E16 Temarapport Kulturmiljø Konsekvensutredning Region sør Prosjektavdelingen Januar 2013
0 Sammendrag 0.1 Innledning Avgrensning av fagområdet Kulturminner er definert som alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Begrepet kulturmiljøer er definert som områder hvor kulturminner inngår som en del av en større enhet eller sammenheng. Fra planprogrammet Innen planområdet er det generelt mange verdifulle kulturmiljøer, både fra nyere tid og automatisk fredete kulturminner. Utredningen skal redegjøre for hvilke verdifulle kulturmiljøer som blir berørt av de ulike alternativene. Det skal redegjøres for områdets kulturhistorie, hvilke kulturmiljøer som blir berørt, hva miljøene består av, hvilke tidsepoker de tilhører, samt en vurdering av de ulike kulturmiljøenes verdi. Kulturmiljøene skal avgrenses på kart med verdivurdering. Det skal videre vurderes og beskrives hvordan kulturmiljøene blir berørt av de ulike vegalternativene med kryssområder. Det skal gjøres en samlet vurdering av de ulike alternativenes konsekvenser for temaet, og hvilke alternativer som er dårligst og best for dette fagtemaet. 0.2 Metode Det henvises til Statens vegvesens håndbok 140 (H140) konsekvensanalyser, metodikk for ikke-prissatte konsekvenser (kap. 6). Temaet kulturmiljø tar utgangspunkt i den kulturhistoriske verdien av berørte områder, og vurderer om tiltaket vil redusere eller styrke verdien av disse. Usikkerhet kan knyttes til både registreringer, vurderinger og selve tiltaket, se H140 kap.4. For temaet kulturmiljø, vil dette først og fremst gjelde automatisk fredete kulturminner under bakken eller under vann. Vurderingen av sannsynligheten for å finne ukjente automatisk fredete kulturminner kan være et mål på en slik usikkerhet. Dersom potensialet for å finne slike er stort, påpekes dette i forbindelse med samlet vurdering av hvert alternativ. 6
0.3 Konsekvensanalyse Undersøkelsesområdet Konsekvensene vurderes innenfor undersøkelsesområdet, som utgjør planområdet og influensområdet. Planområdet er den korridoren det er aktuelt å bygge vegen med tilhørende områder som blir berørt av utbyggingstiltaket. Verdi- og sårbarhetsanalysene er i hovedsak vurdert innenfor planområdet. For kulturmiljø vil alle kulturmiljøer som indirekte kan bli berørt av tiltaket, inngå i influensområdet. Dette influensområdet kan strekke seg utenfor det definerte planområdet. Overordnet beskrivelse av registreringene og analysene Kulturhistorisk oversikt Planområdet er naturmessig svært sammensatt og variert. Det omfatter de bratte og skogkledde liene fra Krokskogsplatået og ned mot Holsfjorden og Steinsfjorden, og det åpne og fruktbare jordbrukslandskapet i Hole og Ringerike kommuner, samt områdene langs Storelva. Området fra Kroksund til Hvervenmoen, er i hovedsak preget av fruktbare og rike jordbruksområder med gårdsbebyggelse plassert på høyderygger i landskapet. Nyere villabebyggelsen er konsentrert rundt handelssenteret i Vik, på Sundvollen og øst for Norderhov kirke. Området ligger innenfor det såkalte Oslo-feltet, med vulkanske bergarter på Krogskogplatået og kambrosilurske løsmasse-avsetninger fra siste istid på halvøya mot nord. Denne delen av landet lå under havoverflaten og var havbunn fram til for cirka 10.000 år siden. De beste jordbruksområdene ligger i dag på havavleiringene. De lavereliggende deler har et gunstig klima, og preges av varmekjære løvtrær på lokalklimatisk gunstige områder, gjerne i sørvendte skråninger, mens det øvrige landskapet domineres av barskog. Selv om klimaet har variert i forhistorisk tid, har Ringerike vært blant de best egnete områdene for jordbruk i Norge både på grunn av klimaet, og på grunn av det gode jordsmonnet med marin leire og påvirkning fra kalkførende bergarter. Den kalkrike grunnen gir også et rikt vegetasjonsbilde, med kalkfuruskoger på åsene og kalkrike tørrbakker i overgangen mot de flatere og lavereliggende partiene. Den søndre delen av planområdet fra Skaret nordover langs Holsfjorden til Sundvollen er preget av et bratt terreng med fall mot Tyrifjorden og mye fjell i dagen. Området er småskalapreget og kupert, med blandet skogsvegetasjon. På løsmasseavsetningene ved bekkeutløp, på mindre terrasser og flater ligger den eldre bosettingen, mens nyere fritidsbebyggelse følger fjorden på hele strekningen, i tillegg til fritidsbebyggelse i åsen. Eldre og yngre steinalder (11 000 1800 f.kr.) I eldre steinalder (ca. 10000 3900 år f. Kr) levde folk hovedsakelig av jakt, fangst og fiske, mens jordbruk og husdyrhold ble introdusert i yngre steinalder (fra ca 3900-1800 år f. Kr). 7
Mange av de kjente boplassene fra eldre steinalder finnes ved eldre strandlinjer. Etter hvert som isen trakk seg tilbake og landet hevet seg etter istrykket, dannet det seg nye fjordarmer, lune viker, innsjøer og bekkeløp som egnet seg som fiske- og fangstboplasser. I området omkring Steins- og Tyrifjorden er det funnet spor etter steinalderbosetting opp mot 165 moh. Siste del av eldre steinalderen er vanligvis knyttet til områder som tilsvarer Tyrifjordens høyde over havet (60 moh). Figur 1: Skafthulløksene er en relativt vanlig type løsfunn fra yngre steinalder og bronsealder. Redskapstypen er gjerne funnet i gode områder for åkerbruk. Denne øksa ble funnet på Borgen. Foto: Åse Kari Hammer. (c) Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo Det er gjort mange funn av flintavslag og ulike redskaper i det aktuelle planområdet, men det er hittil påvist få boplasser. Fra yngre steinalder, da jordbruket ble kjent, var boplassene ikke lenger utelukkende knyttet til kystlinjen. Det store antallet løsfunn fra yngre steinalder viser at hele området var aktivt utnyttet i denne tidsperioden. Eksempler på løsfunn fra perioden er blant annet redskaper som for eksempel skafthulløks, flintsigd og flintdolk, men mer vanlig er funn av flintavfall fra redskapsproduksjonen. Bronsealder (1800 500 f.kr.) Boplassfunn fra bronsealder er relativt sjeldne, og det er ikke kjent bronsealderboplasser i området. Generelt er det relativt få funn fra bronsealderen, og det er derfor særlig interessant at det er en rekke fornminner som gravrøyser og helleristninger langs Tyrifjordens østside. I den nordre delen av området, hvor det i dag er gode jordbruksarealer, er det stor tetthet i løsfunn av blant annet skafthullsøkser og flintsigder. Løsfunnene er i stor grad gjort på de høyderyggene i terrenget hvor den eldste gårdsbebyggelsen ligger. Jernalder (500 f. Kr 1000 e.kr) Gravhauger og gravfunn indikerer en rik jordbruksbosetning i området i denne perioden, og området har gjennom sagalitteraturen markert seg i rikshistorien. Området var tidlig et maktsentrum, og bygdeborgen ved Stein viser senterdannelse i alle fall i folkevandringstid (400-570 e.kr.). I sagalitteraturen fortelles det at Ragnhild, Harald Hårfagres mor, skal være født på Storøya, mens Halvdan Svarte skal ha bodd på Stein gård, og i hvert fall hans hode skal ligge begravd i Halvdanshaugen. Denne er i dag en av Norges mest kjente gravhauger. 8
Mange av dagens gårder og ferdselsårer ble etablert i jernalderen. Selv om gårdsbebyggelsen ikke nødvendigvis har ligget på nøyaktig samme sted, viser gårdsnavnene at området har vært i bruk i perioden. De eldste vegene følger ryggene i terrenget og har gått gjennom gårdene som ligger der. Gravminnene ligger ofte nær gårdene og ferdselen, for å kunne se og bli sett. Gårdsnavn som kan gå føres tilbake til jernalder er for eksempel gårder med enkle naturnavn, slik som Mo, Bjørke og Stein, og gårder med sammensatte gårdsnavn (som f. eks Løken av leik + vin og Sørum av sør og heim). Fra eldre jernalder (500 f. Kr-400 e. Kr) er det enkelte gravfunn spredt i området, blant annet fra Tanberg. Noen av fangstgropene ved Hvervenmoen og enkelte av gravhaugene mellom Sørum og Bjørke kan også være fra denne perioden. Svært mange av kulturminnene fra jernalder ligger nær tunene på de største og eldste gårdene, som for eksempel Mo, Sørum, Tanberg og Hårum. Den tørre selvdrenerende jorda var attraktiv for det tidlige jordbruket. Det var først i siste del av jernalderen at det kom jernskodde redskap som gjorde det mulig også å dyrke den tyngre jorda på slettene. En del gravhauger har erfaringsmessig også forsvunnet ved moderniseringen av jordbruket fra midten av 1800-tallet og framover. Middelalder (1030-1537 år e.kr.) Ved kristningen av landet startet en storstilt bygging av kirker. Middelalderkirken på Norderhov ble trolig bygget på siste halvdel av 1100-tallet. Kirkens eldste deler er skipet og vesttårnet i romansk stil. Det er ikke uvanlig at de første kirkene ble oppført på steder hvor det også tidligere hadde vært religiøse og kultiske handlinger. Stedsnavnet Norderhov antyder en slik sammenheng og kontinuitet, det vil si et hov for Njord. På Stein gård ligger ruinen etter en middelalderkirke, sannsynligvis fra 1100-tallet. I seinmiddelalderen var Stein kirke en sognekirke. Kirken brant ned etter et lynnedslag i 1683, og ble aldri bygget opp igjen. Det var på landsbasis en sterk økning i folketallet gjennom middelalderen frem til Svartedauden (1349). Gårder med navn på -rud ble trolig tatt opp i denne perioden. Det var ofte mindre bruk enn de som var etablert tidligere eller var beliggende i mer marginale områder. En del av disse ble liggende øde etter Svartedauden, men noen av dem ble tatt opp igjen som husmannsplasser på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Figur 2 Skipet og vesttårnet er fra 1100- tallet, spiret fra 1723. I 1882 ble middelalderkoret revet, og kirken fikk sin nåværende korsplan. Foto: NIKU Østsiden av Steinsfjorden har vært et marginalt område for jordbruk. Den dyrkbare jorda ligger på ei smal stripe langs fjorden eller som små lommer i lia under den bratte stigningen opp mot Krokskogplatået. Jordbrukerne i området har derfor måttet basere seg på binæringer som kanskje har utgjort en større del av husholdningene enn jordbruket. Fra gammelt av har fallet i Åsaelven vært nyttet av de store gårdene, og allerede på 1300-tallet skal Mo gård ha hatt mølle her. Fisket i fjorden og hellebrudd, 9
som fjellets beskaffenhet ligger til rette for, arbeid i skogen og jakt, har vært viktige attåtnæringer. Nyere tid (1537 1900) De større gårdene hadde skog og utmarksområder med sætrer i de høyereliggende områdene på østsiden av Steinsfjorden. Gårdenes system for ressursutnyttelse var godt etablert i middelalderen, og ble videreført langt fram i tid. Fra 1600-tallet ble skogbruket intensivert med sikte på tømmereksport, og inntektene bidro til økt rikdom på storgårdene og arbeid for småfolk. Det ble også levert kull til Bærums Verk fra området. Blant andre typer virksomhet kan nevnes en kalkovn fra 16-1700-tallet på Stein gård. I hvilken grad området på østsiden av Steinsfjorden har hatt fast bosetting før Svartedauden er uvisst, men trolig ble eventuelle gårder etter denne lagt øde. Storgården Stein hadde seter her på 1300-tallet. Dette reflekteres i dag i gårdsnavnet Steinseter, og gårdsnavn som ender på eng. Flere gårdsnavn på -bråten viser til en sein rydding. Finneinnvandringen til regionen kan også ha hatt betydning for bosetningen i området. Vegårdsfjerdingen, som Åsa er en del av, ble tidligere kalt Finnefjerdingen. På 1800-tallet ble jordbruket sterkt endret. Nye dyrkningsmetoder og moderne redskaper ble tatt i bruk, og husdyrholdet økte. Intensiveringen av jordbruket førte bl.a. til at bygningsmiljøet på gårdene utviklet seg fra tun med mange mindre bygninger med ulike funksjoner, til tun med større og færre bygninger. Den store røde driftsbygningen (enhetslåven) kan ses som den karakteristiske bygningstypen fra denne perioden. Bygninger fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet fikk gjerne sveitserstilspreg, noe som fortsatt utgjør et viktig innslag i byggeskikken i området. Befolkningen vokste gradvis i antall utover 1600-tallet, og husmannsvesenet tok opp i seg mye av befolkningsøkningen. Gårder som ble lagt øde under Svartedauen, ble husmannsplasser på 16- og 1700-tallet, men etter hvert måtte også nye plasser ryddes. Husmannsplassene fra rundt 1800 ligger ofte i mer marginale områder for åkerbruk, på nordvendte og karrigere steder langs fjorden og ved furumoene. Etter 1900 ble de tidligere husmannsplassene ofte utskilt som egne bruk. I 1806 sto kjerraten (et trekksystem basert på kjettinger) i Åsa klar til prøvekjøring. Dette var løsningen på gods- og jernverkseier og generalveiindendant Peder Ankers problemer med å få tømmeret i de store skogene han eide i Buskerud, frem til Lysakerelva, der sagene lå. Løsningen besto i å fløte tømmeret til Tyrifjorden, dra det gjennom Kroksund ved Sundvollen og fram til Åsa innerst i Steinsfjorden, videre opp bakkene til Damtjern og over til Storflåtan og endelig fløte det ned Sørkedalsvassdraget til Lysakerelva. Området har også i nyere tid skrevet seg inn i rikshistorien gjennom hendelsene ved Karl XIIs felttog i 1716. Svenskekongens tropper ble stoppet av de dansk-norske tropper ved Norderhov kirke takket være den snarrådige prestefruen på Norderhov, Anna Colbjørnsdatter. En statue av henne står ved kirken, og selv ligger hun som en av få i kirkens krypt. Eventyrsamleren og 10
forfatteren Jørgen Moe fra Mo gård er en annen kjent skikkelse fra området som også fikk stor betydning for skapelsen av en norsk nasjonalkultur. Hans bok I brønnen og i tjernet fra 1851 henter mye av handlingen fra Moes hjemgård. Dukkestuen fra en av fortellingene står fortsatt på gårdstunet. Figur 3Eventyrsamleren og forfatteren Jørgen Moe ble født på den gamle storgården Mo. Samferdselshistorie Området har vært et sentralt knutepunkt for ferdsel langt tilbake i tid. Ringeriksveien over Krokskogen er kjent fra skriftlige kilder tilbake til middelalderen. Veifaret ble brukt av Kong Magnus Lagabøte i 1276 og av biskop Jens Nilssøn i 1594. Sundvollen må ha vært et sundsted like lenge som veifaret over Krokskogen har vært i bruk. Sommerstid var ferdsel på sjøen lettere enn på land, og Tyrifjorden, Holsfjorden og Steinsfjorden ga mulighet for et stort kommunikasjonmessig nettverk. Vinteren var likevel den best egnete for langveis transport. Vinterveiene på fjorden gjennom dette området har sannsynligvis svært lang tradisjon. Den Bergenske Kongevei ble anlagt langs samme rute som det gamle veifaret over Krokskogen av generalveiintendant Peder Anker på 1790-tallet og begynnelsen av 1800- tallet. Den gamle veien fra Norderhov til Kristiania gikk over Åsagårdene inne i Steinsfjordbunnen, her tok den av opp til Krokskogplatået over Stubdal og videre gjennom Sørkedalen. Denne traséen har en langt slakere stigning enn Krokkleiva. Peder Anker kjempet for at Den Bergenske Kongevei skulle følge Stubdalslinjen i stedet for traséen over Krokkleiva. Kongeveien var en oppfølging av bestemmelsen fra 1786 om at hovedveiene skulle være kjørbare med hest og kjerre. Mot slutten av 1800-tallet ble turister viktige ferdafolk langs samme rute, og Krokkleiva med Kongens utsikt og Sundvollen ble kjente turiststeder i inn- og utland. I 1860 ble chausseen over Sollihøgda anlagt og var et nasjonalt viktig veibyggingsprosjekt. Veien erstattet den tidligere kongeveitraséen over Krokskogen. Veien langs fjorden, fra Sylling via Skaret til Sundvollen, var ferdig i 1854, og mye av bebyggelsen relaterer seg til den eldre gjennomfartsveien. Veien ga også grunnlag for turisme og tidlig hyttebebyggelse i 11
området. Området har hatt en sentral beliggenhet i forhold til ferdselsårer gjennom lang tid og kan kalles et knutepunkt for veihistorie. Dagens E16 over Steinsletta følger fremdeles traséen til Den Bergenske Kongevei fra cirka 1800, selv om veien nå er omlagt ved Kroksund og Norderhov kirke. Oppsummering av delområder/ lokaliteter med tilhørende verdi og omfang Det er i alt registrert 56 kulturmiljøer innenfor planområdet. Av disse har 11 stor verdi, mens 4 har middels til stor verdi. Størst verdier knytter seg til områdene Sundvolden, Fekjær/Løken/Borgen, Steinsletta og Norderhov. 14 kulturmiljøer har fått middels verdi, og 9 har liten til middels verdi. Øvrige kulturmiljøer har liten verdi. I tillegg finnes en rekke kulturmiljøer uten spesielle kulturhistoriske verdier. På delstrekning 1 Skaret Rørvik er det registrert 11 kulturmiljøer, hvorav ett har stor verdi: kulturmiljø 8 Sørbråten. Dette miljøet består av gårdsmiljø og forn minner. Tunet har enhetlig eldre bygningsmiljø, med våningshus fra 1600-tallet. Fire av miljøene har middels verdi, de øvrige har liten til middels verdi eller liten verdi. Ingen av kulturmiljøene på delstrekningen blir direkte berørt, med unntak av kulturmiljø 10 Høgkastet, som ligger svært nær dagens E16, og en breddeutvidelse her vil føre vegen enda nærmere. Delstrekning 2 og 3 Rørvik Hvervenmoen, er de områdene med størst kulturminneverdier. Sundvollen, Borgen, Løken, Stein, Sørum/Mo, Bjørnstad/Bjørke, Norderhov, Hesleberg og Tanbergmoen har alle stor verdi, mens Fekjær/Gjesval, Sonerud, Hverven/Tanberg har middels til stor verdi. Ingen av disse blir direkte berørt, men noen vil kunne få ny E16 nærmere enn i dag. Delstrekning 2 gul korridor (Rørvik Åsa Hvervenmoen) har foruten kulturmiljø Sundvollen, Hesleberg og Tanbergmoen, kun ett kulturmiljø med stor verdi. Det er kulturmiljø 39 Hagabråtan, som er et småbruk med rekketun med sveitserstilsdekor. Våningshuset er en midtkammerbygning av eldre dato. I tillegg har kulturmiljø 38 Lorvika/Lyse fått middels til stor verdi. Ingen av disse blir direkte berørt. Oppsummering av konsekvensvurdering Ingen av de kulturmiljøene som har fått stor verdi, blir direkte berørt. De største konfliktene er knyttet til grønn, blå og rød korridor med kryss på Smiujordet. Kulturmiljø Fekjær/Gjesval vil bli ødelagt, og det er store negative konsekvenser også for fornminneområdet ved Borgestad i grønn og blå korridor, og for Løken i rød korridor. Øvrige konflikter er moderate. Tabell 0.1 Samlet konsekvensvurdering for tema kulturmiljø. ALTERNATIV/ KONSEKVENS RANGERING VARIANTER 0 0 1 A1a 29 A6a 0 2 12
A12a 0 3 A1b 30 A6b 22 A12b 23 A2c / 26 A2e / 27 A2f / 28 A3c 0 8 A3e 0 11 A3f 0 9 A4c 0/ 16 A4e 21 A4f 0/ 17 A5c 0/ 14 A5e 20 A5f 0/ 15 A7c 0 6 A7e 0 10 A7f 0 7 B13d 23 B14d 0/ 18 C13d 23 C14d 0/ 18 A8 0 12 A9 0 12 A10 0 4 A11 0 4 Kort beskrivelse av rangering for tema kulturmiljø Som vist i tabellen ovenfor er det mange alternativer som har lik samlet konsekvens. Det er fordi det er mange alternativer og en forholdsvis liten skala å vise konsekvensen på. At flere alternativer har samme samlede konsekvens betyr imidlertid ikke at de er like gode eller dårlige. De er derfor rangert etter en faglig vurdering som redegjøres for nedenfor. De alternativene som har samme samlede konsekvens blir stilt opp mot hverandre og vurdert i forhold til hverandre. Alternativ A6a, A12a, A10, A11, A7c, A7f, A3c, A3f, A7e, A3e, A8 og A9, i tillegg til alternativ 0, har alle en samlet konsekvens på ubetydelig (0). Det er likevel relativt store 13
forskjeller mellom disse. De åtte første av disse alternativene har ubetydelig konsekvens på samtlige delstrekninger, og er derfor rangert som nr.to til 9, mens de siste fire har en eller flere negative konsekvenser på en av delstrekningene. Alternativ A7e har kun en negativ konsekvens, og det er nærføring til kulturmiljø Veisten. Dette alternativet er derfor rangert som nr. 10. Alternativ A3e har også denne konflikten, i tillegg konflikt på Rørvik og Rudsøgarden, og er rangert som nr.11. Begge de to sistnevnte kulturmiljøene vil bli skadet eller ødelagt. Alternativene A8 og A9 har i tillegg til konflikt på Rørvik, også konflikt med hyttefeltet på Abrahamrud, som vil bli ødelagt, samt kryssing av kjerratstien ved Pjåka. I forhold til kulturmiljøet er det ingen vesentlig forskjell på disse, og de er derfor rangert som nr. 12. Neste gruppe av alternativer utgjøres av A5c, A5f, A4c, A4f, B14d og C14d. De har alle en samlet konsekvens på ubetydelig til liten negativ (0/-). Som for forrige gruppe, er det også forskjeller mellom disse. Alternativ 14 d har den største konflikten av disse, og er derfor rangert sist i denne gruppen. Den største konflikten er med kulturmiljø Gile, Vangen, Øderå og Bråk. På grunn av breddeutvidelse av dagens veg, vil bygninger her måtte rives. Alternativ 5 har noe mindre konflikter enn alternativ 4, og er derfor rangert før disse. Alternativ 5 har konflikt i Vik, mens alternativ 4 har konflikt med både Rørvik og Rudsøgarden i tillegg til Vik. Alternativene A5e, A4e, A6b, B13d, C13d og A12b har alle en samlet konsekvens på liten negativ. Alternativ er den minst konfliktfylte av disse, med liten negativ konsekvens for Vik og Veisten, og er derfor rangert som nr. 20. Alternativ A4e har i tillegg konflikt på Rørvik og Rudsøgarden, mens alternativ A6b har middels stor konflikt på Mo. Alternativene B 13d, C13d og A12b har konflikter henholdsvis på Rørvik, Rudstangen, Rudsøgarden, Vik, Gile/Vangen/ Øderå/Bråk, Norderhov og Rørvik, Rudsøgarden, og Mo, og er alle rangert som nr.23, da det er uvesentlige forskjeller mellom disse tre. Samtlige av alternativene A2c, A2f og A2e har meget stor konflikt både på Fekjær/Gjesval og Løken i tillegg til Rørvik og Rudsøgarden. Kulturmiljøet Fekjær/Gjesval vil bli ødelagt, og Løken vil få nærføring til ny veg, slik at historiske sammenhenger blir brutt. Disse alternativene er derfor rangert som nr. 26, 27 og 27. De to absolutt verste alternativene for kulturmiljøet, er alternativene A1a og A1b, hvorav alternativ A1b er rangert sist. Begge har stor negativ konsekvens og strider mot nasjonale mål. Begge har konflikt på Rørvik, Rudsøgarden, Fekjær/Gjesval og fornminner på Borgestad, men A1a har i tillegg konflikt med kullgroper og husmannsplassser på Prestmoen, mens A1b i tillegg har konflikt på Mo. 14
0.4 Konsekvenser i anleggsperioden Eventuelle konsekvenser i anleggsperioden vil i første rekke gjelde fornminnene ved Borgestad og på Prestmoen. De som eventuelt ikke blir direkte berørt av tiltaket, bør sikres fysisk for å unngå skade på disse i anleggsperioden. 0.5 Avbøtende tiltak Et avbøtende tiltak for kulturmiljø, bør være å opprettholde kjerratstien (kulturmiljø 45 Pjåka/Jonsrud), for eksempel i form av en undergang. 15