LANDSORGANISASJONEN I NORGE SAMFUNNSPOLITISK AVDELING Samfunnsnotat nr 10/12 FRONTFAG OG SAMORDNING 1. Frontfagsmodellen og dens begrunnelse 2. Samordningen virker 3. Nærmere om samordningen i Norge 4. Aktuelle problemstillinger Vedleggsdata om industrien i LO-NHO-området Momenter til tre-partsmøte hos statsministeren 11. septmeber etter hovedeoppgjøret 2012 September 2012
1. FRONTFAGSMODELLEN OG DENS BEGRUNNELSE Frontfagsmodellen kan sies å ha to hovedfunksjoner som retningslinje for lønnsoppgjørene: Frontfaget (definert som internasjonalt konkurranseutsatte næringer)angir rommet for samlet lønnsøking; kort sagt den lønnsevne økonomien har som er forenlig med stabil høy sysselsetting. Oppfølging av en slik norm bedrer grunnlaget for sysselsettingsfremmende tiltak fra staten Den forutsetter parallell lønnsvekst mellom de brede avtaleområdene Rammens størrelse skal gi en stabil inntektsandel til bedriftene og tilsvarende en stabil andel (av faktorinnteketen, iflg nasjonalregnskapets definisjon) til lønnstakerne. Litt forenklet tilsvarer den summen av produktivitetsveksten og prisøkingen på den relevante produksjonen (konkurranseutsatte bransjer, dvs eksportrettet virksomhet og den som konkurrerer med import til Norge). I Norge har disse prinsippene for lønnsdannelsen vært formulert gjennom den såkalte hovedkursteorien eller Aukrustmodellen 1. Denne teorien tar som utgangspunkt at norske bedrifter må gå like godt som utenlandske. Lavere avkastning i Norge vil føre til satsing i utlandet fremfor innenlands. Dette medfører at reallønnsnivået hos oss ikke kan være høyere enn det som produktivitetsnivået gir grunnlag for. Dersom reallønnen vokser raskere enn produktiviteten, vil det føre til en gradvis nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Begrepet frontfag brukes da følgelig også om avtaleområder som forhandler først og som ligger nærmest operasjonaliseringen av konkurranseutsatt sektor". I Norge har verkstedindustrien (ofte sammen med andre deler av privat sektor i LO) vært frontfag når det er forbundsvise oppgjør; LO-NHO-området når det er samordnet oppgjør. Samme forhandlingsresultat gjøres automatisk gjeldene der YS har avtaler for de samme grupper som LO. Andre områder har også sett seg tjent med å avvente frontfaget, noe de strengt tatt ikke alltid behøvde. Det kan ha vært ønskelig både av hensynet til gjennomslagsmulighet og andre ressurser for å gjennomføre forhandlingene. Den samfunnsmessige berettigelsen av et frontfag oppstår særlig når en ønsker samordning av lønnsdannelsen. I Norge har det vært bred enighet om at slik samordning er ønskelig. Dette for å unngå et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper som gir for høy lønnsvekst og truer sysselsettingen. Når de 1 Se NOU 2003:13, vedlegg 3. 2
fleste land har til dels mye høyere arbeidsløshet enn Norge kan dette i stor grad tilskrives at lønnsdannelsen fungerer for dårlig. Dette gir seg utslag i at lønnsveksten raskt tiltar når arbeidsmarkedet blir strammere. Det antas at selv ved en såpass høy ledighet som 6-7 pst, vil lønnsveksten i mange land begynne å vokse uheldig mye. Når partene på sentral plan kan styre lønnsveksten, gir det myndighetene rom for mer ekspansiv budsjett- og rentepolitikk enn ellers. Sammenhengen kan illustreres ved det som kalles likevektsledighet eller strukturell ledighet. Kort sagt skal dette tallet indikere hvor lav arbeidsledigheten kan bli før pris- og lønnspresset blir for stort. Dette ledighetsnivået kan ikke beregnes eksakt på en udiskutabel måte, bl.a. fordi det kan endres over tid. De etterfølgende anslag (økonomiene før finanskrisen) illustrerer imidlertid at arbeidsmarkedene fungerer ulikt mellom land og at det er en fordel for sysselsettingen at denne indikatoren på arbeidsmarkedets virkemåte er lavest mulig. Anslag på likevektsledighet 2008 fra OECD Polen 12,3 Spania 9,4 Hellas 8,9 Tyskland 8,3 Frankrike 8,2 Belgia 7,9 Finland 7,4 Sverige 7,0 Storbritannia 5,4 Østerrike 5,3 USA 4,9 Danmark 4,3 Sveits 3,7 Nederland 3,5 Norge 3,3 Det er også andre hensyn enn sysselsettingen som taler for samordning av lønnsdannelsen. Også muligheten til å styre fordelingen av lønnsutviklingen og bl.a. ivaretakelse av hensynet til lavlønte arbeidstakere og likelønn blir da større. Det fordelingsmessige resultat blir mer tilfeldig og ulikt når lønnsdannelsen overlates til markedet gjennom individuelle avtaler eller forhandlinger for enkeltgrupper som ikke ser noen interesse i å medvirke til det som samlet sett er rettferdig og en fornuftig lønnsutvikling for økonomien som helhet ( kollektiv fornuft ). Den etterfølgende figur viser at lønnsforskjellene er mye mindre i Norge enn i land med mer desentral og markedsstyrt lønnsdannelse. 3
6 Lønnsulikhet 2008-2009 Heltidsansatte, P90/P10-rate, forhold høy-/lavlønnte 5 4 3 2 1 2,3 2,3 2,7 3,6 5,0 0 Norge Sverige Danmark UK USA Kilde: OECD En tredje hovedbegrunnelse for å samordne lønnsdannelsen fra fagbevegelsens synspunkt er muligheten til å oppnå andre forhandlingsresultater enn lønnsutvikling som f eks kortere arbeidstid. Særlig om en skal oppnå noe for brede medlemsgrupper, må en samle forhandlingsstyrken på et samordnet nivå og presse arbeidsgiversiden til det samme. En fjerde viktig begrunnelse er organisasjonenes mulighet til innflytelse over den økonomiske politikken. Det kan dreie seg om å knytte tariffoppgjørene til sosiale forbedringer med myndighetenes medvirkning (som etablering og utvikling av AFP) eller å styrke sysselsettingspolitikken gjennom dialog om statlige virkemidler. Ved at LO kan bidra til fornuftig styring av lønnsutviklingen skapes det større spillerom for myndighetenes innsats, og en kan oppnå et virksomt samarbeid til beste for jobbene. Muligheten til samordnet opptreden på vegne av arbeidstakerne kan være en like viktig kanal for samfunnsmessig innflytelse som det å mobilisere et høyt medlemstall. De fleste regjeringer vil se verdien av institusjoner som kan bidra til samfunnsstyringen i en verden preget av sterke markedskrefter nasjonalt og internasjonalt. 4
1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2. SAMORDNINGEN VIRKER Det er lett å konstatere at lønnsdannelsen i Norge lenge har vært preget av sterk samordnet lønnsutvikling mellom hovednæringene. Den etterfølgende figur viser utviklingen fra år 2000 med omtrent samme årlige lønnsvekst blant disse. Avvik ett år kan lett ses sammen med avvik i motsatt retning året før. Frontfagsmodellen skal gi parallell lønnsvekst over tid mellom hovedområdene. Årlig endring i pst iflg. TBU juni 2012 8 7 6 5 4 3 2 1 0 Industri (NHO) Kommune 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 Vi kan også se at lønnsveksten har samsvart meget bra med den lønnsevne frontfagsmodellen tilsier at næringslivet skal ha, uttrykt ved en rimelig stabil andel av verdiskapingen til kapitaleierne. Den etterfølgende figur viser en ganske stabil langsiktig fordeling av verdiskapingen til henholdsvis arbeid og kapital. Stat 100 90 80 70 60 50 40 30 20 10 0 Likevel helt i samsvar med frontfagsmodellen: Fordeling av (faktorinntekt) inntekt i %, industri, iflg. TBU 2011 Kapital Arbeid (lønnsandel) 5
3. NÆRMERE OM SAMORDNINGEN I NORGE I det lange løp er det i mange land en tendens til at lønna i industrien setter en norm for lønnsnivået. Det har sammenheng med at industrien er den internasjonale næringen hvor priskonkurransen er mest direkte og hvor lønnsutviklingen må henge sammen med produktivitetsutviklingen.. Tjenestesektorene har ofte ikke samme mulighet til å øke produktiviteten. Mennesker lar seg ikke så lett erstatte med maskiner verken på hotell, restaurant, hos frisøren eller i taxien. Det samme gjelder skole, barnehage og annen omsorg. Men skal industrien klare seg, må den ikke bare måle seg mot utviklingen i konkurrerende industri ute. Den må heller ikke bli overkjørt av andre sektorers lønnsutvikling innenlands. Da vil den istedenfor å bli utkonkurrert på pris overfor utlandet tape konkurransen om arbeidskraften her hjemme eller heve lønningene slik at konkurranseevnen på nytt forverres. En utvikling som tjener industrien vil også være det som i lengden tjener de øvrige sektorer. Den er grunnlaget for bosettingen i distriktene, inntektsgrunnlaget for bygge- og anlegg, transport og annen tjenesteyting. Og svikt i disse vil ramme skatteinntektene, trygdeutgiftene og grunnlaget for offentlig sektor. Det som særlig har medvirket til særlig sterk samordning av lønnsdannelsen i Norge har vært: Hovedorganisasjoner som er parter i tariffavtaler og lønnsoppgjør på vegne av tilsluttede forbund Høy organisasjonsgrad og høy avtaledekning Sterk parallellitet i avtaleperiodenes lengde og utløpstidspunkt Sterk statlig medvirkning og samarbeid med partene i arbeidslivet Faste institusjoner som Regjeringens Kontaktutvalg for inntektsoppgjørene og TBU Riksmeklingsmannens sterke rolle og funksjon Det er kun få land i verden som har noe tilsvarende på disse punktene enkeltvis, kanskje ingen med samlet sett så mange og sterke samordnende mekanismer. 6
4. AKTULLE PROBLEMSTILLINGER Basert på de senere års erfaringer, er det noen utfordringer for lønnsdannelsen som kan trekkes fram. Den ene er at enkelte områder peker seg ut med klart høyere lønnsvekst enn det samlede frontfaget (industri i alt). Det er også blitt en varig tendens at industriarbeiderne kommer lavt ut. Årslønnsvekst siste ti år, pst 10,0 9,0 8,0 7,0 6,0 5,0 4,0 3,0 2,0 1,0 0,0 Industrifunksjonærer, NHO Industri i alt, NHO Industriarbeidere, NHO Verkstedsoverenskomsten Finanstjenester (TBU) 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 I industrien ligger veksten for funksjonærene klart i overkant av arbeidernes gjennom hele perioden. Den etterfølgende figur illustrerer at dette betyr en del for lønnsfordelingen over tid. Og vi ser at finansnæringen er den som ligger aller høyest blant de større områdene. 80,0 70,0 60,0 50,0 40,0 30,0 20,0 10,0 0,0 68,2 Lønnsvekst fra 2001 til 2011 i pst Kilde: TBU-rapport juni 2012, bearbeidet 61,0 57,8 56,7 56,1 52,4 51,1 7
Varehandel Industri Transport Bygge- og anlegg Hotell og restaur Utleie Alle næring En annen viktig utfordring er den betydning den store innvandringen etter hvert vil få for lønnsdannelsen. Den foregår i særlig omfang der graden av fagorganisering er lav. Organisasjonsgrad (yrkesaktive fagorganiserte i prosent av arbeidstakerne i næringer) 2001 2008 Industri 59 57 Bygg og anlegg 36 33 Varehandel 23 23 Hotell og restaurant 20 20 Transport 53 47 Privat tjenesteyting 34 33 Kilde: Fafo notat 25/2010 Innslaget av innvandret arbeidskraft er særlig stort i bemanningsbransjen; eller nærmere bestemt i utleie av arbeidskraft. Her er avtaledekningen svært lav og fagorganisering vanskelig fordi de innleide oftest tilhører en annen bransje enn det innleiebedriftens egne ansatte gjør. 60% Utenlandsandel etter bransje 50% 40% 30% 20% 10% 0% Kilde: SSB, registerbasert sysselsettingsstatistikk. 8
Vedleggsdata for industri i LO-NHO området Årsønnsvekst i pst per år noen perioder t.o.m 2011 3 siste år 5 siste år 10 siste år Industriarbeider Verkstedoverenskomsten Industrifunksjonærer Industri i alt 4,0 4,0 4,5 4,3 4,6 4,7 5,1 4,9 4,2 4,3 4,9 4,6 Kilde: Beregningsutvalget, kursiv egen beregning Fordeling av sysselsatte i NHO 2011* Industrifunksjonærer 44 pst Industriarbeidere 56 pst Kilde: Beregningsutvalget Antall årsverk i noen avtaleområder i industri, 2011 Verkstedsoverenskomsten 30 575 Byggeindustrien 9 845 Den elektrokjemiske industri 7 626 Kjøttindustri 6 505 Fiskeindustri 4 596 Kjemisk-teknisk industri 4 200 Baker- og konditori 3 626 Flyoverenskomsten 3 434 Fellesoverenskomsten treforedling 2 828 Møbel og annen treindustri 2 418 Avistrykkerier 2 159 Bryggerier 1 858 Farmasøytisk industri 1 833 Trykkerier 1 815 Operatørselskaper-(landvirksomhet) 1 747 TEKO 1 675 Kilde: NHO 9