Rapport fra: USOC International Altitude Training Symposium Høsten 2009 ble det gjennomført en stor høydekongress i Colorado (USA). På kongressen deltok noen av verdens mest anerkjente forskere på feltet, samt topptrenere som har brukt høydetrening som ett viktig virkemiddel for å bedre utholdenhetsprestasjonene. Olympiatoppens deltakere på seminaret var Jostein Hallen og Stephan Plätzer. Nedenfor kan dere lese Jostein sin rapport fra kongressen. Av: Jostein Hallen, Fagkonsulent (utholdenhet) ved Olympiatoppen Onsdag 21.oktober Fredag 23.oktober 2009 Symposiets mål Å samle utøvere, trenere og forskere med interesse for praktisk bruk av høyde i treningsarbeidet for utøvere i utholdenhetsidretter Å presentere cutting edge forskning om de praktiske sidene av bruk av høyde i treningsarbeidet Å diskutere strategier for bruke av høyde i forberedelsene til Vancouver-OL Å stimulere til samarbeid mellom utøvere, trenere og forskere med det mål å forstå hvordan bruk av høyde i praksis kan brukes for å forbedre prestasjonen i idrett. Oppsummering av vår subjektive vurdering av symposiet og måloppnåelse Symposiet samlet utøvere, trenere og forskere fra 22 land, inkludert 32 olympiske utøvere både fra sommer- og vinteridretter. En liten kongress som dette gir også gode forhold for personlige samtaler. Mål nummer 1 var dermed oppfylt. Verdens ledende høydeforskere var representert, og presenterte det siste innen forskning på bruk av høyde innen utholdenhetsidretter. Trenere og forskere som bruker høyde aktivt i sine treningsplaner, presenterte sine strategier og opplegg. Mål nummer 2 oppfylt. Det opplevdes som litt merkelig at Vancouver-OL var del av målet med symposiet. Det var riktignok noen som fortalte om hvordan de arbeidet frem mot det kommende OL, men dette var ikke et sentralt tema, naturlig nok siden vi er ganske nær. Jeg ble invitert til å delta på et stort multinasjonalt høydetreningsprosjekt på svømmere. Jeg vil følge opp dette, og se om det er av interesse for svømmeforbundet. Det var helt sikkert mange andre som også tok del i lignende planer. Jeg (forsker) representerte OLT sammen med Stephan Plätzer (trener). Vi to snakket om å samarbeide mer. Mål nummer 4 oppfylt. Side 1
Symposiets organisering Symposiet var delt i 4 hovedøkter. I den første økta Hot Topics in Altitude Training presenterte 3 forskere siste nytt fra forskningsfronten. For å kvalifisere til forskning i denne sammenhengen måtte konklusjonene bygges på kontrollerte forskningsprosjekter. Forskerne i denne økta hadde alle arbeidet med utøvere, men i hovedsak som forskere. I neste økt Altitude Training Around the World var det også forskere som presenterte, men disse arbeidet til daglig med utøvere, og hadde mer fokus på hvordan man i praksis brukte høyde i treningsarbeidet, enn kontrollert forskning. De stod altså en plass mellom forskerne og trenerne. I den siste økta Best Practices by Elite Coaches and Athletes presenterte trenerne og utøverne hvordan man gjennomførte høydetrening i praksis. Organiseringen var derfor ganske ideell, med stigning fra forskning, anvending av forskning og Best practice. Om dette var vellykket etter min mening skal jeg komme tilbake til mot slutten. Hot Topics in Altitude Training Kunne så forskerne presentere noe nytt? For undertegnede var nok denne delen minst spennende. Jeg er rimelig oppdatert på forskningslitteraturen, men alle var nok ikke det. Forskningen sier relativt entydig at er man lenge nok (> 3 uker) høyt nok (>2200 moh), så får man en respons på hemoglobinmasse, det vil si at det blir produsert flere røde blodceller med totalt mer hemoglobin. Det er dog krav om at utøveren skal være frisk (ingen infeksjoner) og ha tilfredsstillende jernlager. Alle de tre forskerne konkluderte med dette, i tillegg til andre budskap. Christopher Gore, Australian Institute of Sport: Hematological and Non-Hematological Effects of Altitude Training Gore beskrev den klassiske hematologiske effekten av opphold i høyde: Bruk live high, train low -modellen, oppholdet må minst være akkumulert 300 timer i >2200 moh. Men Gore var også opptatt av effekter som ikke skyldes økt hemoglobinmasse. Jeg synes det er lite forskningsmessig støtte for at det skjer andre effekter enn hematologiske av høyde. Av disse effektene er løpsøkonomi den mest studerte. Jeg lot meg ikke overbevise om at høydeopphold kan forbedre løpsøkonomien, selv om noen studier viser en slik effekt. Min skepsis skyldes at det er flere som ikke finner en slik effekt, og at slike funn kan være tilfeldige. Dessuten, hva med skiløps-økonomi, ro-økonomi osv? En annen effekt av høyde som er diskutert er økt bufferkapasitet. En slik effekt kan potensielt bedre den anaerobe kapasiteten. Dette er en tiltalende hypotese, men også her er evidensen svak. Det Gore presenterte på dette punktet må sies å være svært teoretisk og lite overbevisende. Jim Stray-Gundersen, S-G Alter-G Center. Integration of the Hypoxic Dose and Training Dose. Jim var ikke tilstede, og fordraget ble gitt i form av en innspilt DVD. Via filmen presenterte han forsøkene som han og Levine har gjennomført, og som i dag er basisen i all forskningsbasert høydetrening. Interessant nok, men ingenting nytt. Han skulle samtidig integrere spørsmålet om treningsdose. Selv om det var noen interessante poenger, synes jeg ikke denne delen bidro så mye. Side 2
Ben Levine, University of Texas Southwestern Medical Center: De-Acclimatization from Altitude: Implications of the Off Response for Sports Performance After Return to Sea Level Levines oppgave var å svare på når man skal konkurrere etter retur fra høydeopphold. Et meget relevant spørsmål som jeg ikke fikk helt klart svar på. Han var opptatt av å vise at den fysiologiske effekten var størst like etter oppholdet. Han sa også at effekten var halvert etter 2-3 uker, og borte etter 30-40 dager. Dette visste jeg, men jeg var spent på om han kunne vise at 10 dager etter høyde er det mest gunstige, og hvorfor, siden utøvere og trenere oftest konkluderer med det. Det kunne han ikke. Det eneste hintet han gav, var at han mente at ventilasjonsmusklene stjeler 20% av det høydeinduserte økte oksygenopptaket, som følge av økt ventilasjon etter tilbakekomst fra høyde. Det vil si at om det maksimale oksygenopptaket øker med 2,5 ml/kg/min, vil bare 2 ml kunne utnyttes i de arbeidende musklene (her vil Erlend være uenig). Jeg tror forklaringen ligger en annen plass, nemlig knyttet til blodvolum, men det kan jeg komme tilbake til ved en annen anledning. Altitude Training Around the World Denne delen var svært praktisk, men forskerne prøvde, med vekslende hell, å støtte seg på teori og forskning. David Smith, University of Calgary: Altitude/Hypoxic Training: The Canadian Model Smiths hovedbudskap var at det er ulike formål med høydetrening. Dette kommer nok ut fra praksis, og har nok liten støtte i forskning. Likevel, dette minner veldig om slik mange tenker om høydetrening, og er svært interessant, synes jeg. Table 1: Aims of altitude training, David Smith Type Aim Duration A Improve general fitness 10-14 days especially aerobic capacity B To prepare for high intensity 13-21 days training following altitude C Improve competitive performance 17-21 days I tillegg la han vekt på at høydeoppholdet ikke var en isolert del av treninga, men at intensitet og mengde måtte tilpasses nøye til sesongopplegget og formålet med oppholdet. Denne delen kommer jeg tilbake til under Coach Bob Bowman. Av de mer subtile tingene han brakte inn, var Yo-Yo altitude der han foreslo at svært korte (1 dag) opphold i høyden kunne gi en effekt. Totalt uten bevis, og jeg går ikke mer inn på det. Mer interessant var at han var overbevist om at gjentatte år med høydetrening gav ekstra effekt. John Hellemans, New Zealand Academy of Sport: Altitude/Hypoxic Training: The New Zealand Model Hellemans er flere ganger verdensmester i triatlon, og en suksessrik trener i triatlon i verdenssammenheng. Selv om han representerte som en forsker, snakket han mest som en trener. Han fortalte at på NZ brukte de alle former for høydetrening, fra høydehus, hypoksiske pustemaskiner med mer. Jeg synes den praktiske delen av foredraget gav lite. Fordraget og samtaler etterpå tyder på at høydetrening på NZ praktiseres ganske usystematisk. Ikke desto mindre: De har laget en høydetreningsstrategi, og selve prosessen for dette var interessant. Denne vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Side 3
Randy Wilber, US Olympic Committee: Altitude/Hypoxic Training: The Kenyan Model Wilber hadde vært på en studietur til Kenya, og hadde god kjennskap til det kenyanske systemet. Han listet opp og dokumenterte hvorfor han trodde at kenyanske langdistanseløpere var så suksessfulle. Punktene inkluderte alt vi vet fra før som kroppstype, høydeadaptasjon over generasjoner, genetisk predisponering og høyintensiv trening i høyden. Viktig var også den økonomiske motivasjonen, mente han. Interessant og underholdende, men ikke mye nytt. Best Practices by Elite Coaches and Athletes Her kom trenerne og delvis utøverne til på talerstolen. Det ble en blandet opplevelse, men stort sett lærerik. Bob Bowman sitt foredrag er nok det jeg husker best og lærte mest av. Coach Bob Bowman, USA Swimming: Altitude/Hypoxic Training in the Preparation of Elite US Swimmers (trener for bl.a. Michael Phelps). Dette var det mest interessante foredraget, synes jeg. Bowman viste et komplett høydeopplegg for sine svømmere. Det bygget mye på det samme opplegget som David Smith hadde presentert dagen før, med identiske formål med høydeoppholdene, plassering i sesongen og varighet. De hadde nok jobbet sammen. Men Bowman var enda mer praktisk, ned til den minste detalj. Det jeg satt igjen med, var at her var det snakk om et solid, systematisk treningsopplegg som ville fungere bra uansett om det var gjennomført i høyden eller ikke. Han brydde seg heller ikke om å gjennomføre noen målinger, og han hadde selvsagt ingen kontrollgruppe som trente i lavlandet. Treningsoppholdene ble typisk gjennomført i 1900-2000 moh, og han vet at det fungerer. Med mange gull på veggen har du vel krav på å bli trodd? Jeg lot meg ikke overbevise om at høydeoppholdet var det viktigste, selv om jeg ikke skal si at det ikke har betydning. Men, dette var en som hadde kontroll over treningsarbeidet sitt. Her er noen bilder fra hans presentasjon: På samme måte som David Smith hadde han tre formål med høydeopphold, som ble plassert ulikt inn i sesongen. Av det mest interessante var at de som regel trente 3 øker om dagen, og hadde hviledag hver sjuende dag. Side 4
Coach Dave Jarrett and Nordic Combined Olympic Athlete Bill Demong: USA Nordic Combined: Altitude/Hypoxic Training in the Preparation of Elite US Nordic Skiers 2009 World Champion. Denne presentasjonen gav ikke mye å ta med seg, men de hadde en artig vri på høydetrening, eller kanskje jeg skal si lavlandstrening. Fordi, kombinertlaget til USA bor i Park City på ca 2000 moh. Alle bor der, skal du være med på laget må du flytte dit, ingen unntak. Så de bor altså i høyden, og trener noen ganger enda høyere. Men det viktigste, de drar ned i lavlandet på treningsleir for å trene hardt, og da trener de hardt ala 4x4 hver dag eller nesten hver dag. Litt cowboy-aktig presentasjon, og ikke så mye å lære. Jeg hadde for øvrig en lang samtale med Jarrett under en middag, og av alle jeg har hørt om som trener etter bolklegging-systemet med lange bolker med bare høyintensiv trening, er dette laget det som kommer nærmest det våre venner i Trondheim beskriver. Men som han sa: Det er en kraftig modifisert modell (han kjenner godt til Trondheimsligaen). Konklusjon: Det er vanskelig å oppsummere symposiet, fordi det ikke ble så god sammenheng mellom de ulike delene, trass i opplegget med forskere først, så trenerforskere, og så trenere/aktive. Kanskje jeg kan si at det er typisk. Jeg tror ingen trenere gikk hjem og endret opplegget etter at forskerne hadde gjort sine presentasjoner. De hadde sitt opplegg som de trodde på. Kanskje noen forskere gikk hjem og tenkte nytt omkring hva de burde forske på? Jeg synes symposiet understreket at forholdet forskning praktisk trening ikke er lett i praksis. Her har vi altså entydige funn fra forskning på at høydeoppholdet gir mest effekt om man bor høyere enn 2200 moh. Men jeg så ingen trenere som sa at de bodde så høyt med sine aktive. Heller ikke utenfor Norge. Hvorfor? Side 5