Hva handler journalistikkforskningen om?

Hva handler journalistikkforskningen om? en bibliografisk studie av journalistikkforskningen i Skandinavia Paper at The 20th NordMedia Conference 2011, 11.-13. August in Akureyri, Iceland. Lisbeth Morlandstø Associated Professor, University of Nordland Norway 1

Journalistikkforskningen i Skandinavia har vokst betydelig de siste årene. Fra 1995 til 2009 er antall forskningspublikasjoner med journalistikk som forskningsobjekt mer enn fordoblet. Det samme gjelder avlagte doktorgradsavhandlinger (Morlandstø 2010). Journalistikk er et profesjonsfag hvor praksis tradisjonelt sett har fått stor oppmerksomhet. Etablering av journalistutdanninger og ulike medieinstitutter på høgskoler og universiteter har imidlertid ført til en langt sterkere teoretisering av journalistikkfaget. Det har skjedd en akademisering av faget 1, og journalistutdanningene er blitt forskningsbasert. Men hva handler denne journalistikkforskningen om? Er det de journalistiske produktene eller den journalistiske yrkespraksis som fanger forskernes interesser? Eller er det strukturene og rammebetingelsene som har størst oppmerksomhet? Er det forskjeller mellom de skandinaviske land? Og, ikke minst, har bildet endret seg over tid? I dette paperet vil jeg presentere deler av en bibliografisk studie som analyserer nærmere 1000 forskningspublikasjoner om journalistikk i Norge, Sverige og Danmark fra 1995 til og med 2009. Jeg har gjennomført en kvantitativ innholdsanalyse av forskningspublikasjonene, og søker å gi svar på hva journalistikkforskningen har handlet om i denne femtenårsperioden. Jeg vil si noe om innholdet i forskningen, hvilke medier som har vært i fokus, hvilke metoder som er anvendt og hvilke forskjeller som eventuelt eksisterer mellom våre tre land. Denne studien går ikke lenger tilbake enn 1995, men journalistikkforskningen har en lenger historie. Det har stått strid om journalistikkforskningen er et eget forskningsområde eller er en del av medieforskningen. Om en går enda noen tiår tilbake var journalistikkforskning ensbetydende med presseforskning 2 (se bla Dørsjø 1983, Hvitfelt 1983 og 1989, Dahl 1989 og Asp 1992). Striden var også knyttet til om vi trengte en egen journalistikkforskning og hva denne journalistikkforskningen skulle og burde konsentrere seg om. Denne diskusjonen foregikk både mellom presseorganisasjonene og akademia (Nag 1996 og 1997 og Ottosen 2004) og den foregikk innad i akademia (Dahl 1989, Dahlgren 1989, Lund 1989 og Asp 1992), kanskje først og fremst mellom forskere tilknyttet journalistutdanningene og medieforskere på universitetene. I dag er det ikke uvanlig å se journalistikkforskning som en del av medieforskningen (Ytreberg 2008). Ei heller at journalistikkforskning er knyttet til mer avgrensede forskningsområder hvor journalistikken som produkt, praksis og fenomen er studieobjekt. Temaet journalistikkforskning er forsøkt beskrevet og diskutert ved flere anledninger. I 1983 utga Pressens Årbok - nordisk forum for forskning og debat om massemedier, en antologi med tema Journalistikkforskning. Utgangspunktet for antologien var forfatternes konstatering av at det var stor mangel på journalistikkforskning. Samtidig slår de fast at den etablerede massekommunikationsforskning kun har haft lidt at tilbyde (s.7). Antologien hadde to formål i følge forfatterne. Det ene var å slå fast at journalistikkforskning kan være 1 Se også Barbie Zelizer (2004) som beskriver denne akademiseringsprosessen. 2 Vi sier gjerne at journalistikkforskningen startet som presseforskning og var knyttet til etableringen av institutter for presseforskning ved noen av våre skandinaviske universiteter på 1950- og 1960-tallet. Denne forskningen tok slik jeg oppfatter den først og fremst utgangspunkt i avisen som medium og nyhetsformidling som fenomen. Den hadde også ofte en kvantitativ tilnærming hvor kartlegging av mengde og utbredelse var viktig og mange vil si at presseforskningen hadde flere samfunnsvitenskapelige enn humanistiske perspektiv. 2

med på å utvikle journalistikken. Det andre å presentere aktuelle forskningstemaer som kunne bidra til en slik utvikling. Noen av de tema som presenteres er redaksjonsstudier (Furhoff s. 72ff), språklige studier (Dørsjø s.24ff), publikumsstudier (Furhoff s.119ff) og historisk forskning (Hemánus s.49ff og Lund s.140ff). Videre har Nordicom gitt ut tre hefter med tema journalistikkforskning (Carlsson 1988, Nordicom Information 1989 og Carlsson & Lindblad 1992). Antologien fra 1988 er et forsøk på å beskrive noe av den forskning på journalistikk som faktisk foregikk på 1980-tallet. Artiklene omhandler problemstillinger knyttet til journalistikkens form, redaksjonelle prosesser, nyhetsvurderinger, etiske utfordringer og politisk opinionsbygging, for å nevne noen. Lars Hultén (1988) diskuterer i sin artikkel hva journalistikkforskning er og bør være og hevder bl.a. at journalistikkforskningens pre er dens tverrvitenskapelighet. Han sier videre at det sentrale i det en kaller journalistikkforskning må være en koncentration på sändarens/journalistens villkor og beteenden liksom den produkt som framställs som en konsekvens av villkoren kring sändaren (s. 96). Tidsskriftet Nordicom Information viet hele tidsskriftsutgaven nr. 1-2, 1989 til en diskusjon av hva journalistikkforskning er. Utgangspunktet for denne diskusjonen var at journalistikken som fag i sterkere grad ble flyttet inn i akademia. Den første professoren i journalistikk i Skandinavia var nå ansatt ved det humanistiske fakultet ved Stockholms universitet. I tillegg var et samarbeid mellom Norsk Journalisthøyskole og Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo på gang, og ved Universitetet i Bergen ble det planlagt en journalistutdanning i tilknytning til Institutt for massekommunikasjon. Finland lå et godt stykke foran da de har utdannet både journalister og forskere innen journalistikk og massekommunikasjon helt siden 1960-tallet (Carlsson 1989: 1). De fire forfatterne i denne publikasjonen (Peter Dahlgren, Pertti Hemánus, Håkan Hvitfelt og Erik Lund) diskuterer journalstikkforskningens plass i akademia og synes enige om at en mångvetenskalig hållning er nødvendig (Dahlgren 1989: 6). Mye av diskusjonen går på forholdet mellom den praksisnære og normative journalistikkforskningen, som ofte journalistutdanningene gjerne forbindes med og den mer akademiske journalistikkforskningen ved universitetenes massekommunikasjonsinstitutt (Lund 1989: 21). I Nordicoms publikasjon av 1992 (Carlsson & Lindblad) gir Kent Asp et bidrag til diskusjonen om hva journalistikkforskning er i forhold til annen forskning. Han mener journalistikkforskningen må defineres ut fra sitt studieobjekt. Han går videre til angrep på de som mener at journalistikkforskningen først og fremst er til for å gjøre journalistikken og journalistutdanningene bedre. Han sier at Journalistikforskningen har, liksom all annen forskning, som främsta uppgift att producera vetenskapligt grundad kunskap, och som ett resultat av denna verksamhet rasera falsk kunskap och ta död på fördomar (s.68). Stig Hadenius gir i samme publikasjon en beskrivelse av hvordan journalistikkforskningen i Sverige har vokst frem og viser blant annet til det positive ved at journalistikkforskere i Sverige kommer från olika samhällsvetenskapliga och humanistiska ämnen (s. 71). Han avsluttet artikkelen med å liste opp en hel rekke ulike problemområder som journalistikkforskningen må ta tak i fremover, og hvordan ulike metoder kan nyttes. 3

Også Norsk Medieforskelag tematiserte journalistikkforskning. I 1993 gav de ut en publikasjon med tittelen Journalistikkforskning et felt på nye veier. I den tiårsperioden som hadde forløpt hadde journalistikkforskningen bredt om seg og endret karakter, ble det hevdet. Vi kan likevel se at flere av de samme diskusjonene berøres. Solum & Skogerbø (1993), som er redaktør for publikasjonen, hevder blant annet at det er de samfunnsvitenskapelige perspektivene, mer enn de humanistiske som har preget journalistikkforskningen så langt. Dørsjø tok i 1983 til orde for noe av det samme: Presseforskningen har hatt et slags negativt monopol på å vite hva som kunne være interessant å forske i når det gjelder presse og journalistikk (s.25). Dørsjø sa videre at journalistikk først og fremst er en språklig og litterær virksomhet og at basis for journalistikkforskningen må ligge i humaniora og ikke i samfunnsvitenskap (ibid). Solum & Skogerbø (1993) gir også uttrykk for en bekymring for at avismediet og avisjournalistikken skal bli glemt i journalistikkforskningen, i denne nye medienes tidsalder tidlig på 1990-tallet, hvor særlig tv fikk mye oppmerksomhet (s.12). Et annet manglende perspektiv som berøres både i Pressens Årbok i 1983, Carlsson & Lindblad i 1992 og nå i 1993 er aktørenes fravær i journalistikkforskningen. Dørsjø (1983) argumenterer for at det er presseforskningen som usynliggjør journalistene (s.24). Ti år senere nevner både Asp (1992) og Eide (1993) at forskning på aktørene i journalistikken er et av flere forsømte forskningsperspektiv i journalistikkforskningen. Hvordan ser så journalistikkforskningen ut etter 1995? Er aktørene i journalistikken blitt mer synlige? Og hva med avis er den fortsatt et interessant medium for forskningen eller har interessen dreid mot nye(re) medier? Og metodene er det fortsatt den kvantitative forskningen som dominerer? Før jeg presenterer funnene i analysen, skal jeg først kort gjøre rede for noen metodiske valg i studien. Metodisk tilnærming Jeg har som sagt valgt å avgrense perioden for søk av journalistikkforskning til de siste 15 årene, altså forskningspublikasjoner som er utgitt fra 1995 til og med 2009. Jeg avgrenser også søket til å gjelde publiserte vitenskapelige arbeider, inklusiv doktoravhandlinger. Vitenskapelige arbeider inkluderer vitenskapelige artikler og vitenskapelige monografier og antologier utgitt på forlag. Når det gjelder vitenskapelige artikler har inkluderingskriteriet vært at det finnes en referee-ordning i tidsskriftet. Her er det imidlertid ett unntak, nemlig Nordicom Information. Dette har vært et tidsskrift for nordisk medieforskning siden 1979, som har hatt en særstilling som publiseringskanal for nordiske medie- og journalistikkforskere. Selv om Nordicom Information ble et referee-tidsskrift først i 2009 har jeg likevel valgt å ta med de artiklene som ble publisert i tidsskriftet i den perioden jeg studerer. Når det gjelder avgrensning av journalistikkforskning har jeg inkludert forskning om journalistikkens innhold (uansett type medie), journalistikkens yrke og praksis (produksjon, aktører og aktivitet) og alt det som er relatert til det journalistiske fagfeltet (etikk, kilder, språk etc). I tillegg har jeg tatt med den forskningen som setter søkelyset på det jeg har valgt å kalle journalistikkens rammebetingelser (politikk, økonomi, teknologi, eierskap, juss etc.). 4

I søk etter publikasjoner har jeg valgt å forholde meg primært til to databaser. Den ene er Nordicom som er den mest oppdaterte databasen på nordisk medie- og journalistikkforskning. Den andre er NORART, som er en nordisk tidsskriftsdatabase. Det viser seg at det var disse to basene som fanget opp desidert mest av journalistikkforskningen, blant de baser som tillot så spesifikke søk. Jeg brukte søkeordet journali? for å fange opp artikler som på en eller annen måte omhandler journalistikk (både på norsk og engelsk). Noen få publikasjonstitler er likevel funnet på annet vis. Da jeg gikk gjennom de ulike artiklene og kapitelene som skulle registreres kom jeg over antologier og tidsskriftsutgivelser med relevante kapitler og artikler som viste seg å ikke være registrert verken i Nordicom eller i NORDART. De kapitler og artikler jeg kom over på denne måten har jeg lagt til datamaterialet. Jeg velger å se dette som en slags sikkerhetssjekk og forbedring av datamaterialet. Det totale datamaterialet omfatter til sammen 943 vitenskapelige publikasjoner. 3 Jeg har ingen illusjon om å ha fått med absolutt alt av det som kan kalles journalistikkforskning i Skandinavia mellom 1995 og 2009. Og det er nok heller ikke mulig. Målet med denne studien har heller ikke vært å representere hver enkelt publikasjon i denne perioden, men beskrive et mønster hva gjelder vitenskapelig journalistikkforskning som sådan. Dette mønsteret rokkes ikke ved at en og annen publikasjon faller ut. Jeg har også forsøkt å hindre at utvalget skulle bli påvirket av min lokalisering i Norge, ved nettopp å forholde meg til nordiske databaser. Empirisk forskning av journalistikkens innhold For å presentere et stort bilde av hva som karakteriserer journalistikkforskningen i disse femten årene har jeg først skilt mellom empirisk, teoretisk og historisk forskning. Den historiske forskningen har en noe annen tilnærming enn den øvrige forskningen både metodisk og med hensyn til formål. Jeg har derfor valgt å samle den historiske forskningen i en egen kategori. Som vi ser av tabellen under er det den empiriske forskningen som dominerer i perioden, og dominansen øker over tid. Den empiriske forskningens relative andel stiger fra 42 prosent i første femårsperiode til 62 prosent i den siste perioden. Den teorietiske forskningen utgjør ca 30 prosent av den totale mengden journalistikkforskning. Selv om antall teoretiske publikasjoner øker i denne perioden er den relative andelen så å si konstant. Omfanget av historisk forskning har derimot gått markert tilbake, både faktisk og relativt. Dette henger kanskje sammen med at denne type forskning er viktigere når faget er i en oppbyggings- og institusjonaliseringsfase, og at søkelyset etter hvert retter seg mot andre deler av faget. Det kan også nevnes at en stor satsing på pressehistorisk forskning i Norge på begynnelsen av 2000-tallet, først i 2010 publiserte flere av sine arbeider, og er altså ikke med i denne studien. 4 Dette viser at interessen for forskning går i bølger, noe som kan bety at publikasjoner av historisk forskning kanskje kan komme til å øke igjen i årene som kommer. 3 For mer inngående beskrivelse av og begrunnelse for metode og utvalg, se Morlandstø 2010. Her har jeg også drøftet konsekvensene for utvalget (for eksempel at institusjonsinterne rapporter og lærebøker ikke er medregnet og at underholdningsmedier faller utenfor), hvilke andre databaser jeg har forkastet og hvorfor jeg valgte akkurat søkeordet journali. 4 Jeg tenker først og fremst på Norsk Presses Historie 1660-2010, som kom med fire bind i 2010. 5

Tabell 1: Type forskning 5 etter årstall. 1995-1999 2000-2004 2005-2009 Totalt Empirisk 42 (84) 56 (186) 62 (257) 56 (527) Teoretisk 31 (62) 31 (103) 31 (126) 31 (291) Historisk 26 (52) 13 (44) 7 (29) 13 (125) SUM 100 (198) 100 (333) 100 (412) 100 (943) Når det gjelder hvilke tema journalistikkforskningen retter seg mot har jeg skilt mellom seks ulike hovedområder. Som vi ser av tabellen under er det noen hovedområder som dominerer. Det ene er journalistikkens innhold. Studier av journalistikkens innhold er studier som retter seg mot avgrensede journalistiske felt som politisk journalistikk, sportsjournalistikk og kriminaljournalistikk, for å nevne noen. Det andre er det jeg har kalt journalistiske fagområder, som gjelder forskning av kilder etikk, valg av sjangrer etc. Det tredje hovedområde er journalistikkens praksis som for eksempel inkluderer redaksjonsstudier, studier av yrkesrollen og arbeidsforhold. Tabell 2: Hovedområder fordelt på type forskning Teoretisk Empirisk Historisk Totalt Journalistikkens innhold 19 (56) 44 (231) 11 (14) 32 (301) Journalistiske fagområder 35 (101) 26 (135) 9 (12) 26 (248) Journalistikkens praksis 20 (58) 21 (115) 9 (12) 19 (185) Rammebetingelser 15 (45) 7 (38) 7 (8) 10 (91) Institusjonsstudier/biografier - 1 (5) 62 (77) 9 (82) Forskning 11 (31) 1 (3) 2 (2) 4 (36) SUM 100 (291) 100 (527) 100 (125) 100 (943) For den empiriske forskningen ser vi av tabellen over at de fleste av disse er studier av journalistikkens innhold. Tabellen viser videre at de teoretiske studiene oftest konsentrerer seg om journalistiske fagområder, mens den historiske forskningen først og fremst er opptatt av institusjoner og personer. 5 Enheten er forskningspublikasjoner som omfatter; vitenskapelige monografier, artikler i antologier, artikler i vitenskapelige tidsskrift og avhandlinger. 6

Tabell 3: Hovedområder fordelt på år 1995-1999 2000-2004 2005-2009 Journalistikkens innhold 19 (37) 37 (122) 35 (142) Journalistiske fagområder 29 (57) 25 (84) 26 (107) Journalistikkens praksis 21 (41) 19 (63) 20 (81) Rammebetingelser 3 (7) 7 (25) 14 (59) Institusjonsstudier/biografier 21 (42) 8 (26) 3 (14) Forskning 7 (14) 4 (13) 2 (9) SUM 100 (198) 100 (333) 100 (412) Selv om forskning på journalistikkens innhold dominerer journalistikkforskningen totalt sett, og sammen med rammebetingelser er det forskningsfeltet som stadig får sterkere oppmerksomhet utover i denne perioden, viser tabellen over at studier av innhold ikke var det dominerende forskningsfeltet før år 2000. I den første perioden var det en langt jevnere fordeling mellom de områder det ble forsket på, og det var en sterkere forskningsoppmerksomhet både mot journalistiske fagområder, journalistikkens praksis og institusjonsstudier. Institusjonsstudier og studier av forskningen selv er de to forskningsområdene som også har gått mest drastisk tilbake i den perioden studien omfatter. Forskning på journalistikkens fagområder og praksis har vært viktige tema i hele perioden, det vil si at den har vokst i takt med journalistikkforskningen samlet sett. Det at forskning på rammebetingelsene i journalistikken har hatt et så kraftig løft har sannsynligvis sammenheng med de endringer mediene har vært utsatt for i denne perioden, både med hensyn til eierkonsentrasjon, nye teknologiske utfordringer og krav til effektivisering innad i mediene. Forskning på rammebetingelser var, som tabellen viser, nesten ikke til stede i den første perioden. Studien viser også at den forskningen som eksisterte da i hovedsak var ensbetydende med forskning på politiske rammebetingelser, mens i de andre to periodene var det mer forskning på eierskap og teknologi. Disse resultatene kan tolkes som uttrykk for at journalistikkforskningen har fått en mer etablert form, i takt med at journalistikken som fag er blitt mer institusjonalisert/akademisert. Fokus på institusjonsstudier/biografier var trolig viktig i en institusjonaliseringsfase - et forsøk på å se hva vi er eller hvem vi er. Det samme er kanskje tilfelle for kategorien forskning ( hva vi har gjort ). Studier av selve forskningen reflekterer kanskje også den striden som har vært knyttet til hva journalistikkforskning er og bør være. I dag er dette kanskje mer avklart. Den sterke veksten i forskning om journalistikkens innhold kan tolkes som uttrykk for en modning av forskningsfeltet, et felt som er mer opptatt av journalistikken som sådan, dens vesen og karakter, og mindre av institusjonene. Veksten i journalistikkforskningen må også sees som uttrykk for den akademisering som skjer i journalistikkfaget, med økende krav om at undervisningen i journalistikk skal være forskningsbasert. Eller det kan være et uttrykk for at journalistikken har fått en stadig 7

viktigere betydning for flere andre institusjoner i samfunnet 6, og dermed viktig å forske på for å forstå. Tabell 4: Hovedområder fordelt på land (førsteforfatter på publikasjonen) Norge Sverige Danmark Journalistikkens innhold 28 (101) 31 (95) 39 (101) Journalistiske fagområder 33 (119) 15 (46) 32 (79) Journalistikkens praksis 22 (81) 20 (62) 15 (40) Rammebetingelser 8 (31) 10 (32) 10 (25) Institusjonsstudier/biografier 7 (24) 17 (54) 1 (4) Forskning 2 (6) 7 (21) 3 (9) SUM 100 (362) 100 (310) 100 (258) *13 publikasjoner hadde ikke-skandinavisk førsteforfatter, og er derfor ikke med her (N= 930). Forskning på journalistikkens innhold utgjør en viktig del av forskningen i alle våre tre land, og spesielt i Danmark der denne type forskning utgjør hele 39 prosent av det totale antall forskningspublikasjoner. Det interessante i denne tabellen er imidlertid at det er i Sverige vi finner det meste av institusjonsstudiene. De har flere institusjonsstudier enn for eksempel studier av journalistiske fagområder. I Norge utgjør institusjonsstudier bare 7 prosent av den totale journalistikkforskningen, og i Danmark er dette forskningsfeltet nesten fraværende. Når vi ser nærmere på institusjonsstudiene i Sverige, så viser det seg at over halvparten av disse tilhører den første femårsperioden, noe som kan være et uttrykk for den rollen Sverige har hatt i institusjonaliseringen og akademiseringen av faget. I Sverige ble de første utdanningene etablert i tilknytning til universitetene og de ansatte de første professorene i journalistikk. Publikasjoner som tar for seg selve forskningen er det også i hovedsak de svenske forskerne som har tematisert, også de fleste av disse publisert før 2005. Innholdsstudiene har fokus rettet mot politikk Det er den empiriske forskningen som dominerer i journalistikkforskningen, og det er studier av journalistikkens innhold som har blitt det dominerende tema for denne forskningen, fulgt av det jeg har kalt journalistiske fagområder og studier av journalistikkens praksis. Vi skal i det videre se nærmere på disse temaene og starte med innhold. Studier av journalistikkens innhold omfatter som nevnt studier av spesifikke journalistiske felt, som politisk journalistikk, sportsjournalistikk etc. Det kan derfor være interessant å se på hvilke av disse journalistiske felt som har vært sterkest gjenstand for forskningens interesser. Av de 301 forskningspublikasjonene om journalistikkens innhold ser vi av tabellen under at det er journalistikken om politikk og internasjonale forhold som dominerer. Disse to forhold representerer hver 22 prosent av publikasjonene som setter søkelyset på innhold. Det er ikke store forskjeller mellom våre tre land når det gjelder dette, men i både Sverige og Danmark utgjør politikk og internasjonale forhold en enda større andel av de totale 6 For eksempel knyttet til begrepet Mediatisering av samfunnet (se for eksempel Hjarvard 2008). 8

forskningspublikasjonene enn i Norge. Norge skiller seg derimot ut ved å lede an på forskning om kriminalitet. Tabell 5: Journalistikkens innhold som forskningsobjekt fordelt på land Norge % Sverige % Danmark % Totalt Politikk 18 24 25 22 (66) Internasjonale forhold 17 24 24 22 (64) Minoriteter 8 13 2 7 (22) Forskning 8 4 6 6 (18) Kriminalitet 10 6 2 6 (17) Helse 3 4 9 5 (16) Sport 7 4 5 5 (16) Økonomi/næringsliv 3 5 7 5 (15) Kjendis 6 1 5 4 (12) Andre tema* 20 15 15 18 (51) SUM 100 (101) 100 (95) 100 (101) 100 (397) 7 * Andre tema er en oppsamlingskategori av innhold som omhandler kunst/kultur, miljø, skole/undervisning, forbrukerstoff, sex og forsvar for å nevne noen. Alle disse temaene representerer så få publikasjoner hver at jeg valgte å samle de i en felleskategori (ingen av disse temaene utgjør mer enn 3 %). Journalistikk om internasjonale forhold handler mye om krig og terror, for eksempel knyttet til 11. september og Afghanistan. En dansk kartlegging av journalistikkforskning fra 2002-2007 (Kabel 2008: 28) konkluderer også med at mye av journalistikkforskningen i Danmark nettopp handler om krig. Et annet forhold som kan nevnes i forbindelse med krig og terror som tema er at forskerne på dette feltet synes svært aktive i formidling av sin forskning. Denne forskningen finnes ofte som sampublikasjoner, ofte som komparative studier gjennomført på tvers av ulike land. Det finnes ofte mange publikasjoner fra samme studie, formidlet i ulike kanaler. I de tilfellene hvor det går frem at artiklene/kapitlene mer og mindre er direkte oversatt til eller fra engelsk, så har jeg ikke registrert dem to ganger, men valgte i slike tilfeller å registrere den engelskspråklige versjonen. Dette forekom imidlertid ikke særlig ofte. Hovedinntrykket er at forskerne på området krig og internasjonale forhold har vært særlig kreative og aktive i formidlingen av forskning. I tabellen over har jeg bare tatt med de publikasjonene hvor hovedområdet er journalistikkens innhold (altså 301 av 943 publikasjoner). Dersom vi derimot tar med alle de 943 publikasjonene, også de som setter søkelyset på andre hovedområder, så øker andelen publikasjoner med fokuset på politikk. Dette skyldes først og fremst at også studier som har hatt et annet hovedfokus enn innhold, som rammebetingelser, journalistikkens praksis el.l. kan ha benyttet den politiske journalistikken som empiri eller referanse. Jeg har altså registrert hvilket journalistisk område forskeren eventuelt har hentet sin empiri fra selv om 7 4 av publikasjonene om journalistikkens innhold har en førsteforfatter fra et annet land enn de skandinaviske, og er derfor ikke med her. 9

det ikke er innhold som er hovedfokus for studien. Når vi innlemmer alle publikasjonene i materialet tar hele 27 % av publikasjonene på en eller annen måte utgangspunkt i den politiske journalistikken (og hele 30 prosent i Danmark). Det kan for eksempel være en publikasjon hvor forskningsobjektet er de økonomiske rammebetingelsene for journalistikken, men hvor den politiske journalistikken brukes som empiri for å eksemplifisere de konsekvenser de økonomiske rammene gir. Eller det kan være forskning hvor fagområdet kilder er forskningsobjekt, og den politiske journalistikken brukes som empiri for kildeundersøkelsen. På denne måten kan vi si at fokuset på den politiske journalistikken er ganske omfattende i journalistikkforskningen som sådan. Politisk journalistikk er tema i mer enn en fjerdedel av den totale forskningsinnsatsen. Det andre hovedområdet som får mye oppmerksomhet i journalistikkforskningen er det jeg har kalt journalistiske fagområder. En fjerdedel av journalistikkforskningen har (i følge tabell 2) søkelyset rettet mot tema innfor dette hovedområdet. Tabell 6: Journalistiske fagområder som forskningsobjekt fordelt på land Norge Sverige Danmark Totalt Sjanger 35 (41) 44 (20) 33 (26) 36 (87) Etikk 22 (26) 6 (3) 8 (6) 14 (35) Samfunnsoppdraget 17 (20) 9 (4) 11 (9) 14 (33) Kilder 8 (10) 2 (1) 19 (15) 11 (26) Journalistisk metode 6 (7) 11 (5) 6 (5) 7 (17) Språk 4 (5) 6 (3) 10 (8) 6 (16) Foto/bilder 3 (4) 11 (5) 3 (2) 4 (11) Andre fagområder* 5 (6) 11 (5) 10 (8) 8 (19) SUM 100 (119) 100 (46) 100 (79) 100 (244) 8 * Andre fagområder er en oppsamlingskategori av journalistiske fagområder som layout, kritisk journalistikk, juss, musikk/lyd og lenking på nett (ingen av disse kategoriene overstiger 2 % av publikasjonene). Journalistikk er mer enn nyheter, selv om det ofte ikke virker slik i verken forskningsmessige- eller journalistfaglige sammenhenger, sier Martin Eide i 1993 (s.21ff). Hvis vi sier at journalistikkforskningen startet som presseforskning og at mye av denne forskningen handlet om nyheter, så kan vi på mange måter si at slik er det fortsatt i 2009, tross Eides påminning. Sjanger er det fagområdet innenfor journalistikken det forskes mest på, og dette gjelder i særlig grad nyhetssjangeren. Det er selvsagt andre sjangre som også blir utforsket i dag, ikke minst kommentarsjangeren som synes å ha fått en økt interesse knyttet til seg. En analyse over tid viser imidlertid at sjangerens relative posisjon som forskningsobjekt blir noe nedtonet i siste femårsperioden til fordel for forskning på andre fagområder, som kildebruk, journalistisk metode etc. Vi ser videre av tabellen over at fagområder som etikk og kildebruk er populære forskningstema, og at det finnes en god del publikasjoner som på ulike måter setter søkelyset på pressens samfunnsoppdrag. Språk, som et av de forskningsområdene Dørsjø (1983: 25) savnet i journalistikkforskningen på begynnelsen av 8 4 av publikasjonene om journalistiske fagområder har en førsteforfatter fra et annet land enn de skandinaviske, og er derfor ikke med her. 10

1980-tallet, har fremdeles liten oppmerksomhet rettet mot seg. Danmark skiller seg imidlertid noe ut med en andel av 10 prosent forskning på språk mot 4 og 6 i Norge og Sverige. Det sterke forskningsfokus rettet mot sjanger gjelder for alle de tre skandinaviske land, men som vi ser i særlig grad for Sverige. Danmark har mer av sin forskning rettet mot kilder enn tilfellet er både i Norge og Sverige, mens Norge har et tilsvarende sterkere fokus på etikk, og i noen grad på samfunnsoppdraget. Det at vi ser en ulikhet med tanke på forskningsinnretning i de tre land, kan selvsagt være tilfeldig. Forskningsoppmerksomhet er ofte styrt av personlige interesser sammen med tilgjengelige forskningsmidler på ulike områder. Vi ser også at antallet publikasjoner (N) blir relativt lite (særlig i Sverige) når det brytes ned både på fagområder og land. Likevel er det kanskje noe overraskende at norske forskere i denne perioden synes å gi så mye større oppmerksomhet mot etiske problemstillinger enn sine svenske og danske kollegaer. Mange vil kanskje si at to av de store skandinaviske bidragene til etikkforskningen på dette feltet kommer fra Sverige, henholdsvis Weibull & Börjesson (1995) og Ekström & Nohrstedt (1996). Samtidig finnes det kanskje trekk som kan forklare det sterke fokuset på etikk i Norge. Rådet for anvendt medieforskning (underlagt Kulturdepartementet i Norge) hadde i mange år, både før og etter tusenårsskiftet, etikk som et prioritert tema i utlysningen av forskningsmidler. Penger på feltet gir som vi vet ofte stor oppmerksomhet mot de prioriterte problemstillinger. Norge har også en særegen selvdømmeordning Pressens Faglige Utvalg (PFU), og som gjerne omtales internt i presseorganisasjonene som verdens beste selvdømmeordning. 9 Denne selvdømmeordningen får til tider mye oppmerksomhet i offentligheten når PFU kommer med sine uttalelser om medienes etiske praksis. En av premissene i denne ordningen er at uttalelser fra PFU (om hvor vidt god presseskikk er brutt eller ikke og om mediet har opptrådt kritikkverdig) alltid skal publiseres på sentral plass i det mediet som er blitt innklaget. En studie blant journaliststudenter i Norden tyder i tillegg på at norske studenter setter kunnskap om presseetikk høyere som norm for den gode journalist enn studenter i de andre nordiske land (Hovden, Bjørnsen, Ottosen, Schultz & Zilliacus- Tikkanen 2009). Når vi innlemmer alle de 943 publikasjonene, også de som ikke har hovedfokus på det jeg har kalt journalistiske fagområdene, har sjanger derimot ikke en like fremtredende plass som vi ser i tabellen over. Sjanger er fortsatt det fagområdet som har størst oppmerksomhet, men andelen synker fra 36 til 28 prosent, mens andelen publikasjoner som har et fokus på samfunnsoppdraget øker til 22 prosent. 9 Odd Raaum (2003: 145) viser til tre personer som har brukt dette begrepet; mangeårig sekretær i utvalget Gunnar Bodahl-Johansen, Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold og tidligere PFU-leder Sven Egil Omdal. 11

Tabell 7: Journalistikkens praksis som forskningsobjekt fordelt på land Norge Sverige Danmark Totalt Redaksjonelle rutiner 63 (51) 58 (36) 60 (24) 61 (111) og arbeidsformer Journalistrollen 20 (16) 26 (16) 20 (8) 22 (40) Refleksjon 6 (5) 7 (4) 13 (5) 8 (14) Arbeidsforhold 6 (5) 8 (5) 5 (2) 7 (12) Annet 5 (4) 1 (1) 2 (1) 3 (6) SUM 100 (81) 100 (62) 100 (40) 100 (183) 10 Journalistikkens praksis er som vi så i tabell 2 hovedfokus i 19 prosent av publikasjonene. I hele 61 prosent av forskningspublikasjonene omhandles journalistenes redaksjonelle rutiner og arbeidsformer. Dette inkluderer alt fra studier av konkrete arbeidsformer på avgrensede temaområder og hvordan nyhetsarbeid rutiniseres, til studier av hvordan virkeligheten konstrueres gjennom journalistiske rutiner og arbeidsformer. Journalistrollen er forskningstema i 22 prosent av arbeidene, mens bare 8 prosent av publikasjonene som har hovedfokus på journalistikkens praksis har utgangspunkt i journalistenes egne tanker og refleksjoner om sin praksis. Det siste kan tyde på at det er utenfraperspektivet som dominerer forskningen om journalistikkens praksis, noe som støtter det inntrykk som bla. formidles av at aktørene er fraværende i forskningen (Eide 1993: 26). Det er små forskjeller å spore i dette bildet mellom de tre land, med unntak av at journalistenes egne refleksjoner kommer noe tydeligere frem i danske publikasjoner (13%) enn i svenske (7%) og norske (6%) publikasjoner. Når vi tar med alle de 943 publikasjonene, også de som ikke først og fremst har sin oppmerksomhet rettet mot den journalistiske praksis, så forsterkes fokuset på redaksjonelle rutiner og arbeidsformer. Hele 83 prosent av publikasjonene i mitt materiale omhandler rutiner og journalistiske arbeidsformer på en eller annen måte. Dette betyr at selv om hovedtemaet for forskningen er rettet mot et bestemt journalistisk innhold eller mot et spesifisert fagområde innenfor journalistikken, så blir de redaksjonelle arbeidsformene og rutinene ofte innlemmet i forskningen. Journalistrollen, som vi så var gjenstand for oppmerksomhet i 20 prosent av publikasjonene med hovedfokus på praksis, får derimot redusert sin andel til det halve. Innholdsanalyser av avistekster fortsatt mest vanlig Hva så med de mediale forskningsobjektene i journalistikken? Hvilke medier er det som utforskes? Var Solum og Skogerbøs (1993) bekymring for manglende forskning på avismediet på begynnelsen av 1990-tallet begrunnet, eller kan den nå endelig tilbakevises. Har de nye mediene, som (først) tv, senere nettet og de sosiale medier, tatt over fokuset i forskningen? 10 2 av publikasjonene om journalistikkens praksis har en førsteforfatter fra et annet land enn de skandinaviske, og er derfor ikke med her. 12

Tabell 9: Type medium som forskningsobjektet. Norge Sverige Danmark Totalt Avis 32 (115) 51 (151) 29 (73) 37 (339) Etermedier (tv og 13 (46) 15 (43) 18 (45) 15 (134) radio) Nye medier 7 (26) 3 (7) 1 (3) 4 (36) Flere enn ett 13 (45) 14 (42) 19 (48) 15 (135) medium Medier generelt 35 (122) 18 (54) 32 (81) 29 (257) SUM 100 (354) 100 (297) 100 (250) 100 (901) 11 Det er ingen tvil om at avismediet fortsatt fanger forskningens oppmerksomhet. Vi har allerede sett at presseforskningens fokus på nyhetssjangeren fortsatt er fremtredende (jfr tabell 6), det samme gjelder avisen som medium. I tabellen over ser vi at avisen er det mediet forskerne lettest tyr til når de skal forske på journalistikk. Forskere bruker ofte argumenter som at avismediet er det enkleste mediet å få tilgang til, og enklest å tilrettelegge for forskningsformål. Andre medier, som tv og radio, og kanskje særlig internett og sosiale medier, er mer komplekse og stiller andre og større krav, både til tilrettelegging og analyse. Samtidig kan det argumenteres for at avisen helt opp til nå har hatt en fremtredende plass som politiske arena og som sentral nyhetskilde for de fleste av oss 12, og dermed kanskje ansett som et viktigere medium for den forskning som har vært dominerende, med særlig interesse for politisk journalistikk. En analyse over tid viser imidlertid en svak nedgang i publikasjoner som rapporterer fra studier av avismediet. Vi ser også av tabellen over at 29 prosent av publikasjonene ikke tar utgangspunkt i et spesifikt medium, men at forskningen retter seg mer mot mediene generelt. Dette gjelder ofte den teoretiske forskningen, men også forskning som retter søkelyset mot journalistiske fagområder eller rammebetingelser for journalistikk. En slik forskning forholder seg ofte til journalistikken og mediene mer generelt. Det er også en god del studier som ikke bare henter data fra en type medium, men fra flere. Dette er ofte vanlig når intervju brukes som forskningsmetode, hvor det ofte velges informanter fra flere typer medier. Når det gjelder etermedier så er det i all hovedsak tv det forskes på. Det er fortsatt ytterst få publikasjoner som har radioen som medium for forskning. Radioen er medium for forskning alene i bare 8 av publikasjonene, noe som utgjør mindre enn 1 prosent av det totale antall forskningspublikasjoner i materialet. I så måte er det ingenting nytt under solen. Det mest iøynefallende er derimot at bare 4 prosent av forskningspublikasjonene har hovedfokus rettet mot nye medier, og da er det nettet og nettjournalistikken det i hovedsak er snakk om. Nye medier er derimot ikke bare nettaviser, men også sosiale arenaer som 11 I 29 publikasjoner var det ikke oppgitt noe medium som utgangspunkt for forskningen og 13 publikasjoner hadde annen førsteforfatter enn en skandinavisk. 12 Jfr. Ulike statistikker for medievaner (nordicom.gu.se/mediestatistikk). 13

facebook, twitter, blogging etc og andre nye medier som mobiltelefon, ipad etc. Etter tusenårsskiftet har mye av oppmerksomheten i bransjen og ved utdanningsinstitusjonene vært rettet mot nettets inntog i medieverdenen og de endringer det skaper og har skapt både for journalister og for journalistikken. Likevel er det altså forbausende lite forskning som tar utgangspunkt i dette nye mediet. Noe kan selvsagt ligge skjult i at det forskes på nye medier sammen med andre medier (kategorien Flere medier), men det utgjør likevel ikke så stor andel av den totale forskningsmengden. En annen forklaring kan være at mye av forskning på nye medier ikke har søkelyset rettet mot journalistikk, men mot publikum 13 eller andre og mer underholdningspregede sider av de nye mediene. Blogging kan være ett eksempel. Jeg velger å ikke betrakte blogging som journalistikk, men som kan brukes i journalistikken. Jeg fant en eller to publikasjoner hvor blogging var temaet, men hvor søkelyset ikke var rettet mot bloggingens utfordring for journalistikken. Fokuset var rettet mot blogging som fenomen og utbredelse, og mot ungdoms forhold til blogging. En tredje forklaring kan være at journalistikkens bruk av sosiale medier og tilrettelegging for nye medieformater som ipad for eksempel, først har tatt skikkelig av de aller siste årene. En analyse over tid viser også at forskning på nye medier utgjør en stadig større andel av forskningen utover i denne perioden. Vi vil derfor sannsynligvis se en økning i denne type forskning i årene som kommer. Uansett må vi kunne si at det er overraksende lite forskning på journalistikken og de journalistiske utfordringene knyttet til nettet og til nye medier. Sverige er det landet hvor det oftest forskes på avismediet. Over halvparten av deres forskning er knyttet til aviser. I Norge og Danmark er ikke denne tendensen like sterk. Her er det like ofte at mediene generelt er objekt for forskningen. I tabell 1 viste jeg hvordan den empiriske, teoretiske og historiske forskningen hadde utviklet seg i denne femtenårsperioden. Fordelt på land viste det seg også at den teoretiske forskningen var mye mer utbredt i Norge og Danmark (om lag 35 %) enn i Sverige (22 %). I Sverige dominerer den empiriske forskningen og der finnes det meste av den historiske forskningen. Dette kan forklare den svenske forskningens konsentrasjon om avismediet, ikke minst med tanke på den historiske forskningen hvor det er mye avishistorie fortalt. Det kan også forklare den norske og danske forskningen på medier generelt, da den teoretiske forskningen utgjør en mye større del av forskningen der. Med unntak av nye medier er det utover dette ikke så stor forskjell på andel forskning på ulike typer medier i de tre land. For nye medier derimot synes det lille som finnes av forskning på dette feltet i Skandinavia å utføres av norske forskere. Kvalitativ metode prioriteres Kent Asp og Stig Hadenius legger i en antologi fra 1992 vekt på at både kvalitativ og kvantitativ innholdsanalyse spiller en viktig rolle i journalistikkforskningen. Likevel synes de å være uenig om hvilken innholdsanalytisk tilnærming de vil anbefale. Asp holder en knapp på den kvantitative innholdsanalysen som han mener er den viktigaste analysinstrumentet innom journalistikforslkningen (s.64). Han begrunner det slik: I den kvantitativa 13 Ofte resepsjonsstudier, som jeg har utelatt av den grunn at det ikke er journalistikkens som da er forskningsobjekt. Se nærmere diskusjon av dette i Morlandstø (2010: 3f). 14

innehållsanalysen skiljer man på forskaren och själva mätinstrumentet i så måtto att forskaren beskriver tillvägagångsättet och sätter upp klara tolkningsregler för hur analysen går till (op.cit). Hadenius anbefaler på sin side den kvalitative metoden ved å si: Olika kvalitativa metoder kan många gånger bättre fånga nyanser i texterna (s.77). Hvilke metoder er det så som er brukt i journalistikkforskningen disse årene? Tabell 10: Type metode anvendt i journalistikkforskning. 1995-1999 2000-2004 2005-2009 Totalt Kvalitativ metode 55 (46) 50 (92) 53 (136) 52 (274) Kvantitativ metode 25 (21) 25 (47) 26 (67) 26 (135) Begge deler 20 (17) 25 (47) 21 (54) 22 (118) SUM 100 (84) 100 (186) 100 (257) 100 (527) 14 Tabellen over viser at det er den kvalitative metoden som har vært mest fremtredende i journalistikkforskningen de siste 15 årene. Det er altså Hadenius (1992) sin anbefaling som i flest tilfeller kan synes etterfulgt. I følge Hvitfelts redegjørelse for journalistikkforskningen anno 1983 så var det derimot den kvantitative forskningen som var mest vanlig, og spesielt i innholdsanalyser av nyheter. Samtidig mener han at den kvantitative innholdsanalysen har betydelige metodisk problemer knyttet til seg. Han sier: att entydig kategorisera olika typer av innehåll, [ ] har medfört ytlighet och begränsat värde för förståelse av journalistikens villkor (s.114). Dørsjø (1983) argumenterer for noe av det samme og etterlyser et større fokus på, og bruk av kvalitative metoder i journalistikkforskningen. Så selv om journalistikkforskningen på flere måter kan si å henge igjen i presseforskningen, både hva gjelder valg av avis som medium for forskning og valg av nyhetssjangeren som forskningstema, så har altså valg av tilnærmingsmåte endret seg fra bruk av kvantitativ metode, som gjerne var vanligst i presseforskningen til kvalitativ metode, som flere teoretikere har etterlyst. Av tabellen kan vi se den kvalitative forskningen ledet an allerede fra 1995, og har vært anvendt i rundt halvparten av forskningspublikasjonene gjennom hele perioden. Det er videre den kvalitative innholdsanalysen som er mest fremtredende når kvalitativ metode velges. Bortimot halvparten av publikasjonene har anvendt kvalitativ innholdsanalyse. Intervju brukes i en fjerdedel av den kvalitative forskningen, mens feltobservasjon, casestudier og dokumentanalyser anvendes i langt mindre grad (mellom 9 og 14 % av de kvalitative forskningsprosjektene). For den kvantitative forskningen er det også innholdsanalysen som regjerer (gjelder 82 prosent av den kvantitativt orienterte forskningen). I underkant av 20 % av den kvantitative forskningen er basert på surveys. I tillegg kan vi se i tabell 10 at i 22 prosent av publikasjonene er det brukt flere enn en metode. Dette betyr at metodetriangulering også er rett vanlig når det forskes på journalistikk. 14 Teoretiske og historiske arbeider er her holdt utenfor. 15

Tabell 11: Type metoder anvendt i journalistikkforskningen etter land. 15 Norge Sverige Danmark Kvalitativ metode 53 (105) 52 (85) 50 (80) Kvantitativ metode 29 (56) 20 (33) 27 (43) Begge deler 20 (17) 25 (47) 23 (36) SUM 100 (197) 100 (163) 100 (159) Forholdet mellom hvilke metoder forskere i Norge, Sverige og Danmark anvender, er ganske likt, med noen små nyanser. Det ene er at svenske forfattere synes å anvende flere metoder i samme prosjekt oftere enn forskere fra Norge og Danmark. Det andre er at det relativt sett er flere publikasjoner bygd på rent kvantitative metoder i Danmark og Norge enn i Sverige. Oppsummering Vi har i dette paperet sett at journalistikkforskningen i Skandinavia har hatt en betydelig vekst de siste femten årene. Det er den empiriske forskningen som dominerer, i økende grad, mens det jeg har definert som historisk forskning, som hadde stor plass i første del av perioden, særlig i form av institusjonsstudier og biografier, har gått sterkt tilbake. Dette kan kanskje sees som uttrykk for en modning av forskningsfeltet, hvor den noe selvbetraktende forskningen har veket plassen for en sterkere interesse for mer spesifikke fenomener og utfordringer i journalistikken. Det er journalistikkens innhold som i størst grad har fanget forskningens oppmerksomhet, mer enn dens praksis og spesifikke fagområder, med en særlig interesse for den politiske og den internasjonalt orienterte journalistikken. Dette er særlig tydelig i siste del av femtenårsperioden. Interessen for den internasjonalt orienterte journalistikken handler mye om rapporteringen av krig og terror, en forskning som hadde et kraftig oppsving etter tusenårsskiftet, i kjølvannet av 11.september 2001. Dette betyr at hendelser i samfunnet som får stor oppmerksomhet i mediene også påvirker journalistikkforskningen. Journalistikkens fagområder har blitt viet noe større oppmerksomhet i den norske forskningen sammenlignet med de to andre land, og det er spesielt den etiske forskningen som skiller seg ut. I Sverige er det derimot forskning på sjanger som har fått størst oppmerksomhet og kildebruk i Danmark. Noe av det mest overraskende er kanskje at det fortsatt er mest forskning på avismediet og lite forskning rettet mot nye medier, selv om det kan spores en viss utjevning over tid. Det andre som er verdt å merke seg er at det er den kvalitative forskningen som dominerer journalistikkforskningen. Dersom det er slik som noen hevder at journalistikkforskningen tidligere har vært preget av kvantitativ forskning, så ligger dette relativt langt tilbake i tid. 15 Teoretiske og historiske arbeider er her holdt utenfor og åtte publikasjoner har førsteforfatter fra andre land enn de skandinaviske, og er dermed ikke tatt med her. 16

Den kvalitative forskningen har vært dominerende i journalistikkforskningen i hele den undersøkte perioden, i alle tre skandinaviske land. Et tredje moment er at aktørene synes å være i ferd med å få noe større plass i forskningen. Forskning rettet mot journalistikkens praksis utgjør riktig nok bare 20 prosent av den totale forskningen på journalistikk, men studier hvor journalistene selv får reflektere over egen praksis synes å få et økende omfang. 17

Referanser Asp, Kent (1992). Journalistik som forskningsområde, i Carlsson, Ulla & Anders Lindblad (red.). Forskning om journalistik, medier & kommunikation. Ämnesområdet idag och i framtiden. Göteborg: Nordicom. Carlsson, Ulla (red.) (1989). Journalistikforskning. Nordicom Information. Nr 1-2. Göteborg: Nordicom. Carlsson, Ulla (red.) (1988). Forskning om journalistik. Nordicom-nytt nr. 4.Göteborg: Nordicom. Carlsson, Ulla & Anders Lindblad (red.) (1992). Forskning om journalistik, medier & kommunikation. Ämnesområdet idag och i framtiden. Göteborg: Nordicom. Dahl, Hans Fredrik (1989). Hva innebærer forsking om journalistikk?, i Nytelevisjonens tid. Pressens Årbok. Institutt for presseforskning. Dahlgren, Peter (1989). Journalistikforskning: tendenser och perspektiv, i Nordicom Information, Nr 1-2. Göteborg: Nordicom. Dørsjø, Jon (1983). Journalistikk faget som ikke har funnet sin forskning, i Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr.2. Odense: Pressehistorisk Selskab. Eide, Martin (1993). Den sosiologiske fantasi og journalistikkforskningen eller den journalistiske fantasi og sosiologien, i Journalistikkforskning, NML-rapport. Oslo: Norsk Medieforskerlag. Ekström, Mats og Stig Arne Nohrstedt (1996): Journalistikens etiska problem. Rabèn Prisma og Svenska Journalistförbundet, Stockholm. Furhoff, Lars (1983). Att læra känna sin publik, i Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr.2. Odense: Pressehistorisk Selskab. Furhoff, Lars (1983). Redaktionsstudier, i Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr.2. Odense: Pressehistorisk Selskab. Hadenius, Stig (1992). Den nödvendiga journalistikforskningen i Carlsson, Ulla & Anders Lindblad: Forskning om journalistik, medier & kommunikation. Göteborg: Nordicom. Hemánus, Pertti (1989). Journalistikens kärna och journalistikforskning, i Nordicom Information, Nr 1-2. Göteborg: Nordicom. Hemánus, Pertti (1983). Från historien till dagsläget, i Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr.2. Odense: Pressehistorisk Selskab. Hjarvard, Stig (2008). The Mediatization of Society. A Theory of the Media as Agents of Social and Cultural Change, in Nordicom Review, Vol 29. Nr 2, pp 105-134. 18

Hovden, J. F., G. Bjørnsen, R. Ottosen, I. Schultz, H. Zilliacus-Tikkanen. (2009). The Nordic Journalists of tomorrow. An Exploration of First Year Journalism Students in Denmark, Finland, Norway and Sweden, in Nordicom Review 30(1): 137-153. Hultén, Britt (1995). Från litteraturvetare till journalistikforskare. En diskussion om möjliga utgångspunkter, i Carlsson, Ulla (red.). Medierna i samhället. I går, i dag, i morgon. Göteborg: Nordicom. Hultén, Lars J. (1988). Forskarfält för journalistikforskningen. Textproduktionen och den redaktionella texten, i Carlsson, Ulla (red.). Forskning om journalistik. Nordicom-nytt nr. 4.Göteborg: Nordicom. Hvitfelt, Håkan (1989). Vad är journalistikforskning?, i Nordicom Information, Nr 1-2. Göteborg: Nordicom. Hvitfelt, Håkan (1893). Massekommunikationsforskning och journalistikforskning, i Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr.2. Odense: Pressehistorisk Selskab. Kabel, Lars (2008). Dansk journalistikkforskning 2002-2007. En kortlægning at forskningen og dens resultater. København: Dagspressens Fond. Lund, Erik (1989). Journalistikforskning kan videreutvikle journalistik, i Nordicom Information, Nr 1-2. Göteborg: Nordicom. Lund, Erik (1983). Historie og journalistik, i Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr.2. Odense: Pressehistorisk Selskab. Morlandstø, Lisbeth (2010). Journalistikkforskning i Skandinavia. Paper på Norsk Medieforkerlags 14. konferanse i Ålesund 28.-29. oktober 2010. Nag, Wenche (1996). Medieforskningens hvem vet best. En studie av møtet mellom Akademia og Pressen. Universitetet i Bergen: IMKs rapportserie nr. 28. Nag, Wenche (1997). Medieforskning som kamparena. En analyse av møtet mellom Akademia og Pressen, i Norsk Medietidsskrift nr.2. Oslo: Novus Forlag AS. Nordicom Information (1989). Journalistikforskning. Nordicom Information. Nr 1-2. Göteborg: Nordicom. Norsk Medietidsskrift (1993). Journalistikkforskning et felt på nye veier? Oslo: Universitetsforlaget. Norsk Medietidsskrift (1995). Journalistikk. Nr.1. Oslo: Novus Forlag. Ottosen, Rune (2004). I journalistikkens grenseland. Journalistrollen mellom marked og idealer. Kristiansand: IJ-forlaget AS. 19

Poteri, Eija (2010). Publishing of media and communication research in Finland and in other Nordic countries, in Broddason, Thorbjørn, Ullamaija Kivikuru, Birgitte Tufte, Lennart Weibull og Helge Østbye (red.). Norden och Världen. Perspektiv från forskningen om medier och kommunikation. Göteborg: Göteborgs Universitet. Pressens Årbok (1983). Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr.2. Odense: Pressehistorisk Selskab. Raaum, Odd (2003). Dressur i pressen. Selvjustis i internasjonalt perspektiv. Oslo; Universitetsforlaget. Solum, Ove og Eli Skogerbø (1993). Journalistikkforskningen et felt på nye veier?, i Journalistikkforskning, NML-rapport. Oslo: Norsk Medieforskerlag. Weibull, Lennart og Britt Börjesson (1995): Publicistiska seder. Svensk pressetik i teori och praktik 1900-1995. Tiden, Stockholm. Ytreberg, Espen (2008). Hva er medievitenskap. Oslo: Universitetsforlaget. Zelizer, Barbie (2004). Taking journalism seriously. News and Academy. California: Sage Publications Inc. 20