1 Vi bodde i et gammelt hus. Gjerdet var morkent. Et av takvinduene var knust, og jeg var sikker på at vi hadde flaggermus på loftet. Noen ganger gikk kjellerdøra opp uten at vi åpnet den. Det blåste gjennom stua selv om vinduene var lukket. En gang da jeg våknet midt på natten, syntes jeg at jeg så en mann på sengekanten min. Det gjorde du ikke, Jens, sa mamma. Mamma sa at huset vårt hadde sjel. Hun likte at det var mørkt og kaldt og støvete. Jeg hadde aldri sett henne vaske. Det var ikke bare fordi hun var syk. Å vaske var det kjedeligste mamma visste. 4
Jeg vil heller sitte på glassverandaen sammen med deg, Jens, sa mamma og satte seg tungt ned i lenestolen. Mamma var syk. Det var ikke en sånn sykdom noen kunne gjøre noe med. Det var ikke en sykdom man kunne se på henne. Hvor gjør det mest vondt? spurte jeg. I nebbet, svarte hun. Så sperret hun opp øynene og sugde inn kinnene til hun så ut som en ugle. Bak huset vårt, på den andre siden av hagen, lå skogen. Den var stor. Den var mørk. Av og til kom det lyder derifra. Lyder jeg prøvde å ikke tenke på. Skrik. Eller latter. Jeg vet ikke hva som var verst. Opp fra skogen stakk fjellet. Vi kalte det Dødsfjellet. 5
Jeg visste ikke hvorfor. Fordi det var mørkt? Fordi det var bratt? Fordi fjelltoppen ofte var skjult av tåke? Øya vår het Frostøy. En gang for lenge siden hadde det vært en vanlig øy. Vi som bodde her, prøvde å late som om det fortsatt var det. En helt vanlig øy på Sørøstlandet, med svaberg og noen små strender. Og en skog. Og et fjell i skogen. Dødsfjellet. Vi prøvde å late som det var en vanlig øy. Men sånn var det jo ikke. Det var torsdag. Februar. Det blåste. Himmelen var overskyet, og bakken var dekket av et tynt lag grå frost. Det var den nesten alltid. 6
Jeg gikk rett frem og så rett ned. Det var et triks jeg hadde lært meg. Jeg så rett ned helt til jeg var fremme ved ishallen. Jeg så de tynne, uttråkkede joggeskoene. Jeg så skøytene som hang rundt halsen på meg i et par frynsete lisser. Jeg så den slitte, røde anorakken og melkeflekkene på olabuksene mine. Jeg hadde skitne klær. Jeg hadde gamle skøyter. Det var ikke bare dumt. Flekkene ga meg noe å se på når jeg gikk til hockeytrening. Jeg så aldri opp. Kikket aldri mot skogen eller fjellet. Det burde jeg kanskje ha gjort. I hvert fall burde jeg ha snudd meg akkurat den ettermiddagen. For da hadde jeg sett at noen fulgte etter meg. Ingen andre gikk til ishallen. De fikk ikke lov. Man vet aldri, sa foreldrene deres. Men moren min orket ikke å kjøre meg. Hun var syk. Jeg var vant til å gå alene. 7
Jeg var ikke vant til å høre at noen kom løpende bak meg. Det gjorde det nå. Noen kom løpende med tunge skritt. Det dunket hver gang bena slo i isen. Ta-dunk. Ta-dunk. Jeg kunne høre pusten også. Den hveste og surklet. Likevel klarte jeg ikke å flytte meg. Det var akkurat som om jeg sto fast i fortauet. Man vet aldri. Man vet aldri. Men hva er det man ikke vet? Plutselig kjente jeg noen dra meg i skulderen. Du, hva er det med deg? lød en stemme. En jentestemme. Jeg snudde meg. Hun var like høy som meg og omtrent like gammel. 8
Håret hennes var blondt og sto ut i to musefletter festet med hvite strikker. Hun hadde på seg blå boblejakke og rosa ørevarmere. Over skulderen hennes hang et par nye, hvite danseskøyter, og hun hadde løpt til hun tok meg igjen. Jeg var så lettet at jeg ble kvalm. Hun var andpusten. Frostrøyken sto ut av munnen på henne. Hun hostet og bøyde seg fremover mens hun sa et eller annet jeg ikke skjønte. Hva? sa jeg. Jeg heter Wilma. Skal du også på hockeytrening? Hørte du ikke at jeg ropte? Nei. Du skal garantert på hockeytrening, ellers hadde du ikke hatt med deg skøyter. Men du, hvor er alle de andre? De blir kjørt. Hvorfor det? Jeg ristet på hodet. Hva skulle jeg si? Hvordan skulle jeg forklare hvordan det var her på Frostøy? Tror du på spøkelser, Wilma? 9
Tror du på gjenferd i gyngestolen og monstre under senga? Tror du på kjettinger som rasler om natten? Jeg sa ingen av delene. Jeg sa ingenting. Da får jeg gå sammen med deg, sa Wilma bestemt. Hva heter du, forresten? Jens. Jeg heter Wilma. Du sa det. Vi har nettopp flyttet hit. Ja. Det er faren min som er den nye gartneren. sa hun. På kirkegården, la hun til. Er du glad i skogen, Jens? Jeg stoppet og så på henne. Wilma hadde helt blå øyne og et gullarmbånd rundt håndleddet. Fra armbåndet hang det et hjerte og skinte. Det skinte fra tennene hennes også. Hele jenta skinte så voldsomt at det nesten var litt ekkelt å se på henne. Siden du har anorakk, fortsatte Wilma. Det er ikke så vanlig å bruke anorakk når man spiller ishockey. 10
Kanskje vi kan gå sammen en dag. Til skogen. Hvis du vil. Vi er fremme. Jeg pekte på den grå bygningen foran oss. Ha det. Vi sees etterpå, sa Wilma. Vent på meg. Jeg tror ikke det. Jo, bare vent her, du. Jeg skulle sagt noe mer, men var ikke kjapp nok. Hun hadde allerede lagt på sprang nedover bakken, og like etter forsvant hun inn døra. Treningsbagene lå hulter til bulter i korridoren foran garderoben. Jeg måtte løfte bena høyt for å komme meg over. Fra banen hørte jeg rop og smell idet hockeykøllene traff pucken. De hadde startet uten meg. De gjorde som regel det. Det var sjelden jeg fikk spille først. Alle kan ikke være like gode. Ikke i ishockey. Noen er redde for pucken. Det er ikke trenerens feil; sånn er det bare. 11
Men jeg fikk lov å være med på oppryddingen. Jeg fikk være med å samle kjegler fra banen. Det var også en del av det. Hvis ingen samlet kjegler fra banen, kunne vi ikke spille neste gang. Jeg var ikke så god på ishockey, men jeg var god på lagånd. Jeg var god på å heie på dem som ikke var redde for pucken. Men ikke nå. Nå ble jeg stående ved benken og se etter Wilma. Hun gled ut på banen i de hvite danseskøytene. Det skinte av dem også. 12