve, skal herefter ikkun være et ladested som Ryfylke, og dens indbyggere give dobbelt skat og consumtion og staa under fogd og sorenskriver som andre undhavnes indbyggere.» Christian V, København 1686. Karakteristisk for denne perioden er en langsom vekst og perioder med stagnasjon. I forhold til andre større norske byer opplever Stavanger en svært langsom byutvikling i perioden. Hovedårsakene henger sammen med at byen ikke makter å bygge opp et økonomisk grunnlag basert på vareomsetning og eksport. Dette fordi byen hverken hadde tilgang til massevare (som skog på Østlandet og fiskeri lenger Nord), eller handel (matvaretilførselen gikk mye utenom byen). Dette ble forverret ved tap av rettigheter og privilegier som byen og borgerne opplevde på slutten av 1600-tallet, og forklarer mye hvorfor Stavanger så lenge forble en liten by i langsom vekst. I en samlet oppsummering kan vi si det slik at den næring som brakte de største inntekter til byen og hadde størst andel sysselsatte fant sine markeder utenfor byen og amtet. Ensidigheten i næringsvirksomhet og mangel på byskapende elementer knyttet til forvaltning og en befolkning der 70 % tilhørte bysamfunnets nedre del, kunne umulig skape grunnlag for et større livskraftig bysamfunn. Stavanger var ved inngangen til 1800-tallet et lite bysamfunn med en næringsstruktur basert på sjøfart, handel og håndverk, med sjøfart som det viktigste elementet. Byen var så godt som ribbet for byskapende virksomhet knyttet til ulike former for forvaltning. Viktige årstall 1607 - Stavanger får byprivilegier og enerett på handel innen en 3 mil sone. 1663 - Byprivilegiene utvides til å gjelde all handel i amtet. 1671 - Stavanger amt blir lagt under Kristiansand hovedamt. 1683 - Stiftsmannen flyttet fra Stavanger til Kristiansand 1684 - Biskop og domkapitel flyttes, og byens skole blir nedlagt. - Bybrann: 150 av byens 350 hus brant ned 1686 - Opphevelse av kjøpstadsrettighetene. Stavanger reduseres til ladested. 1690 - Stavanger får igjen byprivilegiene tilsvarende 1607. Skipsbyggmester Tønnes Rolfsen beskrivelse da han passerte byen fra Bergen til Paris i 1806: «Denne Bye har ingen Gader eller Torv, men Huuser og alt er noget forbandet Skrab, thi man vilde have møje for at kiøre med en Karjol i Byens største og saa godt som eneste Gade dersom man vilde tilbage». Kilde: "Stillstand og vekst", Historiker Bjørn Utne, Stavanger Museum Årbok 1985. Motstående side: Kartet er rekonstruert til ca.1726, basert på Helles kartskisse fra 1350, U.F.Aagaards Stavanger kart fra 1726, samt kart fra 1815. Bygninger med svart skravur, er sikre antagelser p.g.a. arkeologiske middelalderfunn. Bebyggelse markert med grå skravur, betegner antatt bebygget areal. Husenes tetthet kommer derfor ikke fram på kartskissen. Gatenettet synes klart mellom bebyggelsen. De viktigste frittliggende gårdene ute i terrenget er markert med grå skravur. Kartet viser også byens landskap, med strandlinje og de viktigste bekkene inntegnet. NB! Det påpekes at kartet må ses på som en skisse, basert på historiske tolkninger. 58 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

1726 0 100 200 300 400 500 m Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 59

Sentrums utvikling Over: Øvre Holmegate 1865. Det er særlig "Storebraen" på Holmen i 1860 vi ser resultatene av i dag, med de første eiendomssammenslåinger og husenes brukkede møne (halvvalmen), som var et resultat av nye brannforskrifter. Foto: "Bilder fra en svunnen tid", Dreyer Bok, 1973. Venstre: Oversikt over brannene som har herjet i Stavanger sentrum opp gjennom historien. Bybrannene utgjør en viktig faktor i byens fysiske utvikling. Konsekvensen er at det bl.a. finnes svært få bygninger fra før 1800. Kartet er rekonstruert på Torstrups kart fra 1867 ved Unnleiv Bergsgard. 60 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/saf "En by tar form 1815-1940" Det sentrale Stavangers bybilde avspeiler ulike epoker i byens utvikling. For å prøve å klargjøre det sentrale byområdets identitet er det ønskelig å kartlegge hvilke faktorer; topografi, næringsstruktur, sosio-demografiske forhold, lokal byggeskikk, kulturimpulser utenfra, bygningslovgivning, brannhistorie, som har påvirket de ulike deler av bybildet. Målsettingen er å finne sammenhenger mellom bebyggelsesmønsteret og viktige trekk ved bysamfunnets økonomiske og sosialhistoriske utvikling. «En by tar form» dekker perioden da Stavanger utviklet seg fra et lite og relativt stillestående strandsted - 2.400 innbyggere i 1800 - til landets fjerde største by med nesten 50.000 innbyggere i 1940. Av flere grunner, blant annet tilgjengelig kildemateriale, har man satt 1815 som utgangsåret. ET ENSIDIG NÆRINGSLIV Den imponerende veksten har skjedd på en mer «dristig» og usikker måte enn tilfellet har vært for andre større byer i Norge. Ingen av de andre store byene har gjennom så lang tid vært så avhengig av et så ensidig næringsliv som Stavanger. Siden veksten begynte å skyte fart i 1820-årene, har byen hele tiden vært større enn funksjonen som sentrum for et visst omlandsdistrikt skulle tilsi. Stavangerne har i utpreget grad vært "sin egen lykkes smed". De har bygget opp næringer rettet mot fjerne markeder, til dels basert på et usikkert ressursgrunnlag. Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 1808 - vårsilda Det begynte med vårsilda, som i 1808 kom tilbake etter lang tids totale fravær. Den skapte kraftig vekst i en periode da de fleste norske byer utenom den unge hovedstaden, slet med tung og seig depresjon etter Napoleonskrigens «jobbetid». 1850 - seilskipsfart Fra 1850 utviklet seilskipsfarten seg til en ny hovednæring, slik at da silda forsvant omkring 1870 utløste det ikke krise - i hvert fall ikke umiddelbart. Ekspansjonen ble imidlertid drevet for langt i en internasjonal stagnerende næring, og det endte med knall og fall i 1882-85, da byen gjennomlevde en rystende økonomisk krise. 1890 - hermetikkindustri En ny, uanseelig næring vokste frem på ruinene av det gamle, med tilknytningspunkter til både sild og sei: Hermetikkindustrien. Igjen får vi en dramatisk veksthistorie som ender med overekspansjon, med etterfølgende krise og stagnasjon i mellomkrigstiden. 1970 - oljeindustri Oljen er det siste leddet i denne lange linje av ensidig og sterkt internasjonalt rettet næringsliv. Nettopp ensidigheten gjør at sammenhengen mellom næringsstruktur og bebyggelsesmønster kan avleses tydeligere i Stavanger enn i byer med et mer sammensatt og jevnt voksende næringsliv. Fra 1820-årene av var byen langt på vei "selvgjort", et resultat av innbyggernes egen foretaksomhet. Innslaget av tunge offentlige funksjoner og solide og stabile handels- og finansforetak har hele tiden vært relativt svak. Dette har hatt konsekvenser for bybilde og byggeskikk. "SMÅKÅRSBYEN" Den raske veksten og det usikre grunnlaget nedfelte seg i en spesiell mentalitet, med konsekvenser for byggeskikken. Vi kan si at Stavanger helt til ut i siste etterkrigstid var matstrevets by, den nøysomme, arbeidsomme og jordnære by, - «småkårsbyen». Lekmannskristendommens og avholdsbevegelsens sterke stilling passer inn i dette bildet. Byen var også lenge kjent som den blant de store, hvor det ikke var mulig for arkitekter å skaffe seg fast levebrød. TOPOGRAFIEN I tillegg til næringsstruktur og pragmatisk mentalitet går topografien som en annen rød tråd gjennom byens bygnings- og byplanhistorie. Først det bratte og kronglete terrenget rundt Vågen og Østervåg. Dernest at bebyggelsen i 1890-årene sprengte de topografiske grenser som skrentene rundt det sentrale byområde satte og kunne bre seg ut over platåene utenfor. Det ga rimelig tilgang på nytt byggeland og lave tomtepriser. 61

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/saf 1800 - "Den gamle byen" Det mest slående trekk ved Stavangers bysamfunn ved 1800-tallets begynnelse var den beskjedne størrelsen. De vel 800 bygninger med 2.400 innbyggere fordelte seg langs og bak strandlinjen mellom «Rosenberg» ytterst på Stranden og «Skolebekken» noenlunde der Klubbgata går i dag. Byen var sjørettet, med den lange rekken av sjøhus og naust som den dominerende linje i «byplanen». Boligene fordelte seg ujevnt bak denne, tettest der linjen var dobbel, som på halvøya mellom de to våger. Sjøhusene og naustene var de eneste spesialiserte næringsbygg, knyttet til sildetilvirkning og seilskipsfart med binæringer, dessuten noen beskjedne lokaler for annet håndverk og handel. I tillegg kom en del uthus for byfolks jordbruk. Selv uten skikkelig tårn ruvet Domkirken over den småfalne bebyggelse og vitnet om en fortid da byens historiske betydning hadde vært større. Manglende byplan Byen var selvgrodd i den forstand at den manglet en bevisst eller helhetlig utformet byplan, til forskjell fra barokkens kvadraturbyer som Christiania, Christiansand, Fredrikstad og Trondhjem. Trass i en rekke store branner på 1600- og 1700-tallet ble bebyggelsen hver gang gjenreist etter det gamle mønster. Stavanger var i danskekongens øyne et stebarn klemt mellom Bergen og Christiansand. Karakteristisk nok manglet byen festningsanlegg av betydning. Middelalderlige gater En del av gateløpene var meget gamle, kanskje med røtter helt tilbake til middelalderen. Et kupert, til dels knauset terreng, sammen med fraværet av hjulkjøretøyer i by og omland, gjorde at ferdselsårene både var så smale, bratte og kronglete at de egnet seg lite for hjultransport. Bak sjøhus-palisaden var Stavanger en fotgjengerby. Men til forskjell fra en annen selvgrodd og sjørettet fotgjengerby, Bergen, manglet Stavanger de store almenninger. Selv ved Torget var bebyggelsen ganske tett. Trange gateløp forhindret imidlertid ikke at det var en god del åpent rom i bebyggelsen - store og små hager og åkrer, med rom for uthus av ulike slag, selv om selve jordbruket helst ble drevet på markene utenfor bebyggelsen, som på Egenæs. Bygninger: Boliger og sjøhus Bortsett fra et fåtall gamle bygninger med kirkelig opphav som Domkirken, Mariakirken, Bispekapellet og Katedralskolen bestod bygningsmassen av tømrede panelte trehus med pannetak, oftest hvitmalt. Sjøhus og uthus var gjerne i bindingsverkskonstruksjon. En god del av sjøhusene hadde innredet bolig i en eller to av de øvre etasjene, eller de var bygd sammen med bolighus mot gaten bak. Den økonomiske overklassen fordelte seg utover strandlinjen, særlig rundt Vågen, med sine «radialtomter» med sjøhus, boliger mot gaten (Skagen, Nedre Strandgate) og terassehager mellom denne og «øvregaten» (Kirkegata, Øvre Strandgate). Husansamlinger, som ytre og øvre Stranden, Kleven og Bakken (Bakkegata mm.) rommet stort sett boliger for småkårsfolk. Langt de fleste eide sine egne hus. Men spennvidden i boligstandard var meget stor, fra 10-20 Rd. i branntakstverdi til omlag 3000 Rd. for de aller største. Brannhistorien gjorde at byen hadde få hus fra før 1700. Bortsett fra forbud mot torvtak ved nybygg på grunn av brannfaren gjaldt ingen bestemmelser for bygningenes utforming eller plassering. Det forteller om enkle forhold at vi bare kjenner et fåtall bygninger med den mer avanserte symmetriske planløsning, nemlig Kongsgård, Ledaal og Rosenkildehuset. Denne plantypen var dominerende ved nybygg i Bergen etter 1750 og hadde vært vanlig på Sørlandet siden tidlig på 1700-tallet. Almuens og middelklassens hus var nær beslektet med de typer som fantes i landdistriktene rundt byen. Det er også slående at det ikke fantes et eneste mansardtak i byen. Foto: "Bilder fra en svunnen tid", Dreyer bok, 1973. 62 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/saf Prospekt fra 1832, Hans Leganger Reusch, "Stavanger i billedkunsten", red. Gabriel Schanche Hidle, Dreyer bok Stavanger, 1976. Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 63

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/saf 1815-1860 "Sildebyen" og "Empirebyen" - Fra småby til landets fjerde største by Byvekst Byveksten skjedde langt på vei langs tradisjonelle linjer. Man bygde i tre og i tråd med gammel byggeskikk. Dette til tross for at veksten var meget kraftig. Folketallet steg fra 2.500 til 14.000 (dobbelt så sterk vekst som gjennomsnittet for landets byer), og antall våningshus fra 470 til omlag 1300. En viktig årsak til det tradisjonelle preget var at byen unngikk store brannødeleggelser i perioden. Den alminnelige norske bygningslov trådte først i kraft i 1845 og fikk dessuten bare begrenset betydning for husenes konstruksjon. Den første arkitekt kom til byen i 1875: C. Fr. von der Lippe. Siden veksten helt og holdent var knyttet til sjønæringer som sildefiske og seilskipsfart, sprengte sjøhusrekken bygrensen og ekspanderte like øst til Strømsteinen og Svankevigå. Boligene fulgte etter, på grunn av behovet for å bo nær arbeidsplassene. Dermed oppstod det en betydelig forstadsbebyggelse utenfor bygrensen i øst. Tyngden av forstadsbebyggelsen, Pedersgjerdet (Smedgatekvartalene), Rosenkildehagen (ABC-kvartalet) og Blåsenborg, vokste dessuten opp på områder som lå nærmere sentrum enn ledig byggeland i vest. Mesteparten av det som i dag er østre bydel var på denne tiden dårlig utnyttet utmark under kirken. Kirken fikk større inntekter ved bortbygsling til hustomter enn ved bruk til jordbruksformål. Byutvidelsen 1848 Forstadsbeboerne ville gjerne innlemmes i byen, som imidlertid strittet imot i det lengste, angivelig av frykt for å overta et stort sosialt ansvar dersom sildefisket sviktet. Ansvaret var stort nok med den store arbeiderbefolkningen innenfor grensene. I forbindelse med sognets deling i Stavanger og Frue sogn ble imidlertid byen likevel tvunget til å inkorporere forstedene i 1848. Byen fikk sitt areal doblet. De første reguleringsplaner Straks det ble hjemmel i den nye bygningsloven, ble det utarbeidet en reguleringsplan for hele det nye området. Den kom allerede i seneste laget, siden bebyggelsen her siden 1820-årene dels hadde fått gro tilfeldig frem. Unntakene var Rosenkildehagen (ABC-kvartalet), hvor utbyggingen skjedde etter selgeren Børge Rosenkildes private plan, og Pedersgjerdet (Smedgata-kvartalet), tidligere kirkegrunn, der amtet parsellerte ut tomter på grunn som ble ledig etter anlegget av amtssykehuset (Tinghusets tomt). Planen for østre bydel var en skjematisk rutenettsplan av enkleste slag, dog modifisert etter strandlinjen, jfr. Pedersgatas knekk. Bygningsloven påbød regulering av hele byområdet i alle norske byer. I Stavanger ble det bare gjort for ubebygde arealer. Etter utarbeidelse av planen for østre bydel nøyet man seg en tid med små partielle planer etter hvert som det ble aktuelt med utbygging. Man våget ikke foreta regulering av det allerede bebygde området, da misforholdet mellom lovens krav til gatebredde og gateform og den eksisterende situasjon var alt for stor. Ikke en eneste gate tilfredsstilte minimumskravet om 20 alens bredde og man var redd for at planer ville påføre kommunen umulige ekspropriasjonskostnader. Indredepartementet purret byen om reguleringsplan både i 1853 og 1857. Over: Kart over byutvidelsene fra 1848 til 1953. Bygningsloven påbød regulering av hele byområdet i alle norske byer. I Stavanger ble det bare gjort for ubebygde arealer. En vesentlig del av byveksten skjedde ved at bebyggelsen ble fortettet innenfor det allerede bebygde areal. "1125-1975. Stavanger vår egen by", Karsten Skadberg, Stavanger kommune byjubileet 1975). Motstående side: Byens utstrekning 1815. 64 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

1815 Bygrense til 1848 0 100 200 300 400 500 m Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 65

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/saf Fortetting For øvrig skjedde en ikke liten del av byveksten ved at bebyggelsen ble fortettet innenfor det allerede bebygde området. Åpne rom og hager ble bebygd, hus ble utvidet både i grunnflate og høyde, loft ble tatt i bruk og mange hus fikk arker og andre tilbygg. Det usikre næringsgrunnlaget, silda, gjorde at mange av dem som flyttet til byen fra bygdene, reiste hjem en gang eller to før de skaffet seg hus i byen. Stavanger ble en meget trangbodd by. Boligflaten pr. innbygger ble halvert i forhold til 1815 og andelen familier som eide egen bolig gikk ned fra 3/4 til under halvparten i 1860. Den tettere bebyggelsen økte brannfaren, og alt sist på 1830-tallet får vi de første saker der kommunen både prøver å hindre for trangt plasserte nybygg og, i samarbeid med private huseiere, retter ut viktige gateløp for at brannsprøytene skulle kunne komme frem. Tidlig i 1850-årene tok kommunen et løft da den kjøpte tre-fire store bygninger ved Torget for å skaffe en skikkelig branngate her. Samtidig var det bruk for utvidet markedsplass. Sjøhusene var fremdeles den i særklasse viktigste bygningskategori utenom boligene. Antallet var nådd opp i over 200 i 1860. I tillegg var det syv skipsverft, riktignok fattige på bygninger, og en del reperbaner, noen åpne og noen innbygde. Spesielt den 2-300 m lange Cederbergbanen mellom nåværende Nedre og Øvre Banegate var godt synlig i landskapet. Nye institusjoner i eksisterende bygninger Ulike økonomiske og sosiale funksjoner får nå etter hvert tildelt egne bygninger, såkalte institusjonsbygg, som byen hadde vært fattig på i 1815. En del av dem var bygd spesielt for formålet, men Stavanger utmerket seg ved i stor grad å nytte eldre bygninger til slike nye formål. Skolesektoren illustrerer begge tendenser. Mens byen i 1850 knapt nok hadde hatt ett spesialisert skolebygg, hadde det i 1860 seks slike. Men bare ett av dem var bygd for formålet, nemlig «Almueskolen» ved Domkirken (bygget i 1842, flyttet til St. Johannes i 1879). I 1825 var Kongsgård blitt ombygd til høyere skole. Ved forstedenes innlemmelse fikk man Blåsenborg skole i to sammenbygde bolighus, og senere ble Møbelmagazinet på Nytorget ombygd til St. Petri skole (1856). Et ombygd bolighus fra tollbodtomten på Stranden ble til Sandvigen skole (1659). Institusjoner i tre I helse- og sosialsektoren fikk byen i 1840-årene Josephinestiftelsen, Amtssykehuset, «Barneasylet på Peders Gjærde» (Asylgata) og «Den kombinerede indretning» (Arkadens tomt). Haugianerne reiste landets andre bedehus i Bygaten, og Frue sogn fikk sin nye kirke like utenfor bygrensen i 1854. Det Stavangerske Klubselskab reiste et prektig klubblokale med kjeglebane i 1841 (Handelens Hus tomt). Felles for de profane bygningene var at de var store trehus, dels staselige, tegnet av «praktiske amatører». De brøt ikke med den byggeskikk vi finner i store borgerhus fra perioden. Toldboden og Valbergtårnet De tre murbyggene som ble reist er unntakene som bekrefter regelen. To av dem ble reist av en rik statsetat: Toldboden med tilstøtende lagerbygning. At byen kom i skade for å reise et meget kostbart monument i naturstein da det falleferdige vektertårnet på Valbergjet skulle erstattes, må nærmest betegnes som en kommunal arbeidsulykke, - som byen kom til å blø for i årevis, men som har blitt ettertiden til stor glede. Den prosaiske trebyen fikk dermed med ti års mellomrom to monumentalbygg i mur tegnet av landets ledende arkitekt C. H. Grosch, i en kombinasjon av to stilarter; den klassiske empiren og en middelalderinspirert historismen. Bolighusene For våningshusene var utviklingen i det store og hele nøktern. Selv om innslaget av midtgangshus var økende, anslagsvis til 1/5, var den langt fra dominerende. Og av disse var halvparten «irregulære» varianter, der symmetrien var fremkommet ved senere påbygging. Hovedtyngden var hus med mer eller mindre regulær korsplan, en type som peker fremover mot sveitserstilen, eldre plantyper som treromsplan (egentlig bygningshistorisk toroms-) eller gavlhusplan. Den flate pultark-typen i denne perioden var så utbredt at den er blitt kalt «Stavanger-ark». Det beskjedne innslaget av symmetriske planløsninger står i sterk kontrast til mønsteret i enkelte mindre byer, som Skudesneshavn, hvor halvparten av husene hadde slik plan, og Egersund, hvor denne 66 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994