FRONTFAG - ROLLE OG FUNKSJON

Transkript

1 LANDSORGANISASJONEN I NORGE SAMFUNNSPOLITISK AVDELING Samfunnsnotat nr 4/ FRONTFAG - ROLLE OG FUNKSJON. Hvorfor frontfag?. Samordningen i Norge. Industriens rolle 4. Aktuelle problemstillinger? Vedleggstabeller Desember

2

3 * * * I diskusjoner om innretningen av inntekts- og tariffpolitikken er det ofte tale om frontfagets rolle. I det følgende ser vi litt nærmere på dette.. HVORFOR FRONTFAG? Begrepet frontfag har oppstått som betegnelse på avtaleområder som forhandler først. Resultatet vil i praksis ha betydning for andre avtaleområder. I Norge har verksstedindustrien (i økende grad sammen med andre deler av privat sektor i LO) vært frontfag i hele etterkrigstida. Andre områder har også sett seg tjent med å avvente frontfaget, noe de strengt tatt ikke alltid behøvde. Det kan ha vært ønskelig både av hensynet til gjennomslagsmulighet og andre ressurser for å gjennomføre forhandlingene. Den samfunnsmessige berettigelsen av et frontfag oppstår særlig når en ønsker samordning av lønnsdannelsen. I Norge har det vært bred enighet om at slik samordning er ønskelig. Dette for å unngå et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper som gir for høy lønnsvekst og truer sysselsettingen. Når de fleste land har til dels mye høyere arbeidsløshet enn Norge kan dette i stor grad tilskrives at lønnsdannelsen fungerer for dårlig. Dette gir seg utslag i at lønnsveksten raskt tiltar når arbeidsmarkedet blir strammere. Det antas at selv ved en såpass høy ledighet som 6-7 pst, vil lønnsveksten i mange land begynne å vokse uheldig mye. Sammenhengen kan illustreres ved det som kalles likevektsledighet eller strukturell ledighet. Kort sagt skal dette tallet indikere hvor lav arbeidsledigheten kan bli før pris- og lønnspresset blir for stort. Dette ledighetsnivået kan ikke beregnes eksakt på en udiskutabel måte, bl.a. fordi det kan endres over tid. De etterfølgende anslag illustrerer imidlertid at arbeidsmarkedene fungerer ulikt mellom land og at det er en fordel for sysselsettingen at denne indikatoren på arbeidsmarkedets virkemåte er lavest mulig.

4 Anslag på likevektsledighet 8 fra OECD Polen, Spania 9,4 Hellas 8,9 Tyskland 8, Frankrike 8, Belgia 7,9 Finland 7,4 Sverige 7, Storbritannia 5,4 Østerrike 5, USA 4,9 Danmark 4, Sveits,7 Nederland,5 Norge, Det er også andre hensyn enn sysselsettingen som taler for samordning av lønnsdannelsen. Også muligheten til å styre fordelingen av lønnsutviklingen og bl.a. ivaretakelse av hensynet til lavlønte arbeidstakere og likelønn blir da større. Det fordelingsmessige resultat blir mer tilfeldig og ulikt når lønnsdannelsen overlates til markedet gjennom individuelle avtaler eller forhandlinger for enkeltgrupper som ikke ser noen interesse i å medvirke til det som samlet sett er rettferdig og en fornuftig lønnsutvikling for økonomien som helhet ( kollektiv fornuft ). Den etterfølgende figur viser at lønnsforskjellene er mye mindre i Norge enn i land med mer desentral og markedsstyrt lønnsdannelse. 6 Lønnsulikhet 8-9 Heltidsansatte, P9/P-rate, forhold høy-/lavlønnte 5 4 5,,,,7,6 Norge Sverige Danmark UK USA Kilde: OECD 4

5 En tredje hovedbegrunnelse for å samordne lønnsdannelsen fra fagbevegelsens synspunkt er muligheten til å oppnå andre forhandlingsresultater enn lønnutvikling som f eks kortere arbeidstid. Særlig om en skal oppnå noe for brede medlemsgrupper, må en samle forhandlingsstyrken på et samordnet nivå og presse arbeidsgiversiden til det samme. En fjerde viktig begrunnelse er organisasjonenes mulighet til innflytelse over den økonomiske politikken. Det kan dreie seg om å knytte tariffoppgjørene til sosiale forbedringer med myndighetenes medvirkning (som etablering og utvikling av AFP) eller å styrke sysselsettingspolitikken gjennom dialog om statlige virkemidler. Ved at LO kan bidra til fornuftig styring av lønnsutviklingen skapes det større spillerom for myndighetenes innsats, og en kan oppnå et virksomt samarbeid til beste for jobbene. Muligheten til samordnet opptreden på vegne av arbeidstakerne kan være en like viktig kanal for samfunnsmessig innflytelse som det å mobilisere et høyt medlemstall. De fleste regjeringer vil se verdien av institusjoner som kan bidra til samfunnsstyringen i en verden preget av sterke markedskrefter nasjonalt og internasjonalt. 5

6 . SAMORDNINGEN I NORGE Frontfagets rolle i det enkelte tariffoppgjør sies å skulle være lønnsledende. Dette skal da innebære at det er rammen for lønnsveksten som bestemmes på denne måten. Det betyr at det er lønnsveksten vi snakker om og ikke selve lønnsnivået. I det lange løp er det likevel i mange land en tendens til at lønna i industrien setter en norm for lønnsnivået. Det har sammenheng med at industrien er den internasjonale næringen hvor priskonkurransen er mest direkte og hvor lønnsutviklingen må henge sammen med produktivitetsutviklingen.. Tjenestesektorene har ofte ikke samme mulighet til å øke produktiviteten. Mennesker lar seg ikke så lett erstatte med maskiner verken på hotell, restaurant, hos frisøren eller i taxien. Det samme gjelder skole, barnehage og annen omsorg. Men skal industrien klare seg, må den ikke bare måle seg mot utviklingen i konkurrerende industri ute. Den må heller ikke bli overkjørt av andre sektorers lønnsutvikling innenlands. Da vil den istedenfor å bli utkonkurrert på pris overfor utlandet tape konkurransen om arbeidskraften her hjemme eller heve lønningene slik at konkurranseevnen på nytt forverres. En utvikling som tjener industrien vil også være det som i lengden tjener de øvrige sektorer. Den er grunnlaget for bosettingen i distriktene, inntektsgrunnlaget for bygge- og anlegg, transport og annen tjenesteyting. Og svikt i disse vil ramme skatteinntektene, trygdeutgiftene og grunnlaget for offentlig sektor. I Norge har disse prinsippene for lønnsdannelsen vært formulert gjennom den såkalte hovedkursteorien eller Aukrustmodellen. Denne teorien tar som utgangspunkt at norske bedrifter må gå like godt som utenlandske. Lavere avkastning i Norge vil føre til satsing i utlandet fremfor innenlands. Dette medfører at reallønnsnivået hos oss ikke kan være høyere enn det som produktivitetsnivået gir grunnlag for. Dersom reallønnen vokser raskere enn produktiviteten, vil det føre til en gradvis nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Det som særlig har medvirket til samordningen av lønnsdannelsen i Norge har vært: Hovedorganisasjoner som er parter i tariffavtaler og lønnsoppgjør på vegne av tilsluttede forbund Høy organisasjonsgrad og høy avtaledekning Se NOU :, vedlegg 6

7 Sterk parallellitet i avtaleperiodenes lengde og utløpstidspunkt Sterk statlig medvirkning og samarbeid med partene i arbeidslivet Faste institusjoner som Regjeringens Kontaktutvalg for inntektsoppgjørene og TBU Riksmeklingsmannens sterke rolle og funksjon Det er kun få land i verden som har noe tilsvarende på disse punktene enkeltvis, kanskje ingen med samlet sett så mange og sterke samordnende mekanismer. Erfaringen fra 97- og 98-tallet, hvor prisstigningen var skyhøy, økte også erkjennelsen av at det hjalp lite med høy lønnsvekst hvis prisene steg enda mer. Det er lønnas kjøpekraft som teller. Det er da lett å konstatere at lønnsdannelsen i Norge lenge har vært preget av sterk samordnet lønnsutvikling mellom hovednæringene. Den etterfølgende figur viser utviklingen fra år med omtrent samme årlige lønnsvekst blant disse. Avvik ett år kan lett ses sammen med avvik i motsatt retning året før. I kapitel 4 gir vi tall for flere enkeltgrupper av arbeidstakere. 8 Lønnsutvikling i prosent fra året før Industri i alt (NHO) Kommune Varehandel Stat

8 . INDUSTRIENS ROLLE Også i mange nærstående land har industrisektoren en normgivende rolle for lønnsutviklingen. Verkstedindustrien er da ofte frontfag, noe vi ser i Tyskland, Østerrike og de nordiske land. Det kan likevel være variasjoner i dette mønsteret. Prinsipielt sett bestemmes rekkefølgen i forhandlingene av de berørte parter og tidspunktet for avtalenes utløpstider. Et hvilket som helst avtaleområde kan jo starte når de ønsker dersom de får arbeidsgivermotparten med på det. Når industrien har fått slik en sentral rolle, har det historisk sammenheng med næringens sterke produktivtetsvekst. Det har gitt rom for en stadig økende lønnsevne som en ikke ville finne i andre næringer. Arbeidstakerne har rett og slett hatt sterkest forhandlingsposisjon der, og de andre arbeidstakergruppene har sett seg tjent med å la industriarbeiderne gå opp løypa. Reallønnsutviklingen på -tallet illustrerer poenget godt. Den har vært svært høy i en historisk sammenheng:,5,5,5 / Reallønnsvekst i pst per år (ind.arbeider) 98-tallet 99-tallet -tallet / / Den har også vært mye større enn i de fleste andre land. Det er utenkelig at andre av de brede avtaleområder hadde kunnet oppnå en tilsvarende lønnsvekst. Staten hadde selvsagt ikke tilbudt offentlig sektor en lønnsvekst høyt over andre lands utvikling, når vi vet hvor begrenset muligheten er for produktivitetsvekst i sterkt personalavhengige tjenester. 8

9 ,5 Reallønn per ansatt årlig vekst i pst., - (næringsvirksomhet, men omtrent tilsvarende I offentlig sektor),5,5,5,8,,,5,5 -,5 - Tyskland USA Danmark Sverige Finland UK Norge -,6 Kilde OECD Economic Outlook nr. 9 Når LO og NHO gjennomfører samordnede oppgjør, blir flere avtaleområder frontfag. I dette området utgjør industrien bare rundt halvparten. NHO har vokst på andre områder og industrien har blitt redusert. På den annen side har områder utenfor industrien i større grad blitt internasjonalt konkurranseutsatt slik at LO-NHO området holder skansen godt som det brede frontfag. Ved forbundsvise oppgjør har det også i nyere tid vært vanligst med mer enn ett frontfag. Verkstedoverenskomsten som representant for konkurranseutsatt industri, og andre av Fellesforbundets områder der i alle fall ett har vært et lavlønnsområde. Det første har lagt en mal for den samlede lønnsveksten eller rammen. De andre har kunnet ha virkning som frontfag når det gjelder lavlønnsprofil og dermed fordeling innenfor rammen. Denne siste funksjonen som frontfag er mindre etablert og akseptert. Dette delvis fordi en ikke har lang tradisjon for hvilket avtaleområde det er og fordi spørsmålet om lavlønnsprofil er omstridt. Dette kan både skyldes prinsipiell motstand, økonomiske interessemotsetninger og at det kan være mer problematisk å kopiere en fordelingsprofil fra område til område enn selve rammen. Problemstillingen ble senest problematisert i Holden II utvalget (NOU :). 9

10 4. AKTULLE PROBLEMSTILLINGER De siste årene har lønnsveksten i Norge vært klart høyere enn i utlandet. Den etterfølgende figur viser en sammenlikning mellom Norge og et gjennomsnitt av handelspartnerne. 4,5,5,5,5,, Kilde: TBU-rapport april Merlønnsvekst i pst i norsk industri,5,7 Denne merlønnsveksten har imidlertid vist seg forenlig med en bra sysselsettingssituasjon. Det er til syvende og sist det beste uttrykk for utviklingen i konkurranseevnen. Den etterfølgende figur viser da også at bedriftenes inntektsandel har holdt seg godt oppe samtidig med at lønnsveksten har vært høy.,4,7,, ,5,5 Lønnskostnadsandeler (av faktorinntekt), industri og markedsrettet virksomhet Fastlands-Norge 99- Kilde. SSB

11 Dette skyldes en kombinasjon av bra produktivitetsvekst og at norske varer har hatt en gunstig prisutvikling. Motstykket er en ganske stabil lønnsandel. Det er således ikke grunnlag for å hevde at frontfagsmodellen ikke fungerer i en makroøkonomisk sammenheng slik noen har hevdet. Det vil eventuelt først vise seg dersom lønnsveksten i fortsettelsen ikke klarer å tilpasse seg endrede forutsetninger for industrien. På den annen side ser vi tendens til økte spenninger mellom ulike grupper innen industrien og i balansen mellom industri og finanssektoren. 7 Årslønnsvekst siste ti år industri i NHO, pst Industrifunksjonærer, NHO Industriarbeidere, NHO Industri i alt, NHO Verkstedsoverenskomsten Kilde: TBU-rapport juni og tariffstatistikk I industrien ligger veksten for funksjonærene i overkant av arbeidernes gjennom perioden, uten at dette kanskje ser så dramatisk ut. Figuren under illustrerer at dette likevel betyr en del over tid. Og vi ser finansnæringen er den som ligger aller høyest. 8, 7, 6, 5, 4,,,,, 67,9 6, Lønnsvekst fra til i pst 57,8 57,5 54,9 5,9 5,9 Kilde: TBU-rapport juni, bearbeidet