TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1 2015 SAMFUNNSVITEREN DEN GLOBALE KLIMAKRISEN HVORFOR GJØR VI INGENTING? TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015 Side 1

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1 2015 SAMFUNNSVITEREN DEN GLOBALE KLIMAKRISEN HVORFOR GJØR VI INGENTING? TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015 Side 1

REDAKTØR: GUNN KVALSVIK Gunn Kvalsvik DEN GLOBALE KRISA ER EIT FAKTUM - Dette er krigarmaur, smiler vår guide i Peru. Han bøyer seg ned og pirkar bort i eit tre. Den rette trestamma står åleine på stien i den tette Amazonasjungelen. Treet og mauren lever i eit symbiotisk forhold. Kontrakten er at mauren får bu i korridorar inne i stammen mot å beskytte treet mot øydeleggingar frå andre dyr. Regnskogfondet kallar regnskogen for «verdas vaktmeister» fordi den bidreg til at klima og vær er i balanse. Når den sluttar å levere, vil vi merke det på kroppen. Det handlar om reint vatn, vêrregulering og jorderosjon. For halvanna år sidan bad Harald Eia og Bård Tufte-Johansen sine sjåarar i Brille om å rangere kva som er viktigast i verda i dag. Blant alternativa var ivaretaking av miljø og klima, som etter avstemming med fleire tusen spurte, tok ein klar sisteplass. Deira funn stemmer med det eg har vorte fortalt når eg har jobba med dette temanummeret. Interessa er minimal både blant vanlege folk, politikarar og forskarar. Etter eit gryande engasjementet på 1970-tallet, med Brundtlandrapporten og omgrepet bærekraftig utvikling, har interessa gått frå låg til lunken. Berre få stemmer ytrar seg i det offentlig rom. Altfor mange biologar og økonomar, hevdar kritikkarar. Samfunnsvitaren Linda Innbjør driv kunnskapsformidling gjennom klimafirmaet sitt. Hennar mål er å vekke folk opp frå dvalen og få inn ei forståing om at kvar einskild har eit ansvar. Nina Witoszek, kulturhistorisk filosof, bidreg for å snu den globale, klimaøydeleggande diskursen. Ho peikar på nordmenn som naturlige fanebærarar. Fordi vi er rike og fordi vår identitet er knytt opp mot naturen. Snuoperasjonen må kome gjennom utdanningspolitikk og skulane våre. Antropologen Edvard Hviding har gjennom 30 år jobba tett på øyar i Stillhavet. Han fnyser av forskingsvegring og det å ikkje ta standpunkt til viktige tema. Forskarar ikkje berre bør, dei må ta aktiv del i den globale klimasamtala, hevdar han. Statsvitaren Jonas Helseth, har valt vekk ei byråkratkarriere i EU for å kjempe for klimasaka gjennom Bellona Europa. Han skammar seg over norsk unnlatingspolitikk. Tre månadar etter mine dagar i Amazonas i Peru, er hovudet mitt framleis fylt av historier om termittar som spis opp og ryddar. Om dyr som held bestandar i sjakk. Naturmedisin mot leddgikt, søvnproblem, forstopping og malaria. Det var noko der, noko bærekraftig og logisk. At store skogområder vert hogd ned kvar dag er skremmande. Vi er i ferd med å redusere krafta til verdas vaktmeister og øydelegg dermed det som skjer lokalt, men også internasjonalt. Den siste hovudrapporten frå FN sitt klimapanel er klar i si tale. Det er krise, og situasjonen er værre enn nokon gong. Vi må alle handle og bidra. God lesing! Samfunnsviteren er organ for Samfunnsviterne Redaktør: Gunn Kvalsvik Redaksjonsråd: Gunn Kvalsvik, Adelheid Mortensen Huuse, Anna Solvoll Rognmo, Per Jarl Elle, Hasan Tufan, Knut Aarbakke og Torun Høgvold Enstad Grafisk utforming: Gunn Kvalsvik Opplag: 11 300 Ansvarlig utgiver: Samfunnsviterne Trykk: 07-gruppen Forsidefoto: Illustrasjon Utgave - materiellfrist - distribusjon 01/15-02. mars - ca. uke 13 (mars) 02/15-01. jun - ca. uke 25 (juni) 03/15-01. september - ca. uke 38 (september) 04/15-12. november - ca. uke 48 (desember) Forbehold om endringer Annonseformat og priser: Format - Pris (farger/sort-hvitt) 1/1 side kr 12 000 (kr 9000) h 240 mm x br 180 mm 1/2 side kr 6000 (kr 5000) h 180 mm x br 120 mm 1/4 side kr 3500 (kr 2500) h 60 mm x br 180 mm 1/1 bakside kr 15 000 NB! Kun farger h 180 mm x br 200 mm MILJØMERKET 07 AURSKOG Henvendelser om annonsering og Samfunnsviteren for øvrig rettes til sekretariatet, tlf 22 03 19 00/ post@samfunnsviterne.no Samfunnsviterne, Kr. Augusts gate 9, 0164 OSLO Telefon: 22 03 19 00 Telefaks: 22 03 19 01 www. samfunnsviterne.no - 241 379 Side 2 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015

INNHOLD 06 10 15 18 KLIMA OG MILJØ Hallo Samfunnsviter 05 Norge og nordmenn kan snu klimakrisen 06 Verdens kanarifugler 10 Hvem er og hva gjør FNs klimapanel? 13 Norsk miljøpolitikk styres fra Europa 14 Utdannelse i utlandet åpner dører 17 På tide med kursendring 18 Klimaforliket 20 Hvorfor handler vi ikke? 21 annet Faglig råd for pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) 22 Samfunnsviterne er Miljøfyrtårn 27 juss Ytringsfrihet i arbeidsforhold 24 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015 Side 3

Illustrasjon: Hanne Stenli Ja, er du egentlig det? Jeg tror vi alle ønsker å svare ja på spørsmålet. Og sannsynligvis svarer vi også bekreftende på et sånt, åpent spørsmål. Men er det nok? Nei! Nå tror jeg mange samfunnsvitere og humanister er mer enn gjennomsnittlig opptatt av miljøspørsmål. Vi vet blant annet at kvinner er mer opptatt av slike spørsmål enn det menn er. Og vi vet at interessen øker med utdanningsnivået. Jeg tror derfor vi kan si at Samfunnsviternes medlemsmasse er miljøengasjert. Som organisasjon bør Samfunnsviterne også være en miljøpolitisk pådriver. At foreningen er Miljøfyrtårn skulle selvsagt bare mangle. Men vi bør også engasjere oss i den politiske debatten når det kommer til miljøspørsmål. Det betyr også å ta standpunkt i vanskelige politiske spørsmål. Norge er en betydelig bidragsyter til utslipp av klimagasser. Petroleumsvirksomheten er en av grunnene til det. Noen vil kanskje hevde at å bruke norsk olje og gass tross alt er bedre enn å brenne kull for å tilfredsstille verdens behov for energi. Men verken olje, gass eller kull er fornybare ressurser, og alle tre bidrar til betydelige karbonutslipp. Derfor mener jeg Samfunnsviterne bør ha en tydelig stemme når det kommer til spørsmål om hvorvidt vi fortsatt skal lette etter og Knuts hjørne Opptatt av miljøet? deretter utvinne nye olje- og gassforekomster. Norsk oljeproduksjon har vært nedadgående i mer enn et tiår, men vi leter etter og finner fremdeles forekomster som vil kunne utvinnes i femti år fremover. Skal vi fortsette med det? Eller skal vi tvinge samfunnet til nødvendig omstilling ved politisk å våge å la de verdifulle ressursene bli liggende under havbunnen? Storbritannia og flere andre land satser stort på vindkraft, også langt til havs. I Norge nøyer vi oss stort sett med å henvise til å at nesten all norsk kraft allerede er fornybar fordi 97 prosent av den stammer fra vannkraft. Er det et godt nok argument? Og hva med skattesystemet vårt? Er det ikke på høy tid å innrette skattesystemet på en måte som straffer miljøfiendtlig aktivitet og premierer den grønne økonomien? Eller hva med forbruksmønsteret vårt? Veksten i husholdningenes samlede forbruk er doblet på ganske få år. Det innebærer mye mer transport, mye mer avfall og mye mer miljøfiendtlig og helseskadelig produksjon i noen av verdens fattigste land. En ny, moderne flatskjerm koster ikke mer enn en femtedels månedslønn for de fleste av oss. For førti år siden kostet en TV to månedslønner. Det betyr at vi nå har råd til ti ganger så mange TV-er. Samfunnsviterne skal våge å ta tøffe standpunkt. Innen miljøpolitikken trenger vi å ta noen av de tøffeste. Det er hovedstyrets og landsmøtets ansvar å utforme politikken vår. Som medlemsorganisasjon i Akademikerne er vi også med på å utvikle hovedorganisasjonens politikk. Akademikerne er i gang med en revisjon av sitt miljøpolitiske policynotat. Dette skal vi bidra til å påvirke. For skal Akademikerne bli troverdige når de sier våger å tenke nytt, må man også våge å tenke nytt i miljøpolitikken. Jeg ønsker meg en fagforening og en hovedorganisasjon som tydelig velger miljøets side. Gledelig medlemsvekst 2014 var på veldig mange måter et godt år for Samfunnsviterne. Vi har vedtatt ny og spennende politikk for arbeidsliv, utdanning og forskning som jeg tror blir lagt merke til frem over. Samtidig hadde vi en medlemsvekst på litt over ni prosent, noe som gjør at vi er i rute når det gjelder den offensive strategien om 17.000 medlemmer innen 2020. Særlig gledelig synes jeg det er at vi prosentvis øker desidert mest blant studenter, dernest blant ansatte i privat sektor og i sykehusene. Dette viser at unge ser verdien av organisering hos oss og at samfunnsvitere og humanister blir mer aktuelle for jobber i sektorer der vi tradisjonelt har hatt mindre oppslutning. Lønnsveksten for våre medlemmer var også gjennomgående god i fjor. Vår ferske lønnsstatistikk viser at vi i gjennomsnitt hadde 4,5 prosent lønnsvekst forrige år. En stor takk til alle våre tillitsvalgte for den jobben dere gjør både for våre eksisterende medlemmer og for å rekruttere nye! Knut Aarbakke, leder i Samfunnsviterne Side 4 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015

HALLO SAMFUNNSVITER Fra kontorpulten i Miljødirektoratet drømmer Eirik Drabløs Pettersen (33) om å ta med seg lederne for G7-landene til en øde øy for å bli enige om hvordan klimekrisen kan løses. Han tror beslutningstakerne selv må kjenne på kroppen hvordan mange i verden lever. Eirik Drabløs Pettersen. Foto: privat. Hva er din faglige bakgrunn? - Jeg har en Master i International Environmental Studies fra NMBU på Ås og en Bachelor i Utviklingsstudier fra UiB. Under utdanningsløpet har jeg hatt tilbragt omtrent et år i Uganda og Tanzania på utveksling og feltarbeid. I tillegg har jeg et år med journalistikkstudier fra USA. Begge gradene er tverrfaglige, men med hovedtyngden innenfor samfunnsvitenskapelige fag. Hvor jobber du nå? - Jeg jobber i Marin seksjon i Miljødirektoratet. Er du spesielt opptatt av miljø og klima, eller havnet du innenfor dette feltet tilfeldig? - Litt av begge deler. Jeg har vært opptatt av både å bruke og bevare miljøet hele livet, uten å være spesielt aktivistisk. Jeg søkte på mange forskjellige jobber etter studiene, så det var nok litt tilfeldig at jeg endte opp i Miljødirektoratet. Men jeg er fortsatt veldig fornøyd med at det var akkurat det som hendte. En direktoratsjobb betyr kunnskap om miljø og klimautfordringene. Er du bekymret for fremtiden? - Jeg går ikke rundt i konstant bekymring for fremtiden, det blir for slitsomt. Men jeg mener bestemt at vi er nødt til å ha et skifte i retning av et mer bærekraftig og miljøvennlig samfunn så snart som overhodet mulig. Hvilket miljøfelt jobber du innenfor? - Jeg jobber med forvaltning og rådgivning på havmiljøområdet. Mesteparten av tiden min går med til arbeid med forvaltningsplanene for de norske havområdene, Norges deltakelse i internasjonale sammenslutninger som OSPAR-konvensjonen og opp mot EU, og bilateralt samarbeid. Fagområdene inkluderer arbeid med konflikter i ressursforvaltning, samlet påvirkning av miljøet, kommunikasjon og kunnskapsoverføring med mer. Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut? - Dagen begynner med å sjekke innboksen for å se om det har skjedd noe i løpet av ettermiddagen eller morgenen som krever umiddelbar oppmerksomhet. Når det er tatt hånd om følger en time eller to med å lese seg opp på ulike metoder for å vurdere samlet påvirkning av havmiljøet, oppdatering av relevante sider på miljøstatus.no eller lignende. Etter lunsj sjekker jeg ut hva som er forskjellen mellom PCB og dioksinlignende PCB og hvilke effekter høye nivåer av disse er forventet å ha for blåkveita og folk som spiser den, med en kollega eller forsker som kan mer om akkurat det feltet. Så bruker jeg de siste timene av arbeidsdagen til forberedelser og lesing av saksdokumenter for det neste møtet i en av de internasjonale gruppene jeg deltar i. Opplever du at folk rundt deg, venner, familie etc., er opptatt av miljø og klimaspørsmål? - Ja, de fleste er opptatt av både miljø- og klimaspørsmål. Fellesnevneren er at de fleste, inkludert meg selv, har litt dårlig samvittighet for at vi ikke gjør enda mer for å minske fotavtrykket vårt både på ressursbruk og klimagassutslipp. Tror du vår politikk og miljøprofil vil se annerledes ut om ti år? - Jeg både håper og tror at både miljøpolitikk og miljøprofilen generelt er bedret betraktelig om ti år. Forhåpentligvis er vi da godt inne i en omlegging mot et grønnere samfunn. For å få til dette tror jeg det er viktig å minske forbruket, uten at det går ut over opplevd livskvalitet og dagligliv. Lettere sagt enn gjort, men jeg tror det er essensielt å ha et annet budskap enn «vi må tilbake til et forbruksnivå på 1980-nivå» for å få med seg massene i vår del av verden. Samtidig må det være muligheter for verdens fattige å øke livskvaliteten gjennom økt tilgang til varer og tjenester. Hvilken miljø- og klimaguru ville du tilbringe en ukes tid med på en øde øy? - Jeg ville helst tatt med meg lederne for G7 til en øy med begrensede naturressurser og uten tilgang til kommunikasjon med omverdenen. Jeg tror at et skifte mot et grønnere og mer bærekraftig samfunn vil gå mye fortere om det er politisk enighet og vilje til å få det til. Jeg tror at den viljen hadde vært sterkere om flere med beslutningsmakt hadde opplevd hvor tøft livet er for en stor del av verdens befolkning, fremfor å først og fremst tenke på kortsiktige effekter for egen velgeroppslutning og relativt kortsiktige økonomiske hensyn. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015 Side 5

klima OG MILJØ Den globale krimakrisen er et faktum: Norge og nordmenn kan snu klimakrisen Norge er i følge Nina Witoszek det eneste landet i verden som gjennom naturbasert identitet og rikdom kan snu den globale klimakrisen. Prosjektet må starte ved utdanning. Tekst: Gunn Kvalsvik Nina Witoszek, som jobber ved UiO, ble i 2014 kåret til en av Norges viktigste intellektuelle personer og har vært synlig i forskningsarbeid og samfunnsdebatter ved siden av å ha gitt ut flere bøker. Blant annet har hun gjennom sitt polsk-irske blikk skildret og skrevet om nordmenn og våre levemåter. Kultur, filosofi og miljø Witoszek, som innehar tittelen research professor i kulturhistorie med en filosofisk tilnærming, har de siste årene fattet interesse for den globale klimakrisen. Hennes analyser er skarpe, og budskapene er tydelige. Samfunnsviteren fikk halvannen time av tiden hennes, der hun delte sine tanker om miljø, krise og vårt ansvar som oljerik nasjon, verdensborgere og nordmenn. - De siste tiårene har vi kunne lese studier som dokumenterer klimakrisen og som sier at menneskeheten har alle forutsetninger for å møte klimautfordringer som matmangel, fattigdom og energikrise. Likevel gjør de fleste av oss ingenting. Er det fordi vi ikke gidder? - Ja, det er et paradoks og latskap er delvis forklaringen. Men den store feilen her til lands er skolene og skolepolitikken. Altså utdanningspolitikken. La meg forklare: I 1987 kom Brundtlandskommisjonens sluttrapport Vår felles framtid (Our common future), som mer eller mindre forandret måten vi tenker omkring miljøspørsmål. Begrepet bærekraftig utvikling (Sustainable development) ble lansert, og rapporten skriver hvorfor og hvordan miljø, økonomi og sosial utvikling var tett knyttet sammen, forklarer Witoszek. Essensen i rapporten var, ifølge Witoszek, at alle må bidra for å endre miljøkrisen og at nøkkelen er å tenke helhetlig og å handle bærekraftig. I Norge ble ideene i rapporten implementert i skoleverket og i undervisningen. Målet var å få alle til å tenke bærekraftig, som igjen skulle føre til andre handlingsmønster. Altså at bærekraftig skulle bli et imperativ. Professoren forklarer at ideene dessverre ikke ble ivaretatt, ble delvis utkonkurrert av markedstanker, smuldret stille bort, og 20 år senere var siste rest forsvunnet. I dag bæres tankene videre av et liten knippe NGOentusiaster og noen forskere som vil ha penger fra NFRklimaprogrammet. Kanskje skjer det mer på det kommunale plan, i bypolitikken, enn nasjonalt. Oslo vil være grønt og folk jobber med saken. På tross av at forståelsen for de Nina Witoszek sentrale sammenhengene som ligger i bærekraftig tenking er stor, er vi handlingslammet. - Men altså, jeg vil ikke kalle nordmenn giddeløse, ler forskeren. - Kanskje det er rettere å si nonsjalante fordi vi ikke er direkte truet. Dessuten har samfunnet og politikken gått mer og mer i retning av et konkurranse- og kompetansefokus. Vi blir opplært til å kjempe om topplasser på PISA-listen og lager stadig nye strategier for å nå våre kompetansemål, ikke å investere i langsigtige strategier som krever klokskap og visjon. Motstridende tanker - Du påstår at markedstanker som betyr økonomiske beregninger og konkurranse konkurrerer ut fokuset på bære- Nina Witoszek har studert ved Universitetet i Wroclaw, Polen, Oxford University og Universitetet i Stocholm. Hun har doktorgrad i komparativ litteratur, og har blant annet hatt stillinger ved internasjonale forskningsinstitusjoner. Witoszek er i dag forskningsleder ved Universitetet i Oslo, Senter for utvikling og miljø. Priser Hun har fått MA-Golden Medal, Universitetet i Wroclav (1978), Swedish Institute Award for the studies in Irish History and Culture (1998) og Fritt Ords Pris (2005) Foto: UiO. Side 6 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015

KLIMA OG MILJØ Augue, viverra augue Augue, viverra augue Markedstanker er alltid kortsiktige og handler om profitt, mens bærekraftige tanker er i den andre enden av skalaen og handler om fremtid og sammenheng, sier Nina Witoszek. Illustrasjonstegning. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015 Side 7

KLIMA OG MILJØ kraftighet. Må det nødvendigvis være et skille mellom disse størrelsene? - Ja, markedstanker er alltid kortsiktige og handler om profitt, mens bærekraftige tanker er i den andre enden av skalaen og handler om fremtid og sammenheng. Et bærekraftig blikk krever klokskap. Klokskap handler om å se helheten og å se konsekvenser. Holistisk, heter det på fint, sier Witoszek. - For meg er det logisk at dette store blikket blir løftet inn i institusjonen som når flest av våre unge hoder, via utdanningen. Dette har jeg skrevet til vår minister, i Morgenbladet, snakket om i undervisningen osv. Kunnskapen om bærekraftighet må inn igjen i skolen! Ilden som brant ut Tilbake i tid, på 1970-tallet, var situasjonen annerledes. Da diskuterte mange både miljø- og klimakrise. Og de handlet. Et godt eksempel er utbyggingen og protesten under Altautbyggingen der demonstranter fra flere samfunnslag lenket seg sammen for å verne naturen. Også i akademiske og utdanningskretser var det høylytte etiske klimadebatter. - I dag er det derimot få eller ingen intensiver i akademiske rekker for å kjempe naturens sak, snarere tvert imot. Du måles med poeng etter publiseringer i internasjonale tidsskrifter, og politisk engasjement blir ofte sett ned på og sidestilt med subjektivitet i kunnskapsproduksjonen. At det heller ikke blir vektlagt i undervisningen har jeg selv fått erfare da min masterstudent intervjuet de ikke har. Lærerne gjør det ikke fordi det ikke står i pensum og politikerne enten kan for lite eller er redde for å bli upopulære. Det er et paradoks at vi har kommet dit, sier den polsk-norske forskeren. Status 2015 Dagens situasjon i Norge i 2015 er altså at miljøsaken blir diskutert i næringslivet eller i lukkede fora som NINA, SUM, Cicero og noen får andre. Det finnes med andre ord ikke noe samlende organ eller overordnet politisk styring der miljøutfordringene blir tatt opp som en utfordring for utdanning og kultur. Dette i kontrast til for eksempel Tyskland, der det har skjedd en paradigmaskifte i - I dine analyser av nordmenn sier du at nordmenn er rasjonelle og pragmatiske. Hvorfor klarer vi ikke å bruke disse egenskapene i kampen mot den globale klimakrisen? - Godt spørsmål. Det rasjonelle og pragmatiske er gode egenskaper som jeg er overbevist om kan brukes for å endre kurs og bli mer bærekraftige. Problemet er at det i dag ikke er forståelse blant mange nok at krisen er alvorlig og krever handling. Igjen, jeg gjentar meg selv, det mangler kunnskap om sammenhengene. - Hadde det vært en ide å endre den moraliserende og dommedagspregede miljøfortellingen? Eller sagt på en annen måte trenger vi en karismatiker? - Norge har alle forutsetninger for å være den nasjonen som tar stafettpinnen og viser vei. Dere, eller vi, jeg er jo på tross av alt en fake Norwegian, har nok penger og en fortelling og ide om hvem dere er som naturmennesker. Det er ikke bilder av oljefelt vi finner på Visit Norway sine hjemmesider, det er fjelltopper og dype fjorder. Frisk natur og gjerne med mennesker som lever i harmoni med denne. Dagens situasjon i Norge i 2015 er altså at miljøsaken blir diskutert i næringslivet eller i lukkede fora som NINA, SUM, Cicero og noen får andre. Det finnes med andre ord ikke noe samlende organ eller overordnet politisk styring der miljøutfordringene blir tatt opp som en utfordring for utdanning og kultur. lærerskolestudenter som innrømmet lite kunnskap om bærekraftighet. Mange fortalte også at de opplevde selve begrepet bærekraftig utvikling som kjedelig, forteller Witoszek. I stedet for å snakke om bærekraftighet i skolen og utdanningsrommene mener kulturhistorikeren at de mest interessante debattene og innovasjonstankene blir formidlet av næringslivsaktører eller økonomifokuserte fora som Dagens Næringsliv. - Kanskje næringslivet og dets aviser er institusjoner som skriver og forholder seg til disse tankene fordi de er tvunget til det. Kunnskapsarbeidere gjør det ikke, fordi de ikke opplever at det angår dem, fordi det krever en ny visjon som utdanningen. - Vi er i en situasjon med et system som mangler balanse og helhetlig tenking. Vi trenger rett og slett en historie med en visjon, ideer og bilder som forteller oss at vi må ta ansvar og levere. Skolen som institusjon er der denne historien kan implementeres og nå folket. La elevene får eierskap til bærekraftige handlinger og tanker, oppfordrer hun. - Vi trenger altså gode historiefortellere? - Noe slikt. Nordmenn kjenner seg igjen i Askeladden, som i motsetning til sine brødre tenkte smart, helhetlig og var på lag med naturen. I miljøsaken gjør vi ikke det. Jeg mener vi må vekke opp vår indre Espen Askeladd og få på de rette Side 8 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015

KLIMA OG MILJØ - Det er synd at Norge nesten har glemt Arne Næss og hans grensesprengende miljøetikk og miljøfilosofi. Det finnes Arne Næss in Global Justice and the Envrionemnt" på SUM, men så vidt som jeg vet er det få eller ingen forskere i Norge som kritisk utvikler Næss' intellektuelle arv, sier professor Nina Witoszek. Foto: NRK. holistiske brilleglassene. - Det høres fint ut. Men i praksis; hvordan overbevise en gjennomsnittlig norsk arbeidstager, eller en kineser eller afrikaner som drømmer om moderne velferd, at reduserte klimagassutslipp ikke betyr at drømmene og livene deres ikke forsvinner? - Det er det som er poenget. Den fortellingen som dominerer klimadebatten i dag, er dommedagsprofetier. Vi må blø, lide og leve under dårligere standard. «We have to be poor together», sies det. Nei, det behøver vi ikke. Vi må bli klokere og leve i pakt med naturen. Norge er den naturlige fanebæreren. Professor Witoszek blir ivrig når hun presenterer sin dronningtanke om Norge som fanebærer for en ny og bærekraftig verden. Nordmenn har penger og en identitet som er basert på natursymbolikk og naturtilknytning. - Vi snakker her om en revolusjon. Myndighetene, eliten og lærerne må ta grep. At revolusjoner startes nedenfra er bare tull. Et studie som intervjuet næringslivsledere forteller at de er mer klare enn vi tror. Myndighetene må på banen, forskere må stå frem med sin kunnskap og utdanningen endres. Man trenger en stor mobilisering av eliter! Så begynner vandringen mot noe annet. - Trenger vi en ny Martin Luther King eller kanskje Arne Næss? - Ja, det hadde hjulpet. En karismatiker som ikke bare fortalte at dette ville gå bra, men at det også ville bli bedre. Alternativet er at vi venter til vi må endre kurs. Når konsekvensene blir så tydelige at vi ikke lenger kan ignorere det. Frihet, økomodernitet og globale borgere Som en del av debatten mener den kulturhistoriske filosofen at vi også må kunne drøfte frihetsbegrepet. Dette er et begrep som henger sammen med evolusjonismen og utvikling av et samfunn fra mindre utviklet til moderne. - Jeg mener vi har misforstått frihetsbegrepet slik vi bruker det i dag. Som Leonardo Da Vinci så klokt sa det: det er frihet å vite hvor grensene går. I dag finnes ingen grenser for hvor langt vi kan gå i forhold til naturen rundt oss. Kanskje er vi ikke så frie som vi tror. Jeg bruker også begrepet «økomodernitet»: en modernitet som ikke bare dreier seg om skifte til fornybar energi, men en sofistikert kulturell omstilling hvor husholdning styrer kultur og politikk, forklarer professor Witoszek. Økomodernitet dreier seg om kvalitet, i følge Witoszek, om opphevelse av skille mellom menneske og natur. Vi skal for eksempel ivareta naturens interesser, men også menneskerettigheter og kvinnerettigheter. Det samme gjelder demokrati og sosiale rettigheter. - Før jeg avslutter, må jeg understreke at for å nå målet globalt, må alle blir verdensborgere. Altså, må vi tenke grenseløst og kulturoverskridende. Prosjektet må oppleves som eid av alle og som større enn slike hindringer, avslutter Nina Witoszek. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015 Side 9

KLIMA OG MILJØ Vann, vær og kaos i Stillehavets øygrupper: verdens kanarifugler Mens verdenslederne holder klimamøter og diskuterer krisen, lever deler av befolkningen i Stillehavets øygrupper i krisen. Et nettverk av akademikere fra Europa og Stillehavet samarbeider for å redusere konsekvensene. Tekst: Gunn Kvalsvik Foto: Eilin H. Torgersen Å tilpasse seg været og havets luner har i tusenvis av år vært en del av livet for befolkningen på øyene i Stillehavet. Når landskapet sjelden ruver mer enn to meter over havet, er man sårbar og lever tett på. Derfor er det dramatisk når havet rundt en i løpet av bare 20 år stiger 20 centimeter. Havstigningen skyldes issmeltningen som fyller elver med vann som føres ut i havet. På samme tid har havet blitt varmere, noe som gjør at vannet utvider seg. I det vestlige Stillehavet blir dette ytterligere forsterket med passatvindene og samspillet mellom hav og atmosfære i tropene. Hva kan gjøres? Parallelt med at verdens nasjoner synes å vegre seg mot å ta ansvar, er det etablert et europeisk forskningsnettverk med mandat til å kartlegge situasjonen samt være en samtalebro mellom de ti millioner menneskene det gjelder og den vestlige verden. Nettverket har navnet ECOPAS (European Consortium for Pacific Studies) og er et tverrfaglig prosjekt bestående av fire universiteter i Europa og to i Stillehavsregionen. På EU-språk kalles det et konsortium. Fra Universitetet i Bergen deltar 14 forskere, deriblant professor Edvard Hviding i rollen som koordinator for hele prosjektet. - Forskerne jobber tett på politikere og organisasjoner fra regionen, en kobling som både er spennende, nyttig og avgjørende for prosjektet. Vi har også et lydhørt publikum både i FN og EU, samt andre nasjoner og sammenslutninger som har interesse i regionen, forklarer Hviding. Forskning i praksis Antropologen har selv et tett og nært forhold til Stillehavsregionen og menneskene der etter å ha bodd og forsket på Salomonøyene over flere år siden 1986. - Jeg er ikke klimaforsker og kan derfor ikke ta naturvitenskapelig stilling til årsakssammenhenger. Det jeg forholder meg til, er at vær og klimasituasjonen Edvard Hviding er dramatisk for folkene som bor i Stillehavet, særlig på de lave atollene. Klimaflyktninger og nasjoner uten landområder er fremtidsscenarier som snakker for seg og ikke er så lang borte i tid. I tillegg til et antropologblikk har jeg derfor også en interesse av å hjelpe til i krisen. Forskerkoordinatoren forteller om øynasjonene i det tropiske Stillehavet som planlegger evakuering. Om korallrev som smulder bort. Han kjenner folk fra hele regionen. Akademikere, høvdinger, ministre og presidenter. Men også vanlige folk med vanlige liv. Det er krise, og det haster å gjøre noe! - Regjeringen i Kiribati, som har sine inntekter fra tunfiskressurser i landets økonomiske sone på mer enn tre millioner kvadratkilometer, har kjøpt landområder på de store øyene i Fiji. Tanken er å flytte befolkningen dit hvis atollene blir ubeboelige eller forsvinner under havflaten. Andre nasjoner har kanskje ikke så mye tunfisk og penger, og kan ikke kjøpe seg landområder, Hviding er professor ved Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Han har forsket på samfunnsforhold i det sørlige Stillehavet, i særdeleshet blant folk ved Marovo-lagunen i Ny-Georgia-øyene, som er en del av Vestprovinsen i Salomonøyene. Hviding ble i 2010 tildelt medaljegraden av Salomonøyenes orden for sin innsats i forskning og utdanning til fordel for befolkningen på Salomonøyene. Da professor Edvard Hviding som student reiste på feltarbeid til Salomonøyene i Stillehavet på 1980-tallet var regionen relativt ny for Universitetet i Bergen. I dag teller Stillehavsforskerne i Bergen 14 antropologer, hvorav noen jobber tett med Bjerknessenteret som bidrar med globale klimaanalyser. Edvard Hviding. Foto: Vilsoni Hereniko Side 10 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015

KLIMA OG MILJØ forklarer Hviding. Mer enn snakk? På ECOPAS nettsider fortelles det at nettverket er det første som er etablert for å utvikle et langsiktig samarbeid mellom forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Europa og Stillehavet. I tillegg formidles det om fellesproduksjon av en rekke konferanser, rapporter og møter. Mye har skjedd siden oppstarten i slutten av 2012. - Ja, jeg innrømmer at det har vært noen aktive og morsomme år. Mange lange flyturer, siden nettverket er spredd over hele verden, et paradoks siden vi samarbeider om klima. Status er at vi har fått utrettet mye og at vi har fått mange til å lytte til Stillehavsfolkenes situasjon, tanker og ideer, sier Hviding. Han forteller entusiastisk at de i tillegg til rapporter og utveksling av fakta har hatt stor suksess med bruk av utøvende kunst. - På Stillehavsøyene er dans, poesi, sang og teater innbakt i og en viktig del av kultur og politikk. Vi har inngått et samarbeid med universitetet på Fiji og deres danseensemble og kor, og de har levert en storslagen forestilling, Moana: The Rising of the Sea, som formidler Stillehavsfolkenes egne oppfatninger av klimakrisen. Det er en utrolig oppsetting med 30 flotte artister, sier han stolt. Han mener at en slik dramaforestilling skaper et sterkere moralsk imperativ enn ord og at de opplever at selv tørre EU-byråkrater forstår lettere og kan nås når de ser stykket. - Faktisk inngår Moana-forestillingen i programmet til Festspillene i Bergen om noen måneder, sier han fornøyd. - Kunnskapen nettverket formidler og står for, i stor grad basert på feltarbeid og kvalitative analyser, blir nok sett på som ganske arbeidskrevende og spesiell, men også nyttig. Ja, jeg opplever at vi blir tatt på alvor. For eksempel bestilte EU-parlamentet i 2014 en analyse av EUs utviklingssstragi i Stillehavet av oss. Denne utredningen, levert av ECOPAS, danner rammen for de neste års reorientering av EUs samarbeid med regionen. Objektiv eller subjektiv forskning Bergensprofessoren medgir at hans engasjement også er knyttet opp mot det faktum at klimautfordringene ikke er Edvard Hviding mener at kultur skaper et sterkere moralsk imperativ enn ord og at de opplever at selv tørre EU-byråkrater lettere forstår og kan nåes når de ser stykket. Foto: Eiling H. Torgersen. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015 Side 11

KLIMA OG MILJØ folkene som bor der sin feil. Snarere er det industrialiserte lands utnyttelse av naturressurser og forurensing som er årsaken. - Øyfolket er rett og slett jordens kanarifugler. De er blant de første i verden som merker at klimaendringene i så stor grad endrer hverdagen deres, noe som også gjør dem interessant som case, forklarer Hviding. På spørsmål om hvorvidt engasjementet påvirker ønsket om en etisk nøytral og objektiv forskning, fnyser han. - Jeg tilhører Universitetet i Bergen, som har lange tradisjoner for å anvende grunnforskning i mange fag. Å bruke forskningsmetoder og kunnskap til å adressere faktiske utfordringer mener jeg både er etisk og moralsk rett. Når vi oversetter og bidrar til kommunikasjon vet jeg at vi gjør en god jobb som forskere, understreker han. De store og små linjer Kunnskapen nettverket bidrar med, er altså viktig for EU. Dette avspeiles også i EUs pengebruk; ikke noe annet område i verden mottar mer bistandsfinansiering pr. innbygger enn Stillehavsøyene. - Vi opplever at mange er interessert i det vi driver med. Både de som er opptatt av hvordan klimasituasjonen utvikler seg, men også verdenssamfunnet, som er interessert i øynasjonenes stemmer i FN. Paradoksalt nok gjør disse FN-stemmene til de små øystatene at mange kommer med tilbud om både handel og klimatiltak, sier professoren. Men tilbake til hverdagen og livet til folkene på Stillehavsøyene. Den er alvorlig og ser ut til å bli verre. Som presidenten fra Kiribati retorisk uttalte på norsk TV etter et isbrebesøk på Svalbard: Jeg var mest opptatt av å se isbjørnene. Dyrene som tydeligvis er viktigere for verden enn oss folkene på Stillehavsøyene. - President Tong av Kiribati er en god retoriker, men også en mann som vet at det haster. Endringene skjer med stor hastighet, og nye former for ekstremvær merkes godt. Cookøyene erfarte for eksempel allerede i 2005 fem sykloner på kort tid, mens det vanlige er én per sesong. Vi snakker om omfattende og kompliserte naturprosesser og i en del tilfeller permanente ødeleggelser av naturgrunnlaget for samfunnslivet på øyene. Nå får vi bare håpe at verden våkner og at vi klarer å stoppe opp. Jeg håper og tror at ECOPAS-nettverkets innspill og innsats åpner noen viktige øyne, avslutter Edvard Hviding. Ekstremvær Vi får stadig nyheter om ekstremvær som hetebølger, kraftige stormer, flom, tørke og andre unormale værfenomener. FNs klimapanel regner det som sannsynlig at varmebølger er blitt mer vanlige og at episoder med ekstreme nedbørsmengder og flom har økt i de fleste områder siden 1975. Kilde: Miljøstatus.no Temperaturen stiger Hvert av de siste tre tiårene har vært varmere enn det forrige. De tre siste tiårene har alle vært varmere enn noe annet tiår siden 1850. Perioden fra 1983-2012 er den varmeste 30-årsperioden på den nordligste halvkule de siste 1400 årene. Kilde: FNs klimapanel Side 12 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015

KLIMA OG MILJØ FNs IPCC er det viktigste organet når miljø- og klimaspørsmål skal vurderes: Hvem er og hva gjør FNs klimapanel? Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) ble nedsatt av Den meteorologiske verdensorganisasjonen (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) i 1988. Formålet er å gi verdens land et best mulig vitenskapelig grunnlag for å forstå klimaendringene og potensielle effekter for mennesker, miljø og samfunn. 195 land er medlem av FNs klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC). Mer enn 800 eksperter fra 85 land er panelets faglige ryggrad og forfatter rapportene. Medlemslandene og andre kan nominere forfattere til panelet. Forfatterne velges av panelets byrå, som består av 31 eksperter og forskere. Klimapanelet driver ikke med egen forskning, men gjennomgår faglitteraturen innen klimaforskning og systematiserer og oppsummerer status for kunnskapen. Klimapanelet vurderer den nyeste vitenskapelige, tekniske og sosio-økonomiske litteraturen som bidrar til å forstå risikoen for menneskeskapte klimaendringer og potensielle virkninger, samt mulige tiltak og tilpasninger. Vurderingene skal være objektive og omfatte all relevant litteratur som tilfredsstiller vanlige krav til dokumentasjon i vitenskapelig publisering. Informasjonen skal være relevant for beslutningstakere, men politisk nøytral. Hovedfunnene på den siste hovedrapporten har IPCC selv definert: Oppsummering av de vitenskapelige målinger over klimaendringene: - Klimaet har endret seg allerede, og det blir stadig varmere, våtere og villere pga. våre utslipp. - Vi står i fare for få klimaendringer som ikke går an å reversere. - Graden av oppvarming kommer an på våre tiltak. Oppsummering av hvem og hvordan disse klimaendringene rammer: - Naturmangfoldet er sterkt truet. - Allerede sårbare samfunn og de fattigste rammes hardest. Klimapanelets arbeid er konsentrert rundt hovedrapporter som kommer med fem-seks års mellomrom. Mer enn 800 eksperter fra 85 land er panelets faglige ryggrad og forfatter rapportene. - Risiko for større økonomiske tap og hardere levevilkår. - Større mangel på mat og vann. - Større helseproblemer. Rapporten vurderer risikoen for store klimaendringer opp mot hvor mye og hvor raskt vi kan tilpasse oss og redusere utslippene. - Kan vi nå togradersmålet? - Hvordan når vi togradersmålet? - Hva vil det koste? - Hva kan vi gjøre med forbruk, teknologi, politisk og med investeringer? - Hva kan enkeltmennesket gjøre? - Hva med internasjonalt samarbeid? Kilde: FN.com Panelet driver ikke miljøovervåkning, men systematiserer og oppsummerer status basert på tusenvis av vitenskapelige studier. Klimapanelets arbeid er konsentrert omkring hovedrapporter som kommer med 5 6 års mellomrom. Den siste kom i 2013 og 2014. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015 Side 13

KLIMA OG MILJØ Bellona driver miljøkampen fra Brussel: norsk Miljøpolitikk styres fra Europa Bellona Europa er en stiftelse registrert i Brussel. På kontoret jobber fem personer for å påvirke og følge med på Europas klimapolitikk. Kontoret ledes av statsviteren Jonas Helseth. Tekst: Gunn Kvalsvik - Vi er et selvstendig kontor og belgisk registrert stiftelse, altså ingen norsk organisasjon, forklarer Helseth på spørsmålet på hva Bellona Europa er i forhold til Oslokontoret. Brusselkontoret arbeider som en selvstendig enhet og kan ifølge Helseth jobbe på tvers i saker som står moderkontoret nær. De ansatte er lokalt ansatt, betaler skatt til Belgia og får blant annet ikke utenlandstillegg. Det er her det skjer Bellona Europa holder til i et lyst og fint hjørnekontor i gangavstand til EU-parlamentet og Kommisjonen i Europas hovedstad. De har nettopp flyttet til nye lokaler, blir jeg fortalt, og husleieprisen er visstnok god. Til å være Brussel. Jonas Helset kommer presis til vår avtale. Det er ingenting ved mannen som skriver han tilbake til hjembyen Trondheim bortsett fra dialekten, som er avslepet trøndersk. Han suser inn dørene iført svart hatt, dress, skjegg og paraply. Unorsk? Europeisk? Kanskje. Etter en kort oppdatering med to kollegaer som allerede er på plass, blant annet om neste dags møte i Ungarn, er han klar. - Da den norske befolkningen valgte å ikke bli en del av EU i 1994, startet Frederic Hauge og Bellona prosessen for å etablere et kontor i EUs hovedstad Brussel. Realiteten at 80 prosent av norsk miljøpolitikk avhenger av det som bestemmes i EU, gjorde at vi ikke hadde noe valg. Ville vi ta klimaet på alvor, måtte vi også delta i det forumet der bestemmelsene skjer, forklarer Helseth og smiler. Selv begynte han å jobbe for Bellona Europa for fire år siden. Da hadde han allerede vært i EU-byen i fire år. Først som trainée for EU-delagasjonen, senere som representat for region Midt- Norge. For halvannet år siden overtok han som leder for Bellona Europa. - Det å ha svært gode kunnskaper om EU-systemet samt et godt nettverk i EU, er vårt viktigste arbeidsredskap. Tanken er selvsagt å jobbe direkte mot de som bestemmer og være tilstede i de fora avgjørelsene blir tatt, heller enn indirekte og på sidelinjen, forklarer trønderen. Fokus og målrettet arbeid Selv om Bellona Europa er et lite kontor i den store EU-bastionen, har de et godt rykte. Dette ble ytterligere forsterket da Frederic ble invitert inn i rådgivergruppen til EUs energikommissær, tyskeren Günther Oettinger, som utarbeidet et veikart for hvordan Europas energisektor må endres frem mot 2050, først og fremst for å nå EUs klimamålsetninger. - Dette er selvsagt en stjerne i boka, og det forteller omverden at vi har klart å markere oss i klimapolitikken, sier kontorlederen stolt. På klimakontoret i Egmontshuset 15, navnet på huset der Bellona Europa holder til, holder de først og fremst På klimakontoret i Egmontshuset jobbes det med alle relevante saker, overordnede og i mer detalj. Å snakke om hvilket land som har ansvar for hva, er Europakommisjonens oppgave. fokus på de overordnede målsettingene. Å snakke om hvem som har ansvar for hva, er ikke deres oppgave, men Kommisjonens. - De siste månedene har vi jobbet med rammeverket som skal gjelde frem til 2030. Dette er nå ferdig når det gjelder ambisjonsmål, og vi er fornøyde med å ha fått inn våre innspill i forkant, forklarer han og legger til at han faktisk er ganske fornøyd med resultatet. - Jeg har en opplevelse av at miljøorganisasjoner fremstår som misfornøyde Side 14 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015

KLIMA OG MILJØ til klimapolitiske vedtak. Er dette vi er fornøyde et unntak? - Jeg mener vi må være edruelige og også være fornøyde selv om vi ikke opplever å få igjennom alle våre saker. Men du har rett i at den samlede gruppen av miljøbevegelser i Europa ikke synes at målene er ambisiøse nok. Bellona Europa skulle gjerne sett at klimamålsettningene var mer ambisiøse, men vi mener at det viktigste er at de er i tråd med den langsiktige målsetningen om 80-95 prosent kutt innen 2050. Resten av miljøbevegelsen «pusher» for høyere fornybarmål for 2030, men vi mener at fokus må være på å kutte klimagasser, derav at en ellers mister fokus på det egentlige målet og fokuserer kun på midlene, og sørge for at det gjøres på en økonomisk bærekraftig måte. - Hvordan kan for sterkt press gå galt? - Et godt eksempel på feilslått politikk er at det kuttes skog i Sør-Amerika og skipper den til Europa for å lage pellets. Det er så feil som det går an. Ja, det blir mindre forurensing på grunn av nedgangen i bruk av kull til oppvarming, men hva med skogen som blir hogd ned, sier han, trekker pusten og fastslår: - Miljø- og klimapolitikk er internasjonalt og grenseløst. Å velge sine kamper - Innenfor klimapolitikken er det mange, svært mange utfordringer. Det sier seg selv at et lite NGO som oss, må prioritere, sier Helseth. - Vi har valgt å sette fokus på fangst og lagring av CO2 gass fra ulike industrikilder, såkalt CCS. I tillegg til at vi har mye kontakter i nordområdene, og kan bidra med ekspertise i arktiske spørsmål, er dette et felt vi har mye kunnskap om og der vi mener EU har en stor jobb å gjøre, sier lederen for Bellona Europa. Han forklarer at det per i dag ikke finnes noen forretningsplan for det arktiske området, som er svært viktig, og at det derfor er en fare for å komme på defensiven og i skyggen av andre spørsmål. - Dersom dette ikke blir behandlet rett, så er det umulig å nå for eksempel 2030- målene, som er rammebetinget. Lagring må inn i planene når vi bygger en ny infrastruktur. Dersom lagringskravene kommer i ettertid, risikerer vi at det blir altfor kostbart, sier Helseth engasjert. Fire fokus For å lykkes, har Bellona Europa redusert arbeidet til fire hovedfokusområder: Kunnskapsbasert arbeid, rett timing, kulturforståelse og respekt, og å bygge allianser. For å lykkes og bli tatt på alvor har Bellona Europa fire hovedfokusområder: Kunnskapsbasert arbeid, rett timing, kulturforståelse og respekt, og å bygge allianser. Illustrasjonsfoto. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015 Side 15

KLIMA OG MILJØ - Vi jobber tett på forskningsmiljøer, oversetter og deler forskning. Fletter den sammen med politikk og beslutninger. Dette deler vi gjerne i form av rapporter som vi distribuerer til beslutningstakere i systemet, forklarer han. Timing er neste fokus. Helseth forklarer at dette handler mye om å ha gode allianser og et nettverk som velger å dele fremtidige planer. Å være i forkant av prosesser, er avgjørende. - Å prøve å påvirke etter at avtaler er gjort eller noe har begynt å ta form, er nesten umulig. Underveis, derimot, opplever vi at det er mange porter som kan åpnes. Vi har heldigvis flere kontakter som velger å invitere oss inn tidlig, slik at vi kan bidra inn tidlig i prosessen, sier han. Innimellom må selv EU jobbe fort, forteller lederen med et smil, og forklarer at dette blant annet gjaldt i forbindelse med strategien for energiforsyningssikkerhet som kom grunnet Ukrainakrisen. Her fikk Bellona Europa dokumentene som skulle regulere kullbruken 14 dager før de ble offisielle. I dokumentene var det ikke påpekt at EU-landene kun kan bruke sine store kullressurser i fremtiden dersom dette gjøres med fangst og lagring av CO2-utslippene det medfører. At landet parallelt måtte jobbe med fornybar energi og reduksjon av utslipp fremover. Det lyktes da Bellona Europa å sikre at dette ble tatt med før publisering, en svært viktig seier. - Det tredje fokuset, kulturforståelse, er også essensielt i en sammenslutning av 28 land. Pluss noen til. Det er vel her jeg bruker utdannelsen min som samfunnsviter spesielt, sier Helseth og legger til at det å forstå at en jobber internasjonalt også må manifistere seg i praksis. - En må ikke tenke norsk, men europeisk. Alle land er i ulike situasjoner, har sine agenda og sine kulturer. Dette styrer og dominerer alle prosesser. Er en ikke bevist dette, får en ikke utrettet noe som helst, understreker han. - Det var tre hovedfokus. Hva er det fjerde? - Det fjerde og siste fokuset handler om å bygge allianser. Hele EU er som et stort dialogsystem der 700 millioner mennesker skal høres og føle seg forstått. Vi må finne medspillere med de samme målene som oss. Av og til kan dette være Norge, men like ofte er det folk i EU-systemet med de samme oppfatningene som oss. Det kan også være andre lands myndigheter. Her helliger målet alliansene, sier han verdensvant. Individ eller system I Norge har klima- og miljødebatten beveget seg bort fra et individ og personnivå til et systemnivå. Eller innimellom også til et ikke-nivå. Bellona Europalederen funderer også på hvordan en kan snu en slik trend? - Det er selvsagt hvert enkelt individ som til syvende og sist må jobbe for et bedre klima. Fordi det gjelder oss alle. Det handler om å stemme på de politikerne som har dette på agendaen, men det gjelder også å være seg bevisst at vår livsførsel har miljøkonsekvenser og kostander, forklarer han. - Er det slik at så lenge det ikke oppleves på kroppen og i vårt nærområde, så er det lett å bare late som alt er som normalt? - Ja, det er selvsagt en utfordring å snakke om problemer en ikke selv opplever. Det å snakke 30-40 år frem i tid gir dessverre liten eller ingen mobilisering. Også politisk er dette vanskelig, siden politikere velges for kortere perioder og andre saker er mer populære og gir mulighet for gjenvalg, forklarer han. Fremtiden Telefonen til Jonas Helseth ringer, og på displayet står det Frederic Hauge. Med et nikk og skuldertrekk forklarer han at denne må han ta. - Ja, ja, ikke sant. Jeg ringer deg tilbake. Skal i et møte om 10 minutter, dårlig tid, sier han til personen i den andre enden. - Det var fra Oslo, sier han og ser på klokken. Har du noen avsluttende spørsmål. Jeg skal nemlig i et møte med en i Parlamentet. - Kommer dere til å fortsette jobben her i Brussel? - Det tror jeg absolutt. Vi har nok å gjøre, sier han mens han reiser seg. Kanskje det er en europeisk måte å avslutte på? Nei, det er nok mer en mann som må videre i en tett timeplan av møter. Tre minutter senere tar vi farvel på gatenivå og han vandrer i retning EU, verdensvant, med hatt, paraply og dress. Side 16 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015

KLIMA OG MILJ Ø Karriereplan for spennende utenlandsjobber: Utdannelse i utlandet ÅPNER DØRER Selv med utenlandske avtaler og en klart uttalt norsk politikk velger få norske studenter europeiske utdanningsinstitusjoner. Jonas Helseth er et unntak. Tekst: Gunn Kvalsvik - Jeg synes det er rart at ikke flere velger å gå på universiteter i utlandet, sier Helseth. På hans CV står halvannet år ved NTNU, resten er smurt utover flere europeiske land. Fargerike år Helseths studieforløp startet med et ønske om å jobbe innfor romfart. Dette brakte ham til Nederland. Etter hvert som interessen for romfart bleknet og språkkunnskapen økte, ble han mer og mer interessert i politikk og EU. - Jeg var ikke spesielt opptatt av EU før jeg kom til Nederland, mimrer han, og forklarer at i motsetning til i Norge var debatten i EU-landet Nederland kunnskapsbasert, nyansert og interessant. Det endte opp med at han lærte nederlandsk og lot romfarten ligge etter et års studier. gjøre i det som kalles en joint degree mellom universitetet i Riga og Åbo i Finland, sier han. Alle bør prøve å studere ute Det er ikke alle som ønsker å teppelegge hele Europa i sitt studieløp slik Jonas Helseth har gjort. Likevel, mener han at han har gode argumenter for hvorfor flere bør se over landegrensene når de skal velge studiested og studier. - Det er så mange dyktige professorer, og studietilbudene på enkelte universiteter er bedre og mer fokuserte enn i lille Norge. Rent økonomisk er det også lurt å studere ute. Jeg opplevde å ha mer penger å rutte med enn det medstudenter i Norge hadde, da jeg var i utlandet, sier han. Det viktigste argumentet er likevel at en gjennom utlandsopphold får en språkog kulturforståelse som en vanskelig kan oppnå ved å ta hele studieoppholdet i hjemlandet, mener han. den første studenten som hadde tatt kontakt, sier Helseth. - Det er så mye spennende å dele og å lære, og jeg synes vi er heldige som bare kan fråtse i kunnskapssteder. En sideeffekt er at det også gir mange spennende jobbmuligheter, særlig dersom en ønsker en mer internasjonal arbeidsvei. Jeg hadde nok ikke havnet her, dersom jeg ikke hadde valgt et litt uvanlig studieforløp, avslutter Jonas Helseth i Brussel. Tilbake i Trondheim ble det språk og statsvitenskap, før han igjen tok veien over statsgrensene. Denne gangen til Freiburg i Tyskland, en liten by der studenter utgjør 20 prosent av befolkningen. Her perfeksjonerte han tysken og ble samtidig introdusert for det som skjedde i Øst-Europa. - Etter et lite halvår hjemme i Trondheim, dro jeg et halvt år til Russland og St. Peterburg for å lære russisk. Masteren min endte jeg med å - Jeg tror både norske studiemyndigheter og arbeidsgivere er inne i en brytningsfase når det gjelder å oppmuntre og informere om studiemuligheter ute. Eller i alle fall håper jeg det. Selv måtte jeg finne ut mulighetene underveis. Mange rådgivere ved universitetet var enten ikke interessert eller så var de mer opptatt av studenter som kom utenfra heller enn å hjelpe oss som ville ut. Da jeg selv ringte til Freiburg, som NTNU hadde en utvekslingsavtale med, ble de glade og sa at etter tre år var jeg TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 1-2015 Side 17