Blir enslige mindreårige flyktninger diskriminert?

NORGES BARNEVERN NR 1 2013 VOL. 90 SIDE 42 51 @ UNIVERSITETSFORLAGET MARGRETE AADNANES OG LUTINE DE WAL PASTOOR Blir enslige mindreårige flyktninger diskriminert? En drøfting av deres rettigheter til omsorg etter bosetting. I Norge er det barnevernet som har ansvaret for barn og unge under 18 år som ikke kan være under sine foreldres omsorg. Dette gjelder riktignok ikke for enslige mindreårige flyktninger som bosettes i norske kommuner. Enslige mindreårige er en gruppe barn og unge som har særskilte behov for spesiell omsorg og hjelp, noe de etter FNs barnekonvensjon også har rett på. Gjennom vårt arbeid med et forskningsprosjekt der vi ser nærmere på bosettingskommunenes omsorgs- og skoletilbud for unge enslige flyktninger, har vi blitt oppmerksomme på at det likevel ikke er en selvfølge at barnevernet får omsorgsansvaret for denne gruppen barn og unge. Dette er et prinsipielt dilemma som trenger en avklaring. I denne artikkelen drøfter vi om enslige mindreåriges rettigheter som barn ivaretas godt nok. Margrete Aadnanes Sosionom Master i sosialt arbeid Forskningsmedarbeider ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) margrete.aadnanes@nkvts.unirand.no Lutine de Wal Pastoor Dr. polit. Seniorforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) lutine.pastoor@nkvts.unirand.no

FORSKNINGSPROSJEKTET Enslige mindreårige flyktninger i bosettings- og integreringsfasen, med fokus på utdanning og skole (FUS 1 ), har som mål å frembringe kunnskap om hva som kan hemme eller fremme enslige mindreårige flyktningers utvikling og læring når de bosettes i kommunene. Hovedfokuset i prosjektet er å undersøke hvordan de enslige mindreårige under utdanning følges opp både i og utenfor skolen. Ved å anvende et sosiokulturelt og dialogisk perspektiv, tar studien utgangspunkt i at menneskets læring og utvikling skjer i samhandling med kompetente andre, både betydningsfulle voksne og jevnaldrende (Bakhtin, 1981; Hundeide, 1999; Vygotsky, 1986). Gjennom dette teoretiske perspektivet anses flere faktorer å ha betydning for ungdommenes utvikling og læring. For å få en helhetlig forståelse av deres livssituasjon har vi derfor gjort både deltakende observasjon på flere av de arenaer ungdommene ferdes på, og individuelle, kvalitative intervjuer med både ungdommene selv og de voksne som har ansvaret for dem. I arbeidet med FUS-prosjektets datainnsamling har vi sett at det er stor variasjon i omsorgstiltakene for enslige mindreårige i de kommunene vi har vært i, og det kan synes som dette også gjelder på landsbasis (Oslo Kommune, 2011, s. 124; Søvig, 2009). I kommunene vi har vært i er barna bosatt med hjemmel i barnevernloven. Vi vet imidlertid at det ikke er noen automatikk i at enslige mindreårige får vedtak etter barnevernloven når de bosettes, og vi vet at hjelpetilbudet varierer mye fra kommune til kommune. Det er ikke alltid at enslige mindreårige som er bosatte i norske kommuner får samme hjelpetilbud som andre barn i Norge som er under barnevernets omsorg. I mange tilfeller kan det virke som deres status som flyktninger veier tyngre enn deres status som barn. Dette gjelder spesielt den største gruppen enslige mindreårige, nemlig de mellom 15 og 18 år. Vi har stilt oss spørsmålet om dette innebærer en forskjellsbehandling av enslige mindreårige sammenlignet med andre barn som ikke kan være under sine foreldres omsorg. I så fall utgjør denne praksisen overfor bosatte enslige mindreårige et brudd på deres rettigheter som barn. Hensikten med denne artikkelen er ikke å gjøre en analyse av datamaterialet fra prosjektet, men å belyse det prinsipielle dilemmaet vi har blitt oppmerksomme på, nemlig hvorvidt de enslige mindreårige forskjellsbehandles når det gjelder retten til omsorgstiltak. Vi har tatt utgangspunkt i noe av det juridiske rammeverket som er ment å ivareta barns rettigheter for å belyse dette dilemmaet. Først og fremst vil barns rettigheter angitt i noen av de mest sentrale artiklene i FNs barnekonvensjon hhv. art. 2, 3 og 20 som omhandler prinsip- 43

NORGES BARNEVERN 1-2013 pet om ikke-diskriminering, hensynet til barnets beste og barns rett til omsorg, danne et viktig grunnlag for drøftingen. Dernest skal vi se nærmere på barnevernlovens paragrafer som gjelder omsorg for barn, særlig 4-4 og 4-12. Vi kommer også til å trekke veksler på noen internasjonale og nasjonale offentlige dokumenter som omhandler flyktningbarns rettigheter, samt nasjonale retningslinjer for arbeidet med enslige mindreårige i kommunene. Underveis vil vi også vise til relevant forskning og annen faglitteratur om enslige mindreårige flyktningers behov for omsorg og oppfølging når de bosettes. Avslutningsvis peker vi på noen viktige momenter i det videre oppfølgingsarbeidet av enslige mindreårige etter de har fylt 18 år. Med denne gjennomgangen ønsker vi å bidra til en prinsipiell og faglig debatt om hvilke prinsipper omsorg for enslige mindreårige skal være basert på, samt belyse hvilke muligheter og utfordringer det eksisterende juridiske rammeverket gir når det gjelder å ivareta disse barnas rettigheter. Forholdet mellom barnekonvensjonen og nasjonal lovgivning debatteres med jevne mellomrom både i media og på politisk nivå. Debatten gjelder ofte asylsøkende barn på mottak, både enslige mindreårige asylsøkere og barn som søker asyl sammen med sine foreldre. Det har også blitt rettet mye oppmerksomhet mot de enslige mindreårige som får midlertidige oppholdsvedtak, og som må reise tilbake til hjemlandet når de fyller 18 år. I all hovedsak er det gjennomgående temaet hensynet til barnets beste (BK art. 3), versus såkalte innvandringsregulerende hensyn og norsk asylpolitikk. I dette landskapet forsvinner de bosatte enslige mindreårige ut av fokus, og spørsmålet om hvordan deres rettigheter som barn blir ivaretatt etter de har fått vedtak om opphold står ikke lenger på agendaen. Det er dette problemområdet vi har blitt oppmerksomme på gjennom vårt arbeid med FUS-prosjektet, og som vi ønsker å adressere i denne artikkelen. Hvem er de enslige mindreårige? Enslige mindreårige er fellesbetegnelsen på asylsøkere og flyktninger 2 under 18 år som kommer til Norge uten foreldre eller andre voksne med foreldreansvar (UDI, 2010). De fleste enslige mindreårige er i aldersgruppen 15 17 år ved ankomst, kun ca. 10 prosent er under 15 år. De utgjør en særdeles heterogen gruppe barn og unge, både med hensyn til alder, etnisitet, språk, religion, sosiokulturell bakgrunn og utdanning, samt hva deres individuelle livshistorier angår (Eide og Broch, 2010; Hjelde og Stenerud, 1999). De enslige mindreåriges tidligere erfaringer og opplevelser fra blant annet (borger)krig og forfølgelse, så vel som deres personlige egenskaper med sine styrker og sårbarheter vil påvirke hvordan de vil kunne mestre sitt nye liv og sin nye hverdag i Norge (NGOU2006:1; Wade et al., 2005). Enslige mindreårige blir ofte omtalt som en svært sårbar gruppe barn og unge med behov for særlig omsorg (NOU 2011: 10, Oppedal et al., 2009, 2011). Vi ønsker imidlertid å unngå å definere hele gruppen enslige mindreårige som entydig sårbar. Erfaringer fra både forskningen og praksisfeltet tilsier at de fleste enslige mindreårige også er ressurssterke barn og unge med høy motivasjon for å lykkes i det nye samfunnet (Pastoor, 2012). Men uten sine foreldres umiddelbare omsorg, beskyttelse 44

BLIR ENSLIGE MINDREÅRIGE FLYKTNIGER DISKRIMINERT? og veiledning må de finne sin vei i en ny og ukjent kontekst, noe som plasserer dem i en sårbar situasjon når det gjelder deres helse og utvikling. Både det å være barn og det å være flyktning gir noen viktige indikatorer på hvilke behov de enslige mindreårige har, men også her og nå-situasjonen i eksil og fremtiden de går i møte, har stor betydning for deres behov for beskyttelse, omsorg og bistand. Paulsen, Thorshaug og Berg (2010) peker på flere utfordringer flyktningbarn og -ungdommer møter idet de ankommer og blir bosatt i Norge. De skal lære å forstå et nytt samfunn, et nytt språk, nye kulturelle normer, regler og krav både sosialt og faglig. Ved Folkehelseinstituttet har det siden 2006 pågått en studie om enslige mindreåriges psykiske helse etter bosetting. En av rapportene fra studien fikk tittelen «Avhengig og selvstendig» (Oppedal et al., 2009). Det er en beskrivende karakteristikk for en gruppe som både besitter store overlevelsesevner, mestringsstrategier og livsmot, samtidig som de er i en situasjon hvor de trenger en helt spesiell omsorg og hjelp for at de skal klare å etablere et trygt og stabilt liv i en helt ny livssituasjon. Mange av de enslige mindreårige har tatt voksne valg, levd alene og mestret livet på flukt eller på reise over lange perioder (Øien, 2010; Myhrer og Stenerud, 2011). De har taklet mentale og fysiske påkjenninger vi sjelden kjenner omfanget av, og de er på mange områder å regne som voksne (Myhrer og Stenerud 2011, Oppedal et al 2009). På denne måten har de måttet ta mer ansvar enn de fleste andre på sin egen alder, og måttet stole på seg selv (Paulsen et al., 2010). Når de så har fått opphold i Norge og bosettes i en kommune, står de overfor nye krevende utfordringer. Bekymringer knyttet til hverdagen i Norge, som skoleprestasjoner og jobb, samt bekymringer for familiens situasjon i hjemlandet, skaper mye stress og viser seg å utgjøre en betydelig risikofaktor for utviklingen av psykiske plager, som for eksempel depresjon (Seglem, 2012). Alt dette gjør at de fleste enslige mindreårige i bosettingsfasen har omfattende behov for omsorg, støtte og veiledning for å kunne bli aktive deltakere i det norske samfunnet (Pastoor, 2012). Barnekonvensjonen og barnevernloven Gjennom FNs barnekonvensjon har barn klart definerte rettigheter på områder som omsorg og beskyttelse. Konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1991, og i 2003 ble den inkorporert i norsk lov. Ifølge barnekonvensjonens artikkel 20 nr. 1 skal barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø ha rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten. Videre sier artikkel 20 nr. 2 at I samsvar med sin nasjonale lovgivning skal partene sikre alternativ omsorg for et slikt barn (Sandberg, 2012, s. 304). I følge menneskerettighetsloven 3 har barnekonvensjonen likevel forrang foran annen formell lov. Artikkel 20 er ikke bare relevant for enslige mindreårige asylsøkere, men også for enslige mindreårige som har fått opphold og er bosatt i en kommune. Som barn uten familiemiljø har bosatte enslige mindreårige behov for et omsorgstilbud som fungerer som erstatning for omsorg fra egen familie (BK art. 20, NOU 2011: 10). Barnekonvensjonen er et viktig rettslig og normativt utgangspunkt for dette arbeidet, og forplikter Norge som stat til å sikre de rettighetene som er fastsatt i kon- 45

NORGES BARNEVERN 1-2013 vensjonen. Barnekonvensjonens artikkel 2, som handler om retten til ikke-diskriminering, gir alle barn rett til å få oppfylt konvensjonens rettigheter uten urimelig eller usaklig forskjellsbehandling (Heyerdal, 2012, s. 31). Rettighetene skal derfor gjelde for ethvert barn innenfor vårt lands jurisdiksjon, uten diskriminering av noe slag (BK art. 2, UNHCR, 2004, NOU 2011: 10). Den nasjonale lovgivningen vi må se til når det gjelder enslige mindreårige og deres rett til omsorg, er barnevernloven. Barnevernloven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. I lovens formålsparagraf slås det fast at Loven ( ) gjelder for alle som oppholder seg i riket (bvl 1-2), og alle som er under 18 år (bvl 1-3, 1. ledd). Barnevernet har en generell plikt til å følge opp med undersøkelser og tiltak overfor alle barn som er bosatt i kommunen (Sandberg, 2012, s. 303). Allerede her ser vi tydelig samsvar mellom barnekonvensjonen og nasjonal lovgivning. Videre går det fram i lovteksten at lovens formål er å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår (bvl 1-1). Kapittel 4 i barnevernloven omhandler særlige tiltak når det gjelder omsorg for barn. I lovens 4-1 er det gjort eksplisitt at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen (bvl 4-1). Her ser vi barnekonvensjonen reflektert i barnevernlovens formuleringer gjennom fokus på barns spesielle behov for omsorg, og at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn (BK art. 3). Omsorg for barn gjennom barnevernloven Barnevernloven er utformet slik at den skal sikre barn god omsorg både i hjemmet (gjennom hjelpetiltak), og utenfor hjemmet (gjennom omsorgstiltak). Hjelpetiltakssaker er hjemlet i 4-4 som gir anledning til å sette i verk ulike tiltak i hjemmet, men som også gir anledning til å plassere barnet utenfor hjemmet en periode, dersom dette vurderes hensiktsmessig for familiens situasjon. Dette foregår i så fall med foreldrenes samtykke. I de tilfeller barnevernet vurderer at foreldrene over lengre tid ikke vil kunne gi barnet den omsorgen det behøver, skal det vurderes tiltak etter 4-12 (jf. 4-4, 5. ledd), den såkalte omsorgsparagrafen. Det fremmes da sak for Fylkesnemnda hvor barneverntjenesten foreslår at foreldrene fratas omsorgen for barnet. Hva som er god nok omsorg for det enkelte barn baseres på en individuell vurdering av barnets behov, og foreldrenes evne til å imøtekomme disse. I omsorgssaker har barnevernet vurdert foreldrenes omsorgsevner, eller manglene i omsorgen som så alvorlige at det er snakk om omsorgssvikt, og at forholdet mellom foreldre og barn er til skade for barnet (NOU 2012:5). Den faglige skjønnsvurderingen blir da gjort på bakgrunn av følgende forhold: dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling, 46

BLIR ENSLIGE MINDREÅRIGE FLYKTNIGER DISKRIMINERT? dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring, dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet (bvl 4-12, 1.-4. ledd, våre uthevelser). Ut ifra denne ordlyden er det nærliggende å tolke loven slik at den baserer seg på at barna bor hos sine foreldre, eller hos noen med foreldreansvar for dem, og at bekymringen for barnets helse og utvikling hovedsakelig er forankret i foreldrenes omsorgsevner. Ettersom enslige mindreårige er i landet alene, uten sine foreldre, har vi ikke noe grunnlag for å vurdere foreldrenes omsorgsevne. En snever anvendelse av loven vil da kunne føre til at disse barna faller utenfor paragrafens målgruppe. Enslige mindreårige i barnevernloven I følge FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR) har enslige mindreårige rett på samme behandling og rettigheter som mindreårige som er statsborgere eller fastboende. Deres status som barn skal komme foran deres status som flyktninger (UNHCR, 2004). Hvorfor får så ikke disse barna automatisk tiltak gjennom barnevernloven? I regjeringens politiske plattform ved Stortingsvalget i 2005, het det at vilkårene for enslige mindreårige asylsøkere skulle forbedres ved at ansvaret overføres til barnevernet (AP, SV og SP 2005, 2009). I 2007 ble ansvaret for enslige mindreårige under 15 år på mottak overført til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Begrunnelsen for endringen var blant annet at barna skulle ha et omsorgstilbud som ivaretar deres spesielle behov, og som har samme kvalitet som det tilbudet andre barn under barnevernets omsorg får (Meld. St. 27, 2012, vår uthevelse). Endringen ble forankret i barnevernlovens 5A, og det ble opprettet omsorgssentre over hele landet som skulle ta i mot asylsøkende barn under 15 år. I 2009 uttrykte Barneombudet bekymring for gruppen enslige mindreårige mellom 15 og 18 år som ikke inkluderes i denne lovendringen, og viste til artikkel 2 i barnekonvensjonen som omhandler ikke-diskriminering. Ombudet mente enslige mindreårige over 15 år blir diskriminert på bakgrunn av alder, og at de får dårligere oppfølging sammenlignet med enslige mindreårige under 15 år og andre norske barn uten omsorgspersoner i Norge (Barneombudet, 2009). I sin rapport til FNs barnekomité for barns rettigheter anbefalte ombudet at myndighetene bør sikre alle barn under 18 år god omsorg og like rettigheter. Selv om den nye lovparagrafen gjaldt asylsøkende enslige mindreårige på mottak, må vi kunne tolke myndighetenes målsetting dit hen at barnevernet i siste instans ansees som det best egnede tjenesteapparat til å ivareta omsorgsoppgaven for enslige mindreårige også etter bosetting. I bvl 3-4 er bosetting av enslige mindreårige omtalt. Der heter det at kommunen skal foreta en vurdering av den enkeltes behov, men det er ikke presisert hvor ansvaret for videre oppfølging skal plasseres (bvl 3-4, 1. ledd). I samme 47

NORGES BARNEVERN 1-2013 paragraf benevnes tiltak for enslige mindreårige som botiltak og ikke omsorgstiltak, og det kommer dermed ikke tydelig frem at arbeidet med enslige mindreårige som bosettes handler om omsorg for barn. Hjelpetiltak versus omsorgstiltak: en gråsone for enslige mindreåriges rettigheter Det kan være vanskelig å tolke hvor myndighetene til syvende og sist mener at ansvaret for enslige mindreårige hører hjemme. Mange kommuner har etter hvert valgt å forankre både det administrative og praktiske oppfølgingsarbeidet i barnevernet (Svendsen et al., 2010; BLD, 2010, 2011). I FUS-prosjektet har vi gjort datainnsamling i bofellesskap hvor barnevernet har det overordnede ansvaret. Selv om disse er organiserte på ulike måter når det gjelder bemanningstetthet og oppfølging, har de til felles at barna er bosatte med hjemmel i barnevernlovens 4-4, hjelpetiltaksparagrafen. Det finnes ikke noen fullstendig oversikt over hvilke boløsninger som er de mest vanlige per i dag og hvilke paragrafer de eventuelt er hjemlet i, men vi har likevel et inntrykk av at det er vanlig å bruke hjelpetiltaksparagrafen ved bosetting gjennom barneverntjenesten. En utfordring med dette kan være at bofellesskapene som er hjemlet i 4-4 ikke alltid er godkjente barneverninstitusjoner (jf. 5-1 og 5-8) eller fosterhjem (jf. 4-22) 3. Dette har betydning for rettssikkerheten til barna. Ved plassering etter barnevernlovens 4-12 derimot, fordres det at plasseringssted, enten det er fosterhjem eller institusjon, er godkjent av det statlige barnevernet. Med en slik godkjenning følger også tilsyn i regi av Fylkesmannen, som skal sikre at tiltaket drives forsvarlig og at barnets rettigheter blir ivaretatt. Denne tilsynsordningen er i tråd med barnekonvensjonens artikkel 3, som omhandler hensynet til barnets beste, hvor det stilles krav om at offentlige tjenester med omsorgsansvar for barn retter seg etter konvensjonens fastsatte standarder, og artikkel 25 som omhandler barnets rett til periodisk vurdering av omsorg og behandling. I artikkel 25 stilles det krav om at jevnlig tilsyn og evaluering av barnets omsorg bør gjennomføres av kvalifiserte personer, for å sikre fysisk og psykososial helse, beskyttelse mot vold eller utnyttelse og tilgang til opplæring (Sandberg, 2012, s. 305). Fylkesmannens tilsynsordning er dermed et tiltak som skal sikre barnas rettigheter når det gjelder kvaliteten på omsorgen. Så lenge bofellesskapene for enslige mindreårige hverken er definert som fosterhjem eller institusjon, og det derfor ikke føres tilsyn, er barnas rettssikkerhet truet. Det overordnede ansvaret for barnas rett til omsorg synes dermed ikke å være forankret noe sted, og de praktiske konsekvensene av å anvende paragrafene på denne måten kan bli en utilsiktet forskjellsbehandling av de enslige mindreårige. Muligheter i barnevernloven Når vi snakker om omsorg i en barnevernfaglig kontekst assosieres begrepet ofte med omsorgssvikt og overgrep, som igjen henspiller på foreldres manglende evner til å ivareta sine barn. Dette er som vi tidligere har vært inne på reflektert i ordlyden i 4-12. Enslige mindreårige er ikke nødvendigvis omsorgssviktede barn i den forstand vi vanligvis ville definere det innenfor en barnevernfaglig kontekst. Det kan 48

BLIR ENSLIGE MINDREÅRIGE FLYKTNIGER DISKRIMINERT? hende de har opplevd ulike former for overgrep, men ikke nødvendigvis fra sine foreldre. De kan ha vokst opp med krig, nød og fattigdom, eller andre mangelfulle forhold som deres foreldre ikke råder over, og som kan være en direkte årsak til deres flukt eller reise fra foreldre, familie og hjemland. På denne måten skiller enslige mindreårige seg ut i barnevernfaglig sammenheng: De representerer ikke de «tradisjonelle» omsorgssviktede barnevernsbarna. Etter vår mening har de enslige mindreårige likevel livserfaringer som fordrer et like stort behov for spesiell omsorg, og i følge barnekonvensjonens artikkel 20 har de også rett til spesiell beskyttelse og hjelp av staten i form av bolig- og omsorgsordninger (Sandberg, 2012, s. 304). Slik vi ser det, er det rimelig å definere de enslige mindreåriges daglige omsorgssituasjon også etter bosetting som mangelfull når det gjelder personlig kontakt og trygghet (jf. bvl 4-12 a). Det er ingen foreldre til stede som kan ivareta barnets spesielle behov for hjelp, opplæring og eventuell behandling (jf. bvl 4-12 b), og slik vi tolker det er det overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene ikke er til stede og kan ta ansvar for barnets behov (jf. bvl 4-12 d). Selv om det ikke er grunnlag for å vurdere foreldrenes omsorgsevner som utilstrekkelige, må det forutsettes at «foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg» (jf. 4-4, 5. ledd). I følge 4-4, 5. ledd skal det da vurderes om barneverntjenesten skal overta omsorgen etter 4-12, 1. ledd. Hvilke forhold som foranlediger deres situasjon er uten betydning for anvendelse av artikkel 20 i barnekonvensjonen (Sandberg, 2012). I valget mellom mulighetene i artikkel 20 skal barnas sårbarhet vektlegges spesielt, da de ikke bare er uten sine foreldre og sitt familiemiljø, men også utenfor sitt hjemland (ibid.). Behov for langsiktig oppfølging Det at den største gruppen av bosatte enslige mindreårige er mellom 15 og 18 år, innebærer flere utfordringer for det praktiske omsorgsarbeidet. Man kan stille seg spørsmålet om det er hensiktsmessig å anvende 4-12 overfor et barn som likevel snart fyller 18 år. Det kan selvsagt debatteres. Ett argument for å bosette enslige mindreårige gjennom barnevernloven er muligheten for en mer langsiktig oppfølging. Disse ungdommene står overfor komplekse utfordringer som gjør at mange har et spesielt omsorgsbehov. Det er viktig at de har trygge relasjoner til voksne som kan følge dem videre, selv etter de har fylt 18 år (Myhrer og Stenerud, 2011). Det offentlige sin rolle som omsorgsgiver får stor betydning, både på et emosjonelt og psykologisk plan, men også på et praktisk plan hvor vi skal bistå de unge i å planlegge voksenlivet, som deres utdanningsløp eller yrkeskarriere, for eksempel (Wade et al., 2005). Det kreves godt planlagte tiltak, tett oppfølging og ikke minst et langtidsperspektiv på dette arbeidet. Barnevernloven 1-3 åpner for fortsatte barneverntiltak etter myndighetsalder dersom ungdommen ønsker det. Et tett og systematisk ettervern vil kunne ha avgjørende betydning for den enslige mindreåriges utvikling og tilpasning i sin nye hverdag. Det er viktig at barnevernet ikke slipper taket for fort (Myhrer og Stenerud, 2011). Mange har fortsatt behov for stabilitet, kontinuitet, omsorg og veiledning 49

NORGES BARNEVERN 1-2013 selv om de juridisk sett ikke er barn lenger. Ved å forankre omsorgsansvaret for enslige mindreårige i barnevernloven ville deres rettssikkerhet styrkes, og plassering gjennom omsorgsparagrafen ville ytterligere anerkjenne og sikre deres juridiske rettigheter som barn. Dette vil også kunne bidra til at vi i større grad kan sikre at de fremdeles får tiltak som imøtekommer deres behov for støtte og omsorg i den krevende og viktige veien videre etter de har fylt 18 år. Oppsummering I denne artikkelen har vi belyst et dilemma som omhandler bosatte enslige mindreåriges rett til omsorg. Vi har stilt spørsmål ved om deres rettssikkerhet er god nok sammenlignet med andre barn i Norge uten omsorgspersoner. Selv om barnekonvensjonen utvetydig slår fast retten til omsorg, synes det å være uklart hvor langt denne retten strekker seg når det gjelder enslige mindreårige som blir bosatte i Norge. Gjennom å ta for oss noen sentrale paragrafer i barnevernloven, har vi konkludert med at selv om loven hovedsakelig anvendes overfor barn og deres foreldre, kan den også klart romme omsorgstiltak for enslige mindreårige. Vi er selvsagt bevisst de lokale økonomiske, administrative og organisatoriske forhold som ofte er en viktig årsak til at det er vanskelig å gi enslige mindreårige som bosettes i Norge helt like omsorgsvilkår. Slike praktiske forhold har vi imidlertid holdt utenfor denne drøftingen. I stedet har vi holdt oss til det prinsipielle spørsmålet og til det juridiske rammeverket som det er nærliggende å drøfte dette i lys av. Konklusjonen vår er at en tydeligere avklaring fra sentrale myndigheters side av de enslige mindreåriges rettigheter, er en viktig forutsetning for at barnevernet i kommunene skal kunne ivareta omsorgsoppgavene for disse barna på en måte som er i tråd med barnekonvensjonen. Noter 1 Forskningsprosjektet «Enslige mindreårige flyktninger i bosettings og integreringsfasen med fokus på utdanning og skole, FUS», ledet av Lutine de Wal Pastoor (NKVTS): http://www.nkvts.no/fu/sider/ ProsjektInfo.aspx?prosjektid=1265 2 Asylsøkere er personer som kommer til Norge på egenhånd og ber om beskyttelse (asyl). Hvis asylsøknaden blir innvilget, får søkeren status som flyktning og beskyttelse i Norge. Overføringsflyktninger er personer som får komme til Norge etter et samarbeid mellom FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) og norske myndigheter (UDI, 2012) 3 Vi har sett noen eksempler på at bofellesskap for enslige mindreårige godkjennes som fosterhjem. Da blir disse godkjent og ført tilsyn med i henhold til gjeldende regler for godkjenning av og tilsyn med fosterhjem. REFERANSER Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet (2005): Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet (2005 2009). Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet (2009): Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet (2009 2013). Bakhtin, M.M. (1981): The dialogic imagination. Four essays. Austin, TX: University of Texas Press. 50

BLIR ENSLIGE MINDREÅRIGE FLYKTNIGER DISKRIMINERT? Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2011): Arbeid med enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. En håndbok for kommunene. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2010): Barneverntjenestens ansvar for enslige mindreårige asylsøkere og andre mindreårige personer i mottak, omsorgssentre og kommuner. Rundskriv Q-06/2010 Barneombudet (2009): Supplerende rapport til FNs komité for barns rettigheter. Oslo: Barneombudet Eide, K. og Broch, T. (2010): Enslige mindreårige flyktninger. Kunnskapsstatus og forskningsmessige utfordringer. Regionsenter for barn og unges psykiske helse (R.BUP), Helseregion Øst og Sør. Eide, K. (2012): «Omsorg, utvikling og alderens betydning: En kunnskapsoversikt». I: K. Eide (red.): Barn på flukt. Psykososialt arbeid med enslige mindreårige flyktninger. Oslo: Gyldendal Akademisk. Engebrigtsen, A. (2012): «Omsorg og barn utenfor barndommen». I: K. Eide (red.): Barn på flukt. Psykososialt arbeid med enslige mindreårige flyktninger, Oslo: Gyldendal Akademisk. FN (1989): FNs konvensjon om barnets rettigheter. Vedtatt av De forente nasjoner 20. november 1989, ratifisert av Norge 8. januar 1991. Revidert oversettelse mars 2003 med tilleggsprotokoller. Heyerdahl, F. (2012): «Retten til ikke-diskriminering». I Høstmælingen, N., Kjørholt, E.S. og Sandberg, K. (red.) Barnekonvensjonen. Barns rettigheter i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. Hjelde, K.H. og Stenerud, E. (1999): Kultur, slekt og mestring en evaluering av arbeidet med enslige mindreårige flyktninger i Oslo. Oslo kommune, Barne- og familieetaten. Hundeide, K. (2003): Barns livsverden. Sosiokulturelle rammer for barns utvikling. Oslo: Cappelen. Høstmælingen, N., Kjørholt, E.S. og Sandberg, K. (red.) (2012): Barnekonvensjonen. Barns rettigheter i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. Justis- og Beredskapsdepartementet (2011 2012): Barn på flukt. Stortingsmelding nr. 27. Lov om Barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100 Lov om Barn og foreldre av 8. april 1981 nr. 7 Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett av 21. mai 1999 nr. 30 Melding til Stortinget (2011 2012): Barn på flukt. Det Kongelige Justis- og Beredskapsdepartment. Myhrer, H.R. og Stenerud, E. (2011): «Enslige mindreårige flyktninger i kommunene. Faglige perspektiv på bosettingsarbeidet.» I Tidsskriftet Norges Barnevern, Vol 88 (2): 82 92. NGOU 2006:1. Først og fremst barn. Overføring av omsorgsansvaret for enslige, mindreårige asylsøkere til barnevernet. Oslo: Redd Barna. NOU 2011: 10. I velferdsstatens venterom. Mottakstilbud for asylsøkere. Oslo: Justis- og politidepartementet. NOU 2012: 5. Bedre beskyttelse av barns utvikling. Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Oppedal, B., Seglem K.B og Jensen L. (2009): Avhengig og Selvstendig. Enslige mindreårige flyktningers stemme i tall og tale. Oslo: Folkehelseinstituttet, UngKul-prosjektets rapport nr. 2. Oppedal, B., Jensen, L., Seglem, K.B. og Haukeland, Y. (2011): Etter bosettingen: psykisk helse, mestring og sosial integrasjon blant ungdom som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. Oslo: Folkehelseinstituttet, UngKul-prosjektets rapport nr. 3. Oslo kommune (2011): Barnefattigdom i Oslo. En kartlegging av sentrale forhold rundt barnefattigdom og tiltak i aktiviseringsmeldingen fra 2007. Oslo: Oslo kommune Helse- og velferdsetaten. Pastoor, L. d.w. (2012): «Skolen et sted å lære og et sted å være». I: K. Eide (red.): Barn på flukt. Psykososialt arbeid med enslige mindreårige flyktninger, Oslo: Gyldendal Akademisk. Paulsen, V., Thorshaug, K. og B. Berg (2010): «Det hadde vært fint å få være med å velge». Brukerundersøkelse blant flyktninger i bofellesskap. Samfunnsforskning AS, NTNU. Seglem, K.B. (2012): Predictors of psychological adjustment among young unaccompanied refugees after resettlement. A population-based study. PhD-dissertation. Faculty of Social Sciences, University of Oslo. Oslo: Akademika Publishing. UNHCR (2004): Enslige mindreårige flyktninger i Europaprogrammet. Erklæring om god praksis. Tredje utgave. Sandberg, K. (2012): «Asylsøkende barns rettigheter». I: Høstmælingen, N., Kjørholt, E.S. og Sandberg, K. (red.) Barnekonvensjonen. Barns rettigheter i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. Svendsen, S., Torshaug, K. og B. Berg (2010): Boløsninger for enslige mindreårige flyktninger. Erfaringer fra to bykommuner. Samfunnsforskning AS, NTNU. Søvig, K.H. (2009): Barnets rettigheter på barnets premisser. Utfordringer i møtet mellom FNs barnekonvensjon og norsk rett. Utredning gjort på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet (BLD). Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet. Øien, C. (2009): Underveis. En studie av enslige mindreårige asylsøkere. Fafo-rapport 2010:20 Vygotsky, L.S. (1986): Thought and language. Cambridge, MA: The MIT-Press. Wade, J, F. Mitchel & G. Baylis (2005): Unaccompanied asylum seeking children. The response of social work services. London: British Assosiation for Adoption and Fostering. 51