av professor Rune Slagstad, Institutt for samfunnsforskning

MINNETALE OVER PROFESSOR FRANCIS SEJERSTED holdt på møte 21. januar 2016 av professor Rune Slagstad, Institutt for samfunnsforskning Historiens sosiale oppgave er dobbel, den skal være befestende og befriende. Den skal bidra til å gi oss fotfeste ved å skape kjærlighet til og respekt for tradisjonen. Samtidig skal den kunne bidra til å befri oss fra fortidens bånd, slik at vi kan bli utviklingens herrer og ikke dens slaver. Historien skal være tradisjonsformidlende og emansipatorisk. Det var med denne passasjen med dens tydelige spor av sentrale inspirasjonsfigurer hermeneutikeren Hans-Georg Gadamer og ny-marxisten Jürgen Habermas Francis Sejersted innledet sin viktige, historieteoretiske programartikkel Norsk historisk forskning ved inngangen til 1990-årene. Fyller den av samfunnet betalte og organiserte historieforskning denne dobbelte funksjon tilfredsstillende, var Sejersteds spørsmål: Jeg vil mene at den ikke gjør det. Og han la til en advarsel mot å få en tannløs historieforskning. Hans vennlige, dannede apparisjon med konsensus som normativt ideal kunne lett få en til å glemme at Sejersted var en historiker i strid. Med ham fikk det norske historikerlaug med dets gjennom generasjoner venstreradikale dominans noe så uvanlig som en fremragende konservativ historiker og noe så egenartet som en medrivende, opposisjonell samfunnsstøtte. Som den fremste av hegemonikerne bekymret formulerte det: våre unge marxister faller som fluer for Sejersteds dypt konservative modell. Et oppgjør med den metodologiske individualisme var programartikkelens ikke direkte fredsommelige undertittel. Den metodologiske individualisme at kollektive fenomener kan og skal kunne tilbakeføres til individuelle handlinger var et innflytelsesrikt synspunkt også i det norske miljøet, med Jon Elster som dens fremste vitenskapsteoretiske representant og med et betydelig nedslag blant historikerne i litt ulike versjoner. Elsters

18 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2016 kontekstløse aktør ble kontrastert med individet som ikke-atomistisk, historisk-kulturelt vesen i institusjonell kontekst. Oppgjøret gjaldt hva de metodologiske individualister ifølge Sejersted gjerne satte parentes om, nemlig den over-individuelle, sosiale orden og dens normative føringer. Han ville gripe samfunnsinstitusjonenes forunderlige dobbelte rolle: handlingsdeterminerende og handlingsåpnende. Med sin nøkterne metodologiske kollektivisme rykket Sejersted nær Emile Durkheims sosiologiske posisjon, i skandinavisk sammenheng aktualisert av Dag Østerberg. For Francis Sejersted, som ble dosent i historie ved Universitetet i Oslo 1971 og fra 1973 professor, var det særlig tre formative, professorale skikkelser: Sverre Steen, som i Gerhardsens borgerlige sosialisme så en nasjon som hadde funnet seg selv, og var Sejersteds veileder og den av de tre som kom til å stå ham nærmest, men heller ikke mer. Andreas Holmsen, som var en økonomisk orientert agrarhistoriker og via det store prosjektet om Mathiesen-Eidsvold Værk bidro avgjørende til å føre Sejersted til økonomisk historie. Jens Arup Seip, som var den fremste venstreradikale historiker og formet Sejersted som sin skarpeste opponent. Francis Sejersted ble dannet som politisk historiker gjennom den ganske heftige kontrovers med Seip fra midten av 70-tallet. Denne historikernes rettsstatsdebatt dreide seg om synet på 1800-tallets embetsmannsstat og om grunnleggende prinsippspørsmål. Det var ifølge Sejersted en reduksjonistisk ensidighet i Seips syn på rett og politikk som arenaer for strategisk interessekamp. Kritikken rammet fremfor alt Seips mangelfulle blikk for de institusjonelt normstyrte handlinger generelt og rettsinstitusjonenes egenartede virkemåte spesielt: den liberale rettsstat som normstyrende institusjon. Snarere enn et særnorsk politisk fenomen var embetsmannsstaten ifølge Sejersted et institusjonalisert uttrykk for det liberal-europeiske ideal om rettsstaten (Demokrati og rettsstat, 1984). Den historiefaglige modifikasjon ble oppfattet som en konservativ provokasjon. Sejersteds rettsstatsmodell berodde imidlertid på en original kombinasjon av elementer fra liberale rettsfilosofer som Kant og Locke og moderne sosiologer som Weber og Habermas, samt Elster med hans Ulysses and the Sirens. En sentral konfliktlinje i Sejersteds rekonstruksjon var spenningen mellom rettsstaten og et ekspanderende demokrati og styringsteknokrati, mellom den Enkeltes Ret og de Styrendes Magt, to hver for seg legitime hensyn i vårt system, men med ulike legitimitetskilder. For radikalt demokrati og liberal rettsstat er ikke sammenfallende fenomen. Når Tony Judt i Postwar (2007) påpekte gjenoppdagelsen av den liberale konstitusjonalisme i Europa på 1990-tallet, kunne Sejersted med en viss til-

Minnetale over professor Francis Sejersted 19 fredshet i sin siste store monografi minne om at det var en gjenoppdagelse som de forutgående tiår var foregrepet i den norske akademiske debatt, for øvrig dokumentert i Jon Elster/Rune Slagstad (eds.), Constitutionalism and Democracy (Cambridge UP 1988). Seip-Sejersted-kontroversen, som var en historiefaglig storhetstid, hadde avfødt en fruktbar strid om fortolkningen av de skiftende regimer i Norge etter 1814, med forgreninger inn i jus, statsvitenskap, filosofi og, smått om senn, også til det politiske miljø. Den store, liberale grunnlovsreformen i 2014/2015 med inkludering av en menneskerettighetskatalog og domstolenes prøvingsrett var én sen utløper av denne akademiske debatt. Da Sejersted av Høyre ble bedt om å være ansvarlig for en fremstilling av Høyres 100-årshistorie til 1984, satte han som betingelse at det skulle være en partihistorie som ikke var parteilich ; den skulle skrives av uavhengige faghistorikere. De to første bindene ble signert de to faglige nestorer Rolf Danielsen og Alf Kaartvedt, som ingenlunde var Høyre-folk. Trebindsverket kom til å sette en ny standard for partihistorier. Sejersteds eget bind, Opposisjon og posisjon, gjaldt perioden etter 1945, og demonstrerte ved vektleggingen av liberale og verdikonservative konfliktlinjer vis-à-vis det sosialdemokratiske hvor fruktbar god teori kan være for den empiriske rekonstruksjon. Sejersted dokumenterte at den første etterkrigstiden ingen - lunde kun var en forsoningens tid med bred konsensus, men tvert om kjennetegnet av skarpe politisk-ideologiske konflikter omkring regjeringens radikale reguleringspolitikk. Forankret i beskrivelsen av embetsmannsstaten tegnet Sejersted med sin institusjonelle historie en vedvarende konfliktlinje i det norske system mellom styringsjus og rettighetsjus. Denne kan etterspores via arbeiderpartistaten frem til det post-sosialdemokratiske regime med et kontinuerlig utesende styringsapparat. I en tilspisset formel kan den identifiseres som en institusjonell spenning mellom det mer teknokratisk orienterte Justisdepartementet og Regjeringsadvokaten på den ene side og en Høyesterett med et mer utviklet liberalt gehør på den annen side. Sejersted fikk sitt historiker-gjennombrudd som økonomisk historiker med tobindsverket Fra Linderud til Eidsvold Værk (1972, 1978), om en av landets store trelastindustrielle bedrifter. I en annen tidlig utgivelse, Historisk introduksjon til økonomien, nå et klassisk standardverk, kombineres på karakteristisk vis det innførende med utviklingen av en ny teori om den økonomiske modernisering av Norge. Det er noe nærmest paradoksalt i det at det i et fagmiljø med en så langvarig materialistisk dominans var en ganske idealistisk orientert historiker, som via Marx og Schumpeter skulle bli en

20 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2016 retningsgivende entreprenør for økonomisk historie som akademisk disiplin. I senere år identifiserte så Sejersted i en rekke mindre studier som et karakteristisk trekk ved den norske samfunnsformasjon det lokale, demokratisk og til dels pietistisk innstilte småborgerskap. Sejersteds teori om det norske systems demokratiske kapitalisme ble komplementerende profilert via-à-vis Alfred Chandlers komparative teori om competitive capitalism (USA), personal capitalism (England) og cooperative capitalism (Tyskland). Teorien om den demokratiske kapitalisme ble lansert av Sejersted omkring 1990, altså på det tidspunkt da den demokratiske sosialisme og dens formende innflytelse over det norske system syntes uttømt (Demokratisk kapitalisme, 1993). Det avsluttede ved denne epoken ble anslått også ved tittelen på Sejersteds opus magnum: The Age of Social Democracy (Princeton 2011) et slags skandinavisk tilsvar til Eric Hobsbawms The Age of the Extremes (1994). Francis Sejersted var, ser vi nå, det sosialdemokratiske Norges historiker fra en post-sosialdemokratisk posisjon. Interessen for den normative tematikk om samfunnslivets grunnleggende normer og verdier ga Sejersted en særegen profil som historiker. Gjennom sine nasjonale rekonstruksjoner ga han den normative tematikk en historisk vending. Kombinasjonen av det normative og det historiske skilte den fra den ahistoriske tilnærming til normative spørsmål som har vært dominerende i nyere teori internasjonalt. Charles Taylor var med sin idehistoriske tilnærming til det normative en viktig inspirasjonskilde, men i Sejersteds tilfelle med en sterkere forankring i det realhistoriske. En sentral tematikk hos Sejersted var den offentlige kommunikasjon og dens siviliserende funksjon. Studien Den vanskelige frihet (1979), om Norges historie 1814 1850, var ved sin vektlegging av den gryende politiskkulturelle offentlighet inspirert av Habermas Strukturwandel der Öffentlichkeit (1962), i internasjonal komparasjon var den, så vidt jeg kan se, den første anvendelse av Habermas teori på et nasjonalt case. Det går en linje fra Sejersteds tidlige offentlighetsstudie til hans senere, offentlige samfunnsoppdrag som Nobel-komiteens formann (1990 99), som leder av Ytringsfrihetskommisjonen (1996 99), med en ny paragraf 100 i Grunnloven, og som styreleder i Fritt Ord (2000 2011). I Francis Sejersteds forfatterskap (Samlede skrifter 1 9, Pax 2001 ff.) var det en vedvarende karakteristisk veksling mellom store monografier og kortere, velformede essays. Sejersted var blant dem som ikke anså det som en vitenskapelig ulempe om en artikkel også var lesverdig. Da vi sammen med Hans Skjervheim og Øyvind Østerud etablerte Nytt Norsk Tidsskrift i 1984, var det i denne ånd for å slå en bro mellom den faglige og den mer

almene offentlighet. NNT ble vår kanskje viktigste arena gjennom de neste 25 år. Etter hvert så vi det som et viktig redaksjonelt poeng å demonstrere at et tidsskrift fortsatt kunne holde et høyt faglig nivå, samtidig som det ekspanderende tellekanttyranni ble holdt på armlengdes avstand. Det hører det akademiske samfunnsoppdrag til, fremholdt Sejersted vedvarende, å virke også, og ikke minst, i det nasjonale fellesskap og derved bidra til den demokratiske dannelsesprosess. Hilde og Francis var gjennom fem tiår ikke bare et par konstellasjonen ble i seg selv et kulturelt begrep, som fikk sin offentlige kulminasjon i de årlige Skjervheim-seminarene på Stalheim siden slutten av 1990-tallet, med disses særegne forening av klassisk-akademisk dannelse og vestlandsk folkelighet. Et høydepunkt var i denne sammenheng duellen for noen år tilbake mellom Francis Sejersted og sosialantropologen Fredrik Barth, en av de ypperste innen moderne sosialantropologi. Her, så å si midt i I.C. Dahls nasjonalikoniske panoramamaleri, møttes disse to verdensvante intellek - tuelle, begge hjemmehørende i dette akademi, til en frisk, faglig informert og alment informativ disputt om orientalismen i fortid og nåtid. Francis Sejersted var en mann som gikk med hatt. Han hadde kun én hatt, uansett om han var vitenskapsmann eller leder for Fritt Ord, samfunnsdebattant eller Nobel-komiteens formann. Francis Sejersted representerte med sitt liv det kritiske dannelsesuniversitet in persona. Var han derved en representant for verden av i går? Jeg håper ikke det. Francis Sejersted, som hadde sitt navn etter sin morfar, patologiprofessor Francis Harbitz, ble født 8.februar 1936 og døde 24.august 2015. Vi ærer hans minne. Minnetale over professor Francis Sejersted 21