20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 31 PLASTIKKIRURGI ETTER BARIATRISK KIRURGI Harbo S, Kristinsson J Kirurgisk klinikk, Aker Universitetssykehus Forekomsten av fedme og sykelig overvekt er økende blant barn og voksne i Norge. BMI > 40 eller BMI > 35 med tilleggssykdommer defineres som sykelig overvekt. Det er bred enighet om at pasient for behandling inne spesialisthelsetjenesten. Livsstilsendring er fundamentet i all behandling av sykelig overvekt, enten det gjelder forebyggende tiltak, adferdsterapi, medikamentell- eller kirurgisk behandling. Målsetningen for behandlingen er bedre helse og reduksjon eller fravær av fedmerelatert sykdom. Aker Universitetssykehus er et av flere regionale sentra som har etablert et stort og omfattende tilbud for pasientgruppen. Etter kirurgisk behandling er det stadig flere pasienter som etterspør et tilbud innen rekonstruktiv kirurgi. Som ledd i totaltilbudet til pasientgruppen har opererte pasienter fått tilbud om konsultasjon hos plastikkirurg. Problemstilling: Man ønsker å få et innblikk i hvilken etterspørsel det er etter plastikkirurgisk kompetanse blant pasienter som har gjennomgått bariatrisk kirurg på grunn av sykelig overvekt. Metode: Alle pasienter som ble operert ved Aker Universitetssykehus før 1.6.2006 ble kontaktet med forespørsel om de allerede har gjennomført plastikkirurgisk operasjon(er) etter inngrepet, og om de ønsker en konsultasjon hos plastikkirurg. Resultat: Av en populasjon på 158 pasienter ble 134 skjema returnert innen oppgitt frist. 35 pasienter hadde gjennomgått ett eller flere plastikkirurgiske inngrep, mens 99 var uoperert. Totalt 117 ønsket konsultasjon hos plastikkirurg ved Aker Universitetssykehus, mens 17 takket mei til tilbudet. Av de som ønsker konsultasjon er 30 pasienter tidligere operert, mens 87 er uoperert. Konklusjon: Det er en stor interesse for rekonstruktiv kirurgi i pasientgruppen. En grundigere kartlegging bør utføres for å fastslå omfanget av og graden av de ulike følgetilstander som kan oppstå etter betydelig vektreduksjon.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 32 BRANNSKADER HOS BARN I ALDEREN 0-15 ÅR INNLAGT ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN 1. JAN 2003 TIL 27. AUG 2008 Mørk IT, Askenberg C, Utvoll J, Hokland BM Plastikkir. avd, Ullevål universitetssykehus, 0407 OSLO Vi har gått gjennom journalene til 248 pasienter i alderen 0-15 år innlagt ved Ullevål Universitetssykehus med diagnosen brannskade i perioden 1. jan. 2003 til 27. aug. 2008. Plastikkirurgisk avdeling har ansvar for pasienter med brannskader i Oslo - regionen, utenom de som har så omfattende skade at de må direkte til Haukeland Universitetssykehus. Det var 153 gutter (62%) og 95 jenter (38%) med 1.-3. grad brannskade av hode/halsområdet, torso og ekstremiteter. Vi vil gjøre rede for om barna hadde vestlig eller ikke-vestlig bakgrunn, skademekanisme og prosent av total kroppsoverflate skadet. Vi har også registrert hvor mange som måtte hudtransplanteres, hvor mange som ble behandlet konservativt, antall narkoser og liggedøgn.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 33 FOREKOMST OG BEHANDLING AV ELEKTRISKE BRANNSKADER VED BRANNSKADEAVSNITTET, PLASTIKKIRURGISK AVDELING, HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN 1990-1999 Vindenes, H. A og Smenes, J. K Plastikkirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus Målsetting: Formålet med undersøkelsen var å kartlegge forekomst av elektriske brannskader som var så alvorlige at de ble henvist til en avdeling med landsfunksjon. Metode: Undersøkelse ved hjelp av historiske data fra pasientjournaler. Resultat: 41 pasienter, dvs. 6 % av alle innleggelser ved Brannskadeavsnittet, ble innlagt med elektriske skader i perioden og samtlige overlevde. Liggetiden varierte fra 0 til 79 døgn. Menn utgjorde 95 % av pasientene. Bare 10 % var under 15 år. Elektriske skader var hyppigere i sommerhalvåret enn i vinterhalvåret. 25 av ulykkene, dvs. 61 %, var relatert til arbeid. 76 % fikk strøm gjennom kroppen mens 24 % ble skadet via andre mekanismer, bla. lysbuer. 36 fikk skade i overekstremitetene, 24 i underekstremitetene, 22 på truncus og 14 ble skadet i ansikt/hode/hals-området. 1/3 del antas å ha vært bevisstløse i løpet av den første tiden etter ulykken.10 hadde brannskader som omfattet mindre enn 5 % av kroppsoverflaten, 21 hadde mellom 5 % og 20 % skade og 10 hadde mer enn 20 % skade. 11 trengte ikke operasjon, 19 trengte mellom 1 og 3, mens 11 trengte mer enn 3 operasjoner. 9 måtte amputere med til dels alvorlig invaliditet som følge. 13 fikk perifer sensorisk nerveskade, 9 fikk perifer motorisk nerveskade og 5 fikk skader i sentralnervesystemet. Konklusjon: Norge ligger på nivå med andre industriland når det gjelder forekomst av elektriske brannskader ved en sentralisert brannskadeavdeling. Overlevelsen hos oss var i perioden 100 % som også er funnet hos tilsvarende land. Menn rammes hyppigst, og i mange av arbeidsulykkene er høyspenning medvirkende. Elektriske brannskader er alvorlige og krever ofte lange sykehusopphold og mye behandling. En ser også at selv om brannskaden tilheler, er det stor sjanse for andre alvorlige skader, som amputasjoner og nerveskader.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 34 TRANSDIFFERENSIERING AV HUMANE FIBROBLASTER SOM METODE FOR DANNELSE AV BRUSK- OG BENLIKNENDE VEV. Charlotte Ness 1, Pehr Lahi 2, Sofia Pettersson 2, Hans Johnson 1, Gunnar Kratz 2, Johan Junker 2 1 Kir.Klinikk, Plastikkirurgisk Avd.,Haukelands Universitetssykehus, Universitetet i Bergen, Norge 2 Laboratoriet för Rekonstruktiv Plastik kirurgi, Plastik- och Handkirurgiska kliniken, kliniken för Klinisk och Experimentell Medicin, Universitetet i Linköping, Sverige Bein- og brusktransplantater er viktige elementer i rekonstruktiv kirurgi, men bruken av autologe transplantater og celleterapi begrenses i stor grad av mangelen på potensielle donorseter, og av komplikasjoner knyttet til prosedyrer for høsting. Alternative cellekilder er derfor av interesse. Mesenchymale stamceller fra beinmarg er et velkjent eksempel på celler med stort differensieringspotensial, men oppfyller ikke de krav som stilles til isolering, tilgjengelighet, dyrkning og lagring. I så tilfelle er den dermale fibroblast et interessant alternativ, da den imøtekommer disse kravene. Tidligere studier har vist at det er mulig å endre ferdig differensierte cellers fenotype ved hjelp av bestemte indukjsonsmedier, et fenomen kalt transdifferensiering. I denne studien har vi differensiert dermale fibroblaster dyrket på makroporøse gelatinkuler med platerikt plasma (PRP), til chondrogene og osteogene fenotyper. I tillegg undersøkte vi effekten av skjærstress på osteogen differensiering. Vevet ble analysert ved 4., 8. og 12. uke ved hjelp av rutinemessige innfargninger, immunohistokjemi og måling av enzymaktivitet. Vevet med chondrogent induksjonsmedium inneholdt sulfatert glykosaminoglykanrik ekstracellulær matrix, og var positivt for aggrecan. Vevet med osteogent induksjonsmedium inneholdt mineralisert ekstracellulær matrix, og var positivt for osteocalcin og osteonectin. I tillegg viste cellene en økt alkalisk fosfatase aktivitet. Økt osteogen differensiering ble observert når en la til skjærstress under dyrkningen. Funnene tyder på at primære humane fibroblaster dyrket i spesifikke induksjonsmedier kan brukes til å danne brusk- og benliknende vev in vitro.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 35 8-YEARS EXPERIENCE WITH BREAST RECONSTRUCTION WITH DIEP-FLAP: RESULTS AND PATIENTS SATISFACTION Sneistrup C, Fazlagic E, Chiu K, Begic A. Dept. of Plastic- and Reconstructive Surgery, Hospital of Telemark, Skien/Porsgrunn, Norway Background: DIEP-flap is the ultimate improvement of TRAM-flap in terms of cosmetic acceptable results, complications and patient satisfaction. During the past 15 years it has gained popularity worldwide, but it is still a matter of discussion due to technical complexity, long learning curve and time consumption. This investigation intends to analyse breast reconstructions with DIEP-flap in our Dept. from May 2000 to May 2008 with regards to complications and satisfaction with the result. Since October 2006 we preoperatively made a CT-angiogram to map the perforators which in theory should ease the flap dissection and improve the result. Results are evaluated in a subgroup analysis. Method and material: 193 flaps on 187 patients operated with DIEP in the period of May 2000 - Feb 2008. During this period 7 different plastic surgeons was successfully trained in the technique. The results and patient satisfaction were evaluated and will be presented. We used a modified Alderman s and comfort questionnaires. Results: We have shown that it is possible to give less experienced microsurgeons a steep learning curve with good results. We also have strong indication that a preoperative CT scan as well as the surgeons experience can improve outcome in terms of patient satisfaction, a good cosmetic result and a reduction in complications. Conclusion: DIEP flap breast reconstruction results in good cosmetic and long lasting results and is superior to TRAM flap. DIEP was established as the method of choice in secondary and primary breast reconstruction at our institution. The method is possible to learn for less experienced plastic microsurgeons and the result can be improved by including CT angiogram in the preoperative planning. In the case of bilateral breast reconstructions with DIEP, preoperative CT angiography is considered mandatory.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 36 BRYSTREKONSTRUKSJON MED AUTOLOGT VEV HOS ELDRE KVINNER Mesic H., Bains R., Askenberg C. Plastikk Kirurgisk Avdeling Ullevål Universitetssykehus, Oslo, Norge Bakgrunn og mål: Rekonstruksjon etter brystcancer blir stadig mer vanlig blant eldre kvinner. Tradisjonelt sett har kvinner i aldersgruppen over 60 år kun blitt tilbudt rekonstruksjonsmetoder bestående av brystimplantat i en eller annen form. Dette da det ofte foreligger co-morbiditet i denne gruppen. Det hersker en generell innstilling om at eldre pasienter har en lavere suksess rate, samt er mindre egnet til å tåle en lang og komplisert prosedyre som mikrokirurgi medfører. Målet med denne studien var å vurdere pasientens alder som faktor ved Deep Inferior Epigastric Perforator Flap (DIEAP) operasjoner. Metoder: Ved Plastikk og Kjevekirurgisk Avdeling UUS er DIEAP betraktet som førstevalg ved autolog rekonstruksjon etter brystcancer. I perioden fra oktober 2003 og april 2007 ble det utført 95 operasjoner med denne metoden. I denne gruppen utgjorde gruppen på over 60 år 15 pasienter. (15,78%) Resultater: Man fant ingen signifikant forskjell på de to gruppene med tanke på komplikasjoner som tap av lapp, fettvevs nekroser, blødninger, hematomer, partielle nekroser av lapp eller reoperasjoner. Konklusjon: Etter forfatterens mening er pr i dag høy alder ikke en absolutt kontraindikasjon ved mikrovaskulære rekonstruksjoner med autologt vev hos brystkreftoperasjoner.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 37 S-GAP VED BRYSTREKONSTRUKSJON- FORELØPIGE RESULTATER VED 5 PASIENTER Mesic H., Askenberg C., Brøndmo B., Bains R. Plastikk kirurgisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus Bakgrunn: Brystkreftoperasjoner resulterer ofte i relativt mutilerende inngrep, og sequeler for pasienten postoperativt. Derfor har rekonstruktive prosedyrer en viktig plass i behandlingen av brystkreft, dette for å gjenopprette selvbilde og livskvalitet. Ved vår avdeling er abdominale perforatorlapper førstevalg dersom pasienten ønsker rekonstruksjon med autologt vev. Ved tilfeller der vev fra abdominalområdet ikke er tilgjengelig som donorvev, representerer glutealområdet et godt alternativ. Pasienter og metoder: Ved Plastikk Kirurgisk Avdeling UUS ble det i perioden januar 2007 til april 2008 utført 5 operasjoner, der S-GAP rekonstruksjon ble benyttet. Disse fem ble evaluert retrospektivt. Resultat: Gjennomsnittlig alder 43 år (28-58). Arteria/vena mamaria interna (IMA/IMV) var recipiente kar hos samtlige pasienter. Alle operasjoner var vellykkede (5/5). Ingen av pasientene var i behov av noen form for reoperasjon. En pasient fikk ett postoperativt serom på donorsted. Diskusjon: S-GAP lapp representerer ett godt alternativ inne gruppen av autolog rekonstruksjon, der man ønsker lapper uten muskelkomponent. Spesielt er dette alternativet aktuelt ved manglende donormuligheter abdominalt (magre pasienter, arrproblematikk og ved bilaterale rekonstruksjoner.) Denne presentasjonen er ment å belyse forfatternes initiale erfaringer, samt diskutere noen av de mest instruktive kasustikkene.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 38 BRYSTREKONSTRUKSJON MED SIEA-LAPP Vindenes HB, Tønseth KA, Haga M, Knudsen CW, Tindholdt TT Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo Innledning: Den overfladiske, nedre epigastriske arterien (superficial inferior epigastric artery (SIEA)) er en direkte kutan perforant som oftest utgår fra femoral arterien nedenfor inguinal ligamentet og fortsetter kranialt opp på abdomen. I nivå med inguinal ligamentet går arterien gjennom Scarpas fascie og ligger deretter subkutant. Sammenliknet med en lipokutan lapp basert på den dype, nedre epigastriske arterien, oppnår man samme volum, farge og form med SIEAlappen. I tillegg fridissekeres perforanten subkutant og man unngår derved skade på rectus fascie og muskulatur. Donormorbiditet i form av bukveggsbrokk, bulging og svekket bukmuskulatur kan herved også forhindres. Til tross for lappens fordeler, blir den lite brukt. I Taylor`s klassiske disseksjonsserie manglet SIEA i 35% av tilfellene. Vi presenterer et pasientkasus hvor SIEA ble brukt til å rekonstruere venstre bryst. Material, metode og resultat: En 61 år gammel kvinne ble mastektomert i 1999 pga brystkreft og fikk samtidig foretatt axilleglandeltoilette samt postoperativ adjuvant strålebehandling. Det ble besluttet å utføre brystrekonstruksjon med eget vev fra abdomen. Peroperativt ble den overfladiske epigastriske arterien på høyre side funnet egnet som pedikkel med en lengde på 7 cm. Det ble foretatt mikrovaskulær anastomose ende til ende av pedikkelen til inframammarkarene. Iskemitid var 68 min. Mesteparten av lappens kontralaterale halvdel ble trimmet bort ved skulpturering av brystet. Det postoperative forløp var ukomplisert og pasienten ble utskrevet 4. postoperative dag. Konklusjon: Dersom man identifiserer en velkalibrert SIEA med tilstrekkelig lengde, er en lipokutan abdominallapp basert på dette karet et godt alternativ ved brystrekonstruksjon.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 39 MIKROSIRKULATORISK EVALUERING AV DIEAP LAPPENS PERFUSJONSSONER MED LASER DOPPLER PERFUSION IMAGING VED BRYSTREKONSTRUKSJON Tindholdt TT 1,2, Saidian S 1, Tønseth KA 1 1 Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo 2 Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark, 3710 Skien Innledning Scheflans inndeling av stilket tverrstilt rectus abdominis muskel/hudlapp (TRAM) i perfusjonssoner er basert på klinisk observasjon. Denne inndeling har vært generelt akseptert og har også vært brukt til å beskrive hvordan fri TRAM lapp og deep inferior epigastric artery perforator (DIEAP) lapp sirkuleres. Målet med dette studie var å foreta en kvantitativ evaluering av mikrosirkulasjonen i DIEAP lappens perfusjonssoner med laser Doppler perfusion imaging (LDPI). Materiale og metode I alt 10 kvinner med gjennomsnittsalder 52,8 år (45,0-64,7 år) planlagt for unilateral brystrekonstruksjon med DIEAP lapp ble inkludert i studien. Tidsintervallet fra cancerkirurgi til rekonstruksjon var 3,1 år (0,5-11,8 år). Under den preoperative opptegning ble lappen inndelt i fire like store vertikale soner. Peroperativ ble sonene nummerert i henhold til Scheflans inndeling i perfusjonssoner. 10 minutter etter vellykket kopling av donor- med mottakerkar ble det foretatt en mikrosirkulatorisk evaluering av sonene med LDPI (PIM 3, Perimed AB, Järfälla, Sverige). Resultater Gjennomsnittlig lappvekt var 641 g (400-1366 g). Åtte lapper var basert på en enkelt perforator (seks i mediale og to i laterale rekke). To lapper var basert på dobbelte perforatorer. I begge tilfelle var det både en perforator i mediale og laterale rekke. Lappen ble koplet til inframammarkarrene ende til ende både på arterie- og venesiden. Gjennomsnittlige iskjemitid var 1,3 timer (0,9-1,7 timer). Gjennomsnittlig perfusjon (SD) for Scheflans perfusjonssoner: I = 44,2 (6,2); II = 35,1 (10,3); III = 39,9 (9,2); IV = 21,9 (10,0). Det var statistisk signifikant forskjell ved sammenlikning av I og II (p = 0,007), I og IV (p = 0,005), II og IV (p = 0,005) og III og IV (p = 0,005). Det var ingen forskjell mellom I og III (p = 0,386) og II og III (p = 0,139). Konklusjon Med LDPI kan mikrosirkulasjonen kvantifiseres i DIEAP lappens forskjellige soner. Våre resultater viste at perfusjonen i sone IV var signifikant lavere sammenliknet med alle øvrige soner. Dette er i tråd med klinisk praksis der sone IV i regelen fjernes for å unngå partiell lappnekrose ved unilateral brystrekonstruksjon. I forhold til Scheflans perfusjonssoner skulle man forvente bedre perfusjon i sone II sammenliknet med sone III. Vi fant derimot en tendens til høyere verdier for sone III. Det var imidlertid to lapper der perfusjonen var bedre i sone II. På bakgrunn av denne studien konkluderer vi med at Scheflans modell ikke alltid gjenspeiler riktig perfusjonsfordeling. Vi foreslår en ny modell der begge nabosoner til sone I kan opptre som sone II.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 40 COSTA -BEVARENDE TILGANG TIL MAMMARIA INTERNA KARENE VED DIEP Sneve, K. S., Mesic H., Beusang-Linder M. Plastikkirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo Målet ved brystrekonstruksjon er å gjenoppbygge et estetisk pent bryst og samtidig oppnå lav morbiditet. Mammaria interna karene er et optimalt valg ved mikrokirurgisk brystrekonstruksjon. Disse karene er best tilgjengelig i 2. eller 3. intercostalrom (ICR) der de også har adekvat diameter for mikrokirurgisk rekonstruksjon. For å få god tilgang til mammaria interna karene har det vært vanlig å fjerne 2-3 cm av den mediale delen av brusken til 3. eller 4. costa. Dette kan medføre deformitet i området og økte postoperative smerter. Vi har introdusert en ny metode der vi får tilgang til karene ved ført å sprike oss gjennom pectoralis-muskulaturen og løse ut intercostal-muskulaturen. Deretter dissikeres karene fri fra oversiden av pleura parietalis. Dette gir oss tilstrekkelig rom til å utføre trygge mikrokirurgiske anastomoser. Metoden har vist seg å gi adekvat tilgang til mammaria interna karenen mellom 2. og 3. costa eller mellom 3. og 4. costa. Ved å bevare den bruskete delen av costa tror vi at den postoperative smerten reduseres, samt at risikoen for thoraks deformiteter minsker. Vi har brukt denne metoden på alle brystrekonstruksjoner med fri lapper fra 1. februar 2008.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 41 PROFYLAKTISK MASTECTOMI OG DIREKTE REKONSTRUKSJON Stuedal C, Hokland BM, Bruheim M Plastikkirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo Vårt materiale omfatter 40 kvinner som i perioden januar 2005 til september 2008 fikk utført profylaktisk mastectomi og direkte rekonstruksjon av et eller begge bryst. Indikasjon for profylaktisk mastectomi er som regel påvist BRCA genfeil som fører til sterkt økt risiko for brystkreft. Direkte rekonstruksjon av denne pasientgruppen ble startet på Plastikkirurgisk avd. i 2005. Genetisk utredete pasienter vurderes på fellespoliklinikk hvor mamma-og plastikkirurg sammen informerer, undersøker og planlegger inngrepet. Tjuesju av 40 pasienter ble rekonstruert med proteser bilateralt. Fem kvinner ble primærrekonstruert med protese etter profylaktisk mastectomi på den ene siden, og sekundærrekonstruert med lapp (latissimus dorsi) og protese på den andre siden (p.g.a tidligere brystkreft behandlet med ablatio og stråling). Åtte kvinner ble rekonstruert med autologt vev. Minst 5% av all brystkreft antas å være arvelig og skyldes oftest mutasjon i BRCA 1 og 2 genene. Genfeil gir ca. 80% risiko for utvikling av brystkreft i løpet av livet. Profylaktisk mastectomi forebygger over 90% av arvelig brystkreft og er anbefalt behandling ved BRCA genfeil og ved arvelig brystkreft uten kjent genmutasjon dersom kvinnen selv fremmer ønske om det. Vi har gjort en journalgjennomgang der vi har sett på rekonstruksjonsmetode, hva som påvirker valget av metode, samt registrerte komplikasjoner.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 42 REDUKSJONSAUGMENTASJON OG LØFT AV INFRAMAMMARFUREN SOM MULIG METODE TIL BEDRING AV BRYSTFORMEN VED HØYT PLASSERTE AREOLA/MAMILLEKOMPLEX ETTER REDUKSJONSPLASTIKK EN KASUISTIKK. Diab L Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark, 3710 Skien. Det er allment akseptert i plastikkirurgiske miljøer at den optimale plassering av brystvorten ved reduksjonsplastikk er presis foran inframammarfuren. Dessverre etterleves dette ikke alltid og et postoperativt resultat etter reduksjonsplastikk med for høyt plasserte areola/mamillekomplex er en vanskelig utfordring. Ved søkning i litteraturen er finner man ingen forslag til behandling. Det presenteres en kasuistikk der man har fått bedring i brystformen etter reduksjonsaugmentasjon og løft av inframammarfuren hos en 25 år gammel kvinne som 4 år forinnen ble operert med reduksjonsplastikk med for høy plassering av brystvortene til følge.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 43 ALVEOLAR BONE GRAFTING IN THE MIXED DENTITION Matzen M, Semb G, Rønning E, Åbyholm F Department of Plastic Surgery, Rikshospitalet University Hospital, Oslo, Norway Introduction: Alveolar bone grafting introduced in Oslo in 1977 soon became routine treatment for patients with alveolar clefts. This procedure requires close collaboration between surgeons and orthodontists. Materials & Methods: Number of patients: Till June 2005, 1117 patients (237 with bilateral clefts making the total number of 1354 grafted cleft sites). Of these the teeth in the cleft region were in the final position in 992 cleft sites and thus the interdental septum could be evaluated. Bone grafting technique: The Oslo technique (based on the Boyne principle). Timing: Mean age of grafting was 10.5 years (range 6.3 17.9 years). Donor site: Iliac crest (autologeous cancellous bone). Study: Prospective record collection. Radiological evaluation: An external examiner scored the height of the interdental septum using the Bergland/Åbyholm scale: I (normal septum), II (75% of normal septum), III (less than 75% of normal septum) and IV (failures with no bony bridges across the cleft). Results: 74.2% had a complete normal septum (type I), 21.6% had type II, 2.9% had type III and 1.2% failed. There was no difference in the results between patients with bilateral clefts compared with those with unilateral clefts. Patients grafted in the mixed dentition had better results than those grafted in the permanent dentition. A complete dental arch without prosthodontics could be achieved in 93% of the patients grafted in the mixed dentition. Conclusion: Alveolar bone grafting according to the Oslo technique and subsequent orthodontic treatment gives good long-term results with full dental rehabilitation in 93% of the patients grafted in the mixed dentition.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 44 AUTOLOGOUS FAT-TRANSPLANT FOR THE TREATMENT OF VELOPHARYNGEAL INSUFFICIENCY Charles Filip¹, Michael Matzen¹, Ragnhild Aukner², Lillian Kjøll², Frank Åbyholm¹, Ingegerd Aagenæs³, Kim Tønseth¹ ¹Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF ²Bredtvets kompetansesenter, Postboks 13 Kalbakken, 0901 Oslo ³Barneradiologisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF Objective: Velopharyngeal insufficiency (VPI) occurs when there is an inability of the velopharyngeal sphincter to sufficiently separate the nasal cavity from the oral cavity during speech. Borderline to mild VPI has until now mainly been treated with speech therapy, due to risk of side effects from speech corrective surgery, such as snoring, sleep apnoea and nasopharyngeal airway obstruction. The aim of this study was to evaluate speech outcome when using autologous fat-transplant for the treatment of borderline to mild VPI, on a long term basis. Design: Prospective study of nine patients (ages 6 to 56 years) that underwent autologous fattransplant to the velum and posterior pharyngeal wall for treatment of borderline to mild VPI. VPI was diagnostically confirmed in all cases by perceptual evaluation, performed by experienced speech therapists, in conjunction with nasopharyngoscopy. Patients: Six patients had undergone cleft palate repair at one year of age and subsequently developed borderline to mild VPI. One patient had developed VPI secondary to nasopharyngeal cancer that had been treated with surgery and radiotherapy. One patient had developed VPI secondary to combined tonsilloadenoidectomy. One patient had unknown aetiology of VPI. Interventions: Patients underwent autologous fat-transplant to the velum and posterior pharyngeal wall after fat was harvested from the periumbilical area or the medial part of the thigh, according to Coleman technique. Main outcome measure: Speech assessments in conjunction with nasopharyngoscopy were performed pre- and one year postoperatively. Results and conclusion: Mean total volume fat injected was 5.1 ml (3.8 to 6.4 ml) of which 2.4 ml (1.0 to 4.0 ml) was injected in the posterior pharyngeal wall and 2.8 ml (1.0 to 5.4 ml) was injected into the velum. Perceptual speech evaluations preoperatively and one year postoperatively will be presented.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 45 MAGNETIC RESONANCE IMAGING FOR EVALUATION OF AUTOLOGOUS FAT-TRANSPLANT IN THE TREATMENT OF VELOPHARYNGEAL INSUFFICIENCY Charles Filip¹, Michael Matzen¹, Ragnhild Aukner², Lillian Kjøll², Frank Åbyholm¹, Ingegerd Aagenæs³, Kim Tønseth¹ ¹Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF ²Bredtvets kompetansesenter, Postboks 13 Kalbakken, 0901 Oslo ³Barneradiologisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF Objective: Magnetic resonance imaging (MRI) offers potential advantages over nasopharyngoscopy in being non-invasive and over video-fluoroscopy in avoiding radiation. In addition it offers 3-dimensional measurements of velopharyngeal closure. We intended to use MRI for evaluation of autologous fat-transplant in the treatment of borderline to mild velopharyngeal insufficiency (VPI). Design: Prospective study of nine patients (ages 6 to 56 years) that underwent autologous fat-transplant to the velum and posterior pharyngeal wall for treatment of borderline to mild VPI. VPI was diagnostically confirmed in all cases by perceptual evaluation, performed by experienced speech therapists, in conjunction with nasopharyngoscopy. Patients: Six patients had undergone cleft palate repair at one year of age and subsequently developed borderline to mild VPI. One patient had developed VPI secondary to nasopharyngeal cancer that had been treated with surgery and radiotherapy. One patient had developed VPI secondary to combined tonsilloadenoidectomy. One patient had unknown aetiology of VPI. Interventions: Patients underwent autologous fat-transplant to the velum and posterior pharyngeal wall. Main outcome measure: Pre- and one year postoperative MRIs were obtained during rest, and during phonation (/eee/ for maximal elevation of velum). Data measured were, the distance between the velum and posterior pharyngeal wall in sagittal plane; and the area between the velum and the pharynx, in axial plane parallel to the hard palate. Results: Mean total volume fat injected was 5.1 ml (3.8 to 6.4 ml) of which 2.4 ml (1.0 to 4.0 ml) was injected in the posterior pharyngeal wall and 2.8 ml (1.0 to 5.4 ml) was injected into the velum. When comparing pre- and one year postoperative MRI we found improved velopharyngeal closure. During phonation there was a significant reduction in the velopharyngeal distance from 3.7 to 1.4 mm (p=0.011) in the sagittal plane, and a significant reduction in the velopharyngeal area from 48.1 to 35.2 mm 2 (p=0.038) in the axial plane. Conclusions: This study shows that autologous fat-transplant is a long-lasting and efficient way of improving velopharyngeal closure, when evaluated by MRI.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 46 ANALYSE AV TALEEGENSKAPER HOS PASIENTER MED 22Q11 DELESJON/VELOCARDIOFACIALT SYNDROM FØR OG ETTER TALEFORBEDRENDE KIRURGI Charles Filip¹, Michael Matzen¹, Ragnhild Aukner², Marianne Moe², Tore G. Abrahamsen³, Frank Åbyhom¹, Kim Tønseth¹ ¹Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF ²Bredtvets kompetansesenter, Postboks 13 Kalbakken, 0901 Oslo ³Barneklinikken, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF Innledning Symptomene ved 22q11 delesjon syndrom (DiGeorge/Velocardiofacialt/Shprintzen syndrom) er mange og med stor spredning i forhold til alvorlighetsgrad. Forekomsten av 22q11 delesjon syndrom har variert i studier mellom 1:2000 og 1:6000. Ganespalter har blitt rapportert med stor variasjon blant pasienter med 22q11 delesjon. Ca. 75 % av pasientene utvikler velofaryngeal insuffisiens (VPI), dvs. innkomplett lukning av velofarynx under tale. Dette manifesteres med bl.a. hypernasal tale. VPI kan forekomme uavhengig om det foreligger en ganespalte og kan være relatert til andre strukturelle eller neurologiske faktorer. Formålet med denne undersøkelsen var å sammenlikne talen før og etter taleforbedrende kirurgi hos pasienter med 22q11 delesjon syndrom. Materiale og metode Perseptuell logopedisk vurdering av pre- og postoperative audio-opptak ble utført retrospektivt av alle diagnostiserte 22q11 delesjon syndrom pasienter, med eller uten ganespalte, som hadde gjenomgått taleforbedrende kirurgi. Analysen av alle audio-opptakene ble utført av 3 erfarne logopeder som var uavhengige og som ikke hadde kjennskap til om opptaket var pre- eller postoperativt. Resultater og konklusjon Evaluering av tale pre- og postoperativt vil bli presentert.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 47 BEHANDLING AV MAKROTI Orhagen, M.C.¹, Seland, H.¹ Plastikkirurgisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, Bergen Makroti er en sjelden tilstand der ett eller begge ører er påfallende store, ofte over 70 mm. I noen tilfeller kan dette innebære en betydelig psykisk belastning for pasienten. Vi ønsker å presentere en sikker og enkel metode for forminskning av ørets lengde og bredde. Ved riktig indikasjonshåndtering og riktig valg av operasjonsmetode kan kirurgisk behandling av makroti gi et tilfredsstillende resultat.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 48 HÅNDTERING AV KOMPLIKASJONER VED FULLSTENDIG ØREREKONSTRUKSJON Steinbach, F. F., Saidan S., Tvedt, B. Plastikkirurgisk Avdeling Rikshospitalet Oslo, 0027 Oslo Vi har vist at rekonstruksjon av mikrotiører med costochondralt bruskskjelett kan gi et svært tilfredsstillende kosmetisk resultat. Optimale forutsetninger er et ikke-operert utgangspunkt (ingen tidligere hud- eller brusktransplantat, ingen postoperative arr), en stor lobulus, god plassering og normalt hårfeste kombinert med et tydelig costochondralt bruskskjelett. Ørekonfigurasjon type 2 ad modum Firmin er gunstig da en liten tilgang sikrer den beste sirkulasjonen i huden. Men hvordan håndtere ører som tidligere er operert? Hvilke vanskeligheter fører det med seg og hvordan håndtere komplikasjoner? Hvilke kontraindikasjoner for en autolog rekonstruksjon er meningsfulle og hvilke alternativer finnes? Siden april 2004 har vi rekonstruert 62 mikrotiører med autologt, costochondralt bruskskjelett med operasjonsteknikken ad modum Firmin. Huddefekter mindre enn 2mm er ikke uvanlig og kan lukkes direkte. I tre (4.8%) tilfeller har vi sett omfattende hudnekroser eller tap av bruskskjelettet. Fire pasienter (6.5%) utviklet moderate hudnekroser med behov for dekking med lokale lapper. Alle pasienter med moderate eller store nekroser var tidligere operert. I ett tilfelle oppsto det keloid i operasjonsarret. Litteratursøk ga lite hjelp til håndtering av komplikasjoner. Vi presenterer vår erfaring med komplikasjoner og håndtering av problemer knyttet til rekonstruksjon av mikrotiører. Det diskuteres kontraindikasjoner for autolog rekonstruksjon og vi viser at ørerekonstruksjon ved hjelp av epithese er et interessant alternativ.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 49 ERFARINGER VED ENDRINGER I OPERASJONSPROTOKOLL FOR HYPOSPADI 3 ÅR ETTER Korvald, C. Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo Bakgrunn: Tidlige erfaringer etter omlegging av hypospadibehandlingen ved vår avdeling ble presentert for 2 år siden (overgang fra to- til én-seanses prosedyre). Vi la den gang fram resultater som viste redusert antall inngrep per barn og forbedret kosmetisk resultat, men antallet komplikasjoner var fortsatt høyt. Materiale og metode: Hypospadiopererte barn (n=144) i perioden 09/2005 08/2008 deles i to tidsekvivalente grupper på 18 måneder hver (1. og 2. periode). Kun pasienter operert av samme operatør (CK) presenteres. Hovedendepunkter er komplikasjonsrate med tanke på fistel, stenose og sårtilhelingsproblemer. Resultater: Antallet fistler falt dramatisk fra 1. periode til 2. periode (fra 16,7 til 2,9 %). Samtidig ser man en liten økning i antallet stenoser (4,2 til 7,2 %). Utvalgskarakteristika, operasjonsmetoder, samt kosmetiske resultat hos enkelte kasi presenteres i tillegg. Konklusjon: Korreksjon av hypospadi har en lang slak læringskurve. Ved vår avdeling har vi samlet oppnådd betydelig forbedring av hypospadibehandlingen med tanke på redusert komplikasjonsrate, forbedret kosmetisk resultat og kortere hospitalisering.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 50 MINI INAVSIV LATERAL KINDLIFT MED KOMBINERAD LATERAL TINNINGSLIFT I SAMBAND MED NEDRE ÖGONLOCKSPLASTIK Shahidi B. Clinic Shahidi Åldringsprocessen i ansiktet kan involvera olika delar av subestetiska enheter i ansiktet i olika grader, dvs ena enheten påverkas mer än de andra vilket i sin tur skapar ett icke harmonisk ansiktsuttryck. Periorbitala subestetiska enheten är, om inte det viktigaste, den avgörande enheten som återspeglar vårt ansiktsuttryck i sin helhet. Periorbital rejunivation är en mycket viktig och mångfaciterad behandlingsprincip i estetisk ansiktskirurgi, vilket riktar sig mot olika upphovsgivande faktorer.det finns olika kirurgiska tekniker för detta ändamål. I samband med estetisk ansiktskirurgi, önskar vissa patienter mindre radikala förändringar. Att återställa harmonin i ansiktsuttrycket utan att påverka allt för mycket ansiktsformerna kan vara en utmaning. I den här artikeln beskrivs en kirurgisk teknik för modifering av den periorbitala uttrcykskomplexet för att återställa harmonin med resten av ansiktet och dess uttryck.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 51 UNILATERAL TRANSORAL SUBPERIOSTAL MELLOMANSIKTSLØFTING SOM METODE TIL Å SKAPE BEDRE ANSIKTSSYMMETRI ETTER CROSS-FACIELL NERVETRANSPLANTASJON OG FRI MUSKELTRASFERERING EN KASUISTIKK. Diab L Colosseumklinikken Stavanger, Lagårdsveien 91, 4010 Stavanger Å skape symmetri i ansiktet hos pasienter med facailisparese ved reanimering med crossfaciell nervetransplantasjon og fri neurvaskulær muskeltansferering er en vanskelig oppgave. Resultatet avhenger så vel av operasjonsteknikk og kirurgens kvalifikasjoner som individuell helingsevne, vevskvalitet m.m.. En innlagt muskel kan være velfungerende uten at operasjonsresultatet er estetisk akseptabelt. I nesten alle tilfeller må pasienten akseptere større eller mindre grad av asymmetri i ansiktet. Når muskelen er velfungerende, men symmetrien suboptimal forsøker man ofte å endre muskelens plassering. Det vanlige er at man løsner øvre del av muskelen og strammer denne oppad. Denne prosedyre er risikabel i forhold til muligheten for lesjon av den innlagte nerve. I enkelte tilfelle kan unilateral transoral subperiostal mellomansiktsløfting gi en bedring av symmetrien både med hensyn til kinnets form og overleppens plassering. Inngrepet er uten risiko for nerve- eller karlesjon idet disseksjonen forgår i dype sjikt. Det presenteres en kasuistikk der ovennevnte inngrep har gitt en påtagelig bedring i ansiktssymmetrien hos en 18 år gammel gutt som fire år forinnen ble operert med cross-faciell nervetransplantasjon og fri muskeltransferering.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 52 STILKEDE LAPPER BASERT PÅ ARTERIA TEMPORALIS SUPERFICIALIS I ANSIKTSREKONSTRUKSJON..OG BRUK AV FATTIGMANNS-IGLER EN KASUSTIKK. Ausen, K. Pavlovic, I. Plastikkirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital, 7006 Trondheim Arteria temporalis superficialis forsyner vev parietalt og frontalt. Arterien starter preaurikulært og forsyner vev helt til midtlinjen. Stilkede lapper basert på denne arterien er svært anvendbare da de kan dekke defekter over stort sett hele ansikt og fremre deler av hodebunn, de kan bestå av hud, fascie, muskel og ben, og de kan være behårede. Arterien er stabil i forløp og kaliber, mens venens anatomi er mye mer variabel. Mange lapper kan derfor måtte basere sin venøse drenasje på en bred stilk med venae concomitantes rundt arterien. Vi beskriver et utvalg bruksområder for lapper basert på a. temporalis superficialis ut fra litteratursøk, og presenterer også en egen kasuistikk der vi bruker en temporoparietal tunnelert stilket lapp for rekonstruksjon av overleppe hos en 66 år gammel mann. Lappen fikk uttalt venøs stase postoperativt. Vi beskriver bruk av fattigmannsigler som en metode for å redde stasede lapper. Man lager overflatiske sår på den stasede lappen og vedlikeholder blødning i fem døgn ved bruk av kompresser fuktet i heparinløsning. I tillegg ble det installert lavmolekylært heparin i lappen. Man opprettholder ved dette en venøs drenasje til nytt kapillærnettverk er etablert.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 53 DEEPITELIALISERT ANTEROLATERAL THIGH-LAPP TIL REKONSTRUKSJON AV VOLUMDEFEKT I ANSIKT Vindenes HB 1, Høgevold HE 1, Tønseth KA 1, Bjark TH 1, Zätterstrøm U 2, Tvedt B 1, Korvald C 1, Tindholdt TT 1 1 Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo 2 ØNH, Rikshospitalet, 0027 Oslo Innledning Volumdefekter i ansiktet kan være medfødt eller ervervet. Ved rekonstruksjon av større bløtdelsdefekter i ansikt har man tidligere anvendt gracilis- eller scapula-lapp. Ulempen med gracilis er at den atrofierer og sluttresultatet blir derfor vanskelig å forutsi. Ved bruk av scapula-lappen må pasienten snues i løpet av operasjonen. Et alternativ til disse lappene er anterolateral thigh-lapp (ALT). Ved denne metoden unngår man disse problemstillingene. ALT er en fasciekutan perforator lapp som kan anvendes stilket eller fri. Den ble først beskrevet i 1984. Lappen er som oftest basert på den descenderende gren av arteria circumflexa femoris lateralis som avgår fra arteria profunda femoris. Stilken er 8-12 cm lang. Lappens utbredelse og tykkelse kan varieres etter behov. Donormorbiditet er minimal. Vi presenterer tre pasienter hvor deepitelialisert ALT ble brukt til å rekonstruere volumdefekter i ansiktet. Material, metode og resultater Pasient 1: En 21 år gammel mann med manglende volum svarende til venstre kinn og mandibel etter gjennomgått strålebehandling for rhabdomyosarkom i 3 års alderen. Operasjonstid 10 timer, lappdesign 7 x 16 cm, vekt 96 g, iskemitid 180 min. Reoperert 3. postoperative dag pga mistenkt blødning. Utskrevet 7 dag. Pasient 2: En 18 år gammel kvinne med manglende volum svarende til venstre kinn og mandibel etter gjennomgått strålebehandling for rhabdomyosarkom i 2 års alderen. 10 år gammel utviklet pasienten stråleindusert osteosarkom svarende til venstre side av mandibel og ble operert med hemimandibulektomi. Operasjonstid 5,5 timer, lappdesign 8 x 15 cm, vekt 86 g, iskemitid 55 min. Utskrevet 7 dag. Pasient 3: En 20 år gammel mann med manglende volum svarende til høyre kinn og angulus mandibulae etter reseksjon av høyre underkjeve pga osteogent sarkom. Primært ble pasienten rekonstruert med fibula og kjeveleddsprotese. Operasjonstid 8,5 timer, lappdesign 7 x 14 cm, vekt 46 g, iskemitid 86 min. Reoperert 1. postoperative dag pga blødning. Utskrevet 6 dag. Konklusjon Deepitelialisert ALT er velegnet til rekonstruksjon av volumdefekter i ansiktet.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 54 DEKNING AV FULLHUDSDEFEKT PÅ FINGER MED ADIPOFASCIAL INTRINSIC TURNOVERLAPP Berg E. og Begic A. Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark HF, 3700 Skien Innledning: Høyenergi håndtraumer medfører ofte bløtvevsdefekter i hånden. Huddefekter distalt for metacarpofalangeal leddet er ofte vanskelige å behandle pga kompliserte anatomiske forhold, høye funksjonelle krav og begrensede muligheter for donorsteder på fingre. Overfladiske huddefekter kan dekkes med hudtransplantat. Mindre bløtvevsdefekter kan behandles med transposisjonlapper som ofte baserer seg på tilfeldig perfusjon. Mer komplekse defekter med kritisk eksponering av dypere vevsstrukturer, trenger dekning med stilket-, eventuelt fri lapp. Materiale og metode (kasuspresentasjon): 49 år gammel anleggsarbeider. Under tunnelarbeidet med steinbor, fikk han rotasjonstraume mot høyre underarm. Pådro seg antebrachium fractur og 3. grads brannskade over proximale del av høyre håndflaten (thenaris og hypothenaris område). I tillegg foreligger kombinert mekanisk og termisk traume volart på lillefinger fra PIP nivå til fingertupp. Ulnare digitalnerve og karstilk er fullstendig blotlagt og forbrent fra PIP ledds nivå og distalt. Seneskjede er eksponert men intakt. Det foreligger en defekt med stor eksponering av dypere strukturer. I dette tilfellet valgte man vevsdekning i form av adipofascial intrinsic turnoverlapp lapp, hentet fra fingerens dorsal flate. Resultat: Status ved 6 måneders kontroll. Bruker kompresjonshanske. Noe strekkedefisitt i 5.finger enda, men kan passivt tøyes bra ut, god fleksjon i fingeren. Han oppfatter selv at hånden har bra funksjonelt nivå med tilfredsstillende bøye- og strekkefunksjon.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 55 ET STORT ABDOMINALT INTERCOSTALT BROKK I EN PASIENT MED EHLER- DANLOS SYNDROM, EN UTFORDRING. Gurgia L 1, de Weerd L 1, Kjæve J 2 1 Avdeling for Plastikk- og Håndkirurgi 2 Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi Universitetssykehuset Nord-Norge 9038 Tromsø Abdominalt intercostalt brokk er en sjelden tilstand. De fleste av disse pasientene har hatt et penetrerende eller stumpt thorakoabdominalt traume med omfattende costafrakturer. Vi presenterer en pasient med Ehler-Danlos syndrom som har utviklet et stort abdominalt intercostalt brokk i venstre flanke etter hoste. Ehler-Danlos syndrom er karakterisert ved følgende triade; hyperelastisitet i hud, hypermobile ledd og fragilt vev. Ehler-Danlos type IV, som vår pasient har, kjennetegnes ved en bestemt defekt i type III prokollagen og kan gi rupturer i arterier, tarm og uterus. Samarbeid mellom gastrokirurg og plastikkirurg resulterte i vellykket behandling av intercostalbrokket. Den brukte teknikken blir presentert.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 56 EN EKSTRAPERITONEAL TILNÆRMING FOR LUKNING AV EN ENTEROCUTAN FISTEL VED Å BRUKE EN STILKET MUSKELLAPP OG VACUUM ASSISTED CLOSURE SYSTEM. Nergård, S 1, de Weerd L 1, Kjæve J 2 1 Avdeling for Plastikk- og Håndkirurgi 2 Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi Universitetssykehuset Nord-Norge 9038 Tromsø En enterocutan fistel (EKF) er definert som en unormal epitelialisert kommunikasjon mellom tarm og hud, dette er en fryktet komplikasjon etter abdominal kirurgi. Mortalitetsraten er høy og er rapportert å ligge mellom 15 % og 43 %. High-output fistler produserer mer enn 500 ml per dag og er assosiert med høy mortalitetsrate. Den initiale behandlingen av EKF består av total parenteral ernæring og kontroll av infeksjon. Dersom spontan lukning av fistelen ikke skjer innen 6-8 uker, er kirurgisk behandling ofte indisert. Anbefalt prosedyre er reseksjon av involvert tarmsegment og primær ende til ende anastomose. I en pasient som tidligere har hatt en omfattende tarmreseksjon, kan ytterligere tarmreseksjon være ugunstig. I tillegg kan det være vanskelig å gjennomføre en intraabdominal operasjon hos disse pasientene. Vi presenterer en metode for lukning av en vanskelig high-output EKF ved bruk av en stilket muskellapp og vacuum assisted closure system. Denne ekstraperitoneale tilnærmingen gjør at man kan lukke en EKF uten spenning med godt vaskularisert vev. Tidlig mobilisering og enteral ernæring er også fordelaktig.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 57 DEKNING AV BLØTDELSDEFEKT VED ØVRE TRAM LAPP (FLAG FLAP) Sjøberg T, de Weerd L Plastikk- og Håndkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord Norge, 9038 Tromsø Nedre transvers rectus abdomins myocutan lapp (TRAM) er hyppig brukt ved rekonstruksjoner av bløtdelsdefekter på truncus og spesielt ved brystrekonstruksjoner. Blodforsyningen baseres vanligvis på a. epigastrica inferior og comitantvener ved fri TRAMlapp eller a. epigastrica superior og dess comitant vener fra a. og v. mammaria interna ved stilket lapp. Hud/fett øyen ved nedre TRAM lapp høstes fra nedre del av abdomen inferiort for umbilicus. Øvre TRAM lappen benytter hud/fett overskudd i øvre del av abdomen og er mindre hyppig brukt, men er rapportert å ha sikrere blod-forsyning enn nedre TRAM lapp og lav postoperativ morbiditet på donorstedet. Stilket øvre hemielliptisk hudlapp med blodforsyning fra a. epigastrica inferior, benevnt flap flap, ble første gang beskrevet av de la Plaza i 1984. Lappen kan brukes for dekning av bløtvevsdefekter i nedre del av truncus og underekstremiteter og kan roteres ubegrenset. Høsting av øvre del av rectus abdominis muskelen medfører i tillegg liten risiko for hernia kaudalt for linea semicirkularis. Bruken av denne lappen illustreres ved presentasjon av en kasustikk med bløtvevsdefekt i proksimale venstre lår.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 58 SENSIBEL PERFORATORLAPP TIL LUKNING AV KOMPLEKSE MIDTLINJEDEFEKTER ETTER RYGGKIRURGI de Weerd L 1, Weum S 2 1 Avdeling for plastikkirurgi og håndkirurgi 2 Radiologisk avdeling Universitetssykehuset Nord-Norge 9038 Tromsø Komplekse cervicothoracale midtlinjedefekter etter ryggkirurgi blir vanligvis behandlet med muskellapper og muskulocutane lapper. I det siste har det kommet et antall publikasjoner hvor komplekse sår er blitt vellykket behandlet med perforatorlapper. Vi bruker i dag sensible lumbalatererieperforatorlapper i behandlingen av sakrale trykksår. Denne erfaringen har inspirert oss til å utforske mulighetene til å bruke en sensibel perforatorlapp også til behandling av komplekse midtlinjedefekter i det cervicothoracale området av ryggen. Vi gjennomførte en anatomisk studie på kadaver. Basert på resultatene av studien har vi begynt å bruke en sensibel perforatorlapp til lukning av cervicothoracale defekter. Lappen er enkel å høste og godt vaskularisert. Den gir lite donormorbiditet og tilfører sensibilitet i det rekonstruerte området. Det viser seg at lappen kan tilføre nok volum til å fylle kaviteten etter sårrevisjon. Ved eventuelt residiv er det fortsatt mulig å bruke tradisjonelle muskellapper og muskulocutane lapper. Bruk av lappen blir illustrert med kliniske eksempler.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 59 POSTERIOR GLUTEAL THIGH LAPP, EN GOD LAPP TIL REKONSTRUKSJON I ANOGENITAL OMRÅDET. de Weerd L 1, Sjøberg T 1, Vonen B 2, Kjæve J 2 1 Avdeling for Plastikk- og Håndkirurgi 2 Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi Universitetssykehuset Nord-Norge 9038 Tromsø Posterior gluteal thigh flap ble første gang beskrevet av Hurwitz i 1981 for behandling av defekter i anogenital området. Lappen er basert på den descenderende grenen av arteria glutea inferior som ligger ved siden av nervus cutaneus femoris posterior i den bakre midtlinjen. Lappen kan høstes som en fasciocutan eller en musculocutan lapp. Inklusjon av hudnerven gjør den til en sensibel lapp. Bruk av posterior gluteal thigh lapp til lukning av ulike defekter i anogenital området vil bli presentert.
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 60 SAKRALT TRYKKSÅR VAC BEHANDLET - RENT SÅR MED FRISKT GRANULASJONSVEV KLART TIL LAPPEPLASTIKK? EN KASUISTIKK. Husnes KV, De Weerd L. Plastikk- og håndkirurgiskavdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Wound vacuum-assisted closure (VAC) kan brukes i behandling av trykksår. Mål for bruk av VAC er enten å oppnå primær tilheling eller å forbehandle sår før lappeplastikk. Vi presenterer en kasuistikk der VAC ble brukt på et sakralt trykksår før lukking med lokal lappeplastikk. Det postoperative forløp ble komplisert med lappenekrose og sepsis. Denne kasuistikken illustrerer utfordringer i behandlingen av trykksår. Ble VAC brukt på rett indikasjon og til rett tid?
20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 61 INTRAMUSKULÆR RUMPEFORSTØRRING MED IMPLANTATER VÅR ERFARING SÅ LANGT. Fiabema, T., Strand D., Gullingsrud G., Erstad I., Henriksen L., Fjeld M., Mauland S., Andersen H., Skogly, B. Clinique Pilestredet Park, Pilestredet Park 31, 0176 Oslo. Bakgrunn: Rumpeforstørring er et annerkjent plastikkirurgisk inngrep med økende popularitet i Norge. Operasjonen har lenge hatt et dårlig rykte grunnet relativt høye komplikasjonfrekvens basert hovedsakelig på gamle operasjonsmetoder (synlige postoperative arr og subcutan plassering av implantatene). I dag med både bedre teknikk og implantater er denne komplikasjonsprofilen blitt vesentlig forbedret. Vi presenterer vår erfaring med intramuskulær rumpeforstørring.