Eiendomsskatt i hele kommunen fra 2007 - behov for avklaringer - regjeringen.no Side 1 Eiendomsskatt i hele kommunen fra 2007 - behov for avklaringer Landssamanslutninga P.b. 471 Sentrum 0105 OSLO av vasskraftkommunar Deres ref Vår ref Dato 118417-011 06/5227 SL TUR/KR 26.04.2007 Eiendomsskatt i hele kommunen fra 2007 - behov for avklaringer Vi viser til brev av 31. oktober 2006 hvor det er bedt om at Finansdepartementet tar stilling til enkelte problemstillinger som har oppstått i forbindelse med endringer i eigedomsskattelova med virkning fra og med eiendomsskatteåret 2007. I dette brevet besvares fem av problemstillingene som er reist i deres brev. Spørsmål 1: ` Kan kommunen med hjemmel i eigedomsskattelova 12 bokstav d ha ulike skattesatser for avgrensede --^-' områder som nevnt i 3 også ved utskriving av skatt i hele kommunen? Bestemmelsen gir adgang til å differensiere satser for "avgrensa område som nemnde i 3", og er knyttet til avgrensingen "utbygd på byvis" i eiendomsskattelova 3. Av forarbeidene (Ot.prp. nr. 44 (1974-75)), framgår det at man ved bestemmelsen mente å åpne for en lavere skattesats hvor utbyggingsgraden er lavere enn ellers innenfor et "bymessig område". Ved utskriving av eiendomsskatt oppstår det spørsmål om 12 bokstav d kan anvendes ved bruk av alternativet om utskriving i hele kommunen. Bestemmelsen har sin parallell i eigedomsskattelova 7 bokstav d om adgangen til å frita "visse luter". Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen også kan anvendes når kommunen velger å skrive ut skatt i hele kommunen. På bakgrunn av dette legger departementet til grunn at også 12 bokstav d, så langt den passer, kan anvendes ved utskriving av skatt i hele kommunen. Som tidligere vil det være lavere utbyggingsgrad som kan begrunne lavere sats. Dette innebærer at kommunen med hjemmel i eigedomsskattelova 12 bokstav d kan ha ulike skattesatser for avgrensede områder som nevnt i 3. Kommunen må imidlertid påse at regelen blir praktisert slik at likhetsprinsippet blir ivaretatt i størst mulig grad. Spørsmål 2: Kan kommunen ved anvendelsen av reglene i eigedomsskattelova 11 andre ledd og 12 bokstav a (bunnfradrag og særregler om skattesats for selvstendige boenheter), skille mellom vanlige boliger og. fritidsboliger? Mange fritidsboliger vil i dag være egnet til varig opphold, jf. vilkåret etter loven. Det framgår av forarbeidene til lovendringen som åpnet for bunnfradrag i eiendomsskatten, (Ot.prp. nr. 12 (1992-93 side 7), at også fritidsboliger i tilfelle skulle ha bunnfradrag. Dette ble begrunnet med administrative forhold. Samtidig ble det pekt på at bare fritidsbebyggelse innenfor bymessige områder normalt ville bli berørt, jf. avgrensingskriteriet om "utbygd på byvis". Med utvidelsen av eigedomsskattelova sitt virkeområde fra skatteåret 2007, vil spørsmålet om eiendomsskatt på fritidseiendom få økt aktualitet. Økt standard på fritidseiendommer og økt fritid har i større grad minsket det opprinnelige skillet mellom fast bolig og fritidsbolig. Dette tilsier at argumentet om at bunnfradraget av administrative grunner også bør omfatte fritidsbolig, fortsatt har relevans. Departementet legger til grunn at dersom kommunen med hjemmel i eigedomsskattelova 11 andre ledd fastsetter bunnfradrag for "alle sjølvstendige bustaddelar i faste eigedomar som ikkje vert nytta i næringsverksemnd", vil fritidsboliger som oppfyller kravet til å være "sjølvstendige bustaddelar" være omfattet av et eventuelt vedtak om rett til bunnfradrag for boliger. Når det gjelder hva som ligger i begrepet selvstendig boenhet ("sjølvstendige bustaddelar"), ble det i Ot.prp. nr. 12 (1992-93) s 6 uttalt følgende: "Departementet vil poengtere at avgrensningen av hva som er å anse som en boenhet i stor grad må bero på skjønn, og at det ikke er hensiktsmessig å forsøke å angi relevante skjønnsmomenter uttømmende. Ved utøvelsen av dette skjønnet må den enkelte kommune fange opp lokale variasjoner på en hensiktsmessig måte. Det legges til grunn at de kommunene som innfører bunnfradrag selv utarbeider nærmere regler med hensyn til hva som kvalifiserer til adgang til bunnfradrag." For å sikre en rimelig enhetlig praksis fra kommune til kommune ble det i Ot.prp. nr. 12 (1992-93) likevel angitt visse kriterier som burde tillegges vekt ved vurderingen av hva som ligger i begrepet selvstendig boenhet ("sjølvstendige bustaddelar") Fra proposisjonen s. 6 refereres: "Det vil for det første være grunn til å legge vekt på om vedkommende bygningsareal er godkjent til varig opphold. Videre kan det legges vekt på om arealet har egen utgang til ytre rom, eksempelvis http://www.regj eringen.no/nb/dep/fin/dok/andre/brev/prinsipputtalelserfortolkninger/... 27.04.2007
Eiendomsskatt i hele kommunen fra 2007 - behov for avklaringer - regjeringen.no Side 2 trappoppgang. Det må også legges betydelig vekt på om arealet har eget kjøkken. Det kan imidlertid forekomme at noe som bør ses som flere boenheter har felles kjøkken. Et annet viktig moment er om det foreligger eget bad og wc. Det er likevel fortsatt mange leiligheter i eldre bygårder med felles bad og wc, utenfor leilighetene, og også slike leiligheter må kunne kvalifisere som egne boenheter." Departementet vil understreke at det som er uttalt her, er skrevet med tanke på faste boliger, og i stor grad knyttet til spørsmål om en eller flere boenheter i samme bygg. For fritidseiendommer gjør enkelte særlige hensyn seg gjeldende. De er stort sett frittliggende, og vil da uten videre utgjøre hver sine boenheter, selv om standarden er lav. Det skal selvsagt ikke være slik at fritidsbolig med høy standard lettere får eget bunnfradrag enn fritidsbolig med lavere standard. Med dette forbehold vil kriteriene fra Ot.prp. nr. 12 (1992-93) bare gi begrenset veiledning ved vurderingen av boenhetsbegrepet for fritidsboliger. Når det gjelder eventuell differensiert sats etter eigedomsskattelova 12 bokstav a, legger departementet på tilsvarende måte til grunn at en eventuell differensiert skattesats for "bustaddelen i eigedomar med sjøvstendige bustaddelar" også vil omfatte fritidsboliger dersom de oppfyller kravet til å være "sjølvstendige bustaddelar". Departementet legger imidlertid til grunn at satsen ikke kan differensieres mellom fast bolig og fritidsbolig Spørsmål 3: Kan eigedomsskattelova 7 c (fritak de første 20 år) tolkes slik at det må skilles mellom boliger og fritidseiendom? Og er det bare eiendom som faktisk brukes til bolig (husvære) som kan fritas etter bestemmelsen? Det framgår av forarbeidene (Ot.prp, nr. 44 (1974-75)) at bestemmelsen er en videreføring av den tidligere regelen i byskatteloven 6. I denne het det: 'Når boligforholdene i kommunen krever det, kan bystyret beslutte at bygning som helt eller delvis tjener til beboelse, skal være helt eller delvis fritatt for eiendomsskatt i et tidsrom av inntil 20 år regnet fra den tid bygningen er ferdig (...)': Departementet viser til at bestemmelsen er gitt for å stimulere boligbygging, og at den derfor ikke var ment å omfatte fritidseiendom. Slik eiendom må i utgangspunktet falle utenfor adgangen til fritak i en 20-årsperiode Ut i fra formålet legger departementet imidlertid til grunn at det avgjørende må være om eiendommen er egnet som fast bolig, herunder at det ikke foreligger kommunalt forbud mot slik bruk. Er disse vilkår oppfylt, vil faktisk bruk som fritidsbolig i løpet av 20-årsperioden ikke diskvalifisere fra særskilt fritak i denne perioden. Spørsmål 4: Når vil en bruksrettshaver ha så omfattende og langvarige rettigheter til grunn og/eller bygninger i en bygdeallmenning at rettighetshaveren er skattepliktig? Hvordan skal unntaket for jord- og skogbruk anvendes på bygdeallmenning? Den rettslige regulering av bygdeallmenninger framgår av lov om bygdeallmenninger 19. juni 1992 nr. 59. Det følger av bygdeallmenningsloven 1-1 at bygdeallmenning er allmenning hvor eiendomsretten tilligger minst halvparten av de jordbrukseiendommer innen det bygdelag som fra gammel tid har utøvd bruksrett i allmenningen. Med jordbrukseiendommer forstås eiendommer som etter dyrket areal, beliggenhet, bebyggelse og bruk har karakter av jordbruk. Eiendomsskatt er en såkalt objektsskatt. Det vil si at det er et objekt som er gjenstand for skatt. Dette i motsetning til subjektskattene hvor skatten utmåles på en persons inntekt og/eller formue. Objektet for eiendomsskatt er fast eiendom, dvs. grunn og bygninger/faste installasjoner. Skatteutskrivingen adresseres normalt til eieren av den skattepliktige eiendommen. Også for eiendom i sameie skjer det gjerne en felles utskriving for hele eiendommen, uten fordeling på de enkelte sameiere. Det blir så opp til sameierne å foreta den interne fordeling. I sameie med eget styre og økonomiforvaltning adresseres skatteutskrivingen dit, og betalingen skjer som regel fra denne forvaltningen. Eiendomsskatten fungerer da som en driftsomkostning i forholdet mellom sameiestyret og sameierne. En bygdeallmenning er en form for sameie, evt, med bruksrettshavere også utenfor andelseiernes krets. Verken oppdelingen av eiendomsretten på mange jordbrukere i bygda, eller fordelingen av bruksrettigheter til enkelte andre, påvirker den samlede utskriving av eiendomskatt på bygdeallmenningens faste eiendom. Skatteutskrivingen rettes til allmenningsstyret, og forutsettes betalt samlet derfra. Løsningen blir for så vidt som i mer ordinære sameietyper med eget styre. Ut fra dette blir det uten betydning for eiendomsskatteutskrivingen om noen av bruksretthaverne har så omfattende rettigheter at de reelt og skatterettslig må anses som andelseiere, selv om de ikke formelt har eiendomsrett. Samlet skatteutskriving for eiendommen under ett gjennomføres også i slike tilfeller. I den samlede skatteutskriving for allmenningens eiendom under ett ligger også at eigedomsskattelova 5 bokstav h om fritak for jord- og skogbruk anvendes så langt bestemmelsen rekker, uten at eier- og bruksrettsforhold får betydning. Spørsmål 5: Vil staten som eier av statsallmenning være eiendomsskattepliktig? Når vil en bruksrettshaver ha så omfattende og langvarige rettigheter til grunn og/eller bygninger at rettighetshaveren er skattepliktig? Hvordan skal unntaket for jord- og skogbruk anvendes på statsallmenning? Løsningen for eiendomsskatt blir den samme for en statsallmenning som for en bygdeallmenning, jf, svaret ovenfor. Det forhold at staten er eneeier, eller hovedeier sammen med bruksberettigede som har mulig reell eierposisjon på grunn av bruksrettens særlig omfattende karakter, påvirker ikke utskrivingen av eiendomsskatt på statsallmenningens faste eiendom. Slik eiendom, vanligvis skogeiendom m.v., faller utenfor skattefritaket ved statlig eierskap etter eigedomsskattelova 5 bokstav a. Landbruksfritaket etter eigedomsskattelova 5 bokstav h gjelder også ved statlig eierskap, herunder på statsallmenninger, med de begrensninger som dette fritaket ellers er underlagt. Med hilsen Thorbjørn Giølstad e.f. ekspedisjonssjef Bjørn Berre avdelingsdirektør http://www.regjeringen.no/nb/dep/finldok/andre/brev/prinsipputtalelser fortolkninger/... 27.04.2007
r- Melhus kommune v/ordfører Anders Estenstad 7084 MELHUS U DET KONGELIGE FINANS- OG TOLLDEPARTEMENT KONTOR: AKERSGATEN. Ø TELEFON 22344431 : 21 444 FDEP N. TIL FINANSDEPARTEMENTET POSTADRESSE: POSTBOKS BOOS OEP.. 0030 OSLO 1 SKATTELOVAVDELUNGEN SATS TELEFAX ; 22 34 95 11 TELETEX L.. 1 Deres ref. Vår rei. (Be* oppgitt ved svar, Datoc 9516899 S RTAIGS ozo 11,95 E1:ENDOivISSKATT Det vises til Deres telefax av 13. november 1995, der det reises flere spørsmål vedrørende eiendomsskatt. 1. Det fremgår av Deres telefax at kommuneloven av 25, september 1992 nr 107 ikke gir fylkesmannen rett til å utøve legalitetskontroll av kommunestyrets vedtak. De reiser i den forbindelse spørsmål om et kommunestyrevedtak om opphevelse av eiendomsskatt er endelig fordi en ikke kan klage på vedtaket. Departementet vil bemerke at kommuneloven 59 nr 1 inneholdet en regel om lovlighetskontroll av kommunestyrets vedtak:, "Tre eller flere medlemmer av kommunestyret eller fylkestinget kan sammen bringe avgjørelse truffet av folkevalgt organ eller den kommunale eller fylkeskommunale administrasjon inn for departementet til kontroll av avgjørelsens lovlighet." Lovlighetskontrollen på bl a området eiendomsskatt er generelt lagt til fylkesmannen, Det følger av 59 nr 2 at krav om lovlighetskontroll skal fremsettes for det organ som har truffet det aktuelle vedtaket; derved har organet selv en mulighet til å endre sitt opprinnelige vedtak. Saken skal oversendes fylkesmannen hvis vedtaksorganet opprettholder det tidligere vedtaket. Departementet gjør videre oppmerksom på at selv om et kommunestyre har fattet vedtak om opphevelse av eiendomsskatt fra f eks 1. januar 1996, kan
kommunestyret fatte nytt vedtak som opphever det tidligere vedtaket, Dersom kommunestyret fatter nytt vedtak om likevel å opprettholde eiendomsskatten, følger det av eiendomsskatteloven 10 at kommunestyret "i samband med budsjettet" skal fastsette hvilke satser og regler som skal benyttes ved utskriving av eiendomsskatt for det kommende skatteåret. Finansdepartementet har i brev av 6, oktober 1994 til en kommune uttalt at dette innebærer at "vedtak om, eiendomsskatt må fattes innen de frister som gjelder for budsjettbehandlingen". Etter kommuneloven 45 nr 1 skal budsjettet vedtas innen utgangen av desember året forut for budsjettåret. Kommuneloven antas imidlertid ikke a være til hinder for at kommunestyret i budsjettåret av eget tiltak kan foreta justeringer i det vedtatte budsjettet, Dette gjelder enten vilkårene for budsjettjustering etter kommuneloven 47 nr 2 er oppfylt eller ikke. Finansdepartementet gjør imidlertid oppmerksom på at etter eiendomsskatteloven 14 må eiendomsskatten som hovedregel være utskrevet innen 1. mars i skatteåret. Første gang kommunen benytter bunnfradrag er fristen likevel som hovedregel 1. april. 2. De reiser videre spørsmål om eiendomsskatteloven 3 siste punktum gir adgang til å innføre eiendomsskatt i hele kommunen, og om det eventuelt kan benyttes ulike skattesatser for forskjellige deler av kommunen. Eiendomsskatteloven 3 siste punktum er ikke en selvstendig hjemmel til å skrive ut eiendomsskatt i hele kommunen. Bestemmelsen gir bare uttrykk for at det kan skrives ut eiendomsskatt i hele kommunen som sådan, dvs uten uttrykkelig å regne opp alle delene av kommunen i eiendomsskattevedtaket, dersom hele kommunen er å anse som "heilt eller delvis... utbygde på byvis, eller... slik utbygging er i gang1 2 Kriteriet "utbygde på byvis" er ikke nærmere definert i eiendomsskatteloven. Begrepets innhold er fastlagt hovedsakelig gjennom rettspraksis og juridisk litteratur. Høyesterett uttaler i en dom inntatt i Rettstidende 1985 s 1339 følgende på s. 1345-1347: "Ordlyden peker hen på områdenes karakter, på de ytre kjennetegn såsom bebyggelsens art, dens tetthet, hvorledes det er med vannforsyning, kloakk, veier, fortau, gatebelysning, forretninger, banker, offentlige kontorer og andre slike fellesgoder som vanligvis finnes i en by. Det har ikke støtte i ordlyden når de ankende parter hevder at det er enforutsetning at utbyggingen må kunne føres tilbake til et offentlig engasjement gjennom planlegging, vei-, vann-, og kloakkanlegg og fremskaffelse av andre fellesgoder, og at det er en forutsetning at kommunen dekker utgifter til fellesgoder som traller de eiendomsskattepliktige. Det er ikke noe l forarbeidene som viser at bebyggelsens og strøkets tilblivelsesmåte skal ha avgjørende betydning... Atskillig mer tvilsomt er det om det er grunn til å legge vekt på at Bergen
kommune heller ikke dekker de løpende utgifter til veivedlikehold, snørydding eller andre fellesgoder i området... Jeg finner det likevel ikke klart at det har vært en forutsetning at kommunenpå beskatningstidspunktet rent faktisk dekket slike utgifter. 3 Den grunnleggende forutsetning for at et areal skal anses utbygd på byvis, er at det foreligger en tettbebyggelse av et visst omfang. Hvis det dreier seg om en tettbebyggelse uten noen tilknytning til et bysentrum eller et annet sentrum, kan man ikke snakke om utbygging på byvis hvis ikke tettbebyggelsen selv har visse felles service-tilbud; annerledes hvis det dreier seg om en., orstadsbebyggelse med naturlig tilknytning til bysenteret eller lokale sentra i nærheten. Da må bebyggelsen vurderes i sammenheng med den større enhet den er en det av." Vilkåret "bymessig bebygde" er av skjønnsmessig karakter, og innebærer at det i noen tilfeller kan være vanskelig å trekke en klar grense mellom hva som faller innenfor og hva som faller utenfor det bymessig bebygde området. Etter eiendomsskatteloven 2 hører det under kommunestyret å foreta den skjønnsmessige vurderingen av om vilkårene for utskriving av eiendomsskatt er oppfylt. I forarbeidene til eiendomsskatteloven (Ot prp nr 44 for 1974-75) uttales at det "er klårt at kommunane må bruka skjøn i samsvar med det faremålet lova har og innanfor dei grensene som førearbeidet tydeleg nemner". Etter eiendomsskatteloven 12 bokstav d (tidligere bokstav c) kan kommunestyret fastsette ulike skattesatser for "avgrensa område som nemnde i 3". Bakgrunnen for dette fremgår av Finansdepartementets uttalelser i Ot prp nr 44 (1974-75) s 13: "I einskilde kommunar kan det vera tenleg å ha ulike satsar for eigedomsskatten. Dette har samanheng med at visse område der det er grunnlag for å likna ut eigedomsskatt, kan ita klårt mindre bypreg enn andre område. Og det kan verka urimeleg å tyngja eigedomane i område som er mindre utbygde, med eigedomsskatt etter like høge satsar som i område med meir bypreg. Kommunestyret bør i slike høve kunna fastse ja særskild skattesats for kvart einskild område." Departementet antar på denne bakgrunn at en kommune med hjemmel i 12 bokstav d kan fastsette lavere eiendomsskattesats for visse områder, enn den skattesatsen som ellers benyttes ved utskriving av eiendomsskatt i de bymessig bebygde områdene i kommunen. Departementet gjør for øvrig oppmerksom på at 12 likevel ikke innebærer at kommunen kan benytte en lavere eiendomsskattesats enn minimumssatsen på to promille, jf eiendomsskatteloven 11 første ledd første punktum. 3., Dersom en kommune som har innført eiendomsskatt unnlater å skrive ut eiendomsskatten ee eller flere år, må kommunen ved en eventuell gjeninnføring av eiendomsskatten benytte lovens minimumsskattesats på to promille det første året
etter gjeninnføringen, jf eiendomsskatteloven 13. Deretter kan satsen økes med inntil to promille årlig, inntil lovens maksimumsskattesats på syv promille er nådd. 4. De reiser i Deres telefax også spørsmål om en kommune som utskriver eiendomsskatt må opprette en egen klagenemnd for klager vedrørende eiendomsskatt. Etter eiendomsskatteloven 20 skal klage på utskrevet eiendomsskatt avgjøres av en egen nemnd som velges av kommunestyret. Det fremgår imidlertid av eiendomsskatteloven 33 at 20 ennå ikke er satt i kraft. Det er følgelig ikke noe krav etter eiendomsskatteloven at kommunen oppretter en egen klagenemnd for eiendomsskattesaker, men loven er selvsagt ikke til hinder for at kommunen likevel oppretter en slik nemnd. 4 i Departementet gjør for ordens skyld oppmerksom på at byskatteloven 4 inneholder særlige regler om klage på fastsatte eiendomsskattetakster. Disse reglene gjelder uavhengig av om kommunen oppretter en egen klagenemnd for eiendomsskatt. Me edd hilsen,, Yte" n Tingvo)d Rune Tjomsås Andersen 0