Atrium Studentmagasinet for Det humanistiske fakultet UiB nr. 1 2012 19. årgang Helten Rolf Superkreftene er lærevilje og språkkyndighet Fotografiske spor Billedsamlingen har mange skatter i arkivene Den siste enhjørningen Fantasiverdenen som forteller om identitet og dødelighet
Atrium FOTO Det humanistiske fakultet Sydnesplass 9 5007 Bergen atrium@uib.no http://atrium.b.uib.no Atrium kjem ut to gongar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det humanistiske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. Trykk: Bodoni Portrett Ekstern bidragsytar i dette nummeret: Tor Sivertsen Prestegard, Anniken Iversen, Trine Skeistrand Kjoberg. LITTERATUR 16 20 40 Fotografiske spor Billedsamlingen i Bergen har mange skatter i arkivene. Helten Rolf Superkreftene er lærevilje og språkkyndighet. Den siste enhjørningen Fantasiverdenen som forteller om identitet og dødelighet. Redaksjon Redaktør mona maria løberg manamoria@gmail.com Økonomiansvarleg Ingvild revne ingvild_r@yahoo.com Fotoansvarleg ellen marie F. Risbruna ellenmarier@yahoo.no Layoutansvarleg ALEXANDRA AZANOVA alexandra.azanova@gmail.com Redaksjonssekretær HANNE KARI NJÅSTAD hanne_kari@hotmail.com Journalistar Ellen Marie F. Risbruna, Mona Maria Løberg, Mari Mulelid, Ingvild A. Jansen, Mustafa Duale, Solveig Hesvik Frøyen, Keren Rebecca Marthinsen, June Røys Hauge, Marit Solemdal. Fotografar Solveig Hesvik Frøyen, Ellen Marie F. Risbruna, Mona Maria Løberg, Hanne Kari Njåstad, Keren Rebecca Marthinsen, June Røys Hauge, Alexandra Azanova. 3 LEDER 4 masterstudenten / Christine Wilhelmsen skriver om flow i musikkterapi 8 fagpresentasjonen / Japansk populærkultur lokker mange studenter 12 HSU / HF-kafeen Ad Fontes har blitt 1 år 13 hit, men ikke nærmere / Atrium kom ganske nært bandet First Aid Kit 27 «UT» / Dikt av Keren Rebecca Marthinsen 28 la nynorsken vere! / Den norske språkidentiteten er trua 31 #Bitter / Kåseri om å få Twitter-konto mot sin vilje 36 Ved kjøkkenbordet / Korttekst av Mustafa Duale 38 200-årig gjenganger / Universitetsbiblioteket feirer Charles Dickens 47 Pensumfritt / Hva leser kantinemedarbeiderne? Layout Mona Maria Løberg, Alexandra Azanova, Solveig Hesvik Frøyen, Keren Rebecca Marthinsen, Kristine Turøy, Nora Sørensen Vaage, Olav Bjørnebekk, Tilla Bønes. Illustrasjon Mona Maria Løberg, Ingvild A. Jansen, Hilde Aurora Flak. Framside og bakside Trine Skeistrand Kjoberg IKON er Atriums visuelle seksjon som består av bidrag fra studentar ved Det humanistiske fakultet. Tema for IKON elske Neste tema: LYS Send inn ditt bidrag til ellenmarier@yahoo.no
Leder Når du...elsker! Tekst og illustrasjon: Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com Forestill deg at du er på konsert og det du opplever der er så intenst at du blir overrasket over hvordan du reagerer. Du blir fanget i øyeblikket mens tiden flyr. Du er inne i en flyt og det er underlige følelser som sniker seg rundt i tarmsystemet og oppover, opp til brystet, halsen og rundt nakken og nedover ryggen. Du er ikke syk, du elsker. Det er det du gjør, du elsker musikken du opplever. Du bør lese: Intervjuet med masterstudenten, side 4 + se bildeserien av First Aid Kit, side 13. En annen gang er du på lesesalen. Du kikker rundt deg og ser de andre studentene som leser. Det er stille og du tenker at du er fantastisk glad for at det var dette du valgte å gjøre i år. Du ville studere selv om du ikke visste hva du ville bli og du kjenner at du elsker å være en student og å lese nettopp det du gjør nå. Du bør lese: Portrettet om HF-studenten Rolf, side 20. Kanskje du er en av de single menneskene som lengter etter å finne en som du kan bli kjæreste med. Når du er blant de single vennene dine vitser du ofte om de som litt for ofte dumper vennene for å ha kosekveld med kjæresten, men i virkeligheten drømmer du om at det var du som kunne ha muligheten til å gjøre nettopp det. Du venter fortsatt på å bli tatt med storm av Herr eller Frøken Fantastisk-i-dine-øyne og du har allerede gått forbi mange leiligheter hvor du tenker at du og den imaginære kjæresten kunne bodd sammen. Du drømmer om dette hver dag og etterhvert som du blir eldre og klokere innser du at hverdagene med en samboer nok kommer til å bli noe rutinepreget. Men hva gjør det tenker du, når du hver dag kan våkne opp til den du elsker og som elsker deg tilbake? Du bør lese: Ved kjøkkenbordet side 36. Eller kanskje du er en av de menneskene som sier «Jeg vil se noe jeg vil le skikkelig av!» og at du har venner som svarer at «Det er ikke så lett å finne en god komedie nå for tiden». Hva skal du da gjøre? Du har jo faktisk litt fritid du vil sause bort på skikkelig god underholdning, men det du finner er halvdårlige youtube-klipp som noen har linket til på Facebook og noe som du trodde var nyheter (men som viste seg å være sladder). Det du da skal gjøre kjære leser, er å lese kåseriet på side 31. Det kommer du til å elske.
Masterstudenten Motivasjon og mestring med musikk Tekst: Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com Christine Wilhelmsen skriver på en masteroppgave hun håper vil skape kunnskap som styrker faget musikkterapi. Foto: Hanne Kari Njåstad hanne_kari@hotmail.com Da jeg og fotografen møtte Christine Wilhelmsen fikk vi innblikk i en litt annerledes verden enn den vi kjenner fra livet på Sydneshaugen. Vi var fortsatt på HF, men i en del av fakultetet som vi tidligere ikke hadde sett. Wilhelmsen tok oss med inn på pauserommet til masterstudentene på «Femårig integrert masterprogram i musikkterapi», hvor vi ble møtt av studenter som lekte gjemsel. Du må skrive at pauserommet er for lite til å leke gjemsel i! Og at vi ikke har vinduer! sa en av dem. En så leken oppførsel blant studenter er heller uvanlig på dagtid, men det kan kanskje forklares med at studiet musikkterapi krever at studentene har evne til improviasjon. Flytteori I samtale med Wilhelmsen viser det seg at det å improvisere og leke kan være viktig når musikkterapeuter arbeider med sine klienter. Dette er et nøkkelpunkt i masteroppgaven hennes. Musikkterapeutisk improvisasjon brukes på veldig mange måter. Det handler om å skape noe i øyeblikket, og bruke de ressursene en har der og da, sier Wilhelmsen og forklarer at det kan være en nøkkel til det å oppnå flyt. Flyt? Har ikke det med motivasjon å gjøre? spør jeg. At du kommer inn på en middelvei hvor det er passe vanskelig, passe lett? Nettopp. At evnene dine er på høyde med utfordringene. At det ikke er misfor- hold mellom de to. Da kan man oppleve flyt. Wilhelmsen har satt seg inn i flytteorien og ser på hvordan musikkterapeuter forholder seg til denne teorien, hva den kan gjøre og hvordan flyt-opplevelsen fortoner seg i improvisasjonen. Med flytteori er det paradoksalt, at hvis du intenst prøver å oppnå flyt bidrar det ofte til at du blir hemmet fordi du tenker for mye på det. Men jeg tror det likevel kan være nyttig for musikkterapeuter og musikkterapistudenter å kjenne til flytteori fordi flyt er en så positiv opplevelse. Kanskje kunnskap om hvordan flyt fortoner seg i musikkterapi kan styrke det som fag og improvisasjon som metode. Statusen til musikkterapien? Ja. Jo flere ting som underbygger musikkterapi som terapi og improvisasjon som metode, jo mer anerkjent vil den kanskje bli. Når jeg spør henne om hvilken reaksjon hun har fått fra musikkterapeutene hun har snakket med svarer hun: Alle som jeg møter sier at de har opplevd flyt i musikkterapi og i musikk, ikke minst. I litteratur om flyt har det vært skrevet mye om musikk og musikkopplevelser. Hva er din opplevelse av flyt? Musikkterapeuter bruker musikk for å gi mennesker nye handlemuligheter, motivere dem og gi dem økt livsglede. Flyt er en veldig positiv opplevelse, så jeg har vel en forforståelse om at det er noe som er bra. Samtidig prøver jeg å være åpen for at det ikke kan være positivt for alle. For eksempel har positiv psykologi fått kritikk for at det er for individfokusert og at det er en oppskrift på lykke. Så man må være litt forsiktig med det òg, men jeg håper at det kan være noe positivt som kan utdype musikkterapien og gi den mer styrke. Christine Wilhelmsen, masterstudent i musikkterapi. Fremme helse Klientene som Wilhelmsen snakker om kan være alt fra spebarn til demente, for musikkterapeuter kan arbeide ulike i institusjoner hvor målet er å fremme helse. Selv har hun hatt praksis på kulturskolen med psykisk utviklingshemmede, i fengsel, på sykehjem og på et rehabiliteringssenter hvor pasientene hadde nevrologiske plager. Det er ofte en terapiform som kommer i tillegg til andre terapiformer. Den brukes med pasienter som er lite motivert for andre terapiformer. Så det med motivasjon kan ofte være viktig innenfor musikkterapi. Musikkterapeuter bruker musikk for å gi mennesker nye handlemuligheter, motivere
dem og gi dem økt livsglede, kan Wilhelmsen fortelle. Meningen er altså å bruke musikken bevisst for å oppnå noe annet enn det å framføre den perfekt. Musikken blir en motiverende faktor. Du kan tenke deg at om du skal gjøre mange fysisk krevende øvelser, så hjelper det kanskje at man synger en sang man liker. Å bruke rytmen i musikken kan gjøre det lettere. Og man bruker ofte musikken med demente, for det kan bidra til å skape livsglede i en ellers litt ensformig hverdag. Og selv om demente glemmer nesten alt, kan de huske tjue vers på en sang de lærte da de var små. Så det kan være veldig viktig for den demente og de pårørende; det kan være en fin måte å skape kontakt på. Det er et helseaspekt ved musikkterapien. Vi skal fremme helse på ulike måter. Å ha kunnskap om hvordan mennesker kan oppnå flyt tilstanden av å bli så motivert i det man gjør at man glemmer alt kan også være nyttig i musikkterapien, mener Wilhelmsen. Og siden fagfeltet er forholdsvis ungt trengs det mer kunnskap om dens effekt og muligheter. Vi håper at Wilhelmsen sin oppgave blir et slikt bidrag. Teori om flyt / flow * Teori fra positiv psykologi som er brukt innenfor mange felt. * Flyt/flow er en behagelig tilstand som beskriver det å bli så oppslukt av et gjøremål at alt annet forsvinner. * For å oppleve flyt må oppgavene være passe vanskelige. Ikke for lett og ikke for vanskelig.
IKON Hanne Kari Njåstad
Fagpresentasjon Populærkultur og akademia i skjønn forening Japansk populærkultur lokker studenter til forelesningssalen. Tekst: Marit Solemdal marit_solemdal@hotmail.com Foto: Ellen Marie F. Risbruna ellenmarier@yahoo.no Benedicte Irgens, som er den eneste foreleseren i japansk ved Universitetet i Bergen, forteller at japanskfaget startet opp på midten av 80-tallet. På de aller første forelesningene den gang dukket det opp hele 40 studenter, men det var bare tre av dem som til slutt gikk opp til eksamen. Etter dette har antallet holdt seg nokså stabilt, og man hadde cirka 10-15 studenter hvert år. Men rundt år 2003, da Kvalitetsreformen ble innført, ble vi vitne til en voldsom økning i antall studenter som vi ikke hadde forutsett. Plutselig var det 50-60 oppmøtte studenter på orienteringsmøtet, og dette høye tallet har holdt seg. Japanske tegneserier Det er vanskelig å si noe om hvorfor man har sett en så stor økning i antall studenter, forteller Irgens. Sannsynligheten for at det er på grunn av Kvalitetsreformen er nok ikke så stor, for studentene tenker jo ikke på slikt. Grunnen kan være at internettgenerasjonene er i ferd med å innta universitetet. Folk kommuniserer med hverandre på sosiale medier, sender lenker til hverandre med for eksempel japansk tegnefilm, og dermed er det gjort: Mange blir helt hekta. Irgens forteller videre at det selvfølgelig ikke er alle studenter som er interessert i japanske tegneserier, men i hvert fall godt over halvparten. Det gjør at mange av studentene har hørt mye talt japansk allerede før de starter på universitetet. De har vanligvis ingen kunnskaper før de begynner, men mange vet hvordan språket høres ut, og så kjenner de igjen mange ord og uttrykk. Fra fjernt til nært med internettgenerasjonen Når man starter opp på andre semester, og begynner å lære litt om de ulike stilnivåene i det japanske språket, viser det seg at flere av de tegneserieinteresserte studentene kjenner til en del slanguttrykk og såkalt «vulgært eller røft språk». Slik har det ikke vært tidligere. Da hadde ikke studentene noe kjennskap til språket fra før, og det de lærte virket eksotisk, nytt og fjernt. For de nye generasjonene er det ikke fjernt. Det tar det samme enkle tastetrykket å komme til Japan som å komme til hvilket som helt annet sted og dermed gjør det jobben vår litt lettere, siden de allerede har et visst forhold til det de skal lære. Selv om mange av japanskstudentene er interessert i tegneserier og tegnefilmer spesielt, legger hun til at også annen populærkultur trekker studenter til studiet. I tillegg til japanske tegneserier, kan man også finne studenter som er interessert i popmusikk, humor og klesmote på faget. Selv om interessebakgrunnen for faget er forskjellig, så er det nok særlig en ting studentene har ting felles: ønsket om å lære noe eksotisk og som er ulikt den norske kulturen og språket. De synes språket høres annerledes og artig ut, og så begynner de å studere det. Det er også mange som er interessert i japansk historie og særlig krigerkulturen i middelalderen. Enkelte har bakgrunn innen østlig kampsport og har fått interessen sin derfra. Noen er også spesielt opptatt av teknologi, der Japan har vist seg å være svært innovative, forteller Irgens. Japansk fasinasjon De fleste studentene er helt ferske, men har ofte ønsket å lære seg språket i flere år. Nå tilbys det også japansk ved enkelte videregående skoler, som for eksempel Bergen Handelsgymnasium. For disse studentene er det første semesteret ved universitetet mest preget av repetisjon. Vi har ikke noe spesielt tilbud til dem ennå, siden de er såpass få. Mange starter altså på japansk fordi Japan virker tiltrekkende på dem på en eller annen måte. Er det ingen som begynner å studere japansk fordi de er interessert i politikk?
Benedicte Irgens Foreleser i japansk ved Universitetet i Bergen Ikke så mye som de som er interessert i å lære kinesisk, der det i stor grad er politiske problemstillinger som trekker studenter. Når det gjelder kinesisk, så tenker nok flere av studentene at Kina vil spille en betydelig global rolle både økonomisk og politisk i framtida, og så begrunner de valget sitt med det. Japansk trekker en del studenter med interesse for business og økonomi, særlig ved NHH, men landet sliter økonomisk, som så mange andre nasjoner med høy levestandard. Så forskjeller mellom landene reflekteres nok i studentenes interesser. En annen framtid enn kinesisk Men hvorfor tilbys det japansk på videregående skoler hvis landet opplever nedgangstider? Det virker ikke så fremtidsrettet? Det er heller det ultramoderne kulturuttrykket som virker attraktivt på norske studenter. Jeg tenker at dersom japansk hadde blitt tilbudt som fremmedspråk ved flere skoler i Norge, så hadde kanskje deler av behovet vært dekket der. Japansk som er innlært i et kulturelt vakuum har lett for å lyde oppstyltet og unaturlig. Benedicte Irgens, foreleser i japansk ved Universitetet i Bergen Språket tilbys ved noen få skoler, men interessen blant unge er større enn tilbudet, så dersom de ønsker å lære, så har de ingen andre steder å gå enn til universitetet. Det høye antallet interesserte studenter tyder på tiden er inne til å få det inn som ett av fremmedspråkene i norsk skole. Vi er i dialog med Bergen kommune om dette, men det er en tidkrevende prosess, fordi det må skaffes kvalifiserte lærere og grunnarbeidet må gjøres ordentlig. Kinesisk tilbys allerede ved flere ungdomsskoler, og til og med ved noen få barneskoler. Hun forteller videre at kinesisk nok kommer til å bli størst av de to fremmedspråkene, selv om det nå er flere japanskstudenter både ved Universitetet i Bergen og i Oslo. Hun antar at kinesisk kommer til å gå forbi japansk i studentantall litt lenger fram i tid. Ved det nasjonale Fremmedspråksenteret omtaler man kinesisk som det nye spansk. Spansk ble enormt populært som fremmedspråk på 90-tallet, og det vil også være tilfelle for kinesisk. Japansk kommer neppe til å bli like stort, men likevel vil faget utvilsomt vokse som fremmedspråk i Norge fremover. En tidkrevende prosess Hvordan er emnene ved faget bygd opp? De er hovedsakelig bygd opp rundt språk siden det er et tidkrevende språk å lære. Det er både et teoretisk fag og et ferdighetsfag. Det vil si at studentene skal 10
kunne lære å snakke, forstå, skrive og lese japansk gjennom å praktisere språket. I tillegg skal studentene lære grammatikk og hvordan setninger og tekster er bygget opp. Videre har vi et par emner som dreier seg om historie, samfunnsforhold og kritisk lesning av Japan-relaterte tekster. I Bergen tilbyr vi kun bachelorgrad. Når det er sagt, informerer Irgens om at de har hatt litt problemer med å rekruttere studenter til mastergraden i Oslo. Så det er nok en tendens til at det er mange som første og fremst ønsker å lære seg språket til å kunne bruke det, og som ikke er interessert i noen lang akademisk karriere. Ønsker ikke en akademisk karriere For å forstå den japanske populærkulturen, da eller? Som for eksempel tegneserier? Ja, eller for å få en jobb der språket kan brukes aktivt. Det er faktisk flere studenter som forsøker å søke jobb i Japan. Befolkningstallet i Japan faller, så man ser et økt behov for arbeidskraft. Men å få jobb i Japan er vanskelig, og du må være god i språket. Om du skal bli god i språket, så er det ikke nok med vårt korte bachelorstudium. Hun legger til at de har flere gode og populære utvekslingsavtaler som gjør at våre studenter kan reise til Japan. De fleste reiser på utveksling. Studentene blir da hovedsakelig i Japan i ett år, og så tar de emner der som de får godkjent som en del av graden sin. Disse avtalene gjør det mulig for studentene å fortsette på en mastergrad i Oslo, men vi har likevel ikke så mange plasser at alle er garantert å kunne dra. Det arbeides nå med å øke antall plasser. Avslutningsvis påpeker hun at japansk er et krevende språk å lære, og det tar lang tid å bli god i språket. Jeg har hatt studenter som har blitt forbausende gode uten å ha satt sine bein i landet, men de tilhører unntakene. De aller fleste må oppholde seg i et japansk miljø for å komme opp på et brukbart nivå, for japansk som er innlært i et kulturelt vakuum har lett for å lyde oppstyltet og unaturlig. Studentradioen i Bergen Våren 2012 Byområdet: 107,8 / 96,4 Omegn: 106,1 / 104,1 Hør også våre podcasts! www.srib.no Mandag 07.00 Morgenmusikk 08.00 Frokostblanding 10.00 Emomandag NY! 10.30 Råmix 11.00 Skumma Kultur 12.00 Alternatip 13.00 Jazzonen 21.00 Grenseland (R) 22.00 God Gli (R) 23.00 Bulldozer (R) Tirsdag 07.00 Morgenmusikk 08.00 Frokostblanding 10.00 Bulldozer 11.00 Hardcore 12.00 Dønn i Støtet 13.00 Klassisk Avsporing 21.00 Skumma Kultur (R) 22.00 Nytelse (R) 23.00 Råmix 23.30 Radiodokumentaren Onsdag 07.00 Morgenmusikk 08.00 Frokostblanding 10.00 Grenseland 11.00 Fotball på Boks 12.00 Soft Science 12.30 Gult Kakestykke 13.00 Fuzz 21.00 Kinosyndromet (R) 22.00 Hardcore (R) 23.00 Vatikanet (R) Torsdag 07.00 Morgenmusikk 08.00 Frokostblanding 10.00 God Gli NY! 11.00 Kinosyndromet 12.00 Radio Eldrebølgen 12.30 Radiodokumentaren 13.00 Plutopop Fredag 07.00 Morgenmusikk 08.00 Frokostblanding 10.00 Nyhetsuka NY! 11.00 Umir 12.00 Venstreparty 13.00 GoRiLLa 21.00 Undergrunnen NY! 22.00 boka Radio 23.00 Plutopop (R) Lørdag 07.00 Morgenmusikk 08.00 Frokostblanding (R) 10.00 DNSRL 11.00 Brunsj 12.00 Vatikanet 13.00 Ordet på gaten 21.00 Dønn i Støtet (R) 22.00 GoRiLLa (R) 23.00 Fuzz (R) Søndag 07.00 Morgenmusikk 08.00 Frokostblanding (R) 10.00 Kinosyndromet (R) 11.00 Fasjonabel NY! 12.00 Nytelse NY! 13.00 Blodharry 21.00 Jazzonen (R) 22.00 Klassisk Avsporing (R) 23.00 Alternatip (R) 21.00 Studentersamfunnet på radio 22.00 Nyhetsuka (R) 23.00 Umir (R) 11
HSU Frå sped barndom til pubertal ungdom Ad fontes har gått frå å vera umøblert og trist SiB-kantine til livleg og sofafull studentpub på eit år: for ei reise. Tekst: Tor Sivertsen Prestegard hsu@uib.no Den 14. mars 2011 opna Ad fontes for fyrste gong kjeldene med både rektor, dekan, HF-studentar og andre prominente gjestar. Skjenkeløyvet, løyvd av bystyret, var endeleg på plass og drifta kunne endeleg ta til for fullt. Ad fontes hadde alt helde ope nokre månader før dette, men då med kaffi og te som einaste tilbod for tørre student- Bli med? * ny.adfontes@uib.no * bit.ly/af-frivillig Arrangement? * bit.ly/af-tinging ganar. Ei nervepirrande ventetid var over og kranane var opna. Me har hatt eit fantastisk innhaldsrikt fyrste driftsår. I mai vart det arrangert ei heidundrande MGP-feiring, tett etterfylgt av 17.-mai feiring. I august samla me alle dei nye studentane til sosialisering og fadderkos. I oktober var det glitter og stas under Monte Carlo-aften og solidaritet under Norsk Folkehjelp si TV-aksjonsmarkering med påfyljande julevekstad og poesiopplesing i november. På nyåret har me hatt sprudlande torsdagar, quizar, filmsyningar og mykje meir. Innimellom alt dette har me hatt både fagutvalg, tilsette og studentorganisasjonar på vitjing og opplevd alt frå foredrag og opplesing, til performancekunst. Og i tillegg til alt dette har me servert kaffi og te kvar einaste vekedag. Utanom det me arrangerer sjølv har alle organisasjonar tilknytt HF rett til å nytta Ad fontes til sine arrangement. Er du i fagutvalet og vil arrangera quiz, eller i administrasjonen og ynskjer eit julearrangement, so er Ad fontes plassen. Me stiller med lokale, servering og frivillige på jobb slik at du kan arrangera på best mogleg måte. Korleis får me til alt dette, tenkjer du kanskje? Jo, gjennom dyktige frivillige, godt internmiljø og hardt arbeid. HF-studentar som både tidleg og seint stiller i smekre, blå t-skjorter og med eit venleg smil, gjer at du får nyta ein kopp eller eit glas i våre mjuke sofaar. Utan desse frivillige hadde dette prosjektet aldri vore mogleg, og me treng alltid nye frivillige so me kan halda ope endå meir. Som frivillig i Ad fontes får du mellom anna venlege prisar og mange vener av høgste kvalitet i tillegg til internfestar og Hansatur. 12
Da First Aid Kit spilte på Kvarteret kom vi ganske nært. Hit, men ikke nærmere Konsert
Tekst: Ellen Marie F. Risbruna ellenmarier@yahoo.no Foto: Hanne Kari Njåstad hanne_kari@hotmail.com Først tenker jeg at de ser litt utilpasse ut, som om de helst skulle vært et annet sted enn på en scene foran alle disse menneskene de ikke kjenner. Alle disse menneskene som har et bilde av hvem de er og hva de skal vise på denne scenen. Det tar kanskje litt tid før man finner sin plass i rommet når man først trer inn i det. Hvem skal jeg være i dette rommet og hvordan skal jeg forholde meg til de andre menneskene som også er her? 9. februar holdt de svenske jentene i bandet First Aid Kit en utsolgt konsert i Teglverket på Kvarteret. To år har gått siden sist de var i Bergen, og mye har skjedd. Bare den siste måneden, eller siste uka før
konserten har de havnet på alles hodetelefoner og spilles på annenhver kafé jeg er innom. Trolig hjelper det med spilletid hos Fredrik Skavlan også. Stille kommer de inn på scenen, men når de går av scenen en drøy time etter, er rommet et helt annet. Jeg kunne ramset opp alle sangene de spilte, som den fantastisk vakre «Emmylou» fra den siste plata, fylt med kjærlighetserklæringer til musikere fra en annen tid. Jeg kunne også nevnt coverversjonen av «When I Grow Up» som egentlig tilhører Fever Ray. Men det jeg kanskje husker best er når de forlater mikrofonene og trer helt ut på scenenkanten og spiller en akustisk versjon av sangen «Ghost Town». Det føles nakent, stille og nært. Det er så nært vi kommer dem. Samtidig som litt av avstanden mellom oss og dem viskes bort blir det også tydligere at vi aldri kan komme nærmere enn dette. De står på scenekanten, mens vi står lenger borte. Og det gjør ingenting tenker jeg, så lenge det kan føles så vakkert som dette. «Maybe I should just turn around Walk away For no matter how much I really do want to stay You know I can't, no, it's too late Oh I've found myself attached to this railroad track I'll come back to you some day To you To you To you Some day» (Fra sangen «Ghost Town»).
Skjulte skatter Fotografiske spor Du trenger ikke gå langt for å oppleve et stykke norsk fotohistorie i Bergen. «Nordlysstationen i Kautokeino» Fotografert mellom 1882-1883. Foto: Sophus Tromholt, med tillatelse fra Billedsamlingen. Mobilt mørkerom Knud Knudsens mørkerom fotografert i Hardanger mellom 1870 og 1871. Foto: Knud Knudsen, med tillatelse fra Billedsamlingen. 16
Et unikt bilde Åsne Digranes (t.v) og Solveig Greve ved Billedsamlingen viser frem et gammelt daguerreotypi, som er den første fotoprosessen som ble tatt i bruk. Slike bilder har ingen negativer og er derfor helt unike. Den samlingen som tar størst plass i magasinet er fotografier etter Knud Knudsen (1832 1915). Knudsen begynte å fotografere i 1862, og samlingen består hovedsakelig av hans gamle fotografier, men også fotografier fra firmaet hans som ble drevet frem til 1974. Men det er den eldste delen av samlingen som har havnet på lista over norsk dokumentarv, i tillegg til negativene etter Sophus Tromholt (1851 1896). Tekst: Ellen Marie F. Risbruna ellenmarier@yahoo.no Foto: Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com Visste du at to fotoarkiv som tilhører Universitetet i Bergen har havnet på UNESCOs liste over norsk dokumentarv? Det gjorde ikke vi heller, før vi stakk hodet innom Billedsamlingen en vanlig tirsdag i februar. Denne samlingen er en del av Universitetesbibliotektes Spesialsamlinger. Som studenter i kulturvitenskap er vi så og si på fornavn med Billedsamlingen, da et av de obligatoriske emnene på 100-nivå blant annet inneholder et undervisningsopplegg i regi av Billedsamlingen. Men mange andre studenter vi har snakket med har aldri hørt om den. Har du derimot tråkket frem og tilbake i Nygårdsgaten har du vært ganske nærme, og i tillegg har du antageligvis sett utstillingsvinduet i det gamle BT-bygget. Vis á vis Garage? Husker du det nå? Verdifull historie Hvilken betydning har det for billedsamlingen at den har kommet på denne listen? Det vet vi ikke enda. Men det er jo en vurdering av verdien til deler av samlingen. Og det er klart at det er viktig for oss. Vi har jo lenge ment at disse samlingene er av nasjonal betydning, forteller Solveig Greve som er førstebibliotekar og jobber spesielt med Billedsamlingen. Kan du fortelle litt om hva som gjør samlingene så verdifulle? 17
1 3 1. Knud Knudsens regnskapsbok Alle salg ble nøye bokført. 2. Møterommet Langs veggen står fotografier fra Landsutstillingen i Bergen i 1928. 2 3. Gårdsmotiv Mennesker i arbeid fotografert av Knud Knudsen. Sophus Tromholt-samlingen er blant de eldste fotografiene av samer fra Finnmark, og Knud Knudsen er for sin generasjon den viktigste reisende landskapsfotografen. Forslagene våre ble gjennomgått av en stor og svært kompetent komité. Det ble sendt inn 79 nominasjoner og det stod igjen 51 punkter på listen fra 29 institusjoner. Vi fikk inn alle de tre som vi nominerte, og det sier litt om verdien, og litt om at vi er flinke til å nominere! Det tredje arkivet gjelder også spesialsamlingene, men det er en samling av gamle kjøpmannsarkiver fra Bryggen. Så til den mest spennende delen av besøket på Billedsamlingen, omvisning i magasinet. Jeg og fotografen utveksler noen spente blikk. I magasinet er det kjølig og alt er lagt til rette for at fotografiene og negativene skal ha det best mulig. Vi skjønner at det må ha tatt mange år å restaurere, analysere og digitalisere materialet. En jobb de ansatte fortsatt holder på med. Her i magasinet har de blant annet Norges største samling av våtplater, en eldre versjon av nåtidens negativer. Solveig Greve viser oss at man kan se hvor fotografen har holdt tommelen sin når han har behandlet negativen. Det var ingen enkel prosess å være fotograf på den tiden. Knud Knudsen måtte reise med fullt mørkeromsutstyr da han dro ut for å dokumentere norsk natur og folkeliv. I et av bildene viser Greve oss at vi kan se Knudsens mobile mørkerom, som han ved flere anledninger tok med på fotografiene. Vi vet ikke helt sikkert hvorfor han tok bilde av det, men vi kan tippe at han gjorde det for å dokumentere den fotografiske prosessen. Ellers fotograferte han typiske motiv som kunne selges til turistene. Han var også en av de første som dokumenterte arbeidsliv i bygdene på Vestlandet. Inne i magasinet får jeg øye på et fotografi det er vanskelig å glemme. Sophus Tromholt er fotografen, og motivet er to samiske jenter. Den ene jenta hviler hodet mot den andres skulder. Hadde jeg ikke visst annet hadde jeg kunne gjettet at fotografiet var tatt i dag. Tromholt var en dansk astrofysiker som opprinnelig reiste til Nord-Norge for å dokumtere nordlys. Mens andre fotografer stort sett fotograferte samene på trygg avstand ser man på Tromholts fotografier at han har kommet tettere inn på de han fotograferte. Han lagde karakterportretter av mennesker i den samiske befolkningen, noe som var uvanlig på den tiden. Problematisk kildekritikk Hvordan jobber dere med formidling av Billedsamlingen? Vi har disse utstillingene i vinduene, som vi har sett på som veldig viktig. Og så har vi oppdatering på Facebook en gang i uken. I tillegg har vi lesesalen og databasen som ligger ute på internett. Den databasen 18
innholder i dag ca 40 000 bilder. Vi driver formidling på ganske mange områder, og så driver vi litt forskning på materialet og er aktive i fotohistoriske nettverksammenhenger. Vi har også undervisningsopplegg for kulturvitenskap som gjelder både manuskriptsamlingene og det som har med visuelle kilder å gjøre. Da viser vi både hva slags ressurser vi har som kan brukes i oppgaver, både som kilde og som illustrasjon i studentoppgaver. Vi tar også opp dette med fotografier som kilder, som er et vanskelig problem. På hvilken måte er det vanskelig? Det er fordi metodene i historisk kildekritikk ikke er så godt utviklet på dette området. Med behandlinger av bilder som kilder, og vurderingen av bilder som kilder i det hele tatt. Det som er vanskeligst er at det ikke finnes så mange sikre data når det gjelder fotografier. Ofte er det vanskelig å finne ut hvem som har tatt de og når de har tatt det. Og så er det dette problemet med at konteksten som ligger bak bildet ikke ligger i selve bildet. Og derfor kan bildet tolkes på forskjellige måter. Vi mener jo at dette også gjelder for skriftlige kilder. Men vi ønsker å lære studentene både om muligheten og problemene med å tolke bilder. Det er det vi kan tilby. Mye går rett og slett ut på å se gamle bilder og hvilke ressurser som ligger i dem. Jeg synes for eksempel det er interessant hvordan man for eksempel kan lete etter spor som antyder sivil og sosial status for kvinner, som giftering og hvilke klær hun bærer, forteller Greve. Blir samlingen brukt i studentoppgaver eller masteroppgaver? Det har blitt skrevet masteroppgaver om for eksempel Knud Knudsen og amatørfotografen Ralph Wilson, men ofte brukes også bilder fra oss som illustrasjon til oppgaver. Det må nevnes at vi ikke bare brukes i humanistiske fag, men også i forskning på isbreer for eksempel. Vi har gamle bilder der man kan se hvordan breene har utviklet seg. Skulle dere ønske at flere på Universitetet tok i bruk Billedsamlingen? Ja. Både lærere og studenter. Vi har jo stor tilstrømning fra folk utenfor universitetet som kommer på lesesalen vår. Vi jobber jo mye med forlag og forskjellige andre medier. Private kan også få bilder av oss. Det er en offentlig samling, men vi kan dessverre ikke låne ut bilder slik som et bibliotek kan låne ut bøker, det blir et slags produksjonsverksted kan du si. Vi lager kopier, enten digitale eller på papir. Det er mye å ta av, for vi har fremdeles mange hundre tusen bilder som enda ikke er kommet inn i databasen vår. Vi har en av de viktigste samlingene i landet, avslutter Greve. Det gjenstår fortsatt å se om samlingene vil komme på verdensarvslisten, som er neste steg etter å ha kommet på den norske listen. Men det fine er jo at i mellomtiden kan du ta deg en tur innom billedsamlingen og se den med egne øyne. Samejenter Universitetsbibliotekar Solveig Greve viser oss portrettet av samejentene fotografert av Sophus Tromholt. 19
Portrett Señor Ralph Dennis Brown Рольф Деннис Брун ロルフデンニスベルン Monsieur 20
Helten Rolf Han har ikke «S» på brystet, men han er likevel en SUPERstudent. Superkraften ligger i språkene han kan og hans enorme lærevilje. Tekst: Keren Rebecca Marthinsen kma034@student.uib.no Foto: Solveig Hesvik Frøyen solveighf@gmail.com Du har helt sikkert sett han. En godt voksen, pent kledd mann som kommer smilende til Sydneshaugen skole hver dag. Ved første øyekast ville du kanskje tro at han var professor eller foreleser ved Universitetet, men det er han ikke, han er student. Men han er ikke som andre studenter, han er som en liten historiebok, for Rolf har nemlig opplevd mer enn de fleste andre studenter av de begivenhetene som fant sted på 1900-tallet. Historien bak helten I 1940 ble Rolf Dennis Bruun født i Brooklyn, New York, og på grunn av 2. verdenskrig ble familien hans i USA til han var seks år. Dette førte til at han allerede som barn mestret to språk. Interessen for språk ble bare større etterhvert som årene gikk. Allerede som tenåring begynte han på språkkurs for å lære seg esperanto, et konstruert språk fra 18oo-tallet som i dag har status som et levende språk. På 50-tallet lærte Rolf seg italiensk ved å følge et kurs som gikk på radioen. Dette var tydeligvis ikke nok, for på gymnaset forsatte han med å studere engelsk, tysk og fransk. På 60-tallet, da TV en kom, begynte Rolf på en utdannelse for å bli lærer. Tilværelsen som student startet for første gang. Jeg tok tysk hovedfag, engelsk mellomfag, fonetikk grunnfag og ped.sem som det het den gangen, sier Rolf. Han fortsetter med å fortelle at i 1967 dro han på utveksling til Bonn, som på den tiden var hovedstaden i Tyskland. Her fikk han med seg studentopprøret i 68. I 1969 kunne Rolf lese i dagens avis om den første månelandigen. Farge-TV en kom etterfulgt av data og mobiltelefonen, så Rolf har vært med på en utvikling andre bare kan lese om. Sydneshaugen skole: nå og da Som student ved UiB er det lett å glemme at Sydneshaugen skole ikke alltid har tilhørt Universitetet. Da Rolf gikk av med pensjon og ble student i 2003, var det ikke første gang han satte sine ben på Sydneshaugen skole. Han hadde allerede tilbragt 5 år ved skolen da det var realskole og gym- 21
nas. Det var først på slutten av utdannelsen til Rolf at skolen ble en del av Universitetet. Rolf er derfor en av de som har opplevd å være både elev og student her. Lesesalene på loftet var klasserom før, så der satt jeg og fikk undervisning, forteller han drømmende. I den stressende eksamenstiden, hvor loftet er fullt og preget av en stille men litt stressende atmosfære, er det vanskelig å tenke seg at for 50 år siden var akkurat disse plassene fylt av unger og et enklere pensum. Det samme gjelder Auditorium R, som i dag er preget av powerpoint og en foreleser som snakker ut til en lyttende sal. For 50 år siden var dette rommet sløydrom, fylt av bråkete maskiner, pratende elever i et virvel av støv og sagflis. ロルフさんとケレ ンさんです for medstudenter på HF. Personlig er jeg glad for at Rolf er student ved UiB slik at jeg har fått muligheten til å bli kjent med han. Jeg skulle ønske det var flere som Rolf. Verden trenger pensjonister med et ungt sinn, som ser Sosialt å studere Rolf er en sosial fyr som har en stor omgangskrets på HF. Kanskje ikke så rart når han har vært innom de fleste språkfagene som tilbys. For i hans andre studentperiode har Rolf studert i 9 år og oppnådd hundrevis av studiepoeng. For tiden går han på japansk, mens forrige semester var det russisk og før det igjen var det fransk, italiensk, spansk, europastudier, islandsk, ja lista er lang. Jeg er så fasinert av denne mannen at jeg må spørre Rolf om hvorfor han studerer? En av grunnene er at det er sosialt, en annen er at det er godt å ha et sted å gå til hver dag. Dette gir meg en normal hverdag, hvor jeg kan glede meg til helgene, sier han og smiler. Kona til Rolf er fra Slovakia, så slovakisk og kroatisk er to selvlærte språk som han pusler med på fritiden i tillegg til alle de andre språkene han studerer. Når du kun studerer for din egen del, hvorfor går du opp til eksamen? Jeg får kick av å ta eksamen. Jeg syns det er spennende. Og så er det en fin måte å se hvor mye jeg faktisk har lært, så det er jo en motivasjon. Hovedgrunnen er likevel at jeg ikke vil være gratis passasjer, så da tar jeg eksamene slik at UiB får støtte for de studiepoengene jeg tar. Fantastisk, tenker jeg. Rolf bidrar ikke bare til samfunnet ved å ta eksamen, han bidrar også både med kunnskap og omsorg lyst på fremtiden. Rolf er et levende bevis på at lærelyst ikke nødvendigvis må forsvinne med alderen. Når jeg blir stor, så har jeg lyst til å bli som Rolf. 22
Sammensurium ei mørkeromsutstilling Atrium stiller ut fotografi på Ad Fontes. Opning fredag 13. april kl. 19.00 Det blir enkel servering og kanskje også levande musikk. Deretter blir fotografia hengande i 4 veker.
IKON Mona Maria Løberg
IKON Trygve Johan Svarstad
Dikt UT På vei inn i mørket. På vei inn i lyset. Et øye som ser, intet ansikt. Et hode, ingen kropp, men en rygg. Den som. Hun som. Han som. Det som verken tier eller taler. For den vil dagen bli som natten. På vei ut av lyset. På vei ut av mørket. INN Keren Rebecca Marthinsen
Språk Den aktive nedbygginga frå staten og dei negative haldningane mot nynorsken i media gjer ikkje godt for den norske språkidentiteten. La nynorsken vere! Tekst: Mari Mulelid Mari_Muli@hotmail.com Illustrasjon: Hilde Aurora Flak hildeaurora@gmail.com Heilt sidan eg gjekk inn i det norske skulesystemet har språkdebatten tatt stor plass både i og utanfor skulen. Politikarar, utan nokon særleg lingvistisk bakgrunn, skal vedta korleis nynorsken skal opptre i den norske skulen. Det kan verke som om haldningane til regjeringa speilar overtalet av bokmålsbrukarar i hovudstaden. Bruken av nynorsk minkar mogelegvis fordi folket som bur i maktsentrumet i landet brukar stort sett berre bokmål, og Korleis kan vi bli kvitt bokmålet? vil tydeleg sette det målet som ein standard. I følgje Statistisk Sentralbyrå (SSB) har talet på elevar med nynorsk som sit hovudmål gått ned i dei fleste fylka dei siste åra. Til og med i dei fundamentalt nynorske fylka som Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane har talet gått ned. Det eg spør meg i denne samanheng er kvifor skjer denne utviklinga? Det politiske språket I følgje jamstillingsvedtaket i frå 1885, skal dei to skriftlege målformene i Noreg ha jamstilt posisjon, og slik skal det eigentleg framleis vere. Sjølv om dette burde vere faktum, bryt staten aktivt med dette ved mellom anna å gjere sidemålseksamenen Are Kalvø i den vidaregåande skulen til eit trekkfag det vil seie at elevane kjem definitivt opp i eksamen i norsk hovudmål, men kjem ikkje garantert opp i eksamen i norsk sidemål. Tidlegare i år kom det opp at staten ville fjerne eksamen i norsk sidemål. Staten har allereie gjort sidemålseksamen til eit trekkfag, og vil no fortsette der dei slapp, og fjerne heile eksamen. No blei det ikkje slik, dei har nemleg satt avgjerda på vent, og skal ta saken opp igjen til hausten. Sidan fleirtalet av elevar har nynorsk som sidemål, blir som regel nynorsk synonymt med sidemål i aviser og TV, tar eg denne aktive nedbygginga av nynorsk som eit direkte åtak på nynorsken sin posisjon. Denne motvilja til å la sidemålet eksistere slik det har gjort sidan starten av 1900-talet sende ikkje akkurat noko godt bodskap til elevar som skal byrja å ha sidemålsundervisning på skulen. Elevane kan komme med argument som: «Men staten vil ikkje at vi skal ha nynorsk, kvifor skal vi lære oss det då?» Kunnskapsminister Halvorsen gjer ikkje jobben noko lettare for lærarar med desse nedgraderingane av nynorsk. Dersom elevar har problem med sidemålet sitt er det meir ideelt med ei forsterking og ikkje ei nedbygging. Morgenbladet tek opp Halvorsen si rolle i denne debatten og skriv: «Halvorsen er bekymret for nynorskens status, og minner om at bare 6,7 prosent av sisteårselevene på videregående velger nynorsk som hovedmål. Dette er en større andel elever enn SVs andel av velgerne på meningsmålinger for tiden» Kanskje Halvorsen burde konsentrere seg meir om sitt eige parti, og slutte å prøve å bryte ned nynorskmålet med sine nedskjeringar mot sidemålet. Nynorsk i media Sidan språkdebatten skjer i det offentlege rom spelar media ein viktig rolle når det kjem til kva for haldningar som blir presenterte i samfunnet. Difor er det godt å ha gode nynorskforkjemparar som til dømes forfattar Agnes Ravatn og forfattar og humorist Are Kalvø. Agnes Ravatn er ein ung forfattar som debuterte i 2007, og ho fekk Språkprisen for nynorsk i 2011. Meir kjent er kanskje Are Kalvø med alle sine kåseri og unike bøker alt skrive på nynorsk. Mellom anna har Kalvø skrive eit kåseri ved namnet «Korleis kan vi bli kvitt bokmålet?» som er ei kronologisk oversikt over nynorske sigrar, og at snart kjem samfunnet vi alle drøymer om: «Samfunnet der bokmålsbrukarane enten har gitt opp 28
frivillig eller sit bak lås og slå». Kåseriet verte avslutta med at Kalvø gjer ei oppfinnsam oversikt over ulike lag og organisasjonar for det nynorske skriftspråket, som til dømes Oioioioioioioi-laget - som er eit lag som arbeider for å få fleire o- og i-endingar i bruk i nynorsken. Andre som fremmar nynorsken er nyheitsankar Ingvild Bryn, og den svært kjente hallodama Ragnhild Sælthun Fjørtoft. Ingvild Bryn vil at fleire tilsette i NRK snakkar nynorsk i arbeid knytt til kanalen, og har sjølv arbeida innanfor Noregs Mållag. Sælthun Fjørtoft har i ei rekke av år vore hallodame på NRK med stabil og god nynorskbruk. Sælthun Fjørtoft har sjølv Får vi dette på eksamen? tatt norsk grunnfag ved Universitetet i Oslo, og har blitt heidra for sine mange arbeid for NRK. Mellom anna fekk ho heidersprisen under Gullruten i 2006. NRK er eigd av staten og er eigentleg pålagt å ha 25 % av språket sitt på nynorsk, men prosentandelen er langt lågare enn 10 % og går stadig nedover (ssb.no). Når det kjem til aviser, er det ofte slik at lokal- og regionsaviser i nynorske område har ein del nynorsk språkbruk, men som regel er det bokmålet som regjerer. TV 2 er kanskje ikkje ein kanal ein set saman med nynorsken i lik grad som NRK, men då Pacific Blue blei atter ein sommar sendt på fjensynet var programmet faktisk Illustrasjon: Nora S. Vaage 29
teksta på nynorsk. Det blei ramaskrik av stort kaliber, der nokre austlendingar mobiliserte seg i facebook-grupper og skreiv ut frustrasjonen sin. I tillegg opplevde nettforum opplevde debattar om emnet. Eg synes det er flott at TV 2 også vil drive aktiv likestilling av språka, og kanskje denne vesle ekstra eksposeringa av nynorsk kan hjelpe elevar som slit med sidemålet sitt. Den ekstra eksposeringa kan utvikle det nynorske ordforrådet deira, og automatisere bøyinga av verb. På same tid kan nynorsken bli meir akseptert ved at det blir meir vanleg på TV-skjermen. «Spynorsk Mordliste» Det er fyrst på ungdomsskulen og den vidaregåande skulen at elevar som har bokmål som hovudmål kjem i møte med nynorsk, og med dei haldningane dei møter på skulen er det ikkje rart at dei blir negative. Lærarar som seier «ja, så var det denne nynorsken då» eller «dykk kan kome opp i nynorsk på eksamen, difor må dykk lære det». Viss lærarane har ein dårleg haldning mot nynorsken, korleis skal elevane klare å bli motivert? Det er kanskje ikkje rart at elevar kjem med utrykk som «spynorsk mordliste» skribla på ordbøkene. Elevane blir mata med negativitet knytt til nynorsken frå fleire stadar enn berre skulen, som til dømes jamaldrande vener, media og gjennom statlege avgjeringar til å kutte ned på sidemålet. Endre Brunstad, fyrsteamanuensis i nordisk fagdidaktikk, seier seg einig i at den stadige negative haldninga til nynorsk i media, staten og i skulen som svekker statusen til nynorsken. Korleis skal elevane bli motiverte til å utvikle nynorsken sin, anten som hovudmål eller sidemål, dersom staten og media ikkje fokuserer på anna enn nedskjering og svekking av målet? Sidemålskarakteren kan ikkje bli kutta utan å verke inn på nynorsken sin status. I eit intervju i Morgonbladet seier leiar i Norsk målungdom, Janne Nygård, at «Verken lærarar eller elevar prioriterer det som ikkje får karakter. Det skjønar alle.» Er ikkje dette sant? Spørsmåla ein ofte stilte på ungdomsskulen og vidaregåande var som regel: «Får vi karakter på dette?» eller «Får vi dette på eksamen?» Brunstad seier at: «Ein må vere merksam på sidemålsordninga si rolle på fleire område, språkpolitisk, kulturpolitisk, i høve til danning etc. Sidemålsordninga skal mellom anna verke til at kjennskapen til dei to målformene er allmenn, og gjennom eigen karakter i hovudmål og sidemål har ein eit system for å måle det. Difor er det viktigare at der er eigen karakter enn obligatorisk eigen eksamen». Sidan dei allereie har kutta på sidemålseksamenen, kan dei verkeleg ikkje kutte ned på sidemålskarakteren. Brunstad seier at «sidemålsopplæringa kan føre med seg mykje bra og interessant, men det druknar i høve til andre oppslag i avisene», og at det er her lærarane og skuleleiinga spelar ei veldig viktig rolle. Sidemålsopplæringa kan føre med seg mykje bra og interessant, men det druknar i høve til andre oppslag i avisene. La nynorsken leve! Ideelt sett skal nynorsk og bokmål vere jamstilte, men slik er det ikkje. I det norske samfunnet er det ei overvekt i bruk av bokmål og det skjer ei aktiv svekking av nynorsk frå staten si side. Kva for målform ein brukar er ofte knytt til den identiteten ein har bygd opp om seg sjølv. Dei negative haldningane som stadig blir spydd ut av staten og gjennom media underbygger skriftspråket. Hadde berre folk klart å halde si stilling eller haldning meir positiv hadde problema vore mykje mindre. Kanskje positive haldningar kan snu den «spynorske» tendensen? Nynorsk er ein nasjonalskatt utan like, og ved å basere seg på norske dialektar er skriftmålet ein kontakt med den norske kulturen frå den tida då landsmålet fyrst blei danna. Det er ikkje utan grunn at nynorsk blei prioritert hos forfattarar som Arne Garborg, A. O. Vinje, Olav Duun, Olav H. Hauge og ikkje minst Ivar Aasen. Språket representerte folket, og det gjer det framleis. Nynorsk i sine ymse former representerer fleire av dei norske dialektane enn kva bokmål gjer, og kor avslappande er ikkje det å skrive nesten som ein snakkar? Dersom ein byggjer ned nynorsken mistar vi ein utruleg viktig kulturarv. Dersom staten kuttar nynorsken mistar vi ein viktig del av historia til Noreg, både politisk og språkleg. Staten, med kunnskapsministeren i spissen, vil satse mindre på nynorsk fordi dei vil styrke norskfaget. Det faget er utruleg omfattande, men å kutte på det språklege innhaldet i eit språkfag høyrast Endre Brunstad motseiande spør du meg. Elevar med bokmål som hovudmål tener berre på språkundervisning. Ved å sette seg inn i eit anna språksystem, kan dei lettare eigne til seg nye språkkunnskapar og får ein djupare forståing for andre språk. Nynorsk er diverre ein språkleg minoritet, men korleis kan det såkalla demokratiske Noreg la staten underbygge det nynorske målet? Nynorsken kan ikkje bli oversett. Skriftmålet er ein for viktig del av den norske kulturen. Dei negative haldningane til dei statlege representantane som kjem fram i media må bli snudd til ein betre tone. Dei må ikkje berre fokusere på alt negativt, men prøve å sjå på det positive i det språklege mangfaldet som vi har i Noreg. Kjelder http://morgenbladet.no/samfunn/2012/eit_mobba_mal (14-02-12) http://morgenbladet.no/samfunn/2012/sidemalseksamen_overlever_varen (14-02-12) http://www.ssb.no/emner/07/nos_kultur/nos_d429/ tab/14.7.html (14-02-12) http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/default_fr.asp? PXSid=0&nvl=true&PLanguage=0&tilside=selectvarval/ define.asp&tabellid=03743 (14-02-12) http://no.wikipedia.org/wiki/agnes_ravatn (27-02-12) http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.7386035 (27-02-12) http://nn.wikipedia.org/wiki/ragnhild_s%c3%a6lthun_ Fj%C3%B8rtoft (27-02-12) 30
Kåseri Illustrasjon av Bernard Goldbach http://www.flickr.com/photos/topgold/3683957494/ #bitter Om kva som kan skje når ein mot sin vilje endar opp med Twitter-konto. 31
Tekst og foto: June Røys Hauge june.hauge@student.uib.no Det første eg gjer når eg står opp om morgonen, er å sjangle over golvet og famle etter dataledninga for å plugge den i. Dette finn stad ein eller anna gong mellom kl. 06:00 og 14:30, alt etter kva plikter eller fråveret av desse som kallar. Medan dataen sine oppstartslydar putrar og susar i takt med vatnkokaren, har eg vakna for dagen, og er klar for å ta inn ei heil verd av overflødig informasjon. Med ein rykande varm Café au Chocolat i handa (eller eigentleg pisslunka, sidan eg har eit problem med varme drikkar, men det høyrest finare ut med rykande varm), set eg meg altså framfor dataen. Fram til no nyleg har eg hatt for vane å opne fem faner: Facebook, Hotmail, Bloglovin, Dagbladet og UiB (rekkefølgja kan vi godt seie er tilfeldig). Fem faner. Fem livsområde. Fem er eit fint tal, halvrundt og greitt. Oversikt og kontroll. Det skulle ikkje vare. Heilt ukjend med fenomenet var eg rett nok ikkje, sjølv om eg no i etterpåklokskapen vil seie at dersom eg hadde visst kva eg gav meg ut på, hadde eg lukka den sjette fana fortare enn nokon kunne seie «tweet». Ryktene hadde sjølvsagt nådd meg for lengst, om dette som skulle vere ein slags mellomting mellom blogg og Facebook, berre at her slapp ein å sende ut veneførespurnader i aust og vest; ein fekk likevel tilgong til den juicy sladderen. Men eg var skeptisk. Eg hadde blogg, eg hadde Facebook, og eg likte femfane-tilveret. Ei uventa lekse Så ville lagnaden det slik at eg kom til å ta eit fag på Universitetet der (a)sosiale medium ikkje lenger berre var ein del av den gjengse student sin prokrastinerande kvardag, men noko påkravd. Faget var Praktisk Informasjonsarbeid, og leksa som følgjer: Skaff deg Twitter. Som sjølvdiagnostisert flink pike, var leksenekt uaktuelt. Altså måtte eg rett og slett rydde rom i livet mitt til ei fane nummer seks. Den lagnadstunge morgonen etter famla eg etter dataledninga som vanleg, før eg kom i hug det fælslege. Café au Chocolat-skummet, som før hadde smelta søtt på tunga, fråda no om kjeften. Eg tasta inn twitter.com i adresselinja, og kjende 32