Universitetsforlaget 239 Virksomme intervensjoner og effektive implementeringsstrategier øker sannsynligheten for gode resultater i praksisfeltet FAGARTIKKEL Implementering av intervensjoner John Kjøbli, Tori Mauseth og Kari Slinning john.kjobli@atferdssenteret.no tori.mauseth@r-bup.no kari.slinning@r-bup.no Det eksisterer en rekke ulike evidensbaserte intervensjoner for barn som er i risiko for å utvikle psykiske problemer. Noen er introdusert i Norge, men det er fortsatt bare en liten andel av målgruppene som mottar disse intervensjonene. I de tilfeller evidensbaserte metoder anvendes i praksisfeltet, er det viktig å se nærmere på hvordan og i hvilken grad tiltakene blir godt implementert i praksis. Selv dokumentert virksomme intervensjoner kan i verste fall gjøre skade hvis de ikke blir implementert på en god måte. Dette bør fagfeltet ta alvorlig. Vi vil belyse dette viktige temaet ved å presentere arbeidet knyttet til innføring og implementering av ulike behandlingstiltak for barn og unge i Norge. Det er bred enighet om at barn som vokser opp under vanskelige forhold, og som sliter med psykiske problemer, bør få god og virksom hjelp raskt. Ved å hjelpe barn tidlig kan man forebygge psykiske lidelser og redusere eksisterende problemer. Norsk Psykologforening har i en prinsipperklæring fra 2007 vedtatt at evidensbaserte intervensjoner bør tilbys der det er mulig. Evidensbaserte intervensjoner skal bygge på solid teori og ha dokumentert effekt, noe som betyr at det skal foreligge effektevalueringer av høy kvalitet (Mørch, Neumer, Holth & Martinussen 2009). Ofte blir randomiserte kontrollerte studier regnet som gullstandarden innenfor evidenstradisjonen. I tillegg foreligger det også krav om at evidensbaserte intervensjoner skal ha (1) klare inntaks- og eksklusjonskriterier (ingen intervensjon er egnet for alle typer vansker), (2) en standardisert opplæring av utøverne, (3) en manual eller håndbok som beskriver intervensjonen og opplæringen, (4) predefinerte kjernekomponenter eller retningslinjer og (5) kvalitetssikringsrutiner som måler behandlingsintegritet hos fagpersonene som utøver metoden. På den måten sikrer man at fagpersonene utøver intervensjonen i henhold til dens retningslinjer. Disse kravene stilles med ett mål for øyet: At mottakerne av intervensjonene skal få best mulig hjelp.
240 John Kjøbli, Tori Mauseth og Kari Slinning En grunnpilar i evidenstradisjonen er altså å evaluere om intervensjoner skaper positive og dokumenterbare effekter hos dem som mottar hjelp (Kjøbli 2010). Det finnes flere gode eksempler på effektevalueringer både i Norge og i andre land. Nylig ble effekten av et kortvarig, tilknytningsbasert tiltak på et barnevernsutvalg i USA, «Attachment and Biobehavioral Catch-Up» (ABC), evaluert. Mødrene i studien var i kontakt med barnevernet i barnas to første leveår (Bernard et al. 2012). Gjennom å hjelpe mødrene til å se og møte barnas behov med positive og sensitive foreldreferdigheter, ble tilknytningsmønstre hos barna endret (redusert desorganisert tilknytning og økt trygg tilknytning). I en annen amerikansk studie ble Parent Management Training, Oregonmodellen (PMTO) for barn i alderen 6 til 10 år evaluert. I dette tiltaket hjalp man foreldre til å ta i bruk effektive foreldreferdigheter og til å øke sin positive involvering i barna, for dermed å forebygge og redusere atferdsvansker (se Solholm, Askeland, Christiansen & Duckert 2005). Resultatene fra studien viste positive effekter på atferdsvansker og rusmisbruk hele ni år etter at behandlingen var avsluttet (Forgatch, Patterson, DeGarmo & Beldavs 2009). Positive resultater er også dokumentert av PMTO (Kjøbli, Hukkelberg & Ogden 2013; Ogden & Hagen 2008) og liknende tiltak i Norge (Kjøbli & Ogden 2012; Larsson et al. 2009). Mestringskatten, et behandlingstiltak rettet mot angst hos barn i alderen 7 13 år, har i utenlandske studier vist seg å gi positive effekter (Kendall et al. 2008). Mestringskatten evalueres nå i Norge i regi av RBUP Øst & Sør. En hyppig framsatt kritikk av evidensbaserte behandlingstiltak fra klinikere er at de retter seg mot avgrensede klientgrupper, og dermed ikke er fleksible nok til å oppleves som nyttige i klinisk praksis. Barn som strever har ofte sammensatte vansker og trenger målrettede intervensjoner for flere typer vansker samtidig. Evidensbaserte tiltak som avgrenser seg med hensyn til målgruppe, problemer og omfang kan derfor oppleves som for snevre for den heterogene klientpopulasjonen behandlere møter i sin daglige praksis. Modular Approach to Therapy for Children (MATCH) er en såkalt modulær intervensjon som har skreddersydd og kombinert komponenter fra tre ulike virksomme intervensjoner (en rettet mot atferdsvansker, en mot angst og en mot depresjon) ut fra barnas behov og utfordringer. MATCH har vist seg å ha god effekt både på internaliserte og eksternaliserte problemer i et utvalg barn i alderen 6 til 13 år med ulik grad av komorbide lidelser (Weisz et al. 2012). Funnene gir grunn til optimisme og tyder på at det er en lovende strategi å kombinere komponenter fra ulike evidensbaserte intervensjoner slik at tiltakene skreddersys det enkelte barns særegne behov og komorbiditet. Utover de ovennevnte intervensjonene finnes det også dokumentert virksomme intervensjoner for spedbarn 0 2 år, f.eks. Nurse Family Partnerships (NFP; Olds 2006) som retter seg mot å forebygge psykososiale problemer hos barn i multirisikofamilier. Andre tiltak retter seg mot ungdom med alvorlige atferdsvansker, f.eks. Multisystemisk terapi (MST; Mauseth 2007; Christensen & Mauseth 2007; Henggeler et al. 1998; Ogden & Hagen 2006). Noen av de nevnte tiltakene over har blitt introdusert i Norge, f.eks. Mestringskatten, PMTO, De Utrolige Årene og MST, mens andre ikke
Implementering av intervensjoner 241 har det, f.eks. ABC, NFP og MATCH. Det tar tid og kan være krevende å sette seg inn i hvilke intervensjoner som finnes for hva og hvem og deretter vurdere deres grad av evidens. Databasen Ungsinn er ment som et hjelpemiddel på veien til dette. De ovennevnte intervensjonene er på ingen måte ment som en fullstendig oversikt over virksomme tiltak, men heller som eksempler på at det finnes en rekke intervensjoner for barn med ulike problemer i ulike aldre, som kan vise til dokumentert effekt gjennom randomiserte studier. Hvilke evidensbaserte intervensjoner er i bruk i Norge? Databasen Ungsinn ble opprettet i 2008 (se www.ungsinn.no) bl.a. for å gi klinikere, forskere og beslutningstakere lett tilgjengelig informasjon om intervensjoner som benyttes i Norge og hvilket evidensnivå de har (Mørch et al. 2009). I databasen presenteres ulike intervensjoner rettet mot å forebygge og behandle psykiske problemer hos barn og unge, og det gis en vurdering av i hvilken grad de anses å være evidensbaserte. Ungsinn representerer imidlertid ikke det fulle og hele bildet av den hjelpen som blir tilbudt barn og unge i Norge. Det anvendes en rekke intervensjoner her til lands som av forskjellige grunner ikke er registrert i Ungsinn. Like fullt kan databasen være et nyttig redskap for å få en oversikt over en del av de intervensjonene som anvendes, og i hvilken grad de anses å ha dokumentert effekt. Ungsinn-klassifiseringen har fire nivåer som går fra potensielt virksomt (laveste grad), til sannsynlig virksomt, funksjonelt virksomt, og dokumentert virksomt (høyeste grad). Vurderingene viser at evidensgrunnlaget varierer betraktelig, og det er få intervensjoner som klassifiseres som dokumentert virksomme. Dette betyr ikke nødvendigvis at intervensjonene som ikke oppnår «topp» vurdering er uvirksomme, men at det ikke er foretatt grundige vitenskapelige undersøkelser om hvorvidt de har positiv effekt. Mangelen av dokumentert virksomme intervensjoner avspeiler uansett et stort behov for å gjennomføre flere effektevalueringer av behandlingstiltak som er i bruk i Norge. Effektevalueringer er et vesentlig skritt på veien. Kvaliteten på opplæringen er også en vesentlig faktor. Klinikere må få grundig og systematisk opplæring i den enkelte intervensjon, for å sikre at den gjennomføres kvalitativt godt og tilbys riktig målgruppe. Dette krever både tid og ressurser i et langsiktig perspektiv, og er nok en av grunnene til at evidensbaserte tiltak i liten grad prioriteres fremfor andre intervensjoner. For å sikre at effektive hjelpetiltak når ut til sårbare barn og unge, er det viktig at det lages gode implementeringsstrategier som er mulig å gjennomføre. Hva innebærer egentlig implementering? De fleste evidensbaserte intervensjoner er evaluert under kontrollerte betingelser, oftest i en universitetskontekst med metodeutviklerne selv som faglige tilretteleggere og veiledere, og med godt kvalifisert personell til det kliniske arbeidet (Weisz & Gray 2008). Slike evalueringer kalles effektstudier. Når intervensjoner blir evaluert i det ordinære behandlingsapparatet, kalles det effektivitetsstudier. Det har vist seg vanskelig å oppnå like gode resultater i slike studier (Weisz & Gray 2008). De kontrollerte
242 John Kjøbli, Tori Mauseth og Kari Slinning betingelsene og graden av behandlingsintegritet (dvs. at intervensjonene gjennomføres i tråd med en behandlingsmanual og med den intensitet og i det omfang som problemet tilsier) og kvalitet er ofte større i en effektstudie enn når en intervensjon gjennomføres i det ordinære behandlingsapparatet (Breitenstein et al. 2010). I tillegg er det ofte slik at de økonomiske og praktiske rammene rundt intervensjoner endres etter en spredning til praksisfeltet (Sørlie, Ogden, Solholm & Olseth 2010). Det kan dreie seg om økonomiske omprioriteringer eller organisatoriske endringer som innebærer utskiftninger av personale eller at utøverne av intervensjoner blir pålagt nye og tidskrevende oppgaver. Over tid kan man også risikere at behandlingsintegriteten reduseres ved at utøverne tilpasser metoden til endrede betingelser, eller for eksempel utelater eller legger til visse komponenter ut fra skjønnsmessige vurderinger. Dette omtales gjerne som utvanning eller avdrift fra en metode, og vil skje hvis en ikke har gode kvalitetssikringsrutiner som del av implementeringsstrategien. Endringer i praksisfeltet kan gjøre det vanskelig å opprettholde tilstrekkelig god kvalitet over tid (ofte omtalt som «sustainability» i engelsk litteratur) og dermed føre til dårligere utbytte for mottakerne av intervensjonen. Kravene som knyttes til vellykket implementering, kan oppleves som både for kostbar og tidkrevende for praksisfeltet, og bidrar nok til at vanlig praksis videreføres til tross for informasjon om foreliggende kunnskap. Implementering kan omtales som bindeleddet mellom forskning og praksis (Sørlie et al. 2010). Med dette menes at det er implementeringen som sikrer at praksisfeltet handler ut fra forskningsbasert kunnskap. Fixsen, Naoom, Blase og Wallace (2007) har definert implementering som de aktivitetene som skal til for at en intervensjon skal nå ut i praksisfeltet med god kvalitet. Faktorer som har vist seg viktige for hvordan en intervensjon implementeres, er: rekruttering av faglig kvalifiserte og motiverte utøvere, strukturert og aktiv opplæring med rollespill, ferdighetstrening og veiledning, organisatorisk tilrettelegging, lederstøtte, organisasjonsklima og finansiering (Beidas & Kendall 2010). Videre er utvikling av kvalitetssikringsrutiner i form av standardisert opplæring, veiledning, vedlikeholdsveiledning, måling av behandlingsintegritet og resultatevalueringer essensielle implementeringsfaktorer for å sikre best mulige og varige resultater etter overføringen fra kontrollerte betingelser til det virkelige liv (Beidas & Kendall 2010; Fixsen et al. 2007; Mauseth 2007). Overordnet sett kan implementering sies å være et rammeverk som sikrer at intervensjoner blir gitt med god kvalitet og med så god effekt som mulig. Det er altså like viktig å sikre at en intervensjon blir implementert på en god måte, som å evaluere effekten av den. Eksempelvis viste Barnoski og Aos (2004) at evidensbaserte intervensjoner hadde god effekt dersom de ble gitt med høy implementeringskvalitet. I motsatt tilfelle fant de at evidensbaserte intervensjoner kunne ha negativ effekt dersom de ble spredt til praksisfeltet uten sikring av implementeringskvaliteten. Hvis man ønsker at en evidensbasert intervensjon skal tas i bruk på en måte som gir gode resultater for brukerne, så ser det ut til å være en dårlig strategi å sende fagfolk på kurs som ikke omfatter ivaretakelse av dens implementeringskvalitet (Beidas & Kendall 2010). I
Implementering av intervensjoner 243 verste fall risikerer man at det kan gi negative effekter for barn og unge (Barnoski & Aos 2004). Basert på slike erkjennelser har forskning knyttet til implementering blitt et viktig tema de senere årene (Fixsen et al. 2007; Sørlie et al. 2010). Det at implementeringsforskningen er en relativt ung fagdisiplin, medfører at forskningsfunnene i mange tilfeller ikke har gjennomgått gjentatte evalueringer, og det kan av den grunn knyttes noe usikkerhet til funnene. Dette medfører blant annet at det er usikkert hvilke implementeringsfaktorer som er viktigst for å oppnå gode resultater i praksisfeltet. Her trenger vi flere studier fremover. Implementering handler altså i stor grad om å sørge for at dokumentert positive effekter av intervensjoner sikres når de skal spres og holdes ved like i kliniske settinger. Det har i hovedsak vært intervensjoner rettet mot atferdsvansker, som over lengre tid har fokusert på implementering (Ogden, Forgatch, Askeland, Patterson & Bullock 2005; Christensen & Mauseth 2007). Da MST og PMTO ble innført til Norge på slutten av 1990-tallet, grunnet manglende tiltak med dokumentert effekt for barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer og deres familier, ble det på overordnet nasjonalt nivå (BLD) besluttet å satse målrettet på å gi denne gruppa bedre hjelp. Atferdssenteret ble i denne forbindelse etablert for å drive implementering og evaluere metodene under norske forhold. For å ta MST som eksempel, forelå det flere internasjonale studier som viste til gode behandlingsresultater, og det var laget klare anbefalinger og retningslinjer for å sikre implementeringskvaliteten da metoden skulle implementeres i Norge. Disse retningslinjene beskrives i en organisasjonsmanual som er oversatt, bearbeidet og utviklet til norske forhold (Christensen & Mauseth 2004). Det er utarbeidet en håndbok som beskriver det terapeutiske arbeidet, samt teori- og forskningsgrunnlaget for MST (Henggeler et al. 1998), og det foregår fortløpende en omfattende kvalitetssikring av det terapeutiske arbeidet og av implementeringen (Mauseth 2007). Erfaringene fra dette arbeidet er at implementering som er i tråd med anbefalinger i litteraturen (Fixsen et al. 2005) krever mye ressurser for å sikre at man har personell og systemer som kan jobbe med det over tid. Forskning på implementering av evidensbaserte behandlingsmetoder viser at det er viktig at man etter opplæring forsikrer seg om at terapeuter følger metoder slik de er beskrevet (Breitenstein et al. 2010). Denne forskningen viser at høy behandlingsintegritet er viktig for å sikre gode resultater av intervensjoner (Forgatch, Patterson & DeGarmo 2005). Tradisjonell opplæring og veiledning uten sikring av behandlingsintegritet ser ikke ut til å være tilstrekkelig. For å oppnå best mulig resultater over tid må oppfølging av behandlingsintegritet «institusjonaliseres», og ansatte må få kontinuerlig vedlikeholdstrening og veiledning (Christensen & Mauseth 2007). Det er i varierende grad utviklet implementeringsstrategier knyttet til intervensjoner. Typisk kan tjenester ha fokus på rekruttering av fagpersoner, opplæring og veiledning (sertifisering). Dette er sentrale faktorer, men ikke tilstrekkelige for å sikre at intervensjonene når ut med gode resultater over tid (Beidar & Kendall 2010). Andre implementeringsfaktorer som måling av
244 John Kjøbli, Tori Mauseth og Kari Slinning metodeintegritet, forankring i ledelse, vedlikeholdsveiledning og kapasitet til å følge opp disse faktorene over tid gis lavere prioritet. Artikkelforfatterne har gjort noen viktige erfaringer med hvor nødvendig, men også hvor tids- og ressurskrevende det er med utviklings- og implementeringsarbeid. Vi vil belyse dette med Circle of Security (COS) Virginiamodellen. Ved å bruke COS som eksempel kan mange generelle utfordringer knyttet til innføring og implementering av nye intervensjoner belyses. Erfaringer fra implementering av COS en tilknytningsbasert intervensjon Som i mange andre tilfeller med nye intervensjoner som introduseres til det norske praksisfeltet, ble COS introdusert for norske fagpersoner på en internasjonal konferanse. COS er basert på tilknytningsteori og har som mål å fremme god emosjonsregulering og trygg tilknytning mellom foreldre og barn, ved å øke omsorgsgiveres sensitivitet for barns tilknytningsatferd. Tiltaket er spesielt utviklet for familier hvor det har vært brudd i tidlige omsorgsrelasjoner, som i biologiske familier hvor barn i førskolealder har utviklet utrygge tilknytningsrelasjoner, og hos foster- og adoptivbarn. Utviklerne har laget grafiske visualiseringer av tilknytningsmønstre som formidles i et enkelt språk, og har med sin pedagogiske framstilling av tilknytningsteori skapt stor begeistring i fagfeltet internasjonalt og i Norge. Med bakgrunn i et udekket behov for intervensjoner rettet mot sped- og småbarn i Norge, var Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse (Spedbarnsnettverket), RBUP Øst og Sør raske med å invitere utviklerne til Norge for å bli kjent med metoden. Intervensjonen finnes i to versjoner; en psykoedukativ gruppemodell og en behandlingsmodell for familier med alvorligere problematikk. Første kurs ble arrangert i 2008. Det ble raskt klart hvor viktig en implementeringsplan var. Dette manglet både fra utviklernes side og fra spedbarnsnettverkets side. Ingen norske fagpersoner var sertifisert i metoden da første kurs ble arrangert, hvilket betydde at de amerikanske utviklerne selv måtte stå for både opplæring og veiledning av alle som deltok i kurset. Opplæringsmanualer var ikke ferdigstilte, inklusjons- og eksklusjonskriterier for målgruppene var ikke klart definert, heller ikke terapeutkvalifikasjoner. Det forelå ingen veilednings- eller vedlikeholdsplan, og derfor var dette heller ikke kostnadsberegnet. Kursene skapte stor begeistring og entusiasme, men nedturen kom raskt da man innså svakhetene ved ikke å ha en gjennomarbeidet implementeringsplan. Vi har siden opparbeidet oss mer kunnskap på dette området og har vært delaktige i utvikling og oversettelse av manualer (Mauseth & Mæhle 2012; Lindberg, Mauseth & Sandnes 2012), utdannet COS-terapeuter og veiledere, og vi er i avsluttende fase med å få sertifisert norske kursledere. Videre begynner en konkret implementeringsplan å ta form. Dette er tidkrevende arbeid som krever mer ressurser enn vi var forberedt på. COS bygger på tilknytningsteori, noe som kan karakteriseres som et solid teorigrunnlag (se f.eks. Bernard et al. 2012). Dette er viktig, siden et sentralt evidenskriterium er at intervensjoner skal være utledet fra etablert teori. Men det finnes ennå ikke noe solid evidens for at intervensjonen COS har positive effekter. Vi ønsker å gjennomføre
Implementering av intervensjoner 245 en randomisert kontrollert studie for å undersøke effektiviteten av COS sammenlignet med andre tiltak i regi av barnevernet, men har foreløpig ikke lykkes med å få forskningsmidler til dette. Uten solid evidens for at COS er mer effektivt enn andre eksisterende tiltak for samme målgruppe, ønsker vi ikke å implementere metoden i stor skala. Manglende effektevaluering og/eller lite fokus på implementeringsstrategier gjelder for mange intervensjoner som er i bruk nasjonalt og internasjonalt. Den relativt nye, men stadig voksende kunnskapen om implementering gir fagutviklere et nyttig rammeverk for å øke sannsynligheten for at intervensjoner når ut med god effekt. Når man innser hvor arbeidskrevende god implementering er, kan det være fristende å stikke hodet i sanden og fortsette å drive fagutvikling slik man har gjort før. Basert på studien av Barnoski og Aos (2004) og negative erfaringer fra fagfeltet, kan man konkludere med at dette ikke er en god strategi. En studie som peker i samme retning, hvor en undersøkte implementeringen av Aggression Replacement Training (ART) i Sverige, viste at så få som 9 prosent av kommunene som innførte intervensjonen, brukte den som tiltenkt på grunn av manglende sikring av implementeringskvalitet (Kaunitz & Strandberg 2009). Mange kjenner seg nok også igjen i å ha gått på kurs og lært en ny metode som har vakt engasjement og iver, men som ikke blir tatt systematisk i bruk på grunn av manglende implementeringsstrategier. Å utvikle gode implementeringsprosedyrer er en viktig utfordring. Denne utfordringen kan imøtekommes ved at fagutviklere i større grad tar i bruk intervensjoner som har et solid evidensgrunnlag og utviklede implementeringsrutiner, hvis det foreligger. Om det ikke følger med en implementeringsplan, gjør man klokt i å sette av tid og utarbeide det før man går i gang med opplæring. Som et eksempel vet man at det var til stor hjelp at det forelå både evidens og implementeringsstrategier da man introduserte MST i Norge. Implementering av evidensbaserte intervensjoner er kostnads- og ressurskrevende, og det er viktig å vurdere dette før opplæring i nye intervensjoner tilbys. Dette medfører også, gitt den store arbeidsinnsatsen som skal til, at hverken tiltakseiere eller utøvere bør innføre mange intervensjoner på en gang. Konklusjon Det er påvist en rekke faktorer som bør være på plass for å sikre at intervensjoner når ut med positive effekter som vedlikeholdes over tid, og vi har argumentert for et ønske om endring i praksisfeltet. Ideelt sett skulle vi ønske at fagfeltet etterstreber to ting når de skal tilby hjelp til sårbare barn og unge: For det første at evidensbaserte intervensjoner prioriteres dersom slike foreligger for en aktuell målgruppe og problemområde. Hvis evidensgrunnlaget er solid, kan man anta at det har god effekt uten at man selv må foreta en effektevaluering i første omgang. For det andre at intervensjonen har en solid implementeringsstrategi. Som tiltakseier av et eksisterende tiltak bør man derfor strebe etter å standardisere det i henhold til implementeringsforskningen. Hvis man ønsker å innføre et nytt utenlandsk tiltak i Norge, mener vi det bør bygge på de samme pilarene: Tiltakets evidens- og implementeringsgrunnlag. På denne måten øker vi sannsynligheten for å hjelpe sårbare barn og unge på best mulig måte.
246 John Kjøbli, Tori Mauseth og Kari Slinning Referanser Barnoski, T., & Aos, S. (2004). Outcome evaluations of Washington State's research-based program for juvenile offenders. Washington: Washington State Institute for Public Policy. Beidas, R.S., & Kendall, P.C. (2010). Training Therapists in Evidence-Based Practice: A Critical Review of Studies From a Systems-Contextual Perspective. Clinical Psychology-Science and Practice, 17, 1 30. Bernard, K., Dozier, M., Bick, J., Lewis-Morrarty, E., Lindhiem, O., & Carlson, E. (2012). Enhancing Attachment Organization Among Maltreated Children: Results of a Randomized Clinical Trial. Child Development, 83, 623 636. Breitenstein, S.M., Gross, D., Garvey, C.A., Hill, C., Fogg, L., & Resnick, B. (2010). Implementation fidelity in community-based interventions. Research in Nursing and Health, 33, 164 173. Christensen, B., & Mauseth, T. (2004). Multisystemisk terapi. Organisasjonsmanual. Atferdssenteret, Oslo. Christensen, C., & Mauseth, T. (2007). Multisystemisk terapi: familie- og nærmiljøbasert behandling av ungdom med alvorlige atferdsvansker. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 44, 1095 1106. Fixsen, D., Naoom, S.F., Blase, K.A., & Wallace, F. (2007). Implementation: The Missing Link Between Research and Practice. The APSAC Advisior, 4 11. Forgatch, M.S., Patterson, G.R., & DeGarmo, D.S. (2005). Evaluating fidelity: Predictive validity for a measure of competent adherence to the Oregon model of parent management training. Behavior Therapy, 1, 3 13. Forgatch, M.S., Patterson, G.R., DeGarmo, D.S., & Beldavs, Z.G. (2009). Testing the Oregon delinquency model with 9-year follow-up of the Oregon Divorce Study. Development and Psychopathology, 21, 637 660. Henggeler, S.W., Schoenwald, S. K., Borduin, C. M., Rowland, M. D. & Cunningham, P. B. (1998). Multisystemic treatment of antisocial behavior in children and adolescents. New York: The Guilford Press. Kaunitz, C., & Strandberg, A. (2009) Aggression Replacement Training (ART) i Sverige evidensbaserad socialtjänst i praktiken? Socionomens forskningssupplement, 2009. Kendall, P. C., Hudson, J., Gosch, E., Flannery-Schroeder, C., & Suveg, C. (2008). Cognitive-behavioral therapy for anxiety disordered youth: A randomized clinical trial evaluating. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 76(2), 282 297. Kjøbli, J. (2010). Nødvendigheten av evidens når vi skal hjelpe barn med atferdsvansker. Norges Barnevern, 87, 102 108. Kjøbli, J., Hukkelberg, S., & Ogden, T. (2013). A randomized trial of group parent training: reducing child conduct problems in real-world settings. Behaviour Research and Therapy. DOI: 10.1016/j.brat.2012.11.006. Larsson, B., Fossum, S., Clifford, G., Drugli, M.B., Handegard, B.H., & Morch, W.T. (2009). Treatment of oppositional defiant and conduct problems in young Norwegian children : results of a randomized controlled trial. European Child and Adolescent Psychiatry, 18, 42 52. Lindberg, A., Mauseth, T., & Sandnes, K. (2012). Trygghetssirkelen «Circle of Security». Manual for Familiemodellen. Oslo: Nasjonalt kompetansenettverk for speog småbarns psykiske helse. Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør. Mauseth, T. (2007). Den unges plass og betydning i multisystemisk behandling av antisosiale atferdsforstyrrelser. I: Barn og unge i psykoterapi. Terapeutiske framgangsmåter og forandring (s.109 144). Oslo: Gyldendal Akademisk. Mauseth, T., & Mæhle, M. (2012). Trygghetssirkelen «Circle of Security». Manual for gruppemodellen. Oslo: Nasjonalt kompetansenettverk for spe- og småbarns psykiske helse. Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst & Sør. Mørch, W.T., Neumer, S.P., Holth, P., & Martinussen, M. (2009). Ungsinn en kunnskapsbase over virksomme tiltak for barn og unges psykiske helse. Tidskrift for Norsk Psykologforening, 46, 960 964. Ogden, T., & Amlund-Hagen, K. (2006). Multisystemic treatement of serious behaviour problems in youth: Sustainability of effectiveness two years after intake. Child and Adolescent Mental Health, 11, 142 149. Ogden, T., Forgatch, M.S., Askeland, E., Patterson, G.R., & Bullock, B.M. (2005). Implementation of parent management training at the national level: The case of Norway. Journal of Social Work Practice, 19, 317 329. Ogden, T., & Hagen, K.A. (2008). Treatment effectiveness of Parent Management Training in Norway: A randomized controlled trial of children with conduct problems. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 76, 607 621. Olds, D.L. (2006). The nurse-family partnership: An evidence-based preventive intervention. Infant Mental Health Journal, 27, 5 25. Solholm, R., Askeland, E., Christiansen, T., & Duckert, M. (2005). Parent Management Training Oregonmodellen. Teori, behandlingsprogram og implementering i Norge. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 42, 587 597. Sørlie, M.-A., Ogden, T., Solholm, R., & Olseth, A.R. (2010). Implementeringskvalitet om å få tiltak til å virke: En oversikt. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 447, 315 321. Weisz, J.R., Chorpita, B.F., Palinkas, L.A., Schoenwald, S.K., Miranda, J., Bearman, S.K. et al. (2012). Testing Standard and Modular Designs for Psychotherapy Treating Depression, Anxiety, and Conduct Problems in Youth. Archives of General Psychiatry, 69, 274 282. Weisz, J.R., & Gray, J.S. (2008). Evidence-Based Psychotherapy for Children and Adolescents: Data from the Present and a Model for the Future. Child and Adolescent Mental Health, 13, 54 65.
Implementering av intervensjoner 247 Summary John Kjøbli, Tori Mauseth and Kari Slinning Evidence-based interventions and effective implementation strategies increase the likelihood for positive results Numerous evidence-based interventions have been developed to help children at risk of developing psychological problems. Some evidence-based interventions have been introduced in Norway, but only a small proportion of children in need of help receive these interventions. The majority of children receive interventions with a poor evidence-base. When evidence-based methods are used in practice, it is important to examine how, and to what extent, the interventions are well implemented in practice. Even evidence-based interventions can do more harm than good if not systematically implemented. This should be of great concern for the research and practice field. We will discuss this important topic by presenting the work related to the introduction and implementation of different interventions for children and adolescents in Norway.