Bruk av behandlingstiltak blant stoffmisbrukere over en 5-årsperiode



Like dokumenter
Dødelighet blant stoffmisbrukere i en 8-års periode etter inntak i døgnbehandling en prospektiv studie. Edle Ravndal, SERAF og Ellen Amundsen, SIRUS

Gjennom ti år. En prospektiv studie av narkotikabrukere i behandling. Grethe Lauritzen SIRUS Edle Ravndal SERAF, UiO

Passasjerer med psykiske lidelser Hvem kan fly? Grunnprinsipper ved behandling av flyfobi

NARKOTIKAPROGRAM MED DOMSTOLSKONTROLL. en oppfølgingsstudie av 115 av de første klientene. Sturla Falck

Hvordan samtale om ROP- lidelser ved bruk av kartleggingsverktøy som hjelpemiddel? Tor Sæther. KoRus- Midt

Kjennetegn og behandlingsforløp for klienter i psykiatriske ungdoms-team en prospektiv studie

Kjennetegn og behandlingsforløp for klienter i psykiatriske ungdomsteam en prospektiv studie

Rusmiddelforgiftninger Akutte rusmiddelforgiftninger i Oslo Behandling ved Legevakten og oppfølging etterpå

En prospektiv studie av stoffmisbrukere i behandling i Norge

Trond Nordfjærn PhD & Dr.philos

Acute poisoning by substances of abuse in Oslo Epidemiology, outpatient treatment, and follow-up

Utprøving av KOR i døgnbehandling ved Nordlandsklinikken. Silje Wangberg, KoRus Nord og HiN

Surgical Outcome of Drug-Resistant Epilepsy in Prasat Neurological Institute

Hvordan samtale om ROP-lidelser ved bruk av kartleggingsverktøy som hjelpemiddel?

En studie av behandling for mennesker med samtidige rus og psykiske lidelser

Rusmisbruk, behandling og brukerperspektiv

Statistikk & dataanalyse: Et eksempel. Frode Svartdal UiT mars 2015

2-års oppfølging av psykose med debut i ungdomsalderen sammenlignet med psykose med debut i voksen alder

Tilbakemeldinger fra klienter kan gi bedre behandling

Selvpåført forgiftning - Studier av oppfølging, holdninger, tilfredshet og intervensjon

Rusproblemer blant yngre pasienter i psykiatriske sykehus. Valborg Helseth Overlege Blakstad sykehus

For å vite om det virker, må vi beskrive hva det er

Ungdoms bruk av rusmidler Hovedresultater fra de årlige ungdomsundersøkelsene

Overdosedødsfall Hva er det og hva gjør vi med det?

utfordringen moralisme vs kunnskap illegalt vs aksept privat vs profesjonell posisjon

Hvordan kan vi forstå og tilrettelegge for vanskene til kvinner med blandingsproblematikk?

Hepatitt C blant norske injiserende misbrukere: Dødelighet Leverfibrose Omfang av antiviral behandling

rus og psykiatri; årsaker og effekter

Statistikk & dataanalyse: Et eksempel. Frode Svartdal UiT april 2016

Ungdomshelse, skolefrafall og trygdeytelser

TIPS-studien: Ti års oppfølging. Wenche ten Velden Hegelstad

Holdning til psykisk helsevern og tvangsbehandling. Landsomfattende undersøkelse 2009 og 2011, 2000 respondenter

Fra overdosedød til somatiske dødsårsaker dødelighet i LAR i 2014 og 2015

RUSUTLØSTE PSYKOSER. og litt om tvang... P r o f e s s o r o f P s y c h i a t r y UiB & SUS

UNIVERSITETET I OSLO

Medisinsk statistikk, KLH3004 Dmf, NTNU Styrke- og utvalgsberegning

I FORELDRENES FOTSPOR? Om risikofylt alkoholbruk på tvers av generasjoner. Siri Håvås Haugland Førsteamanuensis, Universitetet i Agder

Epidemiologi utvikling av hepatitt C i Norge og Europa

Arne Jan Hjemsæter. PhD- stipendiat/psykologspesialist NKROP. Meeting The Dragon, København 6. juni 2019

By og land hand i hand. Endringer i narkotikabruk blant ungdom

Barn, familier og rusproblematikk et overordnet perspektiv

Pårørendes behov for støtte, omsorg, informasjon, sosial nærhet og bekreftelse mens deres nærmeste er innlagt ved en intensivavdeling.

Et blikk på LAR: Frafall og faktorer som styrker stabil behandling

Kognitiv miljøterapi hvordan er det forsket på?

Kognitiv miljøterapi hvordan er det forsket på?

Hvem er de alvorligste syke og hvor mange er de?

Espen Ajo Arnevik Leder Nasjonal Kompetansetjeneste TSB Avdeling rus og avhengighetsbehandling Oslo Universitetssykehus

Kartleggingsskjema / Survey

MASTER I IDRETTSVITENSKAP 2018/2020. Individuell skriftlig eksamen. STA 400- Statistikk. Mandag 18. mars 2019 kl

Statistiske oppgaver over selvmord i Norge, Norden og de baltiske land. Suicide statistics in Norway, the Nordic and the Baltic countries

Psykisk helse hos barn og unge i barneverninstitusjoner

Rus som risikofaktor for skader og ulykker. Hans Olav Fekjær, 2013

EFFEKTEN AV HYPNOTERAPI VED ALKOHOLAVHENGIGHET

NAD. Rusmisbruk, angst og depresjon etter 10 år: En prospektiv undersøkelse av stoffmisbrukere med og uten LAR-behandling

Psykiske lidelser i svangerskapet og etter fødselen. Psykiske lidelser i svangerskapet og etter fødselen

SAMMENDRAG.

Forelesning 17 Logistisk regresjonsanalyse

Jenter - kvinner og rus. Om å være akkurat passe - om ensomhet om skam om misbruk om usynliggjøring

HVILKEN NYTTE, FOR HVEM OG TIL HVILKEN KOSTNAD? En prospektiv studie av stoffmisbrukere i behandling

Måleinstrumenter og diagnostisering i rusfeltet

Divorce and Young People: Norwegian Research Results

Momenter til saksfremlegg (Hot 10-2 og 10-3)

Innhold. Forord Innledning Historien om Karin... 16

FLYMEDISINSK ETTERUTDANNELSESKURS Torsdag 20 og fredag 21 april 2017 Thon Hotell Opera

Kompetanse i pasientopplæring

SJEKKLISTE FOR VURDERING AV FOREKOMSTSTUDIE

Kommer traumatiserte flyktninger for sent i behandling? Resultater fra en langtidsstudie.

CONSORT Consolidated Standards of Reporting Trials

Tips for bruk av BVAS og VDI i oppfølging av pasienter med vaskulitt. Wenche Koldingsnes

STUDIEÅRET 2014/2015. Utsatt individuell skriftlig eksamen i. STA 200- Statistikk. Mandag 24. august 2015 kl

BrukerPlan. Et kartleggingsverktøy utviklet i samarbeid mellom Helse Fonna, IRIS og KORFOR. Kartlegging kommuner i Helse Stavangers område

«Vi ser bare det vi ser etter» Sykepleie til eldre i LAR

Forskerroller. Tine Nordgreen Førsteamanuensis, UiB Prosjektleder, Haukeland Universitetssykehus. Stipendiatsamling 17 mars 2017

Tobakk- og rusmiddelbruk blant unge voksne i Norge.

12 Opphold i døgninstitusjoner for voksne

Skam og skyld etter vold og overgrep. Helene Flood Aakvaag, PhD Psykolog forsker II

Alkohol og uføretrygding. Helseundersøkelsen i Nord Trøndelag

STUDIEÅRET 2014/2015. Individuell skriftlig eksamen i STA 200- Statistikk. Torsdag 16. april 2015 kl

Innvandrerungdom og rus: Hva vet vi? Warsame Ali, NAKMI, Oslo Universitetssykehus E-post:

Bedringsprosesser: Inn i det ukjente

Epidemiologi - en oppfriskning. Epidemiologi. Viktige begreper Deskriptiv beskrivende. Analytisk årsaksforklarende. Ikke skarpt skille

2. Hva er en sampelfordeling? Nevn tre eksempler på sampelfordelinger.

Implementeringen av ROP retningslinjen; er GAP analyser et

Hva skal til for at helsevesenet bidrar til å forhindre drop-out fra rusbehandling?

Betyr tidlig oppdagelse noe for prognosen?

Vi bruker de allerede etablerte støttekontaktordningene som disponeres av de lokale sosialkontor i henhold til lov om sosiale tjenester.

FOREKOMST FOREKOMST FOREKOMST. Rusmisbruk. Nasjonal faglig retningslinje for ROP IS Anbefalinger om kartlegging

School Connectedness Scale (SCS) og assosiasjoner med eksperimentering og bruk av alkohol/tobakk

Screening, metoder og instrumententer. Rune Tore Strøm 4. September 2018

THE CONSUMPTION FUNCTION AND THE LIFE CYCLE HYPOTHESIS

Disposisjon. Fysisk form, trenbarhet og psykiatriske lidelser hos rusmisbrukere. Bakgrunn for prosjektet. Bakgrunn. Min rolle i prosjektet

SIU Ph.d.-mobilitet. UiB 2. februar Arne Haugen

MØTE MED BLD BUFDIR /

Hva har vi lært fra Skoleklar-prosjektet? Foreløpige funn

Psykososiale faktorer og livsstil som risikofaktorer for kronisk generalisert smerte: En HUNT studie

v. Ruth-Kari Ramleth, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, overlege OUS og stipendiat NSSF,

Selvmordsfare ved schizofreni

Helsemessige konsekvenser av vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn

Hvor mye teoretisk kunnskap har du tilegnet deg på dette emnet? (1 = ingen, 5 = mye)

Screening, metoder og instrumententer. Rune Tore Strøm

Transkript:

EDLE RAVNDAL & PER VAGLUM & ELISIV HÅRSTAD SKJEI Bruk av behandlingstiltak blant stoffmisbrukere over en 5-årsperiode En prospektiv undersøkelse av en hjelpsøkende kohort Behandling av stoffmisbrukere har på mange måter alltid vært et kontroversielt tema, både når det gjelder behandlingsmetoder og utfallet av de ulike tilnærmingene. De fleste undersøkelser, både nordiske og internasjonale, viser at kun en mindre prosentandel (20-30 %) fullfører tiltakene (Craig 1985; Ravndal 1993; Simpson et al. 1997). Dette gjelder for de fleste behandlingstilnærminger bortsett fra godt strukturert vedlikeholdsbehandling med metadon (Ravndal 1995). Det vil si at de fleste stoffmisbrukere som begynner i behandling faller ut av tiltakene og fortsetter med rusbruken som før (Bergmark et al. 1989; Ravndal & Vaglum 1991a; Ravndal 1993; Hubbard et al. 1997; Ravndal & Vaglum 1998). De blir derfor ofte gjengangere i behandlingssystemet og er innom mange forskjellige typer tiltak med korte opphold og mange avbrudd. Likevel viser de samme undersøkelsene at behand- ling av stoffmisbrukere også har en viss effekt både i forhold til redusert rusbruk og bedre sosial fungering (Tjærsland 1995; Hubbard et al. 1997; Simpson et al. 1997; Gossop et al. 1997; Ravndal & Vaglum 1998). Det er særlig de stoffmisbrukerne som fullfører tiltakene, eller som er der lengst, som kommer i best posisjon ved oppfølging ett til to år etter behandling (De Leon & Zeigenfuss 1986; Craig 1985; Tjærsland 1995; Ravndal & Vaglum 1998). De fleste undersøkelser ser imidlertid kun på frafallet i ett eller noen få tiltak, og noen færre foretar oppfølgingsundersøkelser etter noen år. Enda færre undersøkelser har foretatt en systematisk kartlegging av stoffmisbrukeres forbruk av behandlingstjenester over flere år. Derfor har vi svært lite kunnskaper om hvordan misbrukernes behandlingskarrierer ser ut over tid, og om det er noen klientkjennetegn som karakteriserer de 153

ulike forbruksmønstre når det gjelder hjelpetilbud. Vår prospektive, longitudinelle undersøkelse fra Veksthuset i Oslo omfatter en konsekutiv gruppe hjelpsøkende misbrukere som i årene 1986-1988 ble vurdert med sikte på eventuell innleggelse på Veksthuset. Med en observasjonstid på gjennomsnittlig fem år, fikk vi en unik mulighet til å studere retrospektivt både behandlingskarrieren deres før de ble vurdert ved Veksthuset, og prospektivt å følge dem ut og inn av de hjelpetiltakene de var involvert i gjennom de følgende fire til syv år etterpå. På den måten kan vi studere hvordan behandlingsapparatet i et noe større perspektiv fungerer ovenfor en slik gruppe hjelpsøkende misbrukere, og deres forbruksmønster når det gjelder ulike hjelpetiltak. Det er i den forbindelse viktig å undersøke om det er noe som skiller de misbrukerne som har hatt få opphold kontra mange opphold, om det er forskjeller på de med lange opphold kontra korte opphold, og om det er forskjeller på klienter som har ulike kombinasjoner av få/mange opphold og lang/ kort samlet varighet. Fordi stoffmisbruk er et sammensatt problem, kan endringer i misbruket foregå over år. Utfallet av de enkelte behandlingsopphold kan derfor slå ut både i positiv og negativ retning avhengig av klientpopulasjonen, hvilken type behandling som er gitt og hvor lenge klienten har vært i de forskjellige tiltakene. Formålet med denne studien er derfor også å undersøke hva som kjennetegner de stoffmisbrukerne som stadig sirkulerer i behandlingssystemet, sammenlignet med dem som er mer stabile og oppholder seg over et lengre tidsrom i ett eller to tiltak. Ut fra samfunnsøkonomiske betraktninger er det også viktig å få svar på om misbrukere med mye behandling kommer bedre ut på sikt enn misbrukere med lite behandling, eller om et høyt forbruk av behandlingstjenester bare er et utrykk for større grad av patologi. Selv om vi er interessert i det kliniske forløpet i grupper med ulikt forbruksmønster av hjelpetiltak, er dette imidlertid ingen undersøkelse av behandlingseffekter. Det er en beskrivelse av ulike forbruksmønstre av hjelpetiltak som er vårt fokus, og hva som eventuelt skiller klientene med ulike forbruksmønstre. Med dette som bakgrunn var vi interessert i å undersøke følgende problemstillinger: Hvor mange og hvilke typer hjelpetiltak ble brukt i løpet av fem års observasjonstid, og hvor stor del av observasjonstiden ble tilbrakt i behandling? Hva kjennetegner de stoffmisbrukerne som har hatt få institusjonsopphold i løpet av observasjonstiden sammenlignet med dem som har hatt mange? Hva kjennetegner de stoffmisbrukerne som til sammen har hatt lang tid i institusjonsbehandling i løpet av observasjonstiden sammenlignet med dem som har hatt kort tid? Har stoffmisbrukere med de stabilt lengste institusjonsoppholdene et mer positivt forløp enn dem som har hatt mange og korte opphold? MATERIALE OG METODER Primærundersøkelsen Utvalget bestod opprinnelig av 200 personer som fortløpende søkte seg til behandling på Veksthuset i perioden 1986-1988, men som ikke nødvendigvis begynte der. Veksthuset er en hierarkisk terapeutisk behandlingsinstitusjon (TC) for stoffmisbrukere. Programmet er lagt opp etter modell av Phoenix House tiltakene i USA og England (De Leon & Ziegenfuss 1986; Ravndal & Vaglum 1994a). Den totale programtiden var på det daværende tidspunkt ett og et halvt år, ett år i institusjon og et halvt år i poliklinisk behandling. Programmet hadde den gang kapasitet til å ha ca 30 klienter samtidig. Alle de 200 søkerne ble personlig intervjuet 154

etter et strukturert intervju med vesentlig prekodete svaralternativer. Intervjuet dekket sosiodemografiske data, familieforhold, utdanning, arbeid, sosial funksjon, rusmiddelbruk, selvmordsforsøk, overdoser, behandlingskarriere, kriminalitet og prostitusjon. All rusmiddelbruk ble målt i løpet av det siste halve året før de søkte seg til Veksthuset. I tillegg fylte de ut to selvrapporteringsskjema som måler psykopatologi: Millon Clinical Multiaxial Inventory (MCMI) (Millon 1982) for personlighetsforstyrrelser og SCL-90 (Derogatis et al. 1973) for grad av nervøse symptomer. Vi definerte klienter som samtidig skåret som case både på SCL-90 depresjon og på MCMI skalaen for dystymi 1 som deprimerte klienter (Ravndal & Vaglum 1994b). Gjennomsnittsalderen var 27.5 år (SD= 4.7; spredning: 18-46). 31 % var kvinner. Den gjennomsnittlige stoffkarrieren var på 10.4 år (SD=4.6, spredning: 1-22). De fleste av klientene var blandingsmisbrukere. I løpet av det siste halve året før de søkte behandling hadde 78 % brukt opiater og 70 % amfetamin. Det årlige gjennomsnittskonsumet av ren alkohol året før intervju var 26 liter (SD=41.6). 93 % av utvalget var ikke sysselsatt eller i skole, bare 18 % var gift eller samboende. 68 % hadde tidligere vært innlagt på psykiatriske institusjoner og/eller på institusjoner innen alkoholistomsorgen. 67 % hadde sonet i fengsel, og 81 % hadde fedre som var faglærte eller ufaglærte arbeidere. De høyeste skårer på personlighetsforstyrrelser ble funnet på MCMI skalaene for passiv-aggressiv og borderline personlighetsforstyrrelse (Ravndal & Vaglum 1991a). Utvalget er representativt for andre norske stoffmisbrukere som søkte seg til behandling i samme tidsperiode (Ravndal 1988). Inntak til behandling på Veksthuset Av utvalget på 200 personer var det 144 (72 %) som faktisk begynte i behandling på Veksthuset. Av disse fullførte 43 klienter (30 %) den ettårige institusjonsfasen av programmet, mens 29 klienter (20 %) fullførte hele behandlingsprogrammet på ett og et halvt år (Ravndal & Vaglum 1991a). Etterundersøkelsen Oppfølgingsmaterialet besto av alle de 200 personene som opprinnelig ble intervjuet da de søkte seg til behandling på Veksthuset. Observasjonstiden strekker seg fra første intervju ved innsøkning til Veksthuset i 1986 og fram til oppfølgingsintervjuet i 1993 med en gjennomsnittlig observasjonstid på fem år (spredning: 4.3-7.2 år). Ved etterundersøkelsen var 24 personer (12.4 %) døde og en hadde emigrert. Resten av utvalget på 175 personer ble forsøkt skriftlig kontaktet gjennom adresser som vi fikk fra Statistisk sentralbyrå. 139 (79 %) ble personlig intervjuet etter strukturerte skjema. 27 personer ville av forskjellige grunner ikke delta i undersøkelsen, fem fant vi aldri og fire var for syke til å delta. Av det endelige intervjumaterialet på 139 personer var 37 (27 %) kvinner, og gjennomsnittsalderen var 33 år (spredning: 24-52 år). Ved oppfølgingstidspunktet bodde 45 % i Oslo og omegn, mens resten var spredd over hele landet. Av de 144 klientene som faktisk begynte i Veksthus-programmet, inngikk 106 (74 %) i oppfølgingsundersøkelsen. Av de 56 personene som aldri begynte i programmet, ble 33 (59 %) intervjuet. Klientene som aldri begynte på Veksthuset hadde en signifikant lavere brukshyppighet av amfetamin (p<0.01) og et signifikant større alkoholforbruk det siste halve året før de søkte seg til Veksthuset (p<0.05) (Ravndal & Vaglum 1992). Hovedresultatene fra oppfølgingsundersøkelsen, hvor utvalget ble intervjuet om de samme forhold som da de søkte seg til behandling, er tidligere publisert i to artikler (Ravndal & Vaglum 1998; 1999). For nær- 155

mere beskrivelse av metoder se Ravndal & Vaglum (1998). Ved oppfølgingsundersøkelsen ble utvalget også intervjuet på en systematisk og detaljert måte om deres forbruk av ulike behandlingstiltak i løpet av observasjonstiden, både døgnbehandling og poliklinisk behandling. Både type og antall tiltak, samt tiden i det enkelte tiltak ble forsøkt kartlagt. I det totale forbruket av institusjonsopphold i observasjonstiden inngår også primæroppholdet på Veksthuset. Statistiske metoder Kji-kvadrat test ble brukt for å vurdere forskjeller på nominale variabler. Gruppeforskjeller på kontinuerlige variabler er testet med parret t-test, eventuelt variansanalyse (f-test). Innbyrdes forskjeller mellom enkeltgrupper er testet med least significant difference (LSD). Samtidige effekter er undersøkt ved logistisk regresjon. Som signifikansnivå er valgt p mindre eller lik 0.05. RESULTATER Antall og varighet av institusjonsopphold i observasjonstiden I løpet av den 5-årige observasjonstiden var det bare seks personer som ikke hadde institusjonsopphold. I gruppa med institusjonsopphold (n=133) hadde klientene i gjennomsnitt hatt 2.4 institusjonsopphold (medianen=2; spredning: 1-7; SD=1.3). Kvinnene og mennene hadde omtrent like mange institusjonsopphold med henholdsvis 2.2 for kvinnene og 2.4 opphold for mennene. Blant klientene (n=133) som hadde vært innlagt i observasjonstiden var den gjennomsnittlige samlede tiden i institusjon 17.6 måneder (spredning: 0-60; SD=13.5). Det vil si at 29 % av observasjonstiden ble tilbrakt i institusjon. Selv om kvinnene totalt hadde vært innlagt i noe lengre tid, var ikke forskjellen signifikant (21 vs. 16 mnd). I tillegg kommer tiden de tilbrakte i poliklinisk behandling som var 26.0 måneder (spredning: 1-99 mnd; SD=26.0). Hvis den legges til tiden i institusjon, blir den gjennomsnittlige tiden i behandling 43.6 måneder, det vil si 73 % av observasjonstiden. Typer tiltak som ble benyttet Av i alt 286 institusjonsopphold hadde 36 inntak funnet sted i tradisjonelle stoffmisbruksinstitusjoner, 36 i kollektiver, 134 (106 var primæroppholdet på Veksthuset) i hierarkiske terapeutiske samfunn, 23 i A-klinikker (primært for alkoholproblemer), 18 i ulike psykiatriske tiltak, 13 i akuttiltak, 12 i Evangeliesentre (religiøse tiltak), 9 i mer attføringspregede tiltak og 5 i ett tvangstiltak av kollektivtypen med lang oppholdstid. Hovedandelen av den polikliniske behandlingen foregikk ved psykiatriske ungdomsteam og et mindre antall ved sosialmedisinske poliklinikker. Klienter med få versus mange institusjonsopphold forskjeller ved innsøkning til Veksthuset Av de som hadde institusjonsopphold i observasjonstiden, hadde 63 % (n=84) ett eller to institusjonsopphold bak seg og 37 % (n=49) tre eller flere institusjonsopphold. Kun 24 personer hadde fra fire til syv opphold bak seg i observasjonstiden. Det var ingen kjønns- eller aldersforskjeller mellom gruppene. Klientene med tre eller flere behandlingsopphold bak seg skåret signifikant lavere på MCMI histrionisk 2 (BR= 60 vs. 68; p<0.05), og de hadde brukt stoff i signifikant færre år (8.9 vs. 11.1; p<0.01) enn de øvrige ved innsøkning til Veksthuset. I tilsvarende analyser for bare mennene var forskjellene stort sett 156

Tabell 1. Logistisk regresjon for prediksjon av 3-7 institusjonsopphold i observasjonstiden (n=133) Prediktorer Estimat SE Odds CI ratio Kjønn 0.44 0.46 1.56 0.64-3.79 (kvinne-mann) Alder 0.03 0.05 1.04 0.94-1.14 Tabell 2. Antall institusjoner og totaltiden i institusjoner i observasjonstiden (n=133) Antall Total tid i Sum institusjoner institusjoner < 16 mnd. > 16 mnd. 1-2 inst. 49 (Gr 1) 35 (Gr 2) 84 3-7 inst. 14 (Gr 3) 35 (Gr 4) 49 Sum 63 70 133 Histrionisk -0.01 0.01 0.99 0.97-1.00 Antall år brukt stoff før Veksthuset -0.13 0.05 0.88 0.79-0.97 de samme, men forskjellen i stoffbruk var ennå større (p<0.001). I tilsvarende analyser for bare kvinnene fant vi ingen forskjeller. For å undersøke den prediktive kraften av kjønn, alder, antall år med stoffbruk og MCMI histrionisk før innsøkning til Veksthuset, i forhold til antall institusjonsopphold i observasjonstiden, brukte vi logistisk regresjon. Kun antall år med stoff kontrollert for de andre variablene i modellen, hadde en selvstendig signifikant prediktiv kraft i forhold til forbruk av institusjonsopphold i observasjonstiden (tabell 1). Denne effekten var negativ, det vil si at jo færre år klientene hadde med daglig eller nesten daglig bruk av stoff før innsøkning til Veksthuset, jo større var sjansen for å ha hatt tre eller flere institusjonsopphold i observasjonstiden. Klienter med samlet sett lang versus kort tid i institusjonsbehandling forskjeller ved innsøkning til Veksthuset Klientene ble (basert på gjennomsnittlig varighet av samlet tid) inndelt i to grupper i forhold til forbruk av institusjonsbehandling i observasjonstiden: De som totalt hadde tilbrakt til og med 16 måneder i behandling (Kgruppa: n=63), og de som totalt hadde tilbrakt 17 måneder og over i behandling (Lgruppa: n=70). Gjennomsnittstiden i K-gruppa var 7.7 måneder (spredning: 0-16 mnd; SD=5.1) mot 25 måneder i L-gruppa (spredning: 17-60 mnd; SD=11.0). Det var få forskjeller mellom gruppene med hensyn til bakgrunnsdata. Det var ingen signifikante forskjeller i forhold til rusbruk eller psykisk helse ved innsøkning til Veksthuset. Antall opphold sett i relasjon til totaltiden i behandlingsinstitusjon forskjeller ved innsøkning til Veksthuset For å kunne svare på spørsmålet om klientene med få og lange institusjonsopphold syntes å ha et mer positivt forløp i forhold til dem med mange og korte institusjonsopphold, delte vi utvalget opp i fire grupper (tabell 2): Gruppe 1 hadde få og korte institusjonsopphold (n=49), Gruppe 2 hadde få opphold men sammenlagt lang tid i behandling (n=35), Gruppe 3 hadde mange og korte opphold (n=14), mens Gruppe 4 hadde både mange opphold og til sammen lang tid i behandling (n=35). Bare 14 personer inngikk i Gruppe 2, noe som gjør det vanskelig å påvise spesielle kjennetegn ved denne gruppen. Det var ingen betydelige kjønnsforskjeller mellom gruppene. Det var få forhold som skilte klientene i de 157

fire gruppene ved innsøkning til Veksthuset. Den viktigste forskjellen var antall år klientene hadde hatt et daglig, eller nesten daglig, bruk av stoff på forhånd. Her oppga klientene i Gruppe 3 (mange og korte opphold) færre år med misbruk av stoff enn i de andre gruppene (7 vs. 11, 11, 9 år ). Forskjellen var signifikant i forhold til Gruppe 1 (få og korte opphold) (p<0.01) og i forhold til Gruppe 2 (få og lange opphold) (p<0.05). Samtidig oppga klientene i Gruppe 3 (mange og korte opphold) at de hadde et høyere alkoholforbruk siste halvåret før innsøkning til Veksthuset enn klientene i de øvrige gruppene (21 vs. 12, 13, 15 liter ren alkohol). Forskjellen i forhold til Gruppe 2 og 4 var nesten signifikant. Klientene i Gruppe 3 hadde også sonet mindre tid i fengsel enn klientene i de andre gruppene (4 vs. 16, 15, 13 år), og de hadde tilbrakt færre måneder i institusjonsbehandling på forhånd enn klientene i de andre gruppene (4 vs. 10, 9, 6 mnd). Klientene i Gruppe 2 (få og lange opphold) skåret signifikant høyere på MCMI histrionisk sammenlignet med Gruppe 4, klientene med mange og lange opphold (BR=72 vs. 59; p<0.05). Klientene i de fire gruppene forskjeller i rusbruk og soningstid i observasjonstiden På samme måte som før innsøkning til Veksthuset var det få forskjeller mellom gruppene i løpet av observasjonstiden eller i forhold til det siste året før oppfølgingstidspunktet. Gruppe 3 (mange og korte opphold) hadde vært lenger i poliklinisk behandling i løpet av observasjonstiden enn klientene i de øvrige gruppene (25 vs. 8, 11, 22 mnd). Forskjellen var signifikant (p<0.05) bare i forhold til Gruppe 2 (få og lange opphold). Gruppe 3 hadde fortsatt et høyere alkoholkonsum enn klientene i de andre gruppene det siste halvåret før oppfølgingen (16 vs. 9, 10, 13 liter ren alkohol). Det var ingen signifikante forskjeller mellom gruppene når det gjaldt stoffbruk. Ved oppfølgingen hadde bare 20 % ingen, eller lett, bruk av rusmidler. Klientene i Gruppe 2 (få og lange opphold) hadde en kortere samlet soningstid i løpet av observasjonstiden enn klientene i de øvrige gruppene (4 vs. 10, 9, 7 mnd). Forskjellen var signifikant (p<0.05) bare i forhold til Gruppe 1 (få og korte opphold). Gruppe 2 hadde også en signifikant lavere samlet russkåre etter fem år sammenlignet med klientene i Gruppe 1 (p<0.05). DISKUSJON Bare seks personer hadde ingen nye institusjonsopphold i løpet av den femårige observasjonstiden. En tredjedel hadde mer enn to opphold. Gjennomsnittlig antall opphold for hele utvalget var 2.2. Gjennomsnittlig samlet varighet i institusjon var 17.6 måneder og 26 måneder i poliklinikk. Våre funn viser at denne klientgruppen ikke har problemer med å komme inn i behandlingsapparatet. I gjennomsnitt tilbrakte de 29 % av observasjonstiden i institusjon og i tillegg 43 % i poliklinisk behandling. Det høye antallet som fortsatt ikke hadde kommet seg ut av stoffmisbrukerlivet kan følgelig ikke bero på manglende kontakt med hjelpeapparatet men heller på manglende effekt av de eksisterende hjelpetiltakene. Deltagelse i et tiltak behøver heller ikke innebære at klienten virkelig blir involvert og vil forandre seg (Ravndal & Vaglum 1991b; 1994a). Undersøkelsen peker på betydningen av å utvikle mer effektive hjelpetiltak for stoffmisbrukere. Behandlingsforskning som kan identifisere virksomme tiltak for spesielle grupper av stoffmisbrukere bør intensiveres, da det vil komme lite ut av å øke misbrukernes tilgjengelighet til tiltak som ikke virker. Vi hadde forventet oss at klienter med sam- 158

let lengst tid i institusjonsbehandling ville være de med størst rusbelastning og psykopatologi ved første undersøkelse, men vi fant ingen slik sammenheng. Funnet kan tolkes positivt som uttrykk for at hjelpetilbudene inkluderer like godt klienter med relativt mye eller lite rusbruk og psykopatologi. På den annen side kan det også være et uttrykk for at graden av hjelpebehov betyr lite for hvor mye en stoffmisbruker benytter seg av behandlingsapparatet. Da vi så på antall institusjonsopphold, fant vi det motsatte av hva vi forventet, nemlig at de dårligste ville ha flest institusjonsopphold. Det viste seg imidlertid at de som hadde flere enn to opphold hadde brukt stoff i færre år enn de øvrige. Jo, kortere de var kommet i sin stoffkarriere da de søkte seg til Veksthuset, jo flere opphold fikk de i observasjonstiden. På den ene siden kan dette henge sammen med at misbrukere med en relativt kort stoffkarriere ikke er tilstrekkelig motiverte til å gjennomføre lange institusjonsopphold selv om de opplever seg som hjelptrengende. På den annen side kan det tolkes som et uttrykk for at de som relativt tidlig i karrieren blir hjelpsøkende, bruker hjelpeapparatet mest aktivt i fortsettelsen. Men det kan også bety at misbruket utviklet seg ytterligere i gal retning i løpet av observasjonstiden og at behovet for hjelp derfor økte. Når vi delte klientene opp i fire forskjellige grupper ved å kombinere få/mange opphold med lang/kort tid i institusjon, fant vi at gruppen med mange og korte opphold (Gruppe 3) skilte seg ut ved å ha en betydelig kortere stoffkarriere, mer alkoholmisbruk og ved å ha kortere tid i tidligere institusjonsbehandling enn de øvrige klientene da de søkte seg til Veksthuset. Dette kan tyde på at denne gruppen er særlig vanskelig å involvere i langvarig behandling, og at grunnen er at man overser deres alkoholproblem. Klientene i Gruppe 3 deltok imidlertid i større grad enn de øvrige i poliklinisk behandling i løpet av observasjonstiden. Hvis den polikliniske behandlingen har pågått mellom institusjonsoppholdene, kan denne gruppen likevel ha fått mer kontinuerlig behandling enn det ser ut til når vi bare ser på institusjonsoppholdenes antall og varighet. Stort forbruk av alkohol har vist seg å være en negativ prognostisk faktor i flere undersøkelser av stoffmisbrukere. Våre funn understreker derfor betydningen av å ikke la de illegale stoffene dekke over alkoholproblemer hos denne gruppen klienter (Vaglum 1979; Ravndal et al. 1984; De Leon 1989; Byqvist 1997). Vår hypotese om at de med få og lange institusjonsopphold (Gruppe 2) ville klare seg best ble bare delvis bekreftet. Selv om denne gruppen er liten i antall, hadde den en signifikant lavere samlet russkåre etter fem år sammenlignet med Gruppe 1 (få og korte opphold), og den hadde sonet signifikant færre år i fengsel i løpet av observasjonstiden. Den lavere russkåren og mindre tid i fengsel i løpet av observasjonstiden kan også være en direkte følge av at disse klientene hadde lange opphold i behandling og dermed var skånet både fra rusmiddelmisbruk og kriminalitet. Undersøkelsen har flere begrensninger. Noen undergrupper er små, og det er fare for Type II feil. Validiteten i våre intervjudata er primært avhengig av tilliten som etableres mellom intervjuobjekt og intervjuer. Bortsett fra i noen få tilfeller, fungerte dette bra ved begge undersøkelsetidspunkter. Forutsatt en trygg intervjusituasjon, er vårt inntrykk at disse klientene generelt er åpne og ærlige, også i forhold til personlige problemer. Dette er også godt dokumentert i tidligere forskning om rusmiddelmisbrukere, når intervjudata og selv-rapporteringsdata blir sammenlignet med offisielle registre, data fra nærstående andre og urinanalyser (Wille 1978; Simpson 1984; Maisto et al. 1982-83; Hser et al. 1993; Byqvist 1997). Imidlertid kan en ikke se bort fra at noen av våre intervjuobjekter har prøvd å gi et for positivt bilde, eller at personer som 159

var i en vanskelig livssituasjon ved intervjutidspunktene, har rapportert mere problemer både i fortiden og i nåtiden enn personer som var i mindre kritiske livssituasjoner. Forbruket av helsetjenester for de som var døde er ukjent, men kunnskap om det kunne nyansert bildet. Reliabiliteten ved tidsangivelsene vedrørende oppholdenes lengde, kan også være moderat, og det kan også øke risikoen for type II feil. Styrken i undersøkelsen er det prospektive design, de utfyllende bakgrunnsopplysningene, en svarprosent i etterundersøkelsen på nærmere 80 %, og at den gjennomsnittlige oppfølgingstiden på 5 år er relativt lang. Sammenfattende fant vi at i denne kohorten av hjelpsøkende misbrukere hadde alle uten seks minst ett institusjonsopphold i løpet av de fem neste årene. En tredjedel hadde mer enn to opphold, og gjennomsnittlig samlet tid i institusjon var 17.6 måneder og 26 måneder i poliklinikk. Det vil si at 29 % av observasjonstiden ble tilbrakt i behandlingsinstitusjon og 43 % i poliklinisk behandling. Klienter med få og lange opphold (Gruppe 2) var i en noe bedre situasjon ved oppfølgingen. Klienter med mange og korte opphold (Gruppe 3) hadde oftere et alkoholmisbruk, men var mindre involvert i illegale stoffer og var oftere også poliklinisk behandlet. Forøvrig er hovedfunnet at det ser ut til å være mest tilfeldigheter og ikke kjennetegn ved klientene som bestemmer hvorvidt de får få eller mange, korte eller lange opphold. Det er ikke tilgjengelighet på hjelp det skorter på for denne gruppen av misbrukere, men heller manglende effekter av hjelpetiltakene. NOTER 1. Dystymi: Vedvarende nedstemthet, følelse av håpløshet og lav selvfølelse over minst to år. 2. Histrionisk: Dramatiserende personlighetsforstyrrelse. REFERANSER Bergmark, A. & Björling, B. & Grönbladh, L. & Olsson, B. & Oscarsson, L. & Segraeus, V. (1989): Klienter i institutionell narkomanvård. BAK-projektet. Uppsala: Uppsala universitet, Pedagogiska institutionen Byqvist, S. (1997): Svenska narkotikamissbrukande kvinnor och män. Missbruksförlopp och kriminalitet. Thesis. Stockholm: Stockholms universitet Craig, R.J. (1985): Reducing the dropout rate in drug abuse programs. Journal of Substance Abuse Treatment 2: 209-219 De Leon, G. & Ziegenfuss, J.T. (1986): Therapeutic communities for addictions. Springfield: Charles C. Thomas De Leon, G. (1989): Alcohol: the hidden drug among substance abusers. British Journal of Addiction 84: 837-840 Derogatis, L.R. & Lipman, R.S. & Covi, L. (1973): SCL-90: An outpatient psychiatric rating scale preliminary report. Psychopharmacology Bulletin 9: 13-28 Gossop, M. & Marsden, J. & Stewart, D. & Edwards, C. & Lehmann, P. & Wilson, A. & Segar, G. (1997): The national treatment outcome research study in the United Kingdom: Six-month follow-up outcomes. Psychology of Addictive Behaviors 11: 324-337 Hubbard, R.L. & Craddock, S.G. & Flynn, P.M. & Anderson, J. & Etheridge, R.M. (1997): Overview of 1-year follow-up outcomes in the drug abuse treatment outcome study (DATOS). Psychology of Addictive Behaviors 11: 261-278 Hser, Y.I. & Anglin, M.D. & Powers, K. (1993): A 24-Year Follow-Up of California Narcotics Addicts. Archives of General Psychiatry 50: 577-584 Maisto, S.A. & Sobell, L.C. & Sobell, M.B. (1982-83): Corroboration of drug abusers self-reports through the use of multiple data sources. American Journal of Drug and Alcohol Research 9: 301-308 Millon, T. (1982): Millon Clinical Multiaxial Inventory. Minneapolis: National Computer Systems Ravndal, E. & Hammer, T. & Vaglum, P. (1984): Arbeid isteden for rus? Om arbeidstrening, arbeid og rusmiddelbruk. Oslo: Universitetsforlaget Ravndal, E. & Vaglum, P. (1988): Kjennetegn og behandlingsforløp hos ungdom som søker seg 160

til Veksthuset. Universitet i Oslo: Institutt for medisinske atferdsfag Ravndal, E. & Vaglum, P. (1991a): Psychopathology and substance abuse as predictors of program completion in a therapeutic community for drug abusers: A prospective study. Acta Psychiatrica Scandinavica 83: 217-222 Ravndal, E. & Vaglum, P. (1991b): Changes in antisocial aggressiveness during treatment in a hierarchical therapeutic community. A prospective study of personality changes. Acta Psychiatrica Scandinavica 84: 524-530 Ravndal, E. & Vaglum, P. (1992): Different intake procedures: The influence on treatment start and treatment response. A quasi-experimental study. Journal of Substance Abuse Treatment 9: 53-58 Ravndal, E. (1993): Virker behandling? Nordiska kontaktmannaorganet för narkotikafrågor. Stockholm: Nordnark nr1 Ravndal, E. & Vaglum P. (1994a): Why Do Drug Abusers Leave the Therapeutic Community? Problems with Attachment and Identification in a Hierarchical Therapeutic Community. Nordic Journal of Psychiatry, supplement 33: 4-55 Ravndal, E. & Vaglum, P. (1994b): Self-reported Depression as a Predictor of Dropout from a Hierarchical Therapeutic Community. Journal of Substance Abuse Treatment 11: 471-479 Ravndal, E. (1995): Behandling av stoffmisbrukere med metadon: Uetisk eller human helsepolitik? Proveforelesning. Universitetet i Oslo: Institut for medisinske atferdsfag Ravndal, E. & Vaglum, P. (1998): Psychopathology, treatment completion and 5 years outcome: a prospective study of drug abusers. Journal of Substance Abuse Treatment 15: 1-8 Ravndal, E. & Vaglum, P. (1999): Overdoses and suicide attempts: Different relations to psychopathology and substance abuse? A 5-year prospective study of drug abusers. European Addiction Research 5: 63-70 Simpson, D.D. (1984): National treatment system evaluation based on the DARP follow-up research. In: Tims, F. & Ludford, J. (ed.): Drug abuse evaluation: Strategies, progress and prospects. NIDA Research Monograph 51, 29-41. Washington DC: Government Printing Office Simpson, D.D. & Joe, G.W. & Broome, K.M. & Hiller, M.L. & Knight, K. & Rowan-Szal, G.A. (1997): Program diversity and treatment retention rates in the Drug Abuse Treatment Outcome Study (DATOS). Psychology of Addictive Behaviors 11: 279-293 Tjærsland, O.A. (1995): Misbrukere før, under og etter kollektivopphold. En retrospektiv undersøkelse av elever ved Tyrilikollektivet. Oslo: Sosialog helsedepartementet Vaglum, P. (1979): Unge stoffmisbrukere i et terapeutisk samfunn. Oslo: Universitetsforlaget Wille, R. (1978): Preliminary communication: cessation of opiate dependence: Process involved in achieving abstinence. British Journal of Addiction 73: 381-384. 161

Summary Edle Ravndal & EliSiv Hårstad Skjei & Per Vaglum: Use of treatment among drug abusers. A five-year prospective study of a treatment-seeking cohort Background: There is little longitudinal research concerning the number and length of different inpatient and outpatient treatment episodes among drug abusers. Most studies follow clients through one or a few treatment episodes and over short time-periods only. Design: Two-hundred Norwegian drug abusers (31 % females, mean age 27.5 year), who consecutively applied for treatment at Phoenix House, Oslo, were personally followed up on average 5 years after the first evaluation. Material: The material consists of 139 drug abusers, 79 % of the original 200 (12 % deceased). Method: Both at first and second evaluation all were interviewed with a structured research interview schedule covering sociodemographic data, substance abuse, legal problems, social adjustment, personality disorder (MCMI), nervous symptoms (SCL-90) and all kinds of treatment received, both number and length of treatment episodes. Results: All except six persons had at least one inpatient treatment stay during the observation period. Average time was 17.6 months in inpatient treatment and 26.0 months in outpatient settings. This means that during 73 % of the observation time the subjects took part in some kind of treatment. Subjects with many inpatient stays had a shorter drug career before the first evaluation. Subjects with few and long inpatient stays were in a somewhat better situation at followup, while subjects with manyand short inpatient stays had more alcohol problems but shorter drug careers. Conclusion: Frequency or duration of treatment episodes is not related to client characteristics. It is not the availability of treatment that is lacking but rather treatment effects. Key words: drug abusers, treatment, consumption, longitudinal study, Norway Yhteenveto Edle Ravndal & EliSiv Hårstad Skjei & Per Vaglum: Huumeidenkäyttäjien hoitoon hakeutuminen. Viisivuotinen seurantatutkimus hoitoonhakeutuvassa ryhmässä Taustaa: On vain vähän pitkittäistutkimusta erilaisissa laitoshoidoissa ja avohoidossa olevien humeidenkäyttäjien hoitojaksojen lukumäärästä ja pituudesta. Useimmat tutkimukset seuraavat asiakkaita vain yhden tai muutaman hoitojakson osalta ja vain lyhyen ajan. Asetelma: Kahtasataa norjalaista huumeidenkäyttäjää, (31 % naisia, keski-ikä 27,5 vuotta), jotka hakeutuivat hoitoon Phoenix Houseen Oslossa, seurattiin henkilökohtaisesti keskimäärin viiden vuoden jälkeen ensimmäisestä arvioinnista. Aineisto: Aineisto koostuu 139 huumeidenkäyttäjästä, 79 prosenttia alkuperäisestä 200:sta (12 % kuollut). Menetelmä: Sekä ensimmäisessä että toisessa arvioinnissa kaikkia haastateltiin strukturoidulla tutkimusmenetelmällä, joka kattoi sosiodemografiset tiedot, aineiden käytön, lailliset ongelmat, sosiaalisen sopeutumisen, persoonallisuushäiriöt (MCMI), hermostolliset oireet (SCL-90) ja kaikki hoidot joita on saatu, sekä hoitojen lukumäärän että hoitojaksojen keston. Tulokset: Kaikilla, kuutta henkilöä lukuunottamatta, oli vähintään yksi laitoshoitojakso tutkimusjakson aikana. Keskimääräinen hoitojakso oli 17,6 kuukautta laitoshoidossa ja 26 kuukautta avohoidossa. Tämä tarkoittaa, että 73 prosenttia tarkkailuajasta tutkimuskohteet osallistuivat jonkinlaiseen hoitoon. Tutkittavilla, joilla oli monta laitoshoitojaksoa oli lyhyempi huumehistoria ennen ensimmäistä arviointia. Tutkittavat, joilla oli harvoja ja pitkiä laitoshoitojaksoja, olivat hieman paremmassa tilanteessa seurannassa, kun taas asiakkaat, joilla oli monta lyhyttä laitoshoitojaksoa oli enemmän alkoholiongelmia mutta lyhyempi huumehistoria. Päätelmä: Hoitojaksojen useus tai kesto eivät ole suhteessa asiakkaiden luonteenpiirteisiin. Hoidon saatavuus ei ole ongelma vaan sen teho. 162