1 Han våknet plutselig av fyllesøvnen, og smerten i ribbena var det første han kjente. Deretter den hovne overleppa og øyet, den antiseptiske, mugne lukten i cella, den sure lukten av hans egen kropp, den salte smaken av blod og gammel fyll i munnen. Og lettelsen. Bruddstykker fra kvelden i forveien dukket opp i hodet hans. Provokasjonen, de sinte ansiktene, raseriet. De middelmådige, forutsigbare køddene. Streite, konvensjonelle samfunnsstøtter. Han ble liggende urørlig på den siden som ikke verket, mens tømmermennene dunket gjennom kroppen som en sykdom. Skritt i korridoren utenfor, en nøkkel ble vridd om i låsen på den grå ståldøren, og skraping av metall mot metall skar gjennom hodet hans. Så sto uniformen der. «Advokaten din er her,» sa politimannen. Han snudde seg langsomt på brisken. Åpnet det ene øyet. «Kom.» En stemme blottet for respekt. Han fikk kroppen opp i sittende stilling og svingte bena ned av brisken. «Jeg har ingen advokat.» Stemmen hans lød langt borte fra. Politimannen kom nærmere, grep ham i kragen og halte ham opp. «Kom igjen.» Smerten i ribbena. Han snublet gjennom celledøren og nedover den hellelagte gangen mot vaktrommet. Uniformen gikk foran ham og pekte med nøkkelen mot det lille møterommet. Han stavret seg tungt og forpint inn. Der satt Kemp med dokumentmappen ved siden av seg og rynket panne. Han satte seg i en mørkeblå stol med hodet i hendene. Han hørte politimannen lukke døren og gå sin vei. «Du er en dritt, van Heerden,» sa Kemp. Han svarte ikke. «Hvorfor må du rote til livet ditt?» «Spiller det noen rolle?» Den hovne leppa lespet s-en. Rynken i Kemps panne ble enda dypere. Han ristet på hodet. «De gadd ikke engang å anmelde det.» Han ville gjerne nyte den gode følelsen av presset som lettet, men den glapp unna. Kemp. Hvor faen kom Kemp fra? «Selv tannleger vet hva dritt er når de ser det. Herrejesus, van Heerden, hva skal det bli av deg? Livet ditt går i dass. Tannleger? Hvor full må man være for å gå løs på fem tannleger?» «To av dem var leger.» Kemp målte ham opp og ned. Så reiste han seg. Advokaten var en høy mann, ren og velstelt i sportsjakke og grå bukser. De nøytrale fargene i slipset var perfekt avstemt. «Hvor er bilen din?» Van Heerden reiste seg langsomt, mens verden tippet litt over til én side. «Ved baren.» Kemp åpnet døren og gikk ut. «Kom igjen, da.» Han fulgte langsomt etter ut på vaktrommet. En konstabel skjøv eiendelene hans over disken, en plastpose som inneholdt en slunken lommebok og nøkler. Han tok den uten å søke øyekontakt.
«Jeg tar ham med meg,» sa Kemp. «Han kommer nok igjen.» Det var kaldt ute, og vinden skar gjennom den tynne jakken. Han motsto fristelsen til å trekke den tettere rundt seg. Kemp klatret inn i den digre firehjulstrekkeren, strakte seg over og låste opp døren på passasjersiden. Van Heerden gikk langsomt rundt bilen, klatret inn, lukket døren og hvilte hodet mot den. Kemp kjørte av gårde. «Hvilken bar?» «The Sports Pub, vis-à-vis Panarotti s.» «Hva skjedde?» «Hvorfor kom du og hentet meg?» «Fordi du fortalte hele Table View politistasjon at jeg kom til å saksøke både dem og tannlegene for alt fra overfall til legemsfornærmelse.» Han kunne vagt huske tiraden på vaktrommet. «Min advokat.» Spottende. «Jeg er ikke advokaten din, van Heerden.» Han lo kort, for det hovne øyet verket. «Hvorfor kom du og hentet meg?» Kemp girte aggressivt. «Faen vet.» Van Heerden snudde hodet og så på mannen bak rattet. «Det er noe du vil.» «Du skylder meg noe.» «Jeg skylder deg ingenting.» Kemp kjørte mens han lette etter puben. «Hvilken bil er din?» Han pekte på Corollaen. «Jeg følger etter. Jeg må se å få deg ren og respektabel.» «Hvorfor det?» «Senere.» Han gikk ut av bilen, krysset veien og satte seg inn i Toyotaen. Det var vanskelig å låse opp bildøren, for hånden skalv. Motoren fusket, hveste og startet til slutt. Han kjørte til Koeberg Road, til venstre forbi Killarney og ut på N7. Plutselig kom det et vindkast med en skur av regn over veien. Til venstre mot Morning Star og til venstre igjen opp til inngangen til den lille gården. Kemps importerte amerikanske Ford var like bak ham. Han så på det store huset mellom trærne, men svingte av mot det lille, hvitkalkede huset og stoppet. Kemp stoppet ved siden av ham og åpnet vinduet på gløtt på grunn av regnet. «Jeg venter på deg.» Først dusjet han, lot det varme vannet renne over seg, men uten å nyte det. Hendene såpet automatisk inn det smale området mellom skuldrene og over bryst og mage bare såpe, ingen klut, med største forsiktighet over de forslåtte ribbena. Deretter vasket han resten av kroppen metodisk, mens han lente seg mot veggen for å holde balansen. Først én fot, så den andre, før han skrudde igjen kranene og trakk det tynnslitte hvite håndkleet ned fra knaggen. Før eller senere ville han bli nødt til å kjøpe et nytt. Han tappet varmt vann i vasken, holdt hendene under den dovne strålen og kastet vann på speilet for å vaske bort dampen. Så klemte han ut en klatt barberkrem i venstre hånd, dyppet barberkosten i den og fikk kremen til å skumme. Han såpet inn ansiktet. Øyet så ikke bra ut. Rødt og hovent. Senere kom det til å bli blålilla. Skorpen på leppene var vasket bort. Det var bare en tynn stripe av størknet blod igjen. Han dro barberhøvelen nedover fra venstre øre og helt ned til
haken, over kjevebenet og til halsen. Så begynte han øverst igjen, uten å se seg i speilet. Trakk i kjevehuden for å stramme den rundt munnen, barberte høyre side, skylte høvelen, renset vasken med varmt vann, tørket seg igjen. Børstet håret. Børsten måtte renses, den var full av svarte hår. Måtte kjøpe nye underbukser. Måtte kjøpe nye skjorter. Måtte kjøpe nye sokker. Bukser og jakker gikk fremdeles an. Faen ta slipset. Det var mørkt og kaldt i rommet. Regn mot vinduene, ti over elleve om formiddagen. Han gikk ut. Kemp åpnet bildøren for ham. Det var stille lenge, helt til Milnerton. «Hvor skal vi?» «Til byen.» «Det er noe du vil.» «En av assistentene våre har åpnet egen praksis. Hun trenger hjelp.» «Du står i gjeld til henne.» Kemp bare snøftet. «Hva skjedde i går kveld?» «Jeg var full.» «Hva skjedde i går, som var annerledes enn det pleier å være?» Det sto pelikaner i lagunen vis-à-vis golfbanen. De beitet uten å la seg forstyrre av regnet. «De var så jævla opphengt i de helvetes firehjulstrekkerne sine.» «Og derfor overfalt du dem?» «Tjukken slo først.» «Hvorfor?» Han snudde hodet bort. «Jeg forstår deg ikke.» Det kom en lyd fra strupen hans. «Du kunne hatt en utmerket jobb. Men du har et så jævla dårlig selvbilde...» Industriområdet på Paarden Island gled forbi. «Hva skjedde?» Van Heerden så på regnet, fine dråper som løp over frontruten. Han trakk pusten dypt, sukket over hvor nytteløst alt var. «Du kan si til en mann at en firehjulstrekker ikke kommer til å gjøre pikken hans noe større, og han later som om han ikke hører. Men begynner du med kona hans...» «Herrejesus.» Et kort øyeblikk følte han hatet, befrielsen og følelsen av lettelse fra kvelden i forveien igjen: fem middelaldrende menn med ansiktene forvridd av raseri, slagene og sparkene som hadde haglet over ham til de tre bartenderne klarte å skille dem. De sa ikke mer før Kemp stoppet foran en bygning ved vannkanten. «Fjerde etasje. Beneke, Olivier & Partners. Si til Beneke at jeg har sendt deg.» Han nikket, åpnet døren og gikk ut. Kemp så tankefullt på ham. Han lukket døren og gikk inn i bygningen. Han nærmest hang i stolen, med en tydelig mangel på respekt. Hun hadde bedt ham sitte ned. «Kemp har sendt meg,» var alt han hadde sagt. Hun hadde nikket, kastet et blikk på det skadde øyet og leppa og deretter latt som om hun ikke så dem. «Jeg tror at vi kan hjelpe hverandre, mr van Heerden.» Hun glattet skjørtet under seg da hun satte seg ned. Mister. Og forsøket på å antyde en felles interesse. Han kjente metoden, men sa ingenting. Han så på henne. Lurte på hvem hun
hadde nesen og munnen etter. De store øynene og de små ørene. De genetiske terningene hadde falt på de underligste steder hos henne, slik at hun var på randen av skjønnhet. Hun hadde foldet hendene på skrivebordet, med fingrene sirlig flettet i hverandre. «Kemp har fortalt meg at du har erfaring med etterforskning, men at du ikke er i fast arbeid for øyeblikket. Jeg trenger hjelp av en god detektiv.» Norman Vincent Peale. Hun snakket lett og flytende. Han hadde en mistanke om at hun var dyktig. Han hadde en mistanke om at det ville ta lengre tid å vippe henne av pinnen enn en vanlig kvinne. Hun åpnet en skuff og tok ut en mappe. «Har Kemp fortalt deg at jeg er en dritt?» Hendene hennes nølte et øyeblikk. Hun sendte ham et stivt smil. «Mr van Heerden, jeg er ikke interessert i din personlighet. Jeg er heller ikke interessert i ditt privatliv. Dette er et forretningstilbud. Jeg tilbyr deg en midlertidig jobb mot et profesjonelt honorar.» Så helvetes kontrollert. Som om hun visste alt. Som om mobiltelefonen og eksamensdiplomene var den eneste beskyttelsen hun trengte. «Hvor gammel er du?» «Tretti,» sa hun, uten å nøle. Han så på ringfingeren på venstre hånd. Den var naken. «Er du ledig, mr van Heerden?» «Det kommer an på hva du ønsker av meg.»
2 Mor var kunstner. Far var gruvearbeider. Første gang hun så ham var en kald vinterdag, på den frostrimete rugbybanen i Oliënpark. Den stripete Val Reef-genseren var nesten revet av kroppen hans og han gikk langsomt mot sidelinjen for å hente en ny. De svette, smidige musklene, de klart tegnede skuldrene, magen og ribbena glinset matt i den svake ettermiddagssolen. Hun fortalte historien nøyaktig slik det var, gang på gang: den bleke, blå himmelen, det gråhvite gresset på stadion, den lille studentgruppen som høylytt heiet frem laget sitt mot gruvearbeidernes, de lilla skjerfene deres som digre fargeklatter mot den matte gråfargen på trebenkene. Hver gang jeg hørte historien la jeg til flere detaljer: Den slanke skikkelsen hennes fra et samtidig svarthvittbilde, med en sigarett i hånden, mørkt hår, mørke øyne og en viss sensuell skjønnhet. Hvordan hun så ham, hvordan alle linjene i ansiktet og kroppen hans var så uimotståelig riktige, som om hun kunne se alt gjennom dem. «Helt inn i hjertet hans,» sa hun. I det øyeblikket visste hun to ting helt sikkert. Det ene var at hun ville male ham. Etter kampen ventet hun på ham utenfor, blant alle funksjonærene og 2. divisjonsspillerne, helt til han kom ut, kledd i jakke og slips og med håret vått etter dusjen. Han så henne der i skumringen, følte intensiteten, rødmet og gikk bort til henne som om han visste at det var ham hun ventet på. Hun hadde lappen i hånden. «Ring meg,» sa hun da han sto foran henne. Kameratene flokket seg om ham, så hun ga ham bare den sammenbrettede lappen med navn og telefonnummer og dro tilbake til hybelen sin i Thom Street. Sent på kvelden ringte han. «Jeg heter Emile.» «Jeg er kunstner,» sa hun. «Jeg vil male deg.» «Å.» Det var skuffelse i stemmen hans. «Hva slags maleri?» «Et av deg.» «Hvorfor det?» «Fordi du er en vakker mann.» Han lo, vantro og pinlig berørt. (Senere fortalte han at dette var nytt for ham, fordi han aldri klarte å få seg noen jente. Hun svarte at det kom av at han var dum når det gjaldt kvinner.) «Jeg vet ikke,» fikk han til slutt stammet frem. «Som betaling kan du få ta meg med ut på middag.» Far bare lo igjen. Og litt over en uke senere, om morgenen en kald vintersøndag, kjørte han sin Morris Minor fra ettromsleiligheten i Stilfontein til Potchefstroom. Hun satte seg inn i bilen med staffeli og maleutstyr og viste vei ut på veien til Carletonville og til Boskop-demningen. «Hvor skal vi hen?» «Ut på enga.» «På enga?» Hun nikket.
«Gjør man ikke dette i et... kunstrom?» «Et atelier.» «Ja.» «Noen ganger.» «Å?» De hadde svingt inn i en oppkjørsel til en gård og stoppet ved en liten klippe. Han hjalp henne å bære utstyret, og så på mens hun spente lerretet ut på staffeliet, åpnet vesken og ryddet i penslene. «Nå kan du kle av deg.» «Jeg tar ikke av meg alt.» Hun så bare taust på ham. «Jeg vet ikke engang hva du heter.» «Joan Kilian. Kle av deg.» Han tok av seg skjorte og sko. «Det er nok,» protesterte han. Hun nikket. «Hva skal jeg gjøre nå?» «Still deg på den steinen.» Han klatret opp på en stor stein. «Ikke stå så stivt. Slapp av. Slipp hendene. Se bort dit, mot demningen.» Så begynte hun å male. Han stilte spørsmål, men hun svarte ikke, ba ham bare et par ganger om å stå stille, så fra ham til lerretet, blandet og la på farger, helt til han ga opp å prøve å snakke. Etter omtrent en time hadde hun latt ham hvile. Han hadde stilt spørsmålene igjen, og oppdaget at hun var eneste datter av en skuespillerinne og en professor i dramaturgi fra Pretoria. Han kunne vagt huske navnene deres fra afrikaanske filmer fra førtitallet. Etter en stund tente hun en sigarett og begynte å pakke ned maleutstyret. Han kledde på seg. «Kan jeg få se hva du har tegnet?» «Malt. Nei.» «Hvorfor ikke?» «Du kan få se det når det er ferdig.» De kjørte tilbake til Potchefstroom og drakk varm sjokolade på en kafé. Han spurte om kunsten hennes, hun spurte om arbeidet hans. Og en gang i løpet av denne vinterettermiddagen i Vest-Transvaal hadde han sett på henne en lang stund og til slutt sagt: «Jeg vil gifte meg med deg.» Hun nikket bare, for det var det andre hun hadde visst med sikkerhet da hun så ham for første gang.